Gå til innhold
Hundesonen.no

Føler hunder savn?


ida
 Share

Recommended Posts

Som regel er hundene her rimelig fornøyde, så lenge maten kommer i skåla og turene er hyppige nok og lange nok. I går kveld syntes jeg det var mye tripping og ugreie før de fikk lagt seg for natten. Scilos prøvelå diverse plasser, før ha dumpet ned med et sukk og kastet det tristestiverdenblikket, uten å løfte haka fra fanget mitt. Ahhh, Tinka var ikke der. Lille lykkepilla hadde ikke slikket han i øret, daska han i panna og lå ikke under dyna der oppe i armkroken og alt var litt feil for ham. Kan det være sånn, eller er det noe jeg innbiller meg?

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Tja.. Hunder som har spesielt godt forhold merker i alle fall at den andre blir borte. Har jeg sett et par ganger hvor "bestisen" eller moren til en av mine har blitt borte - den andre leter litt og kikker litt ekstra etter i noen dager, ja.

Men om det er savn eller "vane" er jo vanskelig å si, selv om jeg jo så gjerne vil tenke at de har et visst følelsesliv som tilsvarer vårt.

Ingen tvil om at det finnes hunder som også forfaller når bestekompisen dør - kjenner flere som har opplevd at den gjenværende hunden faktisk mister livsgnisten og lever ikke så lenge etterpå... (da snakk om eldre hunder som har bodd sammen hele livet, altså). Eller hunder som ikke greier en omplassering - kanskje det kan skyldes et savn?

Håper egentlig ikke det, men...

Susanne

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Tja.. Hunder som har spesielt godt forhold merker i alle fall at den andre blir borte. Har jeg sett et par ganger hvor "bestisen" eller moren til en av mine har blitt borte - den andre leter litt og kikker litt ekstra etter i noen dager, ja.

Men om det er savn eller "vane" er jo vanskelig å si, selv om jeg jo så gjerne vil tenke at de har et visst følelsesliv som tilsvarer vårt.

Ingen tvil om at det finnes hunder som også forfaller når bestekompisen dør - kjenner flere som har opplevd at den gjenværende hunden faktisk mister livsgnisten og lever ikke så lenge etterpå... (da snakk om eldre hunder som har bodd sammen hele livet, altså). Eller hunder som ikke greier en omplassering - kanskje det kan skyldes et savn?

Håper egentlig ikke det, men...

Susanne

Jeg vil tro kanskje det går mer på tilhørighet og båndet mellom hund til hund, evt hund og eier.. En hund vil jo gjerne være en del av en "gruppe" eller flokk :) Men det er mine tanker da :)

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Ikke vet jeg men mamma ringer hver gang Ivo har vært mer enn 1 døgn borte fra meg. Da finner han klærne mine og drar de med ned og opp i sengen sin for så å ligge å sutte på disse. Går å bærer på en plagg hele tiden og ser visst veldig "sorry" ut og dette selv om han får like mye turer og mer oppmerksomhet av hele familien når jeg er borte. Nå er han skikkelig min hund også så han ligger ved siden av meg døgnet rundt og har ikke den store interessen for å være med andre lenge om gangen. Selv om han elsker folk og skal hilse og kose på alle så skal han helst være med meg etter en liten stund. :)

Minihunden er heeeelt tullete hver gang tanten min har vært hjemme med sin hund. Han går og sutrer og styrer i flere døgn, både dag og natt. De ligger på siden av hverandre og sover og er rundt hverandre hele tiden når de er sammen.

Ene hunden vi hadde mens morfar levde døde faktisk kort tid etter han døde. Det var virkelig hans hund og den lå hele tiden sammen med han. Han hadde seng i stuen og der lå hunden i fotenden hele dagen og lå i sengen hans om natten. Tror ikke det gikk mer enn 1 mnd etter at han døde før vi fant henne død. Hun hadde hatt en fæl periode etter at han forsvant med mye sutring, lå mye alene og ville ikke ha oppmerksomhet var rett og slett skikkelig trist og forvirret. Hun var vell ikke passert 4 år en gang når hun døde.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg kan ikke helt se hvorfor hunder IKKE skal kunne føle savn jeg, da. I mitt hode er det slik at dersom de har et bevisst forhold til at noe er borte og dette påvirker deres hverdag eller væremåte direkte, ja, da ville jeg latt det gå under det jeg personlig definerer som savn i alle fall.

Jeg merker veldig godt hvor mye det betyr for Leja å ha Chessea rundt seg. Hun er som Ida beskriver Scilos, merkbart mer rastløs. Hun er generelt i bedre humør om jeg har begge jentene sammen.

Dersom det faktisk er slik at hunder føler savn, så tror jeg også de må kunne klare å differensiere det. Da tenker jeg på at de må forholde seg til ulike situasjoner. De er gjerne vant til at vi er borte noen timer, og savner oss kanskje ikke så mye da. Men sånn sett er de kanskje motsatt av oss? De "savner" noen hvis de har vært borte en kort stund, men glemmer kanskje fortere enn oss og tilpasser seg fraværet fortere enn det vi gjør, vi som gjerne tenker og reflekterer over ting leeeenge..

Nei, jammen om jeg vet! Men jeg håper i alle fall at hundene mine savner meg litt innimellom :P

  • Like 1
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Det er jo gjort en del undersøkelser på hunders føleseliv og det er bevis at hunden har forholdsvis likt følelsesliv som oss mennesker, så da regner jeg med at de også føler savn på liklinje med oss...

Jeg merker klart av hannhunden føler sterk savn hvis tispa mi er borte noen dager...

Lenke til kommentar
Del på andre sider

De har jo emosjoner som glede og sinne, så da skulle vel kanskje sorg og savn også være der? Men jeg tror som Maria at de tilpasser seg fortere og at de lever mer i nu`et. Kanskje at de glemmer fortere. Jeg vet ikke, det er interessant å tenke på.

  • Like 1
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg vet egentlig ikke.... men idag har jeg vært borte noen timer. Når lufteren slapp ut gutta la Gross seg ved porten,ikke ville han være inne og ikke var han interessert i kontakt.Han lå der i to timer,til jeg kom hjem.

Nå er han inne og prøver å få plass på fanget.... :heart: .

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Guest lijenta

Har opplevd at en hund ble gammel og rar i et halvt år etter at den hunden som vr yngre enn han døde. Har også opplevd at en hund har virket lettet når den andre hunden forsvant. Den andre hunden hadde problemer med nervene.

San som nå så vet jeg ikke om Urbi savner Maja men hun er litt mer klwegg enn før.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Vi har hatt en japansk spisshund her i et par uker, og da de dro hjem på ferie, løp Kuro rundt i huset med lekeknuten i munnen og knurret, for å lokke frem Balder til lek. Dette gjorde han i flere dager før han innså at nå var ikke Balder her mer. Jeg vet ikke helt om jeg vil kalle det savn, men han merket i alle fall et fravær og mislikte det.

  • Like 1
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg vet ikke jeg. Når jeg er ute og mine foreldre (ja - jeg bor hos mine snille foreldre for tiden) er hjemme med Venus, så går den ellers så sosiale hunden min ned på rommet mitt, og legger seg i sengen min. Der ligger hun og kikker ut vinduet (vindu rett over sengen) til jeg kommer hjem. Dette gjør hun sjelden, så og si aldri, når jeg er hjemme. Hva kaller man dette om det ikke kan kalles savn?

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg tror absolutt de føler savn. Merket det godt på hunden til foreldrene mine når min far døde. Hadde en fugl engang som holdt på å sørge seg ihjel da partneren døde, slutta å spise og satt bare å sturte. Så om fugler kan, så tror jeg absolutt hunder også kan. Syns igrunn det hadde vært rart om de ikke gjorde, de er jo flokkdyr.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Absolutt. Jeg så det spesielt på dvergschnauzeren. Han sørget i over 6 måneder etter at katten (bestekameraten hans) ble påkjørt og døde. Da pleide å han å sitte og kikke ut verandadøren, sukke tungt, og var generelt veldig nedstemt.

Han var også en plage for oss som var i huset om mamma var lenge borte. Da gikk han og trakket, sutret, og lette etter henne.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg vet egentlig ikke.... men idag har jeg vært borte noen timer. Når lufteren slapp ut gutta la Gross seg ved porten,ikke ville han være inne og ikke var han interessert i kontakt.Han lå der i to timer,til jeg kom hjem.

Nå er han inne og prøver å få plass på fanget.... :heart: .

Det der kjenner jeg til. Vår første münsterländer gjorde nemlig dette en dag jeg dro i stallen, til slutt måtte han bæres inn for han nektet å flytte på seg. Jeg var alltid som et barn for ham, sikkert fordi han var to da jeg kom til verden og han hadde fulgt meg hele veien. Dette var også siste sommeren han levde, noe vi er ganske sikre på at han visste.

Yaris har også vært en veldig umulig og urolig hund når andre har passet ham. Vil tro det er fordi han egentlig er litt mammadalt, han pep alltid mer når typen var alene hjemme med ham, enn når jeg var der. Han har nok også dette tette forholdet til oppdretter fordi hun merket også at han var ganske rolig hjemme hos henne.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Mamma dro til syden på søndag, og Chessea har ikke spist annet enn godbiter siden. Om hun depper fordi mamma ikke er hjemme, definitivt! Mamma og Chess er erteris, og det er helt klart at hun merker fraværet av o store mor :P

Det er annerledes hvis jeg tar Chess med hjem til meg i Ås enn hvis jeg er hos mamma og har bikkjene der. Tar jeg henne med til meg skjønner hun liksom at hun er på besøk, og at det ikke er naturlig at mamma er der hele tiden. Tror hun ser forskjellen!

  • Like 1
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Zima er en annen hund etter Knott døde, og først de siste to mnd har jeg begynt å få den gamle, fjasete og tøyseglade hunden min igjen. De første fire månedene etter Knott døde var hun stille, rolig og ganske uten liv og glede - det var ordentlig vondt å se. Men hun var også utrolig sterkt knyttet til Knott, mer enn til oss menneskene.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Da gamle Vanja døde som Tara jo hadde bodd med fra jeg hentet hun da var 9 uker (bodde sammen i 10 måneder)sørget hun skikkelig i mange uker.Var ingen ting "med hun" ville ikke leke,veldig dårlig matlyst å var liksom "utafor"

Har matstativ som er stort så de delte vannskål og hadde egen matskål.Matskåla i stativet tilhørte Vanja.Tok 6 mnd før Tara ville spise av den.

Nå enda 5 år etter Vanja måtte avlives er det noe spesielt når hun møter Engelsk Settere;)!

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Hunder merker jo fravær, så hvorfor skulle ikke da den følelsen "gli videre" over i savn, om det er en de er glad i?

Mannen min og guttungen var borte på en fem-dagers tur tidligere i sommer, og de to første døgnene gikk hunden rundt og liksom ventet. Sto stille i gangen og stirret på døren, ventet at han (mannen min) skulle komme gående inn som han pleier. Kikket ut vinduet med spissede ører og ekstra oppmerksomhet om noen gikk forbi utenfor.

Ingen dårlig matlyst eller noe fordet, men jeg fikk en distinkt følelse av at hunden følte fraværet til "pappa" som et savn.

Etter et par døgn virket det som hun sluttet å leite, og slo seg til ro med at han ikke kom til å komme gående inn når som helst.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Hunder merker jo fravær, så hvorfor skulle ikke da den følelsen "gli videre" over i savn, om det er en de er glad i?

Mannen min og guttungen var borte på en fem-dagers tur tidligere i sommer, og de to første døgnene gikk hunden rundt og liksom ventet. Sto stille i gangen og stirret på døren, ventet at han (mannen min) skulle komme gående inn som han pleier. Kikket ut vinduet med spissede ører og ekstra oppmerksomhet om noen gikk forbi utenfor.

Ingen dårlig matlyst eller noe fordet, men jeg fikk en distinkt følelse av at hunden følte fraværet til "pappa" som et savn.

Etter et par døgn virket det som hun sluttet å leite, og slo seg til ro med at han ikke kom til å komme gående inn når som helst.

Sånn driver Tinka på når Ia er borte. Men som du sier, så går det over etter et par dager :)

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Join the conversation

You can post now and register later. If you have an account, sign in now to post with your account.

Gjest
Skriv svar til emnet...

×   Pasted as rich text.   Paste as plain text instead

  Only 75 emoji are allowed.

×   Your link has been automatically embedded.   Display as a link instead

×   Your previous content has been restored.   Clear editor

×   You cannot paste images directly. Upload or insert images from URL.

 Share

  • Hvem er aktive   0 medlemmer

    • Ingen innloggede medlemmer aktive


  • Nye innlegg

    • Jeg er ute og går tur med hunden min i belte. Det er mellom 2-3 m. langt og gjør at jeg har god kontroll på henne. Hun går stort sett fint og rolig ved siden av meg. Hun kan trekke litt i begynnelsen da hun har høy energi, men ellers rolig og fint kroppspråk.  Jeg ser en fyr som kjører sikk sakk i veien på skateboard med en bulldog/boxer. Hunden stopper opp og bjeffer på min. Som den ansvarlige hundeeieren jeg er går jeg inn en sidevei for å vente på at de passerer på hovedveien. "Er hun ikke gira?" "Er det tispe?" "Dette er gutt. Han er ikke farlig?" Han spør igjen to ganger om hun ikke er gira. Jeg har sagt at hundene har møtt hverandre før og det ikke er en god match og at avstand over greit.  Hundene er tydelig usikre på hverandre og viser det gjennom kroppsspråket sitt. Dette er ikke situasjonen for å hilse. Begge hundene er i bånd. Det var forøvrig flere mennesker rundt og en vei det også ferdes mye biler fra folkene som bor der. Hvorfor så vanskelig å lese situasjonen? Eller ser jeg flere som går tur og snakker i mobil, eller med headset som stenger ute lyd og er i egen verden. Det mest frustrerende er kanskje de som snakker i tlf. som stopper midt i veien (som forøvrig er trang) med hunden sin slik at du bare må vente på at de ser deg og dere blir enige på en eller annen klønete måte om hvordan passeringen blir.  For egen og andre sin del forsøker jeg å være oppmerksom på både egen hund og omgivelser på tur. Da blir det hyggeligere og enklere for alle andre.  Sånn, det var dagens utblåsing for egen del. 
    • Hei! Vi har nå fått svar fra dyrlegen - han hadde ikke kronisk betennelse i bukspyttkjertelen. Rart med det, for jeg ble nesten litt skuffet. Nå vet vi jo ikke hvorfor han stadig har slimete avføring, men kan kanskje utelukke at det har noe med fettinnholdet i maten å gjøre.  Skal snakke med dyrlege om vi kanskje kan sjekke for IBD. Vil jo i alle fall prøve å ha mest riktig tørrfor. Han har jo ikke hatt noen "alvorlige" hendelser med tørrforet han går på nå (gastrointestinal low fat), men det er stadig ganske løs og slimete avføring. Kanskje vi skulle forsøkt å bytte...
    • Noterer en nydelig dag med no stress. Virker som lysterapi, magnesium og lakseolje begynner virke. Ble bekymret da han begynte trekke i selen i forrigårs. Han har gått så naturlig pent i bånd hele tiden, som om programvaren var preinstallert da han kom ut av esken. I forrigårs begynte han plutselig trekke med viten og vilje. Flaks da, at vi hadde en privattime i går.  Hjemmeleksen vi fikk, med metoden for å reinforce krav om å holde seg bak skotuppene mine, den er litt i konflikt med stress-ned-prosjektet vårt, fordi Ede går høyt i stress når hans autonomitet blir utfordret. Peser og får virkelig vondt av det. Å bli stilt absolutte krav til er noe annet for ham å forholde seg til enn å bli tilbudt frivillige oppgaver mot god betaling.  Fordi jeg måtte ta en selvstendig avgjørelse i hva jeg oppfatter som et dilemma: belaste det nevroendokrine stressystemet ved å kreve disiplin i halsbånd, eller prioritere stress-ned-prosjektet, så valgte jeg utsette hjemmeleksene og gå rolig tur med "ikke trekke" og "ikke gå i veien for meg" som eneste krav, og så være veldig bevisst på å bare belønne når han selvstendig gjør de riktige valgene uten å bli bedt, uten godbit i hånda eller hånda i lomma.  Jeg har nemlig ikke nok erfaring til å føle meg sikker på å klare gjennomføre hjemmeleksene fra privattimen alene uten å forårsake mer stress på det endokrine systemet hans enn godt er.  Det viste seg å være en god vurdering. Foruten noen få barnlige byks av glede som i korte øyeblikk strammet båndet mer enn akseptabelt, så var Ede SÅ flink og rooolig og grei hele veien. Naturlig slak line. Når han vimser bytter han i de aller fleste tilfellene side bak meg. Kun noen få uakseptable avskjæringer rett foran meg, og de kom helt på slutten av turen, tett på hverandre, antakelig fordi han er sliten og i bakhodet husker at det der var måten å få bli plukket opp i bæreslynge på. Han velger å gå pent og pyntelig på min venstre side mesteparten av tiden, uten å forvente belønning for det. Det går nå an å hale tiden ganske lenge uten at det stresser ham når han selv velger å gå fot for å se om det kommer en utbetaling. Selv hjemveien gikk rolig og avslappet. Først 10 meter fra porten hjemme kom første stressutbrudd med trekking. Gladstress de siste meterne av en timelang spasertur i mitt tempo. En klar forbedring. Han ble skuffa og såret av grensesettingen de siste meterne, for det virket helt sykt autoritært og tyrannisk og uten mål og mening for ham å bli hindret i å gladbykse gjennom porten og døren, inn til godis og myk og varm seng, men han tok det til seg at kravet "ikke trekk" gjelder de siste meterne av turen også. Ingen raptus da vi kom inn heller. Det var en milepæl. Bare la seg rolig og pyntelig til å sove. Perfect day. ..og det er før vi har fått noen CBD i posten.  Vi fikk forøvrig mail om å huske båndtvang fra i dag. Det har Edeward tydeligvis fått med seg.  Snudde seg utålmodig mot lykkeland mens muttern fomlet med kamera:   Oppdaget at muttern begikk en kriminell handling!! Reiste seg og kom inn hver gang muttern forsøkte gå lenger unna enn båndlengden for å få tatt et godt bilde. Her har han til slutt gitt opp å få muttern på rett kjøl og bare håper hun får tatt det ***** bildet før han svimer av i bekymring for å bli tatt og få et kriminelt rulleblad. Genetikk er ingen spøk. Ede identifiserer seg som sikkerhetspersonell og tjenestehund, og han tar de oppgavene alvorlig.   
    • Ja ikke den største oppfinnelsen 😂 Men kanskje noen hadde erfaringer å komme med; kanskje de elsker det kanskje hunden ble dårlig i magen på det. Kanskje det er bløtere enn annen v&h, kanskje noen opplever å måtte fôre dobbelt så mye på det som på en annen variant. Kanskje noen var superfornøyd og andre missfornøyd. I want to know it all 😂
    • Det finnes alltid unntak, men det bør aldri være grunnlag for anbefaling av en rase. Vil man helst ikke ha lyd/røyting/whatever så velger man en rase som vanligvis ikke har tendensene til det. Oppdragelse, trening og miljø kan påvirke, men genetikken kan ikke overstyres. Lyd på riesen er ingen overraskelse for meg, det er jo en hund med mye driv.
  • Nylig opprettede emner

×
×
  • Opprett ny...