Gå til innhold
Hundesonen.no

Hvilken farge er det mest av?


civga

Recommended Posts

Sort - siden jeg har sort riesenschnauzer. S/P Varianten er det svært få av i norge.

Er vel bare 2 oppdrettere som har hatt Salt/Pepper Riesen-kull i Norge de siste årene?

Sort med tegninger er den vanligste fargen for hovawarten.

Jeg er usikker på hvor utbredt blond og sort er i forhold til smt. (men jeg vil tippe at det er flere blonde enn sorte)

Sort med tegninger er det flest av, pga uansett (omtrent) er SMT den fargevarianten som man kan få uansett hvilke farger foreldredyrene har (spørs om blond/sort foreldre har anlegg for tegninger eller ikke, men som regel har en av de det).

Sort er det minst av.

Kort forklart har hovawarten disse "anleggene":

-ensfarget sort, uten anlegg for smt eller blond.

-ensfarget sort, uten anlegg for blond, men anlegg for smt.

-ensfarget sort, med anlegg for blond, uten anlegg for smt.

-ensfarget sort, med anlegg for blond og smt.

-Smt, uten anlegg for blond.

-Smt, med anlegg for blond. -Blond, kan kun gi ensfargede valper.

-Blond, med anlegg for ensfarget sort, med mindre den parres med en blond.

-Blond, uten anlegg for sort, med mindre den parres med en sort.

(utenom dette har man allelene som også virker inn på om en SMT får alle sine tegninger, eller om den mangler (f.eks på hodet, brystet osv...).

Lenke til kommentar
Del på andre sider

  • Svar 65
  • Created
  • Siste svar
Og det er "godt gemytt"? Red Cocker Rage Syndrom? Eller var innlegget av trps jeg quotet ironisk? :)

Nei, var jeg som misforsto.. Jeg har aldri hørt at røde/brune hunder har bedre gemytt enn f.eks sort, snarere tvert i mot ;)

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Sort med tegninger er det flest av, pga uansett (omtrent) er SMT den fargevarianten som man kan få uansett hvilke farger foreldredyrene har (spørs om blond/sort foreldre har anlegg for tegninger eller ikke, men som regel har en av de det).

Sort er det minst av.

Kort forklart har hovawarten disse "anleggene":

-ensfarget sort, uten anlegg for smt eller blond.

-ensfarget sort, uten anlegg for blond, men anlegg for smt.

-ensfarget sort, med anlegg for blond, uten anlegg for smt.

-ensfarget sort, med anlegg for blond og smt.

-Smt, uten anlegg for blond.

-Smt, med anlegg for blond. -Blond, kan kun gi ensfargede valper.

-Blond, med anlegg for ensfarget sort, med mindre den parres med en blond.

-Blond, uten anlegg for sort, med mindre den parres med en sort.

(utenom dette har man allelene som også virker inn på om en SMT får alle sine tegninger, eller om den mangler (f.eks på hodet, brystet osv...).

Takk for utdypning!

Litt OT, men i hvilken grad brukes pelsfarge i avlsarbeidet ? Er det fargekombinasjoner som er mer eller mindre ønsket?

Tenker da f.eks. på blond x blond, som jeg har inntrykk av sjelden (aldri?) forekommer?

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Hæ? Virkelig? Har du noe info om dette? :icon_confused:

*tenke det var ikke rart forrige bikkja var gal, han var jo svart* <_<

Gubba noa - nå håper jeg ikke jeg har rota meg inn i noe og blir "skutt" - jeg er bare "pianisten" - ikke forsker.

Men ja - kommentaren var ikke ironisk ment - mer som en undring og humoristisk kommentar i farta - men har faktisk lest dette flere steder hvor hundens tidligste hopehav - utvalget som ble gjort - med mennesker blir forklart. Som oftest nevnt som en vedtatt sannhet, uten forklaring.

Bergljot Børresen f.eks. - som jo er skikkelig etterrettelig, og som oppgir kildene sine bakerst i bøkene.

Innholdet i påstanden går gjennomgående omtrent så her: Når menneskene begynte å beholde valper i heimen, plukket de ut røde/rødbrune valper, fordi de skjønte at disse var mer menneskekjære / hadde et bedre temperant / var lettere å oppdra - ha med å gjøre.

Selv kan jeg ikke faglig vurdere gehalten av de studiene som er grunnlaget for påstanden, men jeg tror ikke det noe en hundeholder med erfaring på eksempelnivå, behøver å "protestere" på.

Som hundeholder - har jeg tenkt som du, har svart - og neste gang blir det "rødt" - i håp om et mindre "galt" individ. You never know og alle monner drar - haha!

Men altså - med en klype salt: de individuelle forskjellene vil vel likevel være størst ?, - antar jeg - på eksempelnivå.

I alle fall nå for tiden.

PS: en annen "greie" med farge - for interesssens skyld - sauer er instinktivt redde for mørke dyr. Så hvis man bor i sauestrøk og må ha en saueren hund, er det atskillig større sjanse for at sauene yter motstand- dvs ikke flykter / dermed gjøre valpen overmodig av jaktlykkke - dersom bikkja ikke er svart - helst lys/hvit/mye hvitt. F.eks typisk at det er gjennomgående lyse hunder i de gamle gjeterrasene = lettere å akseptere for saueflokken OG også mer usynlig for de villdyrene som vil prøve seg.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Takk for utdypning!

Litt OT, men i hvilken grad brukes pelsfarge i avlsarbeidet ? Er det fargekombinasjoner som er mer eller mindre ønsket?

Tenker da f.eks. på blond x blond, som jeg har inntrykk av sjelden (aldri?) forekommer?

Kort forklart: Blond x blond kan gi alle 3 fargene, MEN det man skal være klar over er at i neste generasjon vil veldig skjeldent de blonde være korrekt blond (ikke ha lysere pels hvor det ifølge rasestandarden SKAL være lysere pels, for ja, de blonde har "tegninger" de også). Samtidlig vil det være veldig store sjanser for at det kommer hunder med for mye hvitt om besteforeldrene er av en generasjon med blond x blond. Vet at det finnes flere slike blond x blond paringer/kull, men ingen avlsråd anbefaler 2x blond.

Helst ikke sort x sort heller, men de gir ikke samme grad av "lyse/hvite" blonde.

SMT x SMT kan kun gi SMT og blonde valper. Vet at det er registrert en sort i ett 2x SMT-kull, men denne hunden er en SMT med veldig dårlige tegninger.

Vil du lære mer anbefaler jeg den raseboken som klubben selger, den er på dansk og av en oppdretter (som også er spesialdommer). Der står det veldig mye om historien til rasen, samt en god del genetikk.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Gubba noa - nå håper jeg ikke jeg har rota meg inn i noe og blir "skutt" - jeg er bare "pianisten" - ikke forsker.

Men ja - kommentaren var ikke ironisk ment - mer som en undring og humoristisk kommentar i farta - men har faktisk lest dette flere steder hvor hundens tidligste hopehav - utvalget som ble gjort - med mennesker blir forklart. Som oftest nevnt som en vedtatt sannhet, uten forklaring.

Bergljot Børresen f.eks. - som jo er skikkelig etterrettelig, og som oppgir kildene sine bakerst i bøkene.

Innholdet i påstanden går gjennomgående omtrent så her: Når menneskene begynte å beholde valper i heimen, plukket de ut røde/rødbrune valper, fordi de skjønte at disse var mer menneskekjære / hadde et bedre temperant / var lettere å oppdra - ha med å gjøre.

Selv kan jeg ikke faglig vurdere gehalten av de studiene som er grunnlaget for påstanden, men jeg tror ikke det noe en hundeholder med erfaring på eksempelnivå, behøver å "protestere" på.

Som hundeholder - har jeg tenkt som du, har svart - og neste gang blir det "rødt" - i håp om et mindre "galt" individ. You never know og alle monner drar - haha!

Men altså - med en klype salt: de individuelle forskjellene vil vel likevel være størst ?, - antar jeg - på eksempelnivå.

I alle fall nå for tiden.

PS: en annen "greie" med farge - for interesssens skyld - sauer er instinktivt redde for mørke dyr. Så hvis man bor i sauestrøk og må ha en saueren hund, er det atskillig større sjanse for at sauene yter motstand- dvs ikke flykter / dermed gjøre valpen overmodig av jaktlykkke - dersom bikkja ikke er svart - helst lys/hvit/mye hvitt. F.eks typisk at det er gjennomgående lyse hunder i de gamle gjeterrasene = lettere å akseptere for saueflokken OG også mer usynlig for de villdyrene som vil prøve seg.

Tusen takk for info, det var veldig interessant. :icon_confused: Har ikke hørt om noe slikt før nemlig.

Kan hende det var sånn før i tiden, nesten i startgropen av hundeavl liksom, men at det ikke lenger er en sannhet i dag? (Selv om jeg sikkert kan si at irske settere bekrefter dette, for de er jo så snille atte..)

Det jeg derimot syns er interessant, er hvis man går motsatt vei, og altså selekterer for tamhet i stedet for farge. Da får man nemlig (hos rev, vel å merke!) flekker, de får hengeører, løpetid/brunst oftere osv. Men jeg husker ikke å ha lest noe om at de ble rød.. Belyaevs rever kan du lese mer om på wikipedia.

piebaldfox.jpgHentet fra denne siden.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Gubba noa - nå håper jeg ikke jeg har rota meg inn i noe og blir "skutt" - jeg er bare "pianisten" - ikke forsker.

Mitt mål er ei at skyte, jeg bare spør.

Men ja - kommentaren var ikke ironisk ment - mer som en undring og humoristisk kommentar i farta - men har faktisk lest dette flere steder hvor hundens tidligste hopehav - utvalget som ble gjort - med mennesker blir forklart. Som oftest nevnt som en vedtatt sannhet, uten forklaring.

Bergljot Børresen f.eks. - som jo er skikkelig etterrettelig, og som oppgir kildene sine bakerst i bøkene.

Jeg får ta deg på ditt ord om hennes etterrettelighet, selv om akademikeren i meg kjenner det klør av en slik påstand. Kilder kan som kjent misforstås, feilsiteres, misbrukes, feiloversettes, tas ut av sammenheng, ikke sees i kontekst, også videre. Men nok om det.

Innholdet i påstanden går gjennomgående omtrent så her: Når menneskene begynte å beholde valper i heimen, plukket de ut røde/rødbrune valper, fordi de skjønte at disse var mer menneskekjære / hadde et bedre temperant / var lettere å oppdra - ha med å gjøre.

Men hvordan skjønte de det?

Jeg har en rase hvis bunnfarge er sort, likevel er det en rase mange ser som tiltalende og har stor nååååh så søt-faktor, og ikke har vi noe mer gemyttproblemer på rasen enn røde hunder heller, så langt jeg kan se.

Kan det være noe så enkelt som at et par hunder var mer hengivne, trofaste og kosete, de var brune, de ble brukt i avl, de fikk brune valper, en beholdt de og det viste seg at de arvet mor og fars gode gemytt?

For meg blir dette litt i samme leia som blodhunden og ørene, eller høna og egget.

Selv kan jeg ikke faglig vurdere gehalten av de studiene som er grunnlaget for påstanden, men jeg tror ikke det noe en hundeholder med erfaring på eksempelnivå, behøver å "protestere" på.

Jeg anser meg som en hundeholder (hvis du med det mener en som eier en hund), jeg anser meg som en med erfaring, men jaggu protesterer jeg for det. Jeg beklager, mulig jeg mangler en del av teorien og burde lese boka, men jeg kjøper ikke sammendraget ditt.

For min faglige bakgrunn setter i hvert fall - som du ser - en del spørsmålstegn ved de utsagnene.

Som hundeholder - har jeg tenkt som du, har svart - og neste gang blir det "rødt" - i håp om et mindre "galt" individ. You never know og alle monner drar - haha!

Men altså - med en klype salt: de individuelle forskjellene vil vel likevel være størst ?, - antar jeg - på eksempelnivå.

I alle fall nå for tiden.

Mener du at du skal kjøpe rød hund neste gang, på grunn av den teorien? Betyr det at min rase hadde vært bedre hunder med en annen bunnfarge? Nei, jeg tror på arvelig gemytt, jeg tror på dårlig sosialisering, jeg tror på uflaks, jeg tror på dårlige eiere, jeg tror på feil hund til feil eier, jeg tror på sykdomsbasert uønsket gemytt, jeg tror på mye, men jeg tror ikke hårfargen styrer gemyttet. Det blir litt som at blodiner er teitere og morsommere, rødhårete er fyrrigere og hissigere, og sorthårede er... Ja, hva fankert er sorthårede?

PS: en annen "greie" med farge - for interesssens skyld - sauer er instinktivt redde for mørke dyr. Så hvis man bor i sauestrøk og må ha en saueren hund, er det atskillig større sjanse for at sauene yter motstand- dvs ikke flykter / dermed gjøre valpen overmodig av jaktlykkke - dersom bikkja ikke er svart - helst lys/hvit/mye hvitt. F.eks typisk at det er gjennomgående lyse hunder i de gamle gjeterrasene = lettere å akseptere for saueflokken OG også mer usynlig for de villdyrene som vil prøve seg.

Dette skal jeg si meg enig i - en må ikke være rakettforsker eller hjernekirurg for å se at flerparten av gjeterhundrasene er lyse.

For kuriositetens del, er dette en 2.000 år gammel beskrivelse av det som kunne vært en berner, hadde en hatt bevis for at rasen er så gammel (og berner er en gammel gårdshund, som skal vokte litt, gjete litt, trekke litt og kose litt):

“Jeg snakker nå om en stille vokter av våre husdyr. Finnes det et menneske som kan skremme vekk uønskede individer mer effektivt, en mer trofast følgesvenn, en mer ubestikkelig vokter av sin herre, enn disse hundene? Derfor skulle alle bønder holde sin egen hund, og gi den prioritet og ansvar over alle sine dyr. Den vil beskytte hans hus og gård, hans frukt, hans menn, familie og hans husdyr. For å få en effektiv vokter av gården må en velge en stor, imponerende og kraftig hund, som med kraftig, dyp stemme alene kan få uvedkommende til å flykte. Den skal være sort for å vokte huset, hvit for å vokte dyrene. Hunden som vil skremme vekk uønskede må være sort, for hvis en tyv kommer om dagen vil hans sorte, blanke pels fylle ham med frykt. Men kommer tyven om natten, vil sort farve gjøre den usynlig, og den kan angripe uten å bli sett. Hunden skal være firkantet, faktisk kortere enn den er lang. Hodet skal være imponerende stort, den mest viktige delen på kroppen. Ørene skal henge ned og øynene skal være mørke og avskrekkende. Brystet skal være hvitt for å fremheve dens bredde, og dermed vise styrke. Den skal ha lang pels, frambena skal være svært kraftige, bakbeina dekket med kraftig pels. Halen ikke for lang og den skal ha kraftige poter. Dens natur skal ikke være for vennlig eller for aggressiv. Er den for vennlig mot alle, gjør den ingen forskjell på gårdens folk og en tyv. Er den for aggressiv, angriper den gårdens folk. Den må ikke streife omkring, men holde seg på sin plass som er stedet den skal vokte. Den må være mer vaktsom enn ivrig, for da vil den bjeffe ved alle meningsløse tilfeller. Det er ikke noe galt om en hund er for tung og ikke rask nok, for den skal holde seg på sin plass. En buskap forflytter seg sakte.”

Forfatter den romerske Columella. Farge har betydning, symbolikk og signaleffekt. Men jeg tror ikke en hvit hund er en dårligere vakthund eller at en border collie med overveiende sort pels vil gjete dårligere.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Spennende saker dette..

Jeg har også lest en undersøkelse i Illustrert vitenskap for en stund siden(år).. At hunder som var mørke(sorte) havnet oftere i slåsskamp med andre hunder,og hadde større problemer med gemyttet..

Derimot var hvite- lyse hunder mindre tilbøylige til å krangle med andre hunder...

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Spennende saker dette..

Jeg har også lest en undersøkelse i Illustrert vitenskap for en stund siden(år).. At hunder som var mørke(sorte) havnet oftere i slåsskamp med andre hunder,og hadde større problemer med gemyttet..

Derimot var hvite- lyse hunder mindre tilbøylige til å krangle med andre hunder...

Kan det være fordi det er vanskeligere å lese kroppsspråket og mimikken til svarte hunder enn hvite hunder?

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Kan det være fordi det er vanskeligere å lese kroppsspråket og mimikken til svarte hunder enn hvite hunder?

Det er nok det som er greia ja. Men, så kommer det an på hvilke raser de har hatt med i undersøkelsen og da. Det er enkelte raser som lettere havner i "trøbbel" enn andre, og disse har gjerne sort som bunnfarge.

Men ser man på f.eks Cocker Spaniel, så er det de røde som har mest gemyttmessige problemer, noe de mener stammer tilbake fra to hannhunder som ble aktivt brukt i avl en eller annen gang (har kompendiet liggende ett eller annet sted i papirmølla mi).

Folk har gjerne også en tendens til å se på mørke hunder som mer skumle enn de lyse. Når det gjelder Labrador har flere eiere gitt uttrykk for at folk tar lettere kontakt derso de går med en lys/gul enn med en sort. Er den sjokolade blir de ofte kontaktet fordi folk lurer på hvordan rase de har, for mange har ikke hørt om at labben kommer i sjokolade.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Men ser man på f.eks Cocker Spaniel, så er det de røde som har mest gemyttmessige problemer, noe de mener stammer tilbake fra to hannhunder som ble aktivt brukt i avl en eller annen gang (har kompendiet liggende ett eller annet sted i papirmølla mi).

To røde hanner som ble importert fra England en gang i siste delen av 70-tallet, om jeg ikke husker feil :icon_confused:

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Flott innlegg "Emma" - interessant - god drøfting.

Det jeg for min del undrer meg over er "hvordan "skjønte" eventuelt forskerne det?", om jeg så må si, - dvs fant ut at de første jegerne hadde mest / bare ? hunder med rødaktig pels? - kan man finne arkeologisk funn av pels ? - så -hva er metoden her? - rent akademisk.

Kan det være mulig at de/forskere bare har "slått sammen" at siden villhunder stort sett er røde, og må ha eksistert samtidig med de første jegere, så........nei.. hm......det blir vel for "dumt"....?

Men, - vi kan komme til å le av oss selv over liksomkonklusjoner som å oppdrette eller velge hundetemperament etter farge, - fabulere og å være leken i fht "teorien" er i grunnen ganske underholdende - og man kan dessuten til og med slumpe borti å få økt bevissthet om ting, - som vel er.

-og takk for det.

Som du - antar jeg også at temperamentsforskjeller - i moderne tid - finnes mer på rase, slekt og på individnivå - enn noe annet (enn farge).- (se innlegget.)

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Arkivert

Dette emnet er nå arkivert og stengt for flere svar

  • Hvem er aktive   0 medlemmer

    • Ingen innloggede medlemmer aktive



  • Nye innlegg

    • Tok bilder i dag, med tanke på dagboken, og innså at det ikke er noe nytt å melde, utover ny frisyre. Spanielørene måtte vike i varmen. Nyfrisert Edeward i solnedgang   
    • Når du ber om en øvelse eller tar en strafferunde så belønner du bjeffingen med at det skjer noe. Så det beste er at det ikke skjer noe. Hva med å prøve konsekvent time-out i bilen? Eller lær å bjeffe på kommando og stoppe å bjeffe på kommando. Om du ber han om å slutte å bjeffe så husk å tell til tre før du belønner, ellers belønner du for tidlig at han er stille og han kan ta det som belønning for bjeff. 
    • Dytter denne opp. Her har jeg kontret forventingsbjeff med: "Legge i bakken" (forsiktig press i halsbåndet) og tatt en på stedet hvil. Ingen effekt utover tiden vi står i hvil, hvor han skuespiller avslappet for å komme videre, og begynner bjeffe igjen med en gang. Ignorert og ventet ham ut. Øker bare i stress. Bedt om øvelse (sitt/dekk/spinn/fot../) og så belønnet det med en leke for å gi ham litt godfølelse. Resultatet? Han ser bjeffing som et cue for å få meg til å utføre den adferden. Avledet med å ta en "strafferunde" rundt oss selv. Heller ikke effektivt utover i øyeblikket vi gjør det.  Gitt ham en kald skulder. Vist at jeg er skuffet og synes han er teit og snudd meg bort med et litt foraktelig fnys. Går opp i stress fordi han blir såret og synes jeg er urettferdig.  Jeg er clueless. Antakelig skulle en av disse metodene appliseres konsekvent, right? Det er antakelig veldig forvirrende med det random utvalget av ulike adferder fra meg - men hvilken er riktig å velge som en konsekvent reaksjon? Da hestene her ga ham sosial avvisning med foraktelige fnys og snudde ryggen til ham forstod han umiddelbart greia og responderte med å slutte bjeffe. Hvorfor har ikke det der samme effekten fra meg? Er det fordi jeg gir ham oppmerksomhet når jeg forstår/synes at han bjeffer av såkalte legitime årsaker? Jeg kan jo ikke slutte med det.   
    • Motviljen mot utgangsstilling fremstår som død, men puberteten truer i horisonten, så utsteder ingen dødsattest ennå. Livserfaring tilsier at Motviljen antakelig vil sprette opp av kista og flire: Trollollol! Å få utgangsstilling uten mat fremme, relativt stabilt, kun noe nøling akkompagnert av et oppgitt sukk før han kommer inn, når han vil jeg skal kaste en leke, det er hurtigere progresjon enn jeg forventet for noen uker siden.  Vi har en god periode ..så god at noe fokus nå er over på mindre viktige ting som sportsøvelser. Første sitt under innkalling serverte Eddis i forrigårs, på første forsøk. Det var et nydelig øyeblikk. Flere repetisjoner med stå under marsj, avstandskommando og sitt under innkalling var fine, i mine øyne. Verken han eller jeg er interesserte i hva en dommer synes om utførelsen vår, fordi mestringsfølelsen fra å tro vi er flinke er hva som driver oss. Mestringsfølelse og glede er superfood for motivasjonen. Fokus på hva som er feil medfører frustrasjoner, uteblivende mestring, dårlig stemning, dårlig samspill og ødelegger relasjonen - og hva er da poenget med å ha og trene hund?  Sitt begynte bli upålitelig. Hvorfor? Fordi jeg hadde glemt å være begeistret. Bare forventet å få sitt på cue og glemte bli genuint overrasket og takknemlig og begeistret av hvor flink gutt han er.  Av utfordringer vi nå har - skjønt det føles som et hån å bruke det ordet om vansker med øvelser til sport, da andre bruker det samme ordet om reelle problemer:  Spin - også kjent som snurr rundt.  Aner ikke lenger hva lyden betyr. Trenger håndsignal. Kommer konsekvent løpende inn for å gjøre det rett foran meg, hver gang jeg ber fra avstand. Bli-på-stedet håndsignal, som har vært en nøkkel til flere andre øvelser har foreløpig ikke hjulpet.   'Twirl' er et fullstendig ukjent begrep dersom ikke 'spin' kommer først. Verken ordet eller håndsignal gir ham noe forståelig hint. Her må det spinnes før det kan twirles. Sånn er loven.  Hva som må til for å få en lovendring - det blir spennende å finne ut av. Punkt 1 og 3 går seg sikkert til med mer trening, men på punkt 2 er jeg helt blank foreløpig. Ingen ideer om hvordan løse det der.  Heldigvis opplever Edeward en glede i øvelsene som ikke bare handler om belønningene. Han LIKER å spinne og twirle og rygge og gå mellom beina mine og sendes frem til target og sånt. Det er noe å gjøre. Arbeit macht frei. ..og det ser ut som utgangsstilling og gå fot også er i ferd med å kategoriseres som lystbetonte oppgaver en kan døyve eksistensiell angst og kjedsomhet med.  Bilde er vel obligatorisk. Relevans til konteksten mindre så. I denne tidsalderen er det ingen som leser en vegg av tekst uansett
    • Jeg ser ingen skam med å slite med å trene gå pent i bånd. Noe av det vanskeligste å få en hund stabil på. Ikke mål deg mot de som har fått det til eller la noen andre få demotivere deg med sammenligning. De har ikke din hund.  Du forteller ikke hvilken rase/blanding du har, men noen er virkelig vanskeligere/lettere enn andre. Av egen erfaring med veldig førerorientert hund, så hadde den standard stopp og snu metoden ingen effekt. Hunden tok det som en morsom lek. Det der var like interessant som å komme fremover.  Den jeg har nå kan ikke bare gå. Det er for kjedelig. Det som fungerer her er oppgaver, og de må gis fortløpende så han ikke rekker å kjede seg.  Belønning med lek er bedre enn mat på min. Energinivået er høyt, det blir mye stresshormoner når sterke forventninger til noe ikke umiddelbart blir innfridd og lek utløser endorfiner, som kontrer kortisol. Får ikke samme effekten av å belønne med mat, det risikerer jeg at stresset bare øker, dersom maten er av høy verdi. Min girer seg opp i forkant når han vet vi skal ut på tur, noe som resulterer i outbursts når vi kommer ut. Å leke litt før vi går avgårde, slippe ut litt damp på en kontrollert måte, det har en beroligende effekt.  At enkelte fnyser av verktøy som frontfestet sele og grime skal en ikke bry seg om. Det er mange profesjonelle som kritiserer disse verktøyene på sosiale medier, men de lever jo også av kunder som trenger hjelp med gå pent i bånd trening, så det gir mening, sant? Selv bruker jeg frontfestet sele heller enn halsbånd fordi min bykser impulsivt og ukontrollert. I tillegg til potensialet for skade på strupen er det sterkt ubehagelig for ham. En bykseraptus i halsbånd kan utvikle seg til et sinneutbrudd mot meg som holder båndet, noe som aldri skjer i selen.  Jeg har begynt trene min på å gå med grime fordi han nærmer seg pubertet og er stor og sterk. Bedre føre var enn etter snar om han plutselig endrer personlighet overfor passerende hunder - men min er ulik i ulike miljøer. Grime kan brukes i bymiljø, hvor han ikke bykser, men så har vi andre typer omgivelser hvor jeg ikke tør bruke grime før byksing er en utslukket adferd, av samme grunn som jeg bruker sele istedenfor halsbånd.  Også: det er alltid lys i enden av tunnelen. Alderen din er i er verste perioden, synes jeg ihvertfall. Teflonbelegg på hjernen og lite mottakelig for ny læring, glemmer ting den kan, selektiv hørsel, lett distrahert, nysgjerrig søkende på omgivelsene, ... Mye blir bare bedre "av seg selv" senere, når mer moden. 
  • Nylig opprettede emner

×
×
  • Opprett ny...