Utstillingsmiljøet for din rase...

[TonjeRA]

Hvordan er miljøet rundt utstillingsringenfor din rase??

Selv mener jeg staffemiljøet er blandt de mindre gode...Er du ny rundt ringen og i tillegg ikke har hund fra en kjent oppdretter har du ikke mye der å gjøre...er hvertfall det inntrykket jeg sitter igjen med...

Prøver du å komme med komplimenter til andre deltagere som f.eks "Utrolig fin tispe du har der" svarer enkelte "ja, det vet jeg vel!" også ser de fort vekk igjen...

Generelt virker folk veldig overlegne...Det finnes selvfølgelig unntak, og jeg har da truffet enkelte veldig trivelige mennesker rundt ringen også...men de er i fåtall!! Selv har jeg ikke hatt staff mer enn 6 mnd, men er virkelig blitt bitt av utstillingsbasillen...Det er derfor veldig synd at det dårlige miljøet skal ødelegge hele moroa!!

Vi driver nå å tenker på å skaffe oss en hund nr. 2, og det kommer ikke til å bli staff...mye av grunnen til det er miljøet...Vi har nå vært i kontakt med en del bull terrier oppdrettere og eiere, og virkelig fått opp øynene for denne fantastiske rasen...Her skryter alle av miljøet, folk hjelper hverandre i ringen, treffes for turer, og tap og vinn med samme sinn prinsippet gjelder rundt ringen, uten tvil!! Vi har ikke satt oss på valpeliste hos noen ennå, men jeg gleder meg allerede til å bli enda bedre kjent med folka i dette herlige miljøet!

[armagnac]

Må bare skryte av Gand Danois miljøet er helt gull her er alle jeg har møtt i min korte utstillingskariere (fra april) vært veldig trivlige

de kommer bort koser med hunden din, gir masse ros om hunden og deg i ringen

kommer med tips og råd, og svarer på spørsmål som blir stilt=)

De som har drevet lenge kan godt si "grattis med BIR-valp, vi heier på deg i gruppa" og det er veldig koselig, eller "dere er et godt team i ringen"...

de arangerer også sosiale treff uten hund, for at folk skal få muligheten til å snakke hund, for eksempel var det tur til Danmark for ikke lenge siden

vi tar med glede imot fler med topp humør rundt GD ringen=) vi har det kjempetrivelig og koser oss i hverandres selskap på utstillinger

[Betty]

Syns tollermiljøet, i alle fall her i trøndelagsområdet, er ganske trivelig. Vi er flere som "overfaller" nye med spørsmål om hvor de har hund fra, og gjerne diskutere litt slektskap ("noen" av oss er litt rasenerder. ). Det kunne dog vært bedre, for enkelte tåler knapt trynet på hverandre, og det kan skape dårlig stemning.

Men generelt syns jeg miljøet er ganske bra, mange er flinke til å hjelpe nye med tips og triks til hvordan stille hunden sin og slikt. Litt krangling er det, men nye blir ikke utfrosset selv om de har hund fra den og den (som jeg har hørt gjøres i noen andre miljø). Jeg syns i alle fall vi ble tatt godt imot da vi var nye for ikke så lenge siden.

[Guest LeenaM]

Synes det er veldig bra i lapphund-miljøet. Vi har ikke stilt ut så mange ganger enda, men er iallefall det inntrykket jeg har fått

[TonjeRA]

Dette høres jo kjempe trivelig ut!! moro å møte andre som er interesserte i samme rasen osv...

Blir ikke helt det samme å dra på utstilling når man ikke føler seg velkommen rundt ringen...

[Lola Pagola]

Jeg har veldig godt inntrykk av dalmatinermiljøet, har jo ikke stilt mye, bare en gang, men fikk veldig positivt inntrykk, er jo også medlem på dalmatinersnakk. Føler folk er inkluderende, og veldig hjelpsomme. Så jeg er iallefall så langt storfornøyd med både rasen og de jeg har støtt på rundt.

Det er mitt inntrykk iallefall, kanskje folk som har vært med lengre har et annet. (Insinuerer ikke noe her altså )

[ipadda]

Rasemiljøet på Gårdshunden er vel litt så som så.

Jeg har jo vært på utallige utstillinger, og jeg må si at første gang jeg har følt meg virkelig inkludert i miljøet var på rasespesialen i Sverige! Folkene der borte var helt supre, og langt fra hva vi har her i Norge.

Dog finnes det mange her i Norge også som er inkluderende.

Problemet her i Norge tror jeg ligger i at det å komplimentere andres hunder, gode resultater i ringen osv er som å "drikke gift", det er skikkelig tabu, og det syns jeg er veldig veldig trist. Og jeg føler det blir litt "javell" når jeg gratulerer vinnere...

Et eksempel er feks: Norsk Vinner utstillingen i fjord hvor min hund, 10 mnd gammel ble 2.beste tispe. Da var det kun EN person ringsides som gratulerte meg, og det var han som slo oss med tispen sin. Han var dansk.

Også er det, som i "alle" andre klubber en haug med drittpreik bak rygg osv...

[Red Merle]

Nå har jeg kun stilt ut min hund 3 ganger da, og vært publikum et par ganger i tillegg.. Så mitt intrykk av Utstillingsmiljøet rundt aussien er jo begrenset. Jeg synes det har vært så som så...

De første gangene vi bare var publikum, var det mange som snakket med meg, spurte hvem kennel hunden min var fra osv.. Og det ble aussiesnakk.. MEN første gangen jeg stilte Jatzy selv, ble jeg nesten ikke snakket til, de andre folka med aussie holdt seg i en egen gruppe... Jeg satt på sia liksom, hyggelig.. De to andre gangene var bedre, da var de litt med inkludrenede.

Men det er jo alltid dårlige tapere, som klager på et eller annet. Sånn er det jo alltid. Drittkasting er det vel nok av også, selv om jeg ikke har hørt noe når jeg har vært på utstilling.

Men det skremmer ikke meg fra å vise bikkja mi på utstilling!

[MegaMarie]

Papillon miljøet er vell også så som så. Jeg har opplevd at en oppdretter som egentlig ville ha Blondie (men vi var først på venteliste) sa en gang på Nesbyen at jeg skulle stå Blondie i skyggen så hun ikke ble så varm, og sa dette bare til meg og ingen andre i ringen :S Når hun stod i skyggen kunne ikke dommeren se henne.

Ellers opplever jeg gjerne at ene dagen gratulerer de meg og andre dagen ikke. Noen er kjempe koselige og gratulerer med meg 2 plassen når jeg gratulerer dem med 1 plassen Jeg ser også de dårlige taperene i ringen som ikke gidd å gratulere pga at de ikke vant.

Jeg finner vell meg de koselige og er med dem jeg Ellers trives jeg med å gå rundt til de andre ringene også og hilse på folk der.

[Symra&Pippin]

Det er massevis av trivelige folk i beardismiljøet. Jeg opplever folk som hjelpsomme og inkluderende. At det finnes en og annen intern feide bryr jeg meg lite om.

[Helene]

Syns tollermiljøet, i alle fall her i trøndelagsområdet, er ganske trivelig. Vi er flere som "overfaller" nye med spørsmål om hvor de har hund fra, og gjerne diskutere litt slektskap ("noen" av oss er litt rasenerder. ). Det kunne dog vært bedre, for enkelte tåler knapt trynet på hverandre, og det kan skape dårlig stemning.

Men generelt syns jeg miljøet er ganske bra, mange er flinke til å hjelpe nye med tips og triks til hvordan stille hunden sin og slikt. Litt krangling er det, men nye blir ikke utfrosset selv om de har hund fra den og den (som jeg har hørt gjøres i noen andre miljø). Jeg syns i alle fall vi ble tatt godt imot da vi var nye for ikke så lenge siden.

Jeg må si meg enig. Så lenge en er rundt ringen synes jeg miljøet er veldig godt. At det er litt mer drittkasting ved andre sider av miljøet merker en lite til så lenge man står ringside. Folk prater, gratulerer og hygger seg sammen.

[SusanneL]

Jeg tror vi i beardismiljøet har det ganske bra i forhold til mange. At ikke alle verken er, eller gidder å late som om de er, bestiser er jo greit nok.

Men alle holder i alle fall en sivilisert tone og kan snakke sammen sånn fleipete i ringen og sånn. Oss oppdrettere imellom er det også en ærlig tone - vi svarer seriøst og ordenlig når man blir spurt om ting, og jeg tror at de fleste er ærlige om det som skjer (oss imellom, i alle fall).

Jeg vet at det også er en del av oss "gjengangere rundt ringen" som virkelig prøver å involvere de nye. Husker at jeg faktisk også hadde det oppe på et styremøte når jeg ble formann i klubben første gangen. Jeg mente at vi som satt i styret også SKAL representere klubben når vi er ute og stiller - og da forlanger jeg at man "oppfører seg som folk" - verken mer eller mindre. Og jeg tror at det faktisk fungerte - vi BLE flinkere å gå bort til den der utstilleren som satt alene på andre siden av ringen, vinke de bort til oss, etc..

Men det er dessverre av og til ganske vanskelig å holde interessenivået oppe, da - når den 4. personen, samme dag, forteller om hvor fabelaktig trivlig hunden sin er, hvor søt den er når den sover, og hvor raskt den ble renslig. (I alle fall når det ikke engang er en valpekjøper!)

Tenk på at når man er relativt ny i miljøet er det alltid stas å snakke med folk (ALLE andre) om rasen, hunden sin, dele interessen med andre som skjønner så godt hva det går ut på, osv.

Når man har holdt på noen ti-år er det ikke tilstrekkelig at den andre personen bare har samme rase for at man skal bli venner for livet, liksom... Og man HAR allerede folk rundt seg å snakke om dette med, som dessuten er på samme "nivå" som en selv i kjennskap til linjer, hunder, avlsspørsmål, etc.

Flere av oss møtes også utenfor utstillingsmiljøet, omgås sosialt utenfor hunde-scenen og, ikke minst, kan også snakke om helt andre ting enn våre hunder når vi møtes.

Så når en gjeng "noobies" (nye) diskuterer hvordan "miljøet i en rase" er, så lurer jeg alltid på HVOR man er når man beskriver miljøet.

Er man sammen med sin oppdretter ("sine egne folk"), eller har man vandret rett bort til største konkurrenten og nærmest forlanger å bli omgangsvenn med dem helt uten noe mer introduksjon?

(Noe som faktisk er litt moro - hvis man har skaffet seg en ny rase og få vet hvem man er...)

Susanne

[bardmand]

Men det er dessverre av og til ganske vanskelig å holde interessenivået oppe, da - når den 4. personen, samme dag, forteller om hvor fabelaktig trivlig hunden sin er, hvor søt den er når den sover, og hvor raskt den ble renslig. (I alle fall når det ikke engang er en valpekjøper!)

Vet du, jeg synes faktisk ikke det er det minste rart at folk ønsker å dele sine hverdagserfaringer med mer erfarne eiere/oppdrettere av samme rase. Er det da ikke av interesse å vite noe om hvordan folk opplever hverdagen med rasen? Er det ikke av interesse å vite at valper (også fra andre linjer enn ens egne) oppfører seg som "folk"? Jeg skjønner godt om folk synes det er rart.

Når man har holdt på noen ti-år er det ikke tilstrekkelig at den andre personen bare har samme rase for at man skal bli venner for livet, liksom... Og man HAR allerede folk rundt seg å snakke om dette med, som dessuten er på samme "nivå" som en selv i kjennskap til linjer, hunder, avlsspørsmål, etc.

Flere av oss møtes også utenfor utstillingsmiljøet, omgås sosialt utenfor hunde-scenen og, ikke minst, kan også snakke om helt andre ting enn våre hunder når vi møtes.

Men da kan det da ikke være så vanskelig å vise litt imøtekommenhet akkurat rundt ringen? Det er vel ingen som forventer at en skal bli venner for livet bare fordi man slår av en prat? Og hvordan skal man noensinne komme opp på ditt og andres "nivå" om man ikke blir tatt med i samtaler og diskusjoner?

Er man sammen med sin oppdretter ("sine egne folk"), eller har man vandret rett bort til største konkurrenten og nærmest forlanger å bli omgangsvenn med dem helt uten noe mer introduksjon?

Det er vel det som er "problemet" med "noobs" - de har ikke skjønt hvor stor rolle konkurranseelementet spiller mellom en del "gamle travere", og at det ikke passer seg å omgås "konkurrenter". Det er for øvrig en del ikke fullt så "noobe" som ikke gidder å ta så mye hensyn til det heller (present company included).

[Symra&Pippin]

Det er vel det som er "problemet" med "noobs" - de har ikke skjønt hvor stor rolle konkurranseelementet spiller mellom en del "gamle travere", og at det ikke passer seg å omgås "konkurrenter". Det er for øvrig en del ikke fullt så "noobe" som ikke gidder å ta så mye hensyn til det heller (present company included).

Som noob akter jeg å late som at beardisfolk (for eksempel) er folk som er interessert i rasen og som gjerne slår av en prat med andre som er interessert i rasen, uansett hvilken kennel hunden eller mennesket "hører til". Jeg opplever at det er sånn det er også. Selvfølgelig bør man bruke hodet litt og prøve å huske at mennesker som selv har/har hatt førti internasjonale championer kanskje kan glemme å ringe og gratulere deg med en BIR på en lokal utstilling . En noob trenger ikke være en naiv og dum navlebeskuer ...

[HHC]

Er fornøyd med miljøet vårt, syntes de fleste er flinke og gratulere andre (okei, med unntak, men få). Og de fleste spør om tjenester, får hyggelige svar ovs.. Føler vi er flinke til åog inkludere noobs òg

[turbogutten]

dalmatinermiljøet som er det jeg har mest med å gjøre når det gjelder utstillinger synes jeg er helt fantastiske, fått hjelp fra første stund og alle er hyggelige mot hverandre Er iallefall det inntrykket jeg sitter igjen med etter ett par år i miljøet

chihuahua miljøet er litt delt føler jeg, men den delen jeg er med synes jeg selvfølgelig er veldig koselige, men ikke helt det samme som hos dalmiseierne, enkelte i chi miljøet har litt mer konkurranseinstinkt på en måte og da kan det bli litt dårlig stemning, men er absolutt ikke det verste miljøet jeg har vært borti

[Gjest]

Men det er dessverre av og til ganske vanskelig å holde interessenivået oppe, da - når den 4. personen, samme dag, forteller om hvor fabelaktig trivlig hunden sin er, hvor søt den er når den sover, og hvor raskt den ble renslig. (I alle fall når det ikke engang er en valpekjøper!)

Det er vel bare et forsøk på å holde en hyggelig samtale gående, syntes egentlig det var synd å høre at det skulle være kjedelig. Alltså jeg forstår hva du mener, men en samtale som starter sånn har jo mulighet til å utvikle seg hvis man gir det en sjanse

Feks jeg har ikke oversikt over så mange i springemiljøet enda at jeg kan begynne å snakke om hvem som gjorde det bra på jaktanleggsprøve i helgen, eller hvordan det går med den syke samboeren til Anne.

Men åpner man med samtale om hunden sin kan man komme inn på temaer, og plutselig har man noe til felles eller finner noe spennende å snakke om.

Hittil opplever jeg spaniel eller nei jeg retter det opp til springer - miljøet som veldig bra. Selv om jeg har welsh og de fleste andre har engelsk, er det mange som slår av en prat, spør hvor hun kommer fra o.l

Cocker miljøet derimot, virker som litt sin egen gjeng på utstilling ihvertfall. Men i skogen er de hyggelige de og

[Margrete]

Jeg vet at det også er en del av oss "gjengangere rundt ringen" som virkelig prøver å involvere de nye. Husker at jeg faktisk også hadde det oppe på et styremøte når jeg ble formann i klubben første gangen. Jeg mente at vi som satt i styret også SKAL representere klubben når vi er ute og stiller - og da forlanger jeg at man "oppfører seg som folk" - verken mer eller mindre. Og jeg tror at det faktisk fungerte - vi BLE flinkere å gå bort til den der utstilleren som satt alene på andre siden av ringen, vinke de bort til oss, etc..

Supert, det er jo veldig trivelig, bare synd det føles som en plikt... Personlig synes jeg slikt bør komme nogenlunde av seg selv. Det er IKKE noe artig å komme inn i ett miljø man ønsker å være i, alle snur seg, ser deg, og snur seg tilbake igjen... Eller, sitte på stolen sin noen meter unna, skal stille håpet og alle vet du er der, men ingen hjelper/sier hei/sier lykke til/gratulerer... mm artig, og gir mersmak tenker jeg.

Tenk på at når man er relativt ny i miljøet er det alltid stas å snakke med folk (ALLE andre) om rasen, hunden sin, dele interessen med andre som skjønner så godt hva det går ut på, osv.

Når man har holdt på noen ti-år er det ikke tilstrekkelig at den andre personen bare har samme rase for at man skal bli venner for livet, liksom... Og man HAR allerede folk rundt seg å snakke om dette med, som dessuten er på samme "nivå" som en selv i kjennskap til linjer, hunder, avlsspørsmål, etc.

Og man glemte fort at for 10 år siden så sto man selv i de samme skoene og jabbet om hundene sine før man faktisk ble godvenner med mange ringside. En har selv vært en noobie som lusket rundt og var sjenert og oversett.

Så når en gjeng "noobies" (nye) diskuterer hvordan "miljøet i en rase" er, så lurer jeg alltid på HVOR man er når man beskriver miljøet.

vel, noen hører og lytter til tross for at de rundt ikke vet Personlig vet jeg om miljøer jeg ALDRI ville satt min fot i. Klart det er grupperinger over alt, noen er hyggelige, mens andre grupper er fulle av råttne egg.

[Aussieglis]

Nå har jeg kun stilt ut min hund 3 ganger da, og vært publikum et par ganger i tillegg.. Så mitt intrykk av Utstillingsmiljøet rundt aussien er jo begrenset. Jeg synes det har vært så som så...

De første gangene vi bare var publikum, var det mange som snakket med meg, spurte hvem kennel hunden min var fra osv.. Og det ble aussiesnakk.. MEN første gangen jeg stilte Jatzy selv, ble jeg nesten ikke snakket til, de andre folka med aussie holdt seg i en egen gruppe... Jeg satt på sia liksom, hyggelig.. De to andre gangene var bedre, da var de litt med inkludrenede.

Men det er jo alltid dårlige tapere, som klager på et eller annet. Sånn er det jo alltid. Drittkasting er det vel nok av også, selv om jeg ikke har hørt noe når jeg har vært på utstilling.

Men det skremmer ikke meg fra å vise bikkja mi på utstilling!

Slik har ikke jeg inntrykk av i det hele tatt - kanskje det ER bedre her oppe?

Har vært innom flere utstillinger med My uten å stille selv, og i fjor tok vi jo hele turen ned til Gjøvik for å få stilt henne på en uoff. utstilling for bare aussier. Selv ikke der - hvor det BARE var aussiefolk - følte jeg meg utstøtt. Såklart var det ikke alle man fikk hilst på eller som sa hei - men det skjønner man jo.. Jeg hilste vel ikke på så veldig mange folk på eget intiniativ heller kanskje.

[Bambi]

Nå har jeg kun stilt ut min hund 3 ganger da, og vært publikum et par ganger i tillegg.. Så mitt intrykk av Utstillingsmiljøet rundt aussien er jo begrenset. Jeg synes det har vært så som så...

De første gangene vi bare var publikum, var det mange som snakket med meg, spurte hvem kennel hunden min var fra osv.. Og det ble aussiesnakk.. MEN første gangen jeg stilte Jatzy selv, ble jeg nesten ikke snakket til, de andre folka med aussie holdt seg i en egen gruppe... Jeg satt på sia liksom, hyggelig.. De to andre gangene var bedre, da var de litt med inkludrenede.

Men det er jo alltid dårlige tapere, som klager på et eller annet. Sånn er det jo alltid. Drittkasting er det vel nok av også, selv om jeg ikke har hørt noe når jeg har vært på utstilling.

Men det skremmer ikke meg fra å vise bikkja mi på utstilling!

Det inntrykket har ikke jeg og jeg har ikke aussie ennå engang...Alle er åpne å hyggelige selvfølgelig er det noen unntak, men det er det hos alt og alle!  

Slik har ikke jeg inntrykk av i det hele tatt - kanskje det ER bedre her oppe?

Har vært innom flere utstillinger med My uten å stille selv, og i fjor tok vi jo hele turen ned til Gjøvik for å få stilt henne på en uoff. utstilling for bare aussier. Selv ikke der - hvor det BARE var aussiefolk - følte jeg meg utstøtt. Såklart var det ikke alle man fikk hilst på eller som sa hei - men det skjønner man jo.. Jeg hilste vel ikke på så veldig mange folk på eget intiniativ heller kanskje.

Jeg var jo å på Gjøvik og var veldig overrasket.

[Peers]

Hittil opplever jeg spaniel eller nei jeg retter det opp til springer - miljøet som veldig bra. Selv om jeg har welsh og de fleste andre har engelsk, er det mange som slår av en prat, spør hvor hun kommer fra o.l

Cocker miljøet derimot, virker som litt sin egen gjeng på utstilling ihvertfall. Men i skogen er de hyggelige de og

Jeg føler det som litt både og egentlig, men det er kanskje en viss forskjell på welsh vs engelsk?

Ingen av mine hunder er fra store utstillingsoppdrettere; Orry er fra en flink oppdretter som primært driver med jakt osv, mens Norma er fra første kullet hos en "ny" oppdretter (oppdretter har vært i milljøet lenge og er dyktig, men har foreløpig lite å vise til som oppdretter).

For min del føles utstillingsmiljøet delt. Det er noen grupperinger; noen er inkluderende, mens andre er mer selektive på hvem som får komme inn i "den innerste sirkel". Det skal sies at jeg aldri har jobbet hardt for å komme inn i noe utstillingsmiljø, men samtidig ser jeg at noen er "triveligere" og mer inkluderende enn andre.

[Huldra]

Jeg føler det som litt både og egentlig, men det er kanskje en viss forskjell på welsh vs engelsk?

Ingen av mine hunder er fra store utstillingsoppdrettere; Orry er fra en flink oppdretter som primært driver med jakt osv, mens Norma er fra første kullet hos en "ny" oppdretter (oppdretter har vært i milljøet lenge og er dyktig, men har foreløpig lite å vise til som oppdretter).

For min del føles utstillingsmiljøet delt. Det er noen grupperinger; noen er inkluderende, mens andre er mer selektive på hvem som får komme inn i "den innerste sirkel". Det skal sies at jeg aldri har jobbet hardt for å komme inn i noe utstillingsmiljø, men samtidig ser jeg at noen er "triveligere" og mer inkluderende enn andre.

Jeg har samme oppfatning.

[Symra&Pippin]

Jeg synes det virker som at det finnes en del blyge folk uten all verdens utviklete sosiale ferdigheter i utstillingsmiljøet. Jeg tror ikke det alltid handler om at folk er ikkeinkluderende og sure ...

[Huldra]

Jeg synes det virker som at det finnes en del blyge folk uten all verdens utviklete sosiale ferdigheter i utstillingsmiljøet. Jeg tror ikke det alltid handler om at folk er ikkeinkluderende og sure ...

Jeg kan skjønne hva du mener med den, men jeg opplever også at det finnes "grupper" hvor man må "bestå" ett eller annet for å få være med. Kanskje går det på om hunden man eier er pen nok eller ikke, eller om man kjenner de riktige folka eller ikke. Vet ikke, men jeg tror ikke at alle er like inkluderende.

[Djervekvinnen]

Greyhound miljøet har jeg enda tilgode å oppleve, siden jeg har vært alene på utstillingene med grey. Men det har vært en god del whippet, og det virker som de er en egen rasegjeng som holder seg til hverande. Får ikke mye kommunikasjon fra dem egentlig, de bryr seg om sitt. Selv om man har mynde allesammen, og det ikke er så mange mynder, virker de mest fokusert på "sine". Møtte en med saluki og vi pratet masse sammen, kanskje fordi han også var alene

Dobermann er så som så. Folk har sine kjenninger som de henger sammen med, noe som er mest vanlig vil jeg tro. Jeg har samboeren min med meg på slep, så vi to og hundene henger sammen. Om folk ikke tar kontakt er ikke så nøye. Er det noen jeg absolutt vil snakke med, tar jeg kontakt. Jeg er der for min del, og er fokusert på det. Men jeg er sosial og blir veldig glad for å prate med andre, men tar det ikke så tungt hvis andre ikke "bryr" seg.