Gå til innhold
Hundesonen.no

Recommended Posts

Skrevet

Jeg har en 10 år gammel bullmastiff hannhund.

Dette er en respektabel alder på en sånn type hund, og han har alltid holdt seg veldig godt.

I det siste har jeg dog lagt merke til ting jeg ikke liker å legge merke til.

Han virker ikke så glad, lenger. Det er vanskelig å forklare, men jeg antar det er sånn man kjenner på sin egen hund. Han virker rett og slett ikke glad. Han virker utilpass, og som om han har mista gnisten.

Han har en klump på understellet, som veterinæren har sett på. Den BØR opereres bort, slik at de kan finne ut hva det er, men han har ikke noe vondt av å ha den der. Den gjør ikke vondt, den er ikke i veien for noe.

I dag la jeg i tillegg merke til en relativt stor, hard klump (stor drue/liten plomme?), like ved øreinngangen.

Jeg har mange motforestillinger mot å legge han i narkose når han er såpass gammel. Jeg har heller ikke lyst til at han skal opereres mot alt mulig, og ha en vondt rehabiliteringsperiode og evt måtte gå på medisiner, når han er såpass gammel. Han har hatt 10 fantastiske år, nesten halvparten av de med meg. Jeg visste da jeg fikk han, at hvert år ville være en bonus.

Når vet man at nok er nok?

Hilsen meg som aldri har måttet ta denne avgjørelsen før. :(

  • Svar 87
  • Created
  • Siste svar

Top Posters In This Topic

Top Posters In This Topic

Popular Posts

For min del så synes jeg at det er lov til å ha hundene bli gamle. De må ikke være med på de lengste turene, være like spreke og lekne som før. Det er greit at den gamle hunden sover mye, og ikke har

Skrevet

Somoftest vil jeg si at det er "greit" når man begynner å tenke i de baner at man vurderer om hunden har det bedre avlivet eller ei.

Skrevet

Tenker som JeanetteH.. Hvis du merker så mye forskjell og du synes han har mistet gnisten så kanskje det er på tide å tenke på det.. Hva er best for han? Han har jo som du sier hatt et kjempefint liv med deg! Er jo vanskelig å si, fordi jeg bare har truffet deg en gang osv og Baghera er jo så kul! Men hvis du har begynt å tenke på det så er det nok rett vei.. Selv om kulene ikke plager han..

Skrevet (endret)

Jeg tenker litt slik at mine skal få være me å lenge de ikke har plager som hemmer de i hverdagen, altså feks syn, hørsel, tenner osv.

Kuler kan jo faktisk bare være fettkuler.. Og at han har mista litt gnist, kan faktisk hende at han har bare mistet litt energi i forhold til tidligere.. Ingen av delene er jo unaturlig for en eldre hund..

Men uansett er det ingen lett avgjørelse nei, og du kjenner selvfølgelig din hund best...

Endret av Krutsi
Skrevet

Jeg har heller aldri måttet ta den avgjørelsen før, men tenker en del på det pga Aiko og det fordømte skjelettet hennes. Jeg trur jeg kommer til å tvinge meg sjøl til å være hard, og la henne slippe idet jeg ser at hun begynner å miste seg sjøl litt, svinne hen, miste gløden. Og akkurat det er det bare vi eiere som kan se og merke, akkurat som du sier om at Baghera ikke virker glad lenger.

Stor klem til deg! :heart:

Skrevet

Det er vanskelig og jeg kan dessverre ikke svare for deg :( Jeg tror man selv kjenner det. Når min gamle hund ble operert foreslo min mor at jeg kanskje skulle la det være. Men det kjentes overhodet ikke riktig, så jeg lot henne opereres. Hadde hun krevd en operasjon nå hadde jeg også latt henne gå gjennom det, fordi hun har livsgnisten og ting går ikke "nedover". Min tidligere hund fikk svulster i munnen, og da lot jeg det være, ettersom andre ting heller ikke "stemte helt", han ble slappere og sov stort sett bort livet sitt, kunne ikke gå lange turer lenger og det var ingen positiv utvikling i helsetilstanden hans. Da lot jeg han til slutt slippe på grunn av problemer med leddene.

Så det er vel slik jeg føler det, grovt sett. Jeg ønsker ikke å føle at jeg "henter tid" ved å operere en gammel hund. Skal jeg operere en gammel hund så skal det være fordi operasjonen vil gi hunden mange lykkelige år.

Du kan bare selv velge hva du vil gjøre, men jeg vet at du vil gjøre det som er best for han :console:

Skrevet

Enig med JanetteH. Når man begynner å tenke på at hunden har mista gnisten så er det kanskje på tide å ta det vanskelige valget. Men jeg vil ikke og kan ikke uttale meg om hva folk skal gjøre, det er eierene som kjenner hunden best, og jeg håper og tror at de er fornuftige nok til å skjønne at nok er nok.

Det er kun du som kan svare på om han har det bedre på den andre siden. Jeg skjønner hvordan du har det, og sender deg min dypeste medfølelse for det du går gjennom nå. Det er noe dritt når man skal velge mellom liv og død på den måten.

Skrevet

Det finnes overhodet ingen fasit på sånt, men jeg er enig med Jeanette. Begynner man å føle på seg at hunden har fått nok, så har man sannsynligvis helt rett...

Skrevet

Enig med Jeanette.

Vår første labradortispe burde ha vært avlivet lenge før hun til slutt ble det. Hun ble dårligere flere ganger (div småting, snudde døgnet etc) og vi trodde det nærmet seg slutten, men hver gang frisknet hun til og hun fikk komme hjem igjen. I ettertid, da vi har sett på gamle familiefilmer, så har vi alle vært enige om at hun var ikke lenger seg selv der, hun var bare der og manglet fullstendig gnisten. Og da er det ikke lenger slik et godt hundeliv skal være.

Det er på ingen måte en lett beslutning og jeg unner deg virkelig ikke dette! :console:

Skrevet

Huff, så trist tråd.

Jeg er også enig med JeanetteH.

Jeg og gubben prater en del om det, siden gamlefar er 12 år, og vi tenker ganske likt. Den dagen vi ser at Peik ikke er Peik lengre, må vi være så pass tøffe at vi sier at nok er nok. Han er fortsatt i flott form, glad og fornøyd, og en skikkelig go'gutt, men merker at det går gradvis nedover med han også. Han sover en god del, og er til tider litt stiv og støl. Jeg må si at jeg gruer meg til jakta i høst, for da vil han bli holdt en del hjemme, og da vil han deppe en del. At han antakeligvis ikke lever neste høst er noe vi er veldig klar over...

Du kjenner hunden din best, og vet når nok er nok, men det er en tung avgjørelse å ta. :console:

Skrevet

Tusen takk for mange, raske svar. :hug:

Jeg sendte melding til mamma, og skrev at jeg ikke tror Baghera har det noe bra. Det var vondt å "si det høyt", og enda vondere da mamma skrev melding tilbake med en gang, og var helt enig. Hun har hatt han i helga, og hun reagerte bl.a. på hvor tynn han har blitt.

Nå klarer jeg ikke å slutte å grine, for nå har jeg og mamma bestemt oss for at hun (og kanskje søsteren min) kommer hit på mandag, for da har hun fri. Dette skal bli den beste uka i Bagheras liv. :heart:

Skrevet

Tusen takk for mange, raske svar. :hug:

Jeg sendte melding til mamma, og skrev at jeg ikke tror Baghera har det noe bra. Det var vondt å "si det høyt", og enda vondere da mamma skrev melding tilbake med en gang, og var helt enig. Hun har hatt han i helga, og hun reagerte bl.a. på hvor tynn han har blitt.

Nå klarer jeg ikke å slutte å grine, for nå har jeg og mamma bestemt oss for at hun (og kanskje søsteren min) kommer hit på mandag, for da har hun fri. Dette skal bli den beste uka i Bagheras liv. :heart:

:console: Dere må ha en kjempefin siste tid sammen, og skjem han skikkelig bort! Tenk på hvor mye gøy og fint dere har vært igjennom sammen og tenk på hvor godt han får det på den andre siden, der han kan være helt seg selv igjen :console:

Skrevet

Tusen takk for mange, raske svar. :hug:

Jeg sendte melding til mamma, og skrev at jeg ikke tror Baghera har det noe bra. Det var vondt å "si det høyt", og enda vondere da mamma skrev melding tilbake med en gang, og var helt enig. Hun har hatt han i helga, og hun reagerte bl.a. på hvor tynn han har blitt.

Nå klarer jeg ikke å slutte å grine, for nå har jeg og mamma bestemt oss for at hun (og kanskje søsteren min) kommer hit på mandag, for da har hun fri. Dette skal bli den beste uka i Bagheras liv. :heart:

Sånt er så uendelig vondt, men jeg synes det står respekt av at du ikke overser de små signalene og tar tak i vanskelige vurderinger.

Nå fikk jeg litt tårer i øynene også :icon_cry:

Skrevet

Jeg vet hvordan du føler det. :hug:

Hadde det sånn selv med gamlehunden Rusken. Han mistet liksom livsgnisten og når han fikk så dårlig syn/hørsel at det var skummelt å slippe han løs (han gikk alltid løs), så merket man det på hele hunden at han ikke hadde det bra.

Vi valgte da å la han slippe. Strengt tatt kunne han sikkert levd noen måneder, kanskje et år eller to til, men til hvilken pris? Å bare henge med hodet og bli dårligere og dårligere.

Det var tøft, men jeg mener fortsatt at det var riktig.

Men følelsen og avgjørelsen er likevel grusom, men sånn er det å være hundeier. Vi må gjøre noen vonde valg innemellom.

Skrevet
:console: :console: Huff, nå begynner jeg å grine og. Husker når vi tok siste "hilserunde" med forrige bikkja, alle i familien fikk streng beskjed om at vi ikke skulle snakke om det, de skulle bare si hade :icon_cry: Føler veldig med deg.
Skrevet

Off, så trist :cry: Det er en tøff avgjørelse du tar nå, men du gjør det beste for Baghera. Det er dette som er så himla vondt med å være hundeeier. Tenker på og føler med deg Camilla :hug:

Nyt den siste tida og kos dere så mye som mulig!

Skrevet

Det finnes ikke ord som kan trøste deg nå :heart: Jeg vil bare si at jeg er stolt av at du tar den avgjørelsen mens han ennå har det såpass bra som han har det.

:hug: Tenker på deg vennen min :)

Join the conversation

You can post now and register later. If you have an account, sign in now to post with your account.

Gjest
Skriv svar til emnet...

×   Pasted as rich text.   Paste as plain text instead

  Only 75 emoji are allowed.

×   Your link has been automatically embedded.   Display as a link instead

×   Your previous content has been restored.   Clear editor

×   You cannot paste images directly. Upload or insert images from URL.

  • Hvem er aktive   0 medlemmer

    • Ingen innloggede medlemmer aktive



  • Nye innlegg

    • Vi har hittil foret vår valp på 13 uker med fire måltider om dagen og har planer om å gå ned til tre måltider om dagen. Ved fire måltider ga vi frokost ca 07-07.30, lunsj 12, middag 16 og kveldsmat 19.30.  hvilke tidspunkter forer dere valpene deres og hva har fungert for dere?
    • Hei @Betan, min erfaring strekker seg fra 2002 da jeg fikk min første bull-hund. Min første ambull ble født i 2007 og jeg har hatt mange verv i det norske raseklubbens styre, nå sitter jeg i den svenske klubbens styre. Jeg har som oftest hunder i par og jeg er utdannet innefor atferd men også jobbet som hundetrener i mange år. Nå for tiden konkurerer jeg med min ambull-tispe. Vi er i kl 3 i RL f.eks og har flere sporprøver bak oss, tatt i Sverige. Så erfaringen strekker seg fra egne hunder til mange av norges og sveriges ambuller. Holder det?
    • Med denne innstillingen kommer du til å få mange overraskelser i hundeholdet ditt i årene som kommer:) 
    • Tenker at du først og fremst må stikke fingeren i jorda å innse hva slags gener valpen din har. Alle disse tre rasene har grunnleggende mye jaktinstinkt. Alt beror seg ikke på at du er flink til å trene hunden din i valpestadiet. Om du har valp etter foreldredyr/linjer med mye stress og lite impulskontroll har du mildt sagt en jobb foran deg Jeg hadde aldri, ALDRI stolt på min amerikanske bulldog alene rundt små dyr eller katter. Det ville høyst sannsynlig blitt blodbad. Ikke fordi han var slem, ond eller dårlig trent. Men fordi han hadde ett voldsomt jaktinstinkt. Jo før du innser at det mest sannsynlig kan være tilfelle med din hund og, dess bedre er det. Tilrettelegg for minimalt med triggere for hunden din og å holde dyra skilt når du ikke hjemme eller kan følge godt med på interaksjonen mellom dem er mitt beste tips til deg. Pluss, trene på impulskontroll og konsentrasjon. Atferden på hunden din kommer garantert til å forandre seg når den går igjennom de forskjellige kjønnsmodningsfasene - kanskje spesielt dersom du har hannhund.  Fortsett å trene gjennom hele livet til hunden din så minimerer du sjansen for at noe går galt. 
    • Jeg meldte en bekymring til mattilsynet i sommer. Hadde masse bevis på at dyrene ikke hadde det bra, hadde samtaler på telefon, SMS, mailkorrespondanse med saksbehandler fra Mattilsynet, pluss jeg lagde egen googledisk-folder med bilder og videoer av forholdene som hun/de fra Mattilsynet hadde fri tilgang til. Jeg vet også at Mattilsynet var der i hvert fall en gang på befaring. Det endte i at eieren fortsatt har dyrene, noe jeg syntes er heeelt hårreisende.  Hundene hadde tak over hodet, tilgang til mat og vann - så da var det ikke skjellig grunn til omplassering. På tross av at de konstant sto ute, sloss så blodet sprutet og ikke ble møkka for... Nå har jeg flytta, men da jeg fortsatt bodde i området stod det to voksne pluss fire/fem valper i samme hundegård. Alle utenom den ene var forholdsvis store driv- og jakthunder på rundt 25/30 kilo. Tror også at Mattilsynet har sykt mye å gjøre, med lite ressurser til å gjennomføre alt, at de kun har mulighet til å befare bekymringer der dyr er døende eller har veldig, veldig kummerlige livsforhold. Det du beskriver er selvfølgelig helt ******, men trolig ikke nok til at Mattilsynet kommer til gjøre noe.. Dessverre.
  • Nylig opprettede emner

×
×
  • Opprett ny...