Gå til innhold
Hundesonen.no

Ville du importert gatehund?


Mirai
 Share

Recommended Posts

Så tilfeldigvis at ei jeg gikk på vgs sammen med har laget dokumentar nå på skolen om å importere gatehund. Tenkte kanskje at den kunne være interessant for å lage et grunnlag angående import av gatehund. :) Selv ville jeg ikke importert, jeg tenker som så at uansett hvilket land man bor i så er det alltid flust av hunder som trenger hjelp og nye hjem. Det er f. eks bare å ta en kikk på finn.no så ser man mange hunder hunder som enten gis bort eller omplasseres billig.

  • Like 2
Lenke til kommentar
Del på andre sider

  • Svar 64
  • Created
  • Siste svar

Top Posters In This Topic

Top Posters In This Topic

Popular Posts

Nei, fordi jeg ikke ville visst nok om hunden. At det er mange omplasseringshunder i norge er irrelevant for meg. Jeg skjønner ikke det argumentet overhodet faktisk, men så er jeg en av de som ser ver

Vi har en gresk gatehund. Vi fant ham, eller han fant oss. Vi fulgte mattilsynets reglement for import til punkt og prikke. Vi tok ham selv til dyrlegen for vaksinasjoner, undersøkelse og uttøysbehand

Vet du hvor vanskelig det er å få adoptere fra utlandet? Gang det med 100, SÅ vanskelig er det å adoptere et norskt barn! Tro meg, det er mange som gjerne vil adoptere norske barn, men får ikke lov!

Nå har alle hunder vi har hatt i denne familien kommet til oss uten at det var planlagt på noen måte, det samme med gatehunden. Og ja, jeg kunne gjort det igjen. Men sånn ideélt sett, vil jeg heller falle for en omplasseringshund her i Norge :lol: Lettere for alle parter, det. Har jo gjort det og.

  • Like 1
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Ville ha gjort det da mange hunder i enkelte land blir behandlet veldig dårlig, samt lever på gaten og har lite tilgang til mat og ly. Er mange hunder som trenger et hjem her i landet også, men flesteparten blir hvertfall behandlet på en verdig måte frem til de får et nytt hjem, eller blir avlivet. Derfor kan jeg ikke reise til land som Romania, Bulgaria eller Thailand, det ville nok blitt veldig dyrt :rolleyes2:

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg hadde ikke tatt inn en hund fra utlandet med mindre jeg falt for en, sånn som med Scilos. Jeg er enig med det mange sier her i at det er nok hunder her hjemme som trenger hjelp. Dessuten er jeg skeptisk til at det å ta inn hund fra utlandet kan bli en slags trend blant folk og at uønskede sykdommer osv. lettere finner veien inn i Norge. Så.. Nei - jeg vil ikke ta inn gatehund fra noe annet lad enn Norge.

  • Like 1
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Sier både ja og nei. Nei fordi det er shiba jeg vil ha, men ja fordi om det skulle dukke opp en gatehund foran meg nedi Budapest så ville jeg ikke hatt hjerte til å bare tråkke over den og gå videre.

Og jeg skjønner godt jentene i Budadogs som ønsker å hjelpe hundene i ungarn til en ny sjanse, uansett hvilket land hundene måtte ende opp i.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Kunne veldig gjerne gjort det, men ville møtt hunden og fått inntrykk av hvordan hunden var først, slik man får via f.eks Solplassen som driver seriøst med import av gatehunder fra Spania blant annet. Skal virkelig ikke se bort i fra at jeg havner med en hund derifra en dag!

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Husker når jeg var 13 år gammel og var på Kreta med familien. Vi falt alle pladask for en liten valp på gaten som alle turistene sparket etter fordi den jaktet og valpebet, og jeg gjorde såklart mitt ytterste for å overtale foreldrene mine til å ta den med hjem! Hehe, vel, det ble drømmen, og jeg kommer nok aldri til å gjøre det heller. Kanskje. :P

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Har bodd litt i utlandet.... der det har vært gatehunder har jeg hver gang fallt pladask for hunder jeg hadde lett importert til Norge, om det var lett. Også i mine tilfeller hadde det vært en egoistisk handling, da disse "vill" hundene slettes ikke hadde det noe vondt. selv om det ikke er en standard jeg ville gitt dem, betyr det ikke at min ville vært noe bedre uansett. Jeg vil tror det er en situasjons betinget handling, hadde jeg kommet til et land der jeg fant en hund som tydeligvis hadde fått det bedre av å kommet til Norge, hadde mitt instinkt gjort det den kunne for å fått hunden til norge, og eller fått hunden omplassert i det landet om mulig. Men jeg jobber ikke hjemmefra med at hunder i andre land skal "reddes". Man har nok av det også i Norge. Tenker mer lokalt fremfor globalt, så måtte lokalt vær der jeg er.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Nei, skulle jeg hadt en omplasseringshund hadde det blitt en herfra. For det første er det mange hunder her hjemme som trenger hjelp og for det andre så ser jeg for meg at denne trenden lett kan føre til valpefabrikker o.l. Man kan jo bare ta en titt på Julie Rescue...

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Nei jeg ville ikke gjort det. Ser nå en haug av folk på facebook som holder på å hente inn hunder fra Romania nå. Som nevnt tidligere så er det nok av hunder her hjemme som trenger nye,gode hjem.

I stedet for å bruke tusenvis at kroner på å hente en hund inn til landet, så kunne jo alle pengene har blitt sendt til en eller annen organisasjon i det aktuelle landet som kan da hjelpe mange flere hunder (medisinsk osv).

Jeg er jo selv ikke så stor fan av omplassering( sånn hva jeg selv kunne tenkt meg å gjøre da) , og spesiellt ikke på hunder med mer "ekstrem" baggasje som man kanskje ikke vet så mye om, ville jeg ikke tatt sjangsen på. Skal man det, må man nesten møte de først og se. Hadde ikke turt å stolt på en mellomperson som skal formmidle alt dette og itillegg skal ha masse penger for det.

Jeg kunne vurdert omplassering av løpsgreyhounder, men da måtte det ha vært slikt her i landet, ikke at jeg måtte importert ifra england eller usa.

  • Like 2
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Kunne ikke fallt meg inn litt en gang...

Dummeste argumentet jeg har hørt er vel at " de som man ser til omplassering i Norge finner alltids ett hjem, så de trenger man ikke hjelp, mye bedre å hjelpe noen i utlandet"

Om man tilfeldig dumper over en hund som trenger nytt hjem, i utlandet det er en ting...

Men at man faktisk med viten og vilje importerer en hund fra disse omplasserings organisjasjonene har jeg null forståelse for. I utlandet er terskelen for å avlive utrolig høy, og alt av hunder skal leve videre, om den har ørten skavanker eller mangler et ben eller andre ting. Alt skal reddes. Jeg synes kanskje problemene med for mange løshunder burde vært løst på andre måter og ikke sko seg på dumme/naive rike skandinaviere som synes det er kult og status å kunne kjøpe seg en hund i fra Romania o.l

Nei, om man ønsker omplasseringshund hjelper man heller de som allerede er i Norge.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Om man har penger og lyst så ser jeg ikke helt problemet. En hund er en hund uansett hvilket land den kommer fra. De har like triste øyne og like mye rett på liv om de er fra Norge eller Romania. Ja, jeg synes Romania og andre land med løshundproblemer godt kunne takle det annerledes (f.eks avliving med sprøyter, ikke klubbe), men det er jo vanligvis ikke romanerne selv som omplasserer til Norge, men nordmenn som bor i de landene og selv opplever hvor ille det er.

Jeg ville nok fortsatt ikke hatt en om det ikke var en som jeg falt pladask for, men jeg kunne godt vært fosterhjem for noen mens de venter på sitt permanente hjem.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Join the conversation

You can post now and register later. If you have an account, sign in now to post with your account.

Gjest
Skriv svar til emnet...

×   Pasted as rich text.   Paste as plain text instead

  Only 75 emoji are allowed.

×   Your link has been automatically embedded.   Display as a link instead

×   Your previous content has been restored.   Clear editor

×   You cannot paste images directly. Upload or insert images from URL.

 Share

  • Hvem er aktive   0 medlemmer

    • Ingen innloggede medlemmer aktive



  • Nye innlegg

    • Tok bilder i dag, med tanke på dagboken, og innså at det ikke er noe nytt å melde, utover ny frisyre. Spanielørene måtte vike i varmen. Nyfrisert Edeward i solnedgang   
    • Når du ber om en øvelse eller tar en strafferunde så belønner du bjeffingen med at det skjer noe. Så det beste er at det ikke skjer noe. Hva med å prøve konsekvent time-out i bilen? Eller lær å bjeffe på kommando og stoppe å bjeffe på kommando. Om du ber han om å slutte å bjeffe så husk å tell til tre før du belønner, ellers belønner du for tidlig at han er stille og han kan ta det som belønning for bjeff. 
    • Dytter denne opp. Her har jeg kontret forventingsbjeff med: "Legge i bakken" (forsiktig press i halsbåndet) og tatt en på stedet hvil. Ingen effekt utover tiden vi står i hvil, hvor han skuespiller avslappet for å komme videre, og begynner bjeffe igjen med en gang. Ignorert og ventet ham ut. Øker bare i stress. Bedt om øvelse (sitt/dekk/spinn/fot../) og så belønnet det med en leke for å gi ham litt godfølelse. Resultatet? Han ser bjeffing som et cue for å få meg til å utføre den adferden. Avledet med å ta en "strafferunde" rundt oss selv. Heller ikke effektivt utover i øyeblikket vi gjør det.  Gitt ham en kald skulder. Vist at jeg er skuffet og synes han er teit og snudd meg bort med et litt foraktelig fnys. Går opp i stress fordi han blir såret og synes jeg er urettferdig.  Jeg er clueless. Antakelig skulle en av disse metodene appliseres konsekvent, right? Det er antakelig veldig forvirrende med det random utvalget av ulike adferder fra meg - men hvilken er riktig å velge som en konsekvent reaksjon? Da hestene her ga ham sosial avvisning med foraktelige fnys og snudde ryggen til ham forstod han umiddelbart greia og responderte med å slutte bjeffe. Hvorfor har ikke det der samme effekten fra meg? Er det fordi jeg gir ham oppmerksomhet når jeg forstår/synes at han bjeffer av såkalte legitime årsaker? Jeg kan jo ikke slutte med det.   
    • Motviljen mot utgangsstilling fremstår som død, men puberteten truer i horisonten, så utsteder ingen dødsattest ennå. Livserfaring tilsier at Motviljen antakelig vil sprette opp av kista og flire: Trollollol! Å få utgangsstilling uten mat fremme, relativt stabilt, kun noe nøling akkompagnert av et oppgitt sukk før han kommer inn, når han vil jeg skal kaste en leke, det er hurtigere progresjon enn jeg forventet for noen uker siden.  Vi har en god periode ..så god at noe fokus nå er over på mindre viktige ting som sportsøvelser. Første sitt under innkalling serverte Eddis i forrigårs, på første forsøk. Det var et nydelig øyeblikk. Flere repetisjoner med stå under marsj, avstandskommando og sitt under innkalling var fine, i mine øyne. Verken han eller jeg er interesserte i hva en dommer synes om utførelsen vår, fordi mestringsfølelsen fra å tro vi er flinke er hva som driver oss. Mestringsfølelse og glede er superfood for motivasjonen. Fokus på hva som er feil medfører frustrasjoner, uteblivende mestring, dårlig stemning, dårlig samspill og ødelegger relasjonen - og hva er da poenget med å ha og trene hund?  Sitt begynte bli upålitelig. Hvorfor? Fordi jeg hadde glemt å være begeistret. Bare forventet å få sitt på cue og glemte bli genuint overrasket og takknemlig og begeistret av hvor flink gutt han er.  Av utfordringer vi nå har - skjønt det føles som et hån å bruke det ordet om vansker med øvelser til sport, da andre bruker det samme ordet om reelle problemer:  Spin - også kjent som snurr rundt.  Aner ikke lenger hva lyden betyr. Trenger håndsignal. Kommer konsekvent løpende inn for å gjøre det rett foran meg, hver gang jeg ber fra avstand. Bli-på-stedet håndsignal, som har vært en nøkkel til flere andre øvelser har foreløpig ikke hjulpet.   'Twirl' er et fullstendig ukjent begrep dersom ikke 'spin' kommer først. Verken ordet eller håndsignal gir ham noe forståelig hint. Her må det spinnes før det kan twirles. Sånn er loven.  Hva som må til for å få en lovendring - det blir spennende å finne ut av. Punkt 1 og 3 går seg sikkert til med mer trening, men på punkt 2 er jeg helt blank foreløpig. Ingen ideer om hvordan løse det der.  Heldigvis opplever Edeward en glede i øvelsene som ikke bare handler om belønningene. Han LIKER å spinne og twirle og rygge og gå mellom beina mine og sendes frem til target og sånt. Det er noe å gjøre. Arbeit macht frei. ..og det ser ut som utgangsstilling og gå fot også er i ferd med å kategoriseres som lystbetonte oppgaver en kan døyve eksistensiell angst og kjedsomhet med.  Bilde er vel obligatorisk. Relevans til konteksten mindre så. I denne tidsalderen er det ingen som leser en vegg av tekst uansett
    • Jeg ser ingen skam med å slite med å trene gå pent i bånd. Noe av det vanskeligste å få en hund stabil på. Ikke mål deg mot de som har fått det til eller la noen andre få demotivere deg med sammenligning. De har ikke din hund.  Du forteller ikke hvilken rase/blanding du har, men noen er virkelig vanskeligere/lettere enn andre. Av egen erfaring med veldig førerorientert hund, så hadde den standard stopp og snu metoden ingen effekt. Hunden tok det som en morsom lek. Det der var like interessant som å komme fremover.  Den jeg har nå kan ikke bare gå. Det er for kjedelig. Det som fungerer her er oppgaver, og de må gis fortløpende så han ikke rekker å kjede seg.  Belønning med lek er bedre enn mat på min. Energinivået er høyt, det blir mye stresshormoner når sterke forventninger til noe ikke umiddelbart blir innfridd og lek utløser endorfiner, som kontrer kortisol. Får ikke samme effekten av å belønne med mat, det risikerer jeg at stresset bare øker, dersom maten er av høy verdi. Min girer seg opp i forkant når han vet vi skal ut på tur, noe som resulterer i outbursts når vi kommer ut. Å leke litt før vi går avgårde, slippe ut litt damp på en kontrollert måte, det har en beroligende effekt.  At enkelte fnyser av verktøy som frontfestet sele og grime skal en ikke bry seg om. Det er mange profesjonelle som kritiserer disse verktøyene på sosiale medier, men de lever jo også av kunder som trenger hjelp med gå pent i bånd trening, så det gir mening, sant? Selv bruker jeg frontfestet sele heller enn halsbånd fordi min bykser impulsivt og ukontrollert. I tillegg til potensialet for skade på strupen er det sterkt ubehagelig for ham. En bykseraptus i halsbånd kan utvikle seg til et sinneutbrudd mot meg som holder båndet, noe som aldri skjer i selen.  Jeg har begynt trene min på å gå med grime fordi han nærmer seg pubertet og er stor og sterk. Bedre føre var enn etter snar om han plutselig endrer personlighet overfor passerende hunder - men min er ulik i ulike miljøer. Grime kan brukes i bymiljø, hvor han ikke bykser, men så har vi andre typer omgivelser hvor jeg ikke tør bruke grime før byksing er en utslukket adferd, av samme grunn som jeg bruker sele istedenfor halsbånd.  Også: det er alltid lys i enden av tunnelen. Alderen din er i er verste perioden, synes jeg ihvertfall. Teflonbelegg på hjernen og lite mottakelig for ny læring, glemmer ting den kan, selektiv hørsel, lett distrahert, nysgjerrig søkende på omgivelsene, ... Mye blir bare bedre "av seg selv" senere, når mer moden. 
  • Nylig opprettede emner

×
×
  • Opprett ny...