Gå til innhold
Hundesonen.no

hannhunden i avel


Djervekvinnen

Recommended Posts

Hm... Som eier av ei tispe som jeg nettopp har parra, kan jeg si det rimelig enkelt - vi ønsker kun det "beste"... Med det mener jeg at det er utrolig mange hanhunder, og hvordan skal vi velge? For min del går jeg først og fremst ut fra utstillingsresultater. Og med det mener kvelder og netter saumaring av aktuelle hunder, deres linjer (slekt), helse, svakheter, styrke osv.osv. ifht min tispe. Når jeg så har plukket ut en håndfull aktuelle "heldige" hanhunder, så gjenstår det viktigste - gemytt! Da er det å ta runden rundt for å hilse på (og da snakker man ikke om hunder i nabolaget, - snarere tvert imot... - jeg selv vuderte å reise til Serbia...), kjenne, føle og velge... En lang, møysommelig og ressurskrevende prosess.

Jeg vet ikke om du driver utstilling og om hunden din gjør det bra. Men for å bli en attraktiv "avlshanne", så må den nok ha svært gode resultater fra utstillingsringen, slik at tispeeierne finner akkurat din hund interessant:) (iallefall dersom den skal bli brukt i noenlunde seriøs avl:)

Fint om du forteller litt om hunden din:)

Smil fra

ewig

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg vet ikke om du driver utstilling og om hunden din gjør det bra. Men for å bli en attraktiv "avlshanne", så må den nok ha svært gode resultater fra utstillingsringen, slik at tispeeierne finner akkurat din hund interessant:) (iallefall dersom den skal bli brukt i noenlunde seriøs avl:)

Så dersom man ikke driver med avl på utstillingshunder, så driver man ikke med seriøs avl? Selv om man avler gjeterhunder, tjenestehunder, brukshunder eller jakthunder som er merritert på sitt område?

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Så dersom man ikke driver med avl på utstillingshunder, så driver man ikke med seriøs avl? Selv om man avler gjeterhunder, tjenestehunder, brukshunder eller jakthunder som er merritert på sitt område?

Ut ifra hva Ewig skriver, høres det mer ut som om h*n går ut fra helse, gemytt, linjer, svakheter/styrker ifht tispa, og utstillingsresultater, men at h*n definerer alt dette som å gå ut fra utstillingsresultater, og det blir jo litt feil. En hannhund kan jo ha fantastisk gemytt, være helt frisk, ha bra linjer(ifht helse og gemytt), ha akkurat de rette svakhetene og styrkene for å komplementere tispa, uten å noen gang ha satt sin fot i en utstillingsring, eller på noen som helst form for trening. Men da er det jo mye verre å finne den, selvsagt, og få dokumentert egenskapene. For raser som brukes(i form av gjeting, bruks, jakt, whatever), så må de jo selvsagt gjøre det bra innenfor sin gren, for å kunne være en god representant for rasen. Men for en collie, så er jo helse, gemytt og utseende viktig, selv om det selvfølgelig er bra om den gjør det bra i agility, lydighet eller noe annet, men den er ikke en utpreget bruksrase lenger. (Såvidt jeg har forstått? Eller er det mange som bruker den til gjeting fortsatt?)

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Du bør stille ut hunden din, slik at folk får anledning til å se den. Om han oppnår gode resultater på utstilling behøver ikke å være avgjørende for om noen vil bruke ham eller ikke - men uansett må oppdrettere få anledning til å se ham. Det dommere skal bedømme er hunden som avelsresultat - ikke som mulig avelsdyr - eller hundens avelspotensiale. (Dette står i de etiske retningslinjene for dommere.)

For min egen del bryr jeg meg filla om utstillingsresultater når jeg ser etter avelsdyr. En ting er at de færreste dommere har inngående kjennskap til min rase, en annen ting er at jeg må finne den rette hannen til den tispa som skal pares, og den rette hannen er den rette hannen uavhengig av titler.

Du bør få tatt noen gode bilder av hannen din, bilder som fremhever hans fortrinn, og annonsere med stamtavle. Om det i din rase er forskjellige krav til helsetester eller bruksprøver eller annet - så bør du få dette gjort også - og ta det med i annonsen.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Det aller første man må gjøre for å gjøre sin hannhund kjent, er jo å vise den fram sånn at potensielle "brukere" kjenner til at han eksisterer. Det enkleste er jo å få hunden vist på utstilling, men jeg synes jo det er vel så viktig at man OGSÅ viser at hunden har de rette egenskapene som faktisk definerer rasen (som på greyhound vel er løpsevner).

Jeg er jo i en situasjon der jeg har en hannhund som kan være en potensiell avlshund etterhvert (foreløpig er han for ung til at jeg vil vurdere å la ham gå i avl, jeg ønsker å se hvordan han utvikler seg fram til han er voksen både mht gemytt og bruksegenskaper først).

Denne hunden har gjennomgått de helseundersøkelsene som er viktig på rasen (HD/AA, genetisk fri for nattblindhet), han har bestått mentaltester både i Sverige (MH) og i Frankrike (rasens hjemland), han har bestått gjeteranleggstest, han har foreløpig startet en gang i brukskonkurranse (spor) - og har gjort godt fra seg i utstillingsringen. Han er også seleksjonert som avlshund i Frankrike. Dette er meritter som selvsagt bidrar til at folk kjenner til hunden etterhvert og som gjør at oppdrettere rundt om holder hunden under oppsikt for mulig avl etterhvert.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Takk for svar! Kjempebra!

Hos rasen jeg har, er det ingen avlskrav, desverre. De fleste bruker de ikke på løp heller (LC), få helsetester er det også (igjen, desverre). Så det meste går på utstilling har jeg inntrykk av.

Målet mitt er jo å få NUCH, men er det nok? Må jeg samle alt av titler som går, for at jeg skal stå sterkere?

Syns noen har jo en uendelig liste av ulike land i europa de er champions av, og greit nok at det kan være av interesse, men er det strengt tatt "nødvendig" :aww:

Jeg har også planer om å ta et par mentaltester på han, selv om det ikke er vanlig å gjøre det.

Syns selv han har utrolig flott gemytt, noe andre myndefolk har også kommentert.

Jeg har tenkt å delta på noen større utstillinger, helst noen mer mynde /rase relatert, for å kunne få "vist" han fram. Men jeg er usikker på om vi klarer å gjøre oss så merkbar i miljøet, for vi har ikke mulighet til å delta på alt som er. (og miljøet generellt er så lite)

Han er jo nesten bare valpen enda, men jeg syns det er greit å ha ett mål og gå etter. Så får tiden vise om han blir god nok eller ikke. Noe positivt er jo at han er eneste hannen i kullet, og flere var veldig interessert i både han som valp og kombinasjonen. :)

Lenke til kommentar
Del på andre sider

For å være helt ærlig, så er vel greyhoundmiljøet så pass lite og oversiktlig her i landet, at bare folk får muligheten til å se ham, så har du gjort det du kan. Tror de som driver med oppdrett er såpass drevne, at antall titler betyr lite. Linjer og eksteriør betyr mer - samt hva han har som evt. kan komplementere tispene deres. Showgreyhoundmiljøet er ikke så stort i Sverige heller, men du kan i hvert fall utvide potensialet litt om du viser ham fram der også. For å være enda mer ærlig, tror jeg ikke det er noen stor fordel å bo i nord, da må hunden være enda mer eksepsjonell for at noen skal ta seg bryet med å reise til ham med tispa si.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg har selv reist fra Bodø til Stavanger med en hanhund som skulle parres. Så det er vel forsåvidt ikke noe i veien for at hanhundeier reiser til tispa. Men det er ikke til å komme bort fra at det ikke er noen fordel å bo i nord. Og kanskje enda verre for deg som har en sjeldnere rase enn jeg har. Er ikke mange i nord som driver med greyhoundoppdrett vil jeg tro.

Hvis hanhunden din har en bror som bor i mer sentrale strøk vil mange velge den istedet for din om det er linjene de finner interessant.

Men profiler han så godt du kan. Legg han inn i hanhundregistret i raseklubben (om det fins) og gjør ditt for at folk vet av han. Så får du bare håpe på at noen vil interessere seg for han etterhvert.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Ok, takk.

Heldigvis er han eneste hann, og flere folk, også utenlands var interessert i kominasjonen. Så oppdretter fortalte at det var flere som ønsket å se han :aww:

Enn hva med insiminering? Hvordan fungerer dette? Altså kan man bruke dette som et alternativ til reise, eller brukes det kun hvis hannen er død eller bor i utlandet?

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Heldigvis er han eneste hann, og flere folk, også utenlands var interessert i kominasjonen. Så oppdretter fortalte at det var flere som ønsket å se han :aww:

Det er jo et godt utgangspunkt, da! Sørg for å få tatt skikkelig gode bilder av ham etter hvert som han vokser til, og send til oppdretterne. Kanskje legger de ut på sine hjemmesider? Det er jo heller ingen ulempe å publisere verken bilder eller evt. meritter på div. nettfora og sosiale nettverk som Facebook, slik at folk blir oppmerksomme på ham.

Enn hva med insiminering? Hvordan fungerer dette? Altså kan man bruke dette som et alternativ til reise, eller brukes det kun hvis hannen er død eller bor i utlandet?

Tja, det er vel en mulighet. Både med fersk og frossent, men vil tro at noen tispeeiere er mest interessert i en hanhund som kan parre naturlig (og det vet man jo ikke før man har prøvd...).

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Hvis hannen din er interessant nok så kommer de med tispa til deg. Gidder de ikke å reise til deg bør det være et tankekors mener jeg. Selv reiser jeg utenlands, og det kunne ikke falt meg inn å be om å få tilsendt sæd bare fordi det er enklere for meg.

Men - husk at også hanhundeier har mye ansvar for parring/kull. Det er ditt privilegie som hanhundeier å tillate eller stanse en parring dersom du mener den ikke er til rasens beste. Du bør alltid spørre hvorfor tispeeier ønsker å bruke Nitro, og er du ikke fornøyd så si nei. Ikke si ja bare fordi du blir flattert.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Et lite spørsmål, hvilken alder er passende for en hannhund? Har hørt man bør vente iallefall til den er 3 år, stemmer det?

Synes tre år høres ut som en rimelig alder som et utgangspunkt, men tror ikke det er noe fasitsvar på det. Det kan komme an på:

- alder på tispa (er det en interessant eller viktig kombinasjon og tispa begynner å bli voksen, kan det være riktig å bruke en yngre hund)

- hvor raskt rasen modnes

- hvilke sykdommer som finnes på rasen, hvordan og når de kan testes for disse sykdommene

Lenke til kommentar
Del på andre sider

At en hanne er kjønnsmoden er jo ikke det samme som klarsignal for avl. Sikkert ikke det du mente heller, men det har jo ikke så mye med saken å gjøre synes jeg, en tispe er jo klar for valper før den er ett år også.

---

(Heter det ikke avl da, ikke avel vel? )

Lenke til kommentar
Del på andre sider

  • 4 weeks later...

I min rase sender de gjerne hannhunden til tispa når det er snakk om avstander. Faren til tispa mi er svensk og han bodde en drøy uke hos oppdretter her i oslo. Dette er helt normalt i mitt miljø. Da får tispe eier sett/opplevd hannhunden også.

Vet også om noen i Trondheim ( med hannhund ) som kjørte til Oslo og var der noen dager før de dro hjem.

Noen tispe eiere reiser til eks Frankrike og er der noen dager.

( men så er vi fuglehundfolk vandt til å kjøre mye bil ...he he he he )

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg synes en hannhund skal være over 2 år(minimum) ved første parring, den bør være rasetypisk i forhold til gemytt, eksteriør og bruksegenskaper og ha god helse...

Også bør de ha kanskje 1 eller 2 kull, så bør disse få vokse opp og ta de helsesjekkene som er vanlig på rasen. Også kan man bedømme avkommene i sin helhet for å se om de er av god nok kvalitet. Etter dette kan man låne ut sin hannhund ytligere... Dette er viktig, en hannhundeier må være like ansvarlig i utlån av sin hanne, som en tispeeier på være når hun skal ha kull på tispa...

På Finsk Lapphund skjer det ofte at man bruker hannhunder når de er 10 - 12 år gamle, hvis de fortsatt er friske da, så viser jo det litt av hva man kan vente seg hos avkom...

Det skal ikke være om å gjøre å buke sin hanne mest mulig...

Utstilling er en bra måte å få vist frem hannhunden sin, raseklubben har ofte hannhundformidling. Og at hannhunden har hjemmeside kan også hjelpe:-) Uten at dette betyr at man bør takke ja til enhver som spør om å låne hannhunden din...

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg har fått litt forespørsler om C. (ikke noe veldig seriøst, bare litt løst snakk hvis om atte liksom) Han er ikke røntget enda, og er for ung, så det er ikke aktuelt med det første. Har lyst til at han skal stilles noen ganger etter han er ferdig utviklet og.

Men ellers er han en hund jeg ikke ville nølt om å kjøpe valp etter, om tispen er god nok.

Det som er er jo at man må være bevisst på eventuelle "feil" hunden din har, altså om den er litt knapt vinklet foran eller bak bør jo ikke tispen være det, de skal utfylle hverandre, er det ikke slik?

Jeg merker jeg blir litt stresset ved tanken på å låne ut hunden min, for hvordan skal jeg bedømme om tispen er god nok, føler jo ikke at jeg skal stille for mange krav (er foreløpig ikke kompetent nok til det heller), men om tispe-eier bare har stilt hunden sin en gang, og vil avle bare for å ha søte valper så har jeg ikke lyst til å si ja. Men likevel så er det jo veldig smigrende å bli spurt, og kanskje mange sier ja litt for fort?

Ellers er jeg enig med Toivo, hannen bør være minst to år, ser ikke noe poeng i å sette den i avl før.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

"Men likevel så er det jo veldig smigrende å bli spurt, og kanskje mange sier ja litt for fort?"

Ja, jeg fikk en forespørsel ca 1 måned etter jeg hadde overtatt min hannhund som da var 4 år. Tispa var av særdeles dårlig eksteriør kvalitet, men siden jeg bare hadde hatt Finsk Lapphund i en måned var jeg ikke istand til å se det. Jeg takket ja, fordi jeg var så smigret. Heldigvis ble det ikke noe av denne parringen.

Man lærer hele tiden. Når man har hatt hannhunden i 3 -4 år har man jo lært mer om rasen sin, og vet hva som er bra og dårlig, og hva som bør kombineres og ikke...

Det kan jo være lurt å ta kontakt med hannhundens og tispas oppdrettere og høre hva de synes om kombinasjonen, hvis de er erfarne oppdrettere kan det godt hende de har noen fornuftige synspunkter :innocent:

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Arkivert

Dette emnet er nå arkivert og stengt for flere svar

  • Hvem er aktive   0 medlemmer

    • Ingen innloggede medlemmer aktive


  • Nye innlegg

    • Labrador Golden  Toller?  Det jeg gjorde når e skulle velge rase var å møte opp på treninger/konkurranse jeg synes var spennende og snakke med eiere og observere rasene e likte. Da får en bedre feeling for hvordan rasene er, hvis man møter flere individ av samme rasen. Mitt forslag -lykke til!  
    • Jeg tror hun bjeffer når hun blir stressa. Det brukes som en protest, under stress, som et språk hun bruker for det aller meste nå på sine eldre dager. Det hender hun tisser litt inne,som regel på min side av senga. Hun skjønner ikke helt greia med å gå på do før vi skal dra lenger. Hun er vant til åpen dør til hagen, så vi må følge henne rundt for å passe på at hun gjør det hun må før vi drar. Kom på at hun heller ikke vil være i et annet rom når vi er hjemme. Hun vil ikke ligge og hvile på et annet rom,da må vi være der sammen med henne. Vi hadde en som skulle reparere komfyren her ved to anledninger. Da var mannen oppe med reparatøren,mens jeg og hundene var i kjellerstua og på soverommet. Den ene gangen hadde jeg radioen på,da fikk hun ikke med seg at han kom. Den andre gangen bjeffa hun omtrent hele tiden de tre timene mannen var her. Hun vil ha tilgang til hele huset, slik hun har hatt siden vi flyttet hit for snart 6 år siden, og stengte dører er ikke greit. Da bjeffer hun hele tiden. Hun vil ikke være på soverommet og kjellerstua med stengt dør, ikke på soverommet, og hun vil ha oversikten slik at hun kan gå der hun føler for selv. Hun er fysisk sprek, men jeg er usikker på det mentale. Hun inviterer junior til lek selv,og synes det er veldig gøy en stund,men når hun ikke orker mer,så er hun så mild at hun ikke sier i fra klart nok til den yngste. Og junior er sterkere og naturlig nok mer utholdende,så da blir det for mye for henne. Junior vil mer enn gjerne løpe, leke og herje hele tiden,så vi må inn for å stoppe det ofte. Hun begynner jo å roe seg litt mer, men er fortsatt ganske umoden som lapphunden ofte kan være ganske lenge. Og da blir det mye bjeffing. Da skiller vi de. Det er jo ikke så lett å få gjort når de er alene,og derfor tenker vi det er best for den gamle at de er hver for seg. Men,hun bjeffer når de er alene sammen og junior ligger og sover også,så hvorfor,det vet vi ikke. Det eneste som stopper bjeffingen i alle situasjoner stort sett,er så lenge hun har en frossen kong eller noe annet å tygge på. Da er det som regel stille til hun er ferdig med det, og så er det på igjen med bjeffingen. Hun elsker mat,går helt i transe og koser seg så hun er helt i sin egen verden. Så ja,det er ikke bare en ting, men det mest utfordrende akkurat nå,er at det blir vanskelig når de ikke kan være alene i samme hus. Jeg har prøvd å snakke til henne via kamera for å roe henne når hun bjeffer så mye,men da eskalerer det enda mer fordi hun ikke ser meg. Og junior blir jo med i bjeffekoret,og står da å uler. Vi har heldigvis meget tålmodige naboer, men det går jo ikke i lengden når de hører lyden inn i husene sine i timevis. Jeg synes egentlig løsningen med at den gamle har hele huset med tilgang til kjeller, mens junior har gangen med en kompostgrind mellom de burde være en god løsning, men det synes altså ikke pensjonisten vår at var greit.
    • Hva får hun for stress? Min Odin var også en lettstresset type og fungerte bedre med Eldepryl på sine eldre dager. Jeg tenker det er ganske naturlig at hun foretrekker det vante og trenger kontroll på omgivelsene med alderen. Det trenger ikke å være slutt enda, så lenge hun ikke har mye smerter og virker glad og fornøyd.  Blir det bjeffing om du har dem sammen, men begrenser området, altså ikke hele huset? Yngste begynner jo også å nærme seg voksen, og herjingen vil nok gi seg. Hvor lenge holder de på når de er alene sammen? Jeg tenker kanskje det er like greit for begge, og så får de legge seg og slappe av etterhvert?
    • Junior ligger og sover når hun er alene. Uten lyd. Den eldste har generelt mer og mer lyd med alderen. Gamlemor vil ha tilgang på hele huset slik hun er vant til. Hun finner seg ikke i å bli stengt inne på et rom,som for eksempel soverom/kjellerstue,der hun uansett pleier å legge seg. Døra må være åpen,så hun kan gå opp og ned trappa. De få gangene det har fungert på et slags vis, har junior lagt seg i gangen oppe, og gamlemor har lagt seg frivillig nede. Men,døra kan ikke være igjen mellom dem, for da blir det altså et voldsomt bråk som høres helt inn i huset til naboen.  Merker jo at hun begynner å bli litt gammel, men klarer ikke helt å tolke om hun glemmer litt noen ganger,kanskje. Syn og hørsel er det ingenting galt med,og alle undersøkelser hos veterinær er helt topp.  Har ingen forklaring på hvorfor hun bjeffer hele tiden når de er alene,  for hun er så glad i den lille frøkna. Det kan bli for voldsom leking når lillemor får overtenning, og derfor tenkte vi det var lurt å ha dem adskilt,men det vil gamlemor heller ikke. Spesielt dette prosjektet hun hadde med å meget bestemt jobbe intenst med å skyve bort kompostgrinda mellom dem for å komme seg inn til junior var litt spesielt å se på video.  Hun passer alltid på at junior har det bra, og helt siden valpen var bitteliten,har hun passet på henne som om det var hennes egen. Skal legge til at det er MYE bjeffing fra henne ellers også, ikke når vi er alene i familien, men på det meste annet. Det har blitt betraktelig verre med alder, og vi prøver å skjerme henne så godt vi kan. Vi har på radio så hun ikke skal høre så mye lyder, vi drar for gardinene så hun ikke skal få med seg alt som skjer utenfor osv. Jeg tror kanskje vi har litt skylapper på fordi vi ikke ønsker å se hvor ille lydnivået har blitt med alderen, men vi føler at hvis vi tilrettelegger nok for henne,så er hun fornøyd og har det bra. Og vi ønsker å strekke oss langt for at hun skal ha det bra. Det er mulig at alt handler om at hun er stressa,  kanskje er litt forvirret til tider,og at det er en grunn til at hun ikke klarer å roe seg.  Hun løper opp og ned trappa, bort til vinduene og bjeffer hele tiden. Så kan det bli stille litt,så er det på igjen. Når hun er hos hundepasser,så fungerer det bra, de bryr seg ikke om lyden, og hos veterinæren er hun helt rolig,og sitter med et stort smil på bordet.  På tur er hun helt rolig, ikke en lyd hvis det ikke kommer noen,da. Og inne og ute er hun stille hvis ingen kjører forbi,eller dukker opp på døra. I sommer har hun elsket å ligge hele dagen i skyggen, og sove.  Hun får metacam hver dag fordi vi mistenker artrose i et bein. Og hun får antidepressiva for stress. Beklager,dette ble nok litt rotete,  men vi har altså litt utfordringer med å forstå hva dette handler om. Er det kanskje vi som ikke skjønner at dette egentlig handler om en gammel hund som kanskje bør få slippe snart. Usikker. Faren min og svigerfar mener det.  Jeg har dratt det for langt med en syk hund før, så vi prøver å være veldig åpne for innspill. Hun virker altså som om hun har det bra når alt er kjent og slik det pleide å være. Når hun er alene hjemme slik hun var før når hun var eneste hund i heimen. Det er sjelden hun må være alene hjemme, det er ingen som er på jobb hele dagen lenger. Men,når vi tar med oss mini og drar,ser hun veldig blid ut,og går ned og legger seg med en gang.        
    • Hvordan er unghunden alene hjemme uten gamlemor? Jeg tenker at det kanskje er den yngste som rett og slett trenger mer alenetrening for å finne roen alene først. Jeg regner med dere har gjort de vanlige tingene med begge, som å gå tur eller aktivisering før dere går fra dem, har på radio, ikke for mye eller for lite plass, osv.  Hvis de er alene sammen med tilgang på kun ett rom og senger lett tilgjengelig, hvordan går det da? 
  • Nylig opprettede emner

×
×
  • Opprett ny...