Den store baby(og barne)tråden <3

[Raksha]

700g opp på 14 dager. Skal se det blir flodhest av meg og.

[tm100021]

Jeg var 34 når jeg fikk A. Kroppen min bærer ingen preg av å ha født , jeg har mer energi til å leke med ungen enn mange yngre mødre virker det som, jeg er ferdig med festing, har stabil inntekt og rukket å opparbeide meg et sterkt lojalitetsforhold begge veier til arbeidsplassen ( noe som kommer godt med når man har barn) osv osv.

Men jeg er pokker meg nærmere 70 når jeg blir bestemor hvis A venter like lenge. .

Jeg skulle gjerne hatt han 5 år tidligere. Nå går det strålende! Jeg er ung til sinns og i god form.

Men orker jeg å passe ev barnebarn?

Charleen, husk at jeg er ute etter lånehund i sommer hvis dere trenger avlastning

For å være helt ærlig er det der så bullshit som når unge mødre sier "jeg har mer energi enn eldre" Seriøst. Jeg tror virkelig ikke det har noe med alder å gjøre i det hele tatt om det avgjør om du vil ha mer energi og tiltakslyst til å leke med alderen om man er 24 eller 34 år..Hadde man snakket om 64 år så hadde jeg gått med på det, men det der er regelrett tull.

Jeg er forresten 24, synes det har gått helt strålende, hatt superenkle fødsler, vært på beina etter en time og klar til å dra hjem har energi nok til å leke med ungene mine, har en mann med fin jobb som gjør at vi får god økonomi og er ferdig med festingen jeg også Så det går ann det også

[Mud]

hvis du leser innlegget ordentlig så ser du at jeg ikke mener at det er en fordel å få barn såpass sent.

Hitill har det gått veldig bra. Jeg føler meg ikke som en "gammel mor" , jeg ser at mange som er 10 år yngre enn meg er langt mindre aktive og fremstår som mer "slitne". Jeg var ikke ferdig med festing når jeg var 24 ( men så hadde jeg ikke barn) , men summasummarum ville jeg hatt han tidligere hvis jeg kunne valgt igjen. For om noen år kan det hende jeg merker alderen.

[tm100021]

Dt var ikke en merknad til din post generelt (Sånn hvis du ser på nytt ordentlig og ser at jeg har uthevet noe I posten din.), derfor jeg fremhevet det jeg synes var bare tull. Kanskje det spørs på kretsene man omgås i? For foreldrene rundt min alder i min krets fremstår ikke mer slitne enn de som er litt eldre, jevnt over er det veldig likt og det som spiller inn mye mer er jobb, om man er alene/ikke alene, hvem man er som person osv enn faktisk alderen

[Gjest]

Det er mye som bestemmer "energinivået". Summen av svangerskap, fødsel, ammeperioden - hvor slitsom den har vært - kolikkbarn eller ikke osv.Infeksjoner hos mor- som urinvegsinfeksjoner, brystbetennelser osv. Etter førstemann var jeg helt utkjørt i ett år. Grusomt svangeskap, hard fødsel, og rett på skolebenken igjen da han var 3 mnd gammel. Med bekkenløsning mm.

Etter nr 5 derimot, 10 år senere, var jeg kjempe-energisk allerede en time etter fødselen, dro hjem dagen etter, begynte å trene kondisjonstrening igjen da vesla var 4 uker gammel og syntes 5 barn (4 egne + en niese) i huset var helt topp.

[tm100021]

Det er mye som bestemmer "energinivået". Summen av svangerskap, fødsel, ammeperioden - hvor slitsom den har vært - kolikkbarn eller ikke osv.Infeksjoner hos mor- som urinvegsinfeksjoner, brystbetennelser osv. Etter førstemann var jeg helt utkjørt i ett år. Grusomt svangeskap, hard fødsel, og rett på skolebenken igjen da han var 3 mnd gammel. Med bekkenløsning mm.

Etter nr 5 derimot, 10 år senere, var jeg kjempe-energisk allerede en time etter fødselen, dro hjem dagen etter, begynte å trene kondisjonstrening igjen da vesla var 4 uker gammel og syntes 5 barn (4 egne + en niese) i huset var helt topp.

Ja.. Men det jeg mener med det er jo at det har gjerne ikke noe med alderen å gjøre. Spesielt ikke når barna nærmer seg 3-4 år men mer med hele situasjonen og personen å gjøre om man har energi til å leke med ungene eller ikke. Jeg hører jo kjempeofte unge mødre argumenterer med at de har mer energi som får barn så unge enn eldre, noe som også er jo bare tull... Man har jo ikke begynte å forfalle og sitte inne i godstolen bare fordi man har passert 30 liksom

[Mud]

Dt var ikke en merknad til din post generelt (Sånn hvis du ser på nytt ordentlig og ser at jeg har uthevet noe I posten din.), derfor jeg fremhevet det jeg synes var bare tull. Kanskje det spørs på kretsene man omgås i? For foreldrene rundt min alder i min krets fremstår ikke mer slitne enn de som er litt eldre, jevnt over er det veldig likt og det som spiller inn mye mer er jobb, om man er alene/ikke alene, hvem man er som person osv enn faktisk alderen

Nei, alder spiller ingen rolle. Jeg sier ikke at 10 år yngre mødre generelt er mer slitne, men at jeg føler meg sprekere enn mange av de. Jeg brukte lang tid til å hente meg inn etter fødselen, men det var ikke pga alderen, det var fordi jeg faktisk holdt litt på å dø.

Jeg tror aktivitets nivået normalt har mye å si. Jeg har aldri vært en sofasliter. Noen er sofaslitere og synes alt er et ork fra de selv er barn. Det forandrer seg kanskje ikke når man får barn.

[Guest 2ne]

Jeg var 20 når jeg fikk førstemann, 23 når jeg fikk andremann, og sorry, men småunger er ingenting mot sta, egne tenåringsdøtre. Jeg tar trassalder og spytting any day fremfor ei som fyrer for den minste lille bagatell og har humørsvingninger som får hormonelle gravide til å føles som en fest. Jeg er glad jeg er rundt 40 når jeg må takle det og ikke rundt 50 Det var det jeg tenkte når jeg leste artikkelen om hun som får barn som 49-åring. Stakkars dame som skal håndtere en hormonell tenåring eller to når hun er 65-70 år gammel sjøl. Hun har min fulle medfølelse

Jeg har aldri vært mye ute og festa btw. De gangene jeg har bedt om barnevakt, har det stort sett vært for å jobbe. Jeg har aldri hatt barnevakt fordi jeg skulle på fest, da har det i såfall vært noe helt spesielt, som f.eks bryllup (det er den eneste gangen jeg kan huske at jeg har bedt om barnevakt fordi jeg skulle på "fest").

- Og med tanke på hvordan helsa mi har vært etter at jeg fylte 30, så hadde jeg vel neppe reprodusert i det hele tatt om jeg ikke hadde to stykker allerede da.

[Gjest]

Jeg var 20 når jeg fikk førstemann, 23 når jeg fikk andremann, og sorry, men småunger er ingenting mot sta, egne tenåringsdøtre. Jeg tar trassalder og spytting any day fremfor ei som fyrer for den minste lille bagatell og har humørsvingninger som får hormonelle gravide til å føles som en fest. Jeg er glad jeg er rundt 40 når jeg må takle det og ikke rundt 50 Det var det jeg tenkte når jeg leste artikkelen om hun som får barn som 49-åring. Stakkars dame som skal håndtere en hormonell tenåring eller to når hun er 65-70 år gammel sjøl. Hun har min fulle medfølelse

signerer!

Og ikke bare tenåringsfasen….

Men en gutt med spesielle behov for omsorg, og som i seg selv (uavhengig av pubertet) er så krevende at han nesten har greidd å ta knekken helt på meg i perioder (og jeg har da vært en "energisk" og "ung" mor…), og da han gikk inn i pubertet og hormonene begynte å tulle med en hjerne som var forstyrra nok fra før…= h…..på hjul - til jeg kollapset fysisk med magesår,to år med kroniske smerter (som jeg i ettertid innså jeg hadde fordi jeg var utslitt - de forsvant da ting ble mer på stell igjen med gutten..) og et liv over 2 − 3 år der hele familien kun drev med brannslukking ad hok uten ork til å leve normalt. Hvordan skulle jeg orket det som 65-åring?? Hadde nok dødd av hjerteinfarkt da.

Småbarnsfasen var egentlig veldig enkel og grei.

[Aya]

Takk folkens! Det hjalp faktisk veldig Jeg stresser litt med tanken på at jeg ikke har SÅ mange år igjen før jeg føler jeg må få barn, men samboer er veldig klar over at jeg ideelt sett ønsker å få den første før jeg er 30, og jeg vil ikke ha flere enn to, så strengt tatt trenger jeg vel ikke å engste meg så veldig. Men å med vilje vente til jeg er 34-35 ønsker jeg ikke. De fleste jeg kjenner som fikk førstemann i den alderen har sagt at de gjerne skulle hatt de en fem år tidligere, og sånt tar man jo til seg. Sånn ellers tror jeg at det ikke er alderen som avgjør om du er en god mor eller ikke, og hadde alt det andre vært på plass nå (f.eks et langvarig stabilt forhold til han som skal være barnefar - vi har tross alt bare bodd sammen noen mnd) hadde jeg følt at dette hadde vært en god tid å starte på. Men, sånt kan man jo ikke alltid bare bestemme

[Fillerya]

Stor klem til deg Charleen! hør på de kloke damene og masse lykke til hos legen.

og til dere kloke damer. jeg har sjelelige kvaler. jeg blir 26 i oktober, og det er minst tre år til det i det hele tatt kanskje er en mulighet for å begynne å tenke på barn. sant jeg har god tid enda? jeg har ønsket meg barn i såå mange år, og er litt redd for at jeg skal gå ut på dato før jeg får muligheten ...:/

Takk Du har god tid, det trenger du ikke stresse med! Jeg begynte å stresse med sånt da jeg var 21 fordi jeg fikk vite at jeg hadde PCOS og det derfor ville ta lang tid å bli gravid. Fryktelig glad for at det ble som det ble. Mammaversjonen av meg som 21åring hadde vært ei hurpemor med fokus på å gjøre alt "riktig". Nå er jeg avslappet, bryr meg lite om hva andre skal tro og har funnet riktig pappa til mine barn

Tuvis skrek aldri så mye. Men det der med å hyle til midt i måltidene er kjempekjent. Og hun gråt generelt mye, husker hun var i alle fall 3 uker før hun kunne være våken OG stille. Etterhvert forstod vi at hun var ekstremt sulten. Og at det ikke kom fort nok og da ble hun sint til slutt. Og ja, hun kunne amme en stund før hun skrek til. Har også sett i ettertid at dette er ei jente med klare meninger (helsesøster kommenterte det tidlig og kommenterer det hver gang). Hun sier KLART ifra når hun ikke er fornøyd. Vel, vel, for oss ble flaske løsningen. Da ble hun roligere og vi fikk en helt ny hverdag. Men ja, legebesøk er nok på sin plass også. Du har jo også mindre melk på kvelden som regel (men feitere, men det hjelper lite på utålmodig baby).

Jeg vet det er grusomt når hun skriker sånn og at det høres banalt ut, men prøv å slappe av og kose deg. Det prøver jeg når hun bare skriker. Jeg prøver å tenke på at pappaen hennes og jeg er det beste hun har og de som kan hjelpe henne mest når hun har det sånn. Gå/rusle med henne, syng rolig (hun hører deg kanskje ikke en gang, men jeg roer i alle fall ned meg selv sånn), tenk at det er godt å være med henne selv om hun er lei seg. Faktisk er det en av tingene som har overrasket meg mest ved mammarollen. Hvor godt det er å få trøste babyen sin! Kanskje funker det ikke for deg, men dette fungerer for meg.

Ang kjærestetid så ble det sånn hos oss også. Vi som alltid har vært veldig gode venner/kjærester ble litt ampre. Men man må bare gjøre det beste ut av det. Selv om dere har kjeklet og vært grinete på hverandre så bruk tiden om dere har ti minutter sammen. Kryp inn i armkroken og bare pust litt. Det hjelper det - å kjenne på det i ti minutter at dere er jo fremdeles dere selv og glad i hverandre - dere bare er veldig slitne!

Jeg er ingen stor klemmer, men du fortjener både en og to og tre! Stå på, det blir bedre, det lover jeg deg.

Det høres veldig ut sånn som vi har det. Kanskje jeg skal pumpe meg og prøve å øke melkeproduksjonen og gi på flaske sånn at jeg VET at hun får i seg nok. Det er verdens beste følelse når man klarer å trøste barnet sitt, men når man ikke klarer det så føler jeg meg litt mislykket. Da kommer jo tankene om at jeg ikke burde ha vært mor i det heletatt siden svangerskapet var slitsomt og hun er som hun er..

Kolikk. Mest sannsynlig.

Veldig slitsomt mens det står på, og kan få de fleste til å ville slå hodet i veggen.

Men hold på tanken: Oftest er det en kort periode, på noen få uker, og så roer det seg.

Husk å passe på deg selv midt i all bekymring for den lille - om mulig få besteforeldre eller tanter/onkler til å passe babyen noen timer mens du får sove et sted du ikke hører henne. Søvnmangelen gjør at alt føles ekstra ille.

Og i slike perioder må man gi katten i husarbeid og "pleie av forhold" osv, og ha fokus på hvile når man kan.

Jeg prøver å holde fokus på at dette bare er midlertidig og at det går over etterhvert. Litt vanskelig når hun er midt i en hyleperiode. Heldigvis føler jeg at jeg får ok med søvn siden hun fint sover til kl 13 (iallefall de dagene mannen gir opp og legger seg et annet sted, for da er det bedre plass i senga om babyen også sovner der). Det som er slitsomt er at hun gråter så veldig lenge og intenst på kvelden.

Charleen, husk at jeg er ute etter lånehund i sommer hvis dere trenger avlastning

Takk, skal ha det i tankene Hun er en veldig enkel hund å tilfredstille, maser aldri, men er ikke så god på å gå i bånd fordi hun vil hilse på alt og alle.

[Symra&Pippin]

Jeg vet i alle fall at jeg ikke hadde taklet en baby nå, naturen er viselig innrettet sånn. Jeg tror faktisk at grunnen til at jeg trives så godt med livet mitt akkurat nå er at jeg ikke har baby, ikke trassig treåring, ikke tiåring som skal kjøres hit og dit, og ikke tenåring! Jeg har ikke engang en mann som man skal kompromisse med og svelge kameler for! Men jeg setter veldig stor pris på å ha hatt alt det der. Poenget mitt, hvis jeg har noe poeng, er at livet består av faser, hver av dem med sin sjarm og sine utfordringer. Den fasen jeg er i nå er veldig trivelig! Barna skikker seg vel og klarer seg selv, jeg bor alene og gjør alt på min egen måte. Kos dere med den fasen dere er i nå, og gled dere til nye!

[Tricolor]

Jeg fikk førstemann etter fylte 35. Deretter tre til på røde rappen. Og, ja, jeg følte meg som gammel mor, det innrømmer jeg glatt. 2 av dem hadde kolikk, en tredje har behov for tilrettelegging og blir vel aldri helt selvstendig.

Men nå når huset rommer 4 tenåringer og en mor midt i 50-årskrisen så går det egentlig ganske greit likevel. Det hjelper å ha en medspiller som har beina plantet godt på bakken og verdens største tålmodighet.

Den ene med kolikk tok 2 sug på kvelden, det utløste en 7-8-timer skriketokt. Svetten sprutet formelig på pannen og tinningene hans. I ettertid har jeg lurt på om han har hatt reflux.

Jeg skriver gjerne under på at kolikkbarn er mer enn slitsomt.

[tm100021]

Jeg trykker ikke liker fordi jeg liker at man har gjennomgått slitsomme ting og sånt altså! Men at dere deler erfaringen med oss Takk for det

[Fillerya]

Kjenner at jeg oppi alt dette er veldig glad for at babyen har ganske lik døgnrytme som meg. det har Sansa og katten også. Egentlig mannen også, men han må jo på jobb Tenk så mye verre det hadde vært om jeg egentlig var skapt for å sove kl 21 og stå opp kl 6. Da er det fint at lillegull faktisk tar litt hensyn likevel

[soelvd]

Takk Du har god tid, det trenger du ikke stresse med! Jeg begynte å stresse med sånt da jeg var 21 fordi jeg fikk vite at jeg hadde PCOS og det derfor ville ta lang tid å bli gravid. Fryktelig glad for at det ble som det ble. Mammaversjonen av meg som 21åring hadde vært ei hurpemor med fokus på å gjøre alt "riktig". Nå er jeg avslappet, bryr meg lite om hva andre skal tro og har funnet riktig pappa til mine barn

Det høres veldig ut sånn som vi har det. Kanskje jeg skal pumpe meg og prøve å øke melkeproduksjonen og gi på flaske sånn at jeg VET at hun får i seg nok. Det er verdens beste følelse når man klarer å trøste barnet sitt, men når man ikke klarer det så føler jeg meg litt mislykket. Da kommer jo tankene om at jeg ikke burde ha vært mor i det heletatt siden svangerskapet var slitsomt og hun er som hun er..

Jeg prøver å holde fokus på at dette bare er midlertidig og at det går over etterhvert. Litt vanskelig når hun er midt i en hyleperiode. Heldigvis føler jeg at jeg får ok med søvn siden hun fint sover til kl 13 (iallefall de dagene mannen gir opp og legger seg et annet sted, for da er det bedre plass i senga om babyen også sovner der). Det som er slitsomt er at hun gråter så veldig lenge og intenst på kvelden.

Takk, skal ha det i tankene Hun er en veldig enkel hund å tilfredstille, maser aldri, men er ikke så god på å gå i bånd fordi hun vil hilse på alt og alle.

Vet du, det hadde jeg glatt prøvd. På natten og morgenen har du mest melk, pump som en tulling så du har en flaske å gi henne på kvelden. Gi henne den og se om hun roer seg da. Da har du i alle fall enkelt funnet svaret på om det er det som er problemet, ikke sant? Du er IKKE mislykket. Det er sånn som dette der er å være mor. Tok ikke lange tiden før jeg forstod det. At det kunne være et ******* og man kan angre som noe annet rart - også får man et smil eller man klarer å trøste babyen også er man plutselig verdens gladeste menneske igjen. Rare greier :-) Du er IKKE mislykka, gjentar det igjen, og hun er heldig som har en mamma som bryr seg og som gjør så godt hun kan. Hold ut, det blir bedre. Det som er slitsomt med det er at man ikke vet når. Men plutselig!

Hunden klarer seg helt fint en stund

[Mud]

Takk Du har god tid, det trenger du ikke stresse med! Jeg begynte å stresse med sånt da jeg var 21 fordi jeg fikk vite at jeg hadde PCOS og det derfor ville ta lang tid å bli gravid. Fryktelig glad for at det ble som det ble. Mammaversjonen av meg som 21åring hadde vært ei hurpemor med fokus på å gjøre alt "riktig". Nå er jeg avslappet, bryr meg lite om hva andre skal tro og har funnet riktig pappa til mine barn

Det høres veldig ut sånn som vi har det. Kanskje jeg skal pumpe meg og prøve å øke melkeproduksjonen og gi på flaske sånn at jeg VET at hun får i seg nok. Det er verdens beste følelse når man klarer å trøste barnet sitt, men når man ikke klarer det så føler jeg meg litt mislykket. Da kommer jo tankene om at jeg ikke burde ha vært mor i det heletatt siden svangerskapet var slitsomt og hun er som hun er..

Jeg prøver å holde fokus på at dette bare er midlertidig og at det går over etterhvert. Litt vanskelig når hun er midt i en hyleperiode. Heldigvis føler jeg at jeg får ok med søvn siden hun fint sover til kl 13 (iallefall de dagene mannen gir opp og legger seg et annet sted, for da er det bedre plass i senga om babyen også sovner der). Det som er slitsomt er at hun gråter så veldig lenge og intenst på kvelden.

Takk, skal ha det i tankene Hun er en veldig enkel hund å tilfredstille, maser aldri, men er ikke så god på å gå i bånd fordi hun vil hilse på alt og alle.

Hun er jo ikke store saken og jeg har et barn som går selv, så for oss hadde det bare vært hyggelig. Savnet etter hund er stort, spesielt nå som det er så mye skogsturer planlagt. Bare hyl ut

[soelvd]

Tuva har begynt å åle seg bortover på magen nå. Skyver med bena og legger armene foran seg. Men jeg tror ikke hun vet selv enda for det går veldig sakte

Edit: og disse var kule! https://www.facebook.com/TryggOgGodIBlomsterbad?fref=ts

[Fillerya]

Hun er jo ikke store saken og jeg har et barn som går selv, så for oss hadde det bare vært hyggelig. Savnet etter hund er stort, spesielt nå som det er så mye skogsturer planlagt. Bare hyl ut

Hun er større enn man skulle tro ut i fra blandingen. Hun er vel som en stor collie hann

Nå har jeg pumpet meg bare for å se hvordan ståa er! 60ml på det ene brystet 0ml på det andre Om det er tilfeldig eller om det nesten ikke er melk der vet jeg ikke (ammet henne på det brystet 30min før) Men om det er så lite, så kanskje er det sult hun skriker for! Det er jo lett å fikse *håper på det* takk fine sonen og soelvd

[soelvd]

Hun er større enn man skulle tro ut i fra blandingen. Hun er vel som en stor collie hann

Nå har jeg pumpet meg bare for å se hvordan ståa er! 60ml på det ene brystet 0ml på det andre Om det er tilfeldig eller om det nesten ikke er melk der vet jeg ikke (ammet henne på det brystet 30min før) Men om det er så lite, så kanskje er det sult hun skriker for! Det er jo lett å fikse *håper på det* takk fine sonen og soelvd

*Håper veldig med deg*

[Mud]

Hun er større enn man skulle tro ut i fra blandingen. Hun er vel som en stor collie hann

Nå har jeg pumpet meg bare for å se hvordan ståa er! 60ml på det ene brystet 0ml på det andre Om det er tilfeldig eller om det nesten ikke er melk der vet jeg ikke (ammet henne på det brystet 30min før) Men om det er så lite, så kanskje er det sult hun skriker for! Det er jo lett å fikse *håper på det* takk fine sonen og soelvd

Fpr håpe det er sult! Det stemmer jo godt med at hun gråter mest om kvelden.

Vi takler nok den størrelsen så lenge hun er snill.

[ElZorro]

Jeg vet i alle fall at jeg ikke hadde taklet en baby nå, naturen er viselig innrettet sånn. Jeg tror faktisk at grunnen til at jeg trives så godt med livet mitt akkurat nå er at jeg ikke har baby, ikke trassig treåring, ikke tiåring som skal kjøres hit og dit, og ikke tenåring! Jeg har ikke engang en mann som man skal kompromisse med og svelge kameler for! Men jeg setter veldig stor pris på å ha hatt alt det der. Poenget mitt, hvis jeg har noe poeng, er at livet består av faser, hver av dem med sin sjarm og sine utfordringer. Den fasen jeg er i nå er veldig trivelig! Barna skikker seg vel og klarer seg selv, jeg bor alene og gjør alt på min egen måte. Kos dere med den fasen dere er i nå, og gled dere til nye!

Det jeg har uthevet synes jeg du sier veldig godt. Alle perioder er slitsomme på sin måte, og det tror jeg er viktig å huske på. Slik som hos oss nå for eksempel, jeg hadde tatt en tenåring any day framfor å våkne 3-4-5 ganger per natt. Det er søren ikke uten grunn at det blir brukt som torturmetode.

Sorry, glemte deg litt soelvd! Begynte bare å gi Tuva litt 4 mnds grøt, veldig tynn og blandet på morsmelk de første gangene. Hun simpelt hen elsket det! Har også forsøkt litt banan og sviskemos. Ferskenmos kunne hun ikke fordra (hjemmelaget of course....)

Gonatt!

[Mud]

Jeg fant ut at vi hadde ansiktsmaling på jobb i dag! Det måtte jeg drasse med hjem.

Desverre ble jeg også malt

[Martine]

Jeg fant ut at vi hadde ansiktsmaling på jobb i dag! Det måtte jeg drasse med hjem.

Desverre ble jeg også malt

Fine

Nå er E dårlig igjen. Høy feber, og i stad hadde hun 63 i respirasjonsfrekvens. Anstrengt var den også, i hvert fall litt. Ble litt bedre da hun fikk paracet, men hvis hun blir like dårlig igjen etterpå så tar vi nok en tur på legevakten. Så slapp er det lenge siden hun har vært, altså...

[Mari]

Ååh, er det sånne kits med tegninger og oppskrifter de der malingsgreiene? Vi gjorde det engang og det var jo superenkelt!

Hvor mye koster det der du jobber?

God bedring til E! Terskelen for legevakta skal være lav. Håper hun er fort oppe på beina igjen!