Gå til innhold
Hundesonen.no

Svart whippet


Hermes

Recommended Posts

Med én whippet i hus, så blir det gjerne flere med tiden. Har vært litt fascinert av svarte whippets (utseendemessig), men har fortsatt til gode å hilse på en. Har altså kun sett på bilde. Svart whippet virker å være litt mer "pop" i Sverige enn her i Norge? Finnes det oppdrettere i Norge med svarte whippets i flokken sin?

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Svarte whippser er stor poppis i sverige og danmark. Var en skikkelig boom av sorte og blå på markedet et par år tilbake, har jeg hørt fra en dansk bekjent. Kvaliteten på disse er vist veldig varierende, mulig derfor det ikke er mange i Norge?

Synst selv både blått og sort er veldig pent på whippsene og skulle gjerne vist om det var noen her eller rett over grensen som hadde gode individer av disse. :rolleyes2:

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Du finner nok flere sorte whippets i Sverige ja,da de har flere individer der som blir avlet på. Har også hørt at grunnen til at det ikke er så mange sorte og/eller blå (min forrige var forresten blå og hvit)i Norge er fordi det generelt er dårligere kvalitet på dem.

Om jeg kan komme med et velmenende råd; ikke sett farge høyest. Vi har så mange gode oppdrettere og whippeter i Norge at jeg ser ikke grunnen til å dra utenlands bare for å få "riktig" farge.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Om jeg kan komme med et velmenende råd; ikke sett farge høyest. Vi har så mange gode oppdrettere og whippeter i Norge at jeg ser ikke grunnen til å dra utenlands bare for å få "riktig" farge.

Det er klart, vi ser oss ikke helt blinde på dette. Hvis det stemmer at "kvaliteten" på svarte whippser ikke er helt tipp topp, så er jo det viktig å ta med i vurderingen. Men hvordan måles denne kvaliteten? Titler? Eller er de mer utsatt for sykdom, e.l.?

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Som sagt så vet jeg ikke helt sikkert,men har hørt dette av flere å at det da gjelder det eksteriøre. De har nok ikke dårligere helse enn resten,men så er jo whippeten er svært frisk rase også.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Sorte greyhounds er ikke så vanlig heller. Selv om jeg kunne ha tenkt meg en sort grey, ville jeg ikke slått til uansett hvis muligheten ba seg. Spesiellt whippet som har blitt poppis de siste årene, bør man tenke mer på linjer og foreldre osv, med tanke på gemytt, istedet for farge. De sorte hundene vil se litt spedere ut enn andre, pga fargen forminsker inntrykket. Så har hørt at de sorte hundene ikke alltid er de som hevder seg i toppen på utstilling.

Det er svært fristende å se på farger, jeg vet, men personlihet og match er uansett viktigst.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Det var lenge slik at svarte og blå whippets for det meste var av kappløps- og såkalte "farge"-linjer. I dag finnes det svarte og blå whippets av utstillingslinjer også. Disse vil jeg påstå ikke er gjennomsnittlig dårligere eksteriørmessig enn whippets av andre farger. Nå finnes det jo færre av dem, så at det ikke er like mange "stjerner" som er svarte eller blå som av andre farger handler vel like mye om sannsynlighetsberegning. Man kan si mye om såkalt "fargeavl", men den har bidratt til å bevare enkelte linjer som ellers kanskje ville vært tapt (matadoravl har vært og er nokså vanlig på whippet). Har du lyst på en svart whippet, burde det være fullt mulig å få tak i en kvalitetsvalp, om du bare har tid til å lete og vente.

Tillegg: Når det gjelder "kvalitet", tror jeg det oftest refereres til eksteriøre kvaliteter hos whippet. De blå hadde problemer med pelsene for lenge siden, men det hører man knapt om lenger. Har sett at de svarte kan være litt tynnpelsa av og til, men det handler nok like mye om at det synes spesielt godt på dem (huden er lysere enn pelsen). Ellers er det ingen grunn til å tro at svarte eller blå hunder er bedre eller dårligere helsemessig enn andre whippets.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Det var lenge slik at svarte og blå whippets for det meste var av kappløps- og såkalte "farge"-linjer. I dag finnes det svarte og blå whippets av utstillingslinjer også.

Vil det gjelde fortsatt?

Er det forresten forskjellige løps- og utstillingslinjer blant whippetene, eller noen oppdrettere som konsentrere seg mer om det ene enn det andre? Slik det er med greyhounden (har jeg hørt)?

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Vil det gjelde fortsatt?

Er det forresten forskjellige løps- og utstillingslinjer blant whippetene, eller noen oppdrettere som konsentrere seg mer om det ene enn det andre? Slik det er med greyhounden (har jeg hørt)?

I Norge er det vel stort sett bare utstillingslinjer det avles på (selv om de også brukes til LC), men spesielt på kontinentet og til en viss grad i Sverige og Finland er det en del mer rendyrka kappløpslinjer. I Storbritannia finner du også kappløpswhippets, men også det som kalles "working" whippets, som brukes mye til kaninjakt og skadedyrbekjempelse. Både blant britiske og kontinentale kappløps- og workinglinjer er det mange svarte og blå hunder.

Britiske kappløpslinjer er litt annerledes enn de kontinentale, ettersom førstnevnte reguleres etter vekt, sistnevnte etter høyde. Det betyr at britiske racing-whippets er fryktelig små, spede og (helt ærlig) mindre pene. Working whippets varierer en hel del i størrelse og utseende, mens kontinentale racing-whippets er små i høyden, men mer som vi er vant med med hensyn til substans.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Arkivert

Dette emnet er nå arkivert og stengt for flere svar

  • Hvem er aktive   0 medlemmer

    • Ingen innloggede medlemmer aktive


  • Nye innlegg

    • Noterer en nydelig dag med no stress. Virker som lysterapi, magnesium og lakseolje begynner virke. Ble bekymret da han begynte trekke i selen i forrigårs. Han har gått så naturlig pent i bånd hele tiden, som om programvaren var preinstallert da han kom ut av esken. I forrigårs begynte han plutselig trekke med viten og vilje. Flaks da, at vi hadde en privattime i går.  Hjemmeleksen vi fikk, med metoden for å reinforce krav om å holde seg bak skotuppene mine, den er litt i konflikt med stress-ned-prosjektet vårt, fordi Ede går høyt i stress når hans autonomitet blir utfordret. Peser og får virkelig vondt av det. Å bli stilt absolutte krav til er noe annet for ham å forholde seg til enn å bli tilbudt frivillige oppgaver mot god betaling.  Fordi jeg måtte ta en selvstendig avgjørelse i hva jeg oppfatter som et dilemma: belaste det nevroendokrine stressystemet ved å kreve disiplin i halsbånd, eller prioritere stress-ned-prosjektet, så valgte jeg utsette hjemmeleksene og gå rolig tur med "ikke trekke" og "ikke gå i veien for meg" som eneste krav, og så være veldig bevisst på å bare belønne når han selvstendig gjør de riktige valgene uten å bli bedt, uten godbit i hånda eller hånda i lomma.  Jeg har nemlig ikke nok erfaring til å føle meg sikker på å klare gjennomføre hjemmeleksene fra privattimen alene uten å forårsake mer stress på det endokrine systemet hans enn godt er.  Det viste seg å være en god vurdering. Foruten noen få barnlige byks av glede som i korte øyeblikk strammet båndet mer enn akseptabelt, så var Ede SÅ flink og rooolig og grei hele veien. Naturlig slak line. Når han vimser bytter han i de aller fleste tilfellene side bak meg. Kun noen få uakseptable avskjæringer rett foran meg, og de kom helt på slutten av turen, tett på hverandre, antakelig fordi han er sliten og i bakhodet husker at det der var måten å få bli plukket opp i bæreslynge på. Han velger å gå pent og pyntelig på min venstre side mesteparten av tiden, uten å forvente belønning for det. Det går nå an å hale tiden ganske lenge uten at det stresser ham når han selv velger å gå fot for å se om det kommer en utbetaling. Selv hjemveien gikk rolig og avslappet. Først 10 meter fra porten hjemme kom første stressutbrudd med trekking. Gladstress de siste meterne av en timelang spasertur i mitt tempo. En klar forbedring. Han ble skuffa og såret av grensesettingen de siste meterne, for det virket helt sykt autoritært og tyrannisk og uten mål og mening for ham å bli hindret i å gladbykse gjennom porten og døren, inn til godis og myk og varm seng, men han tok det til seg at kravet "ikke trekk" gjelder de siste meterne av turen også. Ingen raptus da vi kom inn heller. Det var en milepæl. Bare la seg rolig og pyntelig til å sove. Perfect day. ..og det er før vi har fått noen CBD i posten.  Vi fikk forøvrig mail om å huske båndtvang fra i dag. Det har Edeward tydeligvis fått med seg.  Snudde seg utålmodig mot lykkeland mens muttern fomlet med kamera:   Oppdaget at muttern begikk en kriminell handling!! Reiste seg og kom inn hver gang muttern forsøkte gå lenger unna enn båndlengden for å få tatt et godt bilde. Her har han til slutt gitt opp å få muttern på rett kjøl og bare håper hun får tatt det ***** bildet før han svimer av i bekymring for å bli tatt og få et kriminelt rulleblad. Genetikk er ingen spøk. Ede identifiserer seg som sikkerhetspersonell og tjenestehund, og han tar de oppgavene alvorlig.   
    • Ja ikke den største oppfinnelsen 😂 Men kanskje noen hadde erfaringer å komme med; kanskje de elsker det kanskje hunden ble dårlig i magen på det. Kanskje det er bløtere enn annen v&h, kanskje noen opplever å måtte fôre dobbelt så mye på det som på en annen variant. Kanskje noen var superfornøyd og andre missfornøyd. I want to know it all 😂
    • Det finnes alltid unntak, men det bør aldri være grunnlag for anbefaling av en rase. Vil man helst ikke ha lyd/røyting/whatever så velger man en rase som vanligvis ikke har tendensene til det. Oppdragelse, trening og miljø kan påvirke, men genetikken kan ikke overstyres. Lyd på riesen er ingen overraskelse for meg, det er jo en hund med mye driv.
    • Er en del med god helse og super mentalitet også? Vår golden var på ingen måte taus, han bjeffet forholdsvis mye. Cavalieren vår var helt ekstremt gneldrete med vakt som sin selvpålagte hovedoppgave. Mest savage villdyr jakt-, vakt- og trekkhund jeg har hatt. Understimulert.  Ingen lyd på finsk lapphund og chihuahua, som begge fikk over gjennomsnittet med oppmerksomhet og stimuli. Begge rasene kjent som gneldrebikkjer, begge individene så og si tause, i motsetning til de to kjent for å være verdens enkleste og greieste, som i bunn og grunn var veldig hundete hund på mange måter, bl.a. ressursforsvar. Såfremt en skal trene og aktivisere hunden er oppdragelse og aktivisering vel så viktig som rase og genetikk, tror jeg. En golden som kjeder seg er ingen plysjhund, den vil bjeffe og ødelegge ting. En spisshund som får tilfredsstilt behov og blir trent trenger verken lage lyd eller ugagn. Kan lyd handle vel så mye om hvordan ulike raser blir valgt av ulike typer hundeeiere til ulike typer hundehold? Hvilke raser vil ikke bli gneldrebikkjer om en ofte og lenge av gangen plasserer dem i en kjedelig hundegård alene, hvor de kan se/høre/lukte forbipasserende? En gjenganger med små, såkalte gneldrebikkjer av selskapsraser er at eierne verken forstår dem eller trener dem, og så retter det seg når de får hjelp til å tolke hunden og interaktere bedre med den.  Jeg har forøvrig hatt store problemer med LYD på riesenvalpen jeg har nå (ikke en rase for trådstarter). Ikke noe jeg forventet, og er pga generelt konsensus om bjefferaser usikker på om det er genetisk lyd eller om det i hovedsak er miljøpåvirkning fra den individuelle mammaen. Fra mitt eget anekdotiske erfaringsgrunnlag tror jeg egentlig det siste. Det har tatt to mnd å bli kvitt problemet hjemme, ved å forstå mer av hva han vil når det kommer lyd, og hvordan respondere på det. Ikke super lystbetont oppgave å jobbe med, for jeg forventet ikke det problemet.  Den personlige efaringen min er altså at rase is like a box of individuals i litt større grad enn mange andre mener.
    • En del lyd og dårlig helse og mentalitet på dem.
  • Nylig opprettede emner

×
×
  • Opprett ny...