Gå til innhold
Hundesonen.no

Recommended Posts

Skrevet

Det hadde ikke vært noe problem for meg å ha utehunder, så det ville selvsagt blitt løsningen. Jeg trenger ikke ha hundene rundt meg hele tiden, og oppdrar alle valpene mine til å bli så glade i å være ute alene som mulig, så det hadde ikke vært all verdens tap å hatt utehunder på heltid. Mulig jeg hadde justert litt raseønsker o.l. Om det ikke var et alternativ med hundegård ville det selvsagt ikke vært et spørsmål engang om et evt. barn hadde blitt allergisk. Hundene ville røket med en gang. For en samboers skyld? Der ville jeg nok vært mer tilbøyelig til å teste ut endel ting først, men jeg eksperimenterer ikke mer enn nødvendig med barns helse.

  • Like 1
  • Svar 84
  • Created
  • Siste svar

Top Posters In This Topic

Top Posters In This Topic

Popular Posts

Jeg hadde ikke kvittet meg med hundene for en kjæreste, men for barnet blir det helt anderledes. Jeg klarer meg helt fint uten hund i de ca 18 årene Ask bor hjemme. Når han blir tenåring skal han få v

Sorry, Fyda, du er verdens kuleste bikkje og en evig kilde til latter og glede. Men om du gjør mannen eller barnet sykt, så må du dessverre flytte. Trist hadde det vært, veldig trist også, men ikke et

Om man heller vil flytte fra samboeren enn å omplassere hunden, så var vel kanskje ikke det forholdet ment til å vare resten av livet uansett? Om Steve (eller jeg) plutselig skulle bli allergisk m

Skrevet

Om man heller vil flytte fra samboeren enn å omplassere hunden, så var vel kanskje ikke det forholdet ment til å vare resten av livet uansett? :whistle:

Om Steve (eller jeg) plutselig skulle bli allergisk mot den kommende valpen, så er jeg enig med de som har sagt at siden det er en voksen person, så kan man prøve tiltak osv for å se om noe fungerer.

Hadde jeg fått et barn som var allergisk og led på grunn av mitt kjæledyr så vil jeg tro at som Loke sier, valget er enkelt. Dessuten kan man ikke forklare til en baby eller veldig lite barn at "joda, vi prøver å ikke la deg klø og snørre til blods, men jeg vil gjerne beholde bikkja skjønner du, hold ut en måned til".

  • Like 4
Skrevet

Interessant problemstilling. Det skal veldig mye til før jeg gir opp hundeinteressen. Jeg har spøkt med at om jeg fikk et allergisk barn så røk barnet, men det er nok noe helt annet når man er i situasjonen selv. Hunden hadde nok desverre gått da om ikke det fantes andre løsninger.

Når det gjelder mannen så ville jeg nok at vi skulle prøvd en god del før jeg måtte ty til endten utehunder om det var mulig eller gi de bort om ingenting funket. Men da skal jeg være sikker på at det føltes rett.

I min jakt etter en mann hadde mannen blitt droppet før ting startet om han var allergisk.

Skrevet

Nå er jeg singel,så det er bare meg og dyra. Men jeg hadde aldri innvolvert meg med en person som var allergisk eller ikke godtok hundene mine, det har jeg gjort før og aldri igjen.. Det er enten meg og hunder eller ingenting. Og barn har jeg ennå ikke,også det har vel sine grunner. Bikkjene er livet mitt og har opplevd at de etter en tid i forhold blei til irritasjon,for mange eller et problem, gikk nesten med på å kvitte meg med en for å få ned antallet. Men er sjeleglad den dag i dag for at jeg likevel satte meg på bakbeina. Jeg har ennå tilgode å møte en som er verdt å ofre hundene for..Om jeg en gang skulle fått en unge med allergi så hadde hundene nok likevel blitt,men hadde vel endra litt på hundeholdet.

Skrevet

Sier det samme som mange her før meg; blir samboer allergisk så vil jeg prøve ut mye for å dempe allergien, men hunden ryker nok. Jeg elsker hunden min, men - jeg elsker kjæresten min mer. Tungt, men greit nok. Kan leve uten hunden, vet ikke om jeg kan leve uten typen min. Kanskje er det det som er avgjørende for hva man velger, den følelsen der? Dessuten så er realiteten den at hunder lever i 10-15 år, mennesker lever lengre.

Når vi får barn etterhvert, og hvis barnet viser seg å være allergisk, også da ryker hunden. Ingen diskusjon. :)

Dyr betyr så mye for meg, at da hadde jeg nok hatt allergivennlige raser på prøve, eller storsatset på akvariefisker f.eks. Som erstatning for hunden. Huff!

Hadde jeg vært singel hadde jeg selvfølgelig ikke engang vurdert en allergisk person i utgangspunktet. Eller en som ikke likte hunder. Hadde jeg vært i et dårlig forhold (som jeg har prøvd før) med en som ble allergisk, så hadde sikkert det vært dråpen vil jeg tro :P

Skrevet

Nå er ikke mannen allergisk heldigvis, men hadde han blitt det, så hadde nok bikkja blitt omplasert. Selv om hun betyr utrolig mye for meg og jeg elsker henne masse, så betyr mannen mer, elsker han mer og han er pappaen til mitt barn, men hadde nok også prøvd ut forskjellig først.

Hadde C blitt allergisk, så hadde bikkja ryki, uten tvil. Nå håpe jeg ikke hun blir det, men det vill tiden hvise. Jeg hadde selv astma når jeg var lita og vet hvor j*vlig det er og leve med slik allergi. Ikke noe jeg unner mitt barn og oppleve.

For meg så er menneskene i mitt liv viktigere enn bikkja i mitt liv, for å si det sånn. Hadde nok kanskje testa allergivennlige raser for og se om det hadde fungert.

Skrevet

Jeg er såppas kjip at jeg setter meg selv først. Og for meg er bikkja ekstremt viktig. Hadde jeg måtte kvitte med meg han pga. kjæresten eller familien, hadde jeg blitt kjempedeppa. Jeg hadde blitt veldig bitter, og "klandret" personen for det - ergo hadde forholdet blitt ræv uansett. Jeg kan rett og slett ikke gi fra meg livsstilen eller hobbien min for noen. Aldri.

  • Like 1
Skrevet

hvis han hadde engasjert seg i vaskingen og, gidda å teste seg o.l. hadde hundene rykt..

men hvis han ikke hae giddet og gått til legen , vasket hus for og se om det ble bedre o.l. hadde han ryki fort :P

  • Like 1
Skrevet

Hadde samboer blitt alvorlig allergisk, så hadde dyrene røket ut. Vi hadde vel prøvd en del ting vil jeg tro, siden hun er like gal etter dyr som meg. Det ville nok kostet henne mer om det var "pga hun" at dyrene måtte dra.

Jeg kan overhodet ikke se for meg et liv uten hundene. Men et liv uten samboer? Det er helt utenkelig rett og slett. Jeg elsker henne hinsides. Hun er den jeg ser for meg å dele veldig veldig mange år med!

Hadde det derimot vært på tiden med Ulrik, min første hund, da hadde ingen gått foran han. Jeg hadde droppet veldig mye/mange før han måtte ryke. Han var mitt alt rett og slett. Hadde jeg måttet kvitte meg med han pga en allergisk person, da hadde livet mitt falt i grus rett og slett, og jeg hadde nok aldri taklet det mennesket igjen... Nå har jeg kjent samboer i snart 11 år, vi har snart vært sammen i 5 år, så jeg visste jo lenge før vi ble sammen, at hennes dyregalskap var like intens som hos meg, dermed ittno problem!

Ang barn. Ja klart dyrene hadde reist! på dagen! Et kennelopplegg er uaktuelt, jeg vil ha hundene hos meg, tett inntil i sofaen osv :D

Skrevet

Dersom mitt barn hadde blitt allergisk hadde hundene dratt så og si på dagen! Jeg vet mine foreldre hadde tatt to/tre av de og svigerforeldre hadde tatt resten, da hadde jeg fortsatt kunne sett de så ofte jeg ville og det hadde vært lettere å skjerme barnet fra de;)

Jeg elsker hundene mine men min egoisme skal ikke gå utover ett uskyldig barn.

Men hadde nok satt bort de store i første omgang og sett om det ble bedre med bare chihuhuaene ;)

Join the conversation

You can post now and register later. If you have an account, sign in now to post with your account.

Gjest
Skriv svar til emnet...

×   Pasted as rich text.   Paste as plain text instead

  Only 75 emoji are allowed.

×   Your link has been automatically embedded.   Display as a link instead

×   Your previous content has been restored.   Clear editor

×   You cannot paste images directly. Upload or insert images from URL.

  • Hvem er aktive   0 medlemmer

    • Ingen innloggede medlemmer aktive



  • Nye innlegg

    • Har hatt tispe med løpetid før, men dette er en ny opplevelse. Frøkna er 2 år, og har sin 4. løpetid nå. Og det er en helt annen opplevelse enn hennes tidligere løpetider, og andre tisper i heimen. De to andre løpetidene hennes har vært rolige, hun har vært nedstemt, men ellers ikke noe spesielt. Vi er på dag 9-10, og den litt triste hunden som har hengt med hodet i et par uker, har plutselig et stort,litt manisk glis, hun jukker på beina våre, og også på ryggen min da jeg skulle fyre i ovnen før i dag. Hun piper og synger,sutrer og er som en klistremerke på oss både dag og natt. Jeg antar vi er inne i stådagene. På tur tisser hun hele tiden,mens hun løfter beinet høyt, og tisser gjerne på gjerder og annet som stikker ut.(Hun får ikke lov til det) Vi har ei annen tispe i huset uten løpetid, men hun oppførte seg aldri slik da hun hadde løpetid, ikke en annen tispe vi hadde heller, så dette er jo en interessant opplevelse! Den andre tispa vår er nesten 10 år eldre, og ser ut som om hun tenker sitt om småen som er heelt smårar om dagen🤭 Jeg ser for meg at min lille neppe er den eneste som blir litt spesiell på denne tiden,hører gjerne om flere!
    • Det høres utrolig slitsomt ut, og dere har prøvd det meste jeg ville anbefalt. Både cocker spaniel og puddel er jo raser som kan ha en del lyd, og ved å kombinere dem med litt ulike forutsetnigner så kan det rett og slett være genetikk, og dermed veldig lite å gjøre noe med.  Jeg går ut fra at han også er sjekket hos veterinær og at stoff- og hormonnivåer er noenlunde normale? Antar dere også har prøvd Adaptil og lignende? Er det like ille om det f.eks. står på radio i bakgrunnen? Har dere prøvd å enten redusere mengden aktivitet betraktelig over en periode, eller å endre balansen mellom mental og fysisk aktivitet annerledes? Det er ikke alltid at mer aktivisering er løsningen, for noen er det også mindre. Er han kastrert? Det er ikke noe som anebfales som en første løsning, men for meg høres det ut som dere har prøvd det meste annet av profesjonell hjelp. Hvis han ellers er trygg og velfungerende ift. sosiale situasjoner med folk og andre hunder, så ville jeg forsøkt evt. kjemisk først for å se hvordan det går.  
    • Hei. Jeg har en cockapoo gutt på 5 år som har noen «problemer» som vi sliter med. Helt siden var liten har han hatt et skikkelig stort varsler innstinkt som har blitt værre med årene. Han varsler på hver minste ting som skjer utenfor huset (av og til inne), og sliter veldig med å roe seg ned igjen. Han varsler på naboer som smeller med bildører, folk utenfor i gata som snakker, hunder som bjeffer, tuting, folk som går forbi vindu, katter i hagen, lillebror som løper inne, om vi bruker høy stemme osv osv. Det siste året har han også av og til begynt å varsle at vi åpner ytterdøra, eller at vi bare sier så lite som «hei» i en telefonsamtale fordi han tror det kommer noen. Ringeklokka og banking på vindu/dør er også veldig vanskelig, og han stopper ikke å bjeffe før han får se hvem som kommer og får hilse. Hvis vi stenger han inne på et annet rom bjeffer han enda mer og slutter ikke. Det er værst på kvelden, ofte etter vi har gått lang tur. Han klarer ikke roe seg, og ligger ofte i flere timer å bare knurrer og bjeffer på ting vi ikke hører eller ser. Dette har også gjort han har har en forferdelig av-knapp fordi han alltid ligger på vakt. Selv etter flere år med konstruktiv rotrening hver dag, skal det mye til for at han går å legger seg av seg selv på kvelden. Vi har prøvd ekstremt mange måter å trene dette vekk, uten at noe har hatt noe innvirkning. Vi har snakket med veldig mange hundetrenere, hatt besøk av adferdskonsulent og prøvd stressreduserende tilskudd i maten. Vi har prøvd alt fra desenstering på lyder, ignorering, sladretrening, klikkertrening, sende han på plassen sin, sende han på et annet rom til han roer seg ned, vært streng, søksaktiviteter for å distrahere han og ros og kos når han roer seg. Det begynner virkelig å bli et problem, da det er stressende for oss, men ikke minst for hunden.    Han syns også det er vanskelig å roe seg når vi får besøk. Vi vet at dette ikke grunner i redsel fordi han vil rett opp på fanget til besøket og ha kos, men vi merker også at han stresser mye mer. Det er absolutt ikke noe vondt i han, og han ELSKER andre mennesker (vil helst hilse på alle), men vi merker at varsler innstinktet tar overhånd i hverdagen og gjør det vanskelig for han. Det skal også sies at han er verdens beste hund å ha med på tur og bjeffer aldri da, men med en gang han kommer inn inntar han rollen som vokter uansett om vi er i vårt eget hus eller et annet.    Sånn at det er sagt så vet vi også at problemene ikke skyldes for lite aktivisering da vi driver med hundesport og har en veldig aktiv livsstil sammen.    Vi er ganske rådville nå og begynner å bli rimelig lei av at vi sjelden får mer enn 10-30 min stillhet av gangen. Sliter også på oss mentalt da vi prøver så veldig hardt uten at vi får noe resultat. Heller ikke gøy å få besøk eller kommentarer om at vi ikke har trent hunden vår, når det er det jeg bruker største delen av tiden min på. Veldig usikker hva problemene bunner i, men virker som han har hatt et høyt stressnivå hele livet.    Noen som har erfaring med dette og har tips for å gjøre hverdagen litt enklere?
    • Det krysser vi også fingrene for. For akkurat nå er vi tidvis ganske slitne her hjemme🤪
    • Jeg er i prinsippet enig i at det er tidlig med løping og sykling, samtidig som jeg som sagt tror det ligger noe i balansen mellom fysisk og mental aktivisering her. Han er definitivt en ekstra utfordring i forhold til normalt, og jeg tipper det vil gå seg til med alderen, men det betyr jo ikke at det ikke bør jobbes med i mellom tiden. Håper dere finner nøkkelen etterhvert!
  • Nylig opprettede emner

×
×
  • Opprett ny...