Hvordan jobber dere med ting hunden er redd for?

[Guest Yellow]

Jeg kan ikke huske at min hund noen gang har hatt en "spøkelsesfase".

Eneste jeg vet han kan være utrygg på, er store ting i mørket, som en elgstatue der vi bodde når han var valp. Noe han ikke reagerer på lyse dagen, og da fikk han bare helt slakt bånd, og fikk utforske den i hans eget tempo. Gikk helt vanlig bort til statuen og tok på den, og da var det iallefall ikke noe farlig lenger. Litt morsomt da vi møtte på en ekte elg i hagen derimot når vi skulle ut, bare ca. 8 meter unna, og den var ikke farlig iforhold, den skulle jages, hehe.

Kan også skvette en sjelden gang om det går noen forbi hagen midt på natten når han er der uten at han har hørt de komme på forhånd, men det går med det samme over når han forstår hva det er for noe.

Tror det er viktig at du ikke gjør noe stort ut av det, men late som ingenting og overser det fullstendig, og i ditt tilfelle bare setter på båndet og går ut om normalt om det er en flue i gangen, og overser det om han er redd akkurat da.

[AnnChristin]

Terho er nok reint spik spenna gæren. Her forandrer ting seg fra minutt til minutt. Den søpplebøtta han pissa på for fem minutter siden er brått dritskummel og skal bjeffes på på veien tilbake!

Bare driter i det og går videre jeg. Som oftest går han løst(langline) på tur.

[MonicaT]

Kan man ikke bare drite i å lage ett nummer ut av ting da? Oppføre seg som vanlig og slutte å tenke og analysere og lage haraball utav bagateller?

Hunder er ENKLE sjeler, de er lette å overbevise - og dersom eier er lugn, trygg og forutsigbar slik at hunden har 100% tillit til at eier løser alle verdensproblemer så vil man ikke få enorme reaksjoner på ting. Javel så reagerer bikkja på søppelkassa til naboen helt plutselig etter ett år da - so what - istedet for å gjøre den søppelkassa til en stor sak som MÅ sjekkes, klappes på og styres med så drit i det å gå videre.

Helt enig.

Og jeg tror dette er noe vi jenter sliter litt med, vi analyserer og tenker for mye. Gjør ofte ting mer vanskelig enn det er.

Det ser man ofte på trening også. Det enkle er ofte det beste ....

Vi bodde mer på landet når Toya var ung. Hun hadde aldri tatt tog eller vært i byen. Jeg skulle jobbe i Kr.sand og tok henne med. Hun tok 4 timer tog, gjennom byen og så inn på hotell hvor jeg satte henne fra meg for 4 timer mens jeg jobbet. Jeg tenkte ikke over det engang og det gikk helt fint. Var ikke noen andre alternativer heller.

Jeg tror at om jeg hadde begynt å tenke, styre og jobbe med dette kunne jeg sikkert gjort det til en større sak, fått en mer usikker hund og tullball. Men igjen, man kjenner jo sin egen hund. Jeg forventet ikke noen problemer, da Toya er snill og grei.

Her inne leser man ofte at alt skal tilvennes, dikkes og dulles med. Jo, kanskje noen ganger, men ikke alltid.

[Ara]

Jeg er ikke så vant med valp/unghund siden vi somregel har tatt til oss voksne omplasseringshunder. Så jeg har igrunn ikke tenkt så mye over hva gjøre eller ikke i slike situasjoner, ser at Oscar nå iblant kan finne ting skummelt, men har bare lata som ingenting og gått videre. Her en dag var det noen fra et telefonselskap ute i gata her og satt opp noe bokser, Oscar syns boksen var veldig skummel, men jeg dro ham bare med meg forbi som ingenting. På veien tilbake virka det ut som det var glemt.

[Guest lijenta]

Kan ikke huske at mine har syntes alt har vært så skummelt. Jo fresten så har jeg kommet på to episoder på 19 år. Vet ikke hvorfor men jeg går med en forventning om at ting skal fungere. Den ene var en pose i vegkanten og valp og da gikk vi forbi noen ganger til det løste seg. Den andre var en anne valp og et komlokk hvor det bruste i vann under, Jeg stilte meg opp oppå kumlukket og sto der en stund til hunden kom bort så gikk vi videre. Vi har nå en Border Collie som ser ut til å bli redd for raketter det er ikke så mye å få gjort noe med og foreløpig så syntes hun det var helt nydelig å gjemme seg under teppet oppå min mage når rakettene gikk som værst her så da tror jeg i grunnen det blir med det.

[LittleLight]

Jeg jobber med det, fra første sekund! Er så nøye så nøye, vil ikke ha gneldrebikkje, redd bikkje, aggressiv bikkje, usikker bikkje.

Nå har jeg ikke hatt en spesielt fryktfull rase før, jeg har en Presa sovende på bena nå og de er jo ikke kjent for å være redde av seg, men når støvsugeren kom frem- da var det lite stolthet å se i hunden!

Endte med at jeg satt på gulvet og snakket med støvsugeren med en glad og oppspilt stemme, strøk på den, koste med den, la meg ned med buk opp ved siden av den og gjespet. Hun kom etterhvert sigende frem fra tv-bordet og lurte seg noen skritt nærmere, etter noen minutt var hun helt oppi den og sniffet, men tror luften som blåste opp ble for mye på en gang! Fint hvor koko man føler seg når det står på.

Nå jobber vi også med at hvem som helst kan trø inn og ut av dørene her uten at verken jeg eller hunden bryr meg. Første gang det kom noen lå jeg på sofaen og gjespet instendig da døren gikk opp. Andre gangen sto jeg med ryggen til døra og snudde meg ikke før jeg ble snakket til, etc. Prøver å dempe vokterinstinktet hennes, so far so (very)good! :D Hun bjeffer ikke når noen kommer inn dørene. Ikke reagerer hun på folk utenfor vinduene heller, uansett hva de gjør, har selv løpt forbi og veivet med hendene, fått andre til å løpe forbi, fått folk til å bråke utenfor- hun sitter bare der og ser på, noen ganger sover hun bare videre. Når jeg leser det jeg selv skriver, så er jeg brått glad jeg ikke har naboer!