Gå til innhold
Hundesonen.no

Ting du sier/har sagt feil?


Recommended Posts

Skrevet

:lol: Er morsomt dette da! (Ihvertfall så lenge vi lar de fisefine og de som lever lykkelig i barndommens språk være i ro!)

Men uttale er morsom ting, og jeg må innrømme at noen ganger når man hører et feiluttalt ord, så hender det man tar det med seg og bruker det fordi det høres morsomt ut. Her hjemme har vi et par slike ord.. vi sier feks scheftisk istedenfor skeptisk (datteren min pleide å si det, og så er det blitt hengende igjen). Meg jeg opplever rett som det er at noen tar meg til side og visker til meg "Du, det heter skeptisk ikke scheftisk". Eller en gang jeg var på reise med kolleger og vi kom på hotellet og så sier den ene "Vi møtes i foiærn om et kvarter".. og jeg skjønte ingenting. Gikk til resepsjonen og spurte hvor jeg fant foiærn og resepsjonisten ante ikke. Men det var jo foajeen (OK, jeg greier ikke å stave det, men uttaler det med sånn fin fransk schvung) som var ment.. det er et ord vi har med oss. Og så bærnås for bernaise.. (blir også rettet på av andre).

Faren min var veldig pirkete med oss som barn at vi skulle lære forskjellen på kj-lyd og skj-lyd, og den regla vi måtte si, den sitter fremdeles: KjellkjørtetilKinaforåkjøpekjedeligkyllingkinnskinn. Og den ser ut å gå i arv.. sønnen min kan den også..og mine nieser. I juleselskap har vi rene koret som sier den der.

  • Svar 243
  • Created
  • Siste svar

Top Posters In This Topic

Top Posters In This Topic

Popular Posts

Denne diskusjonen må jeg holde meg langt unna kjenner jeg. Jeg får aldeles noia. Talemålet irriterer jeg meg ikke all verdens over. Folk snakker dialekt og det må de få lov til. Men derimot skriftsprå

Den største feilen jeg kommer på nå, er skriftlig - jeg skrev masteroppgave hvor ordet "mangfold" var et sentralt begrep, men det ble stadig vekk til "mannfolk" når fingrene løp avgårde på tastaturet.

Kom bare på en sånn i farta. Var et engangstilfelle, men humrer av det enda: Mamma skulle hjelpe meg å finne støvsugerpose nedi Budapest, vi går inn i en butikk og ser oss litt rundt. Mamma går bor

Skrevet

Å huff, med min bergensdialekt har jeg mye rart jeg sier. Men når jeg snakker feks på tlf med soppen ( :lol: ) Vil jeg påstå jeg har rimelig mye på bokmålsk.

Jeg sier feks "Kefoke?" til "Hva er det for noe?" :lol:

  • Like 1
Skrevet

Jeg tror ikke jeg sier så mye feil lenger.. Håper det! Men jeg blander litt pent og litt "mindre pent" språk, helt klart!

Jeg sier for eksempel "føtta", "henda". Men jeg sier "elg" og jeg sier "banan".

Jeg irriterer meg litt over skikkelig vestkantnorsk, jeg. Min samboer er vokst opp på beste vestkant, og snakker typisk "pent oslosk": Greit nok å prate pent, altså. Men det heter faktisk ikke sengen, buksen eller jakken. Det heter senga, buksa og jakka - om man skal bruke hunnkjønnsformen (ja, jeg vet man liksom skal kunne velge). At kjæresten snakker sånn er en ting - han er vokst opp på Oslo vest, og sånn snakker de der. Men når min kusine som bor borti gata her snakker sånn blir det bare kunstig og tilgjort i mine ører. Jeg synes stort sett det er veldig ok at folk snakker sånn som de gjør sålenge de ikke prøver hardt å være noen annen enn de er.

Og forskjell på hun/henne... Gah! Det er helt forferdelig å høre på. Jeg er dessuten nazi på da/når.

Men igjen - folk snakker som de snakker, og det synes jeg er helt ok, sålenge det ikke dreier seg om grove grammatiske feil.

Skrevet

Jeg kommer ikke på noe jeg sier feil (hadde jeg visst det så hadde jeg vel ikke sagt det :P), men hører stadig folk si "infark". Det skal være en t der. :P

Jeg roter fælt med retninger da, sier at jeg kommer nedover når jeg faktisk skal opp (nord) og sånt. Alt er nedover, begge veier. :lol:

Skrevet

Veit i vert fall at når eg var lita, så sa eg kamel i staden for kanel :P

Å, jeg har mye, men jeg kommer ikke på noe nå. :rofl:

Må bare nevne noe som irriterer meg skikkelig. Folk som sier slikt som "skjært" eller "bært" istedenfor "skåret" og "båret". Teiteste jeg vet om! Og folk som har klare hun/henne eller den/det - feil. Og sånne kj/sj/skj-feil. Dumminger! :frantics:

Var for eksempel en klassekamerat av meg som presterte med komplimentere noens skjede. Skjede og kjede (som i et smykke) er to ganske forskjellige ting.

Er både teit og dum eg då :baby: Er dei som "ikkje" forstår som er dumme :D

Skrevet

Åh, nå kom jeg på noe festlig jeg sa feil som liten! :lol: Leste i bøker om farlige kannibaler og sånt, og lurte fælt på hva sånne urin-vånere var for noe. :D (For de av dere som kanskje er ukjente med begrepet, så leses det altså ur-innvåner).

  • Like 1
Skrevet

Åh, nå kom jeg på noe festlig jeg sa feil som liten! :lol: Leste i bøker om farlige kannibaler og sånt, og lurte fælt på hva sånne urin-vånere var for noe. :D (For de av dere som kanskje er ukjente med begrepet, så leses det altså ur-innvåner).

Haha, samme har jeg trodd! :lol: Også dalmantiner da, sa jeg før, før jeg leste på sonen at noen ble så irriterte på folk som sa dalmaNtiner..

Skrevet

Haha. Jeg husker søsteren min leste en tekst for mamma en gang. Jeg husker ikke hvor gammel hun var, men hun hadde ikke lest i mange år, for å si det sånn. Og gjennom hele stilen leste hun om hélene, altså som i en hæl/hel, flere heler. Mamma valgte å ikke si noe, men teksten handlet jo om lille Helene, da... Herregud så jeg lo (slem storesøster som jeg var)!

Skrevet

:lol: Er morsomt dette da! (Ihvertfall så lenge vi lar de fisefine og de som lever lykkelig i barndommens språk være i ro!)

Men uttale er morsom ting, og jeg må innrømme at noen ganger når man hører et feiluttalt ord, så hender det man tar det med seg og bruker det fordi det høres morsomt ut. Her hjemme har vi et par slike ord.. vi sier feks scheftisk istedenfor skeptisk (datteren min pleide å si det, og så er det blitt hengende igjen).

Jeg sier scheptisk jeg, på tull altså, men synes det er ett sånn litt herlig ord. Bruker det mye når jeg snakker "på vegne" av Aisha, for hun er jo scheptisk til mye.

EDIT: Ellers så synes jeg forøvrig norsk ungdom språk bare er forvirrende. De eneste jeg under oppveksten stort sett har pratet norsk med er foreldrene mine og søsknene mine som har lært norsk av foreldrene mine også. Så jeg blir helt forvirret jeg når norsk ungdom begynner å prate om kleint, på dealern, begynt å or(d)ne, osv. osv. :huh:

Skrevet

Jeg klarer ALDRI å si ordet "vaskekost" når jeg er full, det blir utelukkende alltid vaskeSkost! Har blitt mye humor med det der :P

Men sånn edru pleier det og gå greit. Sett bort fra at jeg er bergensk da, og at jeg egentlig tror vår dialekt utelukkende er til for at vi skal forstå hverandre! Det er liksom ikke alle som skjønner hva vi sier alltid, føler jeg :lol:

  • Like 1
Skrevet

Jeg sier scheptisk jeg, på tull altså, men synes det er ett sånn litt herlig ord. Bruker det mye når jeg snakker "på vegne" av Aisha, for hun er jo scheptisk til mye.

EDIT: Ellers så synes jeg forøvrig norsk ungdom språk bare er forvirrende. De eneste jeg under oppveksten stort sett har pratet norsk med er foreldrene mine og søsknene mine som har lært norsk av foreldrene mine også. Så jeg blir helt forvirret jeg når norsk ungdom begynner å prate om kleint, på dealern, begynt å or(d)ne, osv. osv. :huh:

Nemlig! Scheftisk er et deilig ord!

Gubben min husker aldri hva de australske aboriginene kalles, han kaller dem alltid auberginer (og tror det er riktig!)

  • Like 2
Skrevet

Faren min sier "akrobat" i stedet for akkurat, på tull altså, men det irriterer meg bare. Han begynte nemlig å si det mens han var sammen med en fryktelig heks av et kvinnemenneske, fordi de var sånn "søte og interne" sammen. Grøss.

  • Like 2
Skrevet

Huff, tror ikke jeg skal begynne å tenke så hardt på det. Men som vestlending, dvs stavangermenneske, så er det naturlig å begynne spørresetninger med "om..." "om jeg kan få en is?" osv. Og jeg har fryktelig vanskelig for å si "hele tiden" blir "hele veien" :lol:

  • Like 1
Skrevet

Huff, tror ikke jeg skal begynne å tenke så hardt på det. Men som vestlending, dvs stavangermenneske, så er det naturlig å begynne spørresetninger med "om..." "om jeg kan få en is?" osv.

Det der tror jeg er en rogalandsgreie. Tror ikke du hører det nord for Haugesund.

Skrevet

Det der tror jeg er en rogalandsgreie. Tror ikke du hører det nord for Haugesund.

Stemmer nok det. Troor ikke jeg har hørt bergensere si det hvertfall.
Skrevet

Huff, tror ikke jeg skal begynne å tenke så hardt på det. Men som vestlending, dvs stavangermenneske, så er det naturlig å begynne spørresetninger med "om..." "om jeg kan få en is?" osv. Og jeg har fryktelig vanskelig for å si "hele tiden" blir "hele veien" :lol:

Åjaa! :D

Jeg har bodd en del år i Stavanger, og jeg har adoptert en del fra den dialekten visst. Om du synes det er rart? :P

Skrevet

Jeg sier også dedikere, men dedikere og dedisere er to litt forskjellige ting. Mange blander dette, faktisk så mange at jeg tror det er lov å bruke dedikere for dedisere.

EDIT: Dedisere kommer fra latin, dedicare. På latinsk vil c-en uttales som k. Hvis du har dedisert noe til en person, så kalles det er dedikasjon. Er det rart det blir krøll?

Fra ordboken:

Ooops - det heter ikke latinsK - det heter latin... Sorry, altså

  • Like 1
Skrevet

Åjaa! :D

Jeg har bodd en del år i Stavanger, og jeg har adoptert en del fra den dialekten visst. Om du synes det er rart? :P

:lol: Ikke i det heletatt! Om jeg er rar?
Skrevet

I likhet med "Hvem vei skal du" og sjole og sjue, er det barnespråk som har blitt en etablert del av språket i enkelte ungdomskulturer og etterhvert i voksenspråket til de samme. Det er ikke dialekt men slurv. *dukkejævlifortforalleskyllebøttenesomkommer*

Tja, faktisk er endringen i uttalen av "kj" til "sj" i norsk uttale å betrakte som en pågående språkendring (som f eks bortfallet av stemt d-lyd og th-lyd fra gammelnorsk) og en av de få som kan dokumenteres i vår levetid. Spennende, i språkhistorisk sammenheng, så får man jo mene hva man vil om årsaken.

Her kan du lese hva språkrådet sier:

http://www.sprakrad.no/Toppmeny/Publikasjoner/Spraaknytt/Arkivet/2006/Spraaknytt_1_2006/Fonetisk_perspektiv/

Skrevet

Dog får jeg mark når jeg hører nordmenn snakke "svensk" når de er i Sverige, når svenskene meget vel forstår norsk. Jeg synes også det er påtagelig oftere at nordmenn går over til svorsk enn motsatt.

Prøv å gjør deg forstått i Sverige med Stavanger-dialekt. :lol:

Hvis de kommer fra Skåne så er det en sjangs de forstår, men omtrent ingen andre steder.

Så svorsk er veldig nødvendig når jeg prater med svensker.

Ikke alltid jeg blir forstått i Norge heller, når jeg vandrer ut av Rogaland. ^^

Skrevet

Tja, faktisk er endringen i uttalen av "kj" til "sj" i norsk uttale å betrakte som en pågående språkendring (som f eks bortfallet av stemt d-lyd og th-lyd fra gammelnorsk) og en av de få som kan dokumenteres i vår levetid. Spennende, i språkhistorisk sammenheng, så får man jo mene hva man vil om årsaken.

Her kan du lese hva språkrådet sier:

http://www.sprakrad...isk_perspektiv/

Interessant. Men i gruppen østnorske mennesker i alderen 29 - 61 skilte alle på kj og skj. De var ikke målgruppa, så da får vi gå ut fra at målggruppa var yngre enn 29. Jeg tror jeg har hørt han språkrådfyren Finn - Erik Vinje (er det ikke det han heter?) snakke om det på radioen for lenge siden. Så klart språket utvikler seg. Noe annet hadde vært rart. Ikke alle sider av utviklingen er like sjarmerende :D

Join the conversation

You can post now and register later. If you have an account, sign in now to post with your account.

Gjest
Skriv svar til emnet...

×   Pasted as rich text.   Paste as plain text instead

  Only 75 emoji are allowed.

×   Your link has been automatically embedded.   Display as a link instead

×   Your previous content has been restored.   Clear editor

×   You cannot paste images directly. Upload or insert images from URL.

  • Hvem er aktive   0 medlemmer

    • Ingen innloggede medlemmer aktive



  • Nye innlegg

    • Man må såklart ikke, men det kan ofte være greit å utelukke fysisk ubehag ved aggressiv adferd. Når det er sagt høres dette ut som et adferdsproblem. Uavhengig av alder så er det ikke bare å "vente til de vokser det av seg". Hvis en unghund starter med problematisk adferd er det utrolig viktig å jobbe med det, nettopp for å forme den hunden skal bli som voksen. Sånn umiddelbart høres det ut som hunden kan være overstimulert og at dette er et utslag av stress i møte med andre hunder. Hvis dette skjer i hilsesituasjoner eller løs lek med andre hunder så høres det ut som dere må ta ham ut av situasjonen og holde avstand lenge før han når det punktet at dette skjer.
    • Må man alltid ta med hund som ypper til bråk på noen hunder til veterinæren for ekstra sjekk om det er noe galt fysisk? Det er ikke alle hunder den ypper til å slåss. Er en unghund på 2 år. Hunden hopper opp på ryggen til de som hun skal yppe med og når jeg da tar den ned så blir den sint og flyr på enda mere. Vi hadde håpet det skulle bli bedre etter at hunden var fylt 2 år. Men man sier at de ikke blir voksne før 3-4 årsalderen.
    • Så fint at dere allerede har veileder og atferdsspesialist på laget, og at dere har testet både mer og mindre aktivitet. Det dere beskriver høres ut som en valp som ligger så høyt i grunnstress at han ikke klarer å regulere seg ned igjen. Da hjelper det sjelden med mer trening, for problemet er ikke mangel på aktivitet, men at nervesystemet aldri får landet. Det jeg ville prøvd: senk totalbelastningen kraftig i 10–14 dager. Korte, kjedelige turer, ingen søk, ingen kurs. Bytt aktiviteten mot ting som nedregulerer: tygging, slikkematter, snacks strødd i gresset. Og når han faktisk ligger rolig av seg selv, legg en godbit stille mellom labbene hans uten å si noe. Ro som blir belønnet, kommer oftere. At han blir «svart i øynene» og umulig å avlede tyder på at han er langt over terskel, og da lærer han ingenting. Nevn gjerne smerteutredning for veterinæren også, mage og ledd kan gi akkurat dette bildet. Jeg har skrevet mer om ro-trening her om dere vil ha en konkret plan: https://oslohundetrener.no/ro-trening-hund-slik-laerer-hunden-a-finne-ro-i-hverdagen/
    • Godt tenkt å forberede seg før katten kommer, det er da du har mest påvirkning på resultatet. Det viktigste er ikke utstyret, men introduksjonen. Planlegg at de to første ukene skjer bak grind eller lukket dør: la dem lukte på hverandre gjennom døra, bytt tepper mellom dem, og belønn hunden hver gang den er rolig i nærheten av kattelukt og kattelyder. Først når hunden kan se katten uten å låse seg fast, tar dere korte, rolige møter med hunden i bånd. Katten trenger alltid en fluktvei: høyder, hyller og minst ett rom hunden ikke har tilgang til. Kattedoen løser du enklest med en barnegrind hunden ikke kommer forbi, eller en hevet plassering katten lett når. Og følg med på hunden din underveis: stirring, stivhet og jaging betyr at dere har gått for fort frem, ikke at det er umulig. Gjør det kort og gøy, og gi det uker heller enn dager. De fleste hunder kan lære å leve fint med huskatten sin.
    • Gratulerer med valp på vei! I stedet for å anbefale en bestemt skole vil jeg gi deg spørsmålene jeg selv ville stilt før påmelding, for det varierer mer mellom instruktører enn mellom skoler. Spør konkret: Hvilke metoder bruker instruktøren, og brukes det noen form for korreksjon eller «konsekvens»? Du vil ha et tydelig ja til kun belønningsbasert trening, ikke et vagt «vi tilpasser oss hunden». Hvor mange valper er det per instruktør? Seks er mye bedre enn tolv. Og handler kurset om hverdagen (ro, håndtering, alenetrening, trygg sosialisering) eller mest om sitt og dekk? For en setter-valp er det første langt viktigere. Be gjerne om å få se på en kurstime før du melder deg på. En seriøs instruktør sier ja til det. Jeg jobber selv som hundetrener i Oslo, så jeg lar andre svare på de konkrete skolene, men jeg har skrevet om hva god sosialisering faktisk er, om du vil lese mer: https://oslohundetrener.no/hva-er-sosialisering-og-hvorfor-er-det-viktig-for-valpen/
  • Nylig opprettede emner

×
×
  • Opprett ny...