Gå til innhold
Hundesonen.no

Hvis noen i familie/kjæresten blir allergisk


Djervekvinnen
 Share

Recommended Posts

Jeg hadde allergisk samboer da jeg kjøpte hunden min. Vi hadde hunden på prøve i ca en uke for å teste allergien, og eksen reagerte såvidt... For å være ærlig var ikke det forholdet særlig bra, og jeg hadde nok allerede bestemt meg for at jeg skulle kjøpe hunden uansett reaksjon :whistle: Han jeg bor sammen med nå er heldigvis ikke allergisk, og om han skulle bli det, ville nok valget blitt en del vanskeligere. Jeg vil beholde både han og hundene! Basenjier kan absolutt ikke bo ute, og jeg vil uansett ha hundene nær meg. Så da måtte nok samboeren tatt medisiner e.l. Vi måtte nok bare funnet en løsning. Vi har ikke barn, og om vi får, må vi bare håpe de ikke er allergiske! Det hadde vært vanskelig... Men barns helse må bare komme først...

Lenke til kommentar
Del på andre sider

  • Svar 85
  • Created
  • Siste svar

Top Posters In This Topic

Top Posters In This Topic

Popular Posts

Hva hun sier! Jeg er kynisk: Alle forhold ryker så jeg hadde ikke ofret hundene for noe som erfaringsvis kommer til å gå i grøfta åkkesom.

Jeg hadde ikke kvittet meg med hundene for en kjæreste, men for barnet blir det helt anderledes. Jeg klarer meg helt fint uten hund i de ca 18 årene Ask bor hjemme. Når han blir tenåring skal han få v

Sorry, Fyda, du er verdens kuleste bikkje og en evig kilde til latter og glede. Men om du gjør mannen eller barnet sykt, så må du dessverre flytte. Trist hadde det vært, veldig trist også, men ikke et

Det hadde ikke vært noe problem for meg å ha utehunder, så det ville selvsagt blitt løsningen. Jeg trenger ikke ha hundene rundt meg hele tiden, og oppdrar alle valpene mine til å bli så glade i å være ute alene som mulig, så det hadde ikke vært all verdens tap å hatt utehunder på heltid. Mulig jeg hadde justert litt raseønsker o.l. Om det ikke var et alternativ med hundegård ville det selvsagt ikke vært et spørsmål engang om et evt. barn hadde blitt allergisk. Hundene ville røket med en gang. For en samboers skyld? Der ville jeg nok vært mer tilbøyelig til å teste ut endel ting først, men jeg eksperimenterer ikke mer enn nødvendig med barns helse.

  • Like 1
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Om man heller vil flytte fra samboeren enn å omplassere hunden, så var vel kanskje ikke det forholdet ment til å vare resten av livet uansett? :whistle:

Om Steve (eller jeg) plutselig skulle bli allergisk mot den kommende valpen, så er jeg enig med de som har sagt at siden det er en voksen person, så kan man prøve tiltak osv for å se om noe fungerer.

Hadde jeg fått et barn som var allergisk og led på grunn av mitt kjæledyr så vil jeg tro at som Loke sier, valget er enkelt. Dessuten kan man ikke forklare til en baby eller veldig lite barn at "joda, vi prøver å ikke la deg klø og snørre til blods, men jeg vil gjerne beholde bikkja skjønner du, hold ut en måned til".

  • Like 4
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Interessant problemstilling. Det skal veldig mye til før jeg gir opp hundeinteressen. Jeg har spøkt med at om jeg fikk et allergisk barn så røk barnet, men det er nok noe helt annet når man er i situasjonen selv. Hunden hadde nok desverre gått da om ikke det fantes andre løsninger.

Når det gjelder mannen så ville jeg nok at vi skulle prøvd en god del før jeg måtte ty til endten utehunder om det var mulig eller gi de bort om ingenting funket. Men da skal jeg være sikker på at det føltes rett.

I min jakt etter en mann hadde mannen blitt droppet før ting startet om han var allergisk.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Nå er jeg singel,så det er bare meg og dyra. Men jeg hadde aldri innvolvert meg med en person som var allergisk eller ikke godtok hundene mine, det har jeg gjort før og aldri igjen.. Det er enten meg og hunder eller ingenting. Og barn har jeg ennå ikke,også det har vel sine grunner. Bikkjene er livet mitt og har opplevd at de etter en tid i forhold blei til irritasjon,for mange eller et problem, gikk nesten med på å kvitte meg med en for å få ned antallet. Men er sjeleglad den dag i dag for at jeg likevel satte meg på bakbeina. Jeg har ennå tilgode å møte en som er verdt å ofre hundene for..Om jeg en gang skulle fått en unge med allergi så hadde hundene nok likevel blitt,men hadde vel endra litt på hundeholdet.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Sier det samme som mange her før meg; blir samboer allergisk så vil jeg prøve ut mye for å dempe allergien, men hunden ryker nok. Jeg elsker hunden min, men - jeg elsker kjæresten min mer. Tungt, men greit nok. Kan leve uten hunden, vet ikke om jeg kan leve uten typen min. Kanskje er det det som er avgjørende for hva man velger, den følelsen der? Dessuten så er realiteten den at hunder lever i 10-15 år, mennesker lever lengre.

Når vi får barn etterhvert, og hvis barnet viser seg å være allergisk, også da ryker hunden. Ingen diskusjon. :)

Dyr betyr så mye for meg, at da hadde jeg nok hatt allergivennlige raser på prøve, eller storsatset på akvariefisker f.eks. Som erstatning for hunden. Huff!

Hadde jeg vært singel hadde jeg selvfølgelig ikke engang vurdert en allergisk person i utgangspunktet. Eller en som ikke likte hunder. Hadde jeg vært i et dårlig forhold (som jeg har prøvd før) med en som ble allergisk, så hadde sikkert det vært dråpen vil jeg tro :P

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Nå er ikke mannen allergisk heldigvis, men hadde han blitt det, så hadde nok bikkja blitt omplasert. Selv om hun betyr utrolig mye for meg og jeg elsker henne masse, så betyr mannen mer, elsker han mer og han er pappaen til mitt barn, men hadde nok også prøvd ut forskjellig først.

Hadde C blitt allergisk, så hadde bikkja ryki, uten tvil. Nå håpe jeg ikke hun blir det, men det vill tiden hvise. Jeg hadde selv astma når jeg var lita og vet hvor j*vlig det er og leve med slik allergi. Ikke noe jeg unner mitt barn og oppleve.

For meg så er menneskene i mitt liv viktigere enn bikkja i mitt liv, for å si det sånn. Hadde nok kanskje testa allergivennlige raser for og se om det hadde fungert.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg er såppas kjip at jeg setter meg selv først. Og for meg er bikkja ekstremt viktig. Hadde jeg måtte kvitte med meg han pga. kjæresten eller familien, hadde jeg blitt kjempedeppa. Jeg hadde blitt veldig bitter, og "klandret" personen for det - ergo hadde forholdet blitt ræv uansett. Jeg kan rett og slett ikke gi fra meg livsstilen eller hobbien min for noen. Aldri.

  • Like 1
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Hadde samboer blitt alvorlig allergisk, så hadde dyrene røket ut. Vi hadde vel prøvd en del ting vil jeg tro, siden hun er like gal etter dyr som meg. Det ville nok kostet henne mer om det var "pga hun" at dyrene måtte dra.

Jeg kan overhodet ikke se for meg et liv uten hundene. Men et liv uten samboer? Det er helt utenkelig rett og slett. Jeg elsker henne hinsides. Hun er den jeg ser for meg å dele veldig veldig mange år med!

Hadde det derimot vært på tiden med Ulrik, min første hund, da hadde ingen gått foran han. Jeg hadde droppet veldig mye/mange før han måtte ryke. Han var mitt alt rett og slett. Hadde jeg måttet kvitte meg med han pga en allergisk person, da hadde livet mitt falt i grus rett og slett, og jeg hadde nok aldri taklet det mennesket igjen... Nå har jeg kjent samboer i snart 11 år, vi har snart vært sammen i 5 år, så jeg visste jo lenge før vi ble sammen, at hennes dyregalskap var like intens som hos meg, dermed ittno problem!

Ang barn. Ja klart dyrene hadde reist! på dagen! Et kennelopplegg er uaktuelt, jeg vil ha hundene hos meg, tett inntil i sofaen osv :D

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Dersom mitt barn hadde blitt allergisk hadde hundene dratt så og si på dagen! Jeg vet mine foreldre hadde tatt to/tre av de og svigerforeldre hadde tatt resten, da hadde jeg fortsatt kunne sett de så ofte jeg ville og det hadde vært lettere å skjerme barnet fra de;)

Jeg elsker hundene mine men min egoisme skal ikke gå utover ett uskyldig barn.

Men hadde nok satt bort de store i første omgang og sett om det ble bedre med bare chihuhuaene ;)

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Join the conversation

You can post now and register later. If you have an account, sign in now to post with your account.

Gjest
Skriv svar til emnet...

×   Pasted as rich text.   Paste as plain text instead

  Only 75 emoji are allowed.

×   Your link has been automatically embedded.   Display as a link instead

×   Your previous content has been restored.   Clear editor

×   You cannot paste images directly. Upload or insert images from URL.

 Share

  • Hvem er aktive   0 medlemmer

    • Ingen innloggede medlemmer aktive



  • Nye innlegg

    • Haff, jeg sliter med de luksusproblemene vi har med casual turgåing. Altså, de er luksusproblemer ifht hvordan den gjennomsnittlige hunden i gata oppfører seg på casual tur - men ikke i gata vår. Våre nærmeste naboer er Midt-Norsk kompetansesenter for hund, så vi har en litt annen standard å måle oss etter, hence min følelse av å slite med hva folk flest synes er luksusproblemer, gitt den gjennomsnittlige hunden i andre sine gater. Med unntak av ved veldig spennende lukter så trekker ikke Ede i det hele tatt. Aldri vært hans greie. Han stopper og snur seg og venter på meg om båndet blir stramt. Foretrekker selv å ha det slakt. Han hører på meg når jeg ber han om noe og er ivrig på vakt etter oppgaver. Går omtrent halvparten av tiden pent ved min side som frivillig adferd. Har noen byks etter løv i vinden og drar LITT etter interessante lukter innimellom, og mister fokus og blir vimsete og tenderer mot raptus mot slutten om vi går for langt, men som energisk 6 mnd gammel (i dag, gratulerer med dagen, Edeward 🐾) er jeg ikke veldig bekymret for at sånt vil vedvare som problem i voksen alder. Han er stort sett flink gutt, MEN han er langt fra så veloppdragen som jeg helst vil ha ham. Han ploger og han går foran meg, han vimser til siden og han krysser foran meg. Det er irritasjonsmomenter. Vil gjerne ha en sånn robothund som bare går pent ved min side og følger med på hver minste bevegelse jeg foretar meg, altså.  Har på råd fra de langt mer kompetente naboene begynt å fase ut godbiter for å få bedre kontakt og kontroll. Belønner nå med lek og godsnakk og tempovekslinger istedenfor godis. Bygge relasjon. Han skal fokusere på meg, ikke på hva jeg har i hendene og lommene. Det er en omstillingsprosess. Gamle damer kan lære nye triks, men det tar tid. Fant ut det å belønne en fin turfot med hurtig gange og jogging fungerer som bare det. Ingen problemer å veksle tempo heller. Ede synes det var spennende med vekslinger mellom jogge, løpe og gå fort eller sakte. Spennende i seg selv, så lenge det er nytt, antakelig. Han er typen som liker variasjon og alt nytt er mer gøy enn det vi har gjort før. Med unntak av å sitte, ligge eller stå for å få kastet en apportleke, så surner han og protesterer om jeg ber om for mange repetisjoner av det samme. Temmelig nøyaktig fire rep av noe synes han er nok og nekter gjerne på den femte fordi han heller vil gjøre noe annet. Ikke Border Collie, m.a.o. Trenger mer variasjon i trening på øvelser.  Vi faser ikke fullstendig ut godisen enda. Mamsen er som en gammel hund med innarbeidede vaner og trenger tid på å finne tillit til at det skal gå an å få til. Har sluttet belønne fin turfot med godis, nå får han godprat, flere øvelser underveis og belønnes med lek for de istedenfor. Øvelsene blir da en sekundær forsterker. ..eller tertiær, for jeg tør ikke la være belønne gode 'slipp' med godis iblant. Han liker IKKE å slippe kampelekene sine  Akkurat på det punktet der har jeg svært lav tillit til fullstendig godisfrie metoder ennå. Vi får se.  Inntil videre lønnes også passeringer med godis. Dette fordi han har sterk byttedrift, spesielt på syklister som kommer bakfra og farer fra oss - de som kommer andre veien er han mer nonchalant om, da de innbyr ikke til jakt fordi de skal feil vei – helt motsatt av border collie, altså – og han har så sterke impulser til å hilse på forbipasserende mennesker, sladretrening med godis av høy verdi må vi bare fortsette med, fordi det fungerer.  I likhet med BC-blandingen jeg hadde, så trigger han her også frykt for å miste ham i en påkjørsel. Han har forstått at det sitter mennesker inni bilene, som han gjerne vil hilse på, og han har ikke NOEN konseptforståelse av mekanisk fysikk. Masse og fart i forbindelse med trafikk er ikke noe det går an å lære ham kløktig på den harde måten, så sladretrening på passerende biler er helt nødvendig med han her.  Strømgjerder derimot, det kan han lære på den vanskelige måten, så minner meg selv på å få det gjort. Trenger få narret ham borti gjerdet på en tom luftegård snarest, fordi en hest ville hilse på ham her om dagen. En vi har vært på nikk med ved passeringer en stund, han kom ivrig løpende til gjerdet for å si hei til oss, og Ede ble henrykt og ville borti for å hilse snute mot mule, som hesten innbød til. Ble en kjip opplevelse, fordi Ede har ingen anelse om hva strømgjerde er, og forstod ikke hvorfor jeg var så teit og holdt ham tilbake fra den nye kompisen sin. Han trenger finne ut hvorfor. Spørsmålet er hvordan narre han borti gjerdet på sitt eget initiativ når det ikke står en hest der. Vil jo ikke at han skal bæde på hester, for det kryr av dem her. Det er viktig å gi ham forståelsen av at det er gjerdet som er farlig og gjør vondt, ikke hestene. Fører opp på listen over to dos. 
    • Nå skal ikke jeg skryte på meg å kunne kjempemasse om hverken Malle eller hollender, men mitt inntrykk og det andre sier er at det er så store variasjoner innenfor begge rasene at du kan få begge type hunder (f.eks. mer skapt vs mer sosial, osv)  i begge rasene.   Men basert på de individene jeg kjenner av begge raser (som stort sett da er avlet for IGP ol) så vil jeg ikke si at hollender er noe mer krevende eller noe skarpere enn malle. Heller ikke mer energiske. Av de jeg har sett har hollendere litt lavere terskel for stress og lyd, men jeg er nok farget av hun jeg har selv 😂 og jeg har jo sett 10x fler maller enn hollendere.   Og hun jeg har er ikke spesielt selvstendig. Eller altså, hun kan fint være selvstendig og der det kreves, men hun henger jo etter meg som en skygge i typ alle situasjoner vi er i 😂 hun vil helst gjøre ting sammen med meg dagen lang 😂    Men den typen du beskriver høres ut som en typisk KNPV hund, hunder avlet mot bruk i politiet i Nederland osv. og de er nok sånn. Men min oppdretter av hollender blander KNPV linjer med sportslinjer, hvor hundene ikke er fult så skarpe, mer sosiale og ikke så selvstendige. De fleste i Norge er mer sportsavla.  Ble  langt svar ja 😄 I og med at det er så mange fler malle oppdrettere enn hollender tror jeg det er lettere å finne en bra malle. Jeg er heldig og kjenner flere som kan masse om både schæfer og malle til IGP bruk, så jeg må spørre og grave litt rundt 🧐😊  
    • Tatt bilder av pliktfølelse i dag. Han pleier være flink til å bli sittende/stående/liggende når jeg står oppreist, ter seg som et skolelys, men somehow har han tolket det at jeg setter meg ned på huk som: "Kom!" Forståelig nok. Et ekstra håndsignal mens jeg setter meg ned var alt som skulle til for å fikse den, men når jeg tar frem mobilen virker det som han er redd den skal fange mamsen, og han klarer ikke holde posisjonen, men haster inn for å redde turen fra den gledesdreperen der.  En real tålmodighetsprøve for begge å få lov til å ta bilder av de flotte sitt/dekk/stå han vanligvis har, da vi ikke snakker samme språk og har vidt forskjellige oppfatninger av hva den der svarte, flate greia er for noe, men vi fikk det da til etterhvert. Tjue bilder av naturskjønne omgivelser forsøplet av en lilla gummisnor, noen av dem også med hale og rumpestump på lagt i søpla, og så presenterer vi oss som om vi har litt fotoskills og hverdagslydighet sånn noenlunde på stell. Å få tatt fine bilder med langlina skjult eller litt penere dandert får være neste mål.    BTW, han har fått seg en praktisk custom klipp. Korrekt riesen frisyre drar nemlig inn sånne MENGDER med sand, en blir tullerusk. Fra å være vant med korthårede hunder på asfalt og gress i bymiljø, ble jeg virkelig smågal av all sanden de nydelige riesenbeina dro inn fra gårdsveiene her. Dessuten er flared jeans silhuett SÅ 90's. Vi gikk for en 2020 women's jeans fashion silhuett istedenfor. Praktisk. Ørene klarer jeg ikke klippe før det blir virkelig varmt, for han er så nuskesnusk kosemose søt med sånn spanielpels på dem. Litt sånn Lady og Landstrykeren hybrid look nå. Gen Z synes sikkert han ser ut som en skikkelig kjekkas hen/them/they. 
    • Dette albumet har flere låter han liker. Artisten har gitt ut flere: https://music.youtube.com/playlist?list=PLQKkIV10JKf_ZFZxjvkB-LUc00Kyiifhz&si=Hc2-qFcJVQEsqZ_G
    • Om økonomien er stram låner man bøker på biblioteket. 100% positiv hverdagslydiget (eller Hverdagslydighet fra valp til voksen som den nye versjonen heter), På talefot med hunden, eller andre gode hundebøker. Men ta en titt på fra Bølle til bestevenn-seriene, Maren bruker mye metoden der med å få hunden til å legge seg og være trygg i sengen sin.
  • Nylig opprettede emner

×
×
  • Opprett ny...