Gå til innhold
Hundesonen.no

Mini, ikkerøytende labrador?


edlitam
 Share

Recommended Posts

Men så var det det med bjeffingen da, de kan være så mye sjarmør som bare det men bjeffing sjarmerer ikke meg :P

Mine får ikke lov til sånt. Står de ute og begynner så åker de rett inn. De bjeffer heller ikke på utstillinger, men varsler om noen prøver å stikke nesa inn u buret deres. På utstillingen på søndag var det bassetene som sto for bjeffinga ved vår ring, småsnuserne svarte ikke engang :) Så det har mye med hva man tillater - selv om man ikke bør skaffe seg rasen om man ikke tåler bjeffing.

Må bare balansere påstandene litt hehe

  • Like 1
Lenke til kommentar
Del på andre sider

  • Svar 100
  • Created
  • Siste svar

Top Posters In This Topic

Top Posters In This Topic

Popular Posts

Bedlington Klippehund, men utrolig folkekjære mtp terapihund. Edit: Viktig å følge sonenreglene og jeg anbefaler en rase jeg har hatt

Bland en Bichòn Frise med en Labrador, og se hva som skjer Vi kan kalle bebisene... Blabrafrisoodle. :jump: (Sorry OT, men det står i sonenreglene at alle tråder må ha minst 10 slike innlegg )

Jeg skal ikke foreslå noen av mine raser, for de passer ikke til kriteriene dine. Men er mellompuddel vurdert? Jeg ville absolutt sett på den med dine kriterier

Beardis er stooor, den passer kanskje ikke helt i leilighet?

Stor er vell og ta i, men det er ikke minihunder, nei. Jeg skjønner ikke helt hva som menes med og ikke passe inn i leilighet jeg? Er det størrelse? Bråk/Lyd? Aktivitetsnivå? Det må isåfall være opp til deg og bestemme. Slik jeg ser det er det ikke inne hunden skal få aktiviseringen sin så så fremt den kan skifte stilling, strekke på bena og velge om den vil ligge hardt eller mykt så har den alt den trenger, om det så er 10 kvadrat.. Beardisen er etter min oppfatning energiske og glade hunder som er førerorienterte og kan egne seg til det meste (vertfall i lavere klasser), men uten og bli extrem som feks BC, noe jakt, men ikke mye, og lite aggresjon enten det er mot folk eller fe :) Eneste aberet er vell og velge rett oppdretter da noen kan være litt engstelige.
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Guest Snusmumrikk

Stor er vell og ta i, men det er ikke minihunder, nei. Jeg skjønner ikke helt hva som menes med og ikke passe inn i leilighet jeg? Er det størrelse? Bråk/Lyd? Aktivitetsnivå? Det må isåfall være opp til deg og bestemme. Slik jeg ser det er det ikke inne hunden skal få aktiviseringen sin så så fremt den kan skifte stilling, strekke på bena og velge om den vil ligge hardt eller mykt så har den alt den trenger, om det så er 10 kvadrat.. Beardisen er etter min oppfatning energiske og glade hunder som er førerorienterte og kan egne seg til det meste (vertfall i lavere klasser), men uten og bli extrem som feks BC, noe jakt, men ikke mye, og lite aggresjon enten det er mot folk eller fe :) Eneste aberet er vell og velge rett oppdretter da noen kan være litt engstelige.

Men beardisen er da hverken mindre enn en labrador eller røyefri (selv om de røyter mye mindre enn labben). De er heller ikke spesielt like de stødige labradorene i gemytt. Glade, ja, men det er ganske mye usikkerhet og lydredsler hos bearded collie. Ikke noe galt med rasen, men det er ikke akkurat det jeg forbinder med et stødig, trygt og labradorgemytt. Så det du får er ikke en ikkerøytende minilabrador, men en litt lettere hund på størrelse med en labrador som ikke røyter like mye, men drar med seg hele skauen inn og må børstes mye og med et mye mer variabelt gemytt. Ikke noe galt i bearded om det er det man ønsker seg, men de passer jo overhode ikke inn i beskrivelsen til ts?

Lenke til kommentar
Del på andre sider

De jeg har truffet har iallefall vært rimelig nært beskrivelsen av en labbis, labben er kanskje litt tøffere, men jeg har ikke møtt engstelige beardisser heller. Eller jeg har møtt 1, som løp og gjemte seg om det kom store biler i gården, tordna eller liknende, men hverken jeg eller eier føler at den var rasetypisk på noen måte. Jeg vet at det finnes en del engstelighet, men ikke værre enn at det går an og finne trygge eksemplarer om man bare er litt nøye på oppdretter. Pelsen kan jo holdes kort, så da er jo det verste arbeidet at den må klippes en gang i blant og børste bort ull en gang i uka eller noe, så de røyter, men de røyter ekstremt lite, vertfall om død ull børstes bort en gang i uka ca.. :) Den passer ikke TS mtp at det er litt pelsstell og at den ikke er mini, men ellers synes jeg den var verdt og nevne, så får TS se selv om det er interessant. En bra beardis er en kjempe hund som ikke er ekstremt langt fra labbis i gemytt og oppførsel.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Men dachs er kul, men det er nok noe i det du sier at de har et ufortjent dårlig rykte. jeg ble bitt av en dachs når jeg var liten faktisk, men det var rett og slett dårlig sosialisering. Men med dachs er det vel litt forskjellige linjer når det kommer til jaktinnsikt også vil jeg tro?

Du har jo ni forskjellige raser innen dachs, tre størrelser x tre hårlag. Størrelsene kan blandes, ihvertfall blandes standard og dverg (de to største) slik at noen i kullet blir den ene og noen den andre rasen. Her blir de målt på utstilling for å avgjøre hvilken rase de er. Generelt er vel de langhårete dachsene de med minst jaktlyst, men jeg tenkte jo strihår til deg da siden du ønsket å selge støvsugern :D I følge samboern, som har mye mer peiling enn meg, så er kanindachsene (de minste ) lite brukt på jakt, og du får de også i strihår varianter.

  • Like 1
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg har jo erfaring med både DSG og Labrador (Labradoren døde 12 år gammel nå i våres) - å selv om jeg kjenner på savnet etter stor hund, må jeg si at utenom størrelse og pels er det lite som skiller disse rasene. Vakt instinkt kan dempes, samme med jakt. Det varierer også endel på linjer, å er egentlig veldig individuelt. Min eldste tispe har sterkt jaktinstinkt, hennes 3 avkom som jeg har boende her har ingenting. Av 10 DSG hjemme her, har 2 av de jaktinstinkt. Så vil ikke si jeg syns jakt er særlig utpreget på gårdshunden egentlig.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Som labbiseier som har vært inne på tanken selv, så har jeg sett på cocker spaniel. Litt fordi den kan minne litt i utseende, kan minne litt i gemytt på labbisen og er klar for å være med på tur sammen med en labbis.

MEN pelsstell er det jo litt av da. Om det blir til at det kommer en cocker i hus, så blir den kort-klipt, klar for skogen ( og evt gjørma) :P

Men på denne rasen har jeg fått gode tips her inne fra å sjekke linje nøye, og ryktet sier at de røde er litt mer aggressive enn de andre fargene. Ikke vet jeg, vet bare at jeg skal parkere på rasetorget under dogs4all :D

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Dansk svensk gårdshund eller lagotto?

Edit: Lagottoen kan vel forresten være litt reservert.

Hvor reservert er lagottoen? Jeg trenger ikke helt labradorgemytt, og at alt skal hilses på, jeg vil bare ha en hund som er stort sett glad uansett hvem vi møter, barn, voksne og at den vil komme å kose om det er meg eller noen andre.

De jeg har truffet har iallefall vært rimelig nært beskrivelsen av en labbis, labben er kanskje litt tøffere, men jeg har ikke møtt engstelige beardisser heller. Eller jeg har møtt 1, som løp og gjemte seg om det kom store biler i gården, tordna eller liknende, men hverken jeg eller eier føler at den var rasetypisk på noen måte. Jeg vet at det finnes en del engstelighet, men ikke værre enn at det går an og finne trygge eksemplarer om man bare er litt nøye på oppdretter. Pelsen kan jo holdes kort, så da er jo det verste arbeidet at den må klippes en gang i blant og børste bort ull en gang i uka eller noe, så de røyter, men de røyter ekstremt lite, vertfall om død ull børstes bort en gang i uka ca.. :) Den passer ikke TS mtp at det er litt pelsstell og at den ikke er mini, men ellers synes jeg den var verdt og nevne, så får TS se selv om det er interessant. En bra beardis er en kjempe hund som ikke er ekstremt langt fra labbis i gemytt og oppførsel.

Beardisen er faktisk noe jeg har tittet på, men har lagt litt fra meg igjen fordi jeg føler at de kanskje krever litt for mye? Jeg har faktisk ikke møtt så mange av de enda, men jeg føler at det finnes jo egenstlige eksemplarer av alt der ute, men gjør man litt jobb så kan man jo finne noe som passer sine krav. Dog ikke med alt, men jeg har absolutt ikke noe hastverk og kan gjerne bruke litt tid på å finne rase/oppdretter/valper ja you name it

Jeg har tenkt ganske mye på dette her, og lurer litt igjen på hvor mange som har erfaring med lagottoen, det er jo cirka 1/3 av vekten til en labrador og er absolutt ikke like tung som en labbis. Men hvordan er det med helsen på de? jeg ser at mange oppdrettere avler på mye HD, er dette vanlig? Raseklubben sier bare at foreldre skal ha kjent HD status, ikke være HD frie? Hvordan er det ellers med sykdommer? Er de lettlært? Og evt den spanske vannhunden? Har inntrykk at den krever litt mer en lagottoen?

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Beardisen er faktisk noe jeg har tittet på, men har lagt litt fra meg igjen fordi jeg føler at de kanskje krever litt for mye? Jeg har faktisk ikke møtt så mange av de enda, men jeg føler at det finnes jo egenstlige eksemplarer av alt der ute, men gjør man litt jobb så kan man jo finne noe som passer sine krav. Dog ikke med alt, men jeg har absolutt ikke noe hastverk og kan gjerne bruke litt tid på å finne rase/oppdretter/valper ja you name it

At de krever mye er ikke mitt inntrykk. Jeg kjenner ganske mange og de fleste lever som rene familie/utstillingshunder og får ikke tur hver dag engang. De får klare seg med en runde i hagen liksom. Og de virker glade og fornøyde de. Disse individene er også trygge, ikke engstelige, men klart tøffe beardiser har jeg til gjengjeld og se enda. Allikevell så er det jo en rase med litt lopper i blodet, de er ikke treige liksom, så de har forutsetningen for og kunne trenes med også, for den som vil. Det er nok verdt og sjekke litt rundt for iallefall :)

Hadde du sett på schapendoes? Det er også herlige hunder, litt som beardedcollie i gemytt og aktivitetsbehov, bare mindre. http://www.123hjemmeside.no/shantaris denne damen har 4 stk, er oppdretter og trener lydighet med sine hunder, veldig flink og hyggelig, hun svarer helt sikkert på spm om du har noen :)

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Puddel føler jeg kanskje er det nærmeste jeg kommer ikke røytende minilabrador, og de er utrolig kule hunder. Men igjen er det dette med at pappa skal akseptere hunden :P

Døh. Pappaen min var i utgangspunktet for barsk for sånne tullehunder. Forrige gang jeg var hjemme kommenterte mamma at "han børsta aldri håret deres så nøye" :lol: Han er blitt litt soft for dama :lol:

Her er de feks i en diskusjon om hvor raskt man egentlig trenger å dekke på LP-kurs :lol:

64064_10150639731342225_204825103_n.jpg

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Døh. Pappaen min var i utgangspunktet for barsk for sånne tullehunder. Forrige gang jeg var hjemme kommenterte mamma at "han børsta aldri håret deres så nøye" :lol: Han er blitt litt soft for dama :lol:

Her er de feks i en diskusjon om hvor raskt man egentlig trenger å dekke på LP-kurs :lol:

64064_10150639731342225_204825103_n.jpg

Jeg er veldig sjarmert, samme er mamma :P Men jeg tror nok jeg må jobbe litt mer med overbevisning :) Kul hund det der, men hvordan tror dere lagottoen versus puddel er?

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg kjenner ikke lagottoen spesielt godt egetlig, men likner den på de andre vannhundene har den jo en del felles med labradoren sånn historisk sett. :) Og puddel og vannhund har også mye til felles. Det du må finne ut er kanskje hvorvidt en lagotto er "tøff" nok for deg eller ikke. De få jeg har truffet har vært ganske reserverte, nemlig.

Og at det ikke er strengere krav til HD-status på lagottoen sjokkerer meg faktisk litt. Det er jo noe vi jobber hardt med på portis, å få ned andelen hunder med HD...

Hva med.. portis!? :D (litt spøk, men ikke heeelt..)

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg kjenner ikke lagottoen spesielt godt egetlig, men likner den på de andre vannhundene har den jo en del felles med labradoren sånn historisk sett. :) Og puddel og vannhund har også mye til felles. Det du må finne ut er kanskje hvorvidt en lagotto er "tøff" nok for deg eller ikke. De få jeg har truffet har vært ganske reserverte, nemlig.

Og at det ikke er strengere krav til HD-status på lagottoen sjokkerer meg faktisk litt. Det er jo noe vi jobber hardt med på portis, å få ned andelen hunder med HD...

Hva med.. portis!? :D (litt spøk, men ikke heeelt..)

mhmm, kanskje portis hadde vært ett bedre valg :) Hihi, det hadde vært noe det. Nei, og det med HD er litt sjokkerende, tittet mye på rasen for noen år siden og da fant jeg kull hvor foreldre hadde både C og D, de er visst så lette at det ikke gjør noe. Men portis Maria, det er litt labrador det eller hva? Hvor stor er Chessea? Grunnen til at jeg nevnte lagotto er fordi det er mammas drømmehund tror jeg, eller mest fordi hun vil ha en lagotto som skal hete Otto :P

Men helsen på portisen hvordan er den? er de nogenlunde sykdomsfrie og enkle sånn sett?

Puddel er det selvsagte valget her. Du klipper den helt kort uten noe dotter her og der :-P

Vips så har du hunden din...

Og ang faren din, han vil ikke ha puddel fordi puddlene liksom er så dulle hunder.

Klipp den ned og kall den fransk kamphund så er den nok fort tøff nok :-P

Er den helt kort blir det kjønnshårhund daa :P hello liksom :P

Lenke til kommentar
Del på andre sider

mhmm, kanskje portis hadde vært ett bedre valg :) Hihi, det hadde vært noe det. Nei, og det med HD er litt sjokkerende, tittet mye på rasen for noen år siden og da fant jeg kull hvor foreldre hadde både C og D, de er visst så lette at det ikke gjør noe. Men portis Maria, det er litt labrador det eller hva? Hvor stor er Chessea? Grunnen til at jeg nevnte lagotto er fordi det er mammas drømmehund tror jeg, eller mest fordi hun vil ha en lagotto som skal hete Otto :P

Men helsen på portisen hvordan er den? er de nogenlunde sykdomsfrie og enkle sånn sett?

En portis tispe ligger normalt på rundt 18 kg. Chessea er i øverste sjikt og veier 20 kg. Idealhøyden for tisper er 46 cm, for hannhunder 54 cm. De skal aldri være opp mot 30 kg. Rasen tenderer mot å bli større og større, men det kan man jo se på linjer osv. Det vil vi ikke ha noe av!

Angående helsen på dem så er det mye en tester for om dagen av genetiske sykdommer og andre ting, som f.eks. genet for korthårethet (improper coat). Men generelt er rasen frisk, og andelen hunder med HD er faktisk blitt veldig lav etterhvert. Etter litt søking i ulike registre ser jeg at andelen med middels og sterk grad HD av de som er testet er tilnærmet lik null :)

Du vet jo hvem du skal spørre når det gjelder portis :) Jeg svarer på det meste jeg, så bare å komme med konkrete spm så hjelper jeg deg gjerne. Jeg har nok over gjennomsnittet innsikt i den rasen, opprtettere, linjer osv. kan man si.

Kan se for meg at du hadde likt å leve med en portis, jeg. Aktive, klovnete hunder som kan brukes til det meste. Men spørs hvor MYE hund du vil ha. I forhold til energi og aktivisering er en portis vel så aktiv som en labrador. Det er også mye pelsstell, men det er det jammen med lagotto og puddel også. En i slekta mi har lagotto, og jeg husker hun offet seg mye over hvor mye jobb det var med pelsen.

Men en portis kan klippes i sportsfrisyre, den. De er jo fine da også!

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg bare skriver uten å sitere deg, siden du skrev inni mitt sitat. :) Jeg må bare innrømme at min kunnskap om lagottoen er begrenset. Men jeg har hørt at den har blitt sammenlignet med labradoren flere ganger. Den ene lagottoen jeg kjenner til virker både glad og modig. Ikke noen pinglehund. Jeg er jo litt glad i reserverte hunder som ikke har behov for å hilse på alle, så det er godt mulig at det er litt derfor jeg har sansen for de. :) Hvis jeg var deg, så ville jeg sjekket ut rasen mer!

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg bare skriver uten å sitere deg, siden du skrev inni mitt sitat. :) Jeg må bare innrømme at min kunnskap om lagottoen er begrenset. Men jeg har hørt at den har blitt sammenlignet med labradoren flere ganger. Den ene lagottoen jeg kjenner til virker både glad og modig. Ikke noen pinglehund. Jeg er jo litt glad i reserverte hunder som ikke har behov for å hilse på alle, så det er godt mulig at det er litt derfor jeg har sansen for de. :) Hvis jeg var deg, så ville jeg sjekket ut rasen mer!

Enig med deg!

Men det med helsen ville jeg vært veldig kritisk til!

Lenke til kommentar
Del på andre sider

14 års erfaring med Jack , kan jeg uttale meg da ? :-P

Jack Russel terrier er krevende hunder. Veldig.

Og mange av de er drittbikkjer. Hadde de vært større hadde de stått på forbudslista. Men de er kule hvis de er oppdratt som hunder og har en god mental pakke. Altfor mange oppdrettere tror at gneldring og utfall er tegn på tøffhet. ' De skal være tøffe , de vet ikke hvor små de er' Mye ass.. En tøff jrt gidder ikke oppføre seg som en sint ankelbiter.

Henger meg på Ida og anbefaler Bedlington hvis terrier er interessant.

Jeg er også en sucker for Griffon Bruxellios. Har bare møtt et fåtall , men jeg digger de.

Edit : forresten så ER bedlington en kamphundrase. Tøffere blir det ikke hehe..

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg bare skriver uten å sitere deg, siden du skrev inni mitt sitat. :) Jeg må bare innrømme at min kunnskap om lagottoen er begrenset. Men jeg har hørt at den har blitt sammenlignet med labradoren flere ganger. Den ene lagottoen jeg kjenner til virker både glad og modig. Ikke noen pinglehund. Jeg er jo litt glad i reserverte hunder som ikke har behov for å hilse på alle, så det er godt mulig at det er litt derfor jeg har sansen for de. :) Hvis jeg var deg, så ville jeg sjekket ut rasen mer!

Sånn nå blir det riktig quoting :) Jeg har også veldig begrenset kjennskap til rasen, den jeg kjenner er agressiv mot andre hunder og varsler på alt til en hver tid. Altså jeg trenger forsåvidt ikke helt labradorgeymytt som jeg nevnte over, men at jeg kan få litt forhold til den om du skjønner :P Vanskelig å forklare det der etter 10 år med labbis. Men hvis noen kommer bort, så vil jeg at den skal ense andre mennesker og ikke være helt i sin egen verden. Ikke "fuglehund" gemytt om du skjønner?

Jeg har faktisk tittet ganske mye på rasen, var like ved å kjøpe meg en for ett par år siden. Men det jeg syns er skremmende er alt de avler på av HD osv

14 års erfaring med Jack , kan jeg uttale meg da ? :-P

Jack Russel terrier er krevende hunder. Veldig.

Og mange av de er drittbikkjer. Hadde de vært større hadde de stått på forbudslista. Men de er kule hvis de er oppdratt som hunder og har en god mental pakke. Altfor mange oppdrettere tror at gneldring og utfall er tegn på tøffhet. ' De skal være tøffe , de vet ikke hvor små de er' Mye ass.. En tøff jrt gidder ikke oppføre seg som en sint ankelbiter.

Henger meg på Ida og anbefaler Bedlington hvis terrier er interessant.

Jeg er også en sucker for Griffon Bruxellios. Har bare møtt et fåtall , men jeg digger de.

Edit : forresten så ER bedlington en kamphundrase. Tøffere blir det ikke hehe..

jeg tror jacken er litt utelukket, det for bli den dagen jeg kjøper meg småbruk utenfor byen. Men da skal jeg også ha greyhound, berner, en griffon som maskot, kanskje en saluki *drømmesegbort* men de neste ti årene kommer jeg helt klart til å bo i en form for storby.

terrier er ikke utelukket, og jeg skal ikke se bortifra at det blir en bedlis en gang også :)

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg bare skriver uten å sitere deg, siden du skrev inni mitt sitat. :)/> Jeg må bare innrømme at min kunnskap om lagottoen er begrenset. Men jeg har hørt at den har blitt sammenlignet med labradoren flere ganger. Den ene lagottoen jeg kjenner til virker både glad og modig. Ikke noen pinglehund. Jeg er jo litt glad i reserverte hunder som ikke har behov for å hilse på alle, så det er godt mulig at det er litt derfor jeg har sansen for de. :)/> Hvis jeg var deg, så ville jeg sjekket ut rasen mer!

Jeg har en lagotto på to år, er kanskje ikke helt kvalifisert til å gi råd siden han er første hunden min, men kan fortelle litt hva jeg har erfart / vet om ham og lagotto generelt.

For det første: han ER reservert. Ukjente mennesker/hunder er uinteressante, hvis de kommer for nærme er de skumle. Han kan si i fra hvis han synes noe/noen er skumle, men gir seg umiddelbart når jeg gir beskjed om at det er bare tull.

Vi har gått flere sporkurs, og da har han vært superfornøyd når han har funnet det dumme mennesket som har gått seg bort, selv om han ikke har truffet vedkommende før. Heller ikke når vi trener agility er dette et problem. Kanskje det har noe med at når han jobber, så er alt annet uvesentlig? Og han er på ingen måte aggressiv, har aldri opplevd at han har gått til angrep, i situasjoner han ikke liker seg trekker han seg unna. Samkjønnsaggresjon er heller ikke noe problem. 

Jeg trives egentlig med at han har såpass fokus på meg og ingen andre, har gått noen turer i skogen nå hvor også naboens JRT har vært med, og har fått øynene opp for hvor mye kontakt min hund har med meg, og hvor slitsomt det er med en hund som skal mene noe om alt og alle! Vi har trent på mye på kontakt, men mammaen hans er slik hun også, og hun er "bare" en kosehund.

Eneste jeg anser som negativt ved at han er såpass reservert, er at han trekker seg unna ungene. De kan fint leke med ham, og også trene agility, men hvis de setter seg ned for å kose ham, skvetter han unna. Det synes de er sårt. Vet om flere lagottoer som er slik, og i sterkere grad enn min er også, men vet også om spesifikke oppdrettere som er veldig bevisste på å avle fram trygge hunder.

Angåene hd så er det dessverre et problem, gjelder å sjekke linjer som hos andre raser.

Største aberet mitt med rasen er pelsen, som SUGER søle, grus, kvist og kvast. Må holde pelsen hans helt kort for å holde ham rein, og med det møkkaværet vi har nå må han i dusjen minst en gang daglig. Tror vel ikke det er bra for huden, men den pelsen er på ingen måter selvrensende. Søla størkner fast i pelsen...

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Min "onkel" kjøpte seg en lagotto, som lekte og koste seg med Zelda (mellompuddel) som valp, men en dag vi kom på besøk løper lagottoen som da var 6 måneder, mot Zelda og skulle til å drepe, men mamma fikk heldigvis tak i hunden før den kom så langt, og da ble hun bitt til blods, men hun holdt bikkja fast fordi Zelda ikke hadde hatt sjans mot den. På et tidligere besøk hadde mamma såvidt dyttet bort bikkja fordi den gikk rundt bordet under middagsmaten og da hadde den glefset til så mamma blødde.

Lagottoen ble omplassert innen den var et år fordi de som eide hunden har små barn. De som tok over lagottoen hadde tidligere hatt en lagotto som ble avlivet fordi den var frykt-aggressiv, og visste nøyaktig hva de gikk til da de ble vitne til at bikkja angrep et barn i det de hentet den. Oppdretteren av bikkja ville ikke ha den tilbake en gang, selv om det sto i kontrakten!! Nei takke meg til.

Jeg synes forøvrig portis høres veldig fint ut jeg da. Puddel er også fint, men da må man være obs på foreldredyr og oppdretter, så man får seg en puddel som er et lykketroll i stedet for en pyse :) Det gjelder stort sett bare de mindre pudlene, for de store blir fine nesten uansett hva man gjør med de :)

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg har en lagotto på to år, er kanskje ikke helt kvalifisert til å gi råd siden han er første hunden min, men kan fortelle litt hva jeg har erfart / vet om ham og lagotto generelt.

For det første: han ER reservert. Ukjente mennesker/hunder er uinteressante, hvis de kommer for nærme er de skumle. Han kan si i fra hvis han synes noe/noen er skumle, men gir seg umiddelbart når jeg gir beskjed om at det er bare tull.

Vi har gått flere sporkurs, og da har han vært superfornøyd når han har funnet det dumme mennesket som har gått seg bort, selv om han ikke har truffet vedkommende før. Heller ikke når vi trener agility er dette et problem. Kanskje det har noe med at når han jobber, så er alt annet uvesentlig? Og han er på ingen måte aggressiv, har aldri opplevd at han har gått til angrep, i situasjoner han ikke liker seg trekker han seg unna. Samkjønnsaggresjon er heller ikke noe problem.

Jeg trives egentlig med at han har såpass fokus på meg og ingen andre, har gått noen turer i skogen nå hvor også naboens JRT har vært med, og har fått øynene opp for hvor mye kontakt min hund har med meg, og hvor slitsomt det er med en hund som skal mene noe om alt og alle! Vi har trent på mye på kontakt, men mammaen hans er slik hun også, og hun er "bare" en kosehund.

Eneste jeg anser som negativt ved at han er såpass reservert, er at han trekker seg unna ungene. De kan fint leke med ham, og også trene agility, men hvis de setter seg ned for å kose ham, skvetter han unna. Det synes de er sårt. Vet om flere lagottoer som er slik, og i sterkere grad enn min er også, men vet også om spesifikke oppdrettere som er veldig bevisste på å avle fram trygge hunder.

Angåene hd så er det dessverre et problem, gjelder å sjekke linjer som hos andre raser.

Største aberet mitt med rasen er pelsen, som SUGER søle, grus, kvist og kvast. Må holde pelsen hans helt kort for å holde ham rein, og med det møkkaværet vi har nå må han i dusjen minst en gang daglig. Tror vel ikke det er bra for huden, men den pelsen er på ingen måter selvrensende. Søla størkner fast i pelsen...

Takk for svar. Det er vel egentlig litt sånn jeg har sett de for meg, jeg tror lagottoen er en kjempefin hund, men kanskje ikke helt perfekt for meg. Den kommer til å bo en del hos mamma og pappa også, og der er det mye barn som har lært seg å bli trygg på hund gjennom den labradoren jeg har nå. Så jeg tror rett og slett ikke jeg tar sjansen. Selvom kanskje ikke alle er det er det vel kanskje ikke noe grunn til å kjøpe en rase som jeg lett kan ende opp med at blir litt motsatt av det jeg vil ha. Men tusen takk for svar :)

Det med pelsen gjelder nok dessverre samtlige raser med lang, ikke-røykende pels. Alt fra löwchen og havanaise til portis. Det er en av ulempene med hundene som ikke røyter over alt :( / :) alt etter hvordan man ser det!

Jeg vil ha portis jeg nå Maria :) :) Søle er faktisk ikke noe problem, jeg har alltid hatt lyst på hund som kan gå med regnfrakk. Hihi :) Men en ting, hvordan er den spanske vannhunden i forhold til den portugisiske? Vet du det? Sånn pelsmessig e det jo litt forskjell, men gemyttmessig?

Min "onkel" kjøpte seg en lagotto, som lekte og koste seg med Zelda (mellompuddel) som valp, men en dag vi kom på besøk løper lagottoen som da var 6 måneder, mot Zelda og skulle til å drepe, men mamma fikk heldigvis tak i hunden før den kom så langt, og da ble hun bitt til blods, men hun holdt bikkja fast fordi Zelda ikke hadde hatt sjans mot den. På et tidligere besøk hadde mamma såvidt dyttet bort bikkja fordi den gikk rundt bordet under middagsmaten og da hadde den glefset til så mamma blødde.

Lagottoen ble omplassert innen den var et år fordi de som eide hunden har små barn. De som tok over lagottoen hadde tidligere hatt en lagotto som ble avlivet fordi den var frykt-aggressiv, og visste nøyaktig hva de gikk til da de ble vitne til at bikkja angrep et barn i det de hentet den. Oppdretteren av bikkja ville ikke ha den tilbake en gang, selv om det sto i kontrakten! Nei takke meg til.

Jeg synes forøvrig portis høres veldig fint ut jeg da. Puddel er også fint, men da må man være obs på foreldredyr og oppdretter, så man får seg en puddel som er et lykketroll i stedet for en pyse :) Det gjelder stort sett bare de mindre pudlene, for de store blir fine nesten uansett hva man gjør med de :)

Enda en overbevisning om at jeg kanskje ikke er den rette fremtidige eier av lagotto :P Og jeg tror også kanskje portisen passer meg litt bedre :)

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg vil ha portis jeg nå Maria :) :) Søle er faktisk ikke noe problem, jeg har alltid hatt lyst på hund som kan gå med regnfrakk. Hihi :) Men en ting, hvordan er den spanske vannhunden i forhold til den portugisiske? Vet du det? Sånn pelsmessig e det jo litt forskjell, men gemyttmessig?

De spanske er, slik jeg oppfatter dem, mer like lagottoen.De jeg har truffet er veldig uinteressert og/eller skeptiske ovenfor folk, og er generelt mer pysete enn portisen. MEN så vidt jeg vet er dette på bedringens vei for rasens del.

De spanske er hakket mindre enn portisene også. Egenskaper i forhold til trenbarhet tror jeg er ganske så likt. Begge rasene er kjent forå være veldig hengivne ovenfor familien sin.

Føler egentlig ikke jeg har nok erfaring med de spanske til å si noe konkret om forskjellene. Det er en del år siden jeg så spanske jevnlig på vannhundtreff. Jeg har en bekjent som driver oppdrett av de spanske som du kunne snakket med? Jeg tror nemlig de hadde passet deg bra de og! Så kunne du hørt med henne hva hun tenker?

Lenke til kommentar
Del på andre sider

De spanske er, slik jeg oppfatter dem, mer like lagottoen.De jeg har truffet er veldig uinteressert og/eller skeptiske ovenfor folk, og er generelt mer pysete enn portisen. MEN så vidt jeg vet er dette på bedringens vei for rasens del.

De spanske er hakket mindre enn portisene også. Egenskaper i forhold til trenbarhet tror jeg er ganske så likt. Begge rasene er kjent forå være veldig hengivne ovenfor familien sin.

Føler egentlig ikke jeg har nok erfaring med de spanske til å si noe konkret om forskjellene. Det er en del år siden jeg så spanske jevnlig på vannhundtreff. Jeg har en bekjent som driver oppdrett av de spanske som du kunne snakket med? Jeg tror nemlig de hadde passet deg bra de og! Så kunne du hørt med henne hva hun tenker?

Det skader vel ikke å sende henne mail? :) Selvom jeg allerede er litt overbevist

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Join the conversation

You can post now and register later. If you have an account, sign in now to post with your account.

Gjest
Skriv svar til emnet...

×   Pasted as rich text.   Paste as plain text instead

  Only 75 emoji are allowed.

×   Your link has been automatically embedded.   Display as a link instead

×   Your previous content has been restored.   Clear editor

×   You cannot paste images directly. Upload or insert images from URL.

 Share

  • Hvem er aktive   0 medlemmer

    • Ingen innloggede medlemmer aktive



  • Nye innlegg

    • Tok bilder i dag, med tanke på dagboken, og innså at det ikke er noe nytt å melde, utover ny frisyre. Spanielørene måtte vike i varmen. Nyfrisert Edeward i solnedgang   
    • Når du ber om en øvelse eller tar en strafferunde så belønner du bjeffingen med at det skjer noe. Så det beste er at det ikke skjer noe. Hva med å prøve konsekvent time-out i bilen? Eller lær å bjeffe på kommando og stoppe å bjeffe på kommando. Om du ber han om å slutte å bjeffe så husk å tell til tre før du belønner, ellers belønner du for tidlig at han er stille og han kan ta det som belønning for bjeff. 
    • Dytter denne opp. Her har jeg kontret forventingsbjeff med: "Legge i bakken" (forsiktig press i halsbåndet) og tatt en på stedet hvil. Ingen effekt utover tiden vi står i hvil, hvor han skuespiller avslappet for å komme videre, og begynner bjeffe igjen med en gang. Ignorert og ventet ham ut. Øker bare i stress. Bedt om øvelse (sitt/dekk/spinn/fot../) og så belønnet det med en leke for å gi ham litt godfølelse. Resultatet? Han ser bjeffing som et cue for å få meg til å utføre den adferden. Avledet med å ta en "strafferunde" rundt oss selv. Heller ikke effektivt utover i øyeblikket vi gjør det.  Gitt ham en kald skulder. Vist at jeg er skuffet og synes han er teit og snudd meg bort med et litt foraktelig fnys. Går opp i stress fordi han blir såret og synes jeg er urettferdig.  Jeg er clueless. Antakelig skulle en av disse metodene appliseres konsekvent, right? Det er antakelig veldig forvirrende med det random utvalget av ulike adferder fra meg - men hvilken er riktig å velge som en konsekvent reaksjon? Da hestene her ga ham sosial avvisning med foraktelige fnys og snudde ryggen til ham forstod han umiddelbart greia og responderte med å slutte bjeffe. Hvorfor har ikke det der samme effekten fra meg? Er det fordi jeg gir ham oppmerksomhet når jeg forstår/synes at han bjeffer av såkalte legitime årsaker? Jeg kan jo ikke slutte med det.   
    • Motviljen mot utgangsstilling fremstår som død, men puberteten truer i horisonten, så utsteder ingen dødsattest ennå. Livserfaring tilsier at Motviljen antakelig vil sprette opp av kista og flire: Trollollol! Å få utgangsstilling uten mat fremme, relativt stabilt, kun noe nøling akkompagnert av et oppgitt sukk før han kommer inn, når han vil jeg skal kaste en leke, det er hurtigere progresjon enn jeg forventet for noen uker siden.  Vi har en god periode ..så god at noe fokus nå er over på mindre viktige ting som sportsøvelser. Første sitt under innkalling serverte Eddis i forrigårs, på første forsøk. Det var et nydelig øyeblikk. Flere repetisjoner med stå under marsj, avstandskommando og sitt under innkalling var fine, i mine øyne. Verken han eller jeg er interesserte i hva en dommer synes om utførelsen vår, fordi mestringsfølelsen fra å tro vi er flinke er hva som driver oss. Mestringsfølelse og glede er superfood for motivasjonen. Fokus på hva som er feil medfører frustrasjoner, uteblivende mestring, dårlig stemning, dårlig samspill og ødelegger relasjonen - og hva er da poenget med å ha og trene hund?  Sitt begynte bli upålitelig. Hvorfor? Fordi jeg hadde glemt å være begeistret. Bare forventet å få sitt på cue og glemte bli genuint overrasket og takknemlig og begeistret av hvor flink gutt han er.  Av utfordringer vi nå har - skjønt det føles som et hån å bruke det ordet om vansker med øvelser til sport, da andre bruker det samme ordet om reelle problemer:  Spin - også kjent som snurr rundt.  Aner ikke lenger hva lyden betyr. Trenger håndsignal. Kommer konsekvent løpende inn for å gjøre det rett foran meg, hver gang jeg ber fra avstand. Bli-på-stedet håndsignal, som har vært en nøkkel til flere andre øvelser har foreløpig ikke hjulpet.   'Twirl' er et fullstendig ukjent begrep dersom ikke 'spin' kommer først. Verken ordet eller håndsignal gir ham noe forståelig hint. Her må det spinnes før det kan twirles. Sånn er loven.  Hva som må til for å få en lovendring - det blir spennende å finne ut av. Punkt 1 og 3 går seg sikkert til med mer trening, men på punkt 2 er jeg helt blank foreløpig. Ingen ideer om hvordan løse det der.  Heldigvis opplever Edeward en glede i øvelsene som ikke bare handler om belønningene. Han LIKER å spinne og twirle og rygge og gå mellom beina mine og sendes frem til target og sånt. Det er noe å gjøre. Arbeit macht frei. ..og det ser ut som utgangsstilling og gå fot også er i ferd med å kategoriseres som lystbetonte oppgaver en kan døyve eksistensiell angst og kjedsomhet med.  Bilde er vel obligatorisk. Relevans til konteksten mindre så. I denne tidsalderen er det ingen som leser en vegg av tekst uansett
    • Jeg ser ingen skam med å slite med å trene gå pent i bånd. Noe av det vanskeligste å få en hund stabil på. Ikke mål deg mot de som har fått det til eller la noen andre få demotivere deg med sammenligning. De har ikke din hund.  Du forteller ikke hvilken rase/blanding du har, men noen er virkelig vanskeligere/lettere enn andre. Av egen erfaring med veldig førerorientert hund, så hadde den standard stopp og snu metoden ingen effekt. Hunden tok det som en morsom lek. Det der var like interessant som å komme fremover.  Den jeg har nå kan ikke bare gå. Det er for kjedelig. Det som fungerer her er oppgaver, og de må gis fortløpende så han ikke rekker å kjede seg.  Belønning med lek er bedre enn mat på min. Energinivået er høyt, det blir mye stresshormoner når sterke forventninger til noe ikke umiddelbart blir innfridd og lek utløser endorfiner, som kontrer kortisol. Får ikke samme effekten av å belønne med mat, det risikerer jeg at stresset bare øker, dersom maten er av høy verdi. Min girer seg opp i forkant når han vet vi skal ut på tur, noe som resulterer i outbursts når vi kommer ut. Å leke litt før vi går avgårde, slippe ut litt damp på en kontrollert måte, det har en beroligende effekt.  At enkelte fnyser av verktøy som frontfestet sele og grime skal en ikke bry seg om. Det er mange profesjonelle som kritiserer disse verktøyene på sosiale medier, men de lever jo også av kunder som trenger hjelp med gå pent i bånd trening, så det gir mening, sant? Selv bruker jeg frontfestet sele heller enn halsbånd fordi min bykser impulsivt og ukontrollert. I tillegg til potensialet for skade på strupen er det sterkt ubehagelig for ham. En bykseraptus i halsbånd kan utvikle seg til et sinneutbrudd mot meg som holder båndet, noe som aldri skjer i selen.  Jeg har begynt trene min på å gå med grime fordi han nærmer seg pubertet og er stor og sterk. Bedre føre var enn etter snar om han plutselig endrer personlighet overfor passerende hunder - men min er ulik i ulike miljøer. Grime kan brukes i bymiljø, hvor han ikke bykser, men så har vi andre typer omgivelser hvor jeg ikke tør bruke grime før byksing er en utslukket adferd, av samme grunn som jeg bruker sele istedenfor halsbånd.  Også: det er alltid lys i enden av tunnelen. Alderen din er i er verste perioden, synes jeg ihvertfall. Teflonbelegg på hjernen og lite mottakelig for ny læring, glemmer ting den kan, selektiv hørsel, lett distrahert, nysgjerrig søkende på omgivelsene, ... Mye blir bare bedre "av seg selv" senere, når mer moden. 
  • Nylig opprettede emner

×
×
  • Opprett ny...