Gå til innhold
Hundesonen.no

Raser som ligner på hverandre


Djervekvinnen

Recommended Posts

I de fleste raser, finnes det raser som er ganske lik den rasen du har sånn i utseendet og fasong. Det blir nesten som naborasen :icon_redface: Feks. Puddel finnes i tre varianter, schnauzer og dachs har også ulike varianter, dvergpincher er lik pincher og dobermann, whippet er lik greyhound og italiensk mynde, en collie er lik sheltie, setterne er like, retriverne er relativt like i utseendet, samme med belgiske fårehunder osv osv.

Så hvilke andre raser er lik din rase, i utseendet? Og hvorfor har du valgt rasen du har, kontra de som ligner? Eller har du kanskje en rase som skiller seg HELT ut fra alle andre og som ikke ligner på noen?

Lenke til kommentar
Del på andre sider

  • Svar 107
  • Created
  • Siste svar

Jeg har Dansk Svensk Gårdshund. Rasene de ofte blir sammenlignet med, og ofte gjettet på av folk som ikke kjenner rasen er: Beagle - Fox terrier og Jack Russel. Personlig synes jeg Jack Russel er den rasen som ligner mest på dsg.

Grunnen til at jeg valgte gårdshund kontra de andre rasene er enkelt og greit fordi gårdshunden ikke har det "terrier" gemyttet feks: Jack russel er kjent for.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg har Pinscher, som kan sammenlignes med Dvergpinscher og Dobermann. Dvergpinscher blir for liten og har et for skarpt gemytt for min smak (absolutt ikke en rase jeg kunne tenkt meg), mens Dobermann blir for stor og aktiv/krevende (I think?) for meg (men fy flate for en råflott rase, skulle jeg hatt bruskhund måtte det blitt Dobbis :icon_redface: ). Pinscheren er liksom en Dobermann i et litt mindre format (utseendemessig), samtidig som den ikke er fullt så krevende, så den passer perfekt for meg. :icon_redface:

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Har bearded collie, og raser som er veldig like (fysisk) er schappendoes, old english sheepdog, polsk owczarek nizinny.. Skulle hatt old english, men de var så sjuke på den tiden, att ventelisten på valp var over ett år. Totalt uakseptabelt for en på 14 år - ergo: bearded collie...

Susanne

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg har jo briard, og rasen som kanskje ligner mest er vel egentlig den katalanske gjeterhunden (de er noe mindre og har litt mer ureine farger, men er nok nærmest i utseende). Ellers har man jo de andre skjeggehundene som beardedcollie, schapendoes, old english sheepdog, men de har helt andre farger og er nok da mest lik pga pelsens lengde. Det finnes også en ovcharka som kan minne om briarden, men den er en del større og de jeg har sett har vært ganske hel-hvite.

Da jeg bodde hjemme hadde vi tenkt å kjøpe old english sheepdog faktisk, men ble nok litt skremt da oppdretteren vi var i kontakt med fortalte at de elsket å rulle seg i søle *ler*. At de også var utsatt for mye HD var ikke så farlig liksom - det var jo så lett å bare operere i følge oppdretter :icon_redface:.

At jeg endte opp med briard da jeg skulle ha min første helt egne hund var nok veldig tilfeldig, og ikke ante jeg hva jeg gikk til den gangen, men jeg har aldri angret :icon_redface:.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Det finnes fire setterraser, og vi har hatt to av dem. Gordonsetteren er en snill og grei hund, men pelsen til gordonsetteren er sjelden særlig fin, og dessuten er det familimedlemmer som er allergisk mot rasen, så flere har vi ikke skaffet siden.

Engelsksetteren liker jeg ikke, kort og greit. Kan ikke sammenlignes med den irske :icon_redface:

Den røde og hvite irsksetteren vurderte vi for noen år siden, men den er ikke så vanlig her i landet så vi valgte å gå for rød igjen. Men den står på ønskelisten i fremtiden.

Den røde irsksetteren har først og fremst et fantastisk gemytt, har pels som familiens allergiker tåler(!) og som er penere enn f.eks. gordonsetteren sin(ser ikke ut som en tjafsete sau), den dype fine fargen er jo også kjempefin :icon_redface: Etter å ha gått fra gordonsetter til irsksetter, så går vi ikke tilbake igjen.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg har papillon, og den er jo temmeliglik naborasen phalene. Mitt inntrykk er at det er mer sykdom og generelt dårligere gemytt på de norske phalenelinjene enn hos papillon -så derfor ble det papillon. Dessuten syns jeg phalenen har så merkelige ører, det er verken fugl eller fisk på en måte. De henger ikke som ordentlige spanielører, men de står ikke heller. :icon_redface:

Mange (av de tilfeldige forbipasserende) tror dessuten at det er chihuahua jeg har -detkunne jeg aldri ha tenkt meg, der er både gemytt og helse helt ute på bærtur etter mitt syn.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg tror ikke det finnes noen rase som ligner på dalmatineren jeg, de skiller seg jo veldig ut. Kroppsmessig (men ikke farge) så er kanskje korthåret vorsthehund det som ligger nærmest, selv om man nok ville sett forskjell om man malte begge i samme farge. Men gemytt og bruksområde er jo totalt forskjellig, så de kan ikke sammenlignes uansett synes jeg. Eller kanskje en dæsj pointer (men ikke hodet). Det er jo pointer langt bak der, og det blandes inn i noen nå (lua-dalmatinere, for å få bort urinstenproblemet).

Men jeg møtte en dame en gang, hun hadde drevet mye med hunder, og hun fortalte meg at det fantes en rase som var nesten lik dalmatineren, med prikker og alt, men mye større. Men hun husket ikke hva den het (og jeg har mine tvil på at den finnes), men de neste gangene jeg møtte meg hadde hun glemt det, og vi måtte starte fra scratch (er det det dalmatiner, hvor gamme, å jeg har hatt dalmatiner før bla bla, samme samtale vi hadde hatt flere ganger før)... vel vel.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Guest Jonna

Utseende vil jo nesten en Dingo ligne mest på en AK, men det er vel bare Australia som regner det som rase. Svart Schäferhund har blitt forvekslet, men er noe lengre i ryggen.

Working Kelpie er vel selvsagt mest lik på alle måter. A.Cattledog har også mange likhetstrekk når det kommer til eksteriør om man tar bort fargen, litt grovere og tyngre.

Ellers ligner de fleste "urhunder" om man bare ser på eksteriøret Canaan Dog, Siberian Husky, lapsk vallhund o.l.

Så det var ikke helt utseende jeg gikk etter når jeg shoppet egentlig, det var egenskaper. Så hvorfor valgte jeg den rasen framfor de andre: Dokumentasjon. Når jeg søkte rundt var det en dokumentert rase når det kom til: helse, mentaltet og resultater i arbeid.

Schäferhund, Lapsk Vallhund, WK og ACD var på listen den gang jeg bestemte meg for nye rase og ifølge mine kritterier så kom den rasen jeg har nå best ut som helhet.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg tror ikke det finnes noen rase som ligner på dalmatineren jeg, de skiller seg jo veldig ut. Kroppsmessig (men ikke farge) så er kanskje korthåret vorsthehund det som ligger nærmest, selv om man nok ville sett forskjell om man malte begge i samme farge. Men gemytt og bruksområde er jo totalt forskjellig, så de kan ikke sammenlignes uansett synes jeg. Eller kanskje en dæsj pointer (men ikke hodet). Det er jo pointer langt bak der, og det blandes inn i noen nå (lua-dalmatinere, for å få bort urinstenproblemet).

Men jeg møtte en dame en gang, hun hadde drevet mye med hunder, og hun fortalte meg at det fantes en rase som var nesten lik dalmatineren, med prikker og alt, men mye større. Men hun husket ikke hva den het (og jeg har mine tvil på at den finnes), men de neste gangene jeg møtte meg hadde hun glemt det, og vi måtte starte fra scratch (er det det dalmatiner, hvor gamme, å jeg har hatt dalmatiner før bla bla, samme samtale vi hadde hatt flere ganger før)... vel vel.

Kanskje hun mente Grand Danois? De finnes jo i sort og hvit flekker(harlekin, er det ikke no sånt det heter?) .. De ligner jo ikke veldig da, men for en person som kun ser på fargen på en hund ville vel kanskje mene det? :icon_redface:

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg har samojedvalp, og har fått spørsmål om det er polarrev (og om damen kunne få kjenne på pelsen, hun hadde såååå lyst på sånn pelskåpe altså), bichon frisé (!) og japansk spisshund. Den siste kan jeg forstå, den ser jo litt ut som en spinkel minisamojed; og den første også forsåvidt, siden Nansen er ganske smal og "revete" i ansiktet.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Labradoren ligner en god del på fire av de andre retrieverrasene - den gule ligner på golden, den svarte på flat og den brune på særlig ches, men også curly. I gemytt og væremåte vil jeg nesten påstå at de er en blanding mellom golden og flat - litt mer aktiv og ustyrlig enn golden, men ikke fullt så fjasete som flat-en.

At det ble labrador på oss var i grunnen nokså tilfeldig. Den hadde kort hår, var passe stor og kjent for å være snill, ergo burde jo det være den ideelle rase for oss!

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Staffordshire Bull Terrier blir vel som oftest forvekslet/sammenlignet med Amstaff.

Når det gjelder hvorfor jeg ikke har Amstaff, så er ikke det vel ikke så veldig vanskelig å tenke seg til grunnen? Hehe..

JEG har alltid ønsket meg Amstaff, men da jeg bodde hjemme var det uaktuelt, pga at min mor ikke har særlig til overs for rasen (ei heller staff, noe vi har fått erfare i det siste..)

Så da jeg flyttet hjemmefra, var Amstaff forbudt :icon_redface:

Men da ble det altså en liten staffegutt på oss i denne omgang, og jeg angrer absolutt ikke :whistle:

MEN om Amstaff, på en eller annen utrolig måte, skulle bli lovlig igjen om noen år, så skal man ikke se bort ifra at det blir det på oss også! :icon_redface:

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Hmmm... Hvordan skal jeg skrive dette uten at det blir et lengre foredrag? Det er mange raser som ligner på bichon havanais, som f.eks lhasa apso, tibetansk terrier, schapendoes og bearded collie m.fl. Lhasa og tibbe blir for annerledes i gemyttet, men bearded collie og schapendoes (som jeg vil lære mer om) er raser jeg har sansen for - ikke fordi de ser ut som større utgaver av egen rase, men fordi jeg liker lettlærte, glade hunder med sprett i.

Så er det resten av bichonrasene. Mange tror feilaktig at havanais og frisé er samme rase med ulik pels. De har samme forfedre, men har blitt avlet som separate raser i flere hundre år. Personlig syns jeg at havanaisene er mer omgjengelige og har et mer behagelig gemytt. Ellers er jeg interessert i lydighet, og havanaisen er en veldig fin rase å jobbe med. Skulle jeg hatt en av de andre bichonrasene, ville det kanskje blitt løwchen? (Står på bli-bedre-kjent-med-listen.) Men skulle jeg ha noe annet enn havanais, ville jeg kanskje heller gå opp i størrelse.

Bichonrasene stammer fra vannhundrasene, og første gang jeg hørte om disse var da jeg leste kapitlet om beslektede raser i en havanaisbok. Det er ikke så vanskelig å se vannhundegenskaper/utseende i havanaisen, men det er jo mye mer av alt i de større vannhundene. Kunne godt tenke meg å ha portugisisk vannhund en gang. Puddel ligner kanskje ikke så mye i utseende, men den er også en nær slektning, og den (mellom/stor) vurderers sterkt som fremtidig hund.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Finsk Lapphund ligner på Svensk Lapphund såklart og også Lapsk Vallhund som de deler opphav med. For en 50 år siden så var Lapsk og Finsk samme rase men med store variasjoner i pels osv. De fikk hver sin standard i 66-67 og selv om det finnes likheter så er det definitivt mer enn pels som skiller de to rasene i dag. De Lapske Vallhundene er lengre, har mer avfallende kryss, har et mye mindre markert stopp og de har ikke krøllhale. Dessuten er de litt større.

På Svensk og Finsk Lapphund er den mest vesentlige forskjellen fargen. De finske kan ha hvilken farge som helst så lenge grunnfargen dominerere mens de Svenske er sorte og de foretrekker minst mulig hvite flekker.

Den har jo også mye likhet med forskjellige spisshundraser i grunn. Eurasier, Keeshond, Samojed osv. :icon_redface: Men det er helt klart den Svenske Lapphunden som den ligner mest synes jeg :icon_redface:

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Det er ganske mange som ikke har hørt om springer (blant ikke-hundefolk), så når jeg skal beskrive rasen, sier jeg "som en litt stor cocker spaniel". For cocker er noe alle kjenner til. Evt sier jeg "som Lady i Lady og Landstrykeren" (som faktisk ER en springer, og ikke en cocker, som de fleste tror). Ellers har springeren blitt forvekslet med kleiner münsterländer (utrolig at folk kjenner til den rasen, men ikke springer), og jeg kan forstå at münsterländer-rasene er raser som kan ligne. Breton med de rette fargene kan også såvidt minne om springer, og personlig syes jeg jaktspringere ligner mer på breton enn på springer... :icon_redface:

Cairn er enklere; de ligner på norfolk terrier (bortsett fra vipp-ørene og mer krøllete hale og litt mer kortbeint) og west highland white terrier.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Det er ganske mange som ikke har hørt om springer (blant ikke-hundefolk), så når jeg skal beskrive rasen, sier jeg "som en litt stor cocker spaniel". For cocker er noe alle kjenner til. Evt sier jeg "som Lady i Lady og Landstrykeren" (som faktisk ER en springer, og ikke en cocker, som de fleste tror). Ellers har springeren blitt forvekslet med kleiner münsterländer (utrolig at folk kjenner til den rasen, men ikke springer), og jeg kan forstå at münsterländer-rasene er raser som kan ligne. Breton med de rette fargene kan også såvidt minne om springer, og personlig syes jeg jaktspringere ligner mer på breton enn på springer... :whistle:

Cairn er enklere; de ligner på norfolk terrier (bortsett fra vipp-ørene og mer krøllete hale og litt mer kortbeint) og west highland white terrier.

Totalt ot. Men det sier de om cavalieren og - begge er feil - Ladyhunden er basert på cocker spaniel i følge diseny. :icon_redface:

Vel, vi har jo tre Schnauzerraser - annet enn det så blir risen innimellom forvekslet med briard (da tar jeg hintet og napper henne ned), har også blitt spurt om hun er storpuddel. :icon_redface: Vorsteh er ikke så ulike i kroppen, men det meste annet er vel ulikt.

Basenji: Tja, syns vel ikke det er så mye som kan forveksles - men de har jo en typisk spisshundkropp - som man finner igjen i mange spisshundraser.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg har valgt dobermann, istedet for DP og pincher, fordi jeg ikke liker små hunder eller kunne ha hatt noen selv på DP størrelsen (det blir alt for skjørt), og dobermann er en slik størrelse som jeg liker. Dessuten syns jeg større hunder har et penere uttrykk og utseende, for mindre hunder får et slags "minipreg" over seg, større bulende øyne etc. Det har også pincher til en viss grad, men jeg syns de er ganske søte da! :icon_redface:

Det samme med greyhound egentlig. Jeg blir imponert over store hunder og de er mer iøyenfallende. whippet er svært lik i utseendet i mine øyne, men de blir hakket for små. De får litt det "minipreget" jeg ikke er såå glad i. (vanskelig å beskrive egentlig hva jeg mener med det, men. hehe) Og italiensk mynde er uaktuelt, for de er aaalt for knøtt og stakkraslige, og knekker nesten bare av å se på dem. hehe

Blir mye utseendet her da, men det er viktig for meg. Store hunder appelerer til meg og har alltid gjort det.

Kanskje jeg blir å vudere pincher og whippet når jeg blir eldre og svakere. :icon_redface: Pincher og whippet er fine hunder de og!

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Extra blir som oftest forvekslet med en Schäferhund (valp). Når Emilie og jeg går rundt med Venus og Extra, så er det mor og datter ( :icon_redface: ). Til den så sier jeg at "det er på en måte en belgisk schäferhund". Det er aldri noen som har vet hvilken rase jeg har, så jeg kan jo stå å forklare til jeg er blå i trynet :whistle:

Jeg fikk sjokk når jeg var ute og gikk tur og det kom tre unger bort til meg som var mellom 5-8 år, og sa "det er en malinois, ikke sant?", med helt rett uttale! Det viste seg selvfølgelig at faren var politi og hadde to av samme rase selv :wub:

Grunnen til jeg valgte malle foran schäferhund (som også sto på listen). Var at jeg ville ha en lett og rask hund. Jeg hadde hatt border collie i flere år, og trodde det kom til å bli for "tungt og tregt" med en schäferhund. I tillegg så passet mallen mye bedre til det jeg skulle bruke hunden til, pluss masse andre faktorer :icon_redface:

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Det er ganske mange som ikke har hørt om springer (blant ikke-hundefolk), så når jeg skal beskrive rasen, sier jeg "som en litt stor cocker spaniel". For cocker er noe alle kjenner til. Evt sier jeg "som Lady i Lady og Landstrykeren" (som faktisk ER en springer, og ikke en cocker, som de fleste tror). Ellers har springeren blitt forvekslet med kleiner münsterländer (utrolig at folk kjenner til den rasen, men ikke springer), og jeg kan forstå at münsterländer-rasene er raser som kan ligne. Breton med de rette fargene kan også såvidt minne om springer, og personlig syes jeg jaktspringere ligner mer på breton enn på springer... :icon_redface:

What? Hun har jo store Cocker ører, er liten og har Cocker farge. Og Wikipedia sier Cocker. :icon_redface:

Ellers har jeg ikke så mye å bidra med i denne tråden.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Guest Dratini

Om hoffene så får man høre mye rart :whistle:

Odin/BlÅndi: blir som regel forvekslet med en stor Golden Retriever :wub: Enkelte vi møter sier sogar at vi har blitt lurt av oppdretter om rasen :icon_redface:

Amy/Zuma: Forvokst Gordon Setter eller langhåret Rottweiler.

Zira: Flatcoated Retriever.

Grunnen til at vi ikke valgte Retrieverraser eller Setter?

- Vi ville ha en allsidig brukshund uten jaktegenskaper eller gjeteregenskaper.

- Stor og solid bygget.

- Hadde fullstendig fallt for rasen da vi skulle passe "Gamlefar" i noen uker og han ble boende hos oss i ca 4,5 år :icon_redface:

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Får ofte spørsmål om jeg har toller.Eller border collie og til slutt men ikke minst,blandingshund. folk blir ofte forbauset når jeg faktisk sier at dem er renraset og at dem er Australien shepherder.

Liten historie fra en av mine første utstillinger. Øvde litt med hun yngste før vi skulle inn i ringen, da det kommer en eldre mann med sønnen sin bort til meg og spør. " hvordan blandings hund har du da?". Jeg gikk med utstillingsbånd og start nr på meg, og var pent kledd. For å være helt ærlig ble jeg fornærmet. Eller det værste var vel da den yngste var 4 mnd gammel og en dame kom bort og spurte om jeg hadde Berner sennen( :icon_redface: ). :icon_redface:

Har enkelte folk som er veldig påstålige også.

Dem: Er det en toller?

dem: Hunden din ligner på en toller!.

Meg: nei. Det er en aussie

Dem. Hun ligner veldig på en toller.

meg. hun gjør ikke det. Fargen er ikke lik. snuteparitet er annerledes og ørene er helt forskjellige.

Dem. jammen vi har toller hjemme, den ligner. Og vi har hatt flere tollere.

Ender med at jeg prøver å forklare personen at hunden min er gjeterhund og ikke retriver.og at det er to forskjellige raser.

Konklusjon: jeg tåler at folk tror det er BC, men ikke en berner eller toller! :whistle:

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Om hoffene så får man høre mye rart :icon_redface:

Odin/BlÅndi: blir som regel forvekslet med en stor Golden Retriever :whistle: Enkelte vi møter sier sogar at vi har blitt lurt av oppdretter om rasen :icon_redface:

Jupp vi er også lurt.... For "den goldenen du har der er ikke renraset, den er for stor til det ".

Hvorfor jeg ikke valgte golden.... tja passer ikke til så mange av de kriteriene vi hadde for valg av rase.

Sheltiene er jo minicollier. Hvorfor Collie ikke ble valgt? For mye pels, for nervøst gemytt etter min smak og jeg syns ikke de har pene hoder!

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Får ofte spørsmål om jeg har toller.Eller border collie og til slutt men ikke minst,blandingshund. folk blir ofte forbauset når jeg faktisk sier at dem er renraset og at dem er Australien shepherder.

Liten historie fra en av mine første utstillinger. Øvde litt med hun yngste før vi skulle inn i ringen, da det kommer en eldre mann med sønnen sin bort til meg og spør. " hvordan blandings hund har du da?". Jeg gikk med utstillingsbånd og start nr på meg, og var pent kledd. For å være helt ærlig ble jeg fornærmet. Eller det værste var vel da den yngste var 4 mnd gammel og en dame kom bort og spurte om jeg hadde Berner sennen( :icon_redface: ). :whistle:

Har enkelte folk som er veldig påstålige også.

Dem: Er det en toller?

dem: Hunden din ligner på en toller!.

Meg: nei. Det er en aussie

Dem. Hun ligner veldig på en toller.

meg. hun gjør ikke det. Fargen er ikke lik. snuteparitet er annerledes og ørene er helt forskjellige.

Dem. jammen vi har toller hjemme, den ligner. Og vi har hatt flere tollere.

Ender med at jeg prøver å forklare personen at hunden min er gjeterhund og ikke retriver.og at det er to forskjellige raser.

Konklusjon: jeg tåler at folk tror det er BC, men ikke en berner eller toller! :wub:

*ler*

Folk gjetter alltid at My er en border collie, og det er jo ikke så rart pga fargene hennes. Hun ser jo ut som en standard border collie fargemessig. Men hun har også blit kaldt for finsk lapphund(!) og belgisk fårehund! Da var hun valp, men uansett...

Nå for tiden er hun bare "border collie", "sånn derre collie" eller en blandingshund. Også får alle samme stakkarslige uttrykket når de ser rumpa hennes og mangelen på lang hale, og ALLE spør i akkurat samme toneleie: "uuff dakar, har hun skadet halen sin?" mens My bare suger til seg all medfølelse som er enda hun ble født akkurat sånn. Også bruker jeg å si: "neida, hun ble født sånn, rasen hennes kan bli født med alle slags halelengder - alt fra ingen hale i det hele tatt, litt hale som My har, halv hale og hel hale."

... Om de tror meg er en annen sak da :lol: Det er langt ifra alle som ser like overbeviste ut! :icon_redface:

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Arkivert

Dette emnet er nå arkivert og stengt for flere svar

  • Hvem er aktive   0 medlemmer

    • Ingen innloggede medlemmer aktive



  • Nye innlegg

    • Når du ber om en øvelse eller tar en strafferunde så belønner du bjeffingen med at det skjer noe. Så det beste er at det ikke skjer noe. Hva med å prøve konsekvent time-out i bilen? Eller lær å bjeffe på kommando og stoppe å bjeffe på kommando. Om du ber han om å slutte å bjeffe så husk å tell til tre før du belønner, ellers belønner du for tidlig at han er stille og han kan ta det som belønning for bjeff. 
    • Dytter denne opp. Her har jeg kontret forventingsbjeff med: "Legge i bakken" (forsiktig press i halsbåndet) og tatt en på stedet hvil. Ingen effekt utover tiden vi står i hvil, hvor han skuespiller avslappet for å komme videre, og begynner bjeffe igjen med en gang. Ignorert og ventet ham ut. Øker bare i stress. Bedt om øvelse (sitt/dekk/spinn/fot../) og så belønnet det med en leke for å gi ham litt godfølelse. Resultatet? Han ser bjeffing som et cue for å få meg til å utføre den adferden. Avledet med å ta en "strafferunde" rundt oss selv. Heller ikke effektivt utover i øyeblikket vi gjør det.  Gitt ham en kald skulder. Vist at jeg er skuffet og synes han er teit og snudd meg bort med et litt foraktelig fnys. Går opp i stress fordi han blir såret og synes jeg er urettferdig.  Jeg er clueless. Antakelig skulle en av disse metodene appliseres konsekvent, right? Det er antakelig veldig forvirrende med det random utvalget av ulike adferder fra meg - men hvilken er riktig å velge som en konsekvent reaksjon? Da hestene her ga ham sosial avvisning med foraktelige fnys og snudde ryggen til ham forstod han umiddelbart greia og responderte med å slutte bjeffe. Hvorfor har ikke det der samme effekten fra meg? Er det fordi jeg gir ham oppmerksomhet når jeg forstår/synes at han bjeffer av såkalte legitime årsaker? Jeg kan jo ikke slutte med det.   
    • Motviljen mot utgangsstilling fremstår som død, men puberteten truer i horisonten, så utsteder ingen dødsattest ennå. Livserfaring tilsier at Motviljen antakelig vil sprette opp av kista og flire: Trollollol! Å få utgangsstilling uten mat fremme, relativt stabilt, kun noe nøling akkompagnert av et oppgitt sukk før han kommer inn, når han vil jeg skal kaste en leke, det er hurtigere progresjon enn jeg forventet for noen uker siden.  Vi har en god periode ..så god at noe fokus nå er over på mindre viktige ting som sportsøvelser. Første sitt under innkalling serverte Eddis i forrigårs, på første forsøk. Det var et nydelig øyeblikk. Flere repetisjoner med stå under marsj, avstandskommando og sitt under innkalling var fine, i mine øyne. Verken han eller jeg er interesserte i hva en dommer synes om utførelsen vår, fordi mestringsfølelsen fra å tro vi er flinke er hva som driver oss. Mestringsfølelse og glede er superfood for motivasjonen. Fokus på hva som er feil medfører frustrasjoner, uteblivende mestring, dårlig stemning, dårlig samspill og ødelegger relasjonen - og hva er da poenget med å ha og trene hund?  Sitt begynte bli upålitelig. Hvorfor? Fordi jeg hadde glemt å være begeistret. Bare forventet å få sitt på cue og glemte bli genuint overrasket og takknemlig og begeistret av hvor flink gutt han er.  Av utfordringer vi nå har - skjønt det føles som et hån å bruke det ordet om vansker med øvelser til sport, da andre bruker det samme ordet om reelle problemer:  Spin - også kjent som snurr rundt.  Aner ikke lenger hva lyden betyr. Trenger håndsignal. Kommer konsekvent løpende inn for å gjøre det rett foran meg, hver gang jeg ber fra avstand. Bli-på-stedet håndsignal, som har vært en nøkkel til flere andre øvelser har foreløpig ikke hjulpet.   'Twirl' er et fullstendig ukjent begrep dersom ikke 'spin' kommer først. Verken ordet eller håndsignal gir ham noe forståelig hint. Her må det spinnes før det kan twirles. Sånn er loven.  Hva som må til for å få en lovendring - det blir spennende å finne ut av. Punkt 1 og 3 går seg sikkert til med mer trening, men på punkt 2 er jeg helt blank foreløpig. Ingen ideer om hvordan løse det der.  Heldigvis opplever Edeward en glede i øvelsene som ikke bare handler om belønningene. Han LIKER å spinne og twirle og rygge og gå mellom beina mine og sendes frem til target og sånt. Det er noe å gjøre. Arbeit macht frei. ..og det ser ut som utgangsstilling og gå fot også er i ferd med å kategoriseres som lystbetonte oppgaver en kan døyve eksistensiell angst og kjedsomhet med.  Bilde er vel obligatorisk. Relevans til konteksten mindre så. I denne tidsalderen er det ingen som leser en vegg av tekst uansett
    • Jeg ser ingen skam med å slite med å trene gå pent i bånd. Noe av det vanskeligste å få en hund stabil på. Ikke mål deg mot de som har fått det til eller la noen andre få demotivere deg med sammenligning. De har ikke din hund.  Du forteller ikke hvilken rase/blanding du har, men noen er virkelig vanskeligere/lettere enn andre. Av egen erfaring med veldig førerorientert hund, så hadde den standard stopp og snu metoden ingen effekt. Hunden tok det som en morsom lek. Det der var like interessant som å komme fremover.  Den jeg har nå kan ikke bare gå. Det er for kjedelig. Det som fungerer her er oppgaver, og de må gis fortløpende så han ikke rekker å kjede seg.  Belønning med lek er bedre enn mat på min. Energinivået er høyt, det blir mye stresshormoner når sterke forventninger til noe ikke umiddelbart blir innfridd og lek utløser endorfiner, som kontrer kortisol. Får ikke samme effekten av å belønne med mat, det risikerer jeg at stresset bare øker, dersom maten er av høy verdi. Min girer seg opp i forkant når han vet vi skal ut på tur, noe som resulterer i outbursts når vi kommer ut. Å leke litt før vi går avgårde, slippe ut litt damp på en kontrollert måte, det har en beroligende effekt.  At enkelte fnyser av verktøy som frontfestet sele og grime skal en ikke bry seg om. Det er mange profesjonelle som kritiserer disse verktøyene på sosiale medier, men de lever jo også av kunder som trenger hjelp med gå pent i bånd trening, så det gir mening, sant? Selv bruker jeg frontfestet sele heller enn halsbånd fordi min bykser impulsivt og ukontrollert. I tillegg til potensialet for skade på strupen er det sterkt ubehagelig for ham. En bykseraptus i halsbånd kan utvikle seg til et sinneutbrudd mot meg som holder båndet, noe som aldri skjer i selen.  Jeg har begynt trene min på å gå med grime fordi han nærmer seg pubertet og er stor og sterk. Bedre føre var enn etter snar om han plutselig endrer personlighet overfor passerende hunder - men min er ulik i ulike miljøer. Grime kan brukes i bymiljø, hvor han ikke bykser, men så har vi andre typer omgivelser hvor jeg ikke tør bruke grime før byksing er en utslukket adferd, av samme grunn som jeg bruker sele istedenfor halsbånd.  Også: det er alltid lys i enden av tunnelen. Alderen din er i er verste perioden, synes jeg ihvertfall. Teflonbelegg på hjernen og lite mottakelig for ny læring, glemmer ting den kan, selektiv hørsel, lett distrahert, nysgjerrig søkende på omgivelsene, ... Mye blir bare bedre "av seg selv" senere, når mer moden. 
    • For det første høres det ut for meg som du trenger litt hjelp med båndtreningen. Er det noe kurs å finne i nærheten? Ihvertfall anbefaler jeg deg å søke opp tråder om båndtrening her på forumet. Hvis du har holdt på å snudd retning i evigheter ser det ikke ut til å fungere, og du må gjøre noe annerledes. En ting kan jobbe med inne er kontakt, og det å få hunden til å følge med på deg. Si kontaktord når du står foran hunden - gi godbit så fort hunden ser på deg,gjenta dette fem ganger. Ta et par-tre slike økter i løpet av dagen, beveg deg etterhvert litt lengre unna. Så kan du si "fot" og bruke enten godbiten eller håndtarget om du har det, til å få hunden til å følge ved siden av deg et par meter. Når dette sitter godt inne, kan du bruke det for å få inn hunden og holde seg ved deg litt ute. Generelt vil jeg heller anbefale å bruke en sele og langline og la hunden bevege seg slik den vil, og heller trene korte økter med kort bånd i løpet av turen. Da kan du gå uforstyrret til nærmeste grøntområdet eller parkeringsplass, og trene slik som beskrevet over. Det er ikke et mål at hunden skal gå fot hele turen, men at du kan få ham inn til deg og under kontroll ved behov, og forhåpentligvis sjekke inn med deg underveis på turen.  Antitrekkbånd er vanligvis ikke det samme som struphalsbånd, og jeg vil si at det er bare en positiv ting om folk bruker det ved behov. Men det vil ikke lære hunden å gå pent i bånd, det må du gjøre ved siden av. Hvis trekkingen er et stort problem går det an å bruke grime når du ikke vil trene på båndtreningen eller bruke langline.  Det finnes også seler med feste foran (noen "vanlige" seler har feste på ryggen og foran i tillegg, så det er enkelt å flytte mellom"), slik at hunden blir snudd mot deg når den trekker. Igjen må dette brukes sammen med trening, men det gjør det litt lettere. Ellers ville jeg ikke brydd meg så mye om hva andre tenker og mener så lenge du gjør det som er best for hunden. Lykke til!
  • Nylig opprettede emner

×
×
  • Opprett ny...