Gå til innhold
Hundesonen.no

Saluki?


Bellare
 Share

Recommended Posts

Er ny på sida, men kvifor ikkje få nokre nye auger på "saken"? :)

Som sikkert mange andre, så er eg på utkikk etter den "perfekte" rasen for meg. Blir då rase nr. 2 sidan eg allerede har ei super lita gneldrebikkje av rasen Coton (mulig framtidig avlshund). Rase nr. 2 ligger enda nokre år fram i tid sidan eg først vil flytte heima ifrå og eg må ha ein fast jobb med stabil inntekt. Startar derfor leitinga etter rasen tidleg for så å finne den rette kennelen.

Men ja, Salukien. Har forelska meg så til dei grader i denne rasen. Anar ikkje heilt kvifor eigentleg. Men er ute etter ein mellom/stor hund med lite pelsstell (har nok med Coton pelsen). Eg trenar lydighet på hobbybasis og til tider AG. Ellers går det i utstilling.

Har forskjellige stader hunden kan springe fritt på.

Har forhørt meg litt med raseklubben og fått til svar at det er ein super familiehund om den får springe i frå seg. Får jo sjølvsagt dagleg tur og hjernetrim også så klart. Mens av andre høyrer eg at det er ein sjølvstendig katt i hundeklær som så absolutt ikkje funkar til blant anna lydighetstrening. Er vel ganske så individuelt eigentleg reknar eg med.

Men ja, korleis er eigentleg salukien? Skal prøve å oppsøke Salukiringen på neste utstilling for og sjå, eventuelt snakke litt med folk der. :)

Lenke til kommentar
Del på andre sider

  • Svar 86
  • Created
  • Siste svar

Top Posters In This Topic

Top Posters In This Topic

Popular Posts

Jeg kjenner nesten ikke rasen min igjen her jeg. Av de åtte jeg har hatt er det tre av dem som var en smule vanskelig mht innkalling. Den ene endret seg da han kom over tenårene og utferdstrangen

Hermes + Hermesen = må jo bare bli en liten Hermeline med fire lange bein det her Med fare for å virke inhabil; Mocca er virkelig en nydelig liten skapning. Hun er søt, rar, morsom, festlig, allti

Næmmen, det var da veldig hyggelig, blir litt jeg nå. Men uansett, jeg hjelper gjerne til. Det viktigste, syntes jeg, er at man finner SIN valp, ikke hvilken oppdretter den kommer fra.

Jeg kan kun snakke om den salukien jeg har. Har ingen erfaring med andre salukier annet enn hva jeg har lest meg til. Jeg tror min er en typisk saluki i oppførsel.

De negative tingene først kanskje? Mulig ikke alle vil se på de som negative. Hun har mye endel jakt i seg som gir seg uttrykk i bjeffing når hun ser noe i vinduet, når det ringer på døra osv. Ingen ekstrem bjeffing, men mer enn jeg er vant til fra boxer.

Hun er skeptisk til fremmede, særlig menn. Tilsynelatende bare uinteressert, men "tvinger"de seg på henne og vil hilse trekker hun seg unna og er tydelig redd.

Jeg klarer ikke å lære henne noe særlig. Hun kan sitt om jeg holder en godbit foran henne. Hun kommer på innkalling om det passer henne slik (så av og til er det umulig).

Hun var en fysak som valp. Tygde vegger og møbler og var særdeles sen med å bli stueren (stoler ikke 100% på henne enda, hun er 2år nå).

Det var de sære og kanskje negative tingene. Så kommer de positive:-) Hun er VAKKER! Hun lukter ikke hund, røyter svært lite og på over halvannet år har jeg dusjet henne en gang.

Hun er veldig glad i de hun kjenner, usedvanlig hengiven vil jeg si. Elsker kos og å ligge i sofaen ved siden av de hun er trygg på.

Hun er stort sett veldig grei overfor andre hunder. Noen kan hun være litt redd for, men som regel tør hun fort opp.

Hun trekker ikke i bånd, men tripper pent avgårde.

Nå som hun er blitt 2 år merker jeg at hun er blitt mer voksen. Hun foretrekker kos fremfor destruksjon av stua. Sover lenge om morgenen og er ingen morgenfugl. Hun krever ikke enormt med trim. Noen steder leser jeg at de trenger en halvtime løping så er de fornøyd. Det er jeg ikke helt enig i. Minimum en times tur får hun om dagen. Som regel løs for hun elsker å løpe.

Jeg kunne godt hatt en til saluki så særegenhetene har ikke skremt meg. Men jeg kjenner jeg kan få grå hår av selvstendigheten hennes som er ekstrem. Hun gjør ting KUN når det passer henne. Og da mener jeg KUN. Ikke alle salukier er så selvstendig som henne har jeg forstått, men jeg tror kanskje de fleste er slik.

Hun er med på lydighetstrening en gang i uka og syns det er morsomt at jeg tripper avgårde og forsøker å lære henne lineføring. S lenge godbiten er synlig kan hun strekke seg litt for å få den, men jeg må ikke forlange mye av henne da orker hun slett ikke. Så vi trener korte økter med mye ros og godbiter. Det fungerer på et vis, men vi har egentlig ingen progresjon. Jeg syns bare det er ok å variere litt på hverdagen deres.

Skulle jeg si noe mer? Hmm, de er herlige og jeg elsker jenta mi høyt. Hun har mye rart for seg. Sjekk noen bilder av henne her. http://hundesonen.no/forum/topic/55933-lady-min-rare-rare-saluki/page__fromsearch__1

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Nå har vi jo en salukioppdretter her på sonen - regner med hun stikker innom og kommer med synspunkter.

Men mine erfaringer fra besøk i det Tøffluske hjem er at dette er svært behagelige og trivelige hunder så lenge de får det de trenger, men som med de fleste andre raser så kan de ha en litt utfordrende atferd i ungdommen. Om de er kosemosehunder eller ikke er individavhengig slik jeg har oppfattet dem.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Mine erfaringer med saluki (som ikke er veldig mange, men noen), er at de er herlige hunder med masse personlighet. Jeg skal definitivt ha en etterhvert, når det blir er et annet spørsmål. :ahappy: de er fantastisk vakre, og utrolig behagelige hunder å ha i hus bare de får det de trenger av mosjon. Ang. lydighetstrening så er det vel ganske individuelt hva de gidder å jobbe for, jo mer glad i mat eller lek de er, jo lettere er det nok å trene dem. Motivasjon er jo viktig uansett hvilken rase man har, og å finne rett belønning.

Jeg personlig anbefaler rasen lett, så lenge man ikke har ambisjoner om å konkurrere i annet enn Lure Coursing og stille på utstilling. Vil man konkurrere i lydighet eller ag bør man nok kikke på en annen rase. :ahappy:

Ble mye rart dette, tidlig på morgenen, men konklusjonen er vel at de er flotte hunder som kan passe mange godt, de fleste er ikke supersære som jeg kjenner iallefall, egentlig er vel alle jeg kjenner ganske lite sære hunder.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Det kan hende jeg syns salukien min er så sær fordi jeg er vant til boxer og har lett for å sammenligne med den rasen. Med unntak av noe hundeaggresjon så er jo boxeren stort sett i mine øyne en superenkel rase. Da blir det lett å synes at hunder/raser med litt annet type personlighet blir litt "rare" :rolleyes2:

Jeg skulle ønske mi var litt mer trenbar, men har etterhvet bare resignert og tenkt at hun får være slik hun er. Elsker henne høyt likevel.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Nå er jeg våken og ser endel skrivefeil i innleggget mitt fra i natt. Blant annet har jeg skrevet at hun har endel jakt i seg. Selvsagt har hun det. Men i den setningen skulle det jo selvsagt stå vakt da.

Jeg stusset på det. ;)

Men i forhold til norsk lovverk og god hundeskikk - er det ikke vanskelig å ha en hund med så mye løpebehov som man ikke "kan" få god innkalling på? Eller må man ha minimum to mål inngjerdet tomt for å ha rasen? Eller holder det med sykling og langline?

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Salukien høyres jo ut som ein super rase. Har ingen ambisjonar innan verken LP eller AG, men trenar det kun for gøy. Om eg ønsker å satse så smått, så har eg uansett ei frøken som synest lydighet er kjempe kjekt i vert fall.

Lure Coursing er det ikkje her, i så fall har dei gjømt seg vekk, så det blir det nok svært lite av. Blir nok heller ein mulighet for utstilling. Trur det kan vere ein fin rase for meg og for mitt bruk, kan vel også sykle med dei? Berre ikkje så mykje på asfalt :P

Litt bjeffing er null problem, har jo tross alt ein liten varsler i hus frå før av. Huff, fekk det litt travelt her no. Får prøve å skrive vidare seinare x)

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Skulle liksom skrive masse om salukien jeg, men jeg klarer ikke. Han er helskjønn! Søt, myk og fantastisk. Eneste som er litt kjipt er at det er vrient å finne forsterker som funker utenfor huset, men håper det bare er en periode han er i nå.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Reknar i grunn med at innkallingstrening av Salukien er ein svært svært viktig ting å starte med frå dei er små. Men det er vel slik med alle så uansett. Er jo ein storforbrukar av langline sidan frøkna mi plutseleg kan lukke øyra og springe bort til nærmaste person og/eller hund, og då gjerne for å kjefte. Haff, kunne ønske ho var som når ho var lita, dilta etter meg og sprang aldri bort til andre x)

Er salukien typisk "passiv" til andre hundar, eller veldig sånn at dei VIL hilse? Er jo sjølvsagt individuelt frå hund til hund, men sånn generelt sett liksom. Kva er typisk for dei?

Når det kjem til at enkelte kan vere nokre grusomme monster som kvalp, der dei øydelegg alt mogleg, så trur eg at eg har opplevd det meste allerede. Mange sko som er ihjeltygde, telefon- og internettledningen er avgnagd X - antall gangar, pc laderen vart drept, det siste kullet til hunden til mamma drog tapet av veggane, frøkna mi pissa og dreit inne i nesten eit år og er enda ikkje 100% stuerein, og jah...

Er jo også ute etter ein frisk rase, og Salukien, eller myndar generelt er jo ein relativt frisk rase. Føler meg nesten litt "sær" på rasevalget mitt. Rasen eg har frå før av er det nesten ingen som har hørt om før (her i området altså), og Salukien er ikkje den rasen det finst flest av heller akkurat. Aldri sett rasen her faktisk x)

Er forresten den langhåra varianten eg har forelska meg sånn i då.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Når det kommer til innkalling på saluki så tror jeg at med god og riktig trening vil en del (kanskje de fleste) bli ok på det som voksne. Men jeg tror ikke det er så enkelt at bare man er flink til å trene så vil alle bli god på det. Er ikke uten grunn at ganske mange omtrent ikke kan være løse på annet enn inngjerdete områder.

Jeg trener innkalling alltid. Jeg har altså alltid med meg godbiter og belønner hver gang hun kommer. noen ganger får hun om hun bare svipper innom meg, andre ganger må hun sitte for å få den. Men uten godbit på tur så er jeg nesten sikker på å måtte slite. Og selv med hender det hun gjør seg svært så vanskelig. Men jeg skal ikke klage. Stort sett går innkalling greit.

Min løper bort til alle fremmede hunder om hun er løs. De fleste er hun nysgjerrig men skeptisk på og andre legger hun seg rett ned i lekestilling med. Men hun liker ikke brå hunder som er litt fysiske. Da kan hun bli ordentlig redd. Hun leker aller best med jakthunder fordi at de, akkurat som henne, vil løpe og løpe.

Jeg oppfatter salukien som en svært frisk rase. Levealderen er høy. Det som oftest tar de bortsett fra alderdom er påkjørsler. Jeg har aldri mi løs om jeg ikke er langt unna bilvei.

Jeg syns egentlig også den langhårete er penest :D Men jeg falt for hun her og angrer ikke.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Bodde rett ved ei som hadde to whippeter og en saluki en god stund og gikk mye tur med dem, var på besøk osv. Hun sa han dreper gjerne katter om han er løs og ser en katt, så han kunne ikke være løs i boligområder o.l. De tre bodde i flokk og var ikke så glade i andre hannhunder, men de var fantastiske med hverandre og aldri noe tull inne eller i deres flokk. De hadde ingen problemer med min ulvehund som var tispe :)

Innkallingen vil jeg si var ok, ikke noe verre enn jeg hadde på min ulvehund! De kom for det meste, jeg vil si de kom oftere enn de ikke kom når de ble ropt på :)

Inne var salukien veldig kosete og sosial med damer, jeg tror han var litt mer skeptisk til menn, men vil tro alle er forskjellige der.

Lydighetstrening er vel ikke noe man bør håpe å satse på med saluki, de kan jo lære kommandoer, men interesse over lang tid er en utfordring :)

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Bodde rett ved ei som hadde to whippeter og en saluki en god stund og gikk mye tur med dem, var på besøk osv. Hun sa han dreper gjerne katter om han er løs og ser en katt, så han kunne ikke være løs i boligområder o.l. De tre bodde i flokk og var ikke så glade i andre hannhunder, men de var fantastiske med hverandre og aldri noe tull inne eller i deres flokk. De hadde ingen problemer med min ulvehund som var tispe :)

Innkallingen vil jeg si var ok, ikke noe verre enn jeg hadde på min ulvehund! De kom for det meste, jeg vil si de kom oftere enn de ikke kom når de ble ropt på :)

Inne var salukien veldig kosete og sosial med damer, jeg tror han var litt mer skeptisk til menn, men vil tro alle er forskjellige der.

Lydighetstrening er vel ikke noe man bør håpe å satse på med saluki, de kan jo lære kommandoer, men interesse over lang tid er en utfordring :)

Kjem vel gjerne an på om hunden er/var vandt med katt frå før av også reknar eg med. Dagen eg flyttar for meg sjølv saman med frøkna skal eg skaffe meg ein katt også (vi har to her heime, så frøkna er vandt med dei), både for min eigen og hundens del.

Men vi får da sjå kva eg sitter igjen med om nokre år, det kan jo bli riktig så spennande x)

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Min saluki går løs på tunet med 14dager gamle kyllinger og høns, og i hus med forøyeblikket *telle* 5 katter. Ja han sliter med impulskontrollen, spesielt på kattene, men han er ikke farligere for dyra mine enn snusern er. Og den jeg IKKE klarte å kalle bort fra reven på tunet, var basenjien, ikke salukien. Men slikt er jo både genetisk og miljøbetinget.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg har ikke saluki men også en rase man ikke slipper løs hvorsomhelst. Og som må få løpe,for det MÅ de. Men man lærer seg,ridehaller og inngjerdete plasser finnes mange steder. Jorder med god sikt etter siste slått og sammen med en god kompis er topp. Strendene tidlig på morgenen feks. Sammen med en god kompis så de har nok med hverandre. Og vi har stor innegjerdet hage. Mynder MÅ få løpe i trygge omgivelser,og da får man heller transportere seg et stykke og vri hjernen litt for å finne slike steder. Det blir ikke det samme etter en sykkel :)

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Som katteeier synes jeg egentlig det er litt bekymringsfult at hunder med såpass jaktinstinkt slippes løs når innkalling "stort sett går greit" :hmm:

Trenger ikke å være katteeier for å synes det! Mulig jeg er en dårlig hundeeier som har hundene mine løs så lite som jeg har, men jeg har da ikke innkalling på dem i en del situasjoner. Vanligvis går det greit, men det er jo når de ser andre dyr (og det er vel da de fleste ikke kommer) at det gjelder!

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Tiltross for dette syns jeg ikke det høres ut som at myndeeiere skiller seg ut fra andre, hvis at folk tror myndene er ekstra ekstreme på å drepe ting og at dette er noe som skjer ofte. Jeg tror at hadde hundene løpt langt vekk og drap andre dyr titt og ofte, tror jeg ikke folk hadde sluppet dem så mye løs. Jeg ville ikke det ihvertfall.

Jeg har ingen problem selv med å ha min mynde løs. Har en god innkalling på han og klarer å avbryte han når han skal stikke til noen. Han har også kort radius. Men nå har jeg jo han ikke løs der jeg vet katter befinner seg, eller ved sau i skogen, for jeg vet at han har instinkter. Det tror jeg de fleste med mynder er klar over.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg kjenner nesten ikke rasen min igjen her jeg.

Av de åtte jeg har hatt er det tre av dem som var en smule vanskelig mht innkalling. Den ene endret seg da han kom over tenårene og utferdstrangen, og gikk løs overalt resten av sitt liv, den andre forulykket før vi rakk å bli ordentlig kjent, og den tredje har jeg vært ganske restriktiv på hvor jeg slipper og er hakket mer oppmerksom da hun er en meget bestemt dame som helst vil ha siste ord.

Av herping i hjemmet er det kun en som har ”pyntet” litt på dørkarmer og lister, ellers har det kun vært hva man kan forvente av alle valper/unge hunder uansett rase.

Alle som en har vært, og er, supersosiale med mennesker, noe mer skeptisk og/eller likegyldig til andre hunder før de blir kjent med dem, og alle har funket fint med barn.

Det er kun en har jeg stueren-problemer med, men hun har også litt ”bagasje” som forklarer dette. Ellers har alle de jeg har hatt kjapt lært at sånt skal skje ute.

Inne er de rolige og tar liten plass, men saluki kan godt ”synge” om de føler seg forlatt av flokken. Mine synger sjelden, men starter nabo-hunden korer de gjerne.

Ute løper de villmann i skog og mark, men sjelden alle på en gang (unntaket er når vi er med Margrete sine sjæffiser, da løper hele bøtteballetten og storkoser seg sammen :D ).

De fleste av mine saluki-venner har sine løse og det har aldri vært snakk om at det må være på inngjerdete områder. Ofte møtes vi med hele gjengen og lar dem springe sammen både i skogen og på jorder.

Tre av mine har vært aktive løpshunder og to av dem skal bli det. De liker å bli brukt, for eksempel trekke på ski og bære kløv. De liker å gå lange turer, de liker å løpe masse, men takler også fint korte båndturer innimellom. Mine får ikke alltid tur hver dag, men gjennomsnittlig er vi ute minst en time i skogen hver dag, helst mer.

Skal man trene lydighet er ikke saluki rasen jeg ville anbefalt, men det finnes noen unntak som har trent med godt resultat.

Angående katter er det også relativt. Noen jager for å ta, noen bryr seg ikke og noen lever og leker med dem.

Klart jeg også har hatt mine utfordringer og fått grå hår, men som rase generelt vil jeg si saluki er relativt ukompliserte. Jeg tror ikke vi med saluki har så innmari mye mer problemer og utfordringer enn folk med andre raser, bare litt annerledes problemer/utfordringer. Man bør ta høyde for deres typiske rase egenskaper som f eks jaktlyst, men ikke alle har det og noen har det i større grad enn andre. Men alle raser har vel sitt, man får bare lære seg og ha hundeholdet deretter.

Mange soniser har møtt mine hunder og jeg liker å tro at de oppfatter dem som velfungerende, greie hunder, med sine særegenskaper, og ikke er helt håpløse :ahappy:

  • Like 7
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Slik Tøfflus skriver det så føler jeg at jeg harskrevet mye negativt om salukien, som ikke stemmer. Har ikke ment å fremstille den som en veldig vanskelig hund. Det er nok lett for meg å sammenligne med rasen jeg har mest erfaring med. Og da er den ikke veldig enkel.

Men salukien min er absolutt velfungerende i de aller fleste situasjoner. Har ikke ment å gi inntrykk av noe annet. Hun godtar folk flest. De hun er blitt kjent med elsker hun høyt. Fremmede overser hun som regel, men kan på eget initiativ gå bort til de for å hilse. Hun er mindre glad i at fremmede tar kontakt med henne først.

Herping hjemme kommer kanskje ikke av rasen, men at hun er løs sammen med en annen hund. Det første året jeg hadde henne var den andre hunden også veldig ung og de hauset nok hverandre veldig opp. Hadde jeg brukt bur eller skilt de ad på annen måte kan det hende jeg ville unngått en del ødeleggelser.

Angående innkalling så er hun ikke så verst, men jeg stoler ikke på henne for skjer det noe som er mer spennende kommer hun ikke. Hun har større radius enn jeg er vant til, naturlig nok for en jakthund.

Jeg mener også slik som Tøfflus at det er en relativt ukomplisert rase. Iallefall om man ikke har store visjoner om lydighet.

Fikk bare for meg at jeg har skissert salukien som mer vanskelig enn den er, har ikke ment det. Og som sagt har jeg kun erfaring med mi ene som først nå er begynt å bikke over i voksenverdenen,

  • Like 1
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Synest i grunn ikkje det var så mykje hardskriv frå deg KristinR. Og uansett, så er jo kvar hund forskjellig så ingen er like. Du har dine erfaringar, mens Tøfflus har sine. Har i vert fall fått masse god informasjon her, på andre forum føler eg at folk drar fram mykje negativt med salukien, eller så har eg ikkje fått eit einaste svar. Men har ikkje blitt mindre forelska i rasen så uansett, heller meir. Får vel starte med å lese enda meir om rasen og prøve å finne ein passandes oppdrettar dei neste åra fram til eg finn meg ei leilighet eller eit hus eg kan kjøpe :whistle:

Om nokon har ein super Saluki oppdrettar å anbefale, helst på vestlandet, men også i resten av landet, så setter eg pris på det. Tenker i grunn at dåke som har Saluki gjerne veit litt om kven som er blant dei "beste"?

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Nå er jo jeg oppdretter selv så jeg skal kanskje ikke anbefale noen som de beste :)

Saluki som rase er ganske kompleks og det finnes massevis av forskjellige typer. Så du må egentlig finne ut hva du foretrekker og peile deg inn på de som har den typen du liker. Og det kan jeg godt hjelpe deg med når den tid kommer :)

Ellers finner du liste over norske oppdrettere her: http://saluki-norway.com/kjop/oppdrett.html

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Join the conversation

You can post now and register later. If you have an account, sign in now to post with your account.

Gjest
Skriv svar til emnet...

×   Pasted as rich text.   Paste as plain text instead

  Only 75 emoji are allowed.

×   Your link has been automatically embedded.   Display as a link instead

×   Your previous content has been restored.   Clear editor

×   You cannot paste images directly. Upload or insert images from URL.

 Share




  • Nye innlegg

    • Hvorfor vil du bytte hvis hunden fungerer på Vom? Hvis hunden fortsatt har løs avføring etter en uke ville jeg nok droppet det fôret ja.
    • Hei hundesonen! Jeg har en valp på 3-4 mnd som jeg holder på å bytte for på. Jeg bytter gradvis, startet med 4 dager hvor jeg ga 3/4 gammelt for (V&H), 1/4 nytt for, deretter 4 dager med 50/50, og så 3/4 nytt for en dag eller to, før jeg gikk tilbake til 50/50 fordi; Valpen har litt løs avføring. Typisk at det først kommer litt i normal konsistens, og så etterhvert blir det bløtere og bløtere. På ingen måte flytende/diare, men slik at det blir rester igjen i gresset der jeg plukker opp. Noen ganger går valpen to ganger på rad, først en med bra konsistens og så løsere i en tynnere strimle rett etterpå. Ofte er det og små halvfordøyde pinnebiter, små biter av stoff, grus og annet hun har fått i seg i dette løse. (Dette er små biter, prøver så godt jeg kan å forhindre dette men valpen spiser mye rart). Syns det begynner å lukte metallisk fra analen nå, mulig kjertlene ikke får tømt seg når det er litt bløt avføring? Høres dette normalt ut i en overgang til nytt for for en valp, eller bør jeg gi opp det nye foret og finne noe annet?
    • Haff, jeg sliter med de luksusproblemene vi har med casual turgåing. Altså, de er luksusproblemer ifht hvordan den gjennomsnittlige hunden i gata oppfører seg på casual tur - men ikke i gata vår. Våre nærmeste naboer er Midt-Norsk kompetansesenter for hund, så vi har en litt annen standard å måle oss etter, hence min følelse av å slite med hva folk flest synes er luksusproblemer, gitt den gjennomsnittlige hunden i andre sine gater. Med unntak av ved veldig spennende lukter så trekker ikke Ede i det hele tatt. Aldri vært hans greie. Han stopper og snur seg og venter på meg om båndet blir stramt. Foretrekker selv å ha det slakt. Han hører på meg når jeg ber han om noe og er ivrig på vakt etter oppgaver. Går omtrent halvparten av tiden pent ved min side som frivillig adferd. Har noen byks etter løv i vinden og drar LITT etter interessante lukter innimellom, og mister fokus og blir vimsete og tenderer mot raptus mot slutten om vi går for langt, men som energisk 6 mnd gammel (i dag, gratulerer med dagen, Edeward 🐾) er jeg ikke veldig bekymret for at sånt vil vedvare som problem i voksen alder. Han er stort sett flink gutt, MEN han er langt fra så veloppdragen som jeg helst vil ha ham. Han ploger og han går foran meg, han vimser til siden og han krysser foran meg. Det er irritasjonsmomenter. Vil gjerne ha en sånn robothund som bare går pent ved min side og følger med på hver minste bevegelse jeg foretar meg, altså.  Har på råd fra de langt mer kompetente naboene begynt å fase ut godbiter for å få bedre kontakt og kontroll. Belønner nå med lek og godsnakk og tempovekslinger istedenfor godis. Bygge relasjon. Han skal fokusere på meg, ikke på hva jeg har i hendene og lommene. Det er en omstillingsprosess. Gamle damer kan lære nye triks, men det tar tid. Fant ut det å belønne en fin turfot med hurtig gange og jogging fungerer som bare det. Ingen problemer å veksle tempo heller. Ede synes det var spennende med vekslinger mellom jogge, løpe og gå fort eller sakte. Spennende i seg selv, så lenge det er nytt, antakelig. Han er typen som liker variasjon og alt nytt er mer gøy enn det vi har gjort før. Med unntak av å sitte, ligge eller stå for å få kastet en apportleke, så surner han og protesterer om jeg ber om for mange repetisjoner av det samme. Temmelig nøyaktig fire rep av noe synes han er nok og nekter gjerne på den femte fordi han heller vil gjøre noe annet. Ikke Border Collie, m.a.o. Trenger mer variasjon i trening på øvelser.  Vi faser ikke fullstendig ut godisen enda. Mamsen er som en gammel hund med innarbeidede vaner og trenger tid på å finne tillit til at det skal gå an å få til. Har sluttet belønne fin turfot med godis, nå får han godprat, flere øvelser underveis og belønnes med lek for de istedenfor. Øvelsene blir da en sekundær forsterker. ..eller tertiær, for jeg tør ikke la være belønne gode 'slipp' med godis iblant. Han liker IKKE å slippe kampelekene sine  Akkurat på det punktet der har jeg svært lav tillit til fullstendig godisfrie metoder ennå. Vi får se.  Inntil videre lønnes også passeringer med godis. Dette fordi han har sterk byttedrift, spesielt på syklister som kommer bakfra og farer fra oss - de som kommer andre veien er han mer nonchalant om, da de innbyr ikke til jakt fordi de skal feil vei – helt motsatt av border collie, altså – og han har så sterke impulser til å hilse på forbipasserende mennesker, sladretrening med godis av høy verdi må vi bare fortsette med, fordi det fungerer.  I likhet med BC-blandingen jeg hadde, så trigger han her også frykt for å miste ham i en påkjørsel. Han har forstått at det sitter mennesker inni bilene, som han gjerne vil hilse på, og han har ikke NOEN konseptforståelse av mekanisk fysikk. Masse og fart i forbindelse med trafikk er ikke noe det går an å lære ham kløktig på den harde måten, så sladretrening på passerende biler er helt nødvendig med han her.  Strømgjerder derimot, det kan han lære på den vanskelige måten, så minner meg selv på å få det gjort. Trenger få narret ham borti gjerdet på en tom luftegård snarest, fordi en hest ville hilse på ham her om dagen. En vi har vært på nikk med ved passeringer en stund, han kom ivrig løpende til gjerdet for å si hei til oss, og Ede ble henrykt og ville borti for å hilse snute mot mule, som hesten innbød til. Ble en kjip opplevelse, fordi Ede har ingen anelse om hva strømgjerde er, og forstod ikke hvorfor jeg var så teit og holdt ham tilbake fra den nye kompisen sin. Han trenger finne ut hvorfor. Spørsmålet er hvordan narre han borti gjerdet på sitt eget initiativ når det ikke står en hest der. Vil jo ikke at han skal bæde på hester, for det kryr av dem her. Det er viktig å gi ham forståelsen av at det er gjerdet som er farlig og gjør vondt, ikke hestene. Fører opp på listen over to dos. 
    • Nå skal ikke jeg skryte på meg å kunne kjempemasse om hverken Malle eller hollender, men mitt inntrykk og det andre sier er at det er så store variasjoner innenfor begge rasene at du kan få begge type hunder (f.eks. mer skapt vs mer sosial, osv)  i begge rasene.   Men basert på de individene jeg kjenner av begge raser (som stort sett da er avlet for IGP ol) så vil jeg ikke si at hollender er noe mer krevende eller noe skarpere enn malle. Heller ikke mer energiske. Av de jeg har sett har hollendere litt lavere terskel for stress og lyd, men jeg er nok farget av hun jeg har selv 😂 og jeg har jo sett 10x fler maller enn hollendere.   Og hun jeg har er ikke spesielt selvstendig. Eller altså, hun kan fint være selvstendig og der det kreves, men hun henger jo etter meg som en skygge i typ alle situasjoner vi er i 😂 hun vil helst gjøre ting sammen med meg dagen lang 😂    Men den typen du beskriver høres ut som en typisk KNPV hund, hunder avlet mot bruk i politiet i Nederland osv. og de er nok sånn. Men min oppdretter av hollender blander KNPV linjer med sportslinjer, hvor hundene ikke er fult så skarpe, mer sosiale og ikke så selvstendige. De fleste i Norge er mer sportsavla.  Ble  langt svar ja 😄 I og med at det er så mange fler malle oppdrettere enn hollender tror jeg det er lettere å finne en bra malle. Jeg er heldig og kjenner flere som kan masse om både schæfer og malle til IGP bruk, så jeg må spørre og grave litt rundt 🧐😊  
    • Tatt bilder av pliktfølelse i dag. Han pleier være flink til å bli sittende/stående/liggende når jeg står oppreist, ter seg som et skolelys, men somehow har han tolket det at jeg setter meg ned på huk som: "Kom!" Forståelig nok. Et ekstra håndsignal mens jeg setter meg ned var alt som skulle til for å fikse den, men når jeg tar frem mobilen virker det som han er redd den skal fange mamsen, og han klarer ikke holde posisjonen, men haster inn for å redde turen fra den gledesdreperen der.  En real tålmodighetsprøve for begge å få lov til å ta bilder av de flotte sitt/dekk/stå han vanligvis har, da vi ikke snakker samme språk og har vidt forskjellige oppfatninger av hva den der svarte, flate greia er for noe, men vi fikk det da til etterhvert. Tjue bilder av naturskjønne omgivelser forsøplet av en lilla gummisnor, noen av dem også med hale og rumpestump på lagt i søpla, og så presenterer vi oss som om vi har litt fotoskills og hverdagslydighet sånn noenlunde på stell. Å få tatt fine bilder med langlina skjult eller litt penere dandert får være neste mål.    BTW, han har fått seg en praktisk custom klipp. Korrekt riesen frisyre drar nemlig inn sånne MENGDER med sand, en blir tullerusk. Fra å være vant med korthårede hunder på asfalt og gress i bymiljø, ble jeg virkelig smågal av all sanden de nydelige riesenbeina dro inn fra gårdsveiene her. Dessuten er flared jeans silhuett SÅ 90's. Vi gikk for en 2020 women's jeans fashion silhuett istedenfor. Praktisk. Ørene klarer jeg ikke klippe før det blir virkelig varmt, for han er så nuskesnusk kosemose søt med sånn spanielpels på dem. Litt sånn Lady og Landstrykeren hybrid look nå. Gen Z synes sikkert han ser ut som en skikkelig kjekkas hen/them/they. 
  • Nylig opprettede emner

×
×
  • Opprett ny...