Gå til innhold
Hundesonen.no

Løse hunder - hvorfor får vi det ikke til?


Maria
 Share

Recommended Posts

Etter all mediastormen de siste dagene rundt hunder som angriper alt fra egen eier til barn og andre hunder så ønsker jeg å opprette denne tråden så vi kan diskutere rundt temaet, løst og fast (flytt gjerne hvis dette passer bedre inn et annet sted!). Diskuter gjerne utover de tingene jeg skriver nedenfor, sålenge det handler om tema. Selv synes jeg det er både trist og opprørende at det er mye negativ omtale av hund i mediene i det siste, da jeg er en av dem som alltid har vært forkjemper for løsere regler ift båndtvang. Jeg kjenner jeg er veldig redd for at MINE hunder skal gjøre noe som kan oppfattes som drital oppførsel ovenfor andre og som igjen skal få konsekvenser og mediaoppslag, selv om jeg aldri har vært bekymret eller har trengt å bekymre meg sånn jeg har følt det tidligere. Jeg kjenner en frykt som kanskje egentlig er irrasjonell på vegne av andre.

Da jeg nylig var i San Francisco gikk jeg mye rundt i byen. Der var det løse hunder så og si over alt i alle parker og langs gatene. Da snakker jeg løse hunder med eiere. Stemningen var generelt god og folk hadde et avslappet og harmononisk forhold til hund såvidt jeg klarte å observere. I byens største park satt folk på plenen mens andre kastet ball med hunden sin, løs.

Hva er det vi tydelig vis ikke får til i Norge? Er det media som er problemet? Var det egentlig like "ille" før, utern at det fikk den samme oppmerksomheten? Hundene? Folka som har hundene? Er man for lite bevisst på, som NKK uttaler i NRK, at hunder ER hunder? Er mljøer et problem? Jammen om jeg vet. Det jeg vet er i alle fall at mitt største ønske er at det skal gå an å gå tur med bikkja, gjerne hele året i mer urbane områder der det ikke er fare for vilt, uten bånd og uten stadige hundeangrep. Men det er kanskje ikke mulig?

  • Like 2
Lenke til kommentar
Del på andre sider

  • Svar 91
  • Created
  • Siste svar

Top Posters In This Topic

Top Posters In This Topic

Popular Posts

En ting er at det er flere hunder nå enn det var før (da jeg var ung f.eks). En annen ting er at folk på død og liv (virker det som) skal forstå seg ihjel på hunden og den skal adferdsgranskes i hu

Det du så var glansbildet, medaljens skinnende forside. Du så ikke baksiden. Den består nemlig av millioner av hjemløse streifhunder som avlives hvert eneste år i USA... Tallene er sykt høye. Mellom 3

Merkelig nok opplever jeg stadig at de som har minst kontroll i feks passeringssituasjoner der de som brøler og røsker i bikkja? Når jeg trente passeringer med min lille skeptiske bedliss oppsøkte je

Man kan ikke sammenligne USA med Norge, i USA kastrerer man alt som ikke skal avles på, i Norge har vi nokså strenge regler for det.

Problemet er vel bøtte fjerne eiere som ikke skulle hatt hund (men sånn er det vel i resten av verden og?) Anngående "før i tiden" så var en hund en hund, jeg fikk høre flere ganger at den hunden går du ikke bort til, gjør du det blir du bitt, og var det noen som ble bitt så løp man ikke til media, man kunne skylde seg selv. Jeg synes media har fått altfor stor makt, og det veit dem å utnytte.

Jeg er redd for løse hunder jeg og, men ikke pga sikkerheten til hundene mine men fordi jeg veit hvem som får skylda hvis det skulle skje noe, samme om mine er i bånd og den andre løs. Jeg ser for meg overskriften i lokalavisen (og VG, for de liker jo sånne overskrifter) blodtørstig kamphund skambeit liten nusselig veskehund. For det er det som skjer hvis det skulle skje noe.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

En ting er at det er flere hunder nå enn det var før (da jeg var ung f.eks).

En annen ting er at folk på død og liv (virker det som) skal forstå seg ihjel på hunden og den skal adferdsgranskes i hue og r*va. Før kunne en hund gjespe uten at det nødvendigvis betydde at en dempet. Nåv irker det som at bikkja knapt kan se på deg før det skal granskes og finnes en årsak til hvorfor hunden så på deg.

Da jeg var ung så var det helt klart at man gikk ikke bort til hunder som stod i bånd, da kunne man bli bitt. Man fikk skylde seg selv. Leste vel aldri noe i avisen om at hunder hadde bitt, hverken andre hunder eller folk. Men joda, det skjedde at folk ble bitt elller at hunder bet hunder, men ikke i like stor grad som jeg synes det er nå. Men, årsaken er jo flere hunder, flere "inkompetente" eiere og flere som skal forstå seg ihjel på bikkja si.

I gamle dager var en hund en hund.

Ellers enig med Trym og Tuva.

  • Like 10
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg synes at det virker som det er mye utagerende hunder her i Norge, i forhold til de landene der det er vanlig at hunder er med på alt, og løse mesteparten av tiden. Virker og som mange nordmenn legger litt for mye i hundeholdet, og overanalyserer mer enn det som kanskje er nødvendig. Kanskje..

Også gidder jeg ikke skrive mer, for nå kom sola etter to uker, og jeg må forte meg å ta på shorts og slenge meg på gresset!

  • Like 1
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg tror som Justisia sier, at vi har en tendens til å overanalysere,mog vi skal i hvert fall ikke ta noe skyld selv om hunden biter. Hundeloven er også ganske streng, og folk er mer klar over den enn de tror. Hundene får ikke lov til å være hund, hunden skal være kompleks, og om den biter, så er det fordi den hunden er ond. Den hunden vil bare folk vondt, den.

Jeg tenker, enten har vi faktisk begynt å avle på manbiters, eller så har vi litt løsere regler for oss selv og våre barn enn vi hadde før. Men en FRISK hund vil ikke bite uprovosert i mitt hode. Og da virker det som om vi har mange syke hunder her til lands? Da jeg var liten sa alltid mamma til meg at jeg ikke skal gå bort til fremmede hunder som står bundet, og om noen går med den, skal man alltid spørre først. Sånn er det faktisk ikke nå om dagen, som regel. Folk går bort til hunder som er bundet (selv om loven nå sier at du ikke kfår binde hunden din der det er allminnelig ferdsel). Folk går rett bort til en og klapper hunder på tur uten å spørre eier, og slipper gjerne barna sine bort til de først. Tidene har faktisk forandret seg, oåg overhode ikke til det bedre. Før var hund en hund, og jeg hører ofte historier fra "gamledager" (rundt 60-70-tallet) der hundene gikk løse midt i byen, store som må, hentet avisen på morgenen for eier på butikken, og tok seg en liten runde rundt nabolaget på egenhånd. Eller som riesenschnauzeren som vandret fra Hasle til Rosenhoff hver ettermiddag for å hente min mor på skolen. Han lå der i skolegården og ventet år etter år, han. Ingen nevner noe om hysteri. Og om en hund bet, var den enten syk, eller så var det faktisk den personen sin skyld.

  • Like 1
Lenke til kommentar
Del på andre sider

I byens største park satt folk på plenen mens andre kastet ball med hunden sin, løs.

Hva er det vi tydelig vis ikke får til i Norge?

Det du så var glansbildet, medaljens skinnende forside. Du så ikke baksiden. Den består nemlig av millioner av hjemløse streifhunder som avlives hvert eneste år i USA... Tallene er sykt høye. Mellom 3 og 4 millioner hunder avlives der pga de mangler et hjem! (kilde) Mange av disse har en gang i tiden kanskje vært som en av de lykkelige hundene du så i parken...

En annen stygg statistikk du ikke så gjennom rosa solbriller en solrik dag i parken, var bitt-statistikken. I USA må hvert år 800.000 mennesker til lege for å behandle hundebittsår (kilde). Mange av dem er dødelige (15-20 hvert år). Man regner med at det finnes rundt 75 millioner hunder i USA.

I USA er de i tillegg sikkert litt mere avventende med å løpe til legen for alt mulig, siden et legebesøk i USA koster flesk og krever at man er forsikret. I Norge koster det en liten fille-andel å gå til legen, så her løper man avgårde for alt. Derfor er sannsynligvis bitt-statistikken i USA høyere enn den andelen på 800.000 som har søkt legehjelp, da det tallet sannsynligvis viser kun de som MÅTTE få behandling i form av f.eks. sy. Andre som ikke har så god råd, renser og plastrer vel seg selv så godt det går hjemme.

Jeg er veldig glad vi i Norge har nærmest obligatorisk chip-merking av hundene våre nå, slik at det alltid skal være mulig å spore en løs hund tilbake til eierne. Så langt har de ikke kommet i f.eks. USA og England. Der er det fremdeles opp til hver enkelt om de gidder og dra til veterinæren, og gidder å ta seg råd til chip-merkingen. Mange hopper over det bare pga kostnaden, iflg. et engelsk hundemagasin jeg leser jevnlig.

  • Like 6
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Vel vel, hvis vi ikke kan sammenlikne oss med Amerika, kan vi ikke sammenlikne oss med Nederland?

Da jeg var i Amsterdam i Februar satt jeg og samboeren min i en park i flere timer, fordi sola varmet så godt at det var "sommerlig". Her kom en haug med hundeeiere innom med hundene sine, og jeg ble rent overrasket. Hundene ble sluppet løs fra bånd (som de forøvrig gikk meget pent i) i det de kom inn i parken, og det var ei salig blanding av hvite gjeterhunder, en HAUG med malinoiser og belgiske fårehunder - sammen med bittesmå yorkshire terriere og bichon friseer. Jeg så for meg at f.eks malinoisen kom til å ryke rett på småhundene, for den var rimelig "høy" på balljakt. Men det var ... helt rart, det var en harmoni i den parken jeg ikke har opplevd makan til. Folk hadde så kustus på de bikkjene at jeg hadde betalt for å kunne ha min hund løs på den måten, uten at den MÅTTE bort til alle de andre hundene.

Det kom bl.a en gammel dame på sånn "rullestol" / "rullebil" (hva er det nå det heter :P ), med en tjukk bichon frise, en yorkshire terrier og en annen liten blandingshund i kurven foran på "bilen". Disse hoppa ut og dilta rundt damen mens hun kjørte i parken. De større bikkjene holdt seg til sin eier, fokuserte på eier, ball, og det som måtte være. Hvis hundene hilset hilset de pent, lukta på hverandre og ferdig med det.

Var riktig pent - og fascinerende - å se på. Ikke veit jeg hvordan det går seg til.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Man kan ikke sammenligne USA med Norge, i USA kastrerer man alt som ikke skal avles på, i Norge har vi nokså strenge regler for det.

*klippe resten*

Så dersom vi begynner å kastrere alt som ikke skal avles på her i landet også, så "blir alt bra"? :icon_confused:

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Kanskje hundene i Oslos parker hadde vært litt høfligere, hvis eierne tok seg bryet med å være fokusert på sin hund, istedenfor på å skravle med likesinnede, mens de er i parken. Det er svært mange som mener at hundene har best av å "ordne opp selv" når det kommer til ulike ufine episoder og de svære bikkjene kjører over nye, unge, mindre, uten at eierne så mye som kaster et blikk mot hunden sin.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg har samme opplevelse, her i England virker det å være mye mer fredelig i parker, masse hunder går løse osv.

Selvfølgelig har man dårlige eksemplarer og eiere også, men generelt syns jeg det virker bra. Her er det ikke noe halvårs båndtvang som i Norge.

Generelt sett er det jo MYE mer folk og hunder her i England, det går ikke an å gå ut her jeg bor uten å møte mennesker, og vi ser som regel hvertfall en eller to hunder ute, avhengig av hvor vi går. Kanskje det hjelper med mengdetrening og mange møter også?

Der jeg bodde i Norge kunne jeg jo gå tur i to uker uten å møte hverken mennesker eller hund.

  • Like 2
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Så dersom vi begynner å kastrere alt som ikke skal avles på her i landet også, så "blir alt bra"? :icon_confused:

Hvor sier jeg det? Men det er jo ikke til å stikke under en stol at hunder som blir kastrert tidlig (før kjønnsmodning) går bedre overens med hunder av samme kjønn og som også er kastrert.
  • Like 1
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg har samme opplevelse, her i England virker det å være mye mer fredelig i parker, masse hunder går løse osv.

Selvfølgelig har man dårlige eksemplarer og eiere også, men generelt syns jeg det virker bra. Her er det ikke noe halvårs båndtvang som i Norge.

Jeg har flere slike erfaringer her fra Norge. Ikke i parker, men f.eks. på byfjellene. Husker særlig en god tur i fjor, det var vår og fint vær, solen skinte, og vi hadde hatt fellestur med myndeklubben i Bergen. Jeg gikk en lengre tur sammen med en venn som har to salukier. Vi gikk løse med hundene våre, til tross for at det var søndag, fullt med folk på fjellet, og ikke båndtvang. På turen traff vi alt fra rottweilere til chihuahua, noen i bånd, andre gikk løse. Det var ikke antydning til noe tull. Noen barn så vi var litt engstelige for de løse hundene, og da kalte vi inn hundene våre, alt gikk bra (hensyn skal man selvsagt ta, selv når vi i utgangspunktet bryter båndtvangen).

Jeg tror ikke vi skal svartmale situasjonen i Norge. For det fleste av oss går det jo normalt helt fint.

  • Like 1
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg ser ikke at Norge gror over av uhyrer av noen hunder. Tvert imot.

Jeg bor et sted hvor jeg mener det kryr av hunder, og vi hilser og hilser og hilser (og passerer) på store og små hunder på hver eneste tur. Jeg er imponert over alle de kjekke hundene som bor her i Oslo, jeg :) Vi har kun møtt en stykk løs hund her i Oslo uten kontroll fra eier som ikke hadde vennlige hensikter, og det var på høsten i fjor.

Min helt personlige statistikk tilsier at det er svært trivelig å ha hund i Oslo - hvor hundetettheten føles tilsynelatende ganske stor også :)

  • Like 3
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Hvor sier jeg det? Men det er jo ikke til å stikke under en stol at hunder som blir kastrert tidlig (før kjønnsmodning) går bedre overens med hunder av samme kjønn og som også er kastrert.

Det var sånn jeg forstod det da du skrev :

Man kan ikke sammenligne USA med Norge, i USA kastrerer man alt som ikke skal avles på, i Norge har vi nokså strenge regler for det.
Lenke til kommentar
Del på andre sider

At man ikke kan sammelingne USA og Norge? Man kan jo ikke det :lol:

Nei, og det er nå ok. Men at begrunnelsen er at de kastreres før kjønnsmodning, så forstår jeg det slik at du mener jo kan sammenligne landene dersom vi bare følger deres kastreringsvaner? Nå mener jeg ikke å være kranglete, jeg prøver bare å forstå deg, altså! :flowers:

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Nei, og det er nå ok. Men at begrunnelsen er at de kastreres før kjønnsmodning, så forstår jeg det slik at du mener jo kan sammenligne landene dersom vi bare følger deres kastreringsvaner? Nå mener jeg ikke å være kranglete, jeg prøver bare å forstå deg, altså! :flowers:

Misforstå meg rett, jeg er ikke for masse kastrasjon, men (det er jo alltid et men :lol: ) hunder som blir kastrert før kjønnsmodning går jo bedre sammen med andre hunder av samme kjønn som er kastrert før kjønnsmodning enn hunder av samme kjønn som ikke er kastrert, hvis den setningen make sense? :lol:
  • Like 1
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Misforstå meg rett, jeg er ikke for masse kastrasjon, men (det er jo alltid et men :lol: ) hunder som blir kastrert før kjønnsmodning går jo bedre sammen med andre hunder av samme kjønn som er kastrert før kjønnsmodning enn hunder av samme kjønn som ikke er kastrert, hvis den setningen make sense? :lol:

Setning makes sense! Grunnen til at jeg graver og spør så fælt er fordi jeg er nysgjerrig, ikke fordi jeg er mongo. Eller, det kan jo alltids hende jeg er dèt også i noens øyne, men det er nå så.

Som nevnt, så er jeg nysgjerrig. Jeg kjenner ikke til hundekulturen i USA, eller mange andre land for den del, men jeg har jo et inntrykk av at vi her i Norge er relativt "analyserende" i forhold til flere andre land/kulturer. For eksempel; min onkel og tante i Portugal; de har 2 hunder som går rundt husveggene (tomten er gjerdet inn) 24/7. De får ingen turer, ingen hjernetrim og spiser daglivarebutikkhundemat. Om hundene gjør noe de ikke har lov til, får de en smekk. Skal de sitte, blir de dyttet på rompa til de sitter. Dette er kanskje elendige eksempler, men det er altså i mine øyne mye mere "en-hund-er-en-hund"-tankegang flere steder i verden enn her? Her i landet er en hund en venn, en samboer, en arbeidskamerat, en kjæreste, en turkompis, en arbeider, en kosemoseoverdosedott, og whatnot. Men hvordan kan dette egentlig være negativt?

Vi blir jo mer og mer informert om hundens behov, hundens språk, hundens sånn&slik. Når vi så tar hensyn til alt dette, burde ikke ting gå i riktig retning? Burde vi ikke få mer tilfredstilte hunder, som igjen burde resultere i et mer harmonisk hunde-Norge?

Jeg påstår ikke at alle her i landet er like interesserte i hund, og kan like mye hund som "vi" her inne f.eks, og det er helt i orden det altså, jeg forventer ikke at gud og hvermansen skal ha hund som hovedpassion hele gjengen.

Nei, dette ga lite mening, og ble ett surrete innlegg uten noe poeng..

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg ser ikke at Norge gror over av uhyrer av noen hunder. Tvert imot.

Jeg bor et sted hvor jeg mener det kryr av hunder, og vi hilser og hilser og hilser (og passerer) på store og små hunder på hver eneste tur. Jeg er imponert over alle de kjekke hundene som bor her i Oslo, jeg :) Vi har kun møtt en stykk løs hund her i Oslo uten kontroll fra eier som ikke hadde vennlige hensikter, og det var på høsten i fjor.

Min helt personlige statistikk tilsier at det er svært trivelig å ha hund i Oslo - hvor hundetettheten føles tilsynelatende ganske stor også :)

Satt med samme inntrykk etter å ha vært i Oslo for første gang. Hundene der virket MYE roligere, mindre stressa og engstelige sosialt enn det de gjør her oppe i nord-norge. Spesielt hundene som var eid av uteliggere og narkomane... 90% av de gikk jo løse i Oslos gater, og fulgte eieren sin hele tiden, rolig og trygt. De virket mye mer avbalanserte enn alle menneskene som stresset rundt langs gatene.

Jeg tror det har med hvordan eierne er, en narkoman i Oslo uten bosted MÅ jo møte på mye folk - og dermed vil hundene dems også møte mye folk. De blir kanskje også påvirket av eierne som er ruset på heroin og er veldig "treige", det er jo kjent at hunder blir beroliget og føler seg trygge blant folk med rolige og "trygge" bevegelser. Heroin er jo opiater, som også "fjerner" all form for angst når man inntar stoffet. Angst "lukter" jo hundene hos eierne sine.

Også er det jo all mengdetreningen en hund får av å bo i en slik by. Hver eneste luftetur vil jo bli til "en ny erfaring" hvor de lærer at mennesker og andre hunder ikke er noe spesielt, for de er jo overalt?

Jeg har også en følelse av at mennesker i byer, store byer, har en slags innstilling som vi fra mindre steder ikke har. Kanskje vi får den etterhvert om vi flytter til en stor by, men.. Iallefall, folk virker mer "åpne" i forhold til hverandre, folk bryr seg mindre om hva folk trur og tenker, og folk lever på en måte sitt liv på sitt eget vis.

På mindre steder blir det ofte et slags "jag" etter å være "riktig" i forhold til alles forventninger, tanker og baksnakk...

  • Like 1
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Guest Kåre Lise
Jada, menneskeliggjøring i ett nøtteskall. Ganske interessant at ADHD, viser seg likevel å ikke ha noe dokumenterbar direkte arvelighet, tilfellene er nede i 1% eller under, resten er på nivå med at "en uti slekta har det". Dvs. Det bunner ut i oppvekst og miljø. Det blir nok tungt å svelge for mange. Og det er på tide hundefolket også får dette inn hvor viktig valpetiden, oppvekst og oppdragelse er. Da er det og desto mer skremmende alle disse tantetrenerne som ikke evner skille oppdragelse og trening. Det gjør ikke ting noe greiere.
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jada, menneskeliggjøring i ett nøtteskall. Ganske interessant at ADHD, viser seg likevel å ikke ha noe dokumenterbar direkte arvelighet, tilfellene er nede i 1% eller under, resten er på nivå med at "en uti slekta har det". Dvs. Det bunner ut i oppvekst og miljø. Det blir nok tungt å svelge for mange. Og det er på tide hundefolket også får dette inn hvor viktig valpetiden, oppvekst og oppdragelse er. Da er det og desto mer skremmende alle disse tantetrenerne som ikke evner skille oppdragelse og trening. Det gjør ikke ting noe greiere.

Her ligger mye av grunnen til alle disse "problemhundene". Så lenge all uønsket atferd kun skal oversees og ignoreres, og kun ønsket atferd skal gis oppmerksomhet - dvs. at intet skal korrigeres - blir det veldig vanskelig for hunden å forholde seg til eier. Når det i visse hundemiljøer er forbudt å si NEI ! til hunden må det gå galt.

Det er alltid et samspill mellom arv og miljø, og miljøet har meget stor innvirkning på hvordan hunden utvikler seg. Og eier utgjør naturligvis en stor del av miljøet.

  • Like 1
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Merkelig nok opplever jeg stadig at de som har minst kontroll i feks passeringssituasjoner der de som brøler og røsker i bikkja?

Når jeg trente passeringer med min lille skeptiske bedliss oppsøkte jeg bevisst de mest hundetette områdene og jeg så det samme om og om igjen.

Jeg husker spesielt godt et par med en aussie og en border som tydeligvis trente på det samme som meg, men med ekstremt dårlig resultat. Bikkjene så bare ut til å bli verre og verre for hver hund de passerte. Passet meg utmerket, jeg 'brukte' de for det de var verdt..

Det tok meg to uker fra første uttagering til bikkjedyret passerte andre hunder med full oppmerksomhet på meg. Det ved hjelp av godbiter, ros og innlæring av 'fot'.

Jeg regner med at de fleste trodde jeg var en typisk idiot i løpet av de to ukene, der jeg kom med barnevogn, godbiter og en brølende liten hvit puddelaktig sak som jeg godsnakket med :lol:

Hadde de bare visst at lille krølle er en såkalt kamphund hadde jeg vel fått enda flere 'gode råd' og hoderystninger hehe..

  • Like 5
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Join the conversation

You can post now and register later. If you have an account, sign in now to post with your account.

Gjest
Skriv svar til emnet...

×   Pasted as rich text.   Paste as plain text instead

  Only 75 emoji are allowed.

×   Your link has been automatically embedded.   Display as a link instead

×   Your previous content has been restored.   Clear editor

×   You cannot paste images directly. Upload or insert images from URL.

 Share

  • Hvem er aktive   0 medlemmer

    • Ingen innloggede medlemmer aktive



  • Nye innlegg

    • Tok bilder i dag, med tanke på dagboken, og innså at det ikke er noe nytt å melde, utover ny frisyre. Spanielørene måtte vike i varmen. Nyfrisert Edeward i solnedgang   
    • Når du ber om en øvelse eller tar en strafferunde så belønner du bjeffingen med at det skjer noe. Så det beste er at det ikke skjer noe. Hva med å prøve konsekvent time-out i bilen? Eller lær å bjeffe på kommando og stoppe å bjeffe på kommando. Om du ber han om å slutte å bjeffe så husk å tell til tre før du belønner, ellers belønner du for tidlig at han er stille og han kan ta det som belønning for bjeff. 
    • Dytter denne opp. Her har jeg kontret forventingsbjeff med: "Legge i bakken" (forsiktig press i halsbåndet) og tatt en på stedet hvil. Ingen effekt utover tiden vi står i hvil, hvor han skuespiller avslappet for å komme videre, og begynner bjeffe igjen med en gang. Ignorert og ventet ham ut. Øker bare i stress. Bedt om øvelse (sitt/dekk/spinn/fot../) og så belønnet det med en leke for å gi ham litt godfølelse. Resultatet? Han ser bjeffing som et cue for å få meg til å utføre den adferden. Avledet med å ta en "strafferunde" rundt oss selv. Heller ikke effektivt utover i øyeblikket vi gjør det.  Gitt ham en kald skulder. Vist at jeg er skuffet og synes han er teit og snudd meg bort med et litt foraktelig fnys. Går opp i stress fordi han blir såret og synes jeg er urettferdig.  Jeg er clueless. Antakelig skulle en av disse metodene appliseres konsekvent, right? Det er antakelig veldig forvirrende med det random utvalget av ulike adferder fra meg - men hvilken er riktig å velge som en konsekvent reaksjon? Da hestene her ga ham sosial avvisning med foraktelige fnys og snudde ryggen til ham forstod han umiddelbart greia og responderte med å slutte bjeffe. Hvorfor har ikke det der samme effekten fra meg? Er det fordi jeg gir ham oppmerksomhet når jeg forstår/synes at han bjeffer av såkalte legitime årsaker? Jeg kan jo ikke slutte med det.   
    • Motviljen mot utgangsstilling fremstår som død, men puberteten truer i horisonten, så utsteder ingen dødsattest ennå. Livserfaring tilsier at Motviljen antakelig vil sprette opp av kista og flire: Trollollol! Å få utgangsstilling uten mat fremme, relativt stabilt, kun noe nøling akkompagnert av et oppgitt sukk før han kommer inn, når han vil jeg skal kaste en leke, det er hurtigere progresjon enn jeg forventet for noen uker siden.  Vi har en god periode ..så god at noe fokus nå er over på mindre viktige ting som sportsøvelser. Første sitt under innkalling serverte Eddis i forrigårs, på første forsøk. Det var et nydelig øyeblikk. Flere repetisjoner med stå under marsj, avstandskommando og sitt under innkalling var fine, i mine øyne. Verken han eller jeg er interesserte i hva en dommer synes om utførelsen vår, fordi mestringsfølelsen fra å tro vi er flinke er hva som driver oss. Mestringsfølelse og glede er superfood for motivasjonen. Fokus på hva som er feil medfører frustrasjoner, uteblivende mestring, dårlig stemning, dårlig samspill og ødelegger relasjonen - og hva er da poenget med å ha og trene hund?  Sitt begynte bli upålitelig. Hvorfor? Fordi jeg hadde glemt å være begeistret. Bare forventet å få sitt på cue og glemte bli genuint overrasket og takknemlig og begeistret av hvor flink gutt han er.  Av utfordringer vi nå har - skjønt det føles som et hån å bruke det ordet om vansker med øvelser til sport, da andre bruker det samme ordet om reelle problemer:  Spin - også kjent som snurr rundt.  Aner ikke lenger hva lyden betyr. Trenger håndsignal. Kommer konsekvent løpende inn for å gjøre det rett foran meg, hver gang jeg ber fra avstand. Bli-på-stedet håndsignal, som har vært en nøkkel til flere andre øvelser har foreløpig ikke hjulpet.   'Twirl' er et fullstendig ukjent begrep dersom ikke 'spin' kommer først. Verken ordet eller håndsignal gir ham noe forståelig hint. Her må det spinnes før det kan twirles. Sånn er loven.  Hva som må til for å få en lovendring - det blir spennende å finne ut av. Punkt 1 og 3 går seg sikkert til med mer trening, men på punkt 2 er jeg helt blank foreløpig. Ingen ideer om hvordan løse det der.  Heldigvis opplever Edeward en glede i øvelsene som ikke bare handler om belønningene. Han LIKER å spinne og twirle og rygge og gå mellom beina mine og sendes frem til target og sånt. Det er noe å gjøre. Arbeit macht frei. ..og det ser ut som utgangsstilling og gå fot også er i ferd med å kategoriseres som lystbetonte oppgaver en kan døyve eksistensiell angst og kjedsomhet med.  Bilde er vel obligatorisk. Relevans til konteksten mindre så. I denne tidsalderen er det ingen som leser en vegg av tekst uansett
    • Jeg ser ingen skam med å slite med å trene gå pent i bånd. Noe av det vanskeligste å få en hund stabil på. Ikke mål deg mot de som har fått det til eller la noen andre få demotivere deg med sammenligning. De har ikke din hund.  Du forteller ikke hvilken rase/blanding du har, men noen er virkelig vanskeligere/lettere enn andre. Av egen erfaring med veldig førerorientert hund, så hadde den standard stopp og snu metoden ingen effekt. Hunden tok det som en morsom lek. Det der var like interessant som å komme fremover.  Den jeg har nå kan ikke bare gå. Det er for kjedelig. Det som fungerer her er oppgaver, og de må gis fortløpende så han ikke rekker å kjede seg.  Belønning med lek er bedre enn mat på min. Energinivået er høyt, det blir mye stresshormoner når sterke forventninger til noe ikke umiddelbart blir innfridd og lek utløser endorfiner, som kontrer kortisol. Får ikke samme effekten av å belønne med mat, det risikerer jeg at stresset bare øker, dersom maten er av høy verdi. Min girer seg opp i forkant når han vet vi skal ut på tur, noe som resulterer i outbursts når vi kommer ut. Å leke litt før vi går avgårde, slippe ut litt damp på en kontrollert måte, det har en beroligende effekt.  At enkelte fnyser av verktøy som frontfestet sele og grime skal en ikke bry seg om. Det er mange profesjonelle som kritiserer disse verktøyene på sosiale medier, men de lever jo også av kunder som trenger hjelp med gå pent i bånd trening, så det gir mening, sant? Selv bruker jeg frontfestet sele heller enn halsbånd fordi min bykser impulsivt og ukontrollert. I tillegg til potensialet for skade på strupen er det sterkt ubehagelig for ham. En bykseraptus i halsbånd kan utvikle seg til et sinneutbrudd mot meg som holder båndet, noe som aldri skjer i selen.  Jeg har begynt trene min på å gå med grime fordi han nærmer seg pubertet og er stor og sterk. Bedre føre var enn etter snar om han plutselig endrer personlighet overfor passerende hunder - men min er ulik i ulike miljøer. Grime kan brukes i bymiljø, hvor han ikke bykser, men så har vi andre typer omgivelser hvor jeg ikke tør bruke grime før byksing er en utslukket adferd, av samme grunn som jeg bruker sele istedenfor halsbånd.  Også: det er alltid lys i enden av tunnelen. Alderen din er i er verste perioden, synes jeg ihvertfall. Teflonbelegg på hjernen og lite mottakelig for ny læring, glemmer ting den kan, selektiv hørsel, lett distrahert, nysgjerrig søkende på omgivelsene, ... Mye blir bare bedre "av seg selv" senere, når mer moden. 
  • Nylig opprettede emner

×
×
  • Opprett ny...