Gå til innhold
Hundesonen.no

Hvordan møttes dere?


JailyTina

Recommended Posts

Skrevet

Jeg har inntrykk av at mange av mine bekjente mener at om man skal møte potensielle fremtidige bedre(?) halvdeler så er det om å gjøre å gå ut så mye og ofte som mulig. Helst hver helg... For bare på byen kan man møte folk nemlig. (Ikke at jeg skjønner hvordan noen gidder eller har råd til det. De fleste av dem er tross alt fortsatt studenter.) Jeg er ikke av typen detta ville funka for så hvis de har rett ser det ut til at mine fremtidige halvdeler vil være firbent. :P

Men så lurer jeg da litt på hvor folk egentlig har møtt hverandre... Møtes alle på byen liksom? Jeg har vanskelig for å tro på det... Og hvor er det vel bedre å spørre enn her på sonen! :D

Hvor møttes du og din bedre halvdel/partner/kjæreste/samboer/hva-som-enn-måtte-passe? Jeg har møtt mine ekser utelukkende pga skolegang og ting relatert til det så jeg er litt grønn på detta kjenner jeg. :ermm:

  • Svar 59
  • Created
  • Siste svar
Skrevet

Her har jeg ingenting å bidra med - møtte nåværende og eks på vgs :P

Edit: Jeg tror ikke sjansen er så stor for å finne en å ha et varig forhold med på byen. Derimot tror jeg nok mange møtes i jobbsammenheng, og gjennom venners venner og bekjente.

Skrevet

Jeg møtte mannen min gjennom hundeklubben. Første gang jeg traff han deltok han på agility nybegynner kurs som jeg var instruktør på :P Etter det begynte vi å snakke mye sammen på treninger og etterhvert gå turer og slikt og fant fort tonen, fiiine mannen min :wub:

Edit: Jeg driver ikke med by-flying og er avholds, så å møte noen på fest/byen er ikke noe jeg ser på som en nødvendighet. Da hadde jeg vært singel :aww:

Skrevet

Vi møttes som studenter; han bodde i kollektiv med en venninne av meg som jeg studerte med. Så da ble vi venner, og så kan man vel si at det utviklet seg fra det...

Skrevet

Min samboer var sammen med naboen min som også var venninna mi.

Sånn ble vi kjent.

En tid etter at det ble slutt mellom dem ble vi sammen.

Og vips, så har 23 år gått, og vi er fortsatt sammen...

Skrevet

Jeg og hun jeg er sammen med møttes på facebook av alle steder. Hadde mange felles venner, og kom i kontakt helt tilfeldig. Nå er vi forlovet, og det blir trolig brylupp i sommer/høst :D:wub:

Skrevet

Jeg møtte mannen min gjennom hundeklubben. Første gang jeg traff han deltok han på agility nybegynner kurs som jeg var instruktør på :P Etter det begynte vi å snakke mye sammen på treninger og etterhvert gå turer og slikt og fant fort tonen, fiiine mannen min :wub:

Åh, det er min drømmemåte å treffe noen på! :wub:

Skrevet

Første gang vi møttes var vel på utstilling- senere i styret i basenjiklubben. Var venner i mange år før vi begge var single og det ble oss. Har vært sammen i snart 7 år nå, bodd sammen i 5 år, vært gift i 1 år og har verdens herligste barn sammen :wub:

Skrevet

Å møtes på byen i er vel ikke akkurat det jeg ser på som en optimal måte å møte en partner på, men folk finner jo partnere overalt, så det funker vel for noen.

Jeg møtte min samboer via et vennepar av meg, typen til veninna mi jobbet sammen med min kommende type, og de viste at jeg var på utkikk og dermed ble det avtalt et besøk. Han kom hjem til venneparet av meg og vi fikk møttes og etterpå kjørte han meg hjem og vi avtaltes å dra på middag bare oss. Og siden da har vi vært sammen. Først som gode venner, og så utviklet deg seg. En perfekt måte syns jeg. Bli venner først, så kjærester. Har lite tro på kjærlighet med første blikk, siden det er så mye som skal klaffe for at det skal gå, og slik tar tid på å finne ut.

Skrevet

Jeg og samboeren møttes da vi begynte å studere. Han bodde med noen jenter i klassen min i kollektiv, etasjen under meg. Jeg var dritforelska i en av de andre guttene som bodde der, så jeg benyttet enhver anledning til å være der nede sammen med de i stua. Men jammen så ble jeg mye fortere kjent med han jeg er sammen med nå. Mye lettere å snakke med ham. Så vi ble gode venner, var på et par kleine dater og vips var vi sammen etter ca. 3 måneder som gode venner :) Nå har vi vært sammen i to år.

Ås bure seriøst hatt kjærestegaranti! Kjenner nesten ingen som er single lenger. De aller, aller fleste som ikke allerede har kjæreste når de begynner får det mens de går på UMB. :P

Kan forøvrig også skyte inn at det å møte hverandre på byen nok aldri hadde fungert for meg. Det er sjelden man er helt seg selv ute og det er ofte folk ikke har de rette intensjonene når de sjekker en opp på en nattklubb liksom. Så selv om noen får det til tror jeg ikke akkurat at det er størst sjanse for å skyte gullfuglen der gitt. Begge mine foreldre er single om dagen, men det ser jammen meg ut til at nettdating funker veldig bra. Tror nok kanskje det er fremtiden innen dating. Uansett hvor "feil" det ville føles for meg i dag å date over internett...

Skrevet

Kjærester og potensielle ektefeller kan man jo møte uansett hvor man treffer folk. Min første ordentlige kjæreste traff jeg på en spillkongress (rollespill/brettspillgreie). Om man ikke er interessert i et menneske som liker fyll og fest, så er jo helgefylla kanskje dårligste stedet?

Mannen min "traff" jeg på Internet, nærmere bestemt IRC (chattekanal). Vi hadde mange felles bekjente i studentmiljøet og hang på samme kanalen på IRC, og en dag jeg var i dårlig humør så tok han kontakt privat og spurte om noe var galt. Det var det, jeg skulle til å legges inn for depresjon og angstproblemer (det hører med til historien at jeg ikke fikk den innleggelsen), så vi endte med å snakke en hel masse. Etter en uke møttes vi på dataforeningen på NTNU, og jeg ble med ham hjem til middag. Jeg var overhodet ikke klar for eller på jakt etter noen kjæreste da, men etter nok et par uker var faktum uungåelig. Vi har fem års bryllupsdag i sommer. :D

Herlig å treffe folk gjennom hund da!

Skrevet

Ås bure seriøst hatt kjærestegaranti! Kjenner nesten ingen som er single lenger. De aller, aller fleste som ikke allerede har kjæreste når de begynner får det mens de går på UMB. :P

Jepp, sånn er det; Der jeg traff min. Og vi er sammen enda:)

Skrevet

har vel enda til gode å treffe noen som er verdt å samle på på byen.

Jeg har truffet kjærester litt overalt.

En traff jeg på vgs, en på sommerleir for barn som ledere, og siste i forsvaret.

For tiden er jeg singel men helgefyll slår meg ikke som stedet å treffe en ny herremann på.

Skrevet

Traff både exen OG min nåværesnde kjæreste på nett jeg.. :P Møtte Håvard, kjæresten jeg har nå, for første gang hos en kompis. Ble bedt over for å se film, og jeg husker vi satt i hver vår sofa. Jeg kikket mer på han enn på filmen egentlig.. :D Kjempetrivelig fyr! Og etter å ha kommet ut av mitt andre forhold, som ikke var særlig bra for meg..., så ble vi sammen!

Skrevet
Begge mine foreldre er single om dagen, men det ser jammen meg ut til at nettdating funker veldig bra. Tror nok kanskje det er fremtiden innen dating. Uansett hvor "feil" det ville føles for meg i dag å date over internett...

Du dater ikke over internett da, man innleder kontakten der, men datinga er i aller høyeste grad taktil! :)

Skrevet

Jeg og samboeren møttes igjennom nette, oppdaget etterpå at vi bodde likeved hverandre! :P Jeg synes at det å møtes gjennom nette kan være en fin ting, hvis man er ute etter en partner og man ikke har noen potensielle som dukker opp:p Møtes på byen er vel neppe det beste... Men man må selvfølgelig ta sine forholdsregler når man møtes på nette da, jeg sa i fra til to venninner at jeg skulle på kino med han, og hvis de ikke hørte i fra meg på 3 timer så var jeg nok blitt angrepet og voldtatt :P hehe. Men gjennom nette får man muligheten til å finne ut om man kan passe sammen, om man liker samme ting og har samme prioriteringer i livet, før man tar steget videre til et forhold.

Skrevet

Jeg møtte min prins på nettby, av alle steder!

Han kom innom på jobben min (Jobbet i hentebua på Komplett.no), og det var da jeg så han for første gang! Etter jeg så han, turte jeg ta kontakt på nettby også!

Og vi snakket i kanskje 2 uker på nett før han inviterte seg selv hjem til meg på film en kveld :wub:

Det er 2 år og 3 mnd siden!

Kan ikke tenkte meg å møte noen på byen. Ihvertfall ikke det stedet jeg ville sett etter!

Min eldste søster traff sin nye kjæreste på møteplassen :ahappy:

Skrevet

Du dater ikke over internett da, man innleder kontakten der, men datinga er i aller høyeste grad taktil! :)

Rettelse: komme i kontakt med hverandre over nett. :) Men det skal sies at det er mange som faktisk ikke treffer hverandre før de har snakket lenge sammen på nett. At det er en form for date f.eks. å sitte med webcam vil jeg så absolutt si.

Skrevet

Hehe det var min x, altså faren til eldste sønnen min, som introduserte oss :) Da ble det oss og siden har vi vært sammen og snart gift i 1 år :D

Skrevet

Jeg møtte kjæresten gjennom bestekompisen hans som jeg holdt på med :whistle: Nå har vi snart 1 års dag og blir mest sannsynlig samboere om ikke så lenge :D

Det hele begynte vel med at jeg sa jeg mislikte plassen jeg bor på (bor på en øy utenfor Bergen som blir sett på som bondeland). De fleste andre pleier å forsvare øyen i slike samtaler, mens jeg sa jeg var en "ækte Bæærrrrgensar". Da måtte vi nemlig henge i byn i lag, vi to som begge var Bergensere. Men vi endte faktisk opp på den dumme øyen min faktisk. Gikk tur i skogen her ved meg, spiste pizza, sjokolade og drakk brus og pratet :ahappy: Jeg ble litt sjarmert av den utrolige fantasien han hadde da han fortalte meg hva som skjer når man dør. Han var også den første gutten som noen gang fikk spandere noe på meg, uten at jeg skulle komme med min vanlige klaging på at jeg ikke ville det (tidligere kjærester har til og med ikke fått lov :lol: ) Etter dette ble det lange netter med prating på msn og det måtte jo bli et møte til. Da var vi begge veldig flørtete i tonen. Vi rotet en del, og det ble flere slike dager, før vi så endte opp som et parr :)

Skrevet

Jeg møtte faktisk min samboer på byen. Riktignok ikke helt tilfeldig. Min mor hadde planlagt det en stund, fant jeg ut etterpå.

Det er 10 år siden. Jeg har slått meg til ro med at mor vet best :)

Skrevet

Jeg og min samboer møttes en helt vanlig dag hjemme hos bestevenninna mi og hennes samboer. Da min kjæreste var en veldig god venn av hennes kjæreste. Så møttes vi flere ganger der og igjennom sosiale sammenkomster.t øye til hverandre fra første dag. Etter to uker så ringte han å spurte om jeg ville bli med han på en "date". Etter det utvikla det seg bare mer og mer. Nå har vi vært samboere i ett år :)

:wub::wub::wub::wub:

Arkivert

Dette emnet er nå arkivert og stengt for flere svar

  • Hvem er aktive   0 medlemmer

    • Ingen innloggede medlemmer aktive


  • Nye innlegg

    • Bare det lille du beskriver om dognanny gjør at jeg vil fraråde hva som helst hun anbefalte ihvertfall. Som dere jo har oppdaget så er det å korrigere, rykke eller kjefte på en allerede frustrert hund ikke konstruktivt. Det er helt fint å høre hva dere har prøvd å hva som skjer. Men jeg lurer litt på, hva skjer om dere deler opp turene? Maks 15-20 minutter på en tur. Skjer det like ofte på morgen og kveld som på den lengre turen på dagtid? Et par enkle oppgaver i løpet av turen (som allerede er grundig innlært inne og som han kan), en enkel sitt, kontakt, håndtarget e.l. Da tenker jeg en kort stopp og en øvelse, maks to repetisjoner, og så rusle videre. Hvis dere får lært inn igjen grime så kan det være tryggere med å prøve halsbånd, men det er nok lettere for dere å få hjelp av en instruktør som ser dere og hunden. Jeg er helt sikker på at dette er løsbart, selv om dere er kjempetålmodige og har prøvd masse allerede! Håper vi får en oppdatering her også når dere har fått litt hjelp.
    • Takker igjen for godt svar! Vi har brukt både sele og halsbånd, med de siste 6 mnd har vi utelukkende brukt sele som sitter godt. Har flere ganger vurdert å bruke halsbånd i stedet men ser at vi ikke tørr da han helt sikkert hadde klart å vri seg ut av det når han klikker. Flere ganger har jeg vært redd for at han skal komme seg ut av selen når vi krangler. Han river å sliter, ruller å hopper. Eneste gangene jeg er trygg på at han ikke kommer seg ut av sele/halsbånd er om han er bundet fast, for da står han helt stille. Og både sele og halsbåndene vi har brukt er passer han og er justerbart. Vi brukte også retrieverkobbel i starten (fikk anbefalt det av oppdretter) men bruker ikke det lengre. En av teknikkene dognanny viste oss var å bruke retrieverkobblet til å "få han av oss" når han hopper på, ved å rykke i båndet, men det fungerte i en halv dag så trosset han det også å vi ønsker ikke å bli stående å rykke i et så tynt med kraftig bånd, det økte bare stressnivået hans.  Vi har ila året som har gått tenkt at han kan være både over og understimulert og gjort endringer i hverdagen i perioder for å justere aktivitetsnivået både opp og ned. Men det har ikke blitt bedre. I periodene vi har justert det ned ser vi at han blir verre, og gjerne mer pågående inne også. Noe vi mener taler imot at han er overstimulert. Og vi har siden han var liten forsøkt å gjøre tydelig skille på at lek og oppgirende aktiviteter skjer ute, mens inne er det ro.  Mulig jeg ordla meg litt feil i forrige kommentar, men vi krever stort sett ingenting av han ute. Det resulterer i at vi henger etter han å han drar som en galing. Men slik har det blitt fordi hver gang vi prøver å lære han noe ute (gå pent, søke kontakt med oss, sladretrening ol) så ender det etter et pr min med et nytt utbrudd. Så frustrasjoenen vår kommer av at vi føler vi er i en ond sirkel. Han vimser rundt å vet ikke hva som er forventet av han > vi forsøker å korrigere han å lære han noe/forstyrre han ved å gi han en oppgave eller mål med turen > han klikker > vi rykker tilbake til start. Slik har det blitt da vi har tenkt at vi kanskje bare må stå i disse episodene til han lærer seg hvordan han skal oppføre seg på tur, det er jo tross alt en rase som er lærevillig og gjerne vil ha en oppgave. Men selv etter lengre persioder der vi prøver igjen å igjen så later det ikke som at han forstår tegningen. Så de siste pr månedene så har vi ikke krevd eller forventet noe av han. Å selv når han er løs å kan løpe som han vil, feks på inngjærdet hundepark (Maridalen hundepark og Nordkisa hundepark) å vi forsøker å kalle han inn, så kommer han løpende (som jo er bra) men kommer da flyvende med sine 40 kg rett på oss å begynner å bite. Så kort sagt så klikker han både av for mye frihet, for lite frihet, lite/ingen forstyrrelse fra oss og for mye forstyrrelse fra oss... Mulig jeg høres ut som jeg bare kommer med motargumenter til alle forslag, å det mener jeg ikke! Men vi har virkelig prøvd alle vinklinger og teknikker vi kan tenke oss til og finne ut + litt til.  Men tusen takk for konkrete tips til adferdskonsulenter og fysio 😀
    • Nå vet jeg ikke om alle instruktørene til Norges Hundeskole, men jeg har ikke kjent eller møtt mange instruktører derfra med adferdskompetanse. Dognanny kjenner jeg ikke til, men jeg synes bakgrunnen kanskje var litt tynn. Selv om dere ikke ser noe mønster i adferden og han er røngtet fri så kan det godt være muskulære eller skjelett-problemer som bygger seg opp over tid og trigger på ulike tidspunkter, når det bare renner over. Og når du nevner at han har hatt ryggproblemer så blir jeg raskt mye mer oppmerksom på at det kan være noe uoppdaget der.  Bruker dere halsbånd eller sele? Hvis dere bruker halsbånd ville jeg forsøkt en godt tilpasset sele. Om dere allerede gjør det ville jeg faktisk forsøkt halsbånd, for å se om det gjør noen forskjell. Som du sier, ut fra det du beskriver, kan det høres ut som stress, frustrasjon og overtenning. Har dere forsøkt å kutte langt ned på kravene? Og kutte ned på aktiviseringen? Det er ikke det vanligste, men det hender også at hunder er overaktiverte og overstimulerte. Og selv om det er en aktiv rase så finnes det alltids unntak.  Korte, rolige turer, med litt løping om det ikke trigger for mye, og mer ro og hvile hjemme. Prøv å ikke stille for mye krav, gi ham litt mer slakk, litt mer "forberedelse" på at "nå skjer ting", og om mulig la han heller gå en kort tur i lengre bånd og gå hjem før det smeller. Alt dette er såklart forslag til ting å prøve ut, uten at jeg har sett hunden og situasjonene. Dere trenger definitivt en kompetent adferdsekspert til regelmessig oppfølging. https://www.atferdskonsulenter.no/finn-konsulent/hund#Innlandet-hund Kjersti Bjøntegaard kan jeg personlig anbefale. Vi brukte henne mye med vår til dels krevende ridgeback unghund. Turid Hovland kjenner jeg bare såvidt til, men i likhet med Kjersti har hun en solid og god utdanning og mye god kompetanse ser jeg. Ta kontakt med en av dem, og de kan sannsynligvis anbefale andre om de selv ikke har kapasitet. De kan godt mulig også anbefale en fysioterapeut. I Oslo kan jeg anbefale smarthund.no (Hilde Iren).
    • Går det an å bruke kickspark i langrennsporene? Eller der de har oppkjørte løyper? Finnes det ski på dem? Har lyst på men må se om jeg kan kjøre det først da de vanlige veiene her jeg bor blir strødd. Hvordan trener man da hunden til å trekke? 
    • Glemte å legge til at vi gjør daglig korte økter med søk, hjernetrim, lek, «skattejakt» etter godbiter og leker både inne og ute. Øver mye på håndteringstrening ol.  Å han mestrer alt annet som en drøm, ingen problemer med å være hjemme alene, stueren på 1-2-3, trygg og veldig fin hund på alle andre måter, akkurat det vi så for oss. «Bare» dette ene problemet som skygger over så mye av det som har gått bra..
  • Nylig opprettede emner

×
×
  • Opprett ny...