Gå til innhold
Hundesonen.no

Tankespinn - oppdateringer fra kennelbesøk!


SandyEyeCandy

Recommended Posts

Har du vurdert bc? Ikke min favorittrase eller den jeg kan mest om, men det er ikke alle som er hypre nervevrak.

Blir neppe bc, er litt for puslete i fysikken og her utgår utstillinga fullstendig.

Aussier har mye lyd, de kan fort virke sytete og gneldrete. De fleste er nok mer varslere enn voktere. Og ofte blir aussiens jaktinstingt undevudert, mange aussier kan fyke avgårde etter et knepp i skauen. Det kan være mye stress rasen. Men skal du ikke trene veldig aktivt (Altså noe ala NBF, NRH, gjeting osv) er nok en av showlinjer greiest mtp arbeidskapasitet. Vi tobeinte skal jo klare å henge på. Kjønnsrelatert aggresjon begynner desværre å bli mer og mer vanlig på rasen virker det som. Ellers er aussien en velig fin potet, den kan brukes til alt :) .Er velig enig med ann.myaussies :)

Jeg tviler på at de er mer gneldrete enn shibaer når disse setter i gang. ;) Og det at de stikker til skogs skjønner jeg forsåvidt, bare de snur og kommer tilbake... :whistle: Jeg skal bruke denne hunden til både bruks, lydighet og dersom tida og egenskapene ligger til grunn for det - kanskje jobbe mot redningshund, altså mye aktivitet. Så det blir mye trening, men det er helt greit hvis den også vil ligge på sofaen en dag. Men det er jo akkurat disse aspektene jeg har sånn respekt for med denne rasen, men noe finnes det jo på alle.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

  • Svar 117
  • Created
  • Siste svar

Jeg tviler på at de er mer gneldrete enn shibaer når disse setter i gang. ;) Og det at de stikker til skogs skjønner jeg forsåvidt, bare de snur og kommer tilbake... :whistle: Jeg skal bruke denne hunden til både bruks, lydighet og dersom tida og egenskapene ligger til grunn for det - kanskje jobbe mot redningshund, altså mye aktivitet. Så det blir mye trening, men det er helt greit hvis den også vil ligge på sofaen en dag. Men det er jo akkurat disse aspektene jeg har sånn respekt for med denne rasen, men noe finnes det jo på alle.

Vet ikke hvordan shibaer er jeg, kjenner bare èn og den er jo stille som en mus! Men har jo ikke møtt den så ofte akkurat. Synes det høres ut som at aussien kan passe deg veldig bra jeg :) En god aussie skal også ha av knapp, den skal fint tåle at du er syk en uke uten å gå berserk. Det gjør iallefall mine :)

De fleste aussier i Norge lever jo stort sett som aktive familie hunder, og det tror jeg fungerer greit for de fleste.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Vet ikke hvordan shibaer er jeg, kjenner bare èn og den er jo stille som en mus! Men har jo ikke møtt den så ofte akkurat. Synes det høres ut som at aussien kan passe deg veldig bra jeg :) En god aussie skal også ha av knapp, den skal fint tåle at du er syk en uke uten å gå berserk. Det gjør iallefall mine :)

De fleste aussier i Norge lever jo stort sett som aktive familie hunder, og det tror jeg fungerer greit for de fleste.

Mine shibaer verken bjeffer eller "prater", men Aiko er ganske ivrig når hun kjefter på hannhunder feks, og det er ganske høyfrekvent og grusomt. :icon_redface:

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Guest Snusmumrikk

Jo, nettopp.. Hvilken drøm det hadde vært... :icon_redface: Nå snakker jeg selvsagt aldri til dem i store bokstaver under trening osv, men i hverdagen hender det at det går ei kule varmt.

Huff, jeg trur jeg må slutte å prate om å ikke ønske smisking, men en hund som tåler å bli snakka til. Høres jo ut som jeg er DEN tyrannen, men det er jeg ikke, altså! :lol:

Hehe jeg skjønner faktisk akkurat hva du mener og er helt enig. Den ideelle hunden for meg er var og oppmerksom på meg, men ikke smiskete. Tror vi er litt like der :lol: Jeg har fått akkurat det i min belger, men jeg tror det er like mye individ og miljø som har gjort han sånn. Han har jo måttet vokse opp hos meg :innocent: (og nei, jeg er ikke tyrann jeg heller altså). I rasen som helhet er det nok variasjon. Og det tror jeg det er i alle rasene du nevner her.

(...) Og det at de stikker til skogs skjønner jeg forsåvidt, bare de snur og kommer tilbake... :whistle:

Ville bare si litt om jakt. De fleste gode brukshunder har en del jakt i seg (bare se på jaktmomentet i en MH). Og det er ofte ønskelig med en del jakt på hunder som skal trenes med. Men det er forskjell på det og å ha en voldsom viltinteresse. En del hunder av disse rasene har selvfølgelig det også, men ofte ikke. Hvis jeg tar min som et eksempel har han mye jakt i seg av type at han vil løpe etter alt som rører seg. Han stakk rett etter filla på MH og røska den med seg tilbake, han har fått prøve LC og syntes det var noe av det kuleste han noen gang har gjort, han er tulling etter ball eller å "jakte" på leker. Han starter alltid etter dyr i skogen (om jeg ikke ser dyret først og er forkant), men han har lite viltinteresse. Han kan alltid ropes tilbake etter det første impulsive røkket etter dyret (så en jakt trenger ikke være mer enn 30-50 meter hvis jeg er kjapp på innkallinga) og han har ingen interesse av å følge viltspor for å finne dyret. Og har jeg kalt han tilbake fra å jage vilt har han ingen interesse av å stikke etter det igjen. Unntaket er sau, han er en tulling etter sau. Shibaen har vel mye viltinteresse også. De vil spore opp og jage dyret. Nå er selvfølgelig min bare et eksempel da, og jeg kjenner flere hunder fra disse rasene du har nevnt som er interessert i hele viltgreia, men har også inntrykk av at mange er som min.

Og ja, jeg skjønner at det med attåthund er humoristisk ment (skal til og med innrømme at jeg knisa litt for meg selv), jeg er bare litt oppgitt over alle som skal ha attåthund for tida. Har du en pappillon og skal få deg en labrador er det plutselig å skulle få seg en attåthund, ikke bare å få en hund til... :getlost:

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Hehe jeg skjønner faktisk akkurat hva du mener og er helt enig. Den ideelle hunden for meg er var og oppmerksom på meg, men ikke smiskete. Tror vi er litt like der :lol: Jeg har fått akkurat det i min belger, men jeg tror det er like mye individ og miljø som har gjort han sånn. Han har jo måttet vokse opp hos meg :innocent: (og nei, jeg er ikke tyrann jeg heller altså). I rasen som helhet er det nok variasjon. Og det tror jeg det er i alle rasene du nevner her.

Godt jeg ikke framstår som sprøyte aggressiv og gal! :)

Ville bare si litt om jakt. De fleste gode brukshunder har en del jakt i seg (bare se på jaktmomentet i en MH). Og det er ofte ønskelig med en del jakt på hunder som skal trenes med. Men det er forskjell på det og å ha en voldsom viltinteresse. En del hunder av disse rasene har selvfølgelig det også, men ofte ikke. Hvis jeg tar min som et eksempel har han mye jakt i seg av type at han vil løpe etter alt som rører seg. Han stakk rett etter filla på MH og røska den med seg tilbake, han har fått prøve LC og syntes det var noe av det kuleste han noen gang har gjort, han er tulling etter ball eller å "jakte" på leker. Han starter alltid etter dyr i skogen (om jeg ikke ser dyret først og er forkant), men han har lite viltinteresse. Han kan alltid ropes tilbake etter det første impulsive røkket etter dyret (så en jakt trenger ikke være mer enn 30-50 meter hvis jeg er kjapp på innkallinga) og han har ingen interesse av å følge viltspor for å finne dyret. Og har jeg kalt han tilbake fra å jage vilt har han ingen interesse av å stikke etter det igjen. Unntaket er sau, han er en tulling etter sau. Shibaen har vel mye viltinteresse også. De vil spore opp og jage dyret. Nå er selvfølgelig min bare et eksempel da, og jeg kjenner flere hunder fra disse rasene du har nevnt som er interessert i hele viltgreia, men har også inntrykk av at mange er som min.

Takk for innspill. Jeg vil selvsagt ha en hund som leker med filla, men vil ikke ha blodtørsten til de jeg har nå. Ikke alle shibaer er så blodmongiser som mine, det skal sies, men det er ikke superkult når den lille fleeceløven på 4 mnd stolt kommer løpende for å vise fram det fine ekornet hun har drept... Aiko har også prøvd LC, og hun hylte i 15 minutter (både i bil og utenfor) og sto på bakbeina og så på de andre før hun fikk prøve sjøl. Hun var mye mer intens, nøyaktig og ivrig enn samtlige av myndene som var til stede, og endte opp med å jakte på egenhånd i over 20 minutter rundt omkring på jordene, helt i blodtåka og tapt for denne verden. Instinktene tar helt overhånd, og hundetrenere og andre forståsegpåere kan mase om kontakt-kontakt-kontakt så mye de vil, noe får jeg rett og slett ikke trent bort. DET ønsker jeg meg ikke igjen!

Og ja, jeg skjønner at det med attåthund er humoristisk ment (skal til og med innrømme at jeg knisa litt for meg selv), jeg er bare litt oppgitt over alle som skal ha attåthund for tida. Har du en pappillon og skal få deg en labrador er det plutselig å skulle få seg en attåthund, ikke bare å få en hund til... :getlost:

I mitt tilfelle er det jo rett og slett fordi jeg går med tanker om å på sikt bli oppdretter av shiba, og er allerede tett forbundet med rasen gjennom deltakelse i raseklubber, aktiviteter og andre arenaer hvor jentene og jeg synes, så en annen rase blir virkelig i tillegg til disse røde farene hvor så mye av hundeidentiteten min er forbundet. Men hadde jeg skullet ha en annen spisshund, hadde jo ikke denne blitt attåt på samme måte. :)

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Rottweiler

Dette var i utgangspunktet rasen jeg skulle ha, inntil jeg møtte moren til jentene mine.

Pluss: Hardfør, kompakt kropp, førerorientert og pen. Allround-bikkje.

Minus: "Voldsomme" hunder, ofte mye lyd.

Hva tenker du på med mye lyd? Min hund vokter hjemme, altså bjeffer om hun ser noen på eiendommen eller det ringer på, ellers er det ganske mye lyd som ikke er bjeffing når hun leker og koser seg, ellers er det tyst. Så jeg ser vel ikke på rottweileren som en hund med mye lyd.

En rottweiler vil være mer en nok å oppfylle drømmene dine. Men det er mye rar avl ute og går for tiden så helse(HD og AA) og mentaltitet er viktig å sjekke ved evnt kjøp.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Hva tenker du på med mye lyd? Min hund vokter hjemme, altså bjeffer om hun ser noen på eiendommen eller det ringer på, ellers er det ganske mye lyd som ikke er bjeffing når hun leker og koser seg, ellers er det tyst. Så jeg ser vel ikke på rottweileren som en hund med mye lyd.

En rottweiler vil være mer en nok å oppfylle drømmene dine. Men det er mye rar avl ute og går for tiden så helse(HD og AA) og mentaltitet er viktig å sjekke ved evnt kjøp.

Hehe, jeg tenker ikke så mye på bjeffinga (sjøl om de er grove i målet), men på brumling og boffing og andre lyder. Jeg kjenner et par rottweileroppdrettere hvor jeg definitivt ville kjøpt av den ene, så akkurat nettverket rundt denne rasen føler jeg er trygt.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Mulig jeg er helt på viddene her altså, men det første som slo meg var faktisk beardis.

Det er flere minus da, pelsen er vel litt lang (den kan jo klippes, men da er det ikke mye å stille ut), de kan vel være litt nervøse og vimsete, der vet jeg ikke hvordan ståa er.

Men egentlig tror jeg du ville blitt fornøyd med en kelpie eller rottis fra rette stedet.

*ikke veldig hjelpsom* :P

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Mulig jeg er helt på viddene her altså, men det første som slo meg var faktisk beardis.

Det er flere minus da, pelsen er vel litt lang (den kan jo klippes, men da er det ikke mye å stille ut), de kan vel være litt nervøse og vimsete, der vet jeg ikke hvordan ståa er.

Men egentlig tror jeg du ville blitt fornøyd med en kelpie eller rottis fra rette stedet.

*ikke veldig hjelpsom* :P

Alle monner drar! :D Har overhodet ikke vurdert denne rasen. Trur den er litt for "selskapshund" i stort format i forhold til hva jeg søker nå (arrester meg gjerne nå, Susanne og Pippin&Symra), og den pelsen ser helt døden ut...

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Som som en annen nevnte - Engelsk Springer Spaniel, det er den jeg tenker på når jeg så kriteriene dine. Alle jeg kjenner er robuste hunder - både mentalt og fysisk, de går rett på, men snur på femøringen når eieren roper. Alle er uhyre lette å ha løse og det er nesten ingenting å se av sammekjønnsaggresjon, eller aggresjon i det hele tatt. De er veldig lette å belønne og elsker å jobbe. De springerene jeg kjenner er veldig "bulldosere" - som går rett på samme hvem de støter på og jeg opplever de ikke som usikre når de jobber langt fra eier. De er liksom bare happy happy happy og livet er et eventyr. Springerene jeg kjenner er nesten alle fra samme kennel.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg syns du beskriver en labrador, jeg. De er robuste, lærevillige, veldig allsidige, sosiale, humoristiske, de bjeffer lite, går greit sammen med andre hunder, og tåler en trøkk. I den "ekte" labradoren- dvs den såkalte utstillingsvarianten- fins der masse vis av arbeidslyst og guts.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Så lenge du skal ha en brukshund og starte NBF så hadde jeg vært meget nøye på feks skudd og hva som fins på foreldre/linjer/tidligere kull der.

Selv om du evt ser etter showlinjer så bør du titte på/få hjelp med å sjekke MH/andre mentaltester for å se hvordan ting ligger ann på avreagering o.l.

Enig med deg Jeanette, viktig å sjekke status/MH osv., dessverre for mange kull som bare har fokus på eksteriør.

Ellers er jeg enig i at kapasiteten er nok til ditt bruk med showlinjer. Jeg opplever faktisk arbeidslinjene som "dårligere" da de svikter ( i mine øyner) veldig ofte på det sosiale mot mennesker. Også er det veldig mange oppdrettere som sier de har arbeidslinjer uten noen resultater å vise til i noen annet enn en eller annen plass i stamtavlen (sorry, men i mine øyner er det da ikke dokumenterte arbedislinjer :aww: )

Enig igjen, derfor min anbefaling om å holde seg til showlinjene. Har gjennom egen erfaring opplevd at brukslinjene blir i overkant mye vokting.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Takk for innspill, fint med bekreftelse på det jeg innerst inne bestemte meg for for snart to år siden. :)

Men ikke heng deg opp i begrepet "attåthund". Jeg trener lydighet, NBF-spor og blodspor med Aiko, den eldste shibaen, og målsetter å få henne godkjent ettersøkshund og viltsporchampion. Med den yngste (som stilles ut) skal jeg trene blodspor og agility, og forhåpentligvis også få henne godkjent som ettersøkshund og går også for viltsporchampionatet på henne. Orker ikke mase mer med lydighet på Imouto, sjøl om vi også skal ta bronsemerket. Så når jeg kaller den "store" hunden for attåthund, så er det nettopp fordi at jeg med den skal kunne jobbe med alle de aktiviteter jeg må slite for å dra med shibaene på, som krever mer innsats enn å skru på nesa. Jeg bruker all min tid på hundene, er ikke redd for drifter og instinkter da jeg lever med en ganske ekstrem hund fra før, og er ikke et sekund i tvil om at jeg kan forvalte en hund med stor arbeidskapasitet også. :)

Misforsto nok litt hva du mente med "attåthund" :icon_redface: . For meg hørtes det ut som om du skulle ha nærmest en tur-kamerat :), men skjønner at du skulle ha det stikk motsatte :).

Livet med aussie er herlig, de er verdens skjønneste hunder og elsker å jobbe. Så når jeg forsto "attåt-behovet" mener jeg fortsatt at aussie kan være riktig for deg. Men som Jeanette sier, bruk tid på å finne den rette kombinasjonen.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Det er altså skikkelig vanskelig å finne en førerorientert hund med stor og god motor, tydelig av og på knapp, passe masse stress til å både ha hurtighet, utholdenhet og konsentrasjon,uten at hunden samtidig har lyd eller issues i forhold til noe som helst.

Perfekte individer finnes vel innen alle raser, men er politihunden Rex (drømmehunden jeg leste en bok om da jeg var barn, og som har vært der i bakhodet siden) egentlig en hund man kan regne med å få (til)?

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Perfekte individer finnes vel innen alle raser, men er politihunden Rex (drømmehunden jeg leste en bok om da jeg var barn, og som har vært der i bakhodet siden) egentlig en hund man kan regne med å få (til)?

Jeg tror nei:) Og jeg tror også det kan være en idé å kanskje finne en aktivitet (enten lydighet eller bruks eller redningshund eller hva, til og med på bruks/redningshund er det jo litt forskjell på egenskapene man foretrekker) som du fokuserer på å finne en hund som egner seg til, og så heller regne med at den hunden som for eksempel egner seg til lydighet, også vil kunne brukes i bruks osv på et visst nivå. For det er litt foskjellige egenskaper man kanskje vil se på ivertfall hvis man vil nå toppen i de foskjellige aktivitetene. Og det er litt sånn at hvis du bare vil drive med aktivitetene med relativt greit resultat og komme deg oppover i klassene på en grei måte, da har du ganske mange valg, men hvis du vil ha en hund som er helt rå på for eksempel lydighet, da er det en del raser som faller ut. Og den som er helt rå på lydighet, er kanskje ikke helt rå på bruks, men den kan godt egne seg til en viss grad. Masse greier her, men jeg tror i mitt enkle sinn, at kanskje det er lurt i kanskje velge litt hva slags ambisjoner som er viktigst for deg, for det kan gjøre valget litt enklere og mer realistisk kanskje? Ikke noe stor hjelp fra meg heller kanskje, men noen ord på vegen:)

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Det er altså skikkelig vanskelig å finne en førerorientert hund med stor og god motor, tydelig av og på knapp, passe masse stress til å både ha hurtighet, utholdenhet og konsentrasjon,uten at hunden samtidig har lyd eller issues i forhold til noe som helst.

Selvsagt er det en sånn hund jeg skal ha. :aww:

Jeg tror nei:) Og jeg tror også det kan være en idé å kanskje finne en aktivitet (enten lydighet eller bruks eller redningshund eller hva, til og med på bruks/redningshund er det jo litt forskjell på egenskapene man foretrekker) som du fokuserer på å finne en hund som egner seg til, og så heller regne med at den hunden som for eksempel egner seg til lydighet, også vil kunne brukes i bruks osv på et visst nivå. For det er litt foskjellige egenskaper man kanskje vil se på ivertfall hvis man vil nå toppen i de foskjellige aktivitetene. Og det er litt sånn at hvis du bare vil drive med aktivitetene med relativt greit resultat og komme deg oppover i klassene på en grei måte, da har du ganske mange valg, men hvis du vil ha en hund som er helt rå på for eksempel lydighet, da er det en del raser som faller ut. Og den som er helt rå på lydighet, er kanskje ikke helt rå på bruks, men den kan godt egne seg til en viss grad. Masse greier her, men jeg tror i mitt enkle sinn, at kanskje det er lurt i kanskje velge litt hva slags ambisjoner som er viktigst for deg, for det kan gjøre valget litt enklere og mer realistisk kanskje? Ikke noe stor hjelp fra meg heller kanskje, men noen ord på vegen:)

Jeg synes ikke jeg er urealistisk i det hele tatt, jeg, som ønsker en hund å trene lydighet og bruks med. :icon_confused: Jeg har heller ikke sagt noenting om ambisjonsnivå, bare det at jeg ikke vil kjempe for at bikkja skal gidde å finne på ting med meg. :) Dersom hunden er rå på det ene eller det andre fordi vi sammen har jobba fram den egenskapen og/eller entusiasmen, er det kjempepositivt, men jeg er egentlig mer opptatt av at den skal VILLE jobbe, ØNSKE å være sammen med meg, og så kan jeg som hundetrener lære den hva jeg ønsker å fokusere på. Men det forutsetter selvsagt at visse egenskaper og drifter ligger predisponert i den.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg synes ikke jeg er urealistisk i det hele tatt, jeg, som ønsker en hund å trene lydighet og bruks med. :icon_confused: Jeg har heller ikke sagt noenting om ambisjonsnivå, bare det at jeg ikke vil kjempe for at bikkja skal gidde å finne på ting med meg. :) Dersom hunden er rå på det ene eller det andre fordi vi sammen har jobba fram den egenskapen og/eller entusiasmen, er det kjempepositivt, men jeg er egentlig mer opptatt av at den skal VILLE jobbe, ØNSKE å være sammen med meg, og så kan jeg som hundetrener lære den hva jeg ønsker å fokusere på. Men det forutsetter selvsagt at visse egenskaper og drifter ligger predisponert i den.

Da syns jeg fortsatt du kan tenke Flat coated:) Jeg har personlig erfaring med å trene både lydighet/ bruks (litt) og i norske redningshunder med flat, i tillegg til at det er en hund som ØNSKER å være sammen med deg, og VIL jobbe;) Det er noe stress i rasen, og som i andre raser sikkert både bra og dårlige linjer, men jeg har nå hatt tre stk gjennom mitt relativt korte liv (den siste riktig nok kjøpt for 9 år siden, ting kan jo ha skjedd siden da) ingen av dem har vært utpreget stresset, de har vært med på alt, og er fysisk og psykisk egnet for det meste. Selv om de kanskje ikke er som bodercolliene i lydighet (du får ikke ting gratis, men det er ikke så innmari vanskelig heller, og MOTIVASJONEN er der!), eller rottweiler i bruks (har kanskje ikke heeelt de riktige "driftene", eller de har dem, men ikke helt i riktig grad kanskje, men kan læres til alt;), men redn.hund vil jeg si de kan egne seg veldig godt til (intelligente, sosiale, glade, arbeidsjern, lettlærte, egner seg for nesearbeid osv)...

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Guest Snusmumrikk

Jeg tror nei:) Og jeg tror også det kan være en idé å kanskje finne en aktivitet (enten lydighet eller bruks eller redningshund eller hva, til og med på bruks/redningshund er det jo litt forskjell på egenskapene man foretrekker) som du fokuserer på å finne en hund som egner seg til, og så heller regne med at den hunden som for eksempel egner seg til lydighet, også vil kunne brukes i bruks osv på et visst nivå. For det er litt foskjellige egenskaper man kanskje vil se på ivertfall hvis man vil nå toppen i de foskjellige aktivitetene. Og det er litt sånn at hvis du bare vil drive med aktivitetene med relativt greit resultat og komme deg oppover i klassene på en grei måte, da har du ganske mange valg, men hvis du vil ha en hund som er helt rå på for eksempel lydighet, da er det en del raser som faller ut. Og den som er helt rå på lydighet, er kanskje ikke helt rå på bruks, men den kan godt egne seg til en viss grad. Masse greier her, men jeg tror i mitt enkle sinn, at kanskje det er lurt i kanskje velge litt hva slags ambisjoner som er viktigst for deg, for det kan gjøre valget litt enklere og mer realistisk kanskje? Ikke noe stor hjelp fra meg heller kanskje, men noen ord på vegen:)

Her er jeg ikke enig. Ja, det kreves litt mer av en hund som egner seg godt til å komme langt i bruks enn en i lydighet, men jeg ser overhode ingen grunn til at en hund som har de driftene osv som kreves for å komme langt i bruks ikke også skal kunne trenes til å komme langt i lydighet. Jeg ser heller ikke noe feil i å ha lyst til å konkurrere i både lydighet og bruks. Det er da mange som gjør det og klarer å komme forholdsvis langt i begge sporter. En annen ting er selvfølgelig hva man har tid til da. Det tar jo tid å trene en hund i to grener og en må kanskje vurdere hvor langt en vil nå i de forskjellige grenene. Men det er en personlig sak man finner ut av etterhvert som man får prøvd seg fram og ser hva en selv og hunden trives med, og hvor mye tid man har å legge ned i treningen. Ellers er jo mange av øvelsene i lp og brukslydighet ca de samme (bare at det kreves større pressisjon i lp).

Lenke til kommentar
Del på andre sider

For å kaste inn litt tanker i tankespinnet ditt..

Jeg tror jeg ville gått for en gruppe 1 hund, hadde jeg vært deg. Det er så klarte veldig mange andre raser som fungerer (labbis, noen springere, toller osv.), men inni hodet mitt føler jeg det der kanskje varierer mer med individene - du må kanskje ha mer flaks for å få en hund som har det du ønsker?

Ang Cattledogen er jeg enig med resten som har svar, jeg ser ikke nødvendigvis på den som en rå brukshund. I hodet mitt tenker jeg at de krever mindre enn AKen, og det virker som det er ganske store individforskjell mtp hvordan de er å jobbe med.

En god aussie eller kelpie tror jeg ikke hadde vært så dumt :) Samtidig klarer jeg ikke helt slippe rottisen, selv om den i hodet mitt legger seg på lista under de to førstnevnte(det er vel mye varierende individer der også?).

Det ble mye inni hodet mitt dette :whistle:

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Bare til det med smiskingen du nevner på kelpie, så vil jeg si at jeg har jo Balrog med veldig mange forsjellige hunder og raser gjennom jobben. Og han er absolutt ikke smiskete ovenfor de. Mennesker derimot blir noe annet, oppførselen ovenfor mennesker kan kanskje komme nærmere. Men ovenfor andre hunder så er han slik: De som er eldre og har mer attitude (eller hva jeg skal kalle det) får full respekt. Og da godtar de han selv om de ikke like vimsete unghunder vanligvis.

'Onkelen' hans bilde -->

64071_485043716398_679816398_7423949_3704926_n.jpg

som han har vokst opp med, overøses med kjærlighet enten han vil eller ikke. Da er tunga mye ute, men det er fremdeles ikke smisk, bare kjærlighet som måå deles ut, og Ekiro er den eneste som er i denne lykkelige posisjonen.

Andre unge hannhunder (og tisper) har han en naturlig autoritet ovenfor. Uten å gjøre noe de bare merker det. Løper de han ned eller er ufine så smeller det derimot. Dvs at han gjør et utfall med lyd og snapper til uten å bite. Og ingen har noensinne bråkt igjen på det.

Mot to voksne boxertisper som kan virke litt skumle for noen (Ellie smisker med dem..) er han herlig frekk og rapper gjerne leker ut av munnen på dem.

Hun ene utstår ikke smiskete hunder, men hun liker Balrog.

En valp han går med leker han veldig fint med, helt til hun blir for ovenpå og begynner å knøvle for mye på han - da får hun igjen også er de ferdig med det, og begynner den fine leken på nytt. (Kan hende jeg må gi begge en liten timeout først da.)

Ellers er han bare glad og lykkelig og regner stort sett med at alle andre er det også. Han kan være litt for mye for små forsiktige hunder, men det går ann å snakke til han.

Nå skravler jeg meg bort (jeg fikk ihvertfall noe ut av å tenke over hvordan han er med andre hunder, selv om kanskje ikke du gjorde det :whistle: ) men poenget var at jeg ikke opplever han som smiskete i det hele tatt.

Jeg ser for meg deg med aussie, men kanskje det bare er fordi det er det jeg har blitt vandt til å tenke.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Det er bare valpen min som er litt teit og absolutt skal smiske til hun blir grønn (evt brun av all den gjørmen hun gnikker seg inn i). Tror ikke det er normalen for kelpier, i hvert fall ikke så ekstremt, og jeg håper hun har tenkt å roe det litt når hun blir eldre. Det er ikke bare dine Shibaer som ikke synes det er kjempekult å få en kelpietunge slengende i trynet..

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Sikkert teit av meg, men jeg liker ikke det lange trynet... :icon_redface:

:blink: Ja, det er teit av deg :aww:

Det er stor forsjell på hvordan de oppfører seg med noe som har kommet i hus og noe de "tilfeldig" møter.

Talli feks har egentlig har bare noen få "venner" hun bryr seg om. Det er Dina til 2ne (og litt Norris, men Dina og Talli er mer "pals" liksom av en eller annen merkelig grunn.)

Jeg har aldri opplevd kelpiene som smiskete ovenfor andre hunder, egentlig. De er overlykkelig for å se tanter, men ikke krypete og smiskete :) At de ikke er så pals med Nora er vel fordi Nora er teit, hun er litt for lykkelig og litt for gal og litt for kjapp for sitt eget beste.. hehe

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Arkivert

Dette emnet er nå arkivert og stengt for flere svar

  • Hvem er aktive   0 medlemmer

    • Ingen innloggede medlemmer aktive



  • Nye innlegg

    • Tok bilder i dag, med tanke på dagboken, og innså at det ikke er noe nytt å melde, utover ny frisyre. Spanielørene måtte vike i varmen. Nyfrisert Edeward i solnedgang   
    • Når du ber om en øvelse eller tar en strafferunde så belønner du bjeffingen med at det skjer noe. Så det beste er at det ikke skjer noe. Hva med å prøve konsekvent time-out i bilen? Eller lær å bjeffe på kommando og stoppe å bjeffe på kommando. Om du ber han om å slutte å bjeffe så husk å tell til tre før du belønner, ellers belønner du for tidlig at han er stille og han kan ta det som belønning for bjeff. 
    • Dytter denne opp. Her har jeg kontret forventingsbjeff med: "Legge i bakken" (forsiktig press i halsbåndet) og tatt en på stedet hvil. Ingen effekt utover tiden vi står i hvil, hvor han skuespiller avslappet for å komme videre, og begynner bjeffe igjen med en gang. Ignorert og ventet ham ut. Øker bare i stress. Bedt om øvelse (sitt/dekk/spinn/fot../) og så belønnet det med en leke for å gi ham litt godfølelse. Resultatet? Han ser bjeffing som et cue for å få meg til å utføre den adferden. Avledet med å ta en "strafferunde" rundt oss selv. Heller ikke effektivt utover i øyeblikket vi gjør det.  Gitt ham en kald skulder. Vist at jeg er skuffet og synes han er teit og snudd meg bort med et litt foraktelig fnys. Går opp i stress fordi han blir såret og synes jeg er urettferdig.  Jeg er clueless. Antakelig skulle en av disse metodene appliseres konsekvent, right? Det er antakelig veldig forvirrende med det random utvalget av ulike adferder fra meg - men hvilken er riktig å velge som en konsekvent reaksjon? Da hestene her ga ham sosial avvisning med foraktelige fnys og snudde ryggen til ham forstod han umiddelbart greia og responderte med å slutte bjeffe. Hvorfor har ikke det der samme effekten fra meg? Er det fordi jeg gir ham oppmerksomhet når jeg forstår/synes at han bjeffer av såkalte legitime årsaker? Jeg kan jo ikke slutte med det.   
    • Motviljen mot utgangsstilling fremstår som død, men puberteten truer i horisonten, så utsteder ingen dødsattest ennå. Livserfaring tilsier at Motviljen antakelig vil sprette opp av kista og flire: Trollollol! Å få utgangsstilling uten mat fremme, relativt stabilt, kun noe nøling akkompagnert av et oppgitt sukk før han kommer inn, når han vil jeg skal kaste en leke, det er hurtigere progresjon enn jeg forventet for noen uker siden.  Vi har en god periode ..så god at noe fokus nå er over på mindre viktige ting som sportsøvelser. Første sitt under innkalling serverte Eddis i forrigårs, på første forsøk. Det var et nydelig øyeblikk. Flere repetisjoner med stå under marsj, avstandskommando og sitt under innkalling var fine, i mine øyne. Verken han eller jeg er interesserte i hva en dommer synes om utførelsen vår, fordi mestringsfølelsen fra å tro vi er flinke er hva som driver oss. Mestringsfølelse og glede er superfood for motivasjonen. Fokus på hva som er feil medfører frustrasjoner, uteblivende mestring, dårlig stemning, dårlig samspill og ødelegger relasjonen - og hva er da poenget med å ha og trene hund?  Sitt begynte bli upålitelig. Hvorfor? Fordi jeg hadde glemt å være begeistret. Bare forventet å få sitt på cue og glemte bli genuint overrasket og takknemlig og begeistret av hvor flink gutt han er.  Av utfordringer vi nå har - skjønt det føles som et hån å bruke det ordet om vansker med øvelser til sport, da andre bruker det samme ordet om reelle problemer:  Spin - også kjent som snurr rundt.  Aner ikke lenger hva lyden betyr. Trenger håndsignal. Kommer konsekvent løpende inn for å gjøre det rett foran meg, hver gang jeg ber fra avstand. Bli-på-stedet håndsignal, som har vært en nøkkel til flere andre øvelser har foreløpig ikke hjulpet.   'Twirl' er et fullstendig ukjent begrep dersom ikke 'spin' kommer først. Verken ordet eller håndsignal gir ham noe forståelig hint. Her må det spinnes før det kan twirles. Sånn er loven.  Hva som må til for å få en lovendring - det blir spennende å finne ut av. Punkt 1 og 3 går seg sikkert til med mer trening, men på punkt 2 er jeg helt blank foreløpig. Ingen ideer om hvordan løse det der.  Heldigvis opplever Edeward en glede i øvelsene som ikke bare handler om belønningene. Han LIKER å spinne og twirle og rygge og gå mellom beina mine og sendes frem til target og sånt. Det er noe å gjøre. Arbeit macht frei. ..og det ser ut som utgangsstilling og gå fot også er i ferd med å kategoriseres som lystbetonte oppgaver en kan døyve eksistensiell angst og kjedsomhet med.  Bilde er vel obligatorisk. Relevans til konteksten mindre så. I denne tidsalderen er det ingen som leser en vegg av tekst uansett
    • Jeg ser ingen skam med å slite med å trene gå pent i bånd. Noe av det vanskeligste å få en hund stabil på. Ikke mål deg mot de som har fått det til eller la noen andre få demotivere deg med sammenligning. De har ikke din hund.  Du forteller ikke hvilken rase/blanding du har, men noen er virkelig vanskeligere/lettere enn andre. Av egen erfaring med veldig førerorientert hund, så hadde den standard stopp og snu metoden ingen effekt. Hunden tok det som en morsom lek. Det der var like interessant som å komme fremover.  Den jeg har nå kan ikke bare gå. Det er for kjedelig. Det som fungerer her er oppgaver, og de må gis fortløpende så han ikke rekker å kjede seg.  Belønning med lek er bedre enn mat på min. Energinivået er høyt, det blir mye stresshormoner når sterke forventninger til noe ikke umiddelbart blir innfridd og lek utløser endorfiner, som kontrer kortisol. Får ikke samme effekten av å belønne med mat, det risikerer jeg at stresset bare øker, dersom maten er av høy verdi. Min girer seg opp i forkant når han vet vi skal ut på tur, noe som resulterer i outbursts når vi kommer ut. Å leke litt før vi går avgårde, slippe ut litt damp på en kontrollert måte, det har en beroligende effekt.  At enkelte fnyser av verktøy som frontfestet sele og grime skal en ikke bry seg om. Det er mange profesjonelle som kritiserer disse verktøyene på sosiale medier, men de lever jo også av kunder som trenger hjelp med gå pent i bånd trening, så det gir mening, sant? Selv bruker jeg frontfestet sele heller enn halsbånd fordi min bykser impulsivt og ukontrollert. I tillegg til potensialet for skade på strupen er det sterkt ubehagelig for ham. En bykseraptus i halsbånd kan utvikle seg til et sinneutbrudd mot meg som holder båndet, noe som aldri skjer i selen.  Jeg har begynt trene min på å gå med grime fordi han nærmer seg pubertet og er stor og sterk. Bedre føre var enn etter snar om han plutselig endrer personlighet overfor passerende hunder - men min er ulik i ulike miljøer. Grime kan brukes i bymiljø, hvor han ikke bykser, men så har vi andre typer omgivelser hvor jeg ikke tør bruke grime før byksing er en utslukket adferd, av samme grunn som jeg bruker sele istedenfor halsbånd.  Også: det er alltid lys i enden av tunnelen. Alderen din er i er verste perioden, synes jeg ihvertfall. Teflonbelegg på hjernen og lite mottakelig for ny læring, glemmer ting den kan, selektiv hørsel, lett distrahert, nysgjerrig søkende på omgivelsene, ... Mye blir bare bedre "av seg selv" senere, når mer moden. 
  • Nylig opprettede emner

×
×
  • Opprett ny...