Gå til innhold
Hundesonen.no

Hvordan ville du hedret hunden etter døden?


pippin
 Share

Recommended Posts

Bonzo og Sari er begravd side om side, på mine foreldres gård. På et sted de elsket å løpe, og med nydelig utsikt over vannet. Jeg går av og til dit med Rina, og nyter å se henne løpe og kose seg der, slik de to andre gjorde. Sari ble lagt på saueskinnet sitt og begravd med favorittleken sin, en apekatt, og pipedyret min søster prøvde å kalle henne inn med da ulykken skjedden :cry:

Saris lekekasse står fremdeles ganske urørt, jeg får meg ikke helt til å kaste lekene hennes, Rina har fått de som var hele. Resten får ligge i kassen inntil videre.

Rina har også arvet Saris halsbånd og kobbel.

Det eneste spesielle jeg har fått, er et smykke i glass, med Saris hode brent inn i glasset. Det fikk jeg av oppdretteren hennes, som minne og takk for at Sari fikk komme til meg :cry:

Lenke til kommentar
Del på andre sider

For meg er hunden borte når den dør, det øyeblikket når øynene er døde og de ikke puster lenger, da er sjela borte, og bare skallet som er igjen, så jeg hedrer mine ved å minnes de og ha bilder av de.

2 er levert til felles kremering, 1 er levert inn til et forskningsprosjekt på NVH. For meg føltes det meningsfullt at han kanskje kan være med på å oppklare en gåte, men jeg ønsker jo også at min kropp "gjenbrukes" når jeg er død, enten pga organdonasjon (hvilket jeg tviler på, i og med at jeg stapper kroppen full av gift), eller til medisinske studier (ja, jeg har snakket med mine nærmeste om det).

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Gjenlevende hunder får arve bånd og annet utstyr, bare bra at tingene blir brukt og ikke kastet.Tar separat kremering uten urne. Asken blir strødd på steder akkurat den hunden elsket å oppholde seg - med badeglade labradorer blir den helst strødd på et vann. Ellers ingen lys, urner i bokhyllen eller andre minneopplegg, bare minner og bilder.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Ulrik var så spesiell for meg at etter hans bortgang gjorde jeg flere ting. Jeg har navnebrikken + klipset som hørte til båndet i nøkkelringen min. Jeg ga bort selen og skjerfet hans til tispa han digget mest av alle. Og så har jeg minnetatovering der det står Ulrik, fødselsdato og dødsdato. Jeg skal også tatovere hodet hans på samme arm som minnetatoveringen er. men det krever litt mer av meg, og jeg vet ikke helt om jeg er klar for det! Han var det viktigste i livet mitt, den som holdt meg gående, lærte meg ting og var bare fantastisk! Jeg er sikker på vi delte sjel! Så når han dro så var det som om en del av meg dro også.

Asken har jeg også, men jeg vet da søren hva jeg skal gjøre med den :cry: Planen var å spre den, men jeg klarte det ikke! Nå har det snart gått to år, og enda får jeg meg ikke til å gjøre noe som helst med asken. Ingenting føles riktig liksom... Har ikke et bilde eller noe oppe av han heller, men minnebok er i boks og på vei til butikken! 26 sider med bilder av skjønningen!

men min måte å hedre han på er vel rett og slett å huske han! Jeg tenker på han hele tiden, ser på bilder av han med jevne mellomrom og snakker masse om han!

Mjæh, ble rotete dette! Jeg kjenner jeg tåler dårlig å snakke om han fremdeles... Savner verdens fineste edelsten :cry:

Med fremtidige hunder håper jeg at det vil føles mer naturlig å kanskje sende kroppen til NVH, det hadde vært fantastisk at dyrene mine kunne kommet til "nytte" enda mer etter sin bortgang. Men jeg tviler på at jeg kommer til å klare det... Men jeg tror aldri det vil bli så ekstremt som med Ulrik! Det vil nok bli mer naturlig sorg, der minnet av dem er nok, og evt ta vare på en av tingene dems!

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg hedret den siste hunden jeg måtte avlive ved å donere henne til NVH og med alle de gode minnene jeg har med henne,vi har masse bilder, vi snakker masse om henne og ler godt av alt det rare hu gjorde og alle særegenhetene hu hadde.

Noe utstopping hadde absolutt ikke vært aktuelt.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg vil helst levere de til NVH for jeg vil at man skal lære mest mulig. Går ikke det så får veterinæren gjøre hva den vil egentlig.

For meg er en død hund en død hund, halsbånd går i gjennbruk og det er vel bare de med navn på som ikke det kommer til å bli gjort med. Bilder er i albumene og bilder som alt er på veggen får bli der.

Som 2ne så er jeg også donor og jeg håper hundene mine kan gjøre den samme nytten for videre forskning og utdannelse. Død er død, når glimte i øyet er borte er også sjelen det.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Bilder og minner er nok. Da vår BC blanding ble avlivet for masse år siden, beholdt jeg halsbåndet hun brukte som valp. Har det fortsatt i en eske et sted. Når Bella en dag dør, er bilder og minner nok i massevis. Blir nok også å ta vare på litt utstyr. Resten blir gitt bort, eventuelt tatt vare på til jeg får bruk for det igjen.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Forskning / kremering om jeg ikke har hage som er passende sted å grave ned da.. Er litt sånn tradisjon ifra barndommen tror jeg.. Det med å begrave kjæledyra i hagen sin.. men er ikke sikker på om jeg hadde klart det nå egentlig når jeg tenker meg om..

Nej.. heller nok litt mot forskning - er som flere andre har nevnt også donor selv (om de finner noe de kan bruke..*host-harrk*... :| ) og syntes det er godt å kunne evt bidra til forskning/hjelp til andre om uhellet skulle være ute :)

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Forrige familiehunden ble kremert separert, slik at vi fikk urne til å grave ned i hagen. Jeg har tatt vare på halsbåndet og bilder som jeg titter på innimellom.

Chica som er min første egne hund, som har vært både stor glede og trøst for meg, vil nok alltid ha en stor, spesiell plass i hjertet mitt. Derav eget fotoalbum, bilder på veggen, ta vare på litt av utstyreet hennes og kremering med urne. Jeg har lenge tenkt på å tatovere Chica på skulderen, så det vil jo vært et godt minne for henne, føler jeg:)

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg kjenner at jeg ikke klarer å tenke på dette engang uten å bli litt gråtkvalt. Jeg elsker Aiko høyere enn himmelen, nærmest litt usunt til tider, og merker at dersom jeg skulle hatt henne med meg hjem etter at hun hadde blitt avliva, så hadde jeg aldri klart å slippe henne.

Jeg kommer til å donere henne til forskning, fordi hun har en spesiell misdannelse i skjelettet som det ikke er noen som har sett før. Hun har fire halsbånd som er bare hennes (2 x Aiko, Trollbolla, Shiba Kengu) som jeg tviler på at noen kan få bruke på nytt. Det finnes bare en trollbolle, men kanskje det dukker opp en Aiko til i mitt oppdrett om noen år, dersom det dukker opp en liten rød fare med stjerne og bless...

Hun er en meget fotografert hund, og jeg har både henne og Imouto flere steder på veggen hjemme. De bildene ville jeg nok passa veldig godt på.

Og nå gråter jeg, for jeg veit ikke hvor lenge hun får bli hos meg. :heart:

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Er dere klar over at døde dyr må graves ned flere meter under jorden? Det er ikke slik at man kan grave ned kjæledyrene sine i hagen etter eget forgodtbefinnende. For de som gidder, kan man sikkert finne reglene om dette på mattilsynet sine sider. På den annen side, er det jo litt problematisk å følge opp et slikt regelverk og personlig bryr jeg meg lite om hva folk gjør :)

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Join the conversation

You can post now and register later. If you have an account, sign in now to post with your account.

Gjest
Skriv svar til emnet...

×   Pasted as rich text.   Paste as plain text instead

  Only 75 emoji are allowed.

×   Your link has been automatically embedded.   Display as a link instead

×   Your previous content has been restored.   Clear editor

×   You cannot paste images directly. Upload or insert images from URL.

 Share

  • Hvem er aktive   0 medlemmer

    • Ingen innloggede medlemmer aktive


  • Nye innlegg

    • Ny dag, ny hund. Det er vel greia med valp. I går var han plutselig kjempesint på meg for å ha nerver til å spise mat. All mat er nå hans mat, ifølge et nytt vedtak jeg ikke ble invitert med i noen forhandlinger eller beslutningsprosess om. Det viser seg at jeg ikke skulle ha noen behov for å spise lenger. Ufattelig frekt av meg å begå et sånt brudd på nye regler, så fikk meg en velfortjent skjennepreken. På gårsdagens tur ble jeg hoppet opp på så mange ganger, jeg brukte sikkert en time på å febrilsk søke internett etter klarsignal for å vaske membranjakke med vanlig vaskemiddel. No luck. Nikwax utilgjengelig på lørdag kveld, så ble pent nødt til å gå ut, midt under ridestevne med masse fremmede på tunet og rundtomkring på en søndag, iført The Jacket of Shame som flagget min latskap/udugelighet som hundefører. Den har så mange poteavtrykk, foran, bak, på armene og begge sidene, den kunne passert som kamofarget hadde den vært grønn. Kan angre på å ha kjøpt svart, eller ta meg sammen og begynne gi Ede mer tydelig kjipe konsekvenser for å hoppe opp, tenkte jeg. Det var kanskje nok å tenke på det, for i dag hoppet han opp færre enn fem ganger i løpet av over en time tur, og de få gangene han gjorde det bare forstod han at dette ble veldig feil fra måten jeg IKKE reagerte på, fordi jeg taust og med steinansikt samlet meg til en indre diskusjon med me, myself and I om hvordan jeg skulle reagere. Ga meg antakelig et ansiktsuttrykk og en utstråling Ede forstod at ikke var til å kødde med. Satte ikke potene på meg mer enn to ganger de første 10 min av turen, og bare avbrøt på tur opp de neste få gangene. Mutteren er sååå glad for å mestre den kommunikasjonen der i dag. Vi gikk oss også plutselig på et par turgåere han ikke viste noen interesse for å hilse på. Kjempelettelse, der jeg instantly fikk skuldrene under ørene, klar til å kaste meg på langlina for drakamp på livet, fordi jeg bare hadde tørrfor i lommene og han var ikke sulten. Impulsiv hilseiver har vært den største adferdsutfordringen hittil. Han elsker mennesker! Nå viste han ingen interesse verken for å oppsøke dem, eller gira på å innkassere godis for passering. Bare så på dem og spaserte nonchalant og ledig og avslappet forbi sammen med meg, med hengende langline, uten bestikkelser. Føltes som å score et fotballmål. Han er stadig ivrig på å komme fortere hjem når vi nærmer oss hva han oppfatter som eget territorium, hvor det virker som han er keen på å inspisere og kontrollere ASAP når han husker at vi har forlatt det ubevoktet, men på langt lavere stressnivå enn før. Kun noen få byks fremover, som han selv synes straffet seg med de ubehagelige rykkene i selen - det liker han ikke - så han korrigerer seg selv mot trekking og byks. Alt i alt, den nest beste turen vi har gått sammen til nå. Minus for å vimse for mye foran meg, type snublefelle. Usikker på om det går an å kommunisere til ham at det bare er ok å passere rett foran meg på god avstand. I min verden er det enkle det beste når det kommer til å lage regler for hunden. Å tillate ham å vimse rundt foran meg, bare ikke krysse min bane nærmere enn to meter foran, det er komplisert å kommunisere tydelig. Å bare tillate ham å bevege seg på siden og krysse bak meg på langline i øde områder er kjipt. Usikker på hvordan løse problemet med snublefella. Han har så liten radius, han gjør det ganske ofte, og det irriterer vettet av meg. Ikke usannsynlig at det fører til en skade. Trenger råd og tips og triks og hjelp med den der.  Å fotografere ham er stadig like vanskelig. Det er koselig at nærheten til meg overgår verdien av lønn for vel utført sitt, men det hadde vært fint om han kunne bli sittende sånn plutselig, ikke bare i hva han oppfatter som treningssessions Her klasket han ned i dekk for å vise at han kan bedre enn jeg ba ham om.. ..og her viser han hvilken lynkjapp innkalling han har. Kanskje ikke kjappere enn lynet, men han er kjappere enn lyden, ikke verst: Håndsignal for "Bli" og "Bli nå for **** sittende denne gangen!" ser ganske like ut, så lett å forstå at Ede tolket denne som: "Kom!" Det er en oppgitt og resignert hånd en ser synke til bakken i nok et skuffende nederlag: Å bli ***** sittende er noe vi trenger trene mer på i mer ulike situasjoner for å generalisere mer. Han er god på det innendørs, ikke bare hjemme. Sentralstasjonen, med masse lyder og folk og greier er ok med både sittende, liggende og stående mens jeg går ganske langt unna. Har dog store problemer utendørs, og ikke pga distraksjoner, men fordi han kommer til meg. Mulig vindpust er en trigger for minner om å bli forlatt for alltid alene sammen med nabo og storebror utenfor butikker. Antakelig.  Minne selv på å senke forventningene og jobbe med det som om det er nyinnlæring utendørs. 
    • Noen som har erfaring med et slikt silver shade dekken? Fungerer det?
    • Jeg er veldig glad i pinewood sine vester. Har også en fra Helsitar som jeg liker, men velger nok pinewood over helsitar oftere. Grunnen er at lommene på pinewood sine vester er mye større og rommer mer, så jeg får plass til masse godbiter, leker, bånd og halsbånd i lommene, spesielt baklomma. Vet ikke hvilken størrelse du bruker, men ser pinewood har alt fra XS-3XL. Hvis du er interessert, så vet jeg om en rabattkode hos pinewood på 30% rabatt, som jeg tror fortsatt er aktiv
    • Tiden begynner bli overmoden for å lære some type of nesearbeid. Forventningen var å bare mestre smellerbrettet smooth, som et grunnlag for forstå ID og utvide derfra til romsøk og områdesøk. Det gikk ikke heeeelt etter planen, da Ede heller vil spise det hjemmelagde brettet i papp, og blir sur og klager og protesterer om jeg insisterer på at han må lukte på boksene for å få godis fra hånden. Det har ligget på hylla en stund. Kanskje krype til korset og kjøpe et av metall allikevel, heller enn å smøre tålmodigheten og jobbe videre med det vi har. Gjensidig forsterkning av frustrasjon er ikke gøy å jobbe med.  Vi har gått på en smell med capturing og shaping også. Fått captured mye fint, som f.eks. kryping, men ikke mange nok ganger til å få noe på cue, og han har begynt drite i hva jeg ber om når det er godis fremme, for å heller tilby den adferden han selv tror er av høyest verdi, som dekk istedenfor sitt når jeg ber om sitt, og han er fortsatt fornærmet og protesterer mot å gjøre noe som helst om det ikke er godis fremme når jeg ber ham.  Jeg har også ødelagt treapporten. Baklengskjedet så fint fra utgangsstilling, levering, holde den, plukke den opp. Han var uinteressert i selve apporten, så jeg hypet den litt opp med å bare la han løpe på impuls når jeg kastet og kjørte full fest når han kom løpende tilbake med den. Resultat? Han tror den har så høy verdi nå, han vil IKKE lenger levere den fra seg. Den er mer langt mer verdifull enn kampeleker, pipeleker og kaninpels, som han villig leverer på første forespørsel uten å bølle. Den overgår de godbitene jeg prøver bytte den til meg med.  ..og han TYGGER på den. Legger seg til for å gnage på den etter å ha terget meg med en catch me if you can, som han synes er SÅ gøy med akkurat den apporten, ikke noe annet. Det er KUN den han gjør det med. Alt annet er han helt kewl med å levere fra seg. *facepalm* Flaks at vi har brukt en litt rar treapport, så har vi den generiske i reserve til å trene inn på nytt siden, etter en laaaang periode med bare metallapport, og kanskje også tungapport før vi prøver oss på en ny en av tre.  Her om dagen fikk vi besøk av en diger flokk gjess på gjennomfart. De satt utover to hele jorder. Ede hadde ikke oppdaget dem ennå da jeg satte ham ned for et bilde før det braket løs. Feil vinkel til å få med noe i nærheten av omfanget. De var spredt utover hele åkeren til venstre for bildet. Kjempestor flokk. Stille før stormen, tenkte jeg, og var bekymret for å skremme de opp og jage de slitne langveisfarende avgårde når vi nærmet oss. Kråkene klagde til oss om okkupasjonen av matfatet sitt og ville antagelig ha hjelp med akkurat det. De var opprørte. Endte som moralsk supporter på kråkenes side i den konflikten der da vi kom til Salmonella Street mellom jordene, hvor det var så bombardert med gåsebæsj.. Turen bortover den veien mellom de to okkuperte jordene minnet meg om denne.  https://youtu.be/5iTTNRE-njM?si=Wjg9Rwk2RomhfZlw   Ikke sett dem ennå, og stusser på hva den lukten er: Det lukter virkelig merkelig  Zoom inn mot den smale stripen av dem i bakgrunnen på øverste bildet: Det var en så massiv mengde av dem utenfor bildet, det var dumt å ikke ta et panorama oversiktsbilde til skrekk og advarsel mot å bringe hunder med interesse for andre dyrs ekskrementer til området når gjess trekker gjennom. Den smale stripen av de her er bare en liten gjeng outsidere fra main goose society. Godt vi ikke ser dem igjen før til høsten. Håper på bedre impulskontroll under lineføring til da, eller enda bedre: Matvett. 
    • Kan henge meg på anbefalingen om Collie, men vær nøye på valg av oppdretter og linjer. Det er ikke å stikke under en stol at det finnes mentale brister innad i rasen. En god collie derimot er en enormt kjekk hund å ha! Så gå seriøst inn og møt hunder i flere settinger og se hvordan de tar ting, eventuelt om de har en MH så er jo den fin å få sett om de har filmet den f.eks. 
  • Nylig opprettede emner

×
×
  • Opprett ny...