Den store baby(og barne)tråden <3

[Mari]

Tusen tusen tusen takk Mari. Du har så veldig rett.. Jeg synes det er så mye press fra forskjellige kanter om at hun kom til å bli hengende etter, at hun kom til å miste ditten og datten.. Det har fått meg veldig til å tvile, og når vi kom i barnehagen og de fortalte oss at det beste var at hun var der fra 9-14.30 så hun kom seg inn i rutinene med de andre ungene og tok dem igjen så var det litt sånn "de vet jo best, de jobber med dette" men det har føltes så veldig veldig feil ut. Jeg regner jo med at hun kommer både til å snakke og lære nye ting når hun er klar for det, og vi vært nøye på å ikke presse henne (Til å feks gå, vi "øvde" aldri på slikt, for hun synes det var svært ubehagelig de to gangene svigermor prøvde seg.) og ta ting i hennes tempo, så jeg synes nok at dette ble litt tvungen og litt feil. Vi kommer til å følge magefølelsen fra nå av, du hjalp veldig med å innse at det er det rette

Det er godt å høre, Lill. Du må kjenne på hva som er riktig, og som Maren sier så er det du som kjenner barnet ditt best.

At barnehagen har kjernetid har mest med dagen deres å gjøre, ikke så mye med barna. De trenger å ha rutiner der, spesielt når de planlegger utflukter og ting ut av normalen. Jeg har forståelse for det. Men det er viktig at barnehagen setter barnet i sentrum, så stå på kravene med god samvittighet, Lill.

Du har så rett i alt du skriver både her og over, og jeg skulle ønske jeg hadde innsett det mens datteren min var liten. Jeg visste det jo egentlig, men å ta konsekvensene av det og leve etter det var overraskende vanskelig. For meg. Jeg ville ha forholdt meg annerledes til både henne, barnehagen, helsestasjonen og familien hvis jeg hadde fått sjansen til å gjøre det om igjen. Barna må tidsnok prestere på andre arenaer, hjem/barnehage bør være fri for krav om det mens de er små. Tenk så trygge de barna får bli som vokser opp i et miljø der de alltid er bra nok og får utvikle seg i sitt eget tempo. Utvikle seg gjør de jo uansett, du vil neppe få en epidemi av 14-åringer med sjokk og bleie selv om du slutter å presse dem for å si det litt flåsete.

Ja, jeg er helt enig med deg.

[Mari]

Språkforståelse og evnen til å utrykke seg.

Jeg synes ikke et barn med mange ord nødvendigvis er lengre fremme enn barn med færre ord. Ikke i det hele tatt.

Jeg synes det er helt greit at de følger med på barnas utvikling. De skal tross alt på skole etterhvert og mye kan fanges opp tidlig. Det er ikke snakk om en trang liten boks de skal passe inn i , normalbegrepet er rimelig bredt. Kusinen hans har et øreproblem som gjør at hun til tross for at hun er 3 år bare har noen få ord , og hun ble vurdert til å være godt innen for normalen.

De i barnehagene har stort sett kompetanse og erfaring nok til å vite at barn utvikler seg enormt forskjellig og at det barnet som knapt sa mamma for 4 mnd siden plutselig kan snakke i hele setninger.

"Tidlig intervenering" er mega nøkkelord i barnehagene, og det er ingen som setter seg ned og ser på de negative konsekvensene av dette fokuset. Alle tror at det gjøres med barnets beste interesser i hovedsetet, men problemet er at de fanger opp en drøss med barn som 1, går gjennom en periode, eller 2, ikke selv har problemer med sin utvikling. Hva gjør så det med hvordan man møter barnet? Hva gjør det med en eneste gang vi definerer noe som et "problem"? Veldig mye endres, i relasjonen, i dynamikken, og det er ikke til det bedre.

Jeg mener så absolutt at "normalen" defineres for snevert. Jo, de snakker i store ord om mangfold, men det spiller liten rolle når de i neste setning snakker om tidlig intervenering og tiltak.

Jeg kjenner en toåring hvor foreldrene ble kalt inn på møte om manglende språk. På en lykkelig toåring uten problemer med å kommunisere og å gjøre seg forstått. De aller fleste foreldre vil bli bekymret av et slikt møte, og det vil forandre hvordan de interagerer med barnet, hvordan man ser det.

Heldigvis har han foreldre som spurte "hvem er dette egentlig et problem for? Viser han frustrasjon? Et ønske om å prate uten å få det til?" Svarene var nei, og de ble ganske lange i maska. Det er ingen grunn til bekymring for denne gutten. Han er en lykeklig og trygg gutt, han har bare få ord.

Det er så snålt å skulle telle ord når det har så liten verdi, det er ingenting som tilsier at barn som er senere med å prate har større vanskeligheter med språk eller kommunikasjon. Hvorfor kan de ikke heller se på relasjoner når det kommer til barn som vekker bekymring, det er uendelig mye mer å hente her.

Jeg har jobbet med barn i den alderen selv og vet hvordan ' kartleggingen ' foregår og hvor store variabler man tar høyde for og jeg kan ikke se den samme problematikken i barnehagen som deg.

Jeg har ikke et problem med barnehagen. Jeg får et problem når man måler barn opp mot et gjennomsnitt som ikke eksisterer, fordi det gjør noe med barnesynet. Vi møter barna annerledes, og det blir implisitt et krav om prestasjon. Jeg er ikke alene om dette, dette er en diskusjon også mellom pedagogene og i barnehagene. Det er helt reellt.

Det er innmari synd om barnehagen skal være unntatt for observasjon og kritikk, at ting ikke kan være problematisk selv om de utføres med de beste intensjoner og på tross av at de hjelper endel.

Utviklingsteori er omdiskutert, som all annen vitenskap er. Det er en udelt positiv ting.

[breton]

"Tidlig intervenering" er mega nøkkelord i barnehagene, og det er ingen som setter seg ned og ser på de negative konsekvensene av dette fokuset.

*klippe*

Hvorfor kan de ikke heller se på relasjoner når det kommer til barn som vekker bekymring, det er uendelig mye mer å hente her.

Nå ble jeg litt bekymret. Jeg har som politiker vært med å diskutere og omfavne tidlig intervenering i min kommune i den tro at det nettopp dreier seg om relasjoner og emosjonell utvikling mer enn språk og ordtelling. Som barnevernpedagog har jeg bare tenkt at det må være sånn uten egentlig å stille spørsmål ved dette. Her skal jeg forberede noen spørsmål og et innlegg skjønner jeg.

[ida]

Herregud, verste ultralyd opplevelsen... Snakk om samlebånd service! Først så kommer vi inn til en mannlig mørkhudet mann. Jeg har virkelig ikke noe imot det, men han burde kunne snakke norsk?? Jeg sa at jeg var så langt på vei at det var helt uaktuelt med innvendig Ul, han ble skitt sur, og sa at han ikke visste om han gadd da?!??! Så kom det ei annen inn og sa han måtte i det minste prøve.. han surmulte veeeldig og endte med å prøve og jeg er 15 uker og seks dager på vei, og etter fem min sa han at han gadd ikke men at fosteret levde så lykke til videre... Mannen ble skikkelig sur og mente ul mannen ødela opplevelsen og jeg er litt enig... Burde være unødvendig med innvendig ul når jeg er så langt på vei ?? Selvsagt så fikk vi ikke bilde

Jeg orket ikke tanken på å la noen andre ta seg av mine barn før den høsten de fyllte tre, jeg. Da var de ferdige med pupp og bleier og jeg var klar for å være litt samfunnsnyttig igjen. De hadde alltid fri når jeg hadde fri og jeg har aldri hatt behov for å bruke barnehagen som barnevakt for å få handlet eller vasket huset eller for å gå på kafè. Jeg har full forståelse for at andre ser anderledes på det, men hvis ikke barna vokser opp i et miljø der de kan delta en families hverdagsliv fordi de er i "veien", er det noe som ikke stemmer. Igjen i min virkelighet. Ta med barna i butikken, på kafè, på tur med hundene, gi dem en klut når du vasker, la dem "rydde" i kjøkkenskuffene. Det er vel ikke de som inkluderer barna i sin egen vanlige, trauste hverdag som frarøver barna en mulighet til å få et fullverdig barndom, eller

[Mari]

Nå ble jeg litt bekymret. Jeg har som politiker vært med å diskutere og omfavne tidlig intervenering i min kommune i den tro at det nettopp dreier seg om relasjoner og emosjonell utvikling mer enn språk og ordtelling. Som barnevernpedagog har jeg bare tenkt at det må være sånn uten egentlig å stille spørsmål ved dette. Her skal jeg forberede noen spørsmål og et innlegg skjønner jeg.

Jeg det kommer bare mer og mer. Jeg var nettopp på foreldremøte i min barnehage, og de er med på en ordning hvor helsesøster kommer inn i barnehagen og tar helsekontrollen der. Hun skal være det fast et x antall dager i uken. Tanken er flere ting, bl.a å være mer tilgjengelig for foreldre, hvor man kan ta spørsmål i forbindelse med henting og levering, og at helsesøster kan se barnet i en setting hvor de er trygge, kontra et kontor de ellers aldri er på. Men så kommer det, her skal de i samarbeid med barnehagen kunne komme inn enda tidligere med tiltak. Barna skal plukkes opp enda tidligere. Jeg sitter der og tenker, hvor tidlig skal man kunne plukke opp barn, dette er snakk om småbarnsavdelinger! De har da ikke rukket å ha noen utviklingsproblemer enda?

Nå er jeg heldig, jeg har et barn som ikke henger etter (blæ, jeg hater begrepsbruken) på noen områder, så jeg kommer ikke til å måtte ta den kampen. For hva skjer når man står opp for barnet sitt og sier, nei, dere får ikke lov til å redusere det til et problem som trenger fiksing? Da blir man stemplet som en forelder som nekter å samarbeide. Lose lose det der.

Forstå meg rett, vi skal plukke opp barn som har det vondt, som har problemer enten i barnehage/skole eller hjemme, men vi skal la alle andre barn få være i fred og utvikle seg i sitt eget tempo. Å bruke tid er ikke det samme som å slite. Og vi må innse at alle slike tiltak også vil ha negative konsekvenser det er viktig å ha i bakhodet.

For ordens skyld må jeg si at jeg er kjempefornøyd med barnehagen til H. De er fine mennesker som har et flott barnesyn og både ser og møter ham på en herlig måte.

Ta med barna i butikken, på kafè, på tur med hundene, gi dem en klut når du vasker, la dem "rydde" i kjøkkenskuffene. Det er vel ikke de som inkluderer barna i sin egen vanlige, trauste hverdag som frarøver barna en mulighet til å få et fullverdig barndom, eller

Sorry, ida, H er ingen god kafegutt altså. Sånn av hensyn til omverden mest av alt.

Ellers er jeg veldig enig med deg, og jeg liker at du ikke setter de som velger barnehage i et negativt lys. Der er nok dårlig samvittighet for oss som er avhengig av barnehage. Det er iallfall en veldig sår greie for meg selv om jeg har en gutt som stortrives der, og får tilført ting der som jeg dessverre ikke kan tilby ham hjemme.

[breton]

Men så kommer det, her skal de i samarbeid med barnehagen kunne komme inn enda tidligere med tiltak. Barna skal plukkes opp enda tidligere. Jeg sitter der og tenker, hvor tidlig skal man kunne plukke opp barn, dette er snakk om småbarnsavdelinger! De har da ikke rukket å ha noen utviklingsproblemer enda?

Jo, det kan de dersom du også inkluderer emosjonell utvikling feks. Barn som har vært vanskjøttet eller mishandlet vil kunne ha utviklingsforstyrrelser allerede på det stadiet (jeg er litt rusten på akkurat den delen av pensumet siden jeg har jobbet med ungdommer i alle år, men det er definitivt mulig å fange opp skjevutvikling på det trinnet. Kan evt. lete opp referanser på et annet tidspunkt). Men at man fanger det opp med ordtelling er jeg sterkt i tvil om (understatement). Og jeg mener at det er viktig å fange dem opp så tidlig som mulig, enten for å kunne gi relevant og god hjelp hjemme eller for om nødvendig å overta omsorgen tidlig nok til at man kan rette opp det som har gått galt før det er "for sent". Kan man fange dem opp på småbarnstrinnet, havner de kanskje ikke hos meg. Det ville være storveis. Du skriver jo noe av det samme lenger ned, så det er mulig jeg har misforstått deg her.

Nå er jeg heldig, jeg har et barn som ikke henger etter (blæ, jeg hater begrepsbruken) på noen områder, så jeg kommer ikke til å måtte ta den kampen. For hva skjer når man står opp for barnet sitt og sier, nei, dere får ikke lov til å redusere det til et problem som trenger fiksing? Da blir man stemplet som en forelder som nekter å samarbeide. Lose lose det der.

Det er selvsagt et dilemma. Jeg mener at det bør være mulig å være ydmyk for foreldrenes kompetanse på eget barn, respekt for hvert barns unike utvikling og samtidig fange opp de som virkelig har behov. Det bør være mulig å skille mellom "dette er ikke et problem med god begrunnelse" (jeg er litt sliten i hodet i dag og sliter med å finne en dekkende formulering) og benektingen man finner i noen familier med dysfunksjonelt samspill.

Forstå meg rett, vi skal plukke opp barn som har det vondt, som har problemer enten i barnehage/skole eller hjemme, men vi skal la alle andre barn få være i fred og utvikle seg i sitt eget tempo. Å bruke tid er ikke det samme som å slite. Og vi må innse at alle slike tiltak også vil ha negative konsekvenser det er viktig å ha i bakhodet.

Her er jeg helt enig.

Endret 19. September 2012 av breton

[ida]

Sorry, ida, H er ingen god kafegutt altså. Sånn av hensyn til omverden mest av alt.

Ellers er jeg veldig enig med deg, og jeg liker at du ikke setter de som velger barnehage i et negativt lys. Der er nok dårlig samvittighet for oss som er avhengig av barnehage. Det er iallfall en veldig sår greie for meg selv om jeg har en gutt som stortrives der, og får tilført ting der som jeg dessverre ikke kan tilby ham hjemme.

Nei, vet du hva. Så fattig jeg har vært, unner jeg ingen å være. At folk har lån, biler, whatever, er ganske normalt. Jeg var aldri på kafè, jeg heller. Boller smaker best i egen sofakrok, men jeg prøvde å være litt normal Barnehagen til Ia kom gjerne med glupe idèer når de hadde vært på kurs, de. Jeg holdt ikke kjeft på foreldremøtene og etter at jeg på en høflig måte (ja, dere vet omtrent hvor høflig jeg kan være ) hadde sagt til styreren at de kunne la være å bruke den nye metoden "barna skal få ansvar for egen læring" ved å la dem gå uten votter til de ber om å få dem på seg igjen, hvis de tar dem av seg og liknende lure ting i en vinterkald innlandsby, på mitt barn. Hun hadde allerede en tjukk journal på sykehuset med lungebetennelser og astma og var ei lita flis som ble sjuk om du så litt hardt på henne. Styreren likte nok å vite best, så mine krav om voksenansvar og garantert varme og vindtette forhold både ute og inne, satte hun ikke pris på. Jeg blir så saklig og snørrhoven når jeg blir sinna, så hun fikk meg helt i vranga, stakkars

[Gjest]

Hva betyr det egentlig - tidlig intervenering?

Jeg jobbet i barnehage til og med våren 2009, er det såpass nytt at det er derfor jeg ikke har hørt om det?

[Mari]

Jo, det kan de dersom du også inkluderer emosjonell utvikling feks. Barn som har vært vanskjøttet eller mishandlet vil kunne ha utviklingsforstyrrelser allerede på det stadiet (jeg er litt rusten på akkurat den delen av pensumet siden jeg har jobbet med ungdommer i alle år, men det er definitivt mulig å fange opp skjevutvikling på det trinnet. Kan evt. lete opp referanser på et annet tidspunkt).

Neida, det trenger du ikke. Men da er det snakk om omsorgssvikt, ikke sen utvikling i seg selv. Jeg er absolutt helt enig i at barn som ikke har det bra vil vise det bl.a i form av dysfunksjon og/eller forsinket utvikling, den har jeg ingen problemer med å gi deg. jeg føler alikevel at det er snakk om litt forskjellig ting. Disse barna kan ikke plukkes opp fort nok.

Du skriver jo noe av det samme lenger ned, så det er mulig jeg har misforstått deg her.

Ja, jeg ser hvordan det ble tvetydig.

Det er selvsagt et dilemma. Jeg mener at det bør være mulig å være ydmyk for foreldrenes kompetanse på eget barn, respekt for hvert barns unike utvikling og samtidig fange opp de som virkelig har behov. Det bør være mulig å skille mellom "dette er ikke et problem med god begrunnelse" (jeg er litt sliten i hodet i dag og sliter med å finne en dekkende formulering) og benektingen man finner i noen familier med dysfunksjonelt samspill.

Det bør absolutt være mulig, og det skjer det også. Men mange barnehageansatte er veldig engasjerte i det de driver med (og godt er det!), og å bli avvist kan bli oppfattet som personlig kritikk for mange. Moren til barnet jeg nevnte følte at de var litt sure på henne etter møtet, men det er klart, en slik uenighet er ubehaglig og man kan kanskje se ting som ikke er der i etterkant. Hun er for øvrig heldig, siden hun skriver doktorgrad i barneforskning, og blir tatt på alvor på en annen måte enn jeg ville om det var jeg som satt i den stolen og så på video av mitt barn som de var "bekymret over normalutviklingen til".

Seriøst, jeg er veldig glad for at jeg ikke har havnet i denne situasjonen og jeg håper jeg slipper unna.

Hva betyr det egentlig - tidlig intervenering?

Jeg jobbet i barnehage til og med våren 2009, er det såpass nytt at det er derfor jeg ikke har hørt om det?

At man skal sette inn tiltak for barn med problemer så tidlig som mulig. Tanken er at da kan man fange opp barnet slik at problemene ikke manifester seg og følger barnet videre. Veldig fint i teorien, og for all del mye positivt i praksis også, men det er ingen som ser på de potensielle negative effektene et slikt møte med barn kan ha.

Til å skulle ha et fokus på det relasjonelle er det rart at det ikke åpnes for at et slikt syn på barnet kan gjøre noe med nettopp relasjonen til det.

[breton]

Det bør absolutt være mulig, og det skjer det også. Men mange barnehageansatte er veldig engasjerte i det de driver med (og godt er det!), og å bli avvist kan bli oppfattet som personlig kritikk for mange. Moren til barnet jeg nevnte følte at de var litt sure på henne etter møtet, men det er klart, en slik uenighet er ubehaglig og man kan kanskje se ting som ikke er der i etterkant. Hun er for øvrig heldig, siden hun skriver doktorgrad i barneforskning, og blir tatt på alvor på en annen måte enn jeg ville om det var jeg som satt i den stolen og så på video av mitt barn som de var "bekymret over normalutviklingen til".

Seriøst, jeg er veldig glad for at jeg ikke har havnet i denne situasjonen og jeg håper jeg slipper unna.

Jeg har etter hvert opparbeidet meg en stor ydmykhet for hvor vanskelig det er å møte hjelpeapparatet, og hvor enormt sårbar man blir. Det er leit hvis man skal måtte være pedagog for å bli hørt, eller at man skal ta faglig uenighet så personlig at det eventuelt går utover barna. Jeg kan mye om å samarbeide med ulike instanser etter hvert, og ser at det (dessverre) er stor forskjell på hvordan man blir møtt. Samtidig har jeg sittet på andre siden en del og vet at det ville være umulig å alltid innrette seg etter foreldrenes synspunkter også, enten fordi de ikke vet eller fordi de aktivt ødelegger for barna sine (om enn i beste mening). Jeg snakker selvsagt om ytterpunktene her, og jeg mener fremdeles at man bør kunne skille klinten fra hveten. Det er mange arrogante fagpersoner rundt om.

Til å skulle ha et fokus på det relasjonelle er det rart at det ikke åpnes for at et slikt syn på barnet kan gjøre noe med nettopp relasjonen til det.

Viktig poeng, og det bør absolutt være en del av opplegget. Hos oss har vi av og til lekt med tanken på å ha lukkede inntak - altså at miljøpersonalet ikke får lese sakspapirer eller få informasjon om ungdommene før de flytter inn. Det ville vært spennende å se om vi møtte ungdommene annerledes da.

[Mari]

Viktig poeng, og det bør absolutt være en del av opplegget. Hos oss har vi av og til lekt med tanken på å ha lukkede inntak - altså at miljøpersonalet ikke får lese sakspapirer eller få informasjon om ungdommene før de flytter inn. Det ville vært spennende å se om vi møtte ungdommene annerledes da.

Min venninnes barnehage fikk endel nye ansatte nå til høsten og hun ba om at de ikke skulle informeres om møtet, og introdusere ham som de introduserer alle de andre barna. Nettopp for å sørge for at de uten forutinntatthet kunne se på gutten med nye øyne. Det er en kjempefordel tror jeg, i de tilfeller det er mulig.

Jeg er bare så sint på denne guttens vegne. Han er en herlig, ressurssterk, trygg og flott unge, han har det helt supert og fungerer fint i barnehagen. Å skulle dra fram det at han har få ord er bare så utrolig skrudd, når det er så mange områder han er veldig kompetent. Ordene er en bagatell, de kommer da vitterlig med tiden. Gutten har det bra han, han har ingen problemer og han trives i hverdagen sin. Men så å si til foreldrene at de er bekymret for normalutviklingen... For en grusom begrepsbruk, for en makt de da har. Det er støtende både mot barnet og mot sin egen profesjon synes jeg. Jeg er bare så utrolig glad han har de foreldrene han har, som ser han for det han er og er trygge på seg selv og på sønnen sin. Jeg vet ikke om jeg hadde klart å ta det så bra for å være helt ærlig, det er lett å se for meg at jeg kunen begynt å tvile.

Nei jenter, jeg må kaste inn håndkleet. Jeg er småbarnsmor og har flere ting på lista som må hakes av før køya og jeg ser jeg begynner å få det litt travelt.

[breton]

Jeg glemte en ting fra det forrige:

Edit: en ting til:

Neida, det trenger du ikke. Men da er det snakk om omsorgssvikt, ikke sen utvikling i seg selv. Jeg er absolutt helt enig i at barn som ikke har det bra vil vise det bl.a i form av dysfunksjon og/eller forsinket utvikling, den har jeg ingen problemer med å gi deg. jeg føler alikevel at det er snakk om litt forskjellig ting. Disse barna kan ikke plukkes opp fort nok.

Problemet er jo at omsorgssvikten manifesterer seg i form av sen/feilutvikling, og at det ikke er veldig enkelt å skille dette fra normalvariasjonen. I de mest uttalte tilfellene er det selvsagt det, men i andre gråsonetilfellene er det mye vanskeligere. Dermed risikerer man å fange opp for mange. Og jeg er enig i at det kan ha negative konsekvenser, det har jeg skrevet andre steder. Samtidig er det også en nytte/kost vurdering man må gjøre - verdien av å fange opp mange flere som trenger det kontra (forhåpentlig) litt negative konsekvenser for noen få (se mer lenger ned).

Min venninnes barnehage fikk endel nye ansatte nå til høsten og hun ba om at de ikke skulle informeres om møtet, og introdusere ham som de introduserer alle de andre barna. Nettopp for å sørge for at de uten forutinntatthet kunne se på gutten med nye øyne. Det er en kjempefordel tror jeg, i de tilfeller det er mulig.

Jeg er bare så sint på denne guttens vegne. Han er en herlig, ressurssterk, trygg og flott unge, han har det helt supert og fungerer fint i barnehagen. Å skulle dra fram det at han har få ord er bare så utrolig skrudd, når det er så mange områder han er veldig kompetent. Ordene er en bagatell, de kommer da vitterlig med tiden. Gutten har det bra han, han har ingen problemer og han trives i hverdagen sin. Men så å si til foreldrene at de er bekymret for normalutviklingen... For en grusom begrepsbruk, for en makt de da har. Det er støtende både mot barnet og mot sin egen profesjon synes jeg. Jeg er bare så utrolig glad han har de foreldrene han har, som ser han for det han er og er trygge på seg selv og på sønnen sin. Jeg vet ikke om jeg hadde klart å ta det så bra for å være helt ærlig, det er lett å se for meg at jeg kunen begynt å tvile.

Nei jenter, jeg må kaste inn håndkleet. Jeg er småbarnsmor og har flere ting på lista som må hakes av før køya og jeg ser jeg begynner å få det litt travelt.

Skrekkelig eksempel, og jeg skjønner godt hva du mener. Samtidig er det ikke sikkert at det ville vært negativt for barnet om det ble satt inn tiltak heller. Tiltakene man setter inn er (skal i hvert fall være) positive for barna. I barnehagen datteren min gikk i ble det satt inn musikkterapi for noen som hadde ekstra behov samt noen "normalfungerende" barn. Alle barna elsket det, og utbyttet var stort. Det var ikke et problem for de "normale" å være med på det, og det ville ikke vært et problem for eventuelle "falske positive" (det ER sent, ja) å være med på heller.

Takk for følget, det var interessant å diskutere

[Guest Michellus]

[Maren]

Denne hadde jeg til gullet mitt

[Castella]

Gratulerer til dere som venter små

Selv er jeg 28.5 år har vært sammen med samboer i 3.5 år og finnes ikke verpesyk.

Har aldri interessert meg for barn, i tillegg har jeg ekstrem fødselsangst og en normal fødsel vil aldri være aktuelt for meg...det er den største frykten i hele verden, og jeg vurderer det ikke engang. Blir jeg gravid noen gang blir det ks, og får jeg det ikke i norge så kjøper jeg det i England...sånn er det med den saken.

Men det blir uansett ikke aktuelt på mange år, min samboer er heller overhode ikke klar for barn.

I tillegg er jeg livredd for at ungene skal bli allergisk for hund...da vet jeg ikke hva jeg hadde gjort...og jeg har hørt at når begge foreldrene er allergisk så er det 85% sjanse for at kidden blir det..

Når det gjelder diskusjonen ang søsken og enebarn så kan jeg fortelle at jeg om min bror har aldri hatt glede av hverandre (kranglet hele livet) det er 3 år mellom oss, og jeg skulle ønske jeg hadde vært enebarn, det gjør nok han også :P

[Mud]

Veldig veldig kort..

Ordtelling på 2 åringer har jeg aldri hørt om en gang før nå. Det er helt absurd.

Sikker på at dette ikke er noe den ene barnehagen har fått for seg ?

Der jeg jobbet observerte vi samspillet med voksne og med andre barn på de eldre barna. ( 0-4 år ) Det samme gjør de i småbarnsavdelingene der A går og der lille søs jobbet. Evnen til å utrykke behovene sine blir også observert, men på barn i så ung alder har ikke ord noe med saken å gjøre.

Jeg kjenner - heldigvis - ikke barnehagen igjen i det som blir beskrevet her.

Edit: litt innpå i pausen. Mitt barn på 2 år ( om en uke ) har spist selv siden han fikk fast føde. Nå skal han plutselig mates til hvert måltid . En helt naturlig reaksjon på at han plutselig er en av de ' store ' på avdelingen . Jeg har selvfølgelig matet han her hjemme men regnet med at han spiste selv i barnehagen. Her om dagen sa plutselig pedagogisk leder til meg ( hun er ny og kjente ikke Ask i fjor ) at han var så søt nå som han var i babyfasen og skulle mates. Det overasket meg positivt at de faktisk gidder å mate han og ta fasen på alvor fordi om de har 4 babyer som skal mates og han tross alt er mer enn gammel nok til at han burde spise selv. selvfølgelig har hun sikkert blitt informert om at han normalt spiser selv og mulig ting ville stilt seg annerledes hvis ikke , men allikevel ble det en bekreftelse for meg på at de så barnet mitt. Sånt føles viktig og godt.

[Garmen]

Da har vi vært på UL Er så utrolig gøy å se knerten makke rundt inni der, og suge på tommelen Er 18+5 nå, og alt helt fint ut, og hun kunne informere om at det er en liten gutt jeg bærer på. Nå må vi lete etter navn på nytt igjen, for vi var helt sikre på at det var en jente vi skulle få, så vi har nesten ikke tenkt på guttenavn

...og det var ingen som ville se på marihøna mi

[tm100021]

Da har vi vært på UL Er så utrolig gøy å se knerten makke rundt inni der, og suge på tommelen Er 18+5 nå, og alt helt fint ut, og hun kunne informere om at det er en liten gutt jeg bærer på. Nå må vi lete etter navn på nytt igjen, for vi var helt sikre på at det var en jente vi skulle få, så vi har nesten ikke tenkt på guttenavn

...og det var ingen som ville se på marihøna mi

Pfff

Gratulerer med gutten! Jeg synes guttenavn er forferdelig vanskelig jeg.... Der står vi virkelig blankt

Mannen har fått får seg at han vil at hvis det er gutt skal ungen hete Maxmillian. Jeg nekter, jeg har hatt en katt som har hett Max , så eeh... Nei.

Vi fikk nytt familiemedlem igår og Sophia liker henne sååå godt Hun er liten som kattene, men stikker ikke av når hun vil kose- Hun kan ha drakamp med henne og hun tar veldig pent når Sophia gir henne noe Nye bestevennen!

[Martine]

Pfff

Gratulerer med gutten! Jeg synes guttenavn er forferdelig vanskelig jeg.... Der står vi virkelig blankt

Mannen har fått får seg at han vil at hvis det er gutt skal ungen hete Maxmillian. Jeg nekter, jeg har hatt en katt som har hett Max , så eeh... Nei.

Vi fikk nytt familiemedlem igår og Sophia liker henne sååå godt Hun er liten som kattene, men stikker ikke av når hun vil kose- Hun kan ha drakamp med henne og hun tar veldig pent når Sophia gir henne noe Nye bestevennen!

Søtingene!

[Mari]

Vi glær oss, Garmen! Og vi skal spare masse arveklær til dere, arveklær er gull. H sier han skal være snill store"bror", og jeg kommer gjerne ned en tur og hjelper dere når Knerten er født og dere har kommet i orden.

Søte Sophia! Valpen er jo nesten like søt jo?

[Mud]

Da har vi vært på UL Er så utrolig gøy å se knerten makke rundt inni der, og suge på tommelen Er 18+5 nå, og alt helt fint ut, og hun kunne informere om at det er en liten gutt jeg bærer på. Nå må vi lete etter navn på nytt igjen, for vi var helt sikre på at det var en jente vi skulle få, så vi har nesten ikke tenkt på guttenavn

...og det var ingen som ville se på marihøna mi

Grattis !

Guttenavn ER vanskelig.. Ask har hatt alt fra Didrik til Vetle som ' arbeidsnavn' , men jentenavn var ferdig bestemt ved ca 12 uker..

[Garmen]

Ja, syns det er vrient det der. Har lyst å kalle opp etter min far, men vet ikke om det er rart å kalle opp etter noen som fortsatt lever? Og hva med svigerforeldrene liksom, kommer de til å føle seg oversett?

Liker for øvrig responsen til svigerfamilien da de fikk vite at vi får gutt: "Det er bra, gutter kan vi!" De har alle hele tiden hevdet at det ble gutt, blir liksom aldri født jenter i den familien

[Mud]

A ble kalt opp etter min adoptivfar (Arnt ) og fikk et mellomnavn som har vært i farens familie i hver generasjon i flere hundre år. X-svigers ( og xn forsåvidt ) lever i den troen at han i fornavnet er oppkalt etter sin egen far siden han også har et lite brukt norrønt navn. Det var slik jeg ' solgte ' det inn og jeg har liksom ikke giddi å oppklare hehe.

Navn er vanskelig..

[ida]

Guttenavninnskuddrelativbisetningtråd:

Ådne

Kjetil

Thomas

Bror

Jente. (Måtte bare ta det med):

Lykke

[tm100021]

http://mammanett.no/din-historie/en_smabarnsfars_bekjennelser

Morsomt skrevet!