Gå til innhold
Hundesonen.no

"Hvor er hunden fra?"


Lola Pagola

Poll  

102 stemmer

  1. 1.

    • Spør etter oppdretterens prefix/suffix
      100
    • Spør etter stedsnavn, altså hvor hunden er fra bokstavelig talt.
      2


Recommended Posts

Når jeg spør noen "Hvor er hunden din fra?" spør jeg om hvilket oppdrett. Men ofte får jeg stedsnavn til svar.

Ser også at når folk spør her inne i div. tråder, om hvor hunden er fra, så får de beskrivelser av stedet istedenfor, nytt oppdrett mellom der og der osv...

Er det det dere er ute etter, eller er det kennelnavnet?

:innocent:

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Når jeg spør noen "Hvor er hunden din fra?" spør jeg om hvilket oppdrett. Men ofte får jeg stedsnavn til svar.

Ser også at når folk spør her inne i div. tråder, om hvor hunden er fra, så får de beskrivelser av stedet istedenfor, nytt oppdrett mellom der og der osv...

Er det det dere er ute etter, eller er det kennelnavnet?

:innocent:

Jeg spør egentli ofte om dette, og da tenker jeg på kennelnavn :whistle:

Men godt over halvparten av tiden sie de bare stedsnavn

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Når jeg spør mener jeg oppdretter.

Når folk spør meg sier jeg både sted/land og oppdretter, men kommer jo litt ann på hvem som spør - har de ingen peiling på rasen så er det liksom ingen vits å si oppdretter. :innocent:

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Heg har svart stedsnavn, da bikkja kommer fra privatpersoner (ikke noe oppdrett) :innocent:

De er jo oppdretter av hunden - hva ellers er en oppdretter?

Hvis jeg spør noen om hvor hunden er fra, mener jeg konsekvent hvilken oppdretter. Jeg har ingen interesse av å vite hvor i landet/verden den er født...

Kjenner jeg ikke rasen, er det heller ikke noe jeg spør om.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg er også veldig nysgjerrig, og spør og graver :innocent: Men som regel støter jeg "bare" på folk som er middels interressert, som ikke husker oppdretternavnet, og iallefall ikke vet hundens stamtavlenavn.. og det synes jeg er kjedelig da, og skjønner iiiikke hvorfor ikke alle er like interresserte i slikt :whistle:

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Standard svar fra folk med vannhund dersom jeg spør om akkurat dette er "Sverige", "Hokksund" etc. Jeg vet hvor oppdretterene i Norge holder til, så det sier meg i grunnen en del allikevel. Men Sverige liksom.. Det virker som at folk tror jeg bryr meg om at hunden er i fra Sverige. Det gjør jeg jo ikke - det er kennelen/oppdrettet hunden kommer i fra som er av interesse for meg! Ofte vet ikke folk engang hva oppdretteren/kennelen heter dersom jeg utdyper spørsmålet mitt. DET synes jeg er spesielt dersom man har rasehund med stamtavle.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

:whistle: Jeg kan faktisk ikke på stående fot si hvilken oppdretter Basset fauve gutten min er fra. Måtte rote fram masse av hans gamle papirer for å finne ut av det engang jeg skulle melde han på noe greier :lol:

Det kan nok ha noe med at jeg rett og slett ikke er spesielt interessert i rasen.

Skal vi derimot snakke om Amerikansk Bulldog og oppdrettere så er jeg langt mer engasjert, og har litt mer oversikt! :whistle:

Forskjellsbehangling og yndlinger blant "barna" sine? Neeeeeeeida... :innocent:

Lenke til kommentar
Del på andre sider

De er jo oppdretter av hunden - hva ellers er en oppdretter?

Hvis jeg spør noen om hvor hunden er fra, mener jeg konsekvent hvilken oppdretter. Jeg har ingen interesse av å vite hvor i landet/verden den er født...

Kjenner jeg ikke rasen, er det heller ikke noe jeg spør om.

Jaja, men de har ikke noe kennel, ikke noe kennelnavn.

Kun en engelsk setter tispe, og har kun hatt ett kull (som bikkja mi er ifra) som heller ikke var helt planlagt ;-)

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Standard svar fra folk med vannhund dersom jeg spør om akkurat dette er "Sverige", "Hokksund" etc. Jeg vet hvor oppdretterene i Norge holder til, så det sier meg i grunnen en del allikevel. Men Sverige liksom.. Det virker som at folk tror jeg bryr meg om at hunden er i fra Sverige. Det gjør jeg jo ikke - det er kennelen/oppdrettet hunden kommer i fra som er av interesse for meg! Ofte vet ikke folk engang hva oppdretteren/kennelen heter dersom jeg utdyper spørsmålet mitt. DET synes jeg er spesielt dersom man har rasehund med stamtavle.

Jeg synes også det er litt spesielt, at man ikke vet hva oppdretternavnet til hunden sin er når man har valgt en rasehund, spesielt når det er dalmatiner fks (eller portis for den saks skyld) er jo ikke såå mange i landet, og skulle jo tro man var litt interressert liksom...

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jaja, men de har ikke noe kennel, ikke noe kennelnavn.

Kun en engelsk setter tispe, og har kun hatt ett kull (som bikkja mi er ifra) som heller ikke var helt planlagt ;-)

Hva så?

Et kennelnavn betyr ingenting i forhold til kvalitet, seriøsitet eller noe, verken i den ene eller den andre retningen. Den oppdretteren på min rase som har holdt på lengst (over 30 år) har enda ikke skaffet seg kennelnavn.

Uansett om kullet er planlagt eller ei, tar en ansvar - enten ved ei sprøyte eller ved å få fram kullet og følge det opp. Synes jeg. Og oppdretter er per definisjon en som har hatt et valpekull.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Når jeg spør "hvor er h*n fra", mener jeg hvilken kennel/hvilken oppdretter, og dette spør jeg da om på raser der jeg har noen interesse av å vite det. Om jeg er interessert i hvor rasen opprinnelig kommer fra e.l., så spør jeg om nettopp det, "hvor kommer rasen fra?".

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Når jeg spør. spør jeg etter kennelnavn, men det kan godt hende jeg svarer at hunden er fra ditt og datt stedsnavn. Ganske enkelt fordi jeg tviler på at noen har kjennskap til oppdretteren til Tulla, og fordi de som til nå har lurt på hvor Aynï kommer fra, ikke "ser ut som" om de har noe peiling på oppdrettere.. :whistle:

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Men når folk spør hvor hunden kommer fra, hvorfor i all verden skulle det interressere dem om den kom fra hardangervidda, om de heller ikke er interressert i oppdretternavn? Jeg mener, hvorfor spørre i det hele tatt. JEG er iallefall ikke interressert i å høre om hunden kommer fra mo i rana når jeg spør hvor den er fra. Og er det ikke en rase jeg har bittelitt kjennskap til så spør jeg heller ikke.

Selv svarer jeg han kommer fra ditt og datt i danmark, siden jeg ikke tar det for god fisk at alle med dalmatiner kjenner til utenlandske oppdrettere og..l

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Guest LeenaM

Jeg har faktisk aldri spurt om det, men jeg ble spurt i byen her en dag hvor Eira kom fra. Jeg svarte Sverige jeg, tenkte ikke på at hun kunne ha lurt på hva oppdretteren heter :whistle: Hun hadde jo sannsynligvis ikke hørt om nærmere sted, inne i Sverige heller, er ikke såå kjent det stedet tror jeg..

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Hvis jeg spør noen om hvor hunden er fra, mener jeg konsekvent hvilken oppdretter. Jeg har ingen interesse av å vite hvor i landet/verden den er født...

Kjenner jeg ikke rasen, er det heller ikke noe jeg spør om.

Samme her.

Jeg er interessert i oppdretter/kennelnavn. Jeg er ikke så god i norsk geografi, så stedsnavn er uinteressant :whistle:

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Arkivert

Dette emnet er nå arkivert og stengt for flere svar

  • Hvem er aktive   0 medlemmer

    • Ingen innloggede medlemmer aktive


  • Nye innlegg

    • Motviljen mot utgangsstilling fremstår som død, men puberteten truer i horisonten, så utsteder ingen dødsattest ennå. Livserfaring tilsier at Motviljen antakelig vil sprette opp av kista og flire: Trollollol! Å få utgangsstilling uten mat fremme, relativt stabilt, kun noe nøling akkompagnert av et oppgitt sukk før han kommer inn, når han vil jeg skal kaste en leke, det er hurtigere progresjon enn jeg forventet for noen uker siden.  Vi har en god periode ..så god at noe fokus nå er over på mindre viktige ting som sportsøvelser. Første sitt under innkalling serverte Eddis i forrigårs, på første forsøk. Det var et nydelig øyeblikk. Flere repetisjoner med stå under marsj, avstandskommando og sitt under innkalling var fine, i mine øyne. Verken han eller jeg er interesserte i hva en dommer synes om utførelsen vår, fordi mestringsfølelsen fra å tro vi er flinke er hva som driver oss. Mestringsfølelse og glede er superfood for motivasjonen. Fokus på hva som er feil medfører frustrasjoner, uteblivende mestring, dårlig stemning, dårlig samspill og ødelegger relasjonen - og hva er da poenget med å ha og trene hund?  Sitt begynte bli upålitelig. Hvorfor? Fordi jeg hadde glemt å være begeistret. Bare forventet å få sitt på cue og glemte bli genuint overrasket og takknemlig og begeistret av hvor flink gutt han er.  Av utfordringer vi nå har - skjønt det føles som et hån å bruke det ordet om vansker med øvelser til sport, da andre bruker det samme ordet om reelle problemer:  Spin - også kjent som snurr rundt.  Aner ikke lenger hva lyden betyr. Trenger håndsignal. Kommer konsekvent løpende inn for å gjøre det rett foran meg, hver gang jeg ber fra avstand. Bli-på-stedet håndsignal, som har vært en nøkkel til flere andre øvelser har foreløpig ikke hjulpet.   'Twirl' er et fullstendig ukjent begrep dersom ikke 'spin' kommer først. Verken ordet eller håndsignal gir ham noe forståelig hint. Her må det spinnes før det kan twirles. Sånn er loven.  Hva som må til for å få en lovendring - det blir spennende å finne ut av. Punkt 1 og 3 går seg sikkert til med mer trening, men på punkt 2 er jeg helt blank foreløpig. Ingen ideer om hvordan løse det der.  Heldigvis opplever Edeward en glede i øvelsene som ikke bare handler om belønningene. Han LIKER å spinne og twirle og rygge og gå mellom beina mine og sendes frem til target og sånt. Det er noe å gjøre. Arbeit macht frei. ..og det ser ut som utgangsstilling og gå fot også er i ferd med å kategoriseres som lystbetonte oppgaver en kan døyve eksistensiell angst og kjedsomhet med.  Bilde er vel obligatorisk. Relevans til konteksten mindre så. I denne tidsalderen er det ingen som leser en vegg av tekst uansett
    • Jeg ser ingen skam med å slite med å trene gå pent i bånd. Noe av det vanskeligste å få en hund stabil på. Ikke mål deg mot de som har fått det til eller la noen andre få demotivere deg med sammenligning. De har ikke din hund.  Du forteller ikke hvilken rase/blanding du har, men noen er virkelig vanskeligere/lettere enn andre. Av egen erfaring med veldig førerorientert hund, så hadde den standard stopp og snu metoden ingen effekt. Hunden tok det som en morsom lek. Det der var like interessant som å komme fremover.  Den jeg har nå kan ikke bare gå. Det er for kjedelig. Det som fungerer her er oppgaver, og de må gis fortløpende så han ikke rekker å kjede seg.  Belønning med lek er bedre enn mat på min. Energinivået er høyt, det blir mye stresshormoner når sterke forventninger til noe ikke umiddelbart blir innfridd og lek utløser endorfiner, som kontrer kortisol. Får ikke samme effekten av å belønne med mat, det risikerer jeg at stresset bare øker, dersom maten er av høy verdi. Min girer seg opp i forkant når han vet vi skal ut på tur, noe som resulterer i outbursts når vi kommer ut. Å leke litt før vi går avgårde, slippe ut litt damp på en kontrollert måte, det har en beroligende effekt.  At enkelte fnyser av verktøy som frontfestet sele og grime skal en ikke bry seg om. Det er mange profesjonelle som kritiserer disse verktøyene på sosiale medier, men de lever jo også av kunder som trenger hjelp med gå pent i bånd trening, så det gir mening, sant? Selv bruker jeg frontfestet sele heller enn halsbånd fordi min bykser impulsivt og ukontrollert. I tillegg til potensialet for skade på strupen er det sterkt ubehagelig for ham. En bykseraptus i halsbånd kan utvikle seg til et sinneutbrudd mot meg som holder båndet, noe som aldri skjer i selen.  Jeg har begynt trene min på å gå med grime fordi han nærmer seg pubertet og er stor og sterk. Bedre føre var enn etter snar om han plutselig endrer personlighet overfor passerende hunder - men min er ulik i ulike miljøer. Grime kan brukes i bymiljø, hvor han ikke bykser, men så har vi andre typer omgivelser hvor jeg ikke tør bruke grime før byksing er en utslukket adferd, av samme grunn som jeg bruker sele istedenfor halsbånd.  Også: det er alltid lys i enden av tunnelen. Alderen din er i er verste perioden, synes jeg ihvertfall. Teflonbelegg på hjernen og lite mottakelig for ny læring, glemmer ting den kan, selektiv hørsel, lett distrahert, nysgjerrig søkende på omgivelsene, ... Mye blir bare bedre "av seg selv" senere, når mer moden. 
    • For det første høres det ut for meg som du trenger litt hjelp med båndtreningen. Er det noe kurs å finne i nærheten? Ihvertfall anbefaler jeg deg å søke opp tråder om båndtrening her på forumet. Hvis du har holdt på å snudd retning i evigheter ser det ikke ut til å fungere, og du må gjøre noe annerledes. En ting kan jobbe med inne er kontakt, og det å få hunden til å følge med på deg. Si kontaktord når du står foran hunden - gi godbit så fort hunden ser på deg,gjenta dette fem ganger. Ta et par-tre slike økter i løpet av dagen, beveg deg etterhvert litt lengre unna. Så kan du si "fot" og bruke enten godbiten eller håndtarget om du har det, til å få hunden til å følge ved siden av deg et par meter. Når dette sitter godt inne, kan du bruke det for å få inn hunden og holde seg ved deg litt ute. Generelt vil jeg heller anbefale å bruke en sele og langline og la hunden bevege seg slik den vil, og heller trene korte økter med kort bånd i løpet av turen. Da kan du gå uforstyrret til nærmeste grøntområdet eller parkeringsplass, og trene slik som beskrevet over. Det er ikke et mål at hunden skal gå fot hele turen, men at du kan få ham inn til deg og under kontroll ved behov, og forhåpentligvis sjekke inn med deg underveis på turen.  Antitrekkbånd er vanligvis ikke det samme som struphalsbånd, og jeg vil si at det er bare en positiv ting om folk bruker det ved behov. Men det vil ikke lære hunden å gå pent i bånd, det må du gjøre ved siden av. Hvis trekkingen er et stort problem går det an å bruke grime når du ikke vil trene på båndtreningen eller bruke langline.  Det finnes også seler med feste foran (noen "vanlige" seler har feste på ryggen og foran i tillegg, så det er enkelt å flytte mellom"), slik at hunden blir snudd mot deg når den trekker. Igjen må dette brukes sammen med trening, men det gjør det litt lettere. Ellers ville jeg ikke brydd meg så mye om hva andre tenker og mener så lenge du gjør det som er best for hunden. Lykke til!
    • Er redd noen skal tro jeg er slem med han. Har en på ett år og som fortsatt drar i begynnelsen av dagens første tur. Dermed må jeg snu rundt mye og få han til og fokusere på meg. Overhørte naboen si jeg hadde antidra bånd på hunden til andre og det syntes jeg var skikkelig ubehagelig. Jeg bytter til kort bånd vist han drar i stede får og gå rundt med langline så jeg får mer kontakt bare. Ikke noe anti dra bånd ( vet ikke hva det er men går ut i fra hun mener strammehalsbånd noe han ikke bruker men han bruker halsbånd vist han skal gå der det er vann får han elsker og bade så slepper jeg at lykta på selen skal bli ødelagt. Kan ikke akuratt trene på dette inne og jeg må trene han på det. 
    • Usikker på om massiv fremgang i hverdagslydighet skyldes endring av metode, økt mental modenhet med mer impulskontroll, "varmen" (ikke veldig), eller en kombinasjon, men vi koser oss. Ikke en lyd på verken bussen, Posten eller Felleskjøpet i dag. Ble helt rørt av hvor flink han var til å sitte pent og pyntelig og vente uten labber på disken eller konsert. Å manøvrere pent mellom hyller med leker og tygg og snacks var deilig nok. Måtte nesten klype meg i armen da han bare var lydig ved disken også, begge steder. Det kom noen raptusbyks da vi nærmet oss hjemme igjen, men kjapt under kontroll med cue på en øvelse og en leke, og da det i neste øyeblikk kom et helt heat av saftige skinker i kondomdress på hjul -  bakfra - bare en meter fra oss, så satt han bare pent og pyntelig og så på de fly forbi uten impulser til å jage etter for å bite noen i rumpa. Amazing!  Godgutten 🥰
  • Nylig opprettede emner

×
×
  • Opprett ny...