Gå til innhold
Hundesonen.no

noen med blandingsraser?


Recommended Posts

Skrevet

Lurer på om noen her har blandingsrase og er fornøyd med det?=)

Har sett at noen lurer på hvorfor man skaffer blanding, men jeg tenker hvorfor ikke?

Fint med litt synspunkter=)

Ser nå at jeg kan ha lagt denne tråden i litt feil kategori. Beklager det.

  • Svar 83
  • Created
  • Siste svar

Top Posters In This Topic

Top Posters In This Topic

Popular Posts

Sorry, blanding eller ikke, det er ingen som kan garantere hvilke gener som blir ført videre, det er bare ikke slik det fungerer. Dessuten er det litt begrenset garanti om foreldre er plettfrie, m

Jeg lurer på hva slags gener bakover blandingshunden min har hvis han har fått det "de sterkeste genene fra begge". Nei, etter å ha gått på en smell, så er jeg sikker på at jeg aldri mer skal ha

Og da er det menneskelig innblanding og avl på lik linje med det meste annet. Jeg sier ikke at hunden din ikke er perfekt, det har ikke så mye med saken blandingsavl og gjøre, jeg sier hvorfor jeg

Skrevet

Tja, noen grunner til å ikke skaffe blanding kan jo være at man; har lyst på en hund som er registrert, vil drive med ustilling, vil ha en seriøs oppdretter i ryggen, rett og slett ønsker en rasehund ( ;) ), ønsker å vite hva man får, ikke ønsker å støtte useriøs avl, osv.

Med andre ord veldig mange grunner til å ikke velge en blanding.

Når det er sakt kan man få et en flott hund om man velger en blanding også.

Det er heller ikke sånn at alle som driver med oppdrett av rasehunder er seriøse, og uheldige med hunden kan man være selv om man kjøper rasehund. Så man har jo strengt tatt ingen garantier uansett om man kjøper rasehund eller blanding. Men om man kjøper fra en seriøs oppdretter, så vil jeg påstå at man ialle fall sitter litt tryggere i det. :)

  • Like 3
Skrevet

Jeg ser jo den at skal man bedrive utstilling o.l at man må ha renraset. Og er helt fint det=) men når man skal ha en ren selskapshund så kan jo blanding være like greit? Jeg sier ikke at man skal blande i hytt og pine, men er jo mange hjemme alene ulykker o.l og det er folk som blander med vett og det kan jo være fine bikkjer det og. Valpene trenger jo hjem også=) selgerne må være seriøse uansett

Skrevet

Jeg synes det er litt trygghet i det at jeg med noen tastetrykk kan finne ut av helsesjekker til familien til hunden min, hvor mange blandinger kan man gjøre det med liksom? Før jeg fikk hunden min kjøpte jeg bok om rasen, leste masse på internett og facebookstalket shibafolk (det gjør jeg for så vidt enda).. Mener at med en rasehund så kan du vite mer eller mindre hva du går til og har et miljø som forhåpentligvis kan backe deg opp om det skulle være noen problemer. Blandingshunder er så forskjellige at eneste måten å vite hva du får er nærmest å adoptere en voksen en. Jeg har ingenting imot blandingshunder, men vil ikke ha en selv for jeg liker tryggheten en rasehund gir meg.

  • Like 1
Skrevet

Vi hadde blandingshund når jeg var liten, det var veldig lite suksess og alt som kunne bli gjort feil med den hunden ble gjort, i tillegg til at den neppe var korrekt skrudd sammen i utgangspunktet, dårlig match både av raser og han var nok en innmari usikker sak som syntes at angrep var det beste forsvar, i tillegg til en god dæsj ressursforsvar. Etter at storebroren min nesten mistet to fingre måtte den bøte med livet før den engang fikk fyllt året, trist sak. Og egentlig glad jeg ikke husker så mye av det (jeg var 4 år), jeg gremmes i dag enda jeg ikke hadde noe med hunden å gjøre :(

I dag har vi en renraset hund av en rase vi leitet lenge og vel for å både finne riktig rase og deretter riktig kombinasjon, og kunnet ikke vært mer perfekt for oss denne hunden :) Han er i all hovedsak familiehund, selv om vi går litt på utstilling med ham. De andre aktivitetene våre, spor, LP og terapihundjobbing trenger vi ikke rasehund til, men det er en god trygghet i å kjenne til egenskapene som kan dukke opp, i tillegg til grei kjennskap til linjene han kommer fra. Moren til min og min er kliss like hunder mentalt sett, og det er ikke tvil om at arv har utrolig mye å si, så jeg foretrekker å vite hva jeg drar i hus, både i forhold til egenskaper, helse og mentalitet (man har aldri noen garantier, men litt mer vet man om man har mulighet til å granske linjene) :)

Men har ikke noe imot blandingshunder i det hele tatt, det er ofte flotte, herlige hunder, men jeg foretrekker rasehunder. Og spesifikt den rasen jeg har, hehe.

  • Like 1
Skrevet

Jeg har hatt rasehund, og har nå blandingshund. Jeg liker begge deler like godt og siden jeg ikke driver med utstilling og sånne ting, så spillte det forsåvidt ingen rolle om jeg skaffet meg rasehund igjen eller blandingshund. Jeg er veldig fornøyd med blandingshunden min og har mye glede av han. Disse blandingshundene trenger jo gode hjem også :)

  • Like 2
Skrevet

Jeg har en blanding jente :heart: mitt livs lys.

Jeg er ikke interessert i utstilling og ville ha en robust tur kamerat og venn... hun er perfekt til det. Men etterhvert så endre behovene seg og jeg ville satse mer innen for en hundesport, da kjøpte jeg en ren raset en itillegg.

Hvis man ikke er interessert i utstilling, og bare vil ha en venn ser jeg ingen grunn til å ikke få en blanding, bare vær obs på hvilke raser blandingen består av. Min blanding bestod av raser som passet meg.

Min blanding får alltid masse positiv oppmerksomhet fra alle mulig folk pga utseende, og jeg angrer ikke et sekund på at jeg kjøpte henne.

Skrevet
Jeg ser jo den at skal man bedrive utstilling o.l at man må ha renraset. Og er helt fint det=) men når man skal ha en ren selskapshund så kan jo blanding være like greit? Jeg sier ikke at man skal blande i hytt og pine, men er jo mange hjemme alene ulykker o.l og det er folk som blander med vett og det kan jo være fine bikkjer det og. Valpene trenger jo hjem også=) selgerne må være seriøse uansett

Nå kom jeg med en del flere poeng enn bare utstilling da. Men helt klart, en blandingshund kan bli en like fin familiehund som en rasehund, det skrev jeg også over, og jeg tror heller ingen er uenige i det. :)

MaritaS skriver mye fint.

I tillegg har seriøse oppdrettere valpeforsikring (sjulte feil) på valpene, og dette kan være grei å ha i tilfelle sykdom.

Jeg synes det er litt trygghet i det at jeg med noen tastetrykk kan finne ut av helsesjekker til familien til hunden min, hvor mange blandinger kan man gjøre det med liksom? Før jeg fikk hunden min kjøpte jeg bok om rasen, leste masse på internett og facebookstalket shibafolk (det gjør jeg for så vidt enda).. Mener at med en rasehund så kan du vite mer eller mindre hva du går til og har et miljø som forhåpentligvis kan backe deg opp om det skulle være noen problemer. Blandingshunder er så forskjellige at eneste måten å vite hva du får er nærmest å adoptere en voksen en. Jeg har ingenting imot blandingshunder, men vil ikke ha en selv for jeg liker tryggheten en rasehund gir meg.
  • 2 weeks later...
Skrevet

Jeg har rasehunder, og vil ikke ha blandingshunder. Mest fordi jeg vet mer hva jeg går til med rasehunder. Jeg vet hva jeg får ang egenskaper og instinkter, jeg kan følge slekta bakover når det gjelder helse...det er rett og slett et tryggere valg. Jeg har større sikkerhet for at jeg får en god og frisk hund, med de egenskapene jeg vil ha. Samt at jeg velger oppdrettere som jobber for å få fram sunne hunder med godt gemytt. Jeg skal jo ha hunden i kanskje 15 år, og da vil jeg et best mulig utgangspunkt, både når det gjelder gemytt og helse.

Jeg driver heller ikke med utstilling, men det er jo ikke noe argument for meg til å velge blanding istedet. Selgerne er ikke seriøse uansett. Ikke nødvendigvis om de driver oppdrett på renrasede hunder, og slett ikke når de får et blandingskull. En kan være heldig når en kjøper en blandingsvalp, og de kan være like gode hunder som renrasede. Men i et såpass viktig valg som det å skaffe en hund en skal ha i mange år, vil jeg ha det meste på plass på forhånd, og ikke ta unødige sjanser. Jeg vil være mest mulig trygg og sikker på at valpen jeg kjøper blir en sunn og bra hund. Og det får jeg kun hos de som driver seriøst oppdrett hos rasehunder.

Selvfølgelig kan en være uheldig da også, men sjansen for det er mye mindre.

  • Like 1
Skrevet
Jeg har rasehunder, og vil ikke ha blandingshunder. Mest fordi jeg vet mer hva jeg går til med rasehunder. Jeg vet hva jeg får ang egenskaper og instinkter, jeg kan følge slekta bakover når det gjelder helse...det er rett og slett et tryggere valg. Jeg har større sikkerhet for at jeg får en god og frisk hund, med de egenskapene jeg vil ha. Samt at jeg velger oppdrettere som jobber for å få fram sunne hunder med godt gemytt. Jeg skal jo ha hunden i kanskje 15 år, og da vil jeg et best mulig utgangspunkt, både når det gjelder gemytt og helse.

Jeg driver heller ikke med utstilling, men det er jo ikke noe argument for meg til å velge blanding istedet. Selgerne er ikke seriøse uansett. Ikke nødvendigvis om de driver oppdrett på renrasede hunder, og slett ikke når de får et blandingskull. En kan være heldig når en kjøper en blandingsvalp, og de kan være like gode hunder som renrasede. Men i et såpass viktig valg som det å skaffe en hund en skal ha i mange år, vil jeg ha det meste på plass på forhånd, og ikke ta unødige sjanser. Jeg vil være mest mulig trygg og sikker på at valpen jeg kjøper blir en sunn og bra hund. Og det får jeg kun hos de som driver seriøst oppdrett hos rasehunder.

Selvfølgelig kan en være uheldig da også, men sjansen for det er mye mindre.

Den der må du forklare nærmere for meg? Ikke alle som enten gir fra seg en blandingshund eller selger den er useriøse vel? Når jeg tok over min blandingshund, så fikk jeg vite alt jeg trengte å vite når jeg hentet han. Jeg hadde overhode ikke inntrykk av at de skjulte noenting for meg :)

Dessuten er det vel sånn at rasehunder kan bli syke like mye som en blanding og omvendt, eller tar jeg helt feil?

  • Like 1
Skrevet

Hvis du søker litt på forumet får du opp mange tråder om blandingshunder. Hovedproblemet med dem er at man som oftest ikke vet mye om foreldrene og deres søsken, de er sjelden helsesjekket, man har ikke historikk på hverken helse, gemytt el. I tillegg vet man ikke hvilke egenskaper hunden får fra de ulike sidene i blandingene. Blander man en golden og en labrador er det kanskje ikke så farlig, men om man blander en engelsk setter og en rottweiler kan man få mye rart...

Selv om det finnes mer og mindre "passende" blandinger er det sjelden en god grunn til å blande to raser.

Skrevet
Den der må du forklare nærmere for meg? Ikke alle som enten gir fra seg en blandingshund eller selger den er useriøse vel? Når jeg tok over min blandingshund, så fikk jeg vite alt jeg trengte å vite når jeg hentet han. Jeg hadde overhode ikke inntrykk av at de skjulte noenting for meg :)

Dessuten er det vel sånn at rasehunder kan bli syke like mye som en blanding og omvendt, eller tar jeg helt feil?

Synes Simira oppsummerte det bra her.

Du er deg, og du har vært heldig. Det er langtfra alle som har like god erfaring som du har ved å kjøpe blanding. Jeg tar ikke sjansen på det.

Men det er vel klart at ved å kjøpe rasehund så har man generelt bedre oversikt over arvelige sykdommer enn om man kjøper blanding? Med de fleste blandingskull så får man lite greie på om foreldre/slekt har arvelige sykdommer, for oppdretter vet i mange tilfeller ikke om det. I noen/mange tilfeller er heller ikke foreldrene undersøkt for arvelige sykdommer. Så jeg mener at det er større sjans for å få en frisk hund om man velger valp fra et kull som er fra friske foreldre, og fra en slekt med lite sykdom. Med blandingshunder er det større sjans for sykdom, ettersom man ikke vet hva som ligger bak i slekta. En blanding kan få sykdommer fra begge/flere raser, og det er en for stor risiko for meg å ta.

Jeg mener også at ved å kjøpe rasehund av et vel planlagt kull, så er man sikrere når det gjelder gemytt og de egenskapene en vil ha enn når en kjøper blanding. Dessuten tror jeg at seriøse oppdrettere legger ned mye mer jobb i et godt kull enn om naboens hund parret tispa som sto ute i bånd. Det er endel mer kunnskap om valper der, samt mer interesse for å lage et godt grunnlag for valpekjøperne, og for å bringe rasen videre på en god måte. Samt at en har et rykte å ta vare på. Det teller også. Jeg vet hvilke egenskaper jeg vil ha i en hund, og velger rase etter det. Det hadde vært veldig usikkert sånn sett for meg å velge en blanding.

Jeg har vært veldig selektiv med hvem jeg kjøper valp fra, nettopp fordi jeg vil sikre meg best mulig for å få en sunn og god hund.

Skrevet
Jeg kjenner jeg blir irritert av denne tråden...

Makan til svartmaling av en stor gruppe hunder...

Hvorfor det? Kan man ikke foretrekke det ene framfor det andre uten at noen blir irriterte? Andre må gjerne velge blandinger, og jeg ser ikke på de som dårligere hunder. Men når jeg skal kjøpe meg hund selv, vil jeg sikre meg best mulig utfra det jeg vil ha og helse. Derfor renraset for min del.

At en har grunner til å velge det ene framfor det andre, er ikke svartmaling i mine øyne.

Skrevet

Da jeg kjøpte hun jeg har nå som er 6.5 år var hun mye mere sosialisert og trent enn første hunden min som var Engelsk Setter så klart det er jo stor forskjell uansett. Setter kullet var jo satt bort på kennel.... Jeg var ung så tenkte jo det ofte var sånn. Ikke at det var noen problem da hun ble jo verdens tryggeste og greieste hund;) Jeg har nok ikke kommet til kjøp blanding med flere enn to raser da vet litt mere om hva man får å støtter ikke om planlagt blandngs avl. Fakisk så var hovedgrunnen min for prøve blanding at forrige hundne min var mye syk fra var ung,måtte gjennom masse operasjoner osv. Ble over 12 år for det da men,ikke noe særlig med en slik helse. Klart blandings hunder også får alt å mi har nå fått endel også men,startet nå noen år senere enn til forriga,så får vi se hvordan det går videre.

Skrevet

Jeg ville ikke hatt blanding. Er nok litt overflatisk, men det er få blandinger jeg syns er pene. De som ser bra ut, er blandinger av raser jeg overhodet ikke ville ha hatt som renraset som jeg mener er for krevende og/eller har egenskaper jeg ikke liker.

Å få seg en renraset hund så føler jeg, som det er skrevet her, at man har mer kontroll på avelen, vet hva man får av gemytt og størrelse ( sånn ihvertfall generellt sett) Med en blanding tar man en større sjangs på hva man får.

Men er ikke i tvil om at de fleste blandinger er supre familiehunder og turkompiser som man blir like glad i som en noen som helst annen hund.

Skrevet
Da jeg kjøpte hun jeg har nå som er 6.5 år var hun mye mere sosialisert og trent enn første hunden min som var Engelsk Setter så klart det er jo stor forskjell uansett. Setter kullet var jo satt bort på kennel.... Jeg var ung så tenkte jo det ofte var sånn. Ikke at det var noen problem da hun ble jo verdens tryggeste og greieste hund;) Jeg har nok ikke kommet til kjøp blanding med flere enn to raser da vet litt mere om hva man får å støtter ikke om planlagt blandngs avl. Fakisk så var hovedgrunnen min for prøve blanding at forrige hundne min var mye syk fra var ung,måtte gjennom masse operasjoner osv. Ble over 12 år for det da men,ikke noe særlig med en slik helse. Klart blandings hunder også får alt å mi har nå fått endel også men,startet nå noen år senere enn til forriga,så får vi se hvordan det går videre.

En må jo selvsagt sile ut hvem som er gode og mindre gode oppdrettere av rasehunder også.

Skrevet

Hvis jeg skulle hatt meg valp ville jeg nok ikke fått meg blanding, da jeg ikke ser noe poeng/fordel med å skaffe seg blandingsvalp fremfor renraset annet enn pris, og jeg er uansett ikke ute etter å få meg valp "billigst mulig". Om jeg derimot skulle hatt meg en voksen omplasseringshund, ville nok blanding og renraset stilt rimelig likt. Hadde selvsagt alltids vaert en fordel å få vite hvilke raser en evt blanding var blanding av, men om den er voksen er det ikke nødvendigvis essensielt.

Mine foreldre skal med tid og stunder ha seg ny hund, da har jeg foreslått at de får seg en voksen omplasseringshund, og sjansen er vel i så fall rimelig stor for at det blir en blanding.

Skrevet

Min første hund var en blandingshund, kjøpt gjennom FOD. Hun var en helt enestående hund - arbeidslysten, masse energi, vennlig, frisk - en skikkelig gladhund.

Så lenge man ikke er interessert i utstilling og ikke har interesse for en spesiell rase eller type hund, så ville jeg absolutt anbefale å ta til seg en blanding for omplassering. Populære rasehunder får alltid solgt sine valpekull, det er noe annet med blandinger. Når det er sagt, så ville jeg vært SVÆRT skeptisk til annonser på Finn.no hvor blandingsvalper selges for tusenvis av kroner. Da er man over i noe helt annet, og jeg ville ikke tatt i slikt med ildtang.

  • Like 1
Skrevet
Min første hund var en blandingshund, kjøpt gjennom FOD. Hun var en helt enestående hund - arbeidslysten, masse energi, vennlig, frisk - en skikkelig gladhund.

Så lenge man ikke er interessert i utstilling og ikke har interesse for en spesiell rase eller type hund, så ville jeg absolutt anbefale å ta til seg en blanding for omplassering. Populære rasehunder får alltid solgt sine valpekull, det er noe annet med blandinger. Når det er sagt, så ville jeg vært SVÆRT skeptisk til annonser på Finn.no hvor blandingsvalper selges for tusenvis av kroner. Da er man over i noe helt annet, og jeg ville ikke tatt i slikt med ildtang.

Dersom man tar til seg en voksen hund vet man jo fort mer hvordan den har utviklet seg og ikke minst (som oftest) at den er frisk.

Skrevet
Jeg kjenner jeg blir irritert av denne tråden...

Makan til svartmaling av en stor gruppe hunder...

Det finnes mange fine blandingshunder. Jeg kommer likevel sannsynligvis aldri til å ha en blanding, kanskje fordi jeg har funnet rasen i mitt hjerte. Og om bekjente finner ut at de skal kjøpe seg hund, så kommer jeg nok til å anbefale en renraset fremfor blanding fordi da kan de lete etter en passende rase, sette seg inn i helse, gemytt etc.

Jeg ville definitivt IKKE anbefalt noen å kjøpe hund der du kjøpte din blanding, med tanke på all den jobben dere har hatt for å få henne til å fungere "normalt" i hverdagen. Fysisk fungerer hun jo supert, og har jo tilnærmet aldri vært syk, men psyken kunne vært bedre?

Edit: Og så lenge folk fortsetter å kjøpe blandingshunder, moteblandinger, designerhunder, eventyrblandinger, doodler (osv osv osv....) så kommer folk til å fortsette å avle useriøst på blandingshunder. De tjener jo penger!

Skrevet

Vel, jeg blåser lang marsj i utstilling og har ingen ambisjoner i lydighet om å komme så langt at jeg bør ha en renraset hund. Allikevel ville jeg aldri kjøpt en blanding. Først og fremst pga gemytt og helse. Og muligheten til å velge en oppdretter som har det samme fokuset som meg. Hva vet man egentlig om blandingsvalper? Kjenner man gemyttet på foreldrene? Kjenner man til gemyttet på søsken, besteforeldre og linjene bakover på valpene? Antageligvis ikke. Og hva med sykdom? Har man mulighet til å sjekke helsen til hundene i generasjoner bakover? Antageligvis er svaret nei her også. Utover det er det viktig for meg å ha en oppdretter som har kjennskap til rasen. Jeg vil ha spesifikke egenskaper i hunden min, som lekenhet, kjent for å gå overens med alt og alle, arbeidslyst, evnen til å takle rolige dager, etc. Da er jeg avhengig av å finne en seriøs oppdretter som fokuserer på dette. Sammen med helse og gemytt selvsagt. I en blandingshund risikerer du å få det verste i begge raser, det beste i begge raser eller en god miks. Du vet ikke hva du får, rett og slett. For min del gjør nettopp disse tingene det verdt å kjøpe rasehund. Garantier har man aldri for hunden, men man kan gjøre sin "del" for å sikre seg det man vil ha. Og for meg er det like viktig med gemytt, egenskaper (gå godt sammen med barna? Kunne gå løs på tur?) og helse selv om den "bare" skal være familiehund.

Kjenner mange fine blandingshunder jeg, og for de eierne er det jo helt topp. Kjenner også mange dårlige blandingshunder og der har eierne et problem. De har ingen oppdretter å støtte seg på, de har kanskje problemer med enkelte ting ved hunden fordi de ikke så for seg at de ville få SÅ mye jaktinnstinkt fra den delen av blandingen eller så lite arbeidslyst fra den andre delen av blandingen - siden man faktisk ikke har noen garanti for hva man ender opp med. Og, vel, synd for de. Igjen, man er jo ikke garantert å få noe av dette i en renraset hund heller, men mulighetene for det vil jeg påstå er endel større siden man kan sjekke opp i såpass mye selv og har et mye bredere utvalg ofte.

Skrevet

Jeg har en blandingshund.

Han er snart 5 år, blanding av bc, setter, dobermann og rottweiler.

Han er verdens beste hund, min beste venn, snill som dagen er lang og elsker alle han treffer. Så langt i livet sitt har han vært frisk som en fisk. Han er også røntget fri både forran og bak. Vi konkurrerer hovedsaklig i agility, hvor han går i Hopp klasse 3 og agility klasse 2. Han har også opprykk til lydighet klasse 2. I 2012 ble han Junior Norgesmester i agility.

At han er så snill og glad, er aldeles ingen selvfølge, for det første halve året og livet sitt, satt han i bur omtrent 24 timer i døgnet, og ble totalt ignorert.

Men begge hundene jeg har skaffet meg etter Ben, har vært renraset. Ikke fordi jeg har opplevd noe negativt ved Ben som blandingshund, men fordi jeg liker og vite hva jeg kjøper, spesielt med tanke på helse og rasetypiske egenskaper.

Men det finnes også blandingshunder med mange problemer. Jeg kjente en som ble avlivet rett etter at han fylte 7 år, pga en ødelagt kropp og nerver.

Han hadde ekstrem separasjonsangst, var livredd høye lyder, og kunne ligge og skjelve i flere timer etter og ha hørt et skudd, uten at det gikk ann og komme igjennom til han. Når han da også måtte begynne på høye doser smertestillende, for og kunne klare og gå i trapper, hoppe inn og ut av bilen eller opp i sofaen, uten og hyle av smerte, tok eieren hans valget om og la han få slippe.

Så det jeg tror, er at det er ganske 50/50, hva man får når man skaffer seg en blandingshund. Man kan ende opp med verdens beste hund, eller et nervevrak som er full av lidelser...

Selvfølgelig kan man også få renrasede hunder med fysiske eller psykiske problemer, men sjangsen er jo faktisk mindre.

Skrevet
Synes Simira oppsummerte det bra her.

Du er deg, og du har vært heldig. Det er langtfra alle som har like god erfaring som du har ved å kjøpe blanding. Jeg tar ikke sjansen på det.

Men det er vel klart at ved å kjøpe rasehund så har man generelt bedre oversikt over arvelige sykdommer enn om man kjøper blanding? Med de fleste blandingskull så får man lite greie på om foreldre/slekt har arvelige sykdommer, for oppdretter vet i mange tilfeller ikke om det. I noen/mange tilfeller er heller ikke foreldrene undersøkt for arvelige sykdommer. Så jeg mener at det er større sjans for å få en frisk hund om man velger valp fra et kull som er fra friske foreldre, og fra en slekt med lite sykdom. Med blandingshunder er det større sjans for sykdom, ettersom man ikke vet hva som ligger bak i slekta. En blanding kan få sykdommer fra begge/flere raser, og det er en for stor risiko for meg å ta.

Jeg mener også at ved å kjøpe rasehund av et vel planlagt kull, så er man sikrere når det gjelder gemytt og de egenskapene en vil ha enn når en kjøper blanding. Dessuten tror jeg at seriøse oppdrettere legger ned mye mer jobb i et godt kull enn om naboens hund parret tispa som sto ute i bånd. Det er endel mer kunnskap om valper der, samt mer interesse for å lage et godt grunnlag for valpekjøperne, og for å bringe rasen videre på en god måte. Samt at en har et rykte å ta vare på. Det teller også. Jeg vet hvilke egenskaper jeg vil ha i en hund, og velger rase etter det. Det hadde vært veldig usikkert sånn sett for meg å velge en blanding.

Jeg har vært veldig selektiv med hvem jeg kjøper valp fra, nettopp fordi jeg vil sikre meg best mulig for å få en sunn og god hund.

Hmm - må du kunne noe jeg ikke kan, for jeg er på min 7. hund på straks 17. år som hundeeier. Og av de 4 jeg har avlivet, har kun en har blitt over 5 år. Og hund nr 5 er kronisk syk og blir nok antakeligvis ikke over fem år den heller... Man kan vel kanskje påstå at collien min var blanding siden jeg ikke hadde papirer på han, men tippe han var renraset likevel. Så da har jeg bare hatt renrasede hunder. Og joda, med untak av collien min (omplasseringshund så aner ikke noe om oppdretter), så har alle vært fra seriøse og flinke oppdrettere - hatt mine diskusjoner med en av oppdretterne og vi er vel ikke akkurat venner, men de er ikke useriøse og de tar helsa på hundene alvorlig.

Jeg ER selektiv med hvem jeg kjøper meg valp av, men like fordømt får jeg syke hunder... Bank i saltet og kaste bordet over venstre skulder, eller hvordan det når var, så ser gutta mine ut til å være friske og raske, men de er bare 2 og 3 år gamle...

Så nei, jeg kjøper ikke at man har så innmari mange flere garantier på helse på renrasede hunder. Ikke i det heletatt faktisk, kjøpe hund blir bingo uansett. Men jeg påstår heller ikke at blandingshunder er friskere enn renrasede.

Nå er jeg farget av mine erfaringer, men pr i dag så er eneste grunn til at jeg skaffer meg renrasede hunder at jeg ønsker å vite hva som bor i dem og at "banaliteter" som øyne og hofter/albuer er sjekket bakover. Men hundene er innmari mye mer enn øyne og hofter. Hjelper ikke med a hofter om det er noe alvorlig galt andre plasser. Samojeden til svigers har kraftig hd han, men er fremdeles i bedre "form" og humør enn tispa mi på 4 som er røntget med a i alle fire hjørner.

  • Like 3

Join the conversation

You can post now and register later. If you have an account, sign in now to post with your account.

Gjest
Skriv svar til emnet...

×   Pasted as rich text.   Paste as plain text instead

  Only 75 emoji are allowed.

×   Your link has been automatically embedded.   Display as a link instead

×   Your previous content has been restored.   Clear editor

×   You cannot paste images directly. Upload or insert images from URL.

  • Hvem er aktive   0 medlemmer

    • Ingen innloggede medlemmer aktive



  • Nye innlegg

    • Hos meg så så morgenrutinene ganske like ut da jeg hadde valp i huset. Valpen våknet som regel tidlig, ofte rundt samme tidspunkt som dere opplever nå. Jeg gikk rett ut med en gang, bare en kort tur for å få gjort det viktigste. Etterpå ble det litt rolig lek eller enkel kontakttrening inne, mest for å få hun i gang uten å gjøre hun helt gira. Så fikk hun frokosten sin, og etter det gikk vi ut igjen for en ny do‑runde. Jeg merket fort at det var bedre å holde morgenen ganske forutsigbar, så hun visste hva som kom og ikke ble stresset. Litt hjernetrim eller en enkel oppgave før jeg dro på jobb fungerte veldig fint det gjorde hun mentalt sliten uten at hun ble overstimulert. Når jeg dro, fikk hun være i valpegrind/et trygt område med noe å tygge på og litt rolig aktivitet. Jeg prøvde å gjøre avskjeden så nøytral som mulig, så det ikke ble noe styr rundt det. Så kort sagt: ut – inn – litt trening – mat – ut igjen – rolig aktivitet - hvile. Det funket veldig bra hos oss.
    • Det høres ut som en utrolig vanskelig situasjon, og jeg skjønner godt at du sitter igjen med mange spørsmål. Du gjorde i hvert fall det som er riktig: du hadde begge hundene dine i bånd, og du hadde kontroll på dem da situasjonen oppsto. Det er mer enn man kan si om den andre parten. Når det gjelder spørsmål 1: Det var veldig generøst av deg å tilby å betale veterinærutgiftene, men du hadde egentlig ikke noe ansvar for det. Når det er båndtvang, og den andre hunden går løs uten kontroll, ligger ansvaret hos eieren av den løse hunden. Det er hans plikt å sørge for at hunden ikke skader andre. At du tilbød deg å betale var en fin gest, men det var ikke noe du var juridisk forpliktet til. Når det gjelder spørsmål 2: Siden din hund også ble skadet, og skaden nå har utviklet seg til noe alvorlig, er det helt rimelig å ta opp dette med eieren av den løse hunden. Du hadde hunden din i bånd, du fulgte reglene, og du gjorde det du kunne for å unngå situasjonen. Det er ikke du som har skapt risikoen her. Det er eieren av den løse hunden som har ansvaret for at hans hund gikk bort til dine og startet en slåsskamp. Det er derfor helt naturlig at han bør dekke kostnader som går utover forsikringen din, spesielt når det nå er snakk om omfattende behandling eller i verste fall avliving. Dette er ikke noe du skal stå alene med. Kort oppsummert: – Du hadde kontroll på dine hunder. – Han hadde ikke kontroll på sin. – Det var båndtvang. – Det var hans hund som oppsøkte og startet konflikten. – Dermed ligger ansvaret hos ham, ikke deg. Jeg ville tatt en rolig, saklig prat med eieren og forklart situasjonen slik den faktisk er. Hvis han nekter ansvar, kan du vurdere å ta det videre gjennom forsikring eller juridisk rådgivning. Du står sterkt i denne saken.
    • Det du beskriver her er en veldig vanskelig situasjon, og jeg skjønner godt at du føler deg usikker på hva som er riktig å gjøre. Selv om du ikke har sett hendelsene selv, så er det helt naturlig å reagere når du får høre om ting som kan være skadelig både fysisk og psykisk for en unghund. Når det gjelder person 1, så høres det ut som hun gjør så godt hun kan, men at hun kanskje mangler kunnskap og struktur. Det er ikke uvanlig at unge hunder blir litt «for mye» for eiere som ikke er forberedt på hvor krevende den perioden kan være. Det er ting som kan løses med veiledning, kurs og bedre rutiner. Det som bekymrer mest er det du beskriver om person 2. Slag, spark, strup som straff, og å kaste en valp i veggen er alvorlige ting. Det er ikke snakk om «streng oppdragelse», men om handlinger som kan skade hunden både fysisk og mentalt. At han i tillegg er bevisst på å ikke bli sett, gjør situasjonen enda mer ubehagelig. Selv om du ikke har sett det selv, så betyr det ikke at du må ignorere det. Du har fått informasjon fra en person som faktisk er til stede, og det er lov å reagere på det. Oppdrettere ønsker som regel å vite om slike ting, nettopp fordi de har ansvar for avkommet sitt og vil at hundene skal ha det bra. Du kan gi beskjed på en forsiktig måte, uten å komme med bastante påstander bare si at du har fått høre ting som gjør deg bekymret, og at du synes oppdretter bør være klar over det. Hvis du føler at situasjonen er alvorlig nok, kan du også vurdere å melde en bekymring anonymt til Mattilsynet. De krever ikke bevis for å vurdere en sak  de gjør egne undersøkelser. Det viktigste er at noen sier ifra når en hund kan være i fare. Jeg synes ikke du skal sitte med dette alene. Når det gjelder dyrevelferd, er det alltid bedre å si ifra én gang for mye enn én gang for lite. jeg vil ha ringt politiet om nr 2. om du ikke melde det inn så er du på en måte å hjelper den eieren med å skade valpen. mattilsynet kan du også ringe
    • Det høres ut som en veldig ubehagelig opplevelse, både for deg og hunden din. Du gjorde helt riktige ting i situasjonen: du holdt din egen hund i bånd, du tok ham mellom beina for å beskytte ham, og du forsøkte å få kontakt med eier før hunden kom bort. Det er akkurat slik man skal håndtere et møte med en løs hund som ikke virker under kontroll. Når det gjelder båndtvang, så har du helt rett i at selv om det ikke er generell båndtvang i området, så har eier likevel et ansvar. Hunder som ikke kommer på innkalling, eller som viser aggressiv atferd, skal ikke gå løse. Det står tydelig i hundeloven at hunder skal holdes under kontroll til enhver tid, og at eier har ansvar for å hindre skade på andre hunder og mennesker. Her sviktet han på flere punkter. At han slo og sparket hunden sin er også svært bekymringsfullt. Det er ikke en akseptabel måte å håndtere en hund på, uansett situasjon. Det kan være grunnlag for å melde fra til Mattilsynet hvis du føler deg trygg på det både fordi hunden din ble angrepet, og fordi hans egen hund ble utsatt for vold. Hvis du ønsker å gå videre med saken, kan du: •     dokumentere skadene på hunden din (bilder, veterinær hvis nødvendig) •     skrive ned hva som skjedde mens det fortsatt er ferskt •     vurdere å melde fra til Mattilsynet om volden mot hunden •     eventuelt kontakte kommunen eller politiet hvis du mener hunden utgjør en fare Du har all grunn til å reagere på dette. Det er ikke normalt at en hund går løs uten kontroll, og det er ikke normalt at en eier tyr til vold. Du gjorde alt riktig, og det er bra at du sier ifra det kan forhindre at noe lignende skjer med andre.
    • Hei! Jeg trenger litt råd fra dere som har mer erfaring enn meg. Vi vurderer å kjøpe en Bichon Havanais, og jeg vil gjerne være helt åpen og ryddig i prosessen. Vi har allerede en hund fra før, Diva, og jeg vil gjerne forklare litt om henne når jeg snakker med oppdrettere eller valpekjøpere senere. Diva er en liten blandingshund, rottwailer dobermann, og hun er utrolig snill, rolig og stabil. Hun er ikke dominant, hun lager ikke bråk, og hun fungerer veldig fint sammen med andre hunder. Hun er typen som holder seg til seg selv, men som er sosial og vennlig når hun møter nye dyr og mennesker. Jeg opplever henne som en trygg voksenhund som ikke skaper stress rundt seg. Det jeg kjenner litt på, er at rottwailer dessverre er en rase mange har sterke meninger om. Noen dømmer rasen uten å kjenne den, og jeg er litt redd for at en oppdretter kan misforstå situasjonen eller tenke at Diva kan være et “problem” bare fordi vi allerede har en hund. Jeg vil jo ikke at de skal tro at vi har et utrygt miljø eller at Diva er vanskelig, for det stemmer virkelig ikke. Jeg er også litt redd for at oppdretteren kan angre seg eller ikke vil selge hvis de tror at Diva kan påvirke valpen negativt, selv om hun egentlig er en veldig positiv faktor. Jeg vil derfor gjerne høre hvordan dere ville presentert dette på en god måte. Hvordan forklarer man at man har en snill, stabil hund fra før uten at det blir tolket feil? Har dere noen tips til hvordan jeg bør gå frem når jeg snakker med oppdrettere? Er det noe jeg bør nevne spesielt, eller noe jeg bør unngå å si? Og er det vanlig at folk dømmer situasjonen bare fordi man har en hund fra før? Tar gjerne imot erfaringer og råd fra dere som har vært gjennom lignende. Jeg vil også bare legge til at jeg ikke ønsker at noen skal misforstå meg eller bli irritert over at jeg spør. Jeg mener ikke noe galt med dette, jeg prøver bare å gjøre ting riktig fra starten av. Jeg jobber med hunder til vanlig, men akkurat dette med å ta det opp med en oppdretter er litt nytt for meg, og jeg vil være sikker på at jeg formulerer meg på en god måte. Det er viktig for meg at oppdretteren ser at vi ønsker det beste både for valpen og for Diva. Diva er en hund som er vant til små hunder helt siden hun var valp selv, og hun har alltid vært trygg, rolig og stabil rundt dem. Jeg vil bare vise at vi har tenkt gjennom dette, at vi tar det seriøst, og at vi ønsker å gi valpen et godt og trygt hjem uten at noen skal tro noe annet.
  • Nylig opprettede emner

×
×
  • Opprett ny...