Hvordan takler man savn?

[laikamor]

Får inntrykk av at du kanskje savner noe å gjøre og savner å ha venner der du bor nå? Kan det være mye der ting ligger, at du på en måte bare har kjæresten din og ikke så mange andre? At det føles sånn, ikke at det nødvendigvis er sånn Det er jo vondt å føle seg ensom og da kan det fort gro noen destruktive tanker. Bra du er oppmerksom på det, da kan du gjøre noe med det

Når kjæresten din er hjemme, får du gjort ting alene da? Det er noe med å legge opp alenetiden slik at du takler det, altså med å øve på forhånd i trygge omgivelser (mens han er hjemme). Kanskje prøve å finne på flere ting alene, slik at dere ikke bare gjør ting sammen. Jobber selv med aleneangsten og har blant annet tatt et grep der at jeg prøver å gjøre flere ting uten ham, bare meg. Da blir ikke overgangen så stor til de gangene han er bortreist, da er jeg vant til å gjøre ting alene.

Sist gang hadde jeg meldt meg på et lydighetskurs. Kanskje du kunne vært observatør på et kurs? Eller kanskje tatt et kurs i noe annet, f.eks klatring, kajak eller noe sånt. Hvis du har mulighet til å spare, så kunne det kanskje gått.

Når det gjelder bøker, kan du låne dem på biblioteket Der kan du også låne filmer, tegneserier, spill (tror jeg), dvd´er og cd`er.

I Bergen er det nok mye å finne på, ikke bare av ting som koster. F.eks veldedighet, jobbe hos en frivillig organisasjon (det er vel noen "hus" for rusmisbrukere etc. hvor man kan jobbe frivillig med å lage mat etc.)...

Det har nok mye med det å gjøre, ja, at jeg føler meg ensom... Han er den eneste jeg har her, og når han da reiser bort så føler jeg meg ganske forlatt.

Gjør egentlig ikke så veldig mye annet enn å se på TV selv om han er her, men om jeg finner på at jeg har lyst til å finne på noe alene, så gjør jeg det.

Være med på noe kurs av noe slag hadde vært veldig gøy, men har dessverre ikke penger til slikt, og ikke mulighet til å spare noe for øyeblikket. Har også litt problemer med å komme meg rundt pga. veldig lite busser her jeg bor, og jeg har ikke råd til å bruke scooteren mer enn nødvendig...

[Siri]

Fotografering kan være gøy, men ikke med slikt vær det er her for tiden.Kanskje folk kunne delt deres hobbyer? Litt inspirasjon pleier jo å hjelpe

Jamen om du synes foto er ok, så har du et godt utgangspunkt. Ikke la været stoppe deg - det går fint an å ta bilder selv om det regner og er grått ute. Sort/hvittfoto kan jo være en greie da? Lag en historie med bildene, dra til byen og ta bilder av ting, små detaljer, skilt, utsmykninger, eller finn småting i skogen du kan fotografere? Øv på ulike innstillinger på kamera, eksperimenter litt, se på nettsider der andre har lagt ut sine bilder for å få inspirasjon etc .

[soelvd]

Det har nok mye med det å gjøre, ja, at jeg føler meg ensom...

Da inviterer jeg deg til å sette deg på ferja og ta turen til Stord! Så kan vi trene agility, spise kinamat og skravle kvelden lang.

Edit: og masse vin! Jeg glemte vinen!

[Ingvild]

Det har nok mye med det å gjøre, ja, at jeg føler meg ensom... Han er den eneste jeg har her, og når han da reiser bort så føler jeg meg ganske forlatt.

Hvis du - helt hypotetisk selvfølgelig - ikke hadde hatt ham (eller en annen kjæreste), hva ville du så gjort for å trives i hverdagen? Ville du prøvd å skaffe deg et nettverk eller ville du klart å trives i eget selskap da?

Jeg er ikke den rette til å komme med råd her i det hele tatt - jeg har det supert alene og har aldri vært i noe ordentlig forhold (og har derfor ikke hatt noen sånn altoppslukende avhengighetsfølelse til bare én annen person heller). Men jeg tenker at uavhengig av om man har kjæreste eller ikke bør man kunne stå på egne bein og trives i eget selskap.

[Aslan]

Får inntrykk av at du kanskje savner noe å gjøre og savner å ha venner der du bor nå? Kan det være mye der ting ligger, at du på en måte bare har kjæresten din og ikke så mange andre? At det føles sånn, ikke at det nødvendigvis er sånn Det er jo vondt å føle seg ensom og da kan det fort gro noen destruktive tanker. Bra du er oppmerksom på det, da kan du gjøre noe med det

Uten at jeg kjenner deg veldig godt, så syns jeg nesten dette hørtes ut som kjernen.

Ellers, så kjenner jeg meg veldig godt igjen. Samboeren min er sykepleier, og jobber 100% turnus, det betyr helgejobbing hver tredje helg, og ellers mange kveldsvakter (og jeg jobber ofte dagtid). Det er kjedelig, kjipt og jeg har brukt en stund på å venne meg til dette livet. Det som har hjulpet overall er at vi har blitt flinkere til å nyte de kveldene vi har sammen, da føles alenekveldene mindre kjipe. Ellers så er det lureste jeg kan tenke meg at du rett og slett må finne på noe du trives med, alene. Vri hodet ditt skikkelig etter ting som du kan finne på. Det å venne seg til å trives i sitt eget selskap trenger litt trening iblant I tillegg prøve å bygge opp et nettverk med venner der du er nå, det er litt hardt i begynnelsen, men verdt innsatsen

[Emilie]

Det har nok mye med det å gjøre, ja, at jeg føler meg ensom... Han er den eneste jeg har her, og når han da reiser bort så føler jeg meg ganske forlatt.

Gjør egentlig ikke så veldig mye annet enn å se på TV selv om han er her, men om jeg finner på at jeg har lyst til å finne på noe alene, så gjør jeg det.

Være med på noe kurs av noe slag hadde vært veldig gøy, men har dessverre ikke penger til slikt, og ikke mulighet til å spare noe for øyeblikket. Har også litt problemer med å komme meg rundt pga. veldig lite busser her jeg bor, og jeg har ikke råd til å bruke scooteren mer enn nødvendig...

Hvis du bor på Os, så går det jo en del 600-/100-busser til og fra sentrum da. Er ikke så kronglete det, og ikke så fryktelig dyrt heller. Jeg bor på Landås (midt mellom Nesttun og sentrum) og hvis du vil kan du både få låne hund eller gå tur med meg i nærområdet her. Hadde jeg hatt bil skulle jeg hentet deg, men det har jeg dessverre ikke.

[mushi]

Jeg kjenner følelsen av ensomhet godt, og jeg kjenner meg godt igjen i måten du svarer på. Jeg var (og er) på samme måte som deg.

Dette har i utgangspunktet å gjøre med sinnstemningen din. Det har kommet inn en haug med flotte svar og det virker som du er negativ eller har "grunner" til å ikke få til eller gjøre noen av dem. Jeg er akkurat lik selv. Du må tenke litt på om det er sånn du vil ha det når han reiser vekk. Denne følelsen av ensomhet og av å bli forlatt er ikke morsom, det er heller ikke lett å forandre. Hva er det som motiverer deg til å stå opp om morgenen? Hva er det som gjør at du smiler? Hva er det i bunn og grunn du liker med hverdagen?

Det er mye artig man kan gjøre alene, men da må innstillingen og holdningen jobbes med først! Det er ikke sikker at om du hadde hatt noen å være med når han er bortreist at du ville ha kos deg uansett. Det har noe med hva roten til denne følelsen du sitter med grunner i! Det er ikke noe bra å være så avhengig av en person at man ikke klarer å fungere når han er borte. Dette må jobbes med ofte, ikke bare når han ikke er tilstede. Er du forbedredt og har "trent" på dette i forkant vil det være mye lettere å takle det at han drar fra deg. Finn på ting alene når han er hjemme. Dra ut av huset, dra på kurs med hunden, bestig en fjelltopp, dra på kino alene (jeg har jobbet på kino, dette er helt normalt og mange gjør det) og se en skikkelig jentefilm, kast samboeren ut av huset og gjør noe koselig.

Samboeren min jobber annenhver uke natt og grunnet at han må snu døgnet litt i forkant for å ikke sovne på jobb, sover jeg alene 20+ netter i løpet av en mnd. De dagene jeg jobber etter skolen ser jeg han ikke på rundt 1,5 døgn hvis det er jobbuken hans. Noen uker kan det gå to døgn før jeg ser han i våken tilstand. Dette er rimelig kjipt når man bor i samme leilighet! Når han endelig har fri vil han jo gjerne være med sine venner også, og blir ofte borte flere kvelder. Dette er jo bare noe man må lære seg å leve med, selv om det er ufattelig kjipt noen kvelder. Jeg har heller ikke mange venner, to eller tre, og de har jo sitt liv (i tillegg til meg. )

Du må rett og slett sette deg ned og ta en avgjørelse på deg. "Vil jeg virkelig ha det sånn?" Rett og slett ta seg sammen og forandre holdningen man har til situasjonen. Det kan høres litt krasst ut, men det er hovedsakelig dette som en løsningen på situasjonen du er i. Dette er ihvertfall det første som falt meg inn når jeg leste tråden.

[Mud]

Jeg sliter skikkelig med å sette meg inn i problemstillingen din kjenner jeg, siden jeg er en sånn som trives godt alene og kunne tenkt meg en mann som reiste mye ev hadde en altoppslukende hobby

Men ( ikke for å skremme deg) hadde jeg vært sammen med en fyr som hadde ringt meg flere ganger daglig når jeg var borte og i tillegg hadde hatt en sur tone hadde jeg fått totalt noia og pakket snippesken ganske raskt. Sånt virker veldig mot sin hensikt som oftest, men det er du sikkert klar over siden du selv føler det er et problem.

[ida]

Prøver å finne meg en hobby, men det er ikke så lett... Om jeg først finner noe jeg synes er gøy å holde på med, så blir jeg lei etter ikke så lenge. Pusling f.eks: jeg puslet 2 puslespill, så var jeg drit lei. Strikking og brodering har jeg vært innom, men lei det også. Fotografering kan være gøy, men ikke med slikt vær det er her for tiden.

Kanskje folk kunne delt deres hobbyer? Litt inspirasjon pleier jo å hjelpe

Jeg tror din seperasjonsangst ligger et helt annet sted enn i det faktum at kjæresten din jobber borte en helg i ny og ne. Du må jobbe med deg selv for å ikke (som Loke sier) forårsake at din klamring støter det kjæreste du har fra deg. Voksne mennesker har ingen problemer med å klare seg selv innimellom, uten å måtte "finne på" ting for å unngå å savne de som er borte. Er du sykelig sjalu? Er det derfor du må vite hva han driver med til enhver tid? Bare spør. Siden du har unnskyldninger for alt folk her har foreslått, for dårlig vær til å ta bilder, håndarbeid er kjedelig, bussen går så skjelden, har ikke råd til å bruke scooteren etc, tror jeg egentlig ikke du er på jakt etter hobbyråd, men at problemet ligger et helt annet sted. Kanskje du ville hatt godt av å snakke med noen som kan mer om slike ting enn de fleste?

[Aya]

Synes du er tøff som tar det opp jeg! Bra dere prater om det også. Jeg kan til en viss grad forstå deg, selv om det for meg har vært litt annerledes. Jeg bor alene, og trives helt greit alene, dessuten har jeg en liten drøss veldig gode venner som jeg alltid kan være sammen med. Men jeg har (etter et par dårlig forhold) hatt litt trøbbel med å slappe av og klare å stole hundre prosent på kjæresten, og har derfor syntes det var ekkelt når han reiste vekk uten meg. Men jeg visste jo at dette var noe som foregikk inni hodet mitt - ikke reellt, og derfor lagde jeg en regel for meg selv at mine usikkerheter ikke skulle gå utover han - dvs. han trengte faktisk ikke høre meg bli lei meg og usikker fordi han skulle reise vekk med andre. Istedet jobbet jeg med å være glad og positiv og ønske han god tur. Ikke alltid like enkelt, men det ga meg (og han, selv om han var lykkelig uvitende om at jeg ble et lite grønt monster inni meg hver gang han skulle ut med andre uten meg f.eks ) en mye bedre følelse. Dessuten gjorde det faktisk at jeg begynte å se på turene hans på en litt annen måte - altså - man kan til en viss grad lure hjernen til å tro på det man sier, hvis man sier det mange nok ganger. Nå er ting forøvrig veldig mye bedre, og han kan å reise så mye han vil uten at jeg blir grønt monster.

Mitt råd til deg er å dele problemet ditt i to. På den ene siden MÅ du slutte å la usikkerhetene dine, uansett hva de nå skyldes, gå utover han når han reiser. Du må virkelig jobbe med deg selv for å være positiv når du snakker med han når han ikke er der. Hvis du trenger å snakke med han om problemet ditt, noe som ikke er noen dum idé å gjøre med jevne mellomrom, så ikke gjør det når han ikke er der. Da kan ingen av dere gjøre noe med det. Dette er helt og holdent noe du har kontroll over, og bare du kan forandre. Heldigvis! For da kan du faktisk endre det også! Det klarer du!

Utfordring nummer to er at du må skaffe deg noe som "bare er ditt". Tenk om det ble slutt mellom dere, hvordan skulle du håndtert det? Jeg skjønner veldig godt hvor vanskelig det er, både fordi du er sjenert, og fordi det ikke er bare-bare å bli kjent med nye mennesker i en fremmed by, men det er alltid muligheter. Hva med å snakke med den lokale dyrebeskyttelsen eller omplasseringssenter - kanskje de trenger hundeluftere? Hva med å begynne med noe trening av noe slag - melde deg inn i kor? Altså, hva som helst, bare det er noe som gjør at du møter andre mennesker og kommer deg ut av huset? Da det ble slutt mellom meg og eksen etter seks år følte jeg meg ganske fortapt, for det meste av det jeg drev med hang sammen med det han drev med - livene våre var veldig viklet inn i hverandre. Hvis han reiste vekk en helg, hadde jeg egentlig ikke så veldig mye å finne på, og jeg gruet meg hver gang. Da det ble slutt ble jeg helt nødt til å ta noen grep, for jeg bodde plutselig alene og var bare meg selv, ikke en av to. Jeg begynte å trene, noe som har gitt meg mange gode venner, opplevelser og positive greier. Ikke at du trenger å begynne med akkurat det altså, men du forstår sikkert poenget.

Jeg er HELT sikker på at du klarer dette, både hvis du bare jobber litt med å tenke positivt og ta ansvar for eget liv og lykke, men mest fordi du virker som ei tøff og sterk jente som virkelig ønsker å gjøre noen forandringer i livet ditt. Og da kan du klare absolutt alt! Sånn - babling ferdig!

[Mirai]

Jeg tror vi er mange i samme båt, og kanskje er det bra det for deg å høre at dette er ganske vanlig. Flytter man dit typen bor så tar det gjerne lang tid å få venner, jeg sliter med dette selv fordi jeg er heller ikke en "automatisk" small-talk person og jeg er litt sånn ubekvem når det kommer til å oppsøke andre mennesker og prate tilfeldig

Beklager for lang post!

Om jeg kan ta mine egne grunner til at jeg føler meg ukomfortabel når kjæresten drar bort en helg (jobb, utdrikningslag i utlandet osv), så er det at:

- jeg er en usikker person fra FØR av (før vi møttes)

- syns det er kjedelig å være alene hjemme som deg, tv etc blir lite underholdende

- føler at jeg har "ingen" jeg kan spørre om vil komme på besøk, så det blir til at man sitter og koper i leiligheten

- pga. jeg er usikker liker jeg ikke å spontant gjøre nye ting alene, så det blir ofte til at jeg driver med de samme tingene hjemme

- jeg har også en idè om at kjæresten skal finne ut av masse grunner for at jeg ikke er bra nok for han, så jeg vil tro at jeg leter etter grunner som kan bekrefte for meg selv at jeg ikke er bra nok (ja, jeg vet hvor søkt dette høres ut, jobber med saken!)

Mushi har rett i veldig mye av det hun skriver. Jeg begynte å spille fotball igjen denne uken, fordi det var en hobby jeg hadde da jeg var yngre, jeg vet at jeg liker det, og det gir et fast tidspunkt å tvinge meg ut av huset på.

Kanskje du kan gjøre noe av det samme? Det trenger ikke være en stor eller vanskelig ting, men aktiviteter som håndarbeid, puslespill osv er gjerne ting man trenger egenmotivasjon og inspirasjon til å gjøre. Melder du deg på "ett eller annet" hvor du har et klokkeslett og du MÅ ut av huset, så er det gjerne enklere å holde seg til enn noe du må inspirere deg selv til å gjøre hjemme.

Jeg drar også på spinning med ei jeg har blitt kjent med (hun er kjæresten til en av min kjærestes venner), en gang i uka. Da skravler vi, blir bedre kjent osv.

Jeg lager også unnskyldninger for meg selv, og de kan være helt latterlige, men jeg bruker dem uansett. Derfor liker jeg disse tingene som får meg ut.

Det er ukomfortabelt å gjøre ukjente ting, men min erfaring tilsier at kommer jeg meg over dørstokken og får dratt èn gang, så går det greit og føles bedre neste gang.

En ting du kan og bør jobbe med er også tankene dine. Jeg fikk en bok en gang som den røde tråden i er at "tanker er noe vi ubevisst tenker, men hvis vi er bevisst på at vi tenker, så kan vi stoppe negative tanker og negative spiraler". Det er faktisk veldig sant!

La oss si typen din sier han skal bort om tre uker for ett eller annet. Du kjenner det knyter seg i magen, og du begynner å tenke "når skal han dra", "hvor lenge må jeg være alene", "jeg kommer til å kjede meg", "jeg kommer til å bli i dårlig humør", "jeg vet at det er kjedelig å se på tv når han ikke er her", "jeg kommer til å føle det ubehagelig", "når jeg ringer ham blir det kanskje ikke positivt" og ting som dette.

Det som skjer i hjernen din er at dette er nå sannhet for deg. Du "vet" at du kommer til å tenke/føle disse tingene, og sånn "er" det. At han drar bort "er" ubehag for deg.

Prøv å vær bevisst på det øyeblikket de tankene starter i hodet ditt. Snu dem! Når du kjenner igjen en negativ tanke, tenk "oi, her er det negative tanker som kommer inn igjen, dette skal jeg rett og slett ikke tenke på nå!". Bestem deg, virkelig hardt, for at du ikke skal begynne med de tankene og lage negative sannheter for deg selv.

Vet det høres ut som hippie-blablabla, men det er så sant at om en er bevisst på hva slags tanker som skjer i hjernen, så er det lettere å stoppe og å komme seg ut av det.

Sorry litt lang post, håper noe av det kan gi mening og kanskje hjelpe deg litt

Som sagt er vi mange som nok føler det samme, vi bør kanskje være flinkere til å snakke sammen for selskap, sende hverandre melding, chatten osv.

[laikamor]

Tusen takk for lange og interessante svar...

Typen er jo borte denne helgen, hos sin søster. Jeg gruet meg en del i forkant, men etter å ha snakket med han om det før han dro, og har skrevet om det her og fått masse tips har det faktisk hjulpet. I tillegg til at jeg har fått høre at det er flere med samme problem. Jeg kjenner allerede at jeg tenker mer positivt, jeg gleder med til han kommer hjem i morgen i stedet for å grine over at han ikke er her NÅ.

Med tanke på det å være sur å grinete i telefonen, og mase hele tiden: dette har jeg allerede bestemt meg for at det skal bli slutt på, og de to siste gangene han har vært borte føler jeg faktisk jeg har klart meg bra.

Jeg har bedt han si fra om jeg blir for masete eller sur, fordi dette er noe jeg selv ofte ikke merker før etterpå. Men likevel, om jeg merker at jeg er i dårlig humør så prøver jeg så godt jeg kan å holde det for med selv, og jeg ringer ikke før jeg får spørsmål fra han om jeg kan ringe.

Jeg er veldig enig i det at det nok er tankene mine som bør endres... Og jeg skal prøve så godt jeg kan. Det er godt å få et lite spark bak, det er også noe av grunnen til at jeg tok mot til meg å lage denne tråden. Jeg håpte jeg kom til å få noen som nevnte dette, fordi det hjelper å få hørt fra fremmede at man bør gjøre ditt og datt. Om jeg bare tenker det selv så blir det ofte til at jeg ikke gjør noe med det. Men, selvfølgelig, det er meg selv som skal endre tankene mine!

Jeg har bestemt meg for at i dag skal jeg ta meg en liten tur for å få frisk luft og klarne hodet litt. Jeg tar med meg kameraet på tur slik at jeg får prøvd å ta noen bilder igjen, også skal jeg gjøre det beste ut av resten av dagen!

Tusen takk for alle svar her! Selv om det enda er en lang vei å gå så føler jeg hvertfall at jeg er litt på vei. Hjelper virkelig å høre om andre som sliter med det samme...

[Gjest]

Nå bor jeg og min kjære 2000km fra hverandre, så vi har vår del av savn for å si det sånn. Men vi er så heldig at vi aldri har mer enn 14 dager mellom hver gang vi sees, selv om det omså bare er "for ei natt". Når det gnager som verst har det hjulpet meg å:

*Tenke at andre har det verre. En god venninne som dro til Australia og studerte, så ikke kjæresten sin på 4-5 måneder. Hvorfor skal jeg sutre for 1-2 uker? Urettferdig og kynisk av meg.

*Ringe bare for å høre hverandre puste omså. Man trenger ikke si noe (greit med billig tlf-abbonement ). Det handler om å føle en psykisk tilstedeværelse av sin kjære. Dere burde selvfølgelig være like-minded da, ellers er det kjedelig om han eller hun synes det er rart/kjedelig å sitte stille på tlf til sin kjære.

*Om det blir veldig lenge, send kort til hverandre.

*Send MMS-bilder av hverdagslige ting du gjør, og vil dele.

[laikamor]

Forresten:

Om det er i ukedagene han er bortreist, da gjør det meg ikke noe særlig. Da er jeg på skolen hele dagen, hjemme klokken 5. Da er det bare å mekke sammen noe mat, se på TV et par timer også legge seg... Da er jeg trøtt etter en lang skoledag, og faktisk litt deilig å være alene, fordi jeg slipper å lage mat til flere enn meg selv og jeg kan legge meg når jeg vil uten å føle meg kjip.

Og ang. det å være med på aktiviteter tror jeg nok hadde hjulpet.. Så jeg skal undersøke litt og se om jeg finner noe interessant. Men så er det det at alt som koster mer enn en 100-lapp er egentlig uaktuelt da vi såvidt har penger til mat... Men skal undersøke og se om jeg finner noe

[Mirai]

Prøv å finne en klubb/organisasjon/aktivitet som f. eks har en årlig kontigent som kanskje er lav, for da er det en kostnad du må ut med èn gang, istedet for å f.eks måtte betale for å være med på noe hver uke.

[laikamor]

Prøv å finne en klubb/organisasjon/aktivitet som f. eks har en årlig kontigent som kanskje er lav, for da er det en kostnad du må ut med èn gang, istedet for å f.eks måtte betale for å være med på noe hver uke.

Skal se hva jeg finner

[Poter]

Det IW nevner handler mye om oppmerksomt nærvær, eller mindfulness som det heter på godt norsk Det kan være verdt å sjekke ut. For det er ikke bare å tenke positivt eller bare å snu tankene, hadde det vært så enkelt, så hadde ikke psykologer og psykiatere funnets Ting skjer jo ikke med et knips, liksom -så da er det greit å få noen hint og tips på veien til hvordan man kan gjøre det. Man trenger ikke finne opp hjulet på nytt Finnes mange bøker om mindfullness om du har lyst å lese. Er annerkjent innenfor psykologien og ikke noe alternativt svada

Høres forresten ut som du tar mange viktige grep, så tror det her kommer til å gå veldig bra -tøff du er

[Mirai]

Poter: mener selvfølgelig ikke at så fort man vet dette så vil alt endre seg, jeg er enig med deg i at det krever jobbing osv. Men det ser ut til at trådstarter er veldig vant til de negative tankene, så tenkte bare å gjøre henne bevisst på at det går an å jobbe med og å se på de tankene på en annen måte, og begynne å være bevisst på dem fra allerede idag

[MiO]

Humøret mitt blir elendig, og dette går jo da utover han. Når han er borte ringer jeg gjerne til han et par ganger daglig, men ofte så er jeg da bare sur, og beskylder han for alt mulig og sier ting som jeg absolutt ikke mener. Det svartner omtrent for meg, jeg tenker ikke klart. Jeg begynner å tenke det værste om han. selv om jeg egentlig vet at tankene mine ikke stemmer.

Er det sjalusi som driver deg til det? Hva er det du beskylder han for?

[laikamor]

Er det sjalusi som driver deg til det? Hva er det du beskylder han for?

Jeg føler ikke at jeg er noe særlig sjalu, nei.... Hva jeg beskylder han for er litt forskjellig, men som oftest for å lyge om ditt og datt eller noe, eller for å glemme meg (om han har glemt å ringe meg når han har sagt han skal) osv. Bare helt meningsløse ting som ikke stemmer...

[Poter]

Poter: mener selvfølgelig ikke at så fort man vet dette så vil alt endre seg, jeg er enig med deg i at det krever jobbing osv. Men det ser ut til at trådstarter er veldig vant til de negative tankene, så tenkte bare å gjøre henne bevisst på at det går an å jobbe med og å se på de tankene på en annen måte, og begynne å være bevisst på dem fra allerede idag

Jeg mente ikke det heller, det var bare for å ta videre det du skrev Skulle kanskje ha poengtert det bedre.

Mindfulness er et veldig fint vertkøyt å bruke for å bli mer bevisst på egne tanker og følelser. Det handler jo mye om å observere seg selv uten å dømme, få med seg hva man tenker og hva man føler -som du skriver.

[madam mim]

Jeg føler ikke at jeg er noe særlig sjalu, nei.... Hva jeg beskylder han for er litt forskjellig, men som oftest for å lyge om ditt og datt eller noe, eller for å glemme meg (om han har glemt å ringe meg når han har sagt han skal) osv. Bare helt meningsløse ting som ikke stemmer...

Og det er der Sonen kommer inn i bildet. Nå du får ensomhetsfølelse, blir irritert, usikker osv osv, så skriver du på Sonen så er det garantert et lass med folk som kan pepre deg med gode og "gode" råd. Og du kan banne på at etpartrefire stykker kjenner seg igjen og kan fortelle hva som hjalp for dem i lignende situasjon. Går så bra, atte.

[Guest LXT]

Prøver å finne meg en hobby, men det er ikke så lett... Om jeg først finner noe jeg synes er gøy å holde på med, så blir jeg lei etter ikke så lenge. Pusling f.eks: jeg puslet 2 puslespill, så var jeg drit lei. Strikking og brodering har jeg vært innom, men lei det også. Fotografering kan være gøy, men ikke med slikt vær det er her for tiden.

Kanskje folk kunne delt deres hobbyer? Litt inspirasjon pleier jo å hjelpe

Nå har du fått mange tips og tilbakemeldinger, så da tenkte jeg å dele mine hobbyer og interesser

Jeg er veldig glad i å tegne, kunne tenke meg å lære å male (bruken av ulike materialer og mer om farger), elsker håndarbeide men det blir ikke prioritert. Jeg kunne tenke meg å heklet, strikket og sydd. Så er jeg veldig opptatt av interiør og gammel stil (helt siden barneskolen har jeg tegnet og skrevet om gamle hus og mennesker i "gamledager"), og derfor unner jeg meg Lev Landlig, Interiørmagasinet og/eller Vakre hjem og interiør når de har min type stil der. Og det har de ofte. Da kan jeg lage meg en god kopp kaffe eller te og kose meg med tips til min fremtidige bolig på landet. Det beste med disse bladene er at jeg har mye igjen for å gjemme på dem og ta dem fram igjen når jeg trenger litt inspirasjon. De går aldri ut på dato

Jeg liker å se en god film eller to i helgen, hvis jeg har tid. Elsker å lese, og jeg har skrevet mye oppigjennom. Inspirasjon kommer når jeg har et koselig miljø rundt meg og da kan det være jeg bare må hive meg over penn og papir og skrive en novelle eller bare tanker som detter ned i hodet.

En annen stor interesse jeg har er språk. Jeg elsker språk, og skulle ønske jeg hadde tid til å lære meg mange nye. Men pr i dag så har jeg vært på god glid til å lære meg egyptisk arabisk. Jeg satt inne og leste MYE, hørte på sanger og CDer mens jeg økte ordforåd og fikk litt innblikk i enkel grammatikk. Det gjorde at jeg klarte å forhandle mye bedre og fikk en mye bedre kommunikasjon med mennesker når jeg var i Egypt, og oppholdene mine fikk en helt annen karakter. Utrolig morsomt!

Men siden jeg ikke er der så mye mer så har jeg måttet legge det litt på hylla. Så nå holder jeg liv i italiensken (har venninner og bekjente boende der), og akter ikke å la den svinne helt hen. Derfor må jeg ta meg litt i nakken noen ganger i året for å ikke glemme det jeg kan, og for å kanskje lære litt nytt. (Og det er den ENESTE grunnen til at jeg har sett hele Sex and the City serien dubbet til Italiensk hele to ganger...)

Jeg skulle veldig gjerne ha lært meg Islandsk, så om jeg får prioritert det en gang i livet, så hadde det vært utrolig tilfredsstillende.

Engelsk er selvagt også superkult, så jeg leser mye engelske tekster. Det tar lang tid å dyrke språk, så da har man noe å bedrive dødtid på

En annen ting jeg er veldig interessert i, er psykologi. Derfor har jeg lest halve året av 1.året i UiO's program for psykologistudenter. Jeg koser meg med bøkene og det er bare tiden min som gjør at jeg ikke har kommet lenger. (Hvem fant egentlig ut at jorden bare skulle ha 24 timer i døgnet? Det har nemlig ikke jeg tid til..)

Historie er også veldig spennende, så jeg kan sitte timesvis å lese om "gamledager" og ønske meg inn i den tiden som var for å kunne oppleve det. (Jeg gikk Interiør på MI en gang i tiden, og et av fagene er noe av det mest fasinerende og spennende jeg har hatt av fag noen gang. Stilhistorie! Det gikk på arkitektur, klær og kultur fra antikken og fram til nyere tid. Da postmodernismen kom så klappet jeg boken sammen, for fyttikatta for en stygg tid Og sånt kan jeg fordype meg i over lang tid..Nerd som jeg er)

Riding og hester har alltid vært en stor del av livet mitt, og jeg rir fortsatt en gang i uken på rideskole for å holde kunnskapene ved like, samt at jeg får en litt annen input i hverdagen enn jobb og hund. Siden jeg ikke har mulighet til å ha egen hest, er dette et fint alternativ, selv om man kan bli litt lei av trøtte rideskolehester innimellom.

Det er også artig å samle på oppsrifter, så det hender jeg prioriterer å lage meg nye kokebøker med mine favoritter i.

Scrapping er dyrt, så det gjør jeg lite av. Men det kan være en idè å gi det i gave. Så når du er alene kan du for eks scrappe et album til noen som har bursdag. Da blir det ikke så dyrt som om du skulle ha laget det til deg selv støtt og stadig

Jeg kjeder meg aldri, og det har jeg heller aldri gjort. Men det kan være jeg er så selskapssyk at jeg ikke har lyst til å finne på noe annet enn å finne noen å henge med. Jeg stortrives i eget selskap, og er avhengig av noe alenetid. Men samtidig er jeg også helt avhengig av vennene mine. Det beste som finnes er å samles og oppdatere hverandre på alt som har skjedd siden sist vi traff hverandre. Hva som er same shit, og hva som er driit, nye hendelser og good news. Akkurat det siste her har jeg skjønt kan bli litt vanskelig for deg da, i og med at vennene dine ikke bor i nærheten. Men det er desto viktigere for deg å komme deg ut å henge deg med på det som skjer der du bor. Sånn at du treffer nye mennesker og på den måten stifter nye vennskap. Det er tiltak, men fy så koselig det er når du kan invitere hjem på vin når typen er borterist

[BareLinn]

Hvordan går det nå?

[laikamor]

Han flyttet med meg ned til Flekkefjord i sommer, men siden han ikke fikk lærlingplass her så måtte han flytte opp til søstra si. Så, nå bor vi maaange timer fra hverandre og får se jverandre ca en gang i måneden. Jeg sliter til tider, spesielt de siste dagene før jeg reiser, men det går faktisk overraskende bra! Han jobber seint mandag til torsdag, også har han fri fredag, så når vi besøker hverandre får vi en ekstra dag hvertfall... Vi ringer hver dag for å si god natt, mens i helgene blir msn brukt en del, samt telefon... Har meldt ham inn i vår fri familie så det ikke blirså dyrt...

Jeg bor jo sammen med familien min nå då, og det hjelper jo på.. Men jeg savner han konstant, men det har likevel blitt bedre. Jeg har feiret jul hos han, og reiste hjem igjen i går. Første gangen jeg ikke har grått, så det går riktig retning. Til sommeren flytter jeg opp til han igjen, og det ser jeg virkelig fram til