Gå til innhold
Hundesonen.no

Omplassering eller avliving?


taffel
 Share

Recommended Posts

Jeg har en omplasseringshund, som har byttet hjem 4 ganger. Som følge av dette har han utviklet separasjonsangst - som er forsøkt behandlet uten hell. Et år har gått, med trening og det siste halve året også med bruk av Clomicalm. Treningen har vært i samarbeid med veterinær, hundeakademiet og med tips fra Gry Løberg - så jeg er ikke ute etter flere tips for å bli kvitt angsten (jeg har også lest det meste som er å lese på dette forumet).

Til nå har jeg hatt en fast familie som har passet ham når jeg er på jobb, men av ulike årsaker kan disse ikke lenger passe ham. Det tok over seks uker å få tak i denne familien sist, og jeg vet at det er forferdelig vanskelig og tidkrevende å få stablet en sånn ordning på plass. Jeg har nå en uke på meg til å finne en løsning. Å ta meg fri fra jobb e.l. er ikke en mulighet.

Det jeg lurer på er; er det riktig å omplassere en hund som har byttet hjem så mange ganger (han er tre år)? Det er vel en fare for at han går helt tilbake til scratch i forhold til den treningen vi har gjort til nå?

Jeg vurderer å avlive ham, men det føles ikke helt riktig når han ellers er frisk og rask.

Så hva ville dere gjort? Omplassert eller avlivet?

Jeg setter stor pris på alle innspill!

OBS: INNLEGGET ER SKREVET FRA FEIL PROFIL, TRÅDSTARTER SKAL VÆRE "MARJEA" OG IKKE TAFFEL.

Endret av IW
Feil trådstarter
Lenke til kommentar
Del på andre sider

jeg hadde avlivet hunden jeg. Helt greit at du kan klare å finne noen som ikke jobber og stort sett er hjemme MEN de blir uansett begrenset av hunden. Skal de på ferie, i selskap, til lege, butikk el. så står de med et problem hvis de ikke kan ta med seg hunden og ha den med seg hele tiden. Hunden har byttet nok hjem synes jeg...

Ja jeg er veldig hardt på det viset. En død hund lider faktisk ikke. Det er mer en nok av hunden som ikke har store problemer som ønsker nye hjem.

  • Like 3
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Sjansen for at du finner et perfekt hjem til en hund med kraftig seperasjonsangst på en uke, ser jeg som veldig liten. Så der er det nok mulig jeg hadde avlivet altså - jeg har seperasjonsangsthund selv og vet hvor utrolig frustrerende og vanskelig det er. Men så avhenger det av hvaslags type hund det er da, om det er en hund som kan trives i flokk foreksempel, eller om det er en hund "hvemsomhelst" kan ha om man bare tar hensyn til seperasjonsangsten.

  • Like 3
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Med tanke på alle omplasseringene som hunden allerede har vært gjennom og som er medvirkende til dens sterke separasjonsangst, så virker det nesten blodig urettferdig å skulle omplassere hunden igjen. Det blir den jo ikke bedre av akkurat...

Men for å gi den en aller siste sjanse;

skriv en Finn gi-bort-annonse og vær dønn ærlig. Skriv at hunden overhodet ikke kan være hjemme alene, men at den definitivt trenger en person som enten er hjemmeværende eller som kan ta med hunden på jobb hver dag så lenge den lever. Skriv at alle metoder er brukt for å lære den å være hjemme alene, men at det ikke fungerer. Sånn at hunden ikke ender hos noen idioter som tenker "pøh, jeg bare tar meg fri en uke jeg, så skal det vel ordne seg, det gjorde jo det med Fido vi hadde da jeg var liten...." :P

Får du ikke svar i løpet av de dagene som er igjen av fristen du satte, så ville jeg latt turen gå til veterinæren for siste gang...

Dessverre - men da lider den i det minste ikke mer.

  • Like 3
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Terskelen min for å avlive er veeeldig høy, så jeg ville nok gjort alt i min makt for å finne et hjem til denne friske og gode hunden. Han kan med den rette eieren få et langt og kjempefint liv :-) Men jeg forstår at du er i en kjip situasjon, og om du gjør det du kan og du ikke finner en løsning, så støtter jeg selvfølgelig valget om å avlive.

  • Like 3
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Man er alltid litt påvirket av sin egen situasjon og jeg har akkurat avlivet et kjært dyr selv, så jeg er litt farget av det.

Men jeg sier, ikke avliv. Prøv alt du kan først. Det er så forferdelig vondt å avlive for oss eiere. For dyret er det jo det beste i mange situasjoner, men i dette tilfellet kan det jo gå helt fint for hunden OM du finner en løsning.

Hvis det ikke går så er jeg enig i at avlivning er det beste, så hunden slipper å være alene.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Øhm..først av alt; startinnlegget er skrevet på feil profil. Opprettet en profil for ei venninne, og trodde jeg logget ut av hennes da jeg skulle skrive mitt eget. Moderatorer, hjelp??

Til dere andre, tusen takk for svar. Det er virkelig ikke lett dette her. Har skrevet annonse, og håper at jeg får tak i noen snille, flinke folk som har mulighet til å ta over. Men samtidig så kjenner jeg at jeg har store tvil i forhold til å finne de "perfekte" menneskene på så kort tid (om de finnes i det hele tatt..). Og jeg vet nesten ikke om jeg tør å si det høyt eller skrive det, men tanken på å sende ham avgårde til fremmede folk er rett og slett mer skremmende enn å ta den tunge turen til veterinæren..

Dette er helt forferdelig, jeg skulle så ønske at det ordnet seg! :(

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Guest Gråtass

TS: Hunden din er jo ikke frisk. En hund som har så store problemer kan ikke kalles frisk og rask. Jeg personlig ville ha avlivet en hund som hadde det så vanskelig med seg selv. Både fordi du har ingen garantier for hva som skjer med han senere ved omplassering og da vet du med sikkerhet hva som faktisk har skjedd. Selv om det er fælt og trist, så er faktisk verden full av nye ukompliserte hunder som trenger ett godt hjem. Det er ikke så mange som ønsker å ta på seg en hund med masse issues på kort varsel.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Å omplassere hunder med slike problemer er i utgangspunktet ikke lett. Hvis den i tillegg er på vei til sitt femte (?) hjem eventuelt, så tror jeg heller jeg hadde latt den slippe. Eller, jeg er egentlig helt sikker på at jeg personlig, hadde satt punktum for denne hunden.

  • Like 2
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg heller også mot avliving. Det som ev har kunne endret dette er hvis du hadde noen klar til å ta over den, som har 100% tid og kompetanse til å ta den til seg. Men skulle man først ha gjort det, så må de ha gått inn 100% for det og for resten av hundens liv. Jeg betviler at du vil klare å hoste opp noen slike med det første, så da tror jeg det er like greit den får slippe. Slik det høres ut, så har den det ikke så godt

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg avlivde selv en hund som hadde hatt flere hjem for 1 1/2 år siden. Jeg prøvde først å omplassere til folk jeg visste kunne takle han , når det ikke gikk valgte jeg å avlive heller enn å sende han til noen jeg ikke kunne gå 100% god for. Han ville fått sitt 6 hjem hvis jeg omplasserte , og selv om han ikke bar noe særlig preg av å ha hatt flere hjem følte jeg at 7 ville blitt for mye.

Han fungerte flott i det daglige da , men han hadde noen issues som jeg jobbet mye med når jeg fikk han og som kunne dukke opp hos ' feil type ' eiere og også noen ganger dukket opp rundt feil folk selv når jeg hadde han. Jeg hadde det under god kontroll , og mulig ny eier også ville hatt det , men jeg tok rett og slett ikke sjansen.

Det vanskeligste jeg har gjort i hele mitt liv , og jeg har mått tåle pepper for det av folk som bare så den ' snille ' siden av han uten å forstå hvor mye jobb som lå bak ( en hund blir sjelden kasteball uten grunn ) , men jeg ville gjort det igjen.

Det er noe som føles grunnleggende galt i å avlive en frisk hund, spesielt når hunden muligens kunne fått en mulighet for et langt liv , men noen ganger er jeg sikker på at det er det rette. Heller enn å sende ' problemet' videre..

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Guest Kåre Lise

Veldig å enkelte skal krisemaksimere det at hunden har problemer med å være alene. Lar det seg gjøre å omplassere til noen som kan ta hensyn til dette så er det vel greit. Forrige hunden min ble omplassert til en familie som gikk hjemme på trygd, den var bare ikke vant til å være alene og jeg ønsket ikke at han sku bli det på sine gamle dager heller. Vinn-vinn for begge da også de som overtok han følte at det passet dem godt med en hund som var ønsket å komme til ett hjem hvor folk gikk hjemme. Så jeg ville gjort som flere foreslår, gjør ett siste forsøk på å finne ett passende hjem og vær ærlig på problemet som ikke nødvendigvis trenger være så stort problem utifra det lille som beskrives her.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Og jeg vet nesten ikke om jeg tør å si det høyt eller skrive det, men tanken på å sende ham avgårde til fremmede folk er rett og slett mer skremmende enn å ta den tunge turen til veterinæren..

Jeg synes dette i grunnen taler for seg selv jeg ...

Det er sikkert flere som kontakter deg ang hunden, fordi de tror de kan hjelpe den og de vil jo ikke at den skal dø. Men fakta er at folk som vil kunne takle en slik hund som oftest ikke er interessert i en slik hund. De vet fra før av hvor mye det krever. Og hva vil du føle/tenke om du etter noen månder leser en annonse på finn hvor hunden du omplasserte igjen skal videre? For selv om du skriver kontrakt med overtager om at hunden ikke skal ditt og datt, så er det desverre ikke så mange som respekterer det heller.

Men igjen, uttalelsen din som jeg har sitert her, den synes jeg taler for seg selv og hva du selv mener er det beste for hunden.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg har også en hund med seperasjonsangst og vet hvor ekstremt vanskelig det er...

Likevel...jeg ville aldri avlivd en frisk hund, og hunden er jo frisk selv om den har ET psykisk problem. For meg står verdien av et liv svært høyt, men selvfølgelig ikke for en hver pris.

Har du tatt kontakt med et seriøst omplasseringsfirma? som Charlottes, eller solsiden? de er profesjonelle og kan kanskje hjelpe deg. I tillegg ville jeg som andre nevner inn en siste annonse på finn. no

Jeg håper det løser seg!

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Takk for at dere deler meningene deres. Jeg er både enig og uenig i noe av det som skrives, og selv om en liten del av meg håpet at ALLE ville mene det samme - så er det godt å se at dere har ulike meninger. Da er det kanskje ikke så rart at jeg synes valget er vanskelig heller.

Det er allerede noen som har tatt kontakt, og som ikke har skjønt alvoret ift. hvor mye som kreves. Da de fikk det inn med teskje, takket de pent nei og ønsket meg lykke til. Magefølelsen skal være bedre enn god før jeg evt. omplasserer, så han gis absolutt ikke bort til hvem som helst. I annonsen har jeg ikke skrevet "haster" eller "avlives dersom ingen tar ham", nettopp for å unngå dem som Justisia nevner.

OM jeg skulle finne noen som jeg tror kunne passe, - er det virkelig sånn at en eventuell kontrakt ikke betyr en dritt? Da tenker jeg på forhold som at hunden skal tilbake til meg dersom de ikke vil ha ham lenger osv. Noen som vet?

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg syns det er veldig vanskelig å gi råd vedrørende en slik problemstilling over nett. Jeg vet ingenting om deg, hunden eller hundens historie. Er han perfekt på alle andre måter? Er han stor, liten? Kan ligge i bilen uten å frike ut? Er han en dilter, eller kan du gå på do i fred? Roer han seg med andre hunder?

Vi hadde hørt en haug av skrekkhistorier om gatehunder som gikk berserk når de ble innestengt i hus og forlatt. Dagen etter at Scilos kom hjem, dro vi på jobb og skole og han har aldri vist noe som helst tegn på seperasjonsangst. Jo, han får panikk av å bli bundet til et tre i skogen i tussmørket. Noe jeg forsøkte da jeg kombinerte hundelufting og hestefôring i Østmarka. Rimelig lett å unngå den fadesen igjen. Men han er svært skjelden helt alene, for vi har jo flere hunder. Ikke at han bryr seg de gangene han har vært alene, men det kan jo være fordi det ikke pleier å være sånn. Hva vet jeg?

Men er hunden rolig om den får være sammen med andre hunder eller om den får ligge i bilen, åpner det seg straks flere muligheter. Kan du gå fra den en liten stund, hvis den er mett og sliten, eller ikke i det hele tatt?

Jeg kjenner at jeg trenger et mye mer nyansert bildet av hunden for i det hele tatt synse noe som helst :)

  • Like 1
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Han er ikke roligere selv om han er sammen med andre hunder, og er heller ikke rolig i bilen. Jeg kan være ute av leiligheten en halvtime før han setter i gang, men når han ser meg gå nedover gata starter han med en gang - og holder på nonstop til jeg kommer tilbake. Om han er mett eller sulten spiller ingen rolle, og han lar seg ikke distrahere av mat av noe slag. Muskler, fylte konger osv. blir ikke rørt.

Han er en dilter, men er ikke lenger fanatisk. Han er forholdsvis stor, parogtredve kilo. Veldig rolig og lydig inne. Har ting å trene på ute, men det er bagateller i forhold. Han er tross alt i sin "verste" alder, hvor hormoner har styrt det meste. Største problemet hans er at han er dominant, men så lenge han ikke slippes løs med ukjente hunder går det forsåvidt helt greit.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

TS: Hunden din er jo ikke frisk. En hund som har så store problemer kan ikke kalles frisk og rask. Jeg personlig ville ha avlivet en hund som hadde det så vanskelig med seg selv. Både fordi du har ingen garantier for hva som skjer med han senere ved omplassering og da vet du med sikkerhet hva som faktisk har skjedd. Selv om det er fælt og trist, så er faktisk verden full av nye ukompliserte hunder som trenger ett godt hjem. Det er ikke så mange som ønsker å ta på seg en hund med masse issues på kort varsel.

Hunden trenger jo ikke å være syk fordi den har seperasjonsangst? Det handler jo om hundens erfaringer tidligere i livet vil jeg tro. Og "masse issues" er vel litt overdrivelse når TS sier at hunden er frisk og fin ellers?

Jeg kjenner hverken TS eller hunden, så jeg skal ikke komme med noen råd om hva som er best i denne situasjonen. Men fint om det likevel ordner seg da :)

  • Like 1
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Hunden trenger jo ikke å være syk fordi den har seperasjonsangst? Det handler jo om hundens erfaringer tidligere i livet vil jeg tro. Og "masse issues" er vel litt overdrivelse når TS sier at hunden er frisk og fin ellers?

Selv jeg som har vært hjemmeværende i ganske mange år nå, hadde slitt med å ha en hund som aldri kunne være hjemme alene, så jo, jeg ville kalle seperasjonsangst "masse issues".

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Join the conversation

You can post now and register later. If you have an account, sign in now to post with your account.

Gjest
Skriv svar til emnet...

×   Pasted as rich text.   Paste as plain text instead

  Only 75 emoji are allowed.

×   Your link has been automatically embedded.   Display as a link instead

×   Your previous content has been restored.   Clear editor

×   You cannot paste images directly. Upload or insert images from URL.

 Share

  • Hvem er aktive   0 medlemmer

    • Ingen innloggede medlemmer aktive


  • Nye innlegg

    • Presser en vanlig slik H-sele for mye på luftrøret? https://dyresjappa.no/produkt/hundesele-regulerbar-svart/ Isåfall ville jeg sett etter en step-in sele ala dette, bare pass på at den ligger lavt nok foran:https://www.musti.no/basic-first-step-in-sele-svart Ellers ville jeg brukt halsbånd med grime en del for å begrense trekkingen, rett og slett.  
    • Hei! Jeg har kommet borti en ny utfordring. Min egenavlede Aussie på 7mnd hoster/harker/høres ut som den har astma når den trekker i sele. Dette har pågått i hele sommer og jeg har prøvd å finne en sele som minimerer problemet, men enda ikke lyktes.   Valpen er undersøkt av veterinær for to uker siden hvor vet tror den kan ha hatt kennelhoste og at luftrøret fremdeles er irritert. Almenntilstanden er god og har vært hele vegen. Vi skal la vær å gå tur (kun aktivisering i hagen, på rally-treninger osv) på tre uker for å se om det hjelper at luftrøret får ro. Nå har det gått to uker til uten bedring (fremdeles harking når jeg holder på luftrøret) så jeg ser for meg at vi må inn igjen for røntgen osv. Denne hostingen/harkingen kommer kun når man legger press på luftrøret, aldri ellers. Dessverre er dette en hund som er ivrig på tur og trekker en del. Men det høres jo ikke bra ut.. hvis noen har erfaring med det samme så skriv gjerne litt om det også!   Jeg ser ikke for meg at vi finner ut av/får løst dette problemet med det første, og spør derfor dere om noen vet om en spesialsele som er utviklet for å unngå press på luftrøret? Evt om noen spesialsyr?
    • Det har jeg ikke tenkt på, men jeg tror du har rett i at folk har blitt skjøre etter noen tiår med kontorarbeid. Hundene Bamse og Bob ble dømt til døden for å ha hoppet opp på folk og laget risp med en klo. Luna og Luk lagde blåmerker, Luk er avlivet og eier til Luna kjemper videre for henne, saken skal til lagmannsretten etter dom i tingretten hvor Luna ble dømt til avliving etter et lite blåmerke oppdaget to dager etter Luna var i nærheten av mannen. Folk har blitt pyser og hundene avlives av dem som skal forvalte loven men selv bryter den for å tilfredsstille anmelder, med en dose maktmisbruk inkludert i avgjørelsene. Hunder har lite rettsvern og når det lille som er blir oversett er det farlig å være hundeeier, det koster flere hundre tusen kroner å føre en sak gjennom rettssystemet og utfallet er mer som russisk rulett enn at man er sikret en riktig dom basert på det som virkelig skjedde.
    • En skulle tro det ville være nødvendig at hunden påførte en faktisk skade langt verre enn et blåmerke for å bli begjært avlivet. Det burde holde med en bot til hundeeier for å ikke ha kontroll på den.  Spesielt når det kommer til "bitt" er det for lav terskel. Et "bitt" er jo ikke et bitt. En hund kan klype med kontrollert styrke som et avstandsskapende signal uten å å påføre skader. Det tilsvarer å dytte bort en innpåsliten person som ikke respekterer verbal kommunikasjon om intimsoner. Hunden har ikke hender og bruker munnen istedenfor. Midlertidige fordypninger i huden og eventuelt bloduttredelser ved skjøre blodkar etter ett sånt klyp er ikke for skade å regne i mine øyne. Hvor skjøre har folk blitt? Noen tiår med kontorarbeid og folk synes et udramatisk blåmerke er en skade? Rifter i klær fra å ha hoppet opp for å hilse? Bot og erstatning.  Å avlive en hund for sånne småting er som å gi mennesker 21 år for en bitchslap. Hunder er en så integrert del av kulturen vår at hunders kroppsspråk og adferd er naturlig å legge inn i læreplanen i grunnskolen, så tidlig som mulig. Hvorfor lærer ikke barn hundens språk og adferd på skolen? ..så har de det med seg i voksenlivet og slipper være hysterisk redde.   
    • When Dickhead Awakes  Kapittel 1 Planen var å vente til milepælen 'løfter beinet for å tisse' før neste entry. En annen milepæl fikk æren av å utløse trangen til terapeutisk hamring på tastaturet istedenfor. Sir Edeward har blitt mer og mer Eddie lately. Han enten hører ikke, eller later som han ikke hører, eller gjør et poeng av å ignorere. At hunder bare er distre og ikke også med overlegg tester grenser i puberteten er en myte. Han er distre, no doubt, men han tester også alle grenser han kjenner for tiden. Dette har pågått en stund og er ingen overraskelse. Hva som kom mer uforutsett, på tross av samme erfaring fra tidligere hund, var at han plutselig tisset inne, to dager på rad. Rager 76 cm på manken og veier over 40 kg nå. Dette er i en helt annen liga enn valp som tisser inne.  Første tilfellet skjedde i går. Uheldig sammentreff mellom et massivt politioppbud utenfor pga en nabos mystiske og bekymringsverdige forsvinning, og Edes wake from sleep og potty time. Ikke en passende situasjon å ta ham med ut i, men må man så må man.  Mens jeg tar på ham selen og han er supergira på å ut for å inspisere den uventede og uvanlige situasjonen han hører på utsiden, med banking og rop og prat i en emosjonell tone som ikke helt stemmer med de menneskelige interaksjonene han kjenner fra før, så velger han å bare tisse rett på gulvet ^^ Antakelig en kombinasjon av å ikke ha lyst til å sette seg ned sårbar og tisse foran masse fremmede i en sånn stemning, og en helmax plan om å ha gjort unna det ærendet der først, så han var klar til enhver action som potensielt kunne skje utenfor den døren.  Det å miste turen ut fordi han fjernet motivet, medførte emo og pønkråkk vokal sutring, langt fra den myke Eddie Vedder vokalen jeg håper han modner til med tiden.  Så skjedde det igjen i dag. Han så utover territoriet sitt gjennom vinduet, og markerte det på sengen inne -_- Mens vaskemaskinen går for fullt, og jeg er takknemlig for at den finnes og virker, så trøster jeg meg med at dette er en fase. Pubertal tissing inne har skjedd før, og det gikk fort over igjen.  Om naboen blir funnet, og i hvilken tilstand, det er en større bekymring. 
  • Nylig opprettede emner

×
×
  • Opprett ny...