Gå til innhold
Hundesonen.no

Rare ting du trodde da du var liten?


Guest Yellow
 Share

Recommended Posts

Hehe, da jeg var liten trodde jeg en av naboene var Alf Prøysen (bare fordi han var gammal). Og så trodde jeg at det var JEG som hadde funnet opp ulvehund! Så sa til kusina mi at det var ulvehunder i skogen her.

Og så trodde jeg det var hekser ute som om natten kidnappet små barn (det hadde søsteren min sagt). Og at det var et skummelt ovnmonster i kjelleren.

Jeg trodde også at jeg kjente alle fra "Huset med det rare i" (barne TV-program) i virkeligheten. Klarte ikke å skille mellom TV og virkelighet helt.

Og så trodde jeg at når man satt i badekaret og badet, måtte man gå ut FØR man tok ut proppen, hvis ikke kunne man bli sugt ned i sluket :( Og at det kom haier opp av sluket. Var livredd for sluket!

  • Like 1
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg trodde at hver gang man satte på en CD, så måtte artisten sitte et sted å synge. Liksom, at artisten satt et sted hvor han eller hun hadde oversikt over alle som eide CD'ene, og da sang den riktige sange når den ble satt på et sted i noens hjem. Men så kom jeg til å tenke på hva som skjedde hvis to stk satte på forskjellige sanger samtidig, og da tror jeg hodet mitt eksploderte litt :P

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg hadde akkurat lært hvor høyt/langt en meter var,og hadde i tillegg stor interesse av værmeldingen på radio.Den morgenen de sa det skulle komme snø over tusen METER var det en hysterisk unge som ikke turte gå ut.... :icon_redface:

  • Like 4
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg trodde jo som mange andre at Labbetuss var en helt ekte OES. Det vil si, fram til vi hadde en stor oppvisning på kulturhuset hvor Labbetuss skulle være. Jeg skulle være med og danse ballett og ble geleidet bak scenen der jeg fikk mitt livs sjokk. Kostymet til Labbetuss lå nemlig i en haug på gulvet. Det var det mest grusomme jeg hadde sett.

:lol: Stakar!

Eg trudde VELDIG lenge at pastaplatene i lasagne eigentleg var ost. Eg vart like skuffa kvar gong når det viste seg at det ikkje var det, og eg kunne ikkje fatte og forstå kva det kunne vere for noko. Etter kvart hugsa eg frå gong til gong at det jo ikkje var ost, men eg hadde alltid eit lite håp likevel...

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg trodde at hvis jeg spiste vannmelon-frø så kom det til å vokse vannmeloner i magen min. Når jeg uheldigvis klarte å svelge et vannmelon-frø fikk jeg totalt panikk, og gråt og gråt. Jeg satt der og trodde jeg skulle dø fordi jeg hadde spist et frø.. For magen min var mindre enn en vannmelon! :cry: :cry:

Takk til mine eldre søsken som lurte meg i 12år :D

  • Like 1
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Guest Michellus

Da jeg var liten trodde jeg at drømmene mine var ekte. Drømte jeg at jeg falt, så var jeg overbevist om at jeg hadde svevet IRL også. Også husker jeg at jeg pleide å ha en ekkel drøm hvor Hufsa sitt søskenbarn kom for å ta meg. Dette var en drøm jeg pleide å ha nesten hver natt en stund, og jeg var overbevist om at det faktisk skjedde.

Ellers veit jeg ikke altså, jeg var vel en kjedelig, men kunnskapsrik liten unge :lol:

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg kommer ikke på noen jeg hadde, men må fortelle at den søte 5 år gamle nevøen min trodde de ikke snakket med munnen i gamle dager :lol:

Grunnen er en gammel serie som går på barnetv ( vi i bakkebygrenda el noe) hvor alt er dubet.. Herregud, som vi sleit med å holde oss alvorlige..

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg husker ikke hvem som fortalte det, men det ble sagt til oss barna at hvis man viftet med noe hvitt mot nordlyset, så kom det for å hente deg! Så hva gjorde vi? Vi viftet med de hvite luene våre et par ganger, og styrtet så for å gjemme oss et sted vi kunne følge med på hva nordlyset gjorde. Det var alltid med hjertet i halsen vi gjorde det, men vi bare måtte prøve. :P

Siden jeg er oppvokst halvannen fotballbane fra fjæra så ble mye av tiden brukt der for å leke. Vi var (i alle fall jeg hehe) overbevist om at det gikk an å erte havet til å komme med større bølger. Så vi stod heeelt i kanten og ropte "æddabædda sjøbåra sjøbåra". Med jevne mellomrom så kommer det jo litt større bølger, og det var jeg helt sikker på var på grunn av oss. :aww:

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg så en gang en film, og han ene i filmen, han døde. Jeg ble veldig frustrert da jeg så en annen film hvor samme mannen var med, men konkluderte med at denne filmen nok var laget før den der hvor han døde. Men, så døde han i den filmen og. DA ble jeg forvirret. Men så fikk jeg forklart hvordan det hele hang sammen.

Filmer i svart/hvitt var selvsagt laget på den tiden da man ikke hadde farger, og det må jo ha vært veldig kjedelig å leve da.

Ble også skuffet da jeg faktisk ikke kunne gå bak tv'n og se hvordan en mann så ut forfra uten klær, han stod med ryggen til mot skjermen, og da må man jo kunne gå bak for å titte. Den gang ei.

Kan signere alt her! :D

Også trodde jeg at du hvite/røde stripete postbilene ble kjørt av tyver og skumle folk, så hver gang jeg så en slik gjømte jeg meg, å jeg var nabo med postkontoret :lol:

Trodde også at vi var kongelige, fordi pappa kalte meg prinsessa si, fikk faktisk problemer i barnehagen pågrunn av det *ler*

Åh, det er så mange slike ting som har gått opp for meg iløpet av årene, ganske sent også noen, som jeg ellers aldri har tenkt på. Men nå kommer jeg selvsagt ikke på noe :aww:

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Da jeg var liten bodde det en rød vaskebjørn i skogen bak huset vårt. Så den mange ganger jeg for tenk! :D

Og en mann nede i gata kalte vi for maskemannen. Alle var redd ham. Hvitt ansikt og krokrygget. Han hadde sprøytespisser stikkende ut fra stresskofferten sin, såklart. Også hvit varebil. Han var nemlig både narkoman og kidnapper og hadde hvit maske på seg.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Kom på! Jeg trodde at både Amerika og Norge feiret meg, jeg har nemlig bursdag 4 juli og som trøst for at jeg hadde bursdag midt i fellesferien når alle var borte sa mamma at alle flagget for meg :P

Også trodde jeg pappa var med i 1 og 2 verdenskrig, falklandskrigen og Napoelons hær. Dette fortalte han nemlig meg, og jeg fortalte det jo videre... Han var kokk i marinen liksom. Han lærte å ikke lyve til barn da :P

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg hadde sånn ganske lik variant som Loke. Søsteren min har bursdag 21. februar, så jeg trodde alle feiret hun.

En annen ting var at søsteren min lurte meg til å tro at hun ikke kunne ha sideskill, for da klarte hun ikke rette opp hodet fordi det ble for tungt på den ene siden. Så grunnen til at hun ikke fikk seg sideskill var at hun da måtte gå med hodet på skakke. :P

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Da jeg var liten trodde jeg at hver gang en sang ble spilt på radioen, så måtte artisten synge :icon_redface: Jeg husker at jeg syntes veldig synd på en artist, fordi sangen hans ble spilt hele tiden...han måtte jo bli lei av å synge!

Det minner meg om min egen innbildning; jeg trodde hallo-dama på tv hadde et enormt panel foran seg med tusenvis av knapper på. En knapp for hvert program. Jeg var veldig imponert over at hun alltid traff riktig knapp! :)

Jeg var overbevist om at det var rekeøyne i fårikålen..

:lol:

Jeg husker ikke hvem som fortalte det, men det ble sagt til oss barna at hvis man viftet med noe hvitt mot nordlyset, så kom det for å hente deg! Så hva gjorde vi? Vi viftet med de hvite luene våre et par ganger, og styrtet så for å gjemme oss et sted vi kunne følge med på hva nordlyset gjorde. Det var alltid med hjertet i halsen vi gjorde det, men vi bare måtte prøve. :P

Haha, det gjorde vi også, ofte. Og ble pissredde! :P

Mine to eldre søsken fikk innbildt meg at jeg hadde en sjelden sykdom som gjorde meg helt rar, som jeg ikke kunne merke selv. Og at alle andre visste om det, og hadde fått streng beskjed av mamma om å ikke fortelle det til meg. Jeg husket ikke at de hadde sagt det, og gikk rundt med en "Enn hvis..?"-følelse fra tid til annen til langt oppi tenårene :icon_redface: Så plutselig kom det for en dag at det var de som hadde sagt det, at det var der den følelsen kom fra! De har fortsatt litt dårlig samvittidghet for det tror jeg.. :teehe:

  • Like 2
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg trodde at alle barbiene og bamsene mine egentlig var levende, så når jeg var aleine på rommet mitt pleide jeg å snakke til dem å si at det var ikke farlig å "våkne til live" foran meg. Det skulle være vår hemmelighet og vi skulle ha det så moro sammen :icon_redface:

Og så trodde jeg at babyer kom ut av rompa :aww:

Var nok veldig mye annet rart jeg trodde også, men det var dette jeg kom på i farta!

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Og så trodde jeg at babyer kom ut av rompa :aww:

Drittunger, liksom? :o

Kommer ikke på noe som jeg trodde når jeg var liten jeg, annet enn at jeg var hellig overbevist om at jeg hadde små mennesker i skapet mitt, sånne lilleputt-mennesker, som i boka "Indianeren i skapet", eller hva den nå het. Mest fordi at jeg så dem når jeg hadde feber (klart det ikke var feberfantasier :aww: ).

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg hadde sånn ganske lik variant som Loke. Søsteren min har bursdag 21. februar, så jeg trodde alle feiret hun.

Folk gikk i tog for mine foreldre, tenk. Begge har bursdag 17. mai :P

Var også redd for nordlyset, for om man vinket til det så kom det og tok deg. Så var ofte jeg løp hjem fra korøvelse.

Også var jeg overbevist om at det var ulv i skogen (i Tromsdalen), så var livredd hver gang jeg skulle hjem fra ei venninne som bodde ganske langt inni dalen.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Eneste jeg kan huske var at mine foreldre trodde at jeg ikke viste hva "hmhm'n" var. Jeg viste det jeg, for det var bjørn og de snakket om den kun når vi teltet i vassfaret. Mine eldre søsken var blitt enige med mine foreldre om at de ikke skulle si bjørn når jeg var i nærheten. Så jeg spilte med inntil for noen år tilbake og avslørte at jeg hele tiden viste hvem "hmhm'n" var *ler* Mor var sjokkert *ler*

Jeg livredd mørket da, men det er fordi det finnes spøkelser der, og det gjør det jo ennå. Mørket er ikke min venn :baby:

I går fikk jeg forøvrig greie på ett av mine barns fantasier. Vi snakker jo om Ola Beinløs (gjennomtrekken), hun trodde det var en skitten gammel mann med stort skjegg som slamret med dørene :P Stakkars barn, ikke like herdet som moren hun som ikke lot seg avskrekke av digre hmhm'r

Lenke til kommentar
Del på andre sider

En gang da jeg var lita (var nok 4-5) drev mamma på å kokte noe. Da hun gikk ut av kjøkkenet kikket jeg oppi gryta og ble litt overrasket over at det som lå i det kokende vannet var en menneskefot! Det var tydlig at det var det vi skulle ha til middag og jeg var litt sjokkert over at vi spiste andre mennesker... Men fant ut at vi spiste jo så mye rart, så det var sikkert normalt :icon_confused: Så jeg gikk rundt en hel dag og lurte på hvordan menneske smakte... ble ganske lettet da mamma fortalte at det var oksetunge (selv om det også var ganske rart) :innocent:

  • Like 1
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg trodde at alle barbiene og bamsene mine egentlig var levende, så når jeg var aleine på rommet mitt pleide jeg å snakke til dem å si at det var ikke farlig å "våkne til live" foran meg. Det skulle være vår hemmelighet og vi skulle ha det så moro sammen :icon_redface:

*ler* Det gjorde jeg også, jeg klarte ikke å se for meg at noe ikke levdew når jeg va liten, så jeg var overbevist om at det mesta hadde følelser osv. Spesielt ting med øyne, da måtte det bare leve jo! *flire*

Jeg trodde forresten også at alle snille menner som ikke var i familie var "lokkemenner", da pappa klarte å si et eller annet om at lokkemenner lata som de var snille, etter jeg hadde blitt med en fremmed mann etter skolen for å hjelpe å lete etter valpen hans.(som faktisk viste seg å ikke ha noe valp... skremmende).

Så en gang jeg var med en jente hjem fra barnehagen, klarte jeg å si til faren at jeg viste han var en lokkemann, for han var jo så snill :lol:

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Join the conversation

You can post now and register later. If you have an account, sign in now to post with your account.

Gjest
Skriv svar til emnet...

×   Pasted as rich text.   Paste as plain text instead

  Only 75 emoji are allowed.

×   Your link has been automatically embedded.   Display as a link instead

×   Your previous content has been restored.   Clear editor

×   You cannot paste images directly. Upload or insert images from URL.

 Share

  • Hvem er aktive   0 medlemmer

    • Ingen innloggede medlemmer aktive


  • Nye innlegg

    • Motviljen mot utgangsstilling fremstår som død, men puberteten truer i horisonten, så utsteder ingen dødsattest ennå. Livserfaring tilsier at Motviljen antakelig vil sprette opp av kista og flire: Trollollol! Å få utgangsstilling uten mat fremme, relativt stabilt, kun noe nøling akkompagnert av et oppgitt sukk før han kommer inn, når han vil jeg skal kaste en leke, det er hurtigere progresjon enn jeg forventet for noen uker siden.  Vi har en god periode ..så god at noe fokus nå er over på mindre viktige ting som sportsøvelser. Første sitt under innkalling serverte Eddis i forrigårs, på første forsøk. Det var et nydelig øyeblikk. Flere repetisjoner med stå under marsj, avstandskommando og sitt under innkalling var fine, i mine øyne. Verken han eller jeg er interesserte i hva en dommer synes om utførelsen vår, fordi mestringsfølelsen fra å tro vi er flinke er hva som driver oss. Mestringsfølelse og glede er superfood for motivasjonen. Fokus på hva som er feil medfører frustrasjoner, uteblivende mestring, dårlig stemning, dårlig samspill og ødelegger relasjonen - og hva er da poenget med å ha og trene hund?  Sitt begynte bli upålitelig. Hvorfor? Fordi jeg hadde glemt å være begeistret. Bare forventet å få sitt på cue og glemte bli genuint overrasket og takknemlig og begeistret av hvor flink gutt han er.  Av utfordringer vi nå har - skjønt det føles som et hån å bruke det ordet om vansker med øvelser til sport, da andre bruker det samme ordet om reelle problemer:  Spin - også kjent som snurr rundt.  Aner ikke lenger hva lyden betyr. Trenger håndsignal. Kommer konsekvent løpende inn for å gjøre det rett foran meg, hver gang jeg ber fra avstand. Bli-på-stedet håndsignal, som har vært en nøkkel til flere andre øvelser har foreløpig ikke hjulpet.   'Twirl' er et fullstendig ukjent begrep dersom ikke 'spin' kommer først. Verken ordet eller håndsignal gir ham noe forståelig hint. Her må det spinnes før det kan twirles. Sånn er loven.  Hva som må til for å få en lovendring - det blir spennende å finne ut av. Punkt 1 og 3 går seg sikkert til med mer trening, men på punkt 2 er jeg helt blank foreløpig. Ingen ideer om hvordan løse det der.  Heldigvis opplever Edeward en glede i øvelsene som ikke bare handler om belønningene. Han LIKER å spinne og twirle og rygge og gå mellom beina mine og sendes frem til target og sånt. Det er noe å gjøre. Arbeit macht frei. ..og det ser ut som utgangsstilling og gå fot også er i ferd med å kategoriseres som lystbetonte oppgaver en kan døyve eksistensiell angst og kjedsomhet med.  Bilde er vel obligatorisk. Relevans til konteksten mindre så. I denne tidsalderen er det ingen som leser en vegg av tekst uansett
    • Jeg ser ingen skam med å slite med å trene gå pent i bånd. Noe av det vanskeligste å få en hund stabil på. Ikke mål deg mot de som har fått det til eller la noen andre få demotivere deg med sammenligning. De har ikke din hund.  Du forteller ikke hvilken rase/blanding du har, men noen er virkelig vanskeligere/lettere enn andre. Av egen erfaring med veldig førerorientert hund, så hadde den standard stopp og snu metoden ingen effekt. Hunden tok det som en morsom lek. Det der var like interessant som å komme fremover.  Den jeg har nå kan ikke bare gå. Det er for kjedelig. Det som fungerer her er oppgaver, og de må gis fortløpende så han ikke rekker å kjede seg.  Belønning med lek er bedre enn mat på min. Energinivået er høyt, det blir mye stresshormoner når sterke forventninger til noe ikke umiddelbart blir innfridd og lek utløser endorfiner, som kontrer kortisol. Får ikke samme effekten av å belønne med mat, det risikerer jeg at stresset bare øker, dersom maten er av høy verdi. Min girer seg opp i forkant når han vet vi skal ut på tur, noe som resulterer i outbursts når vi kommer ut. Å leke litt før vi går avgårde, slippe ut litt damp på en kontrollert måte, det har en beroligende effekt.  At enkelte fnyser av verktøy som frontfestet sele og grime skal en ikke bry seg om. Det er mange profesjonelle som kritiserer disse verktøyene på sosiale medier, men de lever jo også av kunder som trenger hjelp med gå pent i bånd trening, så det gir mening, sant? Selv bruker jeg frontfestet sele heller enn halsbånd fordi min bykser impulsivt og ukontrollert. I tillegg til potensialet for skade på strupen er det sterkt ubehagelig for ham. En bykseraptus i halsbånd kan utvikle seg til et sinneutbrudd mot meg som holder båndet, noe som aldri skjer i selen.  Jeg har begynt trene min på å gå med grime fordi han nærmer seg pubertet og er stor og sterk. Bedre føre var enn etter snar om han plutselig endrer personlighet overfor passerende hunder - men min er ulik i ulike miljøer. Grime kan brukes i bymiljø, hvor han ikke bykser, men så har vi andre typer omgivelser hvor jeg ikke tør bruke grime før byksing er en utslukket adferd, av samme grunn som jeg bruker sele istedenfor halsbånd.  Også: det er alltid lys i enden av tunnelen. Alderen din er i er verste perioden, synes jeg ihvertfall. Teflonbelegg på hjernen og lite mottakelig for ny læring, glemmer ting den kan, selektiv hørsel, lett distrahert, nysgjerrig søkende på omgivelsene, ... Mye blir bare bedre "av seg selv" senere, når mer moden. 
    • For det første høres det ut for meg som du trenger litt hjelp med båndtreningen. Er det noe kurs å finne i nærheten? Ihvertfall anbefaler jeg deg å søke opp tråder om båndtrening her på forumet. Hvis du har holdt på å snudd retning i evigheter ser det ikke ut til å fungere, og du må gjøre noe annerledes. En ting kan jobbe med inne er kontakt, og det å få hunden til å følge med på deg. Si kontaktord når du står foran hunden - gi godbit så fort hunden ser på deg,gjenta dette fem ganger. Ta et par-tre slike økter i løpet av dagen, beveg deg etterhvert litt lengre unna. Så kan du si "fot" og bruke enten godbiten eller håndtarget om du har det, til å få hunden til å følge ved siden av deg et par meter. Når dette sitter godt inne, kan du bruke det for å få inn hunden og holde seg ved deg litt ute. Generelt vil jeg heller anbefale å bruke en sele og langline og la hunden bevege seg slik den vil, og heller trene korte økter med kort bånd i løpet av turen. Da kan du gå uforstyrret til nærmeste grøntområdet eller parkeringsplass, og trene slik som beskrevet over. Det er ikke et mål at hunden skal gå fot hele turen, men at du kan få ham inn til deg og under kontroll ved behov, og forhåpentligvis sjekke inn med deg underveis på turen.  Antitrekkbånd er vanligvis ikke det samme som struphalsbånd, og jeg vil si at det er bare en positiv ting om folk bruker det ved behov. Men det vil ikke lære hunden å gå pent i bånd, det må du gjøre ved siden av. Hvis trekkingen er et stort problem går det an å bruke grime når du ikke vil trene på båndtreningen eller bruke langline.  Det finnes også seler med feste foran (noen "vanlige" seler har feste på ryggen og foran i tillegg, så det er enkelt å flytte mellom"), slik at hunden blir snudd mot deg når den trekker. Igjen må dette brukes sammen med trening, men det gjør det litt lettere. Ellers ville jeg ikke brydd meg så mye om hva andre tenker og mener så lenge du gjør det som er best for hunden. Lykke til!
    • Er redd noen skal tro jeg er slem med han. Har en på ett år og som fortsatt drar i begynnelsen av dagens første tur. Dermed må jeg snu rundt mye og få han til og fokusere på meg. Overhørte naboen si jeg hadde antidra bånd på hunden til andre og det syntes jeg var skikkelig ubehagelig. Jeg bytter til kort bånd vist han drar i stede får og gå rundt med langline så jeg får mer kontakt bare. Ikke noe anti dra bånd ( vet ikke hva det er men går ut i fra hun mener strammehalsbånd noe han ikke bruker men han bruker halsbånd vist han skal gå der det er vann får han elsker og bade så slepper jeg at lykta på selen skal bli ødelagt. Kan ikke akuratt trene på dette inne og jeg må trene han på det. 
    • Usikker på om massiv fremgang i hverdagslydighet skyldes endring av metode, økt mental modenhet med mer impulskontroll, "varmen" (ikke veldig), eller en kombinasjon, men vi koser oss. Ikke en lyd på verken bussen, Posten eller Felleskjøpet i dag. Ble helt rørt av hvor flink han var til å sitte pent og pyntelig og vente uten labber på disken eller konsert. Å manøvrere pent mellom hyller med leker og tygg og snacks var deilig nok. Måtte nesten klype meg i armen da han bare var lydig ved disken også, begge steder. Det kom noen raptusbyks da vi nærmet oss hjemme igjen, men kjapt under kontroll med cue på en øvelse og en leke, og da det i neste øyeblikk kom et helt heat av saftige skinker i kondomdress på hjul -  bakfra - bare en meter fra oss, så satt han bare pent og pyntelig og så på de fly forbi uten impulser til å jage etter for å bite noen i rumpa. Amazing!  Godgutten 🥰
  • Nylig opprettede emner

×
×
  • Opprett ny...