Hvor går grensa angående hundehold?

[Hundepsyk]

Tankeeksperimentet er:

Hvilken situasjon er du i den dagen du tar avgjørelsen om at nok er nok, jeg må omplassere/selge bikkja.

Jeg vil ikke si så mye mer enn det, annet enn at det ikke er grunn til å avlive hunden.

[Bambings]

Tankeeksperimentet er:

Hvilken situasjon er du i den dagen du tar avgjørelsen om at nok er nok, jeg må omplassere/selge bikkja.

Jeg vil ikke si så mye mer enn det, annet enn at det ikke er grunn til å avlive hunden.

Den situasjonen kan jeg ikke se for meg. Han blir nok med på lasset så lenge han lever

Kort sagt, så lenge Buster er fysisk og mentalt frisk nok til å bli omplassert, så blir han ikke omplassert.

[fly]

Den dagen er er for syk til å ta meg av hundene, så vil jeg velge å omplasere dem.

[Margrete]

Jeg har ett barn som har visse utfordringer og ventet nr 2. Jeg trodde min sønn var slik som barn skulle være og så frem til ett ******* med nattevåk og skriking døgnet rundt. Quando var en gjennomtrent hund og krevde sine turer og treninger. Dette så jeg for meg kom til å bli kjempevanskelig. Så med alle tanker om hvor vanskelig ting kanskje kom til å bli gikk jeg inn i en dyp depresjon... På det grunnlaget ble vi enige her i huset om at det beste for alle parter var å omplassere gutten. Det tok tid og stunder, men til slutt fant vi verdens herligste menneske som kunne ta over gullgutten min. Dette var kanskje den tyngste avgjørelsen jeg noen sinne har måttet ta og som jeg angrer på den dag i dag.

[simira]

Den dagen er er for syk til å ta meg av hundene, så vil jeg velge å omplasere dem.

Står for den. På det punktet jeg av helsemessige, eller forsåvidt andre årsaker, ikke kan gi hunden det den trenger for å trives, så vil omplassering vurderes. Da snakker jeg såklart om at det gjelder over tid, ikke et par mnd. Eller om noe skulle skje med min eller hundens livssituasjon så den mistrivdes hos meg (flytte til nytt sted, familie/økonomiske problemer, osv.).

I det store og det hele, dersom jeg trodde han fikk et mye bedre hjem et annet sted, og da tatt i betraktning at han ganske langt ville foretrekke å være hos oss.

[Nirm]

Trur eneste årsak må være at jeg blir så alvorlig og kronisk/dødelig syk at jeg ikke kan ta meg av de, og jeg ikke har noen til å hjelpe meg. Nå har jeg familie som vil stille opp om noe skjer, og jeg hadde ikke kvittet meg med de om andre ting skjedde. Som familieting, jobb, flytting etc.

Jeg hadde garantert ikke blitt bedre om jeg måtte ha kvittet meg med hundene i tillegg til at andre ting hadde skjedd i livet mitt, siden de er min største kilde til ro og "heling" (i mangel av et bedre ord. ). Jeg er ikke noe særlig "people person", og finner ikke den samme hjelpen i hverken å prate om ting eksempel (som "alle" sier at man må gjøre for å takle negative ting) som å kose med en hund, gå tur med den eller trene litt... Det er terapi for meg. Så jeg hadde nok vært egoistisk og beholdt de da.

[Midas]

Jeg har omplassert hund en gang. Det vil si at jeg gav han tilbake til oppdretter. Dette var fordi hunden hadde det vondt, jeg fikk ikke hjulpet han som jeg ville pga boområde, og div andre ting, og alternativet var avliving fordi han var agressiv mot barn. Dette var en spesiell situasjon, og hadde jeg hatt han nå hadde jeg muligens kunne taklet det bedre.

I min situasjon nå, så skal det mye til før hundene blir omplassert. Det måtte som andre sier her, være om jeg ble alvorlig syk og ingen kunne hjelpe meg å trene de. Hundene skal være hos meg til siste åndedrag, og om vi får barn og dårligere tid til å trene en periode er ikke det grunn til omplassering. Da skal det være sykdom i uoverskuelig fremtid, og ingen andre muligheter.

[Lola Pagola]

Det kommer ikke til å skje, det er helt usansynlig at jeg kommer til å vurdere det noen gang i det hele tatt. Vi hører sammen, på godt og vondt.

[simira]

Det kommer ikke til å skje, det er helt usansynlig at jeg kommer til å vurdere det noen gang i det hele tatt. Vi hører sammen, på godt og vondt.

Hvor gammel er du...? Hvis du ble syk og ikke hadde mulighet til å gå mer enn maks 30 minutter tur med hunden hver dag? Ikke mulighet til å gi noe mental aktivisering eller trening? Ville du, etter å ha kjøpt et hus et sted du var sikker på at du, hunden og evt. gubber og andre dyr ville trives, solgt og funnet et annet sted dersom hunden åpenbart mistrivdes der? Eller om du ble ufør og slett ikke hadde råd til å bo et sted hunden trivdes? Og om du ikke hadde familie og/eller venner som kunne/ville stilt opp?

Klart, omplassering er ikke det første man vurderer. Men å si "aldri" er i mine øyne ganske naivt.

[Pim]

Hmmm, hvis jeg ble overbevist om at jeg ikke gir mini'n min det han trenger, da kanskje...men jeg tror det dessverre er langt fra punktet der jeg bør, til der jeg innser at jeg bør omplassere hunden min. Jeg plages veldig av boligkjøp for tiden, og jeg er vettaskremt over at man må søke om dyrehold i alle borettslag - og i mange tilfeller må alle i oppgangen godkjenne hundeholdet. Får helt angst, jeg Jeg tror jeg hadde insistert på å evt selge igjen hvis vi ikke får ha N der - men det er jo ikke sikkert at det blir praktisk og økonomisk mulig!

Men så lenge jeg har et reelt valg, så vil jeg aldri omplassere hunden min.

[Symra&Pippin]

Sier som noen andre her, det eneste som kunne fått meg til å skilles fra dyrene mine var om jeg ikke klarte å ta meg av dem pga sykdom. Alle mulige løsninger ville blitt grundig vurdert før jeg ga dem fra meg.

(Jeg ser forresten for meg et skrekkscenario til, nemlig hvis jeg skulle få barnebarn med alvorlig allergi. Da måtte enten hundene eller barnebarna omplasseres. ).

[Blondiemamma]

Jeg valgte å omplassere min forrige hund etter at jeg fikk min yngste sønn.. Vi bodde da på et helt nytt sted, uten noen avlasting eller hjelp, og selv om min x samboer gikk turer med henne og jeg hadde henne med i parken med barnevogna så var det ikke nok for henne.. Hun ville trene lydighet, spor, bruks og komme seg ut i skogen.. Bli brukt! Da hun til slutt ble så ille at hun sto klar ved døra og pep bare vi reise oss for å gå på do, så fant jeg ut at det var ren egoisme å beholde henne.. Så hun ble omplassert til et godt voksent ektepar som jobbet i røde kors, og som ville prøve å få henne som godkjent redningshund og som var villige til å bruke all fritid på henne..

[simira]

Hmmm, hvis jeg ble overbevist om at jeg ikke gir mini'n min det han trenger, da kanskje...men jeg tror det dessverre er langt fra punktet der jeg bør, til der jeg innser at jeg bør omplassere hunden min. Jeg plages veldig av boligkjøp for tiden, og jeg er vettaskremt over at man må søke om dyrehold i alle borettslag - og i mange tilfeller må alle i oppgangen godkjenne hundeholdet. Får helt angst, jeg Jeg tror jeg hadde insistert på å evt selge igjen hvis vi ikke får ha N der - men det er jo ikke sikkert at det blir praktisk og økonomisk mulig!

Men så lenge jeg har et reelt valg, så vil jeg aldri omplassere hunden min.

Så lenge du eier leiligheten selv, og hunden ikke er "til sjenanse" for andre leieboere (bjeffing, driter og pisser overalt og du ikke tar opp, osv.) så har du lov til å ha hund der. Det er etterhvert blitt vanskelig (forsåvidt ulovlig) å nekte folk å ha hund i egen bolig. Søk på "Emmeline-dommen", så får du mer info om det. Men klart, kjipt å starte på et nytt sted med å bli uvenner med alle naboene da, så det er vel greit å gå litt hensynsfullt fram.

[Pim]

Så lenge du eier leiligheten selv, og hunden ikke er "til sjenanse" for andre leieboere (bjeffing, driter og pisser overalt og du ikke tar opp, osv.) så har du lov til å ha hund der. Det er etterhvert blitt vanskelig (forsåvidt ulovlig) å nekte folk å ha hund i egen bolig. Søk på "Emmeline-dommen", så får du mer info om det. Men klart, kjipt å starte på et nytt sted med å bli uvenner med alle naboene da, så det er vel greit å gå litt hensynsfullt fram.

Hmmm, det er akkurat det jeg også har hørt, men noen meglere - og borettslag - påstår fortsatt at jeg må få skriftlig OG anonym godkjenning av alle i oppgangen før styret kan godkjenne, men at hvis det bare er styret som må godkjenne, så kan de ikke nekte (med mindre noen i oppgangen kan bevise at de har alvorlig allergi og kommer til å dø akutt hvis de tråkker på litt vofseull) Virker som om ikke alle meglerne er like oppdaterte, kanskje... Jeg velger i alle fall å tro på deg og evt slå borettslagstyret i hodet med en utskrift av Emmelinedommen hvis de prøver å sende bort pelsdotten min

Hurra! N er trygg

[Raksha]

Den dagen jeg ikke kan ta vare på dem. Det vil i første omgang si fysisk kronisk sykdom. Men selvsagt, får jeg allergiske barn så må hundene gå eller i det minste finne en løsning som gjør at barnet er skånet.

Et annet scenario er jo at jeg skaffer meg en hund som er "for mye" for meg. Der jeg rett og slett ikke klarer å følge den opp.

En annen ting jeg syns er omplasseringsgrunn er faktisk seperasjonsangst - jeg har det på Kahlo, og det kommer aldri til å bli en omplasseringsgrunn på henne fordi jeg klarer å tilrettelegge hverdagen slik at det ikke er et problem. Men jeg vet at ikke alle er like heldige som meg der, og seperasjonsangst i alvorlig grad er virkelig ikke lett å bli kvitt.

[Poter]

Min grense gikk den dagen Arn valgte å gå til angrep på et annet menneske i en ikke-truende situasjon. Den fryktagressive atferden hadde vi sett fra han var ung og det var en avgjørelse vi brukte vel ett år på å ta. Han flyttet tilbake til oppdretter.

[Lola Pagola]

Hvor gammel er du...? Hvis du ble syk og ikke hadde mulighet til å gå mer enn maks 30 minutter tur med hunden hver dag? Ikke mulighet til å gi noe mental aktivisering eller trening? Ville du, etter å ha kjøpt et hus et sted du var sikker på at du, hunden og evt. gubber og andre dyr ville trives, solgt og funnet et annet sted dersom hunden åpenbart mistrivdes der? Eller om du ble ufør og slett ikke hadde råd til å bo et sted hunden trivdes? Og om du ikke hadde familie og/eller venner som kunne/ville stilt opp?

Klart, omplassering er ikke det første man vurderer. Men å si "aldri" er i mine øyne ganske naivt.

Gammel nok til å kunne stå for det jeg sier, men det er ikke særlig relevant. Alderen min altså. Jeg har mennesker rundt meg som stiller opp om noe skulle skje. Tviler sterkt på at Casper ville mistrivdes noe sted egentlig, men om det skulle bli så ille, så ville jeg flyttet ja. Mulig det er vanlig at hunder er kresne på hvor de bor, så kresne at man blir nødt til å vurdere omplassering, men slik er ikke han her iallefall

Mulig du synes det er naivt, men det er nå sant, ville ikke omplassert ungen min heller for å si det slik. Og ja, akkurat her menneskeliggjør jeg hunden min.

[Lemen]

Tankeeksperimentet er:

Hvilken situasjon er du i den dagen du tar avgjørelsen om at nok er nok, jeg må omplassere/selge bikkja.

Jeg vil ikke si så mye mer enn det, annet enn at det ikke er grunn til å avlive hunden.

Den dagen jeg ikke kan gi hunden min nok tid, mosjon eller aktivisering - og da trolig pga kronisk sykdom. Et annet mareritt er at allergien og astmaen skal slå seg enda mer vrang og jeg ikke lenger vil tåle hunden min.

Mitt rasevalg er basert på denne problemstillingen, dvs jeg har kjøpt hund etter hva jeg kan klare - og ikke hva jeg aller mest ønsket meg i en perfekt verden. Storpuddel var drømmen, men helsen tilsa dverg eller toy og da ble det det - og jeg har ikke angret en dag.

[Renate A]

Chicka blir IKKE omplassert, hvis jeg skulle bli så syk at jeg ikke kan ta vare på hun så hjelper familien til.

Jeg har vært igjennom en periode da jeg lå på Rikshospitalet i en måned pga akutt sykdom og da bodde Chicka hos mormor, har heldigvis en familie som er utrolig glade i Chicka

[Djervekvinnen]

Hvis jeg ikke hadde klart å gitt hundene det de trenger. Om det så hadde vært samlivsbrudd, jobbsituasjon, sykdom etc. Det er egentlig flere ting som kan gjøre at man ikke klarer å ha hundene, ihvertfall begge to. Jeg gjør veldig mye for dem, og jeg ville nok ha strukket meg så langt det hadde gått, for å beholdt dem eller en av dem. Men det må ikke gå på bekostning av trivsel og behov for hundene.

[Benedicte]

Hundene jeg har nå hadde blitt omplassert om jeg, som flere har nevnt, blir alvorlig syk og ikke kan gi dem det de trenger. Da går begge to rett til min mor/far som hadde tatt dem imot med åpne armer.

[simira]

Gammel nok til å kunne stå for det jeg sier, men det er ikke særlig relevant. Alderen min altså. Jeg har mennesker rundt meg som stiller opp om noe skulle skje. Tviler sterkt på at Casper ville mistrivdes noe sted egentlig, men om det skulle bli så ille, så ville jeg flyttet ja. Mulig det er vanlig at hunder er kresne på hvor de bor, så kresne at man blir nødt til å vurdere omplassering, men slik er ikke han her iallefall

Mulig du synes det er naivt, men det er nå sant, ville ikke omplassert ungen min heller for å si det slik. Og ja, akkurat her menneskeliggjør jeg hunden min.

Å flytte hunden til familie og venner på permanent basis vil jeg i dette tilfellet anse som omplassering. Og det hender faktisk at folk blir ute av stand til å ta seg av barna sine også... så mange at det ikke er nok hjem til barna det gjelder, her i Norge.

[Emilie]

Tja, jeg har to ulike hunder med ganske forskjellige behov. Eldstemann hadde blitt til den dagen jeg ikke kunne kommet meg opp av sengen på egenhånd. Yngstemann hadde jeg nok hatt lavere terskel for å omplassere. Både fordi han er ung og energisk, men også fordi han er svært tilpasningsdyktig og elsker alt og alle. Tispeskinnet derimot er såpass knyttet til meg, hun begynner å dra på årene og hun leser meg som en åpen bok, og jeg henne. Jeg vet ikke om jeg hadde hatt samvittighet til å omplassere henne egentlig

[Lucyy]

Da måtte jeg vært utroolig syk!. Synes det er fælt hvor mange hunder som blir omplassert. Om du skjekker på finn så ser man at det ofte er "krevende" raser. Tyder på at mange kjøper hun uten å tenke seg om to ganger, og velger den rasen som er finest av utsende. Synes også mange omplaserer hunder når de får barn. Dette er helt uforståelig for meg. har de ikke tenkt over at sannsynligvis kommer til å få barn i fremtiden når de kjøper hund? Huff

[Peers]

Hundene jeg har nå hadde blitt omplassert om jeg, som flere har nevnt, blir alvorlig syk og ikke kan gi dem det de trenger. Da går begge to rett til min mor/far som hadde tatt dem imot med åpne armer.

Det samme hadde skjedd her.