Gå til innhold
Hundesonen.no

Føler hunder savn?


ida
 Share

Recommended Posts

Som regel er hundene her rimelig fornøyde, så lenge maten kommer i skåla og turene er hyppige nok og lange nok. I går kveld syntes jeg det var mye tripping og ugreie før de fikk lagt seg for natten. Scilos prøvelå diverse plasser, før ha dumpet ned med et sukk og kastet det tristestiverdenblikket, uten å løfte haka fra fanget mitt. Ahhh, Tinka var ikke der. Lille lykkepilla hadde ikke slikket han i øret, daska han i panna og lå ikke under dyna der oppe i armkroken og alt var litt feil for ham. Kan det være sånn, eller er det noe jeg innbiller meg?

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Tja.. Hunder som har spesielt godt forhold merker i alle fall at den andre blir borte. Har jeg sett et par ganger hvor "bestisen" eller moren til en av mine har blitt borte - den andre leter litt og kikker litt ekstra etter i noen dager, ja.

Men om det er savn eller "vane" er jo vanskelig å si, selv om jeg jo så gjerne vil tenke at de har et visst følelsesliv som tilsvarer vårt.

Ingen tvil om at det finnes hunder som også forfaller når bestekompisen dør - kjenner flere som har opplevd at den gjenværende hunden faktisk mister livsgnisten og lever ikke så lenge etterpå... (da snakk om eldre hunder som har bodd sammen hele livet, altså). Eller hunder som ikke greier en omplassering - kanskje det kan skyldes et savn?

Håper egentlig ikke det, men...

Susanne

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Tja.. Hunder som har spesielt godt forhold merker i alle fall at den andre blir borte. Har jeg sett et par ganger hvor "bestisen" eller moren til en av mine har blitt borte - den andre leter litt og kikker litt ekstra etter i noen dager, ja.

Men om det er savn eller "vane" er jo vanskelig å si, selv om jeg jo så gjerne vil tenke at de har et visst følelsesliv som tilsvarer vårt.

Ingen tvil om at det finnes hunder som også forfaller når bestekompisen dør - kjenner flere som har opplevd at den gjenværende hunden faktisk mister livsgnisten og lever ikke så lenge etterpå... (da snakk om eldre hunder som har bodd sammen hele livet, altså). Eller hunder som ikke greier en omplassering - kanskje det kan skyldes et savn?

Håper egentlig ikke det, men...

Susanne

Jeg vil tro kanskje det går mer på tilhørighet og båndet mellom hund til hund, evt hund og eier.. En hund vil jo gjerne være en del av en "gruppe" eller flokk :) Men det er mine tanker da :)

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Ikke vet jeg men mamma ringer hver gang Ivo har vært mer enn 1 døgn borte fra meg. Da finner han klærne mine og drar de med ned og opp i sengen sin for så å ligge å sutte på disse. Går å bærer på en plagg hele tiden og ser visst veldig "sorry" ut og dette selv om han får like mye turer og mer oppmerksomhet av hele familien når jeg er borte. Nå er han skikkelig min hund også så han ligger ved siden av meg døgnet rundt og har ikke den store interessen for å være med andre lenge om gangen. Selv om han elsker folk og skal hilse og kose på alle så skal han helst være med meg etter en liten stund. :)

Minihunden er heeeelt tullete hver gang tanten min har vært hjemme med sin hund. Han går og sutrer og styrer i flere døgn, både dag og natt. De ligger på siden av hverandre og sover og er rundt hverandre hele tiden når de er sammen.

Ene hunden vi hadde mens morfar levde døde faktisk kort tid etter han døde. Det var virkelig hans hund og den lå hele tiden sammen med han. Han hadde seng i stuen og der lå hunden i fotenden hele dagen og lå i sengen hans om natten. Tror ikke det gikk mer enn 1 mnd etter at han døde før vi fant henne død. Hun hadde hatt en fæl periode etter at han forsvant med mye sutring, lå mye alene og ville ikke ha oppmerksomhet var rett og slett skikkelig trist og forvirret. Hun var vell ikke passert 4 år en gang når hun døde.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg kan ikke helt se hvorfor hunder IKKE skal kunne føle savn jeg, da. I mitt hode er det slik at dersom de har et bevisst forhold til at noe er borte og dette påvirker deres hverdag eller væremåte direkte, ja, da ville jeg latt det gå under det jeg personlig definerer som savn i alle fall.

Jeg merker veldig godt hvor mye det betyr for Leja å ha Chessea rundt seg. Hun er som Ida beskriver Scilos, merkbart mer rastløs. Hun er generelt i bedre humør om jeg har begge jentene sammen.

Dersom det faktisk er slik at hunder føler savn, så tror jeg også de må kunne klare å differensiere det. Da tenker jeg på at de må forholde seg til ulike situasjoner. De er gjerne vant til at vi er borte noen timer, og savner oss kanskje ikke så mye da. Men sånn sett er de kanskje motsatt av oss? De "savner" noen hvis de har vært borte en kort stund, men glemmer kanskje fortere enn oss og tilpasser seg fraværet fortere enn det vi gjør, vi som gjerne tenker og reflekterer over ting leeeenge..

Nei, jammen om jeg vet! Men jeg håper i alle fall at hundene mine savner meg litt innimellom :P

  • Like 1
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Det er jo gjort en del undersøkelser på hunders føleseliv og det er bevis at hunden har forholdsvis likt følelsesliv som oss mennesker, så da regner jeg med at de også føler savn på liklinje med oss...

Jeg merker klart av hannhunden føler sterk savn hvis tispa mi er borte noen dager...

Lenke til kommentar
Del på andre sider

De har jo emosjoner som glede og sinne, så da skulle vel kanskje sorg og savn også være der? Men jeg tror som Maria at de tilpasser seg fortere og at de lever mer i nu`et. Kanskje at de glemmer fortere. Jeg vet ikke, det er interessant å tenke på.

  • Like 1
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg vet egentlig ikke.... men idag har jeg vært borte noen timer. Når lufteren slapp ut gutta la Gross seg ved porten,ikke ville han være inne og ikke var han interessert i kontakt.Han lå der i to timer,til jeg kom hjem.

Nå er han inne og prøver å få plass på fanget.... :heart: .

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Guest lijenta

Har opplevd at en hund ble gammel og rar i et halvt år etter at den hunden som vr yngre enn han døde. Har også opplevd at en hund har virket lettet når den andre hunden forsvant. Den andre hunden hadde problemer med nervene.

San som nå så vet jeg ikke om Urbi savner Maja men hun er litt mer klwegg enn før.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Vi har hatt en japansk spisshund her i et par uker, og da de dro hjem på ferie, løp Kuro rundt i huset med lekeknuten i munnen og knurret, for å lokke frem Balder til lek. Dette gjorde han i flere dager før han innså at nå var ikke Balder her mer. Jeg vet ikke helt om jeg vil kalle det savn, men han merket i alle fall et fravær og mislikte det.

  • Like 1
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg vet ikke jeg. Når jeg er ute og mine foreldre (ja - jeg bor hos mine snille foreldre for tiden) er hjemme med Venus, så går den ellers så sosiale hunden min ned på rommet mitt, og legger seg i sengen min. Der ligger hun og kikker ut vinduet (vindu rett over sengen) til jeg kommer hjem. Dette gjør hun sjelden, så og si aldri, når jeg er hjemme. Hva kaller man dette om det ikke kan kalles savn?

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg tror absolutt de føler savn. Merket det godt på hunden til foreldrene mine når min far døde. Hadde en fugl engang som holdt på å sørge seg ihjel da partneren døde, slutta å spise og satt bare å sturte. Så om fugler kan, så tror jeg absolutt hunder også kan. Syns igrunn det hadde vært rart om de ikke gjorde, de er jo flokkdyr.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Absolutt. Jeg så det spesielt på dvergschnauzeren. Han sørget i over 6 måneder etter at katten (bestekameraten hans) ble påkjørt og døde. Da pleide å han å sitte og kikke ut verandadøren, sukke tungt, og var generelt veldig nedstemt.

Han var også en plage for oss som var i huset om mamma var lenge borte. Da gikk han og trakket, sutret, og lette etter henne.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg vet egentlig ikke.... men idag har jeg vært borte noen timer. Når lufteren slapp ut gutta la Gross seg ved porten,ikke ville han være inne og ikke var han interessert i kontakt.Han lå der i to timer,til jeg kom hjem.

Nå er han inne og prøver å få plass på fanget.... :heart: .

Det der kjenner jeg til. Vår første münsterländer gjorde nemlig dette en dag jeg dro i stallen, til slutt måtte han bæres inn for han nektet å flytte på seg. Jeg var alltid som et barn for ham, sikkert fordi han var to da jeg kom til verden og han hadde fulgt meg hele veien. Dette var også siste sommeren han levde, noe vi er ganske sikre på at han visste.

Yaris har også vært en veldig umulig og urolig hund når andre har passet ham. Vil tro det er fordi han egentlig er litt mammadalt, han pep alltid mer når typen var alene hjemme med ham, enn når jeg var der. Han har nok også dette tette forholdet til oppdretter fordi hun merket også at han var ganske rolig hjemme hos henne.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Mamma dro til syden på søndag, og Chessea har ikke spist annet enn godbiter siden. Om hun depper fordi mamma ikke er hjemme, definitivt! Mamma og Chess er erteris, og det er helt klart at hun merker fraværet av o store mor :P

Det er annerledes hvis jeg tar Chess med hjem til meg i Ås enn hvis jeg er hos mamma og har bikkjene der. Tar jeg henne med til meg skjønner hun liksom at hun er på besøk, og at det ikke er naturlig at mamma er der hele tiden. Tror hun ser forskjellen!

  • Like 1
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Zima er en annen hund etter Knott døde, og først de siste to mnd har jeg begynt å få den gamle, fjasete og tøyseglade hunden min igjen. De første fire månedene etter Knott døde var hun stille, rolig og ganske uten liv og glede - det var ordentlig vondt å se. Men hun var også utrolig sterkt knyttet til Knott, mer enn til oss menneskene.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Da gamle Vanja døde som Tara jo hadde bodd med fra jeg hentet hun da var 9 uker (bodde sammen i 10 måneder)sørget hun skikkelig i mange uker.Var ingen ting "med hun" ville ikke leke,veldig dårlig matlyst å var liksom "utafor"

Har matstativ som er stort så de delte vannskål og hadde egen matskål.Matskåla i stativet tilhørte Vanja.Tok 6 mnd før Tara ville spise av den.

Nå enda 5 år etter Vanja måtte avlives er det noe spesielt når hun møter Engelsk Settere;)!

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Hunder merker jo fravær, så hvorfor skulle ikke da den følelsen "gli videre" over i savn, om det er en de er glad i?

Mannen min og guttungen var borte på en fem-dagers tur tidligere i sommer, og de to første døgnene gikk hunden rundt og liksom ventet. Sto stille i gangen og stirret på døren, ventet at han (mannen min) skulle komme gående inn som han pleier. Kikket ut vinduet med spissede ører og ekstra oppmerksomhet om noen gikk forbi utenfor.

Ingen dårlig matlyst eller noe fordet, men jeg fikk en distinkt følelse av at hunden følte fraværet til "pappa" som et savn.

Etter et par døgn virket det som hun sluttet å leite, og slo seg til ro med at han ikke kom til å komme gående inn når som helst.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Hunder merker jo fravær, så hvorfor skulle ikke da den følelsen "gli videre" over i savn, om det er en de er glad i?

Mannen min og guttungen var borte på en fem-dagers tur tidligere i sommer, og de to første døgnene gikk hunden rundt og liksom ventet. Sto stille i gangen og stirret på døren, ventet at han (mannen min) skulle komme gående inn som han pleier. Kikket ut vinduet med spissede ører og ekstra oppmerksomhet om noen gikk forbi utenfor.

Ingen dårlig matlyst eller noe fordet, men jeg fikk en distinkt følelse av at hunden følte fraværet til "pappa" som et savn.

Etter et par døgn virket det som hun sluttet å leite, og slo seg til ro med at han ikke kom til å komme gående inn når som helst.

Sånn driver Tinka på når Ia er borte. Men som du sier, så går det over etter et par dager :)

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Join the conversation

You can post now and register later. If you have an account, sign in now to post with your account.

Gjest
Skriv svar til emnet...

×   Pasted as rich text.   Paste as plain text instead

  Only 75 emoji are allowed.

×   Your link has been automatically embedded.   Display as a link instead

×   Your previous content has been restored.   Clear editor

×   You cannot paste images directly. Upload or insert images from URL.

 Share

  • Hvem er aktive   0 medlemmer

    • Ingen innloggede medlemmer aktive


  • Nye innlegg

    • Hei! Har en 4 mnd gammel bc valp som er begynt å knurre og bjeffe mot hunder på tur… møter sjeldent hunder på tur her hjemme, men flere hunder som står i hundegård og bjeffer når vi går forbi.. disse hun er begynt å utagere på! Hunder på trening går fint..   noen tips for å avbryte dette? Sladretrening? Dette er non usikkerthet
    • Det er en fin alder. Mine to yngste blir to år i slutten av april. Kjører med de alt fra 12 km til 3 mil. Har noen ruter der jeg må på asfalten litt så jeg kommer til en runde men da tar jeg hastigheten så lav som mulig og bruker potesokker. De med gummi er fint til asfalt. Jeg bruker hundepark (50 mål) 1-2 ganger i uka med flokken som variasjon.  Når jeg kun hadde én husky syklet jeg også rundt mila hver dag for at han skulle være fornøyd. Gåturer var/er han aldri ordentlig fornøyd med. Kunne gå i skogen flere timer for så å komme hjem og løpe rett bort til sykkelen.  
    • Har hatt en helt spinnvill dag på gratis valpekurs av instruktørstudenter på K9 Hundesenter, Midt-Norsk Kompetansesenter for Hund (som har busstopp rett utenfor, 25 min fra Trondheim sentrum innen samme billettsone). Kjempeflinke studenter og lærere og flott opplegg, men bevares for en villstyring han er i den settingen. Kurs/fellestrening er det gøyeste han vet. Han er så rolig og grei når vi er rundtomkring ellers, men akkurat i den settingen der er han bare i taket av forventninger og iver.  Lyd.  Så intens vokal.  All energien han har ombord. Sju sommere og sju vintre. Sommer er supert. Lett å be og verdens letteste å belønne med lek har blitt. Vinter kommer ut i form av lydbølger. Full storm. Verste jeg har opplevd. Har hatt to raser hvis første egenskap folk forbinder med dem er "gneldrebikkjer" og ingen av de to lagde lyd, så jeg trodde jeg var flink til å trene hund av med utidig lyd. Det var feil. Valgte de første ukene med Ede å avvente med å sette cue på hals, fordi det kom bare sutrete bjeffing, og den tonen og stemningen ville jeg ikke ha. Så glemte jeg å begynne jobbe med å få det på cue da det gikk over i mer riktig toneleie. Nå er jeg neck deep i alt annet enn shhhh-it fra Ede. Øverste prioritet den nærmeste tiden blir derfor lyd av og på.  Hilseiver er et annet problem jeg har påført meg ved å la ham ha en selvstendig relasjon med naboen. Det er jo kjempebra at de er glade i hverandre og har funnet sin omgangsrutine, men trenger lære Ede at det ikke er sånn vi hilser på fremmede. Arrangerte hilsesituasjoner er derfor prioritet nr to.  Å finne ro på kommando blir neste prioritet. Han er litt som Charlie Sheen på treningssenteret: "I've got one gear: GO!" ..eller, han har flere, men muttern knoter noe ****** med å finne ut av de. Oppleves som en automatkasse som innimellom henger seg opp på D. P-knappen lever sitt eget liv og slår plutselig inn midt på gulvet om en setter den i N for lenge. Ikke vanskelig å sette tilbake i D, men når en VIL ha den i P, så henger den seg ofte opp på D og gir gass av seg selv. Toyota har bedre self drive software. Vi har derfor meldt oss på "Selvbeherskelse og impulskontroll" kurs. Suksess er om det føles som wasted money når vi kommer dit, for det starter ikke før i april. Det er lenge til med den Duracell-krabaten her.  Dagens virkelige gladnyhet er at begge testiklene er nede i pungen nå. Tror den andre landet i morges, for Ede sluttet plutselig å jukke.  Han har jukket MYE, antakelig pga ubehag fra press ved den ene ballen stuck i lysken. I morges omfavnet han meg bare da jeg satt på huk foran vaskemaskinen. Labbene på skuldrene, kinn mot kinn. Ble stående sånn lenge og kose. Ikke ett jukk. Det var så koselig 💕🐾 Super happy av å vite at han ikke lenger har ubehag, slipper bekymringer for hyperaktiv testosteronproduksjon, kreft og østrogenoverskudd, slipper utgifter, risiko og ubehag ifbm kirurgi, og vi slipper søke og dokumentere for hvert stevne vi vil stille. Få vurdert bygning, tenner, bevegelser og pelskvalitet kan vi også gjøre, mest av pliktfølelse overfor oppdrettere, men også fordi muttern synes Ede fortjener bekreftelse på at han er søtnos og kjekkas, og hun liker ha en unnskyldning for å kle seg i blazer og høye hæler.  Ede er altså ikke lenger lille Jokke, og det er plutselig bare kos å få en omfavnelse. Kurs starter tidligere på formiddagen i morgen. Usikker på om vi skal forskyve frokost to timer, eller om vi skal satse på å bare spise ekstra godbiter på full mage i to timer. Heller mot å drøye leggetid i kveld, stå opp sent og ta frokosten på kurset, da jeg personlig tror det blir et mindre onde for fordøyelsen enn å trykke på med godis i to timer, to timer etter frokost. For det første liker jeg ikke gi ham godis. Han får alt fullforet sitt som godis fra hånden i intervaller som tilsvarer måltider. Ikke glad i å gi masse ekstra utenom. For det andre blir alt som gis i løpet av to timer, to timer etter frokost, det blir vel for dårlig oppløst før magesekken tømmer seg i tarmen. Blir bare vomfyll som hemmer næringsopptak fra måltidet.  Vi går altså for sen kveld og sen frokost, om ingen som vet bedre korrigerer meg på den i tide. 
    • De to oppdretterne står på lista over mulige, greit å få positiv feedback om dem begge   Æsj, piping.. Jaja, hadde litt av det på Pax, men fikk det sånn tålelig vekk etter hvert. Slikking er jo sært  Men det skal vel alltid være noe, hehe, ingen rase er perfekt. 
    • Her blir valpen mest sannsynlig krypt. Trodde testikkelen ville komme ned, fordi den lå følbar nær åpningen da den andre ramla ned, men den har vært litt jojo. Nesten nede, lenger opp igjen, liggende i åpningen, tilbake inn i kanalen, nå rett bak åpningen. I følge Grok (AI) så snevrer den ringen seg sammen ved 16 ukers alder (mandag), og det er derfra bare 5-10% sjanse for at stenen kommer på plass i pungen innen 6 mnd. Helt ok med å ikke kunne stille ut. Ikke noe behov for sportschampionat eller avkom, men veldig i tvil om å fjerne den eller ikke før puberteten, mens den er liten. Frykter den vil hyperprodusere kjønnshormoner, og de er det nok av fra normale testikler i puberteten. Det teller ikke som kastrering ihht NKK reglement om en bare fjerner en unilateralt krypt testikkel og beholder den normale?  Er forøvrig overbevist om at han jukker pga ubehag fra den testikkelen som sitter i lysken. Presser sikkert på kringliggende vev, asymmetrisk følelse, som antakelig er et irritasjonsmoment. Virker sånn. 
  • Nylig opprettede emner

×
×
  • Opprett ny...