Gå til innhold
Hundesonen.no

Omplasserte hunder


tm10013
 Share

Recommended Posts

Hallo!

Jeg har sett en del på hunder som skal omplasseres, i 3-4 års alderen. Hvordan er det med hunden og tilpasse seg et helt nytt miljø, og få et nært forhold til en annen eier, da den allerede har levd i 4 år hos noen annen. Det kan vel ikke være "bare bare" å ta til seg en omplassert hund, eller ?

Er det noen her som har erfaring med dette :twitch: ?

Og hvis man da har tatt til seg en hund, bør da den gamle eieren komme å besøke hunden etter noen måneder?

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg overtok tispa mi for ett år siden, da var hun 5 år. Hadde et godt hjem før hun kom til meg og godt sosialisert og alt det der. Hun brukte noen uker på å få tillit til meg, og nå er hun så mammadalt at folk tror hun alltid har bodd hos meg...Jeg fant ut at jeg bare skulle la henne få roe seg ned, krevde ikke noe veldig mye av henne, annet enn normale regler, ikke presse meg på henne, og her funka det bra :o) Men alle hunder er forskjellige

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg har ikke tatt imot en omplasseringshund på denne måten, men jeg har langtidspasset en (et par år) mens eierne bodde utenlands. Dette varierer jo fra hund til hund, men han her tilpasset seg iallefall med en gang (han var allerede omplassert en gang). Han ble veldig glad i oss, og vi i ham såklart, og gjensynsgleden var alltid stor etter jeg kom hjem fra skole og jobb. Men det var ikke noe i forhold til den gleden han hadde da eierne kom og hentet ham igjen. Da var det rett inn i bilen, og der ble han. Jeg tror ikke hunder går og tenker på eieren når denne ikke er tilstede, men jeg tror aldri de glemmer.

Om du vil at tidligere eier skal få komme på besøk må være helt opp til deg. Men om de bør det, som at hunden trenger det? Nei, det tror jeg absolutt ikke. Det vil jo på en måte kanskje gjøre ting verre og, at hunden føler seg forlatt på nytt. Eller noe sånt. Så det er ikke noe hunden trenger, da må det helle være fordi den tidligere eieren gjør det.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Guest Yellow

Det går som regel fint, men man må selvsagt regne med tid før hunden føler seg helt tilrette i det nye hjemmet. Det er veldig individuelt hvor fort det går.

Personlig synes jeg ingenting om at tidligere eier skal komme på besøk, isåfall LANG tid etter at hunden er blitt omplassert.

Dette er jo for vedkommende sin del, og ikke for hunden. Hold heller kontakten over tlf, mail osv om hvordan det går, og kanskje etterhvert når hunden har funnet seg 100% tilrette i det nye hjemmet og vel så det, så går det så bra at de kan gjenforenes innimellom, eller tidligere eier passe når man skal på ferie o.l.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Guest lijenta

Jeg tok i mot en hund på omplassering. Fant etterhvert ut at den var nærvøs klarte å spore opp oppdretter selv om omplasseringssenteret ikke ville opplyse om det. Her endte det med at hunden hadde det best mede å få slippe. Oppdretter opplyste mer med en gang at kullet ikke var av de beste. Så jeg har dårlig erfaring men en jeg kjenner har god erfating med å ta i mot hunder som er etpar år.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

De jeg kjenner som har omplasseringshunder har hunder som har knyttet seg enormt til de. Nå har vi ei ny tispe her som fosterhund (kanskje?) inntil videre, hun er blitt utrolig knytta til oss på veldig kort tid. Men så har det også vært en turbulent tid for henne.

Ellers har vi jo også omplassert en tispe selv, vi har ikke besøkt henne etterpå selv om vi kan. For det første vil vi ikke og for det andre tror jeg heller det er negativt enn positivt for tispen.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Joshi kom til meg da hun var 1,5 år, og vi slet litt i begynnelsen med å bli kjent. Følte at vi ikke forsto hverandre og hun var veldig stressa, og det var stunder da jeg angra på hele greiene, men etter et halvt år eller så ble hun veldig mye roligere og tilpasset. Nå er hun skikkelig mammadalt, og alt går kjempefint :)

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Joshi kom til meg da hun var 1,5 år, og vi slet litt i begynnelsen med å bli kjent. Følte at vi ikke forsto hverandre og hun var veldig stressa, og det var stunder da jeg angra på hele greiene, men etter et halvt år eller så ble hun veldig mye roligere og tilpasset. Nå er hun skikkelig mammadalt, og alt går kjempefint :)

Men til en viss grad (kanskje ikke like mye) så er det jo sånn om man tar med en valp på 8 uker hjem også. Jeg var grådig frustrert på Monti ganske lenge fordi vi ikke forstod hverandre. :P

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Vi har 3 omplasseringshunder. Ene var bare 1 år når hun kom hit, hun hoppet egentlig rett i armene mine og knytta seg på minuttet følte jeg. Så var Turbo 3 år da vi fikk ham, han var en veldig redd hund, han var livredd mannfolk og tisset faktisk på seg om samboeren min nærmet seg han, men tok 3 uker så var han helt avslappa her , og siden min samnboer jobbet så mye med ham, så knyttet han seg veldig til ham. De to er bestiser nå . Så har vi jo nylig fått Chingu i hus, hun er straks 3 år gammel. Hun knyttet seg til meg veldig kjapt, mange som har reagert på det hvor fort hun bare slo seg til ro i lag med meg. Før disse omplasseringshundene hadde vi en cocker spaniel og en schæfermix. De er desverre døde av alderdom nå. De fikk vi begge rundt i 3 års alderen (virker som det er noe med den alderen ) De knyttet seg også veldig sterkt til oss. Vi har jo nå valpen Oscar som har bodd med oss siden han var 8 og en halv uke. Han er mye mer selvstendig, ikke så ekstremt knyttet merker jeg. Altså han vil jo være med oss, men føler det er noe annet med en omplasseringshund, iallefall om de ikke har hatt det så bra, og når de får det så blir de så takknemlige om jeg kan bruke det ordet om en hund. Men er slik det føles, de gir hele seg liksom. Syns det er litt vanskelig å forklare, men regner med dere skjønner hva jeg mener hehe. Min første hund som liten var en omplasseringshund, han var min aller beste venn. Når han døde fikk vi en ny omplasseringshund. Når jeg flyttet ut så fortsatte jeg å ville hjelpe hunder, har hatt mange forskjellige, altså som jeg har hjulpet videre til nye gode hjem. Vi har beholdt noen selv også som har fått leve livet sitt ut her med oss. Jeg kommer nok alltid til å ha en omplasseringshund eller to i hus tror jeg. Det er bare noe med dem, vanskelig å sette ord på. Men jeg har bare fått så sterke bånd med slike hunder.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Men til en viss grad (kanskje ikke like mye) så er det jo sånn om man tar med en valp på 8 uker hjem også. Jeg var grådig frustrert på Monti ganske lenge fordi vi ikke forstod hverandre. :P

Det er muligens sant :P Men var ikke sånn da jeg fikk Tuf.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Og angående forrige eier skal komme på besøk, så tror jeg igrunn ikke det betyr så mye om hunden har slått seg til ro i nytt hjem. Husker da vi overtok schæfermixen, forrige eier ville komme å hilse på henne etter en stund. Vi var ute på et jorde da han kom å møtte oss, han roper 'på plass' til hunden, og hunden løp mot oss og gikk på plass hos meg. Hun brydde seg rett og slett ikke om ham. Noe han sikkert syns var trist. Men hunder lever jo i nuet, og derfor tror jeg at om de har det bra så bryr de seg ikke om så mye annet om du skjønner. Iallefall min erfaring.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg overtok en omplasseringshund for snart 1 år siden. Han var da 11 mnd.

Det tok noen uker før han ble husvarm, men når han først ble det, så gikk det fint. Han er veldig knyttet til meg.

Jeg har kontakt med de tidligere eierne. De er dem jeg spør først, hvis jeg trenger pass til Teo. Noen vil kanskje synes at det er dumt at man har så mye kontakt, men jeg synes ikke det gjør noe for min del. Vi er alle opptatt at Teo skal ha det bra, selv om han ikke bor der lenger.

Traff på "bestemoren" til Teo for ikke så lenge siden. Hun var kjempeglad for å se Teo igjen og stoppet bilen i ens ærend for å hilse på... :P

Det er jo en del om og men å overta en omplasseringshund, for man vet egentlig ikke hva man får. Noen har gjerne unoter man må jobbe med. Men det er også forskjellige grunner til at folk omplasserer hunden sin. De forrige eierene var helt ærlig med meg om grunnen, så jeg føler ikke at de skjulte noe for meg i hvert fall :)

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg kjøpte en hannhund på 5 år fra en kennel i England - og det gikk i alle fall så greit at man følte raskt at han "alltid" hadde vært der.

Vi møtte igjen eieren hans når hun dømte på en utstilling i Sverige sånn ca 3 år etterpå og når hun snakket sånn "dillespråk" så jeg tydelig at han kjente igjen koselydene, men skjønte ikke hvem det kom fra (selv om han sto rett ved siden av dama). Så jeg tror nok at de husker noe for resten av livet, men gjenkjennelsen av folk nok kan forsvinne etter en tid.

Jeg satte bort en av mine hanner når han var ca 2,5 år - og møter han regelmessig for turer og hundeleking. Han ble litt forvirret over hvilken bil han skulle inn i de første gangene (når vi skulle reise hjem), men ingen tvil om at ha var i løpet av bare noen uker helt klart "deres" hund, ja. Han blir dog fremdeles veeeldig glad for å møte meg og mine hunder, men eeeeelsker de han bor hos.

Så jeg tror det er værst for eierne (både ny og gammel) å fortsette kontakten med hunden. Trives hunden i sitt nye hjem er det DER den selv synes at den hører hjemme.

Så jeg er ikke avskrekket av å skaffe en voksen hund - men ville såklart være nøye med hvilken "bagasje" den har med seg. Og nei, tror ikke jeg ville at den gamle eieren skulle komme på besøk de første par/tre månedene, men etter det tror jeg det er helt ukomplisert for en normal hund.

Susanne

  • Like 1
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Henta meg voksen hund (3,5 år) i høst, og etter en ukes tid virket det som hun alltid hadde vært her. Såklart, hun kan ikke de samme vante kommandoene som min andre hund, men ellers har vi ikke hatt noen problemer. Helt ærlig, så tror jeg hun hadde valgt meg over forrige eier om hun fikk valget idag :)

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg foretrekker å overta voksne hunder. De bruker ca 2 mnd på å bli den hunden de blir i det nye hjemmet ( selvfølgelig forandrer de seg og tilpasser seg ny eier etc ) og da vet man hva man får. Med valper er alt mye mer usikkert - både på helse, ekstriørt og mentalt - og jeg har knyttet meg minst like mye til de jeg har fått som voksne, hvis ikke mer.

Har min 4 omplasseringshund nå og er knallfornøyd. Det virker det som hunden er også :)

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg har to omplasseringstisper i hus. Kiri var 2 år når hun kom i hus, og Pippi 3 år. Kiri er meget selvstendig, og det tok litt tid å komme inn på henne. Pippi er litt usikker, og søkte fort støtte hos meg, og ble derfor fort knyttet til meg.

Begge snuppene kommer fra samme oppdretter, og vi har jevnlig kontakt. Det virker ikke som de savner henne (håper jeg :P ).

Kiri hadde vært litt ute hos en eier før hun kom tilbake til oppdretter, mens Pippi hadde bodd hos oppdretter hele livet.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Min forrige hund var omplasseringshund på 2,5 år. Da hadde hun vært hos to andre eiere før, samt vært via oppdretteren 3 ganger før hunden kom til oss. Så man kan trygt si at hunden ikke hatt hatt det særlig stabilt nei.

Det tok ca 6 mnd før hunden ble husvandt og hadde akseptert oss som eiere. Den første tiden var ganske tung, med at hunden stakk av, var ganske stresset, hadde mange unoter, klarte ikke være alene hjemme osv. det var en stor omstilling for hunden og for oss, ikke minst. Vi hadde jo fått et helt annet inntrykk av hunden av oppdretter før vi hentet den, så det ble et lite "sjokk" da hunden var mye værre enn vi hadde trodd.

Men med mye jobb, så ble hunden helt normal og fin. Noen ting hang igjen og vi klarte ikke å få det av henne. Jeg fikk heller ikke knytt samme båndet som man får med en valp, og hun var veldig lenge en slags fremmed hund for meg.

Så jeg blir ikke å få ny omplasseringshund igjen. Ikke fordi jeg ikke er istand til å klare det, for det gjorde jeg, men at jeg ikke orker all den jobben som kreves. Nå var det jo en krevende rase i utgangspunktet, så jeg tror at det kunne ha vært annerledes med en voksen greyhound feks. Men tror ikke jeg ville tatt sjangsen rett og slett. Jeg liker å ha kontroll på egen hund og oppdragelse. Jeg vil forme den som jeg vil, ikke risikere å måtte ta imot andre sine feil.

Angående å la hunden møte gammel eier, så ville jeg nok ikke gjort det før hunden hadde blitt helt husvant og aksepert de nye eierene 100%.

Det er mange som får omplasseringshunder og trives veldig godt med det. Men det er lurt å sjekke nøye, være forberedt på uforutsette problemer, og helst ha hunden på prøve en stund.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Doberen min kom til oss som 2,5 åring. Etter et par dager var hun fullt ut integrert i familien, og det har aldri vært noe spørsmål for henne hvem hun hører til hos, selv ikke kort tid etter omplasseringen. Hun kjenner igjen sine gamle trenere, men det er hos meg/oss hun hører til. Fineste fine :heart:

Endret av Rødhette&Ulven
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg overtok en omplasseringshund for snart 1 år siden. Han var da 11 mnd.

Det tok noen uker før han ble husvarm, men når han først ble det, så gikk det fint. Han er veldig knyttet til meg.

Jeg har kontakt med de tidligere eierne. De er dem jeg spør først, hvis jeg trenger pass til Teo. Noen vil kanskje synes at det er dumt at man har så mye kontakt, men jeg synes ikke det gjør noe for min del. Vi er alle opptatt at Teo skal ha det bra, selv om han ikke bor der lenger.

Traff på "bestemoren" til Teo for ikke så lenge siden. Hun var kjempeglad for å se Teo igjen og stoppet bilen i ens ærend for å hilse på... :P

Det er jo en del om og men å overta en omplasseringshund, for man vet egentlig ikke hva man får. Noen har gjerne unoter man må jobbe med. Men det er også forskjellige grunner til at folk omplasserer hunden sin. De forrige eierene var helt ærlig med meg om grunnen, så jeg føler ikke at de skjulte noe for meg i hvert fall :)

Jeg synes ikke det er noe dumt for hunden sin del, annet enn enkelte kanskje kan bli forvirra (?). Men hvordan ORKER de tidligere eierne det? Det skjønner ikke jeg. Tror aldri jeg kommer til å orke å se Fanta igjen - for så å reise fra henne igjen.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg har overtatt ni av mine hunder som voksne. Det har gått så og si problemfritt. De trenger en tid på å tilpasse seg nytt hjem, men det har som regel gått veldig greit. Bortsett fra en hund, den måtte jeg selge videre (av ulike grunner var det ikke aktuelt for tidligere eier å ta den tilbake). Den har det veldig fint der den havnet :) Ingen av dem er "omplasseringshunder" type omplassert pga hjemløs e.l da.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg synes ikke det er noe dumt for hunden sin del, annet enn enkelte kanskje kan bli forvirra (?). Men hvordan ORKER de tidligere eierne det? Det skjønner ikke jeg. Tror aldri jeg kommer til å orke å se Fanta igjen - for så å reise fra henne igjen.

Jeg tror nok ikke det er noe problem for deres del. De er opptatt av Teo sitt beste, selv om han ikke bor der lenger. Og de vil gjerne hilse på han innimellom, når det passer seg sånn. Det synes jeg er helt greit :) Jeg kommer ikke til å nekte dem det. Men det er ikke snakk om toppen 1-2 ganger i året at de treffer han da.

Jeg har de tidligere eierne som venner på Facebook, så de får med seg oppdateringer og bilder som jeg legger ut. Hadde de ikke ville hatt kontakt, så tror jeg heller ikke de hadde lagt meg til som venn på Facebook. Men det er et valg vi har tatt og vi er fornøyd med å ha det sånn :)

Teo blir heller ikke forvirra av å treffe dem. Han vet at det er her hos meg han bor. Det merker jeg på han :)

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Det kan være veldig lurt å ha hunden på prøve ja, hadde en hund på prøve etter at jeg hadde omplassert Ida og hun passet ikke til min livstil og mitt bruk overhode, selvom hun var veldig søt og snill og allt det der som gjorde det vanskelig å treffe besluttningen om å levere henne tilbake. Nå i ettertid er jeg glad for at jeg ikke bare tok den første og beste :) Grumpy kjøpte jeg fra oppdretter når han var 1 år og da uten prøvetid, så da fikk det bare briste eller bære, siden opdretter bodde langt unna og ikke lånte ut hunder på prøve. Da hadde jeg jo vært hos opdretter i en helg og fikk iallefall et nogenlunde inntrykk av han :)

Jeg har jo også omplassert en hund (Ida) og selvom det er litt rart å se bilder av henne på fb er jeg glad eier og jeg har en god tone og jeg har mulighet for å hilse på henne!

Jeg kjøper gjerne en unghund igjen, hvis det dukker opp en hund som er intressang!

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg fikk Lady da hun var 1,5 år gammel, gjennom en annonse på finn. De tidligere eierne var hundevante folk som nå ikke lenger ville ha hund, pga. livssituasjonen. Hun fant seg raskt til rette her og har knyttet seg veldig til meg. Jeg er venn med tidligere eiere på fb og de har vært på besøk en gang. Lady ble helt i hundre når de kom og lå omtrent oppå de og ville veldig gjerne inn i bilen deres når de skulle reise. Men hun logret og var i godt humør når hun gikk inn til meg i stedet. :) Og hun er en blid og god venn jeg er veldig glad for å ha i hus!

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Join the conversation

You can post now and register later. If you have an account, sign in now to post with your account.

Gjest
Skriv svar til emnet...

×   Pasted as rich text.   Paste as plain text instead

  Only 75 emoji are allowed.

×   Your link has been automatically embedded.   Display as a link instead

×   Your previous content has been restored.   Clear editor

×   You cannot paste images directly. Upload or insert images from URL.

 Share

  • Hvem er aktive   0 medlemmer

    • Ingen innloggede medlemmer aktive


  • Nye innlegg

    • Tiden begynner bli overmoden for å lære some type of nesearbeid. Forventningen var å bare mestre smellerbrettet smooth, som et grunnlag for forstå ID og utvide derfra til romsøk og områdesøk. Det gikk ikke heeeelt etter planen, da Ede heller vil spise det hjemmelagde brettet i papp, og blir sur og klager og protesterer om jeg insisterer på at han må lukte på boksene for å få godis fra hånden. Det har ligget på hylla en stund. Kanskje krype til korset og kjøpe et av metall allikevel, heller enn å smøre tålmodigheten og jobbe videre med det vi har. Gjensidig forsterkning av frustrasjon er ikke gøy å jobbe med.  Vi har gått på en smell med capturing og shaping også. Fått captured mye fint, som f.eks. kryping, men ikke mange nok ganger til å få noe på cue, og han har begynt drite i hva jeg ber om når det er godis fremme, for å heller tilby den adferden han selv tror er av høyest verdi, som dekk istedenfor sitt når jeg ber om sitt, og han er fortsatt fornærmet og protesterer mot å gjøre noe som helst om det ikke er godis fremme når jeg ber ham.  Jeg har også ødelagt treapporten. Baklengskjedet så fint fra utgangsstilling, levering, holde den, plukke den opp. Han var uinteressert i selve apporten, så jeg hypet den litt opp med å bare la han løpe på impuls når jeg kastet og kjørte full fest når han kom løpende tilbake med den. Resultat? Han tror den har så høy verdi nå, han vil IKKE lenger levere den fra seg. Den er mer langt mer verdifull enn kampeleker, pipeleker og kaninpels, som han villig leverer på første forespørsel uten å bølle. Den overgår de godbitene jeg prøver bytte den til meg med.  ..og han TYGGER på den. Legger seg til for å gnage på den etter å ha terget meg med en catch me if you can, som han synes er SÅ gøy med akkurat den apporten, ikke noe annet. Det er KUN den han gjør det med. Alt annet er han helt kewl med å levere fra seg. *facepalm* Flaks at vi har brukt en litt rar treapport, så har vi den generiske i reserve til å trene inn på nytt siden, etter en laaaang periode med bare metallapport, og kanskje også tungapport før vi prøver oss på en ny en av tre.  Her om dagen fikk vi besøk av en diger flokk gjess på gjennomfart. De satt utover to hele jorder. Ede hadde ikke oppdaget dem ennå da jeg satte ham ned for et bilde før det braket løs. Feil vinkel til å få med noe i nærheten av omfanget. De var spredt utover hele åkeren til venstre for bildet. Kjempestor flokk. Stille før stormen, tenkte jeg, og var bekymret for å skremme de opp og jage de slitne langveisfarende avgårde når vi nærmet oss. Kråkene klagde til oss om okkupasjonen av matfatet sitt og ville antagelig ha hjelp med akkurat det. De var opprørte. Endte som moralsk supporter på kråkenes side i den konflikten der da vi kom til Salmonella Street mellom jordene, hvor det var så bombardert med gåsebæsj.. Turen bortover den veien mellom de to okkuperte jordene minnet meg om denne.  https://youtu.be/5iTTNRE-njM?si=Wjg9Rwk2RomhfZlw   Ikke sett dem ennå, og stusser på hva den lukten er: Det lukter virkelig merkelig  Zoom inn mot den smale stripen av dem i bakgrunnen på øverste bildet: Det var en så massiv mengde av dem utenfor bildet, det var dumt å ikke ta et panorama oversiktsbilde til skrekk og advarsel mot å bringe hunder med interesse for andre dyrs ekskrementer til området når gjess trekker gjennom. Den smale stripen av de her er bare en liten gjeng outsidere fra main goose society. Godt vi ikke ser dem igjen før til høsten. Håper på bedre impulskontroll under lineføring til da, eller enda bedre: Matvett. 
    • Kan henge meg på anbefalingen om Collie, men vær nøye på valg av oppdretter og linjer. Det er ikke å stikke under en stol at det finnes mentale brister innad i rasen. En god collie derimot er en enormt kjekk hund å ha! Så gå seriøst inn og møt hunder i flere settinger og se hvordan de tar ting, eventuelt om de har en MH så er jo den fin å få sett om de har filmet den f.eks. 
    • Tiden flyr og lille bebbisen blir snart året. 😱 Hun er fremdeles kanskje 6mnd i sitt eget hode da. 😂 Dagens agenda så slik ut 😴 etter å ha trent litt på fokus med bestekompis whippeten Leo som distraksjon, og så gått ett spor i nytt terreng etter en god times pause i bilen. 😁    Tidligere i mars når vi passet på ett lite småbruk. Fant en fin foss!   et par fra den lille uka vi hadde snø her sørvest. 😂
    • Life's a beach, og når det er kaldt og surt og blåser, så har vi den for oss selv, så det var ikke så ille, men det var ikke så vel heller, for Ede har ikke store radiusen (0-2m) eller masse interesse for å utforske omgivelsene selvstendig, så aktivitet begrenser seg mest til mutterns fremdriftstempo og kastearm. Det som er dårlig med det er det samme som er bra med det. Borrelås klengete er dog veldig å foretrekke over selvstendig på vift i sin egen verden. Bonus for egen helse å måtte løpe litt og være mer aktiv for å gi Ede mer av aktiviteten han trenger.  Virkelig ikke så mye å melde fra en stadig mer rutinepreget hverdag sammen. This is it nå, liksom.  Ede har begynt gå på turbusser helt selvstendig, flink opp trappen og går rett til plassen sin på midten. Trenger finne en smart måte å trene på å rygge i vinkel, for å komme inn mellom seter. Mestrer vi ikke det, så må vi stå over en buss om det er barnevogner og bagasje på den plassen der.  Å gå ned trappene på tur ut av bussen ligger lenger frem i tid. Han har gått ned bare sju trappetrinn i sitt liv så langt, og de var av normal bratthet. De tre veldig bratte trinnene på turbussen vil han fortsatt bæres ned. Nærmer seg antakelig 150 kg valpevekt nå, slik det føles i armene mine. Trenger derfor begynne lære gå de tre bratte trappetrinnene ned på egenhånd også, ellers vil han finne veien ned der på den harde måten, fordi jeg er evig optimist og vil at some point overvurdere min egen evne til å bære ham ned der. Seriøst, han begynner bli tung å bære i armene. Fordi jeg er idiot har vi KUN løftet med hodet til høyre side, hele livet, og dermed mesteparten av vekten hans på den svakeste armen min. Å snu for å bære motsatt vei er et alvorlig avvik i prosedyre som må rapporteres og meldes og klages på og ankes i flere runder før vi etter en lang godkjenningsprosess kan vurdere prøve på den måten.  Å bli bært på såkalt påssarygg (trønder, sjø) har vi begynt få litt dreisen på. Ede synes det var skummelt i starten, men har begynt like å leke ryggsekk nå. Aberet er at jeg har utnyttet jukkeangrep bakfra for å shape det inn. Usikker på om han tør gjøre det der foran et publikum på bussen. Han er jo i den alderen. Å vise affeksjon for foreldre er veldig pinlig. Mulig han heller vil reise med buss til evig tid enn å ta den flausen der for å komme seg ned trappen.  Vi får se. Det finnes antakelig en viss mengde NomNoms som i bunnen av den trappen der vil vekke den nødvendige motivasjonen til å klare komme seg ned de trappetrinnene selvstendig i en fei. 
  • Nylig opprettede emner

×
×
  • Opprett ny...