Å leve med en hundeaggressiv hund

[simira]

Etter lang tid og mange metoder og instruktører, så har jeg vel innsett at Odin alltid kommer til å være hundeaggressiv. Dvs, han fungerer greit med de fleste hunder han får god tid til å bli kjent med, og det går ofte bra med hunder vi møter på tur hvis begge er løse. Hvis Odin eller den andre er i bånd, og en del ganger ellers, går det ikke bra. Det sier seg selv at han ikke går løs på steder vi kan forvente å møte andre...

Det å ha en aggressiv hund legger jo noen føringer for hundeholdet. Han kan sjeldent gå løs. Kurs og treninger blir litt mer omstendelig, fordi han må ha tid til å venne seg til de andre, og vi kan sjelden jobbe løs og da kun med øvelser som innebærer mye fokus og er inntil meg.

Vi kan ikke bytte hundepass uten videre, og gå på tur sammen med nyfunne hundevenner er heller ikke bare bare. Og uansett hvilke forhåndsregler vi tar, vil det alltid være hunder uten kontroll der ute, eller situasjoner hvor vi gjør feilvurderinger.

Odin er en veldig fin hund på mange andre områder. Han er trygg i de aller fleste sammenhenger, så lenge det ikke er andre hunder der. Han liker å ta trikk og buss, og liker å spinne rundt på jorder. på gode dager har han god kontakt. Han løper ikke etter folk og hopper på dem, men er glad i å hilse på, og flink med både folk og barn. Om noen ser ham sammen med en hund han kjenner, ville de ikke tro han hadde noen problemer, han leker ikke mye, men går helt fint sammen med hunder han har kjent mesteparten av livet.

I det siste har jeg tenkt mye på om det er verdt det. All usikkerheten, alltid være på vakt på tur og trening, alle omstendelige tilpasninger. Det går jo inn på ham også, når vi ikke en gang kan gå ut vår egen stuedør uten videre, uten å være sikker på at en hund ikke passerer forbi huset vårt akkurat da (vi bor i et hundetett strøk).

Jeg vet det er minst et par andre på forumet her som lever med hundeaggressive hunder. Hvordan gjør dere det? Hva i hundeholdet har dere glede av? Hvordan fungerer hverdagen deres? Hvordan løser dere de utfordringene man møter på når man har en hund man overhodet ikke kan stole på i forhold til andre?

[Guest Gråtass]

Jeg har hatt en ekstrem hundeagressiv hund. Det er ikke morsomt, det var lite glede og mange begrensninger i hundeholdet. Ikke bare må man ha øyne på alle fingerspisser, men man må også "oppdra" nabolagets hundeeiere. Det å måtte si til x-antall hundeeiere om dagen at min hund er ikke snill, så det hjelper ikke hvor hyggelig din hund er, det er både demotiverende og man mister litt selvtillitt som hundeeier og sine kunnskaper som trener/veileder.

For meg så kunne jeg håndtere hundeagresjonen med de begrensningene det var for meg. På trening alltid under kontroll, aldri løs på tur (dette kombinert med ekstrem jaktlyst), aldri gå på tur med andre enn gubben uten at hunden gikk med munnkurv. Dette kunne jeg leve med, MEN da hun begynte å vise usikkerhetstegn og aggresjon mot mennesker i to situasjoner, hvor hun ikke beit kun fordi jeg hadde bånd og kontroll, så var det nok for meg. Da var ikke hundeholdet morsomt lengre og hunden hadde det ikke godt. Hun ble nesten tre år gammel.

Edit; Dette var kanskje ikke det du spurte om, men jeg syns det er helt legitimt om du velger å avlive Odin pga hundeholdets begrensninger og hundens usikkerhet. Han kan jo ikke ha det så ålreit når han har det sånn hele tiden pga hundetett nabolag. Om du velger å ha hunden på disse premissene, så ønsker jeg deg bare lykke til og håper dere kan finne løsninger som passer bedre for dere.

[mushi]

Jeg har en hundeagressiv hund. Hun er ganske liten, ca. 5 kg, noe som gjør ting lettere, men også vanskeligere. Det er såklart inget problem å holde henne igjen, men mange bare overser den lille hunden som ligger langflat i båndet og glefser og hyler, siden den er så liten. Jeg har sluttet helt å ha henne løs for lenge siden. Ser hun en annen hund, uavhengig av avstad, løper hun bort for å "krangle" og glefse i ett forsøk på å jage den vekk, ser ganske dramatisk ut. Hadde en annen hund gjort sånt med en snill hund jeg hadde hatt, ville jeg nok sparket den vekk. Hun har vært ganske usikker siden dagen jeg fikk henne, og jeg har gjort alt som kan gjøres feil, så innmari galt.

Hun stresser/gjør utfall (avhengig av dagsform) også på forgjengere og syklister på avstand, går fint når de kommer nærmere.

Hjemme og med hunder hun kjenner er hun en drøm. Så utrolig glad, full av liv, leken, koser heletiden, går godt med unger (gjør alt det rette når de blir skumle), er bare søt og snill, men litt bitch er man jo som tispe

Det er utrolig slitsomt å alltid passe på. Må ta på henne bånd for å gå de ti meterne fra bilen og inn døra, sånn i tilfelle... Ser vi en annen hund på tur, må vi bare gå motsatt vei. Har faste runder jeg veit det er liten sjangs for å møte på andre hunder. Tar henne aldri med meg til byen, parken, skoger/turområder hvor det går mange med hund etc.

Nå er hun tre år og voksen, og vi har jobbet og jobbet og jobbet med dette. Og jobbet litt til. Trener hver gang jeg setter foren ut døra. Hun bare er for redd og stressa til å tenke rett og logisk.

Jeg kan ikke tro hun lever til hun blir gammel. Ser for meg at vi møter en løs hund på tur, eller en som blir sluppet bort i flexi, som ikke er så glad for "hilsingen" hennes og gjør kort prosess...

Hadde hun ikke vært så fantastisk hjemme, frisk som en fisk og fin når det ikke er så mange mennesker(eller hund) rundt oss på tur, hadde jeg nok tatt henne til dyrlegen.

Spørsmålet er om gledene veier opp for ulempene ved å ha hunden, noe jeg synes det gjør i massevis på min hund.

[Emilie]

Jeg vil ikke si det er verdt det, men siden vi alltid har hatt mer enn én hund i huset, så har jo akkurat den biten spilt en viktig rolle. Begeret rant over da den aggressive hunden hos oss, bet seg fem centimeter inn i en av de andre hundene i huset, for så å bite opp stingene på det igjensydde såret, dagen etter. Fordi hunden ikke fungerte med andre hunder OG allerede hadde hatt tre-fire eiere før oss, endte han sine dager på veterinærkontoret bare to år gammel. Jeg mente da, og mener fortsatt at det var den mest fornuftige avgjørelsen, selv om vi KUNNE lagt opp livene våre slik at hverdagen med denne hunden i huset hadde fungert sånn noen lunde. Men det var bare ikke verdt det.

[Anita F]

Jubi er ung, men med en voldsom jaktlyst og er vel på grensen av hva jeg vil kalle aggressiv mot andre hunder. De fleste hannhunder vi har møtt har det gått bra med, men tisper går ikke like bra nei..

Og jeg tør aldri la henne hilse på valper, for jeg ønsker IKKE at de i ettertid skal fortelle at deres hund er usikker pga den gale dalmatineren som angrep valpen når den var tre mnd... For ja, de aller, aller fleste har så utrolig gode grunner ( det er vel egentlig unnskyldninger i mange tilfeller ) for at deres hund er usikker/redd/aggressiv. Jeg kan helt sikkert skylde på at hun ble bit/angrepett av svogerens schæfer når hun var tre mnd jeg også, men jeg vet det ikke er sant. I dag er akkurat denne schæferen den eneste jeg tør la henne være sammen med uten oppsyn. Hun har full respekt for han, og han kan plukke leker og pinner ut av munnen hennes. Det kan INGEN andre.

Hun har ressursforsvar i forhold til andre hunder, nærmer de seg, eller prøver de å ta noe hun ser på som sitt - ja da kommer udyret fram.

Det går jo ofte bra fordi den andre hunden trekker seg tilbake, men om den andre hunden ikke gjør det umiddelbart henger de sammen..

Vår hverdag er begrenset, hun er stort sett alltid sammen med meg, for jeg kan ikke la ungene ta ansvar for henne hjemme. Om de glemmer å lukke ytterdøra er hun inne i hønseflokken og lager hønsefrikase, og det ønsker jeg ikke at mine unger skal føle skyld for. Dette gjør at hun må tilbringe en del timer i bilen når jeg jobber. Hun må alltid gå i bånd ute ( pga jaktlysten, siden vi bor landling uten hundenaboer er det jaktlysten som ødelegger for oss her ). Jeg kan ikke bli med på turer hvor hunder går løse. Hos oss er det sjelden det skjer noe når hun går i bånd, da er hun nok noe hemmet av meg, mens om hun er løs er hun plutselig gatas skrekk og ordner opp på egen hånd. Så jeg er alltid føre var, planlegger veldig når jeg skal ut med andre hunder.

Nå er det andre hunder jeg vet Jubi går bra sammen med også, men da slipper vi ikke alle sammen. Jubi får gå i bånd når de andre er løse og omvendt. Dette er sammen med setterene til min venninne. Settere er jo sjelden kranglehunder, så med de går det bra.

Vi har trent mest spor og da er jo alle hundene i line til en hver tid. Jeg har også gått grunnkurs lydighet med henne, hvor en og en hund har vært ute samtidig, eller ute i bånd samtidig uten at de får hilse. Da går det bra, for da er vi alle opptatte med hvert vårt.

Jeg kommer aldri til å ta henne med på et hundeluftested, eller miljøtreninger uten organisert trening ( disse stedene hvor eierene skravler mens hundene skal leke sammen og miljøtrene seg.. )

Så det blir mange begrensninger, selv om Jubi glimter til og er kjempegrei en dag så vet jeg at om hun møter 'feil' hund så smeller det. Hun er også såpass sterk at jeg er veldig glad for at hun ikke er en større hund, for da hadde jeg ikke klart og holde henne. Jeg er også der at om dette går over mot folk så kan jeg ikke ha henne lenger. Men hun er verdens herligste mot folk, og da kan jeg tåle mye. Jeg håper jo også at mye av det som skjer med henne er pga modning og hormoner. Så fram til hun blir voksen så jobber vi oss gjennom hver dag og håper på et lite under

[Banshee]

Vil først bare advare om at dette blir rotete, jeg er ikke helt i form men følte for å svare.

For meg er det ikke hundeaggressiviteten noe problem annet enn at jeg innimellom blir litt oppgitt over den h*lvetes fillebikkja som ikke kan oppføre seg vettugt (vi jobber med saken). Han kommer aldri til å kunne gå overens med alt av hunder, men det er greit. Jeg har uansett ikke det store behovet for å sosialisere, trene og gå turer med andre hundeeiere støtt. Han er aldri løs utenom på oversiktlig og inngjerdet område, og vi unngår de mest trafikkerte turområdene hvor løshundene herjer.

Vi bor også i et veldig hundetett område og har alltid øyne i nakken når vi er ute, det har vel bare blitt en vane etter at en chi løp rett inn i munnen hans mens han stod stille ved siden av meg. Utenom det har folk vett til å holde hundene sine unna oss når vi går omveier rundt dem.

Klart det er deilig å ha en hund man kan slippe løs "overalt", men han her har så mange positive egenskaper som veier opp for det negative at jeg aldri har vært inne på tanken å gi opp pga hundeaggressivitet. Nå skal det sies at det ligger mye til rasen også, men at han ikke har lydighet nok til å beherske seg er helt og holdent min feil.

Personlig mener jeg at det ikke er ideelt for en sånn hund å bo i byen hvor det er mange andre hunder i samme område for det er vel liten tvil om at det blir en del stress, men når vi flytter utenfor byområde tenker jeg vi kan slappe av mer alle sammen.

Den andre hunden er forøvrig også en hissigpropp, men han mener det ikke så sterkt, og de to går fint sammen så lenge det ikke er noe å krangle om.

[Car00line]

Jeg har en hundeaggressiv hund, og jobber med dette. Jeg syns det er kjempekjedelig å ikke kunne gå turer eller være på trening med andre hunder uten at du hele tiden må ha stålkontroll på hunden. Keela er aggressiv mot tisper, og en sjelden gang blir hun sint mot hanner. Men ellers er hund den perfekte hunden i mine øyne, og hun koser seg i mine omgivninger. Men jeg blir ganske sint og "deprimert", siden jeg vil trene Agility og gå på utstillinger, er dette kjempekjipt. Jeg har sett pittelitte forbedringer på fellestreningene, men jeg blir like sliten som Keela av en time der. Heldigvis går Keela veldig bra ilag med hunder når hun kjenner dem, så lenge det er hannhunder.

Jeg vil så gjerne stille henne ut, men tør ikke. Hadde ikke vært bra om hun flekket tenner og styrte på i ringen..Nå skal hun kanskje bo på oppdrette sitt i et år mens jeg studerer i Australia, men de har 3 tisper der fra før, å er det for gale kan hun ikke dette. Men til daglig er vi ikke mye med andre hunder siden det bare er typen min av vennene mine som har hund. Det fins ingen fellesområder for hunder hvor man kan slippe dem, og hun koser seg godt i bånd når vi går.

[tulip]

Gubben ble jo fryktaggressiv som voksen, og det var et ******* etterhvert, for det ble bare verre og verre. Og han som var gulle god, litt hard i lek, men ellers en kjempefin hannhund til han var litt over 3 år... Valpis ble jo kjøpt for å være bla trøstehund fordi jeg skulle avlive han, orket bare ikke å eie den "livsfarlige" hunden som alle hatet lenger, for uansett hvordan jeg tilrettela og styrte, så hadde ikke andre kontroll på sine... Vi hadde mange begrensinger i livet, men han hadde det bra i nærområdet, men var ganske shaky en stund etterpå om noe skjedde på ukjent område. Vel, for oss var det bare bra at Valpis kom, han roet seg, hadde en lekekamerat og fikk lukte masse fremmedhund på henne uten at det var noen trussel for ham. Hun beskyttet ham ved å blokke når vi traff hunder, og med disse to sammen var folk flinkere til å unngå oss også, nå var nemlig hun den største og farligste som fantes her på jord (å så feil folk tok ). Det ble et lettere hundehold, også fordi jeg fikk så mye positiv input gjennom henne, siden hun fungerer med alt av hunder.

Og jeg må ærlig innrømme at det er mange år siden det var så lett å ha hund som nå, etter at Gubben ble avlivet i sommer. Greitt at folk/hunder blir redd henne også, men nå kan jeg "le" av det, og jeg VET hun viker tvert om jeg ber henne. Hun kan strekke hals av nyskjerrighet under passering, men that`s it, jeg er alltid trygg på at hun ikke gjør noe. Og det letter hverdagen noe enormt!

Og jeg tror ikke jeg vil leve med med et slikt hundehold igjen.. Lett å si nå, men herregud så sliten man faktisk blir. Så om jeg får en slik hund igjen, er nok veien til Vet`en kortere..

[Lola Pagola]

Personlig synes jeg ikke at en hund hater andre hunder er avlivningsgrunn, særlig ikke når det ikke er alle hunder den klikker på, altså at den faktisk kan gå fint med en god del hunder. Man behøver jo ikke slippe hunden sin med hva som helst. Det begrenser ja, men sånn kan det gå dessverre. Og ja, jeg vet hvordan det er å ha en hund som ikke tåler trynet på andre hunder (og det er selvsagt ikke Casper jeg snakker om her). Ja, så får man ha hunden mer i bånd enn hva man ønsker, og ikke slippe den sammen med hva som helst, og ja passeringer blir slitsomme. Men om hunden ellers er grei mot familien og mennesker, så får man bare leve med det. Eller rettere sagt, jeg hadde iallefall levd med det. Men nå var dette jo en hund som fungerte veldig bra ellers, og ikke hadde noen andre issues som nervøsitet osv. Så det er selvsagt ikke svart/hvitt dette, og man må vel bare kjenne på det selv, hva man kan leve med, og ikke minst hvordan hunden har det.

Jeg synes ikke passeringer og møter med andre hunder er superfestlig med Casper heller, ikke fordi han er sint, men fordi han er så helvetes uoppdragen på det feltet, og rykker og drar i båndet, passeringer blir ofte bare kaos Kan heller ikke slippe ham løs hvor som helst, ikke alle hunder liker ham, og han liker heller ikke alle, så jeg må jo uansett sjekke om det er fritt leide. Ikke at det er det samme som å ha en hundeaggressiv hund, men med en hund som ikke er 100% oppdragen på alle områder, så må man jo uansett være oppmerksom hele tiden. Litt rotete tanker fra meg.

[simira]

Personlig synes jeg ikke at en hund hater andre hunder er avlivningsgrunn, særlig ikke når det ikke er alle hunder den klikker på. Det begrenser ja, men sånn kan det gå dessverre. Og ja, jeg vet hvordan det er å ha en hund som ikke tåler trynet på andre hunder (og det er selvsagt ikke Casper jeg snakker om her). Ja, så får man ha hunden mer i bånd enn hva man ønsker, og ikke slippe den sammen med hva som helst, og ja passeringer blir slitsomme. Men om hunden ellers er grei mot familien og mennesker, så får man bare leve med det. Eller rettere sagt, jeg hadde iallefall levd med det.

Takk for masse gode svar, allerede!

Å kunne slippe ham overalt er ikke det viktigste for meg. Eller trene agility, utstilling eller whatever. Men all tilretteleggingen for å kunne gjøre noe sammen med folk. Det er meldt fint vær i helga, og mamma kommer på besøk. Lørdag skal vi går tur i skogen. Men ikke i Maridalen, ikke på Sognsvann, eller Frognerseteren, eller Grefsenkollen (som er i gåavstand hjemmefra). Vi må kjøre langt utenfor allfarvei, skal det være noen vits i å ta med Odin, uten at det blir et ork.

Vi kjenner masse hundefolk, gjennom forum, kurs og forskjellig. Men ingen av dem kan passe Odin når vi skal to uker til syden i vinter (noe vi bør få til pga. min sykdom).

En venninne av mannen min har nettopp fått seg valp. Odin kjenner og er greit komfortabel med den voksne hannhunden hennes, de er jevngamle og ble kjent som valper. Men valpen ville han flydd rett på, om han fikk sjansen. I dag skulle hun og gubben gå tur sammen, og jeg ble med med Odin. Etter et kvarter med demping og rolig tilnærming, og på 5-10 meters avstand fra de andre...

Men ja, jeg tenker ofte at det ikke er "alvorlig nok" til å avlive Odin. Han er jo grei ellers. Men jeg tenker med gru på den dagen vi enten gjør en feilvurdering og har ham løs når vi møter en liten valp, eller en større og sterkere hund som ikke lar seg plukke på, eller de kommer bort til ham når han er i bånd...

[Mari]

Jeg bør vel si at for meg er hundeaggresjon mer en skala enn en egenskap. Det strekker seg fra vagt hundeselektiv til kav hundeaggressiv liksom, og det er mange nyanser mellom de to. For meg er en viss hundeaggresjon helt uproblematisk. Riktignok har jeg ikke hatt hunder som har lyst til å spise opp andre hunder da. Kun en som utagerte, og det plukket jeg av ham ganske raskt. De har alle vært i stand til å få hundevenner, og det er mer enn nok for meg. De trenger ikke gå overens med fremmede hunder, de trenger bare å være i stand til å passere de på en ryddig måte og det er ikke noen biggie å lære inn på mine hunder.

Jeg har ikke hunder for at de skal være sosiale med andre hunder med andre ord, jeg har hunder for at de skal være sosiale med meg. Det er andre egenskaper som er langt viktigere i mitt hundehold.

Hverdagen? Den er for det meste i bånd med unntak av inngjerdete områder, oversiktige jorder og skogen ved gården til svigers. Langline blir brukt der det lar seg gjøre. Det er ikke vanskelig for meg å gi hundene det de trenger av fysisk eller mental stimuli så lenge jeg får pompen ut av sofaen. Man trenger hverken løs hund eller andre hunder til det. De gangene det blir lite er det kun pga av latskapen min, ikke pga av deres restriksjoner med andre hunder.

Riktignok er det litt stress med alle andre som ikke har kontroll på sine løse hunder, iallfall et stort irritasjonsmoment, men strengt tatt er det ikke mitt problem. Jeg har hund under kontroll, og den kommer ikke til å fyke i den andre hunden på null komma niks. Blir det en konfrontasjon så har jeg gjort alt i min makt for at den kunne vært unngått, jeg har også kunnskapen og reaksjonsevnen som trengs for å fikse raskt og effektivt opp i et eventuelt slagsmål. Det er faktisk godt nok, og det ansvaret tar jeg nok langt mer på alvor enn den gjengse hundeeier tror jeg. Jeg tar ikke sjanser rett og slett, og det er helt ok. Det stresset er det verdt å leve med for å få alle de andre fantastiske egenskapene mine favorittraser har å tilby. Null problem.

Bottom line er vel egentig at den eneste restriksjonen er at de ikke får hilse på fremmede hunder, og at jeg bruker babysteps når de skal introduseres til potensielle kamerater. Garm f.eks, gikk tur i bånd sammen med Fyda tre ganger før de fikk være løse sammen.

Jeg kan fint trene i nærheten med andre hunder, jeg hadde hatt løs hund under lp og agility trening uten å tenke meg om. Som sagt er/var de ikke utagerende, de oppsøker ikke bråk og jeg har god lydighet.

Jeg hadde nok ikke avlivet en hund pga dens hundeaggresjon med mindre den

1. hadde nedsatt livskvalitet som resultat av aggresjonen. Som i at den ikke kunne få nok frihet til å leve et godt hundeliv, eller om aggresjonen i seg selv gikk ut over hunden i form av uakseptabelt stressnivå etc.

2. var en fare for seg selv eller andre

3. hadde alvorlig skadet eller drept en annen hund

Men det sagt så er det opp til hver enkelt hva man er villig til å leve med. Vi er forskjellige og mine dealbreakers er nok andre enn dine. Det er helt ok. Når det kommer til avlivning så må det være en vurderingssak av den enkelte hundeeier. Det er h*n som vet best om hunden har det bedre med å få slippe, eller om den kunne levd et godt liv sammen noen andre på en plass hvor det er enkelt å holde den unna andre hunder.

[Tonje]

Jeg har hatt hundeaggressiv hund(fryktaggressiv). Han hadde tendenser fra starten av,men siden jeg aldri hadde vært borti noe sånt tidligere fikk jeg aldri forebygget og som 2-åring startet han sin "karriere" som hundehater. Han gikk overens med tisper og valper dog,men om de kom for brått på angrep han først å spurte etterpå. Jeg utviklet etterhvert falkeblikk og ble en kløpper på å finne kjappe fluktretninger for å slippe å passere andre hunder for da ble det som regel full brøling,oppkaving og masse stress. Jeg var såpass egoist at jeg slapp han på steder hvor jeg hadde grei oversikt og det var liten sjans for å møte andre(jeg hadde whippet og uten mulighet til å løpe syntes jeg det ble et stusselig liv for han), men innså jo til slutt(etter noen ekle opplevelser) at dette kunne komme til å ende i tragedie. Han ble avlivet 5år gammel. Det er det tyngste valget jeg noensinne har gjort,men jeg er ikke tvil om at det var det rette,både for meg og hunden. Han hadde alltid overblikk,gikk med stive skritt og fikk med seg alle bevegelser rundt seg.På sene høstkvelder var han ekstra alert pga mørket og masse lyder i vinden. Jeg merket godt hvor mye lettere hundelivet mitt ble med min gjenværende,"normale" hund etterpå. Tidligere kunne jeg ikke gå på kurs(vi fikk tatt noen ag-kurs fordi jeg visste på forhånd at det bare var tisper der bla),etter han fylte ca.2år kunne han ikke bli med på utstilling,hverken som tilskuer og ihvertfall ikke i ringen,vi kunne ikke gå tur sammen med hannhundeiere osv osv. Lista er lang. Det ble et veldg snevert og oppdelt hundeliv rett og slett. På morgenturene våre prøvde jeg å gå innimellom alle de andre luftet sine, men avogtil møttes vi jo allikevel og det ble bestandig bråk og negativ stemning. Uhyre slitsomt å gå sånn på høykant hele tiden synes jeg,selvom jeg ikke merket det så godt da,det ble jo en vane til slutt også,normalt for oss liksom å ha det sånn. Kjenner det først nå hvor behagelig det er å ha "normal" hund som jeg kan ha med overalt og ha løs uten å gå med nervene utenpå kroppen.

Jeg savner han veldig til tider når jeg sitter i sofaen og han pleide å ligge ved min side,men ute i verden; aldri...Med mindre vi er på fjellet og det ikke er en sjel i sikte,det var nemlig de turene jeg kunne slappe fullstendig av og nyte til det fulle. Og en sånn hundehverdag vil jeg ikke ha igjen,hverken for meg eller for en framtidig hund. Men det er meg,hva andre orker/vil leve med får være opp til hver enkelt og jeg skjønner at det ikke er lett,særlig når hunden fungerer så godt ellers også.

[Djervekvinnen]

Jeg er enig med Mari. Det hele kommer litt an på gradene av det. Hannhundagressjon er jo ganske vanlig, også tisper seg imellom, spesiellt på noen raser. Det er litt det man må ha i bakhodet når man får seg disse rasene.

Begge mine dobber tisper har vært utagerene i bånd. Mye var/er nok pga usikkerhet, selv om det kan se veldig agressivt ut. Er de løse går det oftes mye bedre enn i bånd. Ja, det er slitsomt å ha utagerende hunder, men i mitt tilfelle er det ikke noe stort problem. Det sluttet å bli det da jeg aksepterte at "sånn var det", eller sånn kan rasen være. Begge mine dobbere fungerte/fungerer flott på treingsplassen, kun litt utagering hvis andre hunder kommer for nært, sa da passer jeg på å holde avstand.

Det værste er å gå tur og møte på andre med hund sånn feks på fortauet. Da blir det mye bjeffing og jeg blir flau.. Og særlig når jeg går med begge hunden samtidig hauser Chanti opp Nitro så han også begynenr å bjeffe. Da må jeg bare kutte veien og gå i i grøfta og slippe dem forbi. Og på tur med hundene løse må jeg hele tiden satse på å være på steder hvor jeg ikke treffer på andre med hund. Det må jeg jo med Nitro også for han løper bort til alle, dog for å hilse.

Jeg har vært på hundeklubb turer med Chanti og så lenge alle hunder er i bånd går alt bra. Det blir kun litt bråk hvis det blir for mye face to face. Men jeg foretrekker å ikke ha henne med, pga det er litt ekstra styr.

Jeg ser på det som et vanlig problem, men forskjellen er på alvorsgraden. Jeg ville ikke hatt en hund som ville skadet en annen hund. Og jeg forstår veldig godt fustrasjonen hvis hunden hadde klikket i vinkel hvis den så en hund 1 km unna og bjeffa og var helt umulig å nå inn til. At man ikke kan delta på kurs, treninger, gå i byområdet eller kun gå turer midt på natta er jo noe som ødelegger et hundehold i lengden.

Heldigvis er det ikke så ille hos meg, bank i bordet!

[Arkan]

Jeg er veldig enig med det Mari skriver.

Har selv hatt en hund som var hundeaggressiv. For meg var det ikke så stort problem, men det er vel litt hva man legger opp til og hvordan man vil ha det.

Min hund fikk ikke hilse på andre hunder, han hadde noen få han gikk tur med. Men å prøve å sørge for at han fikk ny venner ble ikke prioritert. Jeg tror det er enkle for en sånn type hund at de minst mulig må forholde seg til andre hunder. Det er bedre at de lærer seg at eier tar ansvare for andre hunder og de får være i fred. Helt klare grenser tror jeg er veldig viktig.

Hadde Odin vært min hund hadde han rett og slett ikke fått være med på alt. Du har jo en hund til. Ta med dere den og gå en fin tur i skogen i nærheten til helga. Når du kommer tilbake så ta feks en kjapp sykkeltur med Odin. Dere kan kose dere i nærheten, og han får fysisk trening etterpå. Jeg er litt tilhenger av å se at ulike hunder har forskjellig behov. Etter min mening har ikke en hund som Odin behov for å gå turer med masse andre hunder. Så da kan han vel få slippe det?

Jeg tror de fleste hundeaggressive hunder kan leve et helt fint liv(men det avhenger så klart av graden). Men man må tilpasse hudeholdet etter det.

[Raksha]

Hm, bør man ikke skille mellom fryktaggresjon og hundehat? Nå har ikke jeg allverdens peiling på hundeaggresjon, så jeg spør. For jeg tenker at hunder med resursforsvar, og som rett og slett bare ikke liker andre hunder, er noe annet enn hunder som er livredde og mener angrep er beste forsvar. Sånn bare for å fundere - er det ikke en reell forskjell i livskvaliteten på en hund som er styrt av frykt, og en hund som er styrt av... hmmh resursforsvar eller hva det er som driver en typisk hundeaggresiv hund til å være nettopp det?

Jeg har en her som er redd, Jodlern min mener at andre hunder er en uting til det motsatte er bevist, men med han så går det seg til ganske kjapt. Og så har jeg ei som stort sett elsker andre hunder og kan lage et helvetes leven ved passering fordi hun bare MÅ leker og ikke eier selvkontroll og lydigheten den har vi jaggu glemt å trene på. Hun kan finne på å møte hunder hun ikke liker, men jeg har aldri sett at det er basert på frykt, som vepsingen til Kasko er. Ironisk nok, Kasko er mye greier å passere andre hunder med, han som er redd dem, enn Kahlo er, som elsker dem. Sier vel mer om lydigheten på dem enn noe annet.

[Mari]

Hm, bør man ikke skille mellom fryktaggresjon og hundehat? Nå har ikke jeg allverdens peiling på hundeaggresjon, så jeg spør. For jeg tenker at hunder med resursforsvar, og som rett og slett bare ikke liker andre hunder, er noe annet enn hunder som er livredde og mener angrep er beste forsvar. Sånn bare for å fundere - er det ikke en reell forskjell i livskvaliteten på en hund som er styrt av frykt, og en hund som er styrt av... hmmh resursforsvar eller hva det er som driver en typisk hundeaggresiv hund til å være nettopp det?

Tja, ikke nødvendigvis. Noen ganger er framgangsmåten den samme selv om motivasjonen er forskjellig. Det samme gjelder hverdagen. Det spørs helt på individet tror jeg. En fryktaggressiv hund skal få slippe å bli satt i situasjoner den ikke har forutsetninger for å klare, sånn er det jo med en hund som bare hater også. En fryktaggressiv hund kan ha hur god livskvalitet som helst med en eier som "gets it" og tar ansvaret vekk fra hunden, mens et ressursforsvar kan utvikle seg til at en hund begynner å lete etter ting å forsvare på nesten manisk vis. Altså beror ikke livskvaliteten på motivasjonen tror jeg, men på hvordan hunden får mulighet å håndtere sin aggresjon.

[Djervekvinnen]

Jeg var på adferdseminar og da sa de at de fleste tilfellene av utfall var fryktagressjon, men blir mistolket som hat eller noe i den duren. Hvordan skille fryktagressjon og reell agressjon? Hvorfor hunden egentlig gjør utfall? Det er et vanskelig tema. Feks. hvis en hund gjør utfall i bånd, og ikke reagerer så sterkt uten, er nok båndet en viktig faktor og en negativ assosiasjon for hunden, eller at hunden har dårlige erfaringer med hunder i båndet. Eieren kan også være en stor faktor, at de selv er usikre eller at hunden skal forsvare eieren. De trenger ikke være livredde for å gjøre utfall pga fryktagressjon, det kan være nok å være ubekvem og ikke vet hvordan de skal løse situasjonen.

[Raksha]

Tja, ikke nødvendigvis. Noen ganger er framgangsmåten den samme selv om motivasjonen er forskjellig. Det samme gjelder hverdagen. Det spørs helt på individet tror jeg. En fryktaggressiv hund skal få slippe å bli satt i situasjoner den ikke har forutsetninger for å klare, sånn er det jo med en hund som bare hater også. En fryktaggressiv hund kan ha hur god livskvalitet som helst med en eier som "gets it" og tar ansvaret vekk fra hunden, mens et ressursforsvar kan utvikle seg til at en hund begynner å lete etter ting å forsvare på nesten manisk vis. Altså beror ikke livskvaliteten på motivasjonen tror jeg, men på hvordan hunden får mulighet å håndtere sin aggresjon.

Du har sikkert rett der. Og fremgangsmåten er jo stort sett den samme på trening.

Husker knøttis, hun var redd andre hunder, spesielt store fremmede hunder. Fordi hun hadde vondt. Hun bråka en hel masse på avstand, men om de likevel kom brått på og bort til henne så ble hun taus som en østers og bare frøs i posisjon til jeg fikk reddet henne. Stakkars lille redde knøtt.

[:)Kine]

Hvor gammel er han? Er han aggressiv mot tisper også? Har han skadet en annen hund før? Jeg mener å huske at du nettopp kastrerte han? Hvis det stemmer, så kan det jo ta litt tid før det får noen resultater.. Eller er han mer nervøs?

Jeg mener at hundeholdet skal være mer positivt enn negativt. Du må nesten ta denne avgjørelsen helt selv.

[simira]

Hm, skal prøve å svare på noen av tingene her.

Han er fire, og er kjemisk kastrert, uten virkning. Jeg tror oppriktig ikke det hjelper å kastrere ha kirurgisk, men det er noe jeg skal diskutere med en av de som skal hjelpe meg framover.

Han har ikke skadet noen alvorlig - enda - men det siste halvåret har han bitt et par hunder før vi har fått skilt dem.

Nå har han hatt en dårlig periode (håper jeg), og han har går på hanner, og noen tisper. Altså ikke kun hanner. Valper tar han uansett. Det er det verste, og den største skrekken min er at han enten skal drepe, skade alvorlig, eller ødelegge en valp for livet. De går jo ofte løse uten all verdens kontroll, og har heller ikke vett til å holde seg unna om han bråker. Og jeg unner ingen dette hundelivet...

Han er ganske lydig og jeg har god kontroll - så lenge det ikke er andre hunder i nærheten. Vi har gått mye kurs, men det begrenset treningene våre ganske mye at han ikke kan gå løs, selv på ganske rolig type trening, på gode dager kan han gå løs på øvelser som skjer tett inn til eier. Sist tirsdag hadde vi siste kurskveld på innkallingskurs, og etter mye jobbing med kontakt og innkalling var hundene "løse" i langline, på passe avstand, og Odin presterte å angripe den ene hannen der. Han har aldri før angrepet noen etter å ha "kjent" dem såppas lenge.

Det er nok mye fryktaggresjon, men som også har "grodd" inn i dårlig oppførsel/vane. Vi har fått mye god hjelp, men i stor grad begynner vi treningen på nytt hver gang vi går ut døra, føler jeg.

Jeg har som sagt ingen behov for å slippe ham med alle og enhver, noe som også åpenbart er uaktuelt. Men både for meg og ham så er en hverdag med turer i bånd (helst langs veien, der vi ikke møter så mange andre, og ihvertfall de fleste i bånd), og ikke kunne gå sammen med den andre hunden eller på treninger, ganske trist. Slik som på lørdag er det ganske fælt å evt. sette Odin igjen alene hjemme halve dagen mens vi er i skogen. Og etter en slik dag er jeg gjerne sliten nok til at jeg ikke har overskudd til Odin når vi kommer hjem. Alternativet er da at de andre drar i skogen og jeg blir igjen med Odin. Heller ikke så morsomt. Det samme å treffe venner og folk vi kjenner som har hund. Det er ikke så om å gjøre at Odin skal leke med de hundene, men det er et styr om hundene er med på besøk rett fra jobb og må være i bilen fordi de ikke kan komme inn i huset (Odin vil lage et voldsomt leven, selv i et annet rom).

Det høres nok ut som jeg har bestemt meg, men det har jeg altså ikke. Det er litt sånn "can't live with - can't live without". Odin betyr utrolig mye for meg, og foruten grundig veterinærsjekk så har jeg et par eksperter som skal hjelpe meg og se om vi likevel kan løse det. Men om ikke det funker, så kommer jeg til å prøve å ta avgjørelsen. Da er spørsmålet egentlig hva som er verst - å leve med begrensningene og tilretteleggingen i ti år til (tviler på at han holder så lenge, men det kan jo gå) - eller miste ham nå.

[Emilie]

Tja, ikke nødvendigvis. Noen ganger er framgangsmåten den samme selv om motivasjonen er forskjellig. Det samme gjelder hverdagen. Det spørs helt på individet tror jeg. En fryktaggressiv hund skal få slippe å bli satt i situasjoner den ikke har forutsetninger for å klare, sånn er det jo med en hund som bare hater også. En fryktaggressiv hund kan ha hur god livskvalitet som helst med en eier som "gets it" og tar ansvaret vekk fra hunden, mens et ressursforsvar kan utvikle seg til at en hund begynner å lete etter ting å forsvare på nesten manisk vis. Altså beror ikke livskvaliteten på motivasjonen tror jeg, men på hvordan hunden får mulighet å håndtere sin aggresjon.

Det var sistnevnte vi hadde i hus en stund. En hund av en rase man kanskje ikke forbinder med så mye aggresjon i det hele tatt. Han gikk fra å være "litt ekkel" til direkte farlig på ganske kort tid. Der var det snakk om å lete etter ulike ting å forsvare, eller bare en anledning til å ryke i en hund innad i flokken, han ikke tålte trynet på der og da (både den ene tispen og en av unghundene (et mykt og konfliktsky individ) han selv hadde vært god tjommis med fra den var valp av).

Men fremmede hunder, forbipasserende, lånehunder eller for den del monster-naboschäferen, de fikk gå helt i fred med mindre han ble satt i en situasjon hvor han MÅTTE forsvare seg. Og det spilte heller aldri noen rolle om han gikk med eller uten bånd.

[Mari]

Når Odin har havnet i tumulter, har han skadet en annen hund? Altså, mer enn et punkturhull eller to liksom? Hvor mange ganger har han fått mulighet til å gå på en annen hund?

Det kan virke litt sånn at du insisterer på at Odin skal leve det livet som du ønsker han skal leve, uten at det kanskje er et liv Odin selv er rustet til å ha. At målene dine muligens er uoppnåelige. Det skjønner jeg er veldig slitsomt. Hva om du aksepterer at Odin ikke har godt av skogsturene og treningsøktene, og senker skuldrene i forhold til forventninger? Fortell ham at du ser at han sliter, at du skal sørge for at han slipper å måtte ha disse kampene med seg selv hele tiden, og at du tar ansvaret med de andre hundene slik at han kan slappe bedre av. Den langline øvelsen skulle han rett og slett ikke tatt del i.

Prøv å se hva som skjer om du holder ham helt unna situasjoner med andre hunder i en måned eller to. Jobb med kun med passering og ingenting annet. Kanskje betyr det mer sofatid, men det trenger ikke nødvendigvis å være dumt det. Mange hunder trives godt med tusleturer og mye kos. Ikke la samvittigheten din definere hva Odin trenger for å ha det bra, det er det bare Odin som kan.

For øvrig er det de færreste voksne Ridgeback hanner jeg kjenner som er såpass tolerante at de kan fungere som den hunden det virker som du ønsker i forhold til andre hunder. Hva skjer den dagen lille valp ikke tåler trynet på andre hanner? Muligens må du tilpasse deg til det livet Odin krever alikevel? Jeg bare kaster det ut altså, jeg forsøker ikke si at det kommer til å bli sånn for det gjør det jo sannsynligvis ikke.

[rottmaneier]

Som du vet, så har jo vi også en "hundeaggresiv" hund. Men vi har rett og slett bare lært oss å leve med det. Det begynte å bli ordentlig ille når han var ca 2 år, da begynte han også å hersje med tisper, og vi kunne ikke se en annen hund på tur engang før han utragerte. Vi meldte oss da på passeringskurs hos familiehunden, og vi har etter det gjort utrolig stor fremgang! Nå i en alder av 5, passerer han fint andre hunder hvis vi går på andre siden av veien (altså ca. 2-3 meter går greit). Og vi har i tillegg øvd på at han skal hilse pent, ikke legge tisper i bakken. Dette har også fungert fint, og han går bra overrens med flere og flere tisper nå. Men alikevel så har vi innsett at han aldri kommer til å gå overrens med alle hunder, og vi har derfor 2-3 lekekamerater som han leker med istedenfor. Han trenger ikke noe mer enn dette.

Ellers så får ikke han vært med på så mye som det Bali gjør. Hun er jo med overralt, vi går ofte tur sammen med andre hunder osv, og dette får jo ikke Elias vært med på dessverre. Er noen ganger vi har han med bare for å trene i utkanten. Vi får veldig dårlig samvittighet når han ikke får være med, men da får han heller en tur helt alene uten Bali, drar på treninger uten Bali osv. Og dette fungerer utmerket. Vi også må titte ut av døra før vi går ut da det bor 2 andre hannhunder i samme sameie, men dette er bare en del av hverdagen vår ( og Elias sin).

Så hva med å melde deg på et passeringskurs hos Knut? Vi har bare fulgt denne metoden, og i treningsfasen (ca 1-2 år), unngikk vi andre hunder på tur. Så vi en hund, da snudde vi og gikk en annen vei. Var det for sent og snu (møte på hund rett rundt svingen ol), gikk vi bare bestemt forbi uansett hvor mye han uttragerte. I tillegg trente vi på å se andre hunder på treninger hver søndag.

Og i verste fall ville jeg ha forsøkt omplassering lenge før avliving. Han fungerer nok fint på landet hvor det ikke kryr av andre hunder.

Ble kanskje litt rotete skrevet, men håper du skjønte hva min mening om temaet var

[:)Kine]

Ok.. Nei, da er det ikke sikkert at kastrering vil fungere.. Jeg har selv en hannhundaggressiv hund. Det føles som et skikkelig nederlag hver gang han utaggerer. Vår var skeptisk til alle andre hunder, inkludert valper. Men det var nesten kun hannhunder fra ca 6 mnd han ville krangle med. De eneste fremmede hundene han alltid har vært flinke med er eldre damer og små, nervøse bråkebøtter.

Vi kastrerte han for et år siden, da var han 3 år gammel. Det fungerte hos oss. Han utaggerer fortsatt, men nå er det endelig mulig å trene på det. Det har blitt lettere å holde kontakten med han. Så nå går det riktig vei. Jeg syns det virket som at vår slet med mye testosteron og fryktaggresjon sammen. Grunnen til at han ble kastrert var at han knurret mot meg da han stod å snuste på løpetid-tiss etter å ha stukket av (noe som han aldri gjorde ellers.). Vi hadde vurdert kastrering lenge, men da dette skjedde, så var det nok. Han ble en helt annen hund når det var tisper med løpetid i nærheten.

Jeg trodde ikke kastreringen kom til å ha så stor effekt på aggressiviteten hans. På grunn av allergimedisiner og kastreringen så har han blitt veldig sulten, så da har det blitt lettere å få oppmerksomheten hans ved bruk av godis. I tillegg virker det som han er mer oppmerksom på meg nå som han ikke har så mye mot lenger.

Men jeg vet jo at kastrering ofte kan slå andre veien også. At hunden blir mer aggressiv når han mister "motet' sitt. Jeg håper dere finner en løsning på det ihvertfall. Jeg vet det er utrolig slitsomt å ha en slik hund. Ihvertfall i de dårlige periodene.

Ellers så likte jeg Mari sitt innlegg. "Ikke la samvittigheten din definere hva Odin trenger for å ha det bra, det er det bare Odin som kan."

[simira]

Når Odin har havnet i tumulter, har han skadet en annen hund? Altså, mer enn et punkturhull eller to liksom? Hvor mange ganger har han fått mulighet til å gå på en annen hund?

Det kan virke litt sånn at du insisterer på at Odin skal leve det livet som du ønsker han skal leve, uten at det kanskje er et liv Odin selv er rustet til å ha. At målene dine muligens er uoppnåelige. Det skjønner jeg er veldig slitsomt. Hva om du aksepterer at Odin ikke har godt av skogsturene og treningsøktene, og senker skuldrene i forhold til forventninger? Fortell ham at du ser at han sliter, at du skal sørge for at han slipper å måtte ha disse kampene med seg selv hele tiden, og at du tar ansvaret med de andre hundene slik at han kan slappe bedre av. Den langline øvelsen skulle han rett og slett ikke tatt del i.

Prøv å se hva som skjer om du holder ham helt unna situasjoner med andre hunder i en måned eller to. Jobb med kun med passering og ingenting annet. Kanskje betyr det mer sofatid, men det trenger ikke nødvendigvis å være dumt det. Mange hunder trives godt med tusleturer og mye kos. Ikke la samvittigheten din definere hva Odin trenger for å ha det bra, det er det bare Odin som kan.

For øvrig er det de færreste voksne Ridgeback hanner jeg kjenner som er såpass tolerante at de kan fungere som den hunden det virker som du ønsker i forhold til andre hunder. Hva skjer den dagen lille valp ikke tåler trynet på andre hanner? Muligens må du tilpasse deg til det livet Odin krever alikevel? Jeg bare kaster det ut altså, jeg forsøker ikke si at det kommer til å bli sånn for det gjør det jo sannsynligvis ikke.

Nei, han har ikke skadet en annen hund alvorlig - i hovedsak fordi vi har greid å forhindre det de få gangene han har angrepet såppas alvorlig. Bør jeg vente til det skjer? For det skal ikke mer enn en uforutsett situasjon eller en feilberegning til.

Holde ham unna hunder en mnd eller to? Hva med tolv? Been there, done that. Vi har hatt månedsvis med kun samvær (og det svært begrenset også) med hunder han kjenner og er trygg på. Vi har ikke gått passeringskurs, men har hatt hjelp av flere instruktører og gått kurs der aktivitetene har vært tilrettelagt problemene vi har. Innkallingskurset var et av disse. Vi har hatt mange og lange perioder med lite og deretter forsiktig omgang med hunder, og lite krav til Odin ellers. Så vi har vært gjennom det du beskriver som perioder med tusleturer og kos, uten noe nevneverdig resultat.

Men vi kan ikke stenge ham inne i huset resten av livet heller! Når det gjelder sofakroken, så er ikke Odin spesielt giret på det heller. Han er ikke en hund som liker veldig nær kontakt med mennesker heller, han hilser og koser på egne premisser. En sjelden gang ligger ham på fanget til mannen min, men helst ligger han i buret eller på puten i vinduskarmen, noen meter unna.

Det er ikke bare skogsturer og treningsøkter som er problematisk, pr i dag er det et ork å gå ut døra. Vi bor i et område hvor det bor hunder i annenhvert hus, minimum... derav den uungåelige konfrontasjonen på tirsdag, der han angrep en gammel bulldogtispe som aldri ville gjort en flue fortred, men var ute og ruslet på egenhånd og ville hilse på. Å tilpasse hundeholdet til Odin på det jeg mener er en tilstrekkelig måte akkurat nå, er å flytte ganske langt ut på landet, til en svær inngjerdet eiendom der andre hunder ikke kommer inn, og Odin ikke kommer ut. Og det er ikke særlig aktuelt, dessverre.

Ridgeback er kjent for å være ganske språksterke hunder. Hannene bør holdes borte fra andre hanner en god del av unghundperioden ja, men dette er også noe vi er bevisste på, i tillegg til at vi jobber ganske mye med grunnleggende lydighet med tanke på forhold til andre hunder. Jeg kjenner forøvrig flere rr som fungerer fint med andre hanner, men som med mange raser og hunder, så varierer det jo.

Om Odin bare hadde flydd på hanner, og hadde hatt et minimum av forståelse for valpelisens, så hadde saken også vært en ganske annen.

Når alt er sagt, er ikke Odin dødsdømt enda. Vi skal gjennom en grundig helsesjekk, samt konsultasjon med adferdsekspert og antagelig et treningsopplegg (til...) før noe blir bestemt. Og om jeg i det hele tatt greier å avlive ham. Det er lett å være "stor i kjeften" når det har vært flere episoder og jeg er såppas sliten som jeg er nå.