Får eiere som ikke tar seg av hundene sine, fantastiske hunder?

[Linda=D]

jeg lurer bare på hvordan det kan ha seg sånn at de som ikke tar seg av hunden(e) sin(e) kan få hunder som er trygge og gode og ser ut som de har det godt, mens flere som virkelig bryr seg om hund over alt på jord og leser seg opp får problemhunder? (ikke alle hunder som har eiere som ikke tar seg av dem som er torfaste, trygge, osv heller da og er jo MANGE som virkelig kan hund som får helt fantastiske hunder)

er det fordi hundene til de hundegale opplever for mye? får for mye intrykk?...........

ble litt rotete men er bare noen tanker fra meg, så har lyst til å høre hva dere tenker om det??

[SusanneL]

Du er kanskje inne på noe med det å få "for mye", selv om det høres vannvittig ut..

For mye trening, for mamge krav, for mye miljøtrening, for mye sosialisering - kontra "akkurat passe" hvor hunden faktisk også må lære seg å "tenke litt selv" samtidig som eieren stoler blindt på den, eier "forventer" ikke at ting går galt - den regner med at alt går greit (og da gjør det som regel det også!)...

Susanne

[KarpeSkrotum]

Kan det være litt slik at de som gir f kanskje undertrykker hunden og ikke lar den få være hund, men et individ. Samtidig gir de f i å skrive noe negativt, for de bryr seg ikke om det heller, eller ikke ser det rett og slett.

De som bryr seg lar hunden være hund med de positive og negative tingene det er og da er det nok slik at hunder også har ting som vi ikke ser på som ok og 'problem', men som egentlig er ganske så naturlig fordi det er en hund og de som oss har sine 'nykker'. Når man bryr seg, så vil man jo så gjerne dele dette med andre og spørre om råd for hvordan takle dette. Derfor hører man da også kanskje mer 'negativt' fra de som bryr seg om hundene deres.

[Linda=D]

naboene (merk flere forskjellige) mine har hunder som bare er der. de blir ikke gått tur med, står bare ute eller ligger inne under en trapp osv. men likevel er de trofaste,trygge og helt fantastiske hunder. så her snakker jeg ikke om det man hører om men det man ser...

[Krelise]

Har faktisk lurt litt på det samme

Men kanskje det har noe med at endel "bare familiehunder" blir "vant til" for eksempel et lavt aktivitetsnivå. Så de bare ligger der og sover hele dagen, selv om de ikke har fått annet enn ut å tisse. De blir passivisert rett og slett. Familien til en veninne hadde en golden som bare fikk en rusletur rundt kvartalet i ny og ne. Hunden fikk aldri noe problematferd som jeg fikk med meg, den lå stort sett og sov. Og da er det jo lett å tenke at hunden ikke trenger eller vil ha mer aktivisering. Den ligger jo så fornøyd og sover...

En annen ting er jo at mange "vanlige" hundeeiere faktisk ikke ser, eller kjenner igjen, tegnene på understimulering eller stress. F. eks. kløing, slikking på labber og andre små ting som ikke gjør så mye ut av seg.

[KarpeSkrotum]

Tror også passivitet er et nøkkelord her.

[PsychoLynx]

naboene (merk flere forskjellige) mine har hunder som bare er der. de blir ikke gått tur med, står bare ute eller ligger inne under en trapp osv. men likevel er de trofaste,trygge og helt fantastiske hunder. så her snakker jeg ikke om det man hører om men det man ser...

Og om disse hundene bare ligger der, aldri er ute på noe spesielt osv, åssen kan man da vite at de egentlig er helt trofaste, trygge osv? Joda, trygge i sine kjente omgivelser og situasjoner, men åssen vet vi hvordan disse er i ukjente situasjoner der det kanskje kreves mer av dem?

Er vel ikke så store andelen "problemhunder" som er et problem hjemme i det kjente kjære? eller?

[Meg]

en annen synsvinkel: om en "vanlig" hundeeier (ola dunk) får en problem hund, så omplasserer han den eller avliver den. Spesielt engasjerte hundeeiere jobber med hunden.

[SusanneL]

Men ER de egentlig et problem for noen hvis de aldri viser det, da?

Om min hund var hysterisk redd for å fly i romferge ville jeg neppe engang oppdage det, og ennå mindre anse det som en problemhund pga det, liksom...

Susanne

[pippin]

Jeg tenker slik at noen ganger så forventer folk som er skikkelig hundeinteresserte alt for mye av hunden når de først får den. Og at det kanskje legges for mye press på den fra første stund av. Den skal være med på absolutt alt som skal skje.

Og at dette kan resultere i at hunden kan bli stresset fordi den hele tiden forventer at det skal skje noe..

Mens hos "vanlige" familier eller folk som er sånn midt på treet lar hunden få være hund innimellom også.. At den ikke trenger å gjøre noe hver eneste dag, men at den kan ta en dag å være seg selv helt ut. Gjøre hva den vil på en måte..

Litt vanskelig å sette ord på hva jeg tenker her..

[Margrete]

Jeg tror det handler litt om at vi kan for mye rett og slett. Vi ser etter signaler eller mangelen av disse, vi ser etter potensielle problemer, vi gjør for mye ut av trening og vi tenker for mye. Tror jeg.

Med andre ord jeg støtter meg på Susanne sine innlegg

[patricia]

Ja, jeg tror mange har en tendens til å hele psykoanalysere hunden, lete etter forrklaringer påomtrent alt bikkjedyret foretar seg. bare se i "et annet forum", jeg har aldri opplevd maken til problemfokusering, og mas om adferdseksperter, problemhundkurs m.m. Når folk lager stoooore problemer av at valpen tisser inne, valpen biter- hvordan skal det gå når dyret blir eldre og virkelig begynner å finne på ting?

Det som blir kjempestore problemer for noen, er naturlig oppførsel for andre. Jo mindere vi "bryr oss" - les lager oppstyr-jo roligere hundehold får vi. Vi skal selvsagt miljøtrene og aktivisere, men alle hunder har ikke det samme behovet.

[Tapper]

Det kan jo også være at de som har hunden "uten" adferdsproblemer rett og slett ikke vet at det hunden gjør er galt/unormalt/adferdsproblem, derfor får man bare høre at hunden er sånn og så flink osv. Men hadde en "skikkelig" hundeperson hatt hunden, så hadde de sett flere adferdsproblemer som bør tas tak i.

[Tiv]

Har ikke inntrykk av at de som gir f..har tryggere og bedre hunder enn de som hegner om alle sider ved kjæledeggen sin. Ser mange 'gir f..' hunder som eier takler dårlig. De kan ikke gå i bånd, utagerer på alt av hunder de møter om eier en sjelden gang tar seg en tur, vokter hus og hjem og raser mot alle som går forbi, bjeffer og bråker mens eier henger ut av vinduet og banner og sverter til det f..dyret og ber det reise til h...Eier snakker aldri om hunden, den er bare et dyr som eksisterer nedenfor trappa. De vet at hunden er vanskelig men de syns ikke problemene er noe å nevne, de har så liten interesse av det fordi hunden betyr minimalt i livene deres. Selvfølgelig finnes det snille hunder ved trappa, akkurat som de av oss som dikker og diller også har noen snille og trivelige hunder. Blir vel sånn; at når man engasjerer seg mye i en sak, ser man mange sider av den og snakker om de. Bryr man seg ikke, hva er da vitsen med å snakke, man har så mange andre mer viktige ting å tenke på.

[Linda=D]

disse hundene har eg ikke hørt eierne har snakket om eller skrytt av men jeg har opplevd dem selv. siden jeg er så hundegal så har jeg gått tur med naboene sine (som sårt har trengt det) og alle disse har vært trygge,gode, selvsikre osv. bortsettfra en som var redd for alt, men det jobbet jeg med så han ble mye tryggere og fungerte normalt på tur etterhvert. så som sagt jeg går ikke utifra hva eierne sier men hva jeg selv ser og føler.

naboene har også valgt helt feil raser til sitt "bruk" ene naboen hadde schæferhund (fikk ikke noe stimuli, turer osv), husky (er temmelig ny men den står for det meste ute) Dunker (unskyld utrykket men den ble smelfeit så når jeg begynte å gå med den så klarte den bare noen meter før hun var helt kaputt (det var henne jeg har gått mest tur med og jobbet litt med ang, redd for alt)og etterhvert gikk vi en-to timers turer flere ganger i uka) de har nå skaffet blanding av berner sennen og border collie (som bare står ute men er snill og god som dagen er lang) og en anna nabo har en blanding som jeg ikke husker hva er av men den er den som jeg tror har det best og får endel turer osv men ikke alt det den behøver...

[ida]

Den ene hunden vår er vokst opp på gata og blitt jagd fra hotell og hager med koster og brøling. Så sto han i en kjetting i tre måneder før han fikk komme inn og delte rom med en haug av andre hunder, før han endelig kom til oss bortimot et år gammel. Han er aldri blitt oppdratt, stimulert eller håndtert på noen som helst måte får han kom hit. Han er en superhund! Gemyttet er strålende, han har et vidunderlig språk og han gir blanke i langkoster og slikt. Krangling affiserer ham ikke det minste.

Den andre hunden vår har hatt en rimelig normal oppvekst må vi regne med, men ble levert tilbake til oppdretter som agressiv åtte måneder gammel. Siden har hun bodd hos oss og er trent og stimulert etter alle kunstens regler i fire år nå. (Svært som tiden går). Hun går og gjemmer seg når langkosten kommer fram, eller vi krangler (det blir litt høy stemmebruk innimellom med en fjortenåring i huset) og har sine diller og fobier der ute i verden.

[Brimm]

Nå leste jeg bare d 1. inlegget så vet ikke hva som er sagt, men vil nok ikke si at de som IKKE tar seg av hunden som får brae hunder d blir vell noe drøyt, men tror jeg fatter hva du skal frem til og tror d har mer med for mye MenneskeligGjøring av hunden sin og for mye "dalling" med den- La hunden være hund, er vell Veldig Viktig, d er jo urettferdig å gi den så mye menneskelige egenskaper - dere har sikkert møtt noen hunder som ikke kan hunde språket og som stadig kommer i trøbbel med andre hunder, d er jo som regel eiern sin feil -

[Midas]

Dette har jeg også lurt veldig på. Jeg undrer meg over hvor lydige og snille disse hundene er, mens jeg som har slitt meg halvt ihjel og gjort alt jeg kan for min gamle livredde hund ikke kom en cm lenger.... Hvorfor er hunder som eies av folk som ikke har det beste livet, så lydige og rolige og tillitsfulle?

Dyr speiler jo ofte følelsene og stemningsleiet til oss mennesker. Når vi får en valp i hus har vi tenkt på hvilken rase vi skal ha, snakket med oppdrettere, sett på andre hunder av samme rase, kjøpt inn masse utstyr, lest hundrevis av sider om hvordan og når og hvor, gledd oss søvnløse i åtte uker fra valpen ble født til den kommer i hus. Vi har planen klar for hva vi skal starte med, og hvordan vi skal gå frem for at denne hunden skal bli et bra samfunnsmedlem. Hvis vi ikke får til ting som vi hadde tenkt det blir vi frustrerte og skuffa over oss selv fordi vi ikke klarer det. Så begynner vi å forvente at hunden skal bjeffe på naboens katt, eller løpe etter biler what ever... Når vi forventer det når det kommer en katt eller bil, så merker hunden det. Den blir stressa fordi vi er stressa, og det gjør at den også endrer atferd. Jeg har hatt god erfaring med å forvente at ting går bra, og å gi hunden en sjanse til å gjøre det riktige, selv om den har gjort det gale en gang eller to. Kanskje er det nettopp det disse folkene gjør. De satser på at hunden følger etter de i tykt og tynt, de driter i å se hvordan hunden reagerer på mye folk, biler, trikker, busser osv. De går ut i fra at det går bra. Fordi eieren ikke viser hunden at den er stressa, så opplever hunden at dette er greit. Jeg kan med hånden på hjertet si i ettertid at mye av grunnen til at min Collie ble mer og mer redd var fordi jeg var redd og stressa for at han skulle reagere sånn. Jeg har tatt meg i å forvente at Dina klarer å være rolig i situasjoner som ikke hun er vant til. Jeg stoler på at hun ikke blir redd trikken og t-banen. Jeg stoler på at hun følger meg når jeg har henne løs, osv. Jeg har hvertfall prøvd å lære av mine feil, og jeg føler at mye av det jeg har gjort med Dina har gått så greit fordi jeg har satset på at det gjør det. Vi legger vår sjel i disse hundene våre, og kanskje burde vi tenke at; det ordner seg... litt oftere.

Edit for å si at jeg også tenker på hunder jeg ser ikke har det spesielt bra, og som jeg likevel ser er rolige og lydige og trygge. Jeg tenker ikke på de som eieren sier er rolige og trygge...

[ToNo]

Jeg tror Marit&Dina har veldig mye rett i det hun skriver her! Jeg har tilsammen hatt fire hunder, og hund nr. 1 (for mange år siden) hadde en del "fobier", helt sikkert pga. meg og min måte å oppføre meg på. Jeg var f.eks veldig redd for hester, noe som resulterte i at jeg omtrent stivnet når vi møtte hest langs veien. Prins hylte og bjeffet som bare det! Jeg forventet at han skulle utagere mot hannhunder, ettersom det skjedde etpar ganger osv. Jeg overførte min redsel til hunden rett og slett!

De to hundene jeg har nå er veldig nervesterke. De er ikke redd for noe, og tar alle situasjoner på strak labb. Jeg har forandret meg veldig mye i disse årene, og nå regner jeg liksom med at mine hunder takler saker og ting på en grei måte, hvilket de altså gjør! Jeg er heller ikke lenger så opptatt av eventuelle "rare" ting som hundene mine gjør, spesielt i valp/unghundtiden kan de jo ha de merkeligste ting for seg. Det går jo over etter en tid, tenker jeg.

Selv om det selvsagt finnes unntak fra regelen, altså hunder som virkelig har store problemer som må rettes på av fagfolk, så tror jeg at hvis man bare prøver å være mest mulig avslappet, og regne med at dette går bra, så gjør det ofte det!

I går opplevde forresten Wilma et heidundrende skolekorps for første gang i sitt liv. Vi sto langs veien da de kom forbi, og jeg skal si det låt! Særlig trommene. Jeg kjente det helt inn i ryggmargen. Wilma sto helt stille og logret! Jeg hadde ikke et øyeblikk tenkt på om hun kanskje ville bli redd, ja, jeg glemte egentlig hele hunden, ettersom jeg kjente etpar av ungene i korpset og vinket til dem. Men hun logret som sakt, ingen redsel å spore.

[Guest Snusmumrikk]

Dyr speiler jo ofte følelsene og stemningsleiet til oss mennesker. Når vi får en valp i hus har vi tenkt på hvilken rase vi skal ha, snakket med oppdrettere, sett på andre hunder av samme rase, kjøpt inn masse utstyr, lest hundrevis av sider om hvordan og når og hvor, gledd oss søvnløse i åtte uker fra valpen ble født til den kommer i hus. Vi har planen klar for hva vi skal starte med, og hvordan vi skal gå frem for at denne hunden skal bli et bra samfunnsmedlem. Hvis vi ikke får til ting som vi hadde tenkt det blir vi frustrerte og skuffa over oss selv fordi vi ikke klarer det. Så begynner vi å forvente at hunden skal bjeffe på naboens katt, eller løpe etter biler what ever... Når vi forventer det når det kommer en katt eller bil, så merker hunden det. Den blir stressa fordi vi er stressa, og det gjør at den også endrer atferd. Jeg har hatt god erfaring med å forvente at ting går bra, og å gi hunden en sjanse til å gjøre det riktige, selv om den har gjort det gale en gang eller to. Kanskje er det nettopp det disse folkene gjør. De satser på at hunden følger etter de i tykt og tynt, de driter i å se hvordan hunden reagerer på mye folk, biler, trikker, busser osv. De går ut i fra at det går bra. Fordi eieren ikke viser hunden at den er stressa, så opplever hunden at dette er greit. Jeg kan med hånden på hjertet si i ettertid at mye av grunnen til at min Collie ble mer og mer redd var fordi jeg var redd og stressa for at han skulle reagere sånn. Jeg har tatt meg i å forvente at Dina klarer å være rolig i situasjoner som ikke hun er vant til. Jeg stoler på at hun ikke blir redd trikken og t-banen. Jeg stoler på at hun følger meg når jeg har henne løs, osv. Jeg har hvertfall prøvd å lære av mine feil, og jeg føler at mye av det jeg har gjort med Dina har gått så greit fordi jeg har satset på at det gjør det. Vi legger vår sjel i disse hundene våre, og kanskje burde vi tenke at; det ordner seg... litt oftere.

Og der tror jeg du har et poeng. Det er ikke hvor mye man kan om hund som har noe å si, men hvordan man oppfører seg sammen med hunden. Folk som ikke har lest seg opp på alle problemene som kan oppstå tar det som en selvfølge at ting går bra. Men det betyr selvfølgelig ikke at man ikke skal søke kunnskap, det betyr bare at det ikke er hva man kan i teorien som betyr noe, men hva du gjør i virkeligheten. Jeg har stor tro på at egen selvtillit og "selvfølgelig oppførsel" har mye å si for å få trygge gode hunder.

I tillegg tror jeg vi snakker om noe så banalt og svenede som om man har "hundeteket" å gjøre. Det er selvfølgelig noe av det samme som hvordan man oppfører seg rundt hunder, men noen mennesker har et naturlig og godt forhold til hunder og oppførsel rundt hunder som man ikke nødvendigvis finner noen oppskrift på i en bok. Nå sier jeg igjen ikke at det er bra å ikke søke kunnskap, men jeg tror at i forhold til dyr finnes det noe mer. Noen får til alle sine hunder uten problemer og noen strever, må gå kurs og jobbe for å få gode hunder. Det handler om hvordan man er naturlig rundt hunden. Og det gjelder egentlig både i forhold til trening og i hverdagen.

Selvfølgelig kan det også ha litt med hvor mye hunder opplever også å gjøre, hvilke situasjoner de puttes i osv, men jeg tror faktisk det i stor grad henger sammen med hvordan eiern oppfører seg sammen med hunden. Det er jo folk i alle ender skalaen i fht hvor mye hundene opplever og får av aktivitet som både får dritthund gang på gang og som får fantastiske hunder gang på gang. Og til slutt henger det nok litt sammen med hvilke forskjellige forventninger man har til hunden. Det er kanskje ikke et problem for hvermansen om hunden er skuddredd, mens den mer aktive hundetrenern ser på det som et problem.

[trps]

Folkens - takk for alle innlegg i denne tråden!

Det er svarte natta - jeg går nå og legger meg - på randen av nye erkjennelser.

Jeg skal vurdere når jeg våkner i morgen om jeg stoler på hunden min - kan hende er det bare tillit som mangler.

I morgen skal jeg TRO at det er JEG som forventer at hun går av skaftet over katter, gjerne dreper kaniner og flyr på andre hunder etter at hun selv ble bitt her i høst.

Jeg kobler henne fri og sier "værsågod - jeg stoler på deg".

Deretter går jeg full av tillit hjem og sjekker forsikringen,

God natt og sov godt.

[Midas]

Folkens - takk for alle innlegg i denne tråden!

Det er svarte natta - jeg går nå og legger meg - på randen av nye erkjennelser.

Jeg skal vurdere når jeg våkner i morgen om jeg stoler på hunden min - kan hende er det bare tillit som mangler.

I morgen skal jeg TRO at det er JEG som forventer at hun går av skaftet over katter, gjerne dreper kaniner og flyr på andre hunder etter at hun selv ble bitt her i høst.

Jeg kobler henne fri og sier "værsågod - jeg stoler på deg".

Deretter går jeg full av tillit hjem og sjekker forsikringen,

God natt og sov godt.

Hehe, jeg tror kanskje ikke det var snakk om hunder som i utgangspunktet har et sterkt issue, som din hund kan virke som den har, det var snakk om. Jeg tror at vi kan skape en hund som reagerer på ting fordi vi forventer at den gjør det. Om du har en hund som dreper kaniner og angriper andre hunder blir saken nokså annerledes...

[trps]

"marit&dina": Du har selvfølgelig helt rett.

Min hund har "issues" - omplassering med "stygg" bakgrunn og uheldig siden ifht andre hunder.

Jeg har derfor reflektert en del over hvor enkelt det var i de andre hundeholdene mine: BC brukt i sauegjeting på gård i en bygd uten vei. Hundene var fritt med oss - eller ikke med oss - over alt, uten trøbbel av noe slag. Det eneste regimet var at de ble lært å gjete og at alle i bygda var enige om å skaffe tispe - så vi slapp parringsstyr. Et ideelt hundeliv.

Men når vi skulle til byen første gang f.eks - drev vi f.eks opplegg med båndtrening og sosialisering til byliv da? - nei - vi satte på kobbel og lenke og dro i vei: båt-bil-ekspressbåt - storbytrafikk - drosjer, busser og trikker - tog. De bare ble med dit vi skulle, liksom. rundt beina vår, ved siden av oss. Og jeg vet at jeg tenkte ikke tanken på at noe skulle være eller bli problematisk. Falt meg rett og slett ikke inn. Det hendte aldri noe heller.

Det fins en styrtmorsom og skarp bok-husker bare undertittelen "andaktsbok for hundeholdere" i farta - som bla reflekterer over dette med livet til hunder som lever med eiere som er mer "løse eksistenser". Om ikke dette er akkurat hva et hundeliv skulle være: Å streife rundt - gjerne i en liten løs flokk - på eget bestyr og tilpasning , i nærheten av en ustabil næringskilde.

Boka anbefales på det sterkeste!

[giancana]

Når en valp kommer i sitt nye hjem kan den lignes med en uslepen diamant, hva slags slipning den skal få er i stor grad avhengig av eieren. Og ettersom alle rådiamanter er forskjellig så behøver de forskjellig slags slipning for å bli "perfekte".

Noen hvalper kan være svært utadvendt - andre mer innadvendt. Innen en og samme rase. Og disse to individene er i behov av noe forskjellig opplæring/miljøtrening. Vanligvis anbefaler jeg nye valpeeiere å ta det rolig med hvalpen. Sett ikke igang masse voldsomme leker, stress og mas, la ikke barna herje med hvalpen. La hvalpen komme til deg for kontakt og ta ting som det kommer. Ta den gjerne ut på sosialisering, men ikke overdriv det slik at det MÅ skje noe hele tiden. Ta det pent og rolig - så får en en rolig og avbalansert hund.

Hvalpen har mange muligheter i seg, den kan bli sint, aggressiv, rolig, kjælen, kontaktsøkende, stressa, masete. Alt kommer an på hva en som eier ønsker å forsterke, og det er viktig at eier er klar over hva han/hun forsterker gjennom sin egen adferd. Dette er det ingen sselvfølge at folk flest forstår helt av seg selv - så ofte må det videre veiledning til.

[maserati]

en annen synsvinkel: om en "vanlig" hundeeier (ola dunk) får en problem hund, så omplasserer han den eller avliver den. Spesielt engasjerte hundeeiere jobber med hunden.

Tror du er inne på noe der, ja.

Vil forresten oppfordre alle hundeiere til å lese om dyrerettighetsaktivister som vil stanse all utnyttelse av dyr. I det legger de også brukshund og kjæledyr.

Sjekk linken og spre det til andre hundeeiere.

http://norskeforhold.wordpress.com/2009/05...er-dyreplageri/