Medisinering eller avliving?

[C.J]

Kall meg gjerne kynisk, men jeg er i en situasjon der hunden min kan bli tilnærmet frisk ved medisinering, men den må da gå på medisiner som tærer på leveren livet ut. Jeg har lest om flere tilfeller der sykdommen og/eller bruk av den gitte medisinen har ført til adferdsendringer (seperasjonsangst, stress o.l.) og andre mindre alvorlige, men like fullt tilstedeværende, symptomer. Vi kan vel alle enes om at hold av dyr er "egoistisk". Vi velger å ha hund fordi det har blitt en hobby eller en livsstil.

Hvor går grensen mellom medisinering og avliving? Er det greit at man velger å holde en hund med en kronisk sykdom i live fordi du er alt for glad i den til å la den slippe, til tross for behandling som over lang tids bruk kan gi leverskade og forkortet levetid?

Jeg står i et veiskille og aner ikke om jeg skal gå til høyre eller venstre. Enkelte jeg har snakket med er av den oppfatning at en hund skal slippe medisiner. "En død hund lider ikke". Og disse personene støtter meg fullt ut dersom jeg velger å avlive. Jeg forstår dette synspunktet og jeg var i grunn enig, der og da. Men nå tviler jeg.

Jeg hadde håpet å holde diskusjonen på et generelt plan, men "alle" lurer vel på hvilken forferdelig sykdom jeg egentlig snakker om. Den er ikke egentlig så forferdelig, men det etiske spørsmålet rundt det å holde en syk hund i live er det samme uansett om det dreier seg om epilepsi (som i mitt tilfelle) eller kreft. Jeg er klar over at en epileptisk hund, som utenom anfallene, ikke kan kalles syk i ordets rette forstand. Min Killi er livsglad og energisk, men hun har hatt mange og store anfall - og hun har ikke fyllt året engang. Det er det som bekymrer meg, at hun virker å være hardt rammet i så ung alder - og at hun derfor med stor sannsynlighet bør få medisiner.

Dette er jo også en hund som trenger å bli brukt, hun elsker agility og planen har jo alltid vært å bruke henne i konkurranser. Men ut i fra anfallsloggen min kan flere av anfallene sees i sammenheng med fysisk aktivitet/stress...

Igjen, kall meg gjerne kynisk som allerede før medisinering tenker avliving - men jeg hadde satt stor pris på konstruktive tilbakemeldinger og råd. Ikke bare i forhold til mitt tilfelle, men i forhold til det etiske spørsmålet generelt.

[Djervekvinnen]

Jeg forstår deg veldig godt! Det er også lurt å tenke igjennom slike valg, før man står oppi dem. For meg ville jeg kunn gitt medisiner til hunden hvis dette gjorde at hunden kunne fungere helt normalt og ikke ha noen plager eller begrensninger. Hvis ikke føler jeg at det ikke er noe poeng og at man bare piner hunden unødig og utsetter noe man blir å måtte gjøre tilslutt uansett.

Jeg vil heller at hunden min skal ha ett kort, godt og aktivt liv , enn ett langt og trist liv med smerter.

Du sier at det er endel bivirkninger av medisinen, og dette ville jeg ha tatt med i vurderingen. Vil disse bivirkningene nedsette livskvaliteten til hunden? En ting hvis hunden blir tørr i huden og slike mindre bivirkninger, en annen ting er hvis de kan få andre smerter eller vondter som gjør at hunden ikke kan være i full aktivitet. (tenker nå langsiktig, ikke for en liten periode!)

Du må rådføre deg med vetten og høre hva de anbefaler og hva som er worst case senario. Så må du vurdere og tenke på om dette er verdt det for hundens del. Viktig å tenke på hunden i slike situasjoner, og prøve å legge egne følelser til side. Selv om det er kjempetøft!

jeg kan dog ingenting om epelepsi, men vet mange har brukt medisiner et helt hundeliv pga dette uten problemer. Men jeg ville sett nøye på bivirkninger.

Lykke til!

[julnil]

Jeg er av den formening at om min hund skulle få en livtidssykdom noen gang, så blir den avlivet.

[tulip]

Jeg ville prøvd medisinering. Om det etter en viss tid (sett gjerne en grense på forhånd) ikke fungerer bra for hunden, så avliv. Så lenge hunden kan ha et "meningsfullt" liv og fungere godt i hverdagen, er de årene man gir verdt det, selv om man ev må avlive pga skutt lever før normal livslengde.

Jeg hadde samme "tankedilemma" da Valpis var valp og Gubben røk korsbåndet. Han nølte jeg ikke med å operere (og han ble 100% frisk) men jeg ville faktisk avlivet henne om hun hadde vært yngre enn 9-10 mndr, nettopp fordi senskader ville oppstått ganske tidlig, og hemmet livet hennes. Hadde hun vært eldre, ville jeg operert, uten tvil.

[KristinR]

Jeg ville helt uten tvil medisinert. Det kan ta mange år før leveren tar skade. Mange år der hunden kan ha det kjempebra. Jeg respekterer at andre har ulikt syn, men det føles direkte galt å avlive en hund som kan være tilnærmet frisk med medisiner.

Hvor lang tid det tar før medisinene slår seg på leveren vet ingen.

[Jauda.]

Vår 50/50 SH/Tervueren hadde epilepsi. Ble medisinert, men hadde allikevel anfall- døde i en alder av 7 med total leversvikt som følge av medisinene... Grusomt.

Hadde vi visst hva vi vet i dag tror jeg ærlig talt ikke vi hadde medisinert han, men heller unngått totalt evt. triggere og bare ridd av resten av anfallene. Men medisinene har kanskje kommet lengre de siste 10+ årene? Jeg husker ikke hva han gikk på- så det er sagt

[SoppenCamilla]

Jeg er av den formening at om min hund skulle få en livtidssykdom noen gang, så blir den avlivet.

Jeg har også alltid vært sånn, og jeg føler jeg var ganske "kjapt" ute med å la Baghera få slippe da det var hans tur. Ikke FOR kjapt, men sånn at han slapp å lide. Han var 10 år gammel, og hadde hatt et fantastisk liv hele tiden.

Nemi er det nå litt annerledes med, og når jeg leser i tråden, så blir jeg litt "uvel". Hun har cushings, en krefttype, og må få medisiner for det hver dag, for å holde seg frisk. Det får hun selvsagt, og jeg har kjøpt inn medisiner så vi har til et stykke ut i neste år. Jeg antar at grunnen til at jeg ikke "klarer" å la henne gå, og at jeg er egoistisk her, er fordi jeg nettopp mistet Peggy på en uventet måte. Eller kanskje det er fordi Nemi alltid har vært "hunden i mitt liv". Jeg vet ikke. Per i dag så er Nemi tilnærmet lik frisk, på pillene. Hun er overvektig, og hun er selvsagt ikke like aktiv som hun har vært tidligere, men hun har ikke vondt, hun er glad, og hun er seg selv. Det er viktig for meg, at hunden er seg selv hele tiden. Det som bekymrer meg, er det at hun har fryktelig lite pels. Hun mister mer og mer pels, og hun har noen områder hvor hun er helt naken. Har kjøpt et ordentlig varmedekken til henne, som hun får ha når vi er ute og går nå som det blir kaldere. Det gnager litt på meg, at jeg ikke vet i hvilken grad jeg gjør dette for min del, eller for hennes. Jeg tenker hele tiden, og forbereder meg mentalt på, at dette blir hennes siste vinter, og at til sommeren skal hun få slippe.

Jeg vet rett og slett ikke hva jeg syns om det selv, at jeg "planlegger" at hun skal få være med meg ihvertfall denne vinteren, og våren, selvom jeg selvsagt hele tiden vil se an formen hennes. Det er nok mye fordi jeg er egoistisk, og vet med meg selv at jeg ikke orker å miste enda en hund så kort tid etter forrige, men siden hun er seg selv så lenge hun får medisinene, så er det litt derfor også. Jeg vet egentlig ikke hvor jeg vil med innlegget, bare lufter noen tanker som spinner..

[Lola Pagola]

Medisiner, og ta det derfra. Ikke ta eventuelle bivirkninger på forskudd, vent til de eventuelt oppstår.

[Malamuten]

Om hunden kan leve noen fine mnd eller år på medisiner så ville jeg ha valgt det. Hva så om det tærer på kroppen? Så lenge den ike har vondt og den er frisk nok til og leve fint den tiden den får ekstra så gjør det vell ikke noe? Ikke noe galt om man avliver heller altså.

[KristinR]

Jeg har også alltid vært sånn, og jeg føler jeg var ganske "kjapt" ute med å la Baghera få slippe da det var hans tur. Ikke FOR kjapt, men sånn at han slapp å lide. Han var 10 år gammel, og hadde hatt et fantastisk liv hele tiden.

Nemi er det nå litt annerledes med, og når jeg leser i tråden, så blir jeg litt "uvel". Hun har cushings, en krefttype, og må få medisiner for det hver dag, for å holde seg frisk. Det får hun selvsagt, og jeg har kjøpt inn medisiner så vi har til et stykke ut i neste år. Jeg antar at grunnen til at jeg ikke "klarer" å la henne gå, og at jeg er egoistisk her, er fordi jeg nettopp mistet Peggy på en uventet måte. Eller kanskje det er fordi Nemi alltid har vært "hunden i mitt liv". Jeg vet ikke. Per i dag så er Nemi tilnærmet lik frisk, på pillene. Hun er overvektig, og hun er selvsagt ikke like aktiv som hun har vært tidligere, men hun har ikke vondt, hun er glad, og hun er seg selv. Det er viktig for meg, at hunden er seg selv hele tiden. Det som bekymrer meg, er det at hun har fryktelig lite pels. Hun mister mer og mer pels, og hun har noen områder hvor hun er helt naken. Har kjøpt et ordentlig varmedekken til henne, som hun får ha når vi er ute og går nå som det blir kaldere. Det gnager litt på meg, at jeg ikke vet i hvilken grad jeg gjør dette for min del, eller for hennes. Jeg tenker hele tiden, og forbereder meg mentalt på, at dette blir hennes siste vinter, og at til sommeren skal hun få slippe.

Jeg vet rett og slett ikke hva jeg syns om det selv, at jeg "planlegger" at hun skal få være med meg ihvertfall denne vinteren, og våren, selvom jeg selvsagt hele tiden vil se an formen hennes. Det er nok mye fordi jeg er egoistisk, og vet med meg selv at jeg ikke orker å miste enda en hund så kort tid etter forrige, men siden hun er seg selv så lenge hun får medisinene, så er det litt derfor også. Jeg vet egentlig ikke hvor jeg vil med innlegget, bare lufter noen tanker som spinner..

Kan ikke forstå at det du gjør nå med Nemi er galt. Hun er en glad hund og trives. La henne stå på tablettene til det ikke er noe alternativ lengre. Skal vel ikke avlive "for tidlig" heller når det faktisk er muligheter til å gi hunden et rimelig godt liv.

[Raksha]

Jeg ser ikke problemer med å gi medisiner til en hund på permanent basis, så lenge den kan ha et bra liv. Ja, livet blir forkortet av mange medisiner, men om det skjer i år eller om det skjer om fire år, det vet vi jo ikke. Og kan hunden da ha 1 - 2 - 3- 4 gode år før medisinene begynner å tære, så syns jeg at både eier og hund fortjener det.

Men! For det er et men. Sett en tidsfrist for å se om medisinene virker så godt som ønsket. Erfaringsmessig så er det ikke alle hunder som fungerer på alle medisiner. Planlegg alternativer (om det er noen) på forhånd.

Har hund som går på smertestillende og kommer til å måtte gjøre det resten av livet, men hun har normal livskvalitet så lenge hun får de to pillene om kvelden - hun kan løpe og leke, hun kan fjase og herje, hun går løs på turer, kappløper med salukien, gumler på basenjien og koser seg. Hun får ikke trekke på sykkel mer, det er en begrensning jeg har sagt er greit, og hun kan ikke bære kløv - en annen begrensning jeg har sagt er greit. Men den dagen hun ikke kan løpe og leke, eller den dagen jeg merker at kroppen hennes ikke lystrer henne og det ikke går over fort, da er det stopp.

Bare et lite obs, du kan ikke konkurrere med hund som går på medisiner.

[Jauda.]

Jeg har ikke gjort noen undersøkelser, men hva vil det å ha en sviktende lever si? Smerter? Konstant ubehag? Jeg spør, for jeg vet ikke

Og er det så lang kommet at de tar jevnlige prøver for å se hvordan ståa er?

Min veninnes BC fikk epilepsi omtrent i samme alder som vår, 1-1 1/2 år, hun levde til hun var 11, umedisinert. Og hadde et maksimalt godt liv selv med anfallene. Hun ble tatt i det øyeblikket anfallene og intensiteten forandret seg til det verre. Som vår var hun stabil på rundt ett til to anfall i mnd.

Jeg vet i allefall at det skal mye til før jeg tør å eie noe med Belger i igjen, det er det hundetapet som har satt størst spor... Moren døde stående på en tue i en alder av fem, ble ikke obdusert- så ingen vet hvorfor. Av kullet til vår var han den eneste av 6 som fikk se sin 2-års dag, og eieren av moren mistet også sine 2 påfølgende Terver (fra andre linjer) pga. epilepsi. Maks uflaks? Det håper jeg

Red: 1-2 i uka? Nei nei, det var ikke det som skulle stå

[Grim]

Så trist at lille Killi er syk.

Jeg ville prøvd medisiner.

[tulip]

Jeg har ikke gjort noen undersøkelser, men hva vil det å ha en sviktende lever si? Smerter? Konstant ubehag? Jeg spør, for jeg vet ikke Og er det så lang kommet at de tar jevnlige prøver for å se hvordan ståa er?

Det varierer veldig fra hund til hund. Min venninnes hund fikk diagnosen leverkreft igår, han har vært periodevis "ikke helt seg selv" det siste halvåret, og til tider spist dårlig. Men han har vært like aktiv som før, glad og blid. Men forrige uke fikk han skikkelig smerteanfall uten åpenbar årsak, samt at han tyntes voldsomt over ryggen, derav full sjekk med ultralyd og rtg denne uka.

Vet mener han fortsatt har tid igjen, men vil bli tynnere og atrofere muskler om han ikke spiser godt hver dag. Han vil ikke bli behandlet mot kreften, men få smertestillende/kortison om behov, så lenge humøret er bra. Når humøret forsvinner, får han slippe.

[Djervekvinnen]

Jeg hadde samme "tankedilemma" da Valpis var valp og Gubben røk korsbåndet. Han nølte jeg ikke med å operere (og han ble 100% frisk) men jeg ville faktisk avlivet henne om hun hadde vært yngre enn 9-10 mndr, nettopp fordi senskader ville oppstått ganske tidlig, og hemmet livet hennes. Hadde hun vært eldre, ville jeg operert, uten tvil.

jeg skjønte ikke helt hva du mente her. Gubben røk korsbåndet men du ville avlivet valpis hvis hun var yngre enn 9-10 måneder?

Og hvilke senskader ville oppstått da kontra når hun var eldre?

[tulip]

jeg skjønte ikke helt hva du mente her. Gubben røk korsbåndet men du ville avlivet valpis hvis hun var yngre enn 9-10 måneder?

Og hvilke senskader ville oppstått da kontra når hun var eldre?

Han røk korsbåndet, og det fikk meg til å tenke på hva jeg ville gjort om hun gjorde det.

En GD MÅ ha TPLO for å bli frisk, det betyr kapping av ben i/nær åpen vekstsone, ergo vil det benet bli kortere eller lengre enn det andre. I tillegg kommer reduskert bevegelse i månedsvis under den verste veksten, dvs mindre muskler til å bære benstammen. Resultatet er skjevheter og forkalkninger i kroppen allerede rundt to års alderen, og disse kan smertebehandles kanskje ett år eller to til, og sjeldent kan de "fullmosjoneres" i denne tiden. Derfor hadde jeg avlivet, for det hadde ikke blitt et optimalt liv. Men når vekstsonene er lukket, er saken helt annen, og operasjonen ville vært en selvfølge.

[Djervekvinnen]

Okei da skjønner jeg! Og skjønner godt den tenkningen. Nitro brakk beinet ved 4mnd alder og vi fikk så mye skryt av oppdretter over at vi ville fikse det, for mange andre ville avlivet, men for oss var den ingen annet alternativ. Heldigvis var det ikke i vekstsonen så da gikk det bra. Nå tenker jeg veldig mye selv for tiden pga Nitro plages med bakfoten. Jeg ser for meg at enten det er noe pga bruddet (forkalkninger) eller korsbånd. har time om 1 uke så det kommer til å bli en veldig urolig tid frem til da og når jeg får vite hva som er galt.. It sucks!

Sorry ikke meningen å gå OT. Men skjønner godt hvordan du har det TS!

[Tøfflus]

Jeg har akkurat vært i den situasjonen du er nå. Min Qui hadde et voksende hjerte og det gikk bare en vei. Hvor lenge visste vi ikke. Jeg valgte å medisinere han så lenge det var forsvarlig, men det ga en del utfordringer i hverdagen min. Hele livet vårt dreide seg om han, hva han orket og kunne gjøre. Han var inne til kontroll minst en gang i mnd og jeg hadde løpende kontakt med hans vet, uansett hva det var jeg bekymret meg for kunne jeg bare ringe og hun tok han inn med en gang. Den tiden han gikk på meds var en fin tid for han selvom han ble begrenset ifht aktivitet. Vi la opp livet vårt slik han kunne leve og han var glad og fornøyd hele veien. Jeg gjorde ingenting han ikke kunne være med på, han ble ikke satt igjen hjemme fordi vi andre skulle noe. Turene ble på hans premisser og mitt sosiale liv deretter. Han var en glad gutt, han elsket å leve og være sammen med meg og de andre hundene.

Nå hadde jeg muligheten til å gjøre dette, jeg kunne ta hensyn til han og bare han, og la han få delta i alt. Hadde jeg ikke hatt den muligheten hadde han nok fått slippe før for da hadde hans livskvalitet ikke vært noe ok.

Da den grusomme dagen kom at hjertet hans ikke ville mer visste jeg at hans siste tid hadde vært fin. Han forlot min verden med et smil om snuten og i armene mine.

Så mine tanker er: har du muligheten til å gi hunden din en fin sistetid og medisineringen er forsvarlig (diskuter med vetten din) så gjør det. Har du ikke den muligheten, la den slippe før den får vondt.

Klem til deg fra meg.

[Hermes]

En GD MÅ ha TPLO for å bli frisk, det betyr kapping av ben i/nær åpen vekstsone, ergo vil det benet bli kortere eller lengre enn det andre. I tillegg kommer reduskert bevegelse i månedsvis under den verste veksten, dvs mindre muskler til å bære benstammen. Resultatet er skjevheter og forkalkninger i kroppen allerede rundt to års alderen, og disse kan smertebehandles kanskje ett år eller to til, og sjeldent kan de "fullmosjoneres" i denne tiden. Derfor hadde jeg avlivet, for det hadde ikke blitt et optimalt liv. Men når vekstsonene er lukket, er saken helt annen, og operasjonen ville vært en selvfølge.

Vet ikke, men kanskje dette var en grunn til at de ikke valgte TPLO til Hermes (hovedårsaken er at whippet er en "lett" rase, og da er visst gamlemåten mer forsvarlig)? Han var jo kun 7-8 måneder da han røk korsbåndet, og enda i vekst (men ble ikke mye større, i høyden var han nok nesten utvokst allerede). De har satt inn kunstig leddbånd, nylontråd eller hva de bruker. Er jo fare for at dette ryker igjen, med det har det ikke gjort. Han virker ikke å ha vokst feil i ettertid, men han er litt stolpete bak (jeg pleier å si at han går som en terrier, ikke som en mynde). Vi skal inn til NVH for en konsultasjon på han, fordi vi tenker på å la han løpe LC (og da vil vi ha en skikkelig sjekk først, og blir han aktiv med løp kommer vi nok til å sjekke han regelmessig). Blir spennende å se hva de mener der, ser sikkert ting vi ikke ser enten fordi vi har blitt vant med det eller ikke har kunnskap nok.

Beklager O/T, men akkurat dette med korsbåndskader interesserer meg, av naturlige årsaker.

[KristinR]

Vet ikke, men kanskje dette var en grunn til at de ikke valgte TPLO til Hermes (hovedårsaken er at whippet er en "lett" rase, og da er visst gamlemåten mer forsvarlig)? Han var jo kun 7-8 måneder da han røk korsbåndet, og enda i vekst (men ble ikke mye større, i høyden var han nok nesten utvokst allerede). De har satt inn kunstig leddbånd, nylontråd eller hva de bruker. Er jo fare for at dette ryker igjen, med det har det ikke gjort. Han virker ikke å ha vokst feil i ettertid, men han er litt stolpete bak (jeg pleier å si at han går som en terrier, ikke som en mynde). Vi skal inn til NVH for en konsultasjon på han, fordi vi tenker på å la han løpe LC (og da vil vi ha en skikkelig sjekk først, og blir han aktiv med løp kommer vi nok til å sjekke han regelmessig). Blir spennende å se hva de mener der, ser sikkert ting vi ikke ser enten fordi vi har blitt vant med det eller ikke har kunnskap nok.

Beklager O/T, men akkurat dette med korsbåndskader interesserer meg, av naturlige årsaker.

OT på nytt. Her er litt grei info om korsbandskader

http://www.e-magin.se/v5/viewer/files/viewer_s.aspx?gIssue=4&gTitle&gYear=2004&gKey=tssx22g9&gAvailWidth&gAvailHeight&gInitPage=1&gHotspot=0

[C.J]

Tusen takk for at dere deler egne erfaringer og kommer med gode innspill. Jeg kommer til å ta kontakt med veterinæren i neste uke for å diskutere behandling. Jeg vil jo selvsagt det beste for trollet mitt, og én positiv bivirkning med medisinene er det faktisk: dem skal visst nok øke matlysten, og DET hadde hun ikke hatt vondt av!

[Guest Snusmumrikk]

Så trist at hun har epilepsi

Det finnes vel ingen riktig løsning på sånt, men min mening er at epilepsi ville jeg definitivt prøvd å medisinere. Hunden kan bli helt "frisk", nyte livet og være fult fungerende i hverdagen hvis medisinene fungerer som de skal. Og hvordan de fungerer vet man ikke før man har prøvd. Hunden er også frisk mellom anfallene, så der må hvor ofte og hvor alvorlige anfallene er tas hensyn til. For meg ville det vært veldig galt å ikke prøve å medisinere. Så får man heller ta en vurdering av effekten av medisinen, eventuelle bivirkninger og hva man skal gjøre etter en stund (kanskje lurt å sette en dato man kan prøve til før man vurderer effekten?). Jeg hadde ihvertfall prøvd og sett hvordan hunden reagerer på medisinen først.

At lever/nyrer kan skades over tid ville jeg ikke brydd meg om før det skjer. Hunden får kanskje et kortere liv pga det, men det kan være 10 år til levern takker for seg pga medisiner. Eller det kan være 3 år, men det tenker jeg man får ta når det kommer bare hunden har det bra i mellomtida.

Du vil ikke kunne konkurrere med en hund som medisineres da. Og kanskje ikke agility er det rette å trene med en epilepsihund fordi det drar stressnivået noe voldsomt opp, men det finnes jo mye annet man kan trene med en hund som ikke er like stressende som ag. For hundens del kan den leve et veldig godt liv uten ag-trening. Hva du kan får du nesten vurdere selv.

[Guest Belgerpia]

Trist - det var det første jeg ville si bare. *klemme på*

Når det gjelder avveining mellom medisinering og avlivning så kommer det helt an på hundens livskvalitet. Og hvordan du vurderer det.

1. Er anfallene så hyppige og store at det er plagsomt?

2. Hvordan er hunden etter anfall

3. Kan DU leve med det

Når startet anfallene?

Det er ingen tvil om at start av anfall og hyppigheten av anfall hos mange tisper skjer i forbindelse med løpetid. Mange har derfor svært god effekt av å sprøyte mot løpetid. Jeg har sogar hørt hunder som har vært anfallsfrie hele livet etter at de har begynt å sprøyte de. Dette har ikke ført til noen adferdsendringer og hundene har kunnet drive med aktiveteter som vanlig.

Jeg synes det er verdt ett forsøk dersom du ellers kvier deg for å sette henne på fenemal.

Nå er forøvrig påkjenning på lever og nyrer så liten ved bruk av fenemal at hunden allikevel kan bli svært gammel før DET blir ett problem, dog er det ett spørsmål om DU synes fenemal har ønsket virkning. Det har lite for seg å medisinere en hund dersom det har liten effekt på anfallene.

Jeg antar hun er utredet for Thyroxin og hjertefeil (ultralyd av hjerte osv.). Lavt thyroxin og stress/aktivitet kan utløse epilepsilignende anfall og bør derfor utredes grundig.

Det er vanskelig når man skal sette seg til doms over liv og død, men det er noe vi hundeeiere må gjøre. Jeg kjenner at jeg kan ikke anbefale noe, det er ikke min hund. Jeg vet heller ikke hva jeg ville valgt fordi jeg aldri har vært i settingene. Mitt råd vil derfor bli at du må gjøre det som føles riktig for deg og for din hund. Med en annen hund kan jo ting være annerledes.

Uansett hva du velger å gjøre så vil du ikke bli ansett som en dårlig hundeeier, tvert imot. En god hundeeier gjør det som er rett for sin hund , og avgjørelsen du tar er den rette for deg

[xxx12345]

Jeg hadde en tispe som utviklet EP i forbindelse med at synet ble dårligere. Anfallene var stressrelaterte, så etterhvert kunne jeg forutsi når hun fikk anfall fordi det skjedde år hun kom inn på et sted hun ikke følte seg 100% trygg.

Jeg valgte å prøve medisinering, og denne hjalp en stund. Så fikk hun anfall selv på medisiner, og jeg valgte da å avslutte medisineringen for økning var ikke et alternativ. Hvis hun skulle gå som en zombie så fikk hun heller slippe liksom. Hun fikk deretter noen måneder hjemme hvor hun var trygg, jeg fikk valp og hun koste seg sammen med Smula noen måneder våren 2011.

Men jeg er glad jeg valgte å prøve medisinering, fordi jeg da med sikkerhet kan si at jeg prøvde alt for å kunne gi den hunden et godt liv om enn for kortere tid enn hun ville hatt som frisk hund.

Livskvalitet kan være så mye, og hva som er riktig for deg og din hund kan bare du svare på. Men hvis alternativet er avliving nå, hvorfor ikke prøve medisinering en stund? Kanskje får dere noen flere fine og anfallsfrie år før eventuelle bivirkninger setter en stopp for henne. Lykke til, uansett