Gå til innhold
Hundesonen.no

Sutretråd..


Maria
 Share

Recommended Posts

Jeg hadde samme opplevelsen med en hest en gang, om jeg kan få lov til å sammenligne?

Hadde to hester i trening fast for en ganske stor trener og da min elskede (*mitt alt*) hingst skulle flytte til et annet sted så ble jeg så lei meg (jeg som egentlig er ganske hardbarket på den måten) at jeg bestemte meg for at jeg ikke skulle involvere meg så mye i en hest igjen, ingen kom til å bli som go hingsten min.

Så kom dagen jeg skulle få ny hest, hingst denne gangen også, men helt forskjellig fra den andre jeg hadde på alle måter.

Etter to uker med distanse så husker jeg fortsatt den dagen hjertet mitt åpnet seg for den nye hesten "min", han var jo så kul, liten rakker, med et kult humør som smittet så over når jeg kom opp til han etter en lang dag på jobbet.

Vi vant løp sammen :bananas: :bananas: , hadde mange flotte turer i skogen sammen, vi skremte liv av noen dressurtanter som vi møtte i skogen som var livredd for at han lille tullingen skulle bedekke hoppene deres (vi satt på hver våre hester og lille hingsten skulle bare vise at han var gutt, ikke mer enn det. Jeg sa bare rolig til dem "slapp av, vi har ikke gulesider her, han rekker ikke opp" :P Gutten var ca 148cm, hoppene ca 175cm), han kunne gå løs vedsiden av meg ved vannet, hadde 100% innkalling og vi delte boller hver eneste dag (min "middag" mellom stall og normal middag på kvelden).

Jeg glemmer aldri han jeg hadde før denne gutten, men jammen så borret Gaute seg inn i hjertet mitt med sitt humør og attitude.

Litt klissete, men måtte bare fortelle historien siden jeg hadde ikke lyst til å åpne meg igjen.

Tenker noen ganger sånn at HVEM skal klare å erstatte Chicka, hun er jo perfekt, men så tenker jeg på historien med Nils og Gaute og vet at det kommer nok en ny personlighet inn i livet mitt igjen og smelter meg helt :heart: :heart: :heart:

n743665198_2563093_531.jpg

Beste hesten i mitt liv *mitt alt* :heart: :heart: :heart:

n743665198_2563089_6845.jpg

Lille raringen, lykkepillen min og humørsprederen :heart: :heart: :heart: (jada, ikke se på meg, vært ute og kjørt på sølebane)

  • Like 2
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Søt historie, Renate :) og absolutt sammenlignbart med hund. Heldigvis er jeg så heldig å ha mitt alt, nemlig Chessea, ennå. Og ingen vil noen gang kunne erstatte henne, men jeg ser jo at det er viktig å åpne seg for å la andre hunder få krype litt under huden på en også :)

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Søt historie, Renate :) og absolutt sammenlignbart med hund. Heldigvis er jeg så heldig å ha mitt alt, nemlig Chessea, ennå. Og ingen vil noen gang kunne erstatte henne, men jeg ser jo at det er viktig å åpne seg for å la andre hunder få krype litt under huden på en også :)

Takk :)

Jeg føler at jeg har hatt mitt alt i hest, hund (Chicka lever jo ennå, men begynner å dra på årene) og katt, men er jo så glad i dyr at jeg kan få flere som knuser hjertet mitt fullstendig, man må bare være åpen for det og akseptere forskjellene, se sjarmen i ulikhetene ;)

Når jeg først er igang med fjas, så MÅ jeg jo vise frem barnebarnet til Nils (den første hesten), som jeg faktisk har kontakt med nå:

300373_10150383770425199_743665198_10441823_1589049145_n.jpg

Hva blir jeg da?? Stolt "oldemor"??? Ha ha ha :P:thumbsup:

  • Like 1
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Så deilig å lese, er ikke bare meg :D Har vært ganske frustrert de siste dagene jeg, jeg 'hadde' jo værdens enkleste valp, så ble han ei pubertetsrotte. Han er 9 måneder nå å ei skikkelig fillebikkje til tider :P Kontakt- hva er det? Ikke dra i båndet- hva er det? Dekk- hva er det? Høre etter- HVA ER DET?? Jaja, han kan iallefall å sitte da :P Noen ganger blir jeg faktisk litt lei av han, han bare går å surrer og lukter og gidder ikke se på meg en gang, er generelt bare en stoor :baby: . Den uredde valpen min er blitt ei skikkelig pyse, mannen på gata kan bite, hunden på andre siden av vegen er driiit skummel så vi bare mååå kjefte på den... Folk på sykler kan kjøre på deg- må bjeffes på de også.. Hunder på samme størrelse og litt større SKAL knøvles dersom muligheten er der..

Men i morgen er en ny dag, så kanskje vi kjefter på èn ting mindre da :)

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Så deilig å lese, er ikke bare meg :D Har vært ganske frustrert de siste dagene jeg, jeg 'hadde' jo værdens enkleste valp, så ble han ei pubertetsrotte. Han er 9 måneder nå å ei skikkelig fillebikkje til tider :P Kontakt- hva er det? Ikke dra i båndet- hva er det? Dekk- hva er det? Høre etter- HVA ER DET?? Jaja, han kan iallefall å sitte da :P Noen ganger blir jeg faktisk litt lei av han, han bare går å surrer og lukter og gidder ikke se på meg en gang, er generelt bare en stoor :baby: . Den uredde valpen min er blitt ei skikkelig pyse, mannen på gata kan bite, hunden på andre siden av vegen er driiit skummel så vi bare mååå kjefte på den... Folk på sykler kan kjøre på deg- må bjeffes på de også.. Hunder på samme størrelse og litt større SKAL knøvles dersom muligheten er der..

Men i morgen er en ny dag, så kanskje vi kjefter på èn ting mindre da :)

Seconded... :P Min er og 9 mnd og er tidvis en dust... En søt dust da, heh.

  • Like 1
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Når jeg fikk Mayah følte jeg det også litt som deg Maria. Elwira har vært min øyesten i 7 år, og vi kjenner hverandre ut og inn på godt og vondt.

Mayah var noe helt annet. Jeg har brukt lang tid på å bli kjent med henne, og vi er enda ikke helt på nett. Dette tror jeg vil endre seg, og forholdet vårt blir bedre fra dag til dag.

Jeg er helt sikker på at det blir bedre med dere to! Hun kommer aldri til å bli Chessea, men Leja :) På samme måte som Mayah absolutt ikke er Elwira, men begge er fantastiske på sin måte.

Bruk tid til å bli kjent! Om noen mnd kommer ting til å føles annerledes :)

  • Like 1
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Takk, Heidi :) det hjelper! Jeg håper og tror vi skal bli mye bedre kjent etterhvert selv om Leja ikke er Chessea. I morgen kommer Chess hit igjen, og det gleder jeg meg sånn til! Tror jammen Leja gleder seg og - o store forbilde!

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Det er både lov og deilig å sutre litt av og til. Det er også både lov og delig å tenke: "hva søreh har jeg egentlig gjort?!"

Og det er helt naturlig -og ikke alltid man egentlig mener det så veldig heller...

Klart man tviler på sine valg av og til, men heldigvis har slike tvil en tendens til å gå raskt over. Særlig ovenfor hunder og unger (antar jeg). Og man venner seg til det meste!

Ingen som tviler på at du og Leja kommer til å få et godt og langt samarbeid og liv sammen - men det er likevel veldig forståelig at du tenker som du gjør. Det stikker nok ikke så dypt, og bare vent å se hvor mye kult dere får gjøre sammen.

Ang. størrelse så er det klart at det er veldig merkelig å plutselig sitte der med en skjør liten valp på størrelse med en hamster.. Man (jeg i alle fall) er jo redd for å skade det lille dyret, de er "teite" å gjøre noe som helst med da de jo er så puslete og små, og for min del så tok det laaang tid å venne seg til alle de rare lydene på det lille dyret..

Før jeg fikk Moxy hadde jeg bare klappet på et par Boston'er og de var jo voksne. Moxy var så liten at man lett hadde henne innenfor jakken og merket ikke at hun var der engang. Hun var superkosete og varmeelskende - jeg ville jo så gjerne la henne ligge i sengen min på natten, men jeg turte ikke fordi jeg var redd hun skulle ramle ned og brekke armer og ben. Så jeg tenkte mang en gang - Dette var en teit liten greie!

Men som alle sier - det går seg til! Man finner løsninger som passer, man får kontakt og etterhvert utvikler det seg en personlighet som selvsagt er helt unik for akkurat DEN hunden.

Løsnngen på mitt "sengeproblem" med Moxy var noe så enkelt som en stol ved siden av sengen (jeg har en 90 cm høy seng) som hun elegant bruker som "trappetrinn". Hun falt ikke ned, hun har ennå ikke brukket noe som helst selv om jeg har snublet i henne og "sparket" henne over halve gulvet, hun tålte et par sammenstøt med min eldste hannhund som er ekkel med valper, og hun ble etterhvert et fullverdig medlem av min lille "flokk" hun også.

Jeg er på ingen måte skråsikker på om jeg vil ha noen flere - slik jeg er med beardisene, men fytte'rakkern så enkelt det er med en liten OG korthåret hund!

Men litt sutring er sunt og godt fordet!

Susanne

  • Like 2
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg kan ikke sutre over "rare" valper som har vært i hus her, men jeg sitter og venter på at Betty skal føde. Ingenting skjer og nå er hun på dag 65. Bella fødte på dag 65 og de valpene er nå 9 dager. Kom igjen Betty! nå orker jeg ikke vente lengre.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg elsker dere alle allerede, haha. Den følelsen "søren hva har jeg gjort!" hadde jeg også da umuliusen kom i hus. Og den sitter litt i nå (høyst sannsynlig grunnet pms...). Nå har han vært her i 5 uker, og innimellom så elsker jeg ham over alt, og andre ganger lurer jeg på hvorfor i alle dager jeg gjorde dette mot meg selv, haha. Guri min, som jeg gleder meg til han blir litt større og vi blir enda litt bedre kjent.

  • Like 2
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Guest Gråtass

Nå skal jeg være litt motvekt til alt det fantastiske råååsa sukkkerspinnet her jeg: Det er fullt mulig å angre på det valget man har tatt og man er ikke nødt til å være stuck med en hund de neste 15 årene fordi man tilfeldigvis gjorde en brøler. Det går helt fint an å ta en telefon til oppdretter å si at man har bommet og spørre om man kan gjøre en avtale om tilbakelevering eller salg av hunden.

Det er helt greit å føle at man ikke har kjemio med en hund også, jeg har hatt det sånn selv med verdens skjønneste labradorvalp, som jeg leverte tilbake til oppdretter etter 3 mnd fordi vi hadde ingen god kjemi. Da blir man også ofte urettferdig i sin håndtering og trening av hunden. Jeg som oppdretter vil heller få en valp i retur så fort som mulig etter salg, enn å få en unghund tilbake, hvis det først skal ende slik.

Det er ingen skam å snu sier fjellvettreglene. Jeg syns livet er fort kort til å ha hunder som ikke passer meg.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Nå skal jeg være litt motvekt til alt det fantastiske råååsa sukkkerspinnet her jeg: Det er fullt mulig å angre på det valget man har tatt og man er ikke nødt til å være stuck med en hund de neste 15 årene fordi man tilfeldigvis gjorde en brøler. Det går helt fint an å ta en telefon til oppdretter å si at man har bommet og spørre om man kan gjøre en avtale om tilbakelevering eller salg av hunden.

Det er helt greit å føle at man ikke har kjemio med en hund også, jeg har hatt det sånn selv med verdens skjønneste labradorvalp, som jeg leverte tilbake til oppdretter etter 3 mnd fordi vi hadde ingen god kjemi. Da blir man også ofte urettferdig i sin håndtering og trening av hunden. Jeg som oppdretter vil heller få en valp i retur så fort som mulig etter salg, enn å få en unghund tilbake, hvis det først skal ende slik.

Det er ingen skam å snu sier fjellvettreglene. Jeg syns livet er fort kort til å ha hunder som ikke passer meg.

Det er jeg helt enig med deg i, jeg. Det er nettopp derfor det er litt rart å selv måtte smake litt på den følelsen, noe jeg ikke har gjort tidligere. Men heldigvis kan jeg enn så lenge si at det ikke føles som at kjemien er dårlig her. Det er nok heller det at det krever visse mentale omstillinger fra min side, som jeg kanskje ikke var forberedt på før jeg fikk valpen i hus.

En ting som jeg kjenner på hele tiden er at min far er allergisk. Og jeg har faktisk utrolig dårlig samvittighet for ham - jeg har ikke vært hos ham siden jeg fikk valpen. Hos han bor også min fire år gamle halvbror, som jeg da ikke får sett like mye som før. Ver det riktig av meg å få hund fremfor å kunne besøke pappa og lillebror hver helg f.eks.? Samtidig flyttet min søster til danmark forrige helg, og min mor er mye alene med Chessea. Nok en faktor som gjør meg betenkt. Smart tid å få valp på - kanskje ikke. Men jeg er ikke villig til å gi opp på grunn av en dårlig dag.

Men som du sier - jeg er og opptatt av at man skal være ærlig med seg selv. Man skal ikke sitte med en hund i 15 år om det hele tiden gnager på en og en føler kjemien er helt feil!

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg elsker dere alle allerede, haha. Den følelsen "søren hva har jeg gjort!" hadde jeg også da umuliusen kom i hus. Og den sitter litt i nå (høyst sannsynlig grunnet pms...). Nå har han vært her i 5 uker, og innimellom så elsker jeg ham over alt, og andre ganger lurer jeg på hvorfor i alle dager jeg gjorde dette mot meg selv, haha. Guri min, som jeg gleder meg til han blir litt større og vi blir enda litt bedre kjent.

Og når de blir eldre så gruer man seg til de skal forlate oss og vil mer enn gjerne tilbake til den håpløse tiden, vi er rare vi ;)

(har selv en på snart 10år og tenker at jeg kunne godt hatt tilbake ett åringen og fått alle årene på nytt igjen)

Nå skal jeg være litt motvekt til alt det fantastiske råååsa sukkkerspinnet her jeg: Det er fullt mulig å angre på det valget man har tatt og man er ikke nødt til å være stuck med en hund de neste 15 årene fordi man tilfeldigvis gjorde en brøler. Det går helt fint an å ta en telefon til oppdretter å si at man har bommet og spørre om man kan gjøre en avtale om tilbakelevering eller salg av hunden.

Det er helt greit å føle at man ikke har kjemio med en hund også, jeg har hatt det sånn selv med verdens skjønneste labradorvalp, som jeg leverte tilbake til oppdretter etter 3 mnd fordi vi hadde ingen god kjemi. Da blir man også ofte urettferdig i sin håndtering og trening av hunden. Jeg som oppdretter vil heller få en valp i retur så fort som mulig etter salg, enn å få en unghund tilbake, hvis det først skal ende slik.

Det er ingen skam å snu sier fjellvettreglene. Jeg syns livet er fort kort til å ha hunder som ikke passer meg.

Helt enig, er det helt miss i kjemi og valg, så er det bedre å snu enn å være stuck i så mange år med begredelig kjemi :)

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg angra uendelig mye på kjøpet av Boris de første månedene jeg hadde han. Han var gal valp og skjønte ingen verdens ting og jeg var utslitt. Men etterhvert så forelska jeg meg helt i han. <3 Så jeg fant vel ut at jeg absolutt ikke liker valper! Jeg har vært på et par valpebesøk hos ulike oppdrettere, og folk flest(som jeg kjenner) synes jo det er så vanskelig å dra fra de små valpene. Det har jeg ingen problemer med!

Det går nok over, ja. :) Og er det ikke match, så ville jeg fulgt Gråtass sine tips.

  • Like 1
Lenke til kommentar
Del på andre sider

JEG har hvertfall ikke noe grunnlag til å uttale meg om kjemi med valpen når den er bare noen måneder gammel. Alle valpene jeg har hatt sammenlignes med Cita, men jeg blir ikke skuffet over valpene fordi de på flere punkter ikke lever opp til de forventningene jeg har.

Jeg utvikler heller ingen skikkelig kjemi med hunden før den er 2-3 år gammel. Jeg elsker hundene mine, men kjemien hos oss har tatt lang tid å bygge opp, bortsett fra Cita som er min første egne hund. Det er en grunn til at jeg har klart å levere fra meg 3-4 mnd gamle mallevalper liksom :P

Derfor hadde det for min del vært totalt uaktuelt å omplassere en valp jeg ikke finner kjemien med, fordi det i alle mine tilfeller er noe som har kommet seg etterhvert. Jeg har aldri irritert meg på en valp, men jeg har heller ikke hatt ekte kjemi med en valp.

Også syns jeg er kjemi er litt oppskrytt da :whistle: Men det kan hende jeg bare enda ikke har opplevd å ha skikkelig personlighetskræsj med en hund...

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Det går opp og ned og jeg ihvertfall av den typen som alltid angrer litt etter forandringer. Det er rart at noe forandres og det vil noen ganger føles som om alt var tryggere og bedre som det var før. Men på lang sikt tror jeg mange forandringer er sunt og vil føles riktig.

Jeg irriterer meg grenseløst mye over hunder jeg ikke har god kjemi med, men samtidig går det veldig opp og ned. Uansett kjenner jeg f.eks at jeg ikke har samme kjemi med Kiter, som jeg har med Amira og Yippie. Han er veldig morsom, men jeg har liksom ikke den nære kontakten... Likevel tror jeg Kiter er den beste hunden jeg noen gang har hatt ift potensiale, så vi står på! ;) I tillegg til litt manglende kjemi, angrer jeg en del ganger på at jeg kjøpte en hund til, fordi det fører til at Amira får mye mindre trening og at jeg aldri får tid til å trene Yippie... Mens i andre tilfeller, f.eks på skitur, er jeg helt avhengig av å ha en hund som Kiter!

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg husker da jeg kjøpte min første egne hund...det var sommeren 2010, jeg angret som en hund ( :P) et par uker etter at jeg tok valpen hjem...valpen var verdens snilleste, men plutselig synes jeg hun var stygg og alt var feil.... men så gikk det over og jeg innså at jeg hadde verdens nydeligste hund, og hun er noe av det beste som har hendt meg...

I sommer kjøpte jeg meg en hund til, han var mye mer krevende enn den første og valpetiden var fryktelig slitsom, han pep annenhvertime om natten og ødla alt rundt seg...og ble sent husren og det virket som han ikke hadde noen personlighet, han var uinteressert i meg og stakk av så fort han hadde mulighet... Nå er han 9 mnd, han er fortsatt litt slitsom, og ødelegger fortsatt masse ihuset, men jeg angrer overhode ikke...endelig har han begynnt å bli interessert i meg, og jeg har blitt super glad i den lille mannen. Selv om han er et sinnsykt pubertets troll som bare snuser og markerer :P

Jeg tror ivertfall det er normalt å få litt "kalde føtter" en periode etter at man har tatt en stor beslutning som det å få ny valp.... jeg tror kanskje man opplever noe lignende når man har fått baby... men så går det over også er man utrolig glad for beslutningen man tok :)

  • Like 1
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg har angret hver gang jeg har kjøpt hund, og alltid sammenlignet den med den forrige. Zima brukte jeg sikkert et år på å bli ordentlig skikkelig inderlig glad i, og det først nå som hun er alenehund hun har krøpet ordentlig innunder huden. Jeg avskyr valpetiden, synes valper er dumme og slitsomme, og jeg tenker alltid at jeg har gjort en gigafeil. Det er lov. Det går seg til. Og du kommer til å vende deg til størrelsen og etterhvert se for en kul, lettlært, ivrig og tøff liten hund du har fått! Hun må bare vokse seg til litt, og dere må vokse sammen.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg har angret hver gang jeg har kjøpt hund, og alltid sammenlignet den med den forrige. Zima brukte jeg sikkert et år på å bli ordentlig skikkelig inderlig glad i, og det først nå som hun er alenehund hun har krøpet ordentlig innunder huden. Jeg avskyr valpetiden, synes valper er dumme og slitsomme, og jeg tenker alltid at jeg har gjort en gigafeil. Det er lov. Det går seg til. Og du kommer til å vende deg til størrelsen og etterhvert se for en kul, lettlært, ivrig og tøff liten hund du har fått! Hun må bare vokse seg til litt, og dere må vokse sammen.

Haha, kanskje godt at Lizzie kurerte din akutte valpesyke da hun bæsjet stinkende nervøs-valp-luktende bæsj som stanket ut hele dyrekupeen. Husker kommentaren din da jeg hadde hatt en babyvask på henne i den knøttlille vasken på toaettet: Nei, jeg har ikke lyst på valp likevel.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg tror faktisk den eneste hunden jeg har elsket fra første sekund er Loke, men for meg et det unntaket..

Mozza kryper seg inn i hjerterota her, hun er så morsom å trene! Men helt annen hund en Loke.. Nå gjemmer hun seg litt for meg fordi jeg har renset ørene hennes, Loke ville ha glemt det i det jeg var ferdig :P

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Rart det der med hvor glad man er i visse hunder. Chessea snakker med meg, hun. Vi skjønner hverandre så godt. Leja er uforutsigbar og ennå veldig vanskelig å forstå seg på til tider.

Men hun har en dødssøt "stemme". Jeg ler og ler når hun liksom snakker inn i øret mitt og prøver å bite av meg øredobbene. Hun høres ut som en liten 4 år gammel jente ellerno. Rare, rare mini'en! :D Også elsker hun leker og er utrolig selvgående og leker mye med seg selv. Chessea er jo leke-hater...

En ting er de veldig like på. De er begge to utrolig lite myke. Om jeg kremter eller småkjefter bryr ingen av dem seg om det overhode. Begge to diskuterer og brøler som aper om de ikke får det som de vil :P. Altså.. Leja veier 1330 gram. Men gjett om hun er vanskelig å holde fast når vi skal dryppe saltvann i øynene eller gre pelsen! De har sine egne meninger må skjønne. Korreks er ikke veien å gå med disse to tuppene - her må vi lure fram ved hjelp av belønning.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Join the conversation

You can post now and register later. If you have an account, sign in now to post with your account.

Gjest
Skriv svar til emnet...

×   Pasted as rich text.   Paste as plain text instead

  Only 75 emoji are allowed.

×   Your link has been automatically embedded.   Display as a link instead

×   Your previous content has been restored.   Clear editor

×   You cannot paste images directly. Upload or insert images from URL.

 Share

  • Hvem er aktive   0 medlemmer

    • Ingen innloggede medlemmer aktive


  • Nye innlegg

    • Hvorfor vil du bytte hvis hunden fungerer på Vom? Hvis hunden fortsatt har løs avføring etter en uke ville jeg nok droppet det fôret ja.
    • Hei hundesonen! Jeg har en valp på 3-4 mnd som jeg holder på å bytte for på. Jeg bytter gradvis, startet med 4 dager hvor jeg ga 3/4 gammelt for (V&H), 1/4 nytt for, deretter 4 dager med 50/50, og så 3/4 nytt for en dag eller to, før jeg gikk tilbake til 50/50 fordi; Valpen har litt løs avføring. Typisk at det først kommer litt i normal konsistens, og så etterhvert blir det bløtere og bløtere. På ingen måte flytende/diare, men slik at det blir rester igjen i gresset der jeg plukker opp. Noen ganger går valpen to ganger på rad, først en med bra konsistens og så løsere i en tynnere strimle rett etterpå. Ofte er det og små halvfordøyde pinnebiter, små biter av stoff, grus og annet hun har fått i seg i dette løse. (Dette er små biter, prøver så godt jeg kan å forhindre dette men valpen spiser mye rart). Syns det begynner å lukte metallisk fra analen nå, mulig kjertlene ikke får tømt seg når det er litt bløt avføring? Høres dette normalt ut i en overgang til nytt for for en valp, eller bør jeg gi opp det nye foret og finne noe annet?
    • Haff, jeg sliter med de luksusproblemene vi har med casual turgåing. Altså, de er luksusproblemer ifht hvordan den gjennomsnittlige hunden i gata oppfører seg på casual tur - men ikke i gata vår. Våre nærmeste naboer er Midt-Norsk kompetansesenter for hund, så vi har en litt annen standard å måle oss etter, hence min følelse av å slite med hva folk flest synes er luksusproblemer, gitt den gjennomsnittlige hunden i andre sine gater. Med unntak av ved veldig spennende lukter så trekker ikke Ede i det hele tatt. Aldri vært hans greie. Han stopper og snur seg og venter på meg om båndet blir stramt. Foretrekker selv å ha det slakt. Han hører på meg når jeg ber han om noe og er ivrig på vakt etter oppgaver. Går omtrent halvparten av tiden pent ved min side som frivillig adferd. Har noen byks etter løv i vinden og drar LITT etter interessante lukter innimellom, og mister fokus og blir vimsete og tenderer mot raptus mot slutten om vi går for langt, men som energisk 6 mnd gammel (i dag, gratulerer med dagen, Edeward 🐾) er jeg ikke veldig bekymret for at sånt vil vedvare som problem i voksen alder. Han er stort sett flink gutt, MEN han er langt fra så veloppdragen som jeg helst vil ha ham. Han ploger og han går foran meg, han vimser til siden og han krysser foran meg. Det er irritasjonsmomenter. Vil gjerne ha en sånn robothund som bare går pent ved min side og følger med på hver minste bevegelse jeg foretar meg, altså.  Har på råd fra de langt mer kompetente naboene begynt å fase ut godbiter for å få bedre kontakt og kontroll. Belønner nå med lek og godsnakk og tempovekslinger istedenfor godis. Bygge relasjon. Han skal fokusere på meg, ikke på hva jeg har i hendene og lommene. Det er en omstillingsprosess. Gamle damer kan lære nye triks, men det tar tid. Fant ut det å belønne en fin turfot med hurtig gange og jogging fungerer som bare det. Ingen problemer å veksle tempo heller. Ede synes det var spennende med vekslinger mellom jogge, løpe og gå fort eller sakte. Spennende i seg selv, så lenge det er nytt, antakelig. Han er typen som liker variasjon og alt nytt er mer gøy enn det vi har gjort før. Med unntak av å sitte, ligge eller stå for å få kastet en apportleke, så surner han og protesterer om jeg ber om for mange repetisjoner av det samme. Temmelig nøyaktig fire rep av noe synes han er nok og nekter gjerne på den femte fordi han heller vil gjøre noe annet. Ikke Border Collie, m.a.o. Trenger mer variasjon i trening på øvelser.  Vi faser ikke fullstendig ut godisen enda. Mamsen er som en gammel hund med innarbeidede vaner og trenger tid på å finne tillit til at det skal gå an å få til. Har sluttet belønne fin turfot med godis, nå får han godprat, flere øvelser underveis og belønnes med lek for de istedenfor. Øvelsene blir da en sekundær forsterker. ..eller tertiær, for jeg tør ikke la være belønne gode 'slipp' med godis iblant. Han liker IKKE å slippe kampelekene sine  Akkurat på det punktet der har jeg svært lav tillit til fullstendig godisfrie metoder ennå. Vi får se.  Inntil videre lønnes også passeringer med godis. Dette fordi han har sterk byttedrift, spesielt på syklister som kommer bakfra og farer fra oss - de som kommer andre veien er han mer nonchalant om, da de innbyr ikke til jakt fordi de skal feil vei – helt motsatt av border collie, altså – og han har så sterke impulser til å hilse på forbipasserende mennesker, sladretrening med godis av høy verdi må vi bare fortsette med, fordi det fungerer.  I likhet med BC-blandingen jeg hadde, så trigger han her også frykt for å miste ham i en påkjørsel. Han har forstått at det sitter mennesker inni bilene, som han gjerne vil hilse på, og han har ikke NOEN konseptforståelse av mekanisk fysikk. Masse og fart i forbindelse med trafikk er ikke noe det går an å lære ham kløktig på den harde måten, så sladretrening på passerende biler er helt nødvendig med han her.  Strømgjerder derimot, det kan han lære på den vanskelige måten, så minner meg selv på å få det gjort. Trenger få narret ham borti gjerdet på en tom luftegård snarest, fordi en hest ville hilse på ham her om dagen. En vi har vært på nikk med ved passeringer en stund, han kom ivrig løpende til gjerdet for å si hei til oss, og Ede ble henrykt og ville borti for å hilse snute mot mule, som hesten innbød til. Ble en kjip opplevelse, fordi Ede har ingen anelse om hva strømgjerde er, og forstod ikke hvorfor jeg var så teit og holdt ham tilbake fra den nye kompisen sin. Han trenger finne ut hvorfor. Spørsmålet er hvordan narre han borti gjerdet på sitt eget initiativ når det ikke står en hest der. Vil jo ikke at han skal bæde på hester, for det kryr av dem her. Det er viktig å gi ham forståelsen av at det er gjerdet som er farlig og gjør vondt, ikke hestene. Fører opp på listen over to dos. 
    • Nå skal ikke jeg skryte på meg å kunne kjempemasse om hverken Malle eller hollender, men mitt inntrykk og det andre sier er at det er så store variasjoner innenfor begge rasene at du kan få begge type hunder (f.eks. mer skapt vs mer sosial, osv)  i begge rasene.   Men basert på de individene jeg kjenner av begge raser (som stort sett da er avlet for IGP ol) så vil jeg ikke si at hollender er noe mer krevende eller noe skarpere enn malle. Heller ikke mer energiske. Av de jeg har sett har hollendere litt lavere terskel for stress og lyd, men jeg er nok farget av hun jeg har selv 😂 og jeg har jo sett 10x fler maller enn hollendere.   Og hun jeg har er ikke spesielt selvstendig. Eller altså, hun kan fint være selvstendig og der det kreves, men hun henger jo etter meg som en skygge i typ alle situasjoner vi er i 😂 hun vil helst gjøre ting sammen med meg dagen lang 😂    Men den typen du beskriver høres ut som en typisk KNPV hund, hunder avlet mot bruk i politiet i Nederland osv. og de er nok sånn. Men min oppdretter av hollender blander KNPV linjer med sportslinjer, hvor hundene ikke er fult så skarpe, mer sosiale og ikke så selvstendige. De fleste i Norge er mer sportsavla.  Ble  langt svar ja 😄 I og med at det er så mange fler malle oppdrettere enn hollender tror jeg det er lettere å finne en bra malle. Jeg er heldig og kjenner flere som kan masse om både schæfer og malle til IGP bruk, så jeg må spørre og grave litt rundt 🧐😊  
    • Tatt bilder av pliktfølelse i dag. Han pleier være flink til å bli sittende/stående/liggende når jeg står oppreist, ter seg som et skolelys, men somehow har han tolket det at jeg setter meg ned på huk som: "Kom!" Forståelig nok. Et ekstra håndsignal mens jeg setter meg ned var alt som skulle til for å fikse den, men når jeg tar frem mobilen virker det som han er redd den skal fange mamsen, og han klarer ikke holde posisjonen, men haster inn for å redde turen fra den gledesdreperen der.  En real tålmodighetsprøve for begge å få lov til å ta bilder av de flotte sitt/dekk/stå han vanligvis har, da vi ikke snakker samme språk og har vidt forskjellige oppfatninger av hva den der svarte, flate greia er for noe, men vi fikk det da til etterhvert. Tjue bilder av naturskjønne omgivelser forsøplet av en lilla gummisnor, noen av dem også med hale og rumpestump på lagt i søpla, og så presenterer vi oss som om vi har litt fotoskills og hverdagslydighet sånn noenlunde på stell. Å få tatt fine bilder med langlina skjult eller litt penere dandert får være neste mål.    BTW, han har fått seg en praktisk custom klipp. Korrekt riesen frisyre drar nemlig inn sånne MENGDER med sand, en blir tullerusk. Fra å være vant med korthårede hunder på asfalt og gress i bymiljø, ble jeg virkelig smågal av all sanden de nydelige riesenbeina dro inn fra gårdsveiene her. Dessuten er flared jeans silhuett SÅ 90's. Vi gikk for en 2020 women's jeans fashion silhuett istedenfor. Praktisk. Ørene klarer jeg ikke klippe før det blir virkelig varmt, for han er så nuskesnusk kosemose søt med sånn spanielpels på dem. Litt sånn Lady og Landstrykeren hybrid look nå. Gen Z synes sikkert han ser ut som en skikkelig kjekkas hen/them/they. 
  • Nylig opprettede emner

×
×
  • Opprett ny...