Jump to content
Hundesonen.no

Når man skaffer seg hund.....


Linda Kristin

Recommended Posts

Etter å ha sett mange annonser på nettet om hunder som omplasseres og selges grunnet forandringer i familien, de er for små/store til å brukes til det man hadde tenkt og diverse andre grunner lurer jeg på hvorfor man skaffer seg hund.

Hvorfor skaffet dere hund??

Og når dere har skaffet hund, hvor langt går dere for å beholde den til tross for nye familiemedlemmer eller endret livssituasjon??

Jeg beklager virkelig, men når jeg kommer over en annonse hvor man selger hunden etter 6 mnder fordi den ikke passer inn i det man vil gjøre med den og hunden da er tre år så syntes jeg dette er litt trist. :lol:

Når jeg køpte meg Cesar så var det fordi jeg ville ha han. Og at JRT kan egne seg til jakt er en gode for min samboer, men hvis Cesar ikke vil eller er interessert i jakt så ser jeg ikke på det som en grunn til å selge han.

Dette er ihvertfall min mening. Setter pris på deres. :D

Link to comment
Share on other sites

  • Replies 74
  • Created
  • Last Reply

Her er det også på godt og vondt, vi har tilogmed bestemt hvem som tar bikkja og hvem som tar katta hvis det skulle bli samlivsbrudd.

Det skal mye til før vi gir han opp, han er tross alt et familiemedlem, og bør jo behandles deretter.

Jeg kan ikke skjønne folk som gir bort bikkja etter kort tid pga tilsynelatene små grunner, men alle takler ikke alt, og alle har vel heller ikke tenkt igjennom hvor mye jobb det kan være med en hund, spesielt de første to tre åra.

Link to comment
Share on other sites

Desverre er det mange som kjøper hund pga mote osv, når hunden kommer i puberten, og blir stri, gidder de ikke mer.

Mange kjøper for barnas skyld, barna sitt ansvar osv. Omplasserer de når barna ikke gidder mer.

De kjøper raser de ikke har peiling på, legger ikke ned arbeid i de osv!

Blir ganske sinna når de kjøper på impuls og tror alt ordner seg av seg selv. Oppdretterene skulle blitt mer kyniske mtp hvem de selger til osv :lol:

Mine 2 er "barna" mine, kommer ALDRI til å omplassere de.

Kan ikke forestille meg ett liv uten hunder jeg nei :D

Link to comment
Share on other sites

Jeg tenker at det handler om folk som ikke har forberedt seg godt nok og har kjøpt hunden på impuls, mer eller mindre. Dette tenker jeg er mesteparten av de som omplasserer hunder i ung alder. Er mange rottiser som blir omplassert i ung alder, det vil si under to år.. De kan være veldig strie i denne perioden og jeg tenker som så at folk rett og slett "får for mye" og ikke var forberedt på at det skulle bli såpass mye arbeid. Disse menneskene burde forberedt seg bedre før de fikk rasen. Før jeg fikk rottis hadde jeg "bare" hatt cavalier først.. Tok meg god tid til å lese bøker, snakke med rottis-eiere og oppdrettere før jeg bestemte meg, til tross for at jeg alltid hadde likt rasen.. Det går jo ikke an, i mine øyne, å kjøpe en rase bare på bakgrunn av at man syns den er fin/tøff eller lignende.. man må sette seg inn i egenskapene til rasen...

Blir også litt oppgitt over mennesker som plutselig finner ut at de er allergisk mot hunden.. eller at ungene er det.. Hva med å finne ut om man er allergisk før man skaffer seg hund?? Er vel bare en enkel test hos legen? Før jeg fikk Bea så testet min sambo seg for allergi! Han er allergisk for diverse andre ting og da er det lurt å teste seg, spør du meg..

Tror likevel det finnes en annen type omplasserer der ute.. De som virkelig har prøvd alt for å få hundeholdet til å fungere og innser sine begrensninger. Som ønsker at hunden skal komme til noen som har litt mer peiling og som kan hjelpe hunden til å få et godt, fullverdig liv. Da tenker jeg gjerne på hunder med ulike atferdsproblemer eller lignende.. som nybegynnere ikke klarer å hanskes med like lett som erfarne hundefolk. Dette ser jeg annerledes på.. er vel bedre at hunden får hjelp hos erfarne folk enn at den blir hos sine eiere?

Selvsagt.. om det var meg det var snakk om, hvis min hund skulle få noen store problemer, så ville jeg nok gjort alt som stod i min makt før jeg ga henne fra meg.. Og i mitt hode er hun hos meg for alltid.. Hvis det feks skulle vise seg at hun ikke lenger kan brukes til rundering og slike ting, feks om hun hadde sterk HD, så ville jeg ikke omplassert henne av den grunn. Nå er hun nettopp røntget fri da, og det er jeg jo overlykkelig for :lol:

Link to comment
Share on other sites

Oppdretteren til min hund sa en ting jeg må si meg ganske enig i;

Man slenger jo ikke bare vekk ungene sine fordi om de kommer i puberteten, det blir skilsmisse eller på annen måte endring i livssituasjonen!? Micko er ett viktig familiemedlem og det nærmeste jeg vil komme en unge :lol: Så jeg kommer til å strekke meg laaaaangt for å gi han ett lykkelig liv, HOS meg.

Link to comment
Share on other sites

Fordi man har lyst på den fantastiske vennen du ser naboen har. Du ser andre bekjente har.

Dessverre for noen så blir rasen feil, andre blir individet feil.

Slik er det bare. Synes christin45's oppdretter sa det på en fin måte; man må bare "sloss" seg gjennom de verste tidene. Forskjellen med en hund er jo at hvis vi skal se meget realistisk på det, så er den BARE EN HUND, og hvis livet faktisk blir så forjævlig kjipt av å ha den, så er det beste for både deg og bikkja og skilles.

Link to comment
Share on other sites

Ved et samlivsbrudd tar jeg hunden og han (samboer) katta.

Jeg ville ha hund av mange grunner. Flyttet ut en uke før skola begynte og merket jeg ble deprimert. Tok ikke noen hunder med meg hjemmefra, på grunn av størrelse. Tomheten i leiligheta ble og er kvelende, selv om vi nå har en diger kattunge på tre og et halvt kilo som tørner rundt. Jeg er ikke noe katte-menneske, jeg, og katter har ikke noe innvirkninger på meg selskaplighets messig. Først og fremst vil jeg ha hund som selskap, men også fordi jeg ikke har noen hobbyer og ønsker å ha noen å følge opp, gi kjærlighet og omsorg til rett og slett. Trenger liv i leiligheta mi også om samboeren min er på jobb eller ikke. Det er en hund som blir hos meg til han enten blir for syk til å trives eller når alderdommen tar ham. På en måte tenker jeg hund som barn. Man sender ikke ungen sin vekk etter tre år fordi ungen blir for stor for leiligheta eller ikke passer inn i livssituasjon :)

Link to comment
Share on other sites

Takk og lov så står hunden i mitt navn og jeg bor alene enda så alt er bare fryd og gammen. Men en ting er sikkert at jeg kommer aldri til og gi bort, eller omplassere hunden min. Min lille hjerteknuser og her tar vi alt som det kommer!

En hund er ikke noe leketøy!

Link to comment
Share on other sites

Om man får et barn som er hyperallergisk og har hund fra før mener du?
Da må man jo selvsagt kvitte seg med hunden, dersom ikke f.eks PetalCleanse (?) vil bedre situasjonen. Men hadde jeg møtt en fyr, og vi var helt i starten av et forhold da det viser seg at han er allergisk - ja, da er ikke valget vanskelig. Det finnes nok av gutter å forelske seg i - hund kan jeg ikke leve uten. Haha, så nerdete det høres ut, men slik er det bare.
Link to comment
Share on other sites

Hva om dere r et barn som er hyper allergisk da?

Her i gården blir det ingen barn, så det slipper jeg å tenke på :)

Da må man jo selvsagt kvitte seg med hunden, dersom ikke f.eks PetalCleanse (?) vil bedre situasjonen. Men hadde jeg møtt en fyr, og vi var helt i starten av et forhold da det viser seg at han er allergisk - ja, da er ikke valget vanskelig. Det finnes nok av gutter å forelske seg i - hund kan jeg ikke leve uten. Haha, så nerdete det høres ut, men slik er det bare.

Ja, jeg skulle vært rimelig forelska for at Micko måtte bort ja.. Så forelska tror jeg ikke det er er mulig for meg å bli :D Jeg har jo tenkt at hund skal være en stor del av livet mitt, resten av livet, så mann som er allergisk eller ikke liker dyr hadde nok ikke vært særlig aktuelt.

Link to comment
Share on other sites

Hva om det blir forandringer i livssituasjonen da? Hva om hele hundeholdet blir presset til å bli omlagt pga barn og familie? Jeg måtte selv omplassere hovawarten min for fire år siden, da yngste sønnen min ble født.. Vi hadde da flyttet til en annen kant av landet, hvor jeg ikke kjente så mange, og det ble håpløst å kombinere baby/småbarn med hundeholdet.. Hun krevde MYE trening, og var ikke fornøyd med å tusle i parken etter barnevogna, og tilslutt ble hun så stresset at hun sto klar og pep og skalv utenfor døra bare vi reiste oss for å gå på do.. Da bestemte vi oss for å omplassere henne til noen som kunne bruke henne aktivt.. FØR jeg fikk minsten bodde vi på hjemplassen min, og jeg hadde en mamma som stilte opp som både sjåfør til hundetrening og barnevakt. men disse mulighetene ble borte da jeg flyttet..

Frida bor nå hos et voksent ektepar som har masse tid til henne og som trener henne aktivt både fysisk og psykisk :)

Link to comment
Share on other sites

Ja

I og med at jeg ikke har barn så syns jeg det er vanskelig å sette seg inn i, men likevel en situasjon jeg må tenke på siden jeg har planer om å få barn om noen år..

Syns det er vanskelig jeg.. men hvis det virkelig står på livskvaliteten til barnet, og det ikke er noe som kan ordnes på noen som helst måte (er vel medisiner og sånn til allergi? ).. da må man jo bare omplassere? Barnets helse og velvære kommer jo før hundens.. og man kan jo ikke vite på forhånd om man vil få hyperallergiske barn.

Forøvrig har jeg ei venninne som er allergisk men som vokset opp med flatcoat i hus, nå er ikke hun hyperallergisk, hun kan fin feks besøke meg, men tar gjerne mer medisin først..

Har null peiling på allergi jeg altså, så bare uttaler meg etter det jeg tror her.

Link to comment
Share on other sites

Tror det har litt med interessen å gjøre også, jo mer interessert man er i hund jo mer naturlig blir det å finne løsninger. Man har da også gjerne et miljø hvor man kan søke hjelp.

Hvermansen er like fullt glade i dyra sine, men uten den store interessen vil ting fort føles vanskelige og man gir fortere opp.

Link to comment
Share on other sites

Tror det har litt med interessen å gjøre også, jo mer interessert man er i hund jo mer naturlig blir det å finne løsninger. Man har da også gjerne et miljø hvor man kan søke hjelp.

Hvermansen er like fullt glade i dyra sine, men uten den store interessen vil ting fort føles vanskelige og man gir fortere opp.

Ja, du sier noe.. Er nok veldig sant tror jeg :)

Link to comment
Share on other sites

De fleste vet at medisiner ikke er noe grei løsning i lengden, og selv om medisiner kan bidra til økt livskvalitet, så har medisiner også sine biirkninger, og personlig ville jeg ikke latt mitt barn bli proppet med medisiner for at jeg skulle beholde hunden.

Mange allergikere tar f.eks zyrtec om de skal på besøk til noen med hund eller katt, men zyrtec - selv om den er reseptfri, har også sine bivirkninger: Mange blir veldig trøtte av den og enkelte kan ikke kjøre bil f.eks pga. nedsatt reaksjonsevne.

Man skal ikke ta sorger på forskudd, men siden ts går hardt ut mot de som omplasserer hundene sine, og noen aldri ville omplassert sine hunder, så måtte jeg spørre om dette med allergi hos barn.

Man må også vite, at man kan havne i mange forskjellige situasjoner som man ikke hadde trodd ville dukke opp, men som vil kunne føre til at man faktisk må omplassere hunden. Livet har ingen fasit, og man vet aldri, uansett hvordan man planlegger. Eneste man vet med sikkerhet (enn så lenge) er at vi en dag alle skal dø.

Link to comment
Share on other sites

Man skal ikke ta sorger på forskudd, men siden ts går hardt ut mot de som omplasserer hundene sine, og noen aldri ville omplassert sine hunder, så måtte jeg spørre om dette med allergi hos barn.

Man må også vite, at man kan havne i mange forskjellige situasjoner som man ikke hadde trodd ville dukke opp, men som vil kunne føre til at man faktisk må omplassere hunden. Livet har ingen fasit, og man vet aldri, uansett hvordan man planlegger. Eneste man vet med sikkerhet (enn så lenge) er at vi en dag alle skal dø.

Skriver under på den! Dessverre så kan det dukke opp situasjoner der noen må se seg nødt til å omplassere hunden sin, uansett hvor vondt det måtte være. En skal ikke se ned på og kritisere dette før en vet med sikkerhet hva som er grunnen til at hunden velges omplassert. En endring i familiesituasjon kan være så mangt, det er ikke alltid snakk om skillsmisser. Det kan også være alvorlig og uventende sykdom som f.eks kreft. Ikke alle vil skrike over seg å skrive i en annonse at de har fått kreft, å skriver litt mer anonnsevennlig med akkurat disse ordene som "p.g.a familiesituasjon må vi desverre...."

Barn blir også bortadoptert. Grunnen til dette er som regel at en vil barnets beste, å at barnet skal vokse opp i trygge og gode familieforhold. Nå er det ikke mange som adopterer bort barna sine her i landet lenger, men det har vært slike tider her også. Å det har som regel væt meget gode grunner til det.

Hva ville dere gjort om dere fikk beskjed om at dere hadde fått en dødlig sykdom, hunden du har er bare ett år gammel å har potesiale til å bli en meget god hund i de rette omgivelser, med rett pleie og med de rette menneskene, hadde du da heller sett den leve ett opptimalt liv til en person du vet hadde tatt godt vare på den, eller hadde du enkelt og greit fått dyrlegen til å satt en sprøyte på den? :)

Link to comment
Share on other sites

Jo det å få hund er på godt og ondt...

Hvis min kjæreste skulle være allergisk, da ryker han- beklager- klarer meg uten det..

Hvis noen av mine tanteunger blir ekstermt allergiske- vel da kan de ikke besøke meg mer,og jeg må være veldig påpasslig når jeg er der...

Men hva hvis jeg blir allergisk? Kommer til å strekke meg ekstremt langt- heller ha det vondt fysisk enn drepen psykisk uten hund.

men jeg har også måtte omplassere en hund- en omplasseringshund jeg fikk- jobbet med henne i tre måneder- og det var ingen kjemi- vi likte hverandre virkelig ikke...Så ho bor nå på gård

Og jeg har avlivet hunder når de ikke følger eller tåler det jeg krever av en hund...

Link to comment
Share on other sites

hjelp. Her var det mange sterke meninger. Og jeg forstår at en del av menneskene bak dem aldri selv har vært i en situasjon der omplassering kanskje er eneste utvei. For det kan nemlig skje ting som gjør at hunden enten MÅ bort eller har det bedre hos andre. Hunder er tilpasningsdyktige dyr, og de fleste klarer fint å tilpasse seg et nytt hjem (ikke savner de den tidligere eieren heller).

Men at noen kanskje tar "litt lett på det", og omplasserer så fort de merker litt motgang, ja det er en annen sak. Men så er det jo slik da, at er man så lite motivert for å jobbe med hunden, så er det vel også da bedre at den kommer til andre.

Link to comment
Share on other sites

Hva om dere r et barn som er hyper allergisk da?

Vel, barnet hadde fått bli, om det er det du lurer på? :):D

:P

Fra spøkelse til alvor; jeg skjønner at situasjonen er hypotetisk, så jeg skal prøve å svare så seriøst jeg klarer.. Først hadde jeg nok prøvd å funnet ut hva ungen reagerte på (har hørt noen kan reagere på pels, andre på spytt). In the long run ville jeg vel ha valgt røytefrie hunder om ungen reagerte på pels, og håpet at dette var nok. Hvis ikke ville jeg prøvd å delt huset - hundene fikk være i en del, og ungen i den andre, og prøvd å sett om det gikk an å finne en løsning slik. Hvis ikke, hadde jeg, optimalt sett i en perfekt verden, prøvd en slags ute-løsning for hundene. Jeg måtte ha flyttet og skaffet meg bedre muligheter for "utehold" av hundene, men pytt sann! Jeg ville vel også ha prøvd ut noen løsninger/medisineringer for ungen, men jeg er generelt ikke fan av masse medisin. Hadde ikke dette fungert (herunder at hundene hadde trivdes med den nye situasjonen), hadde jeg nok omplassert, eller kanskje satt ut på fôr eller noe sånt. Men helt ærlig; å tenke på at man kan få en unge som er så allergisk at h*n må ha adrenalinsprøyte for å overleve et hundehår i grøfta, er virkelig deprimerende.. Siden jeg ikke er overstadig begeistret for små barn, er det fryktelig lett for meg å akkurat nå, å si jeg antageligvis ville returnert ungen, med beskjed om en alvorlig fabrikasjonsfeil..! :P

Link to comment
Share on other sites

Guest Gråtass

ja det er liksom worstcasescenario med barn, men hva om det er andre tilfeller i livet som oppstår? Man får tilbud om sin drømmejobb, men den er på et annet kontinent? Man har en hund man egentlig ikke er fornøyd med? Man har flere hunder, men som ikke fungerer til arbeidsoppgavene sine, skal man sette tjenestehund stillingen på vent i 15 år til den hunden du har, men som ikke egner seg dør og man kan kjøpe en ny? Jeg syns at det er fint at man er reflektert og ikke vil tenke tanken på å kvitte seg med bestevennen sin, men for noen så er ikke hunden bare en bestevenn, den er ett arbeidsverktøy som man er helt avhengig av, da holder det ikke med høy kompis faktor liksom..

Det er så mange situasjoner som kan oppstå og jeg er helt sikker på at det er de færreste som kvitter seg med en hund med lett hjerte. Som regel er det nada problemas for hunden, men eiere har en tendens til å lage mye unødvendig hysteri.

Link to comment
Share on other sites

ja det er liksom worstcasescenario med barn, men hva om det er andre tilfeller i livet som oppstår? Man får tilbud om sin drømmejobb, men den er på et annet kontinent? Man har en hund man egentlig ikke er fornøyd med? Man har flere hunder, men som ikke fungerer til arbeidsoppgavene sine, skal man sette tjenestehund stillingen på vent i 15 år til den hunden du har, men som ikke egner seg dør og man kan kjøpe en ny? Jeg syns at det er fint at man er reflektert og ikke vil tenke tanken på å kvitte seg med bestevennen sin, men for noen så er ikke hunden bare en bestevenn, den er ett arbeidsverktøy som man er helt avhengig av, da holder det ikke med høy kompis faktor liksom..

Jeg tror det kommer helt ann på hvordan man har hund, som Gråtass her sier, og at feks politihunder blir "byttet" ut om de ikke duger er jo ikke til å se bort i fra,det er til å med en nødvendighet, Men det er et minimum av disse hundene som ligger ute til omplasering. De hundene som ligger ute er (i mine øyne) mye unge hunder, og av og til også valper av ymse raser (altså, den jevne familiehund)! Og omplaseringsgrunnen som går igjen er til gangs "for liten tid til hunden" eller "endret familiesituasjon" Jeg himler med øynene når det ligger ute valper som er 14-15 uker som eier "ikke har tid til" Hvorfor skaffer man seg hund i det store og hele da? I mine øyne er det kun uansvarlig oppførsel! <_<

For meg ville det vært absolutt utenkelig å omplassere min hund pga "tidsmangel" eller "endret livvsituasjon" Min prioritet ligger hos hunden, sånn har det vært siden jeg kjøpte henne, og sånn kommer det til å være til hun ikke er mer! Det er naturlig for meg å si nei til ting (som feks en dritbra jobb) om det tilsier at hunden må lide for det!

I tillegg så har jeg gardert med med famile, som kan passe hunden (også over en lengre periode) om noe spesielt kommer opp.

Jeg ville aldri omplassert min hund, jeg hadde vridd verden så en løsning hadde rent ut, men det er meg.. Jeg kan ha en viss forståelse for at andre ikke gjør det samme! Det er ofte lettere å ommplassere hunden enn det er å finne at bedre sted å bo, en annen arbeidsrutine osv Det er tross alt "bare" en hund for mange!

Jeg tror heller ikke hunden tar stor skade av å bli omplassert, jeg ser heller på prinsippet.. Har du skaffet deg hund, så vet du at den forhåpentligvis lever i 10-15 år, og bør ta konsikvensene av dette!

Men som sagt, dette er bare mine tanker :P

Link to comment
Share on other sites

Archived

This topic is now archived and is closed to further replies.

  • Recently Browsing   0 members

    • No registered users viewing this page.



  • Nye innlegg

    • Du og du så flott han er😍😍
    • Tusen takk! Dette var veldig oppklarende!😊😊
    • Det finnes en sensitiv-utgave av Hill's i/d, kanskje hunden din tåler den? Litt avhengig av hva hun er allergisk mot.
    • Prøver å ignorere det faktumet at det kommer en pubertet... Ikke bare én, men to, faktisk. Tjohei! I mens koser jeg med med Ild (7mnd) som har begynt treningen sin som gjeterhund, hun har tent til og viser at hun er litt unghund allerede. Også denne lille spiren da, Pod (3mnd), det skal bli spennende å se om det blir noe av han også. Link til video
    • De fleste gjeterhunder har en lavsesong mellom innsett på høsten og lamming/beiteslipp på våren, det er helt normalt. Så det ser jeg ingen utfordring med, om man har andre aktiviteter hunden kan bedrive i tillegg Bare vær klar over at det å trene en gjeterhund tar mye tid og innsats, især om man ikke har gjort det før. Man må også forvente at det for din søster ikke bare er å overta hunden, også hun må trene og bli kjent med den. Det sagt, så må det da være en midt-i-blinken løsning, om hun ikke kan ha hund selv og dere likevel vurderer rasen. Som tips er å ta kontakt med lokale gjeterhundlag for bistand, og for all del kjøp valp etter foreldre hvor BEGGE er godkjente gjeterhunder, ikke bare annonsert som 'den gjeter'. Mine har lavsesong på vinteren, selv om vi prøver å ha tilgjengelig trening, så er det lite arbeid for dem og ikke alltid vær og føre spiller på lag. Vi driver da med litt annen trening sporadisk, og passer på å holde kroppene deres fysisk i gang med trekk og tur. Vi gleder oss alltid til våren! I høysesong både jobber og konkurrerer dem aktivt, da har vi lite tid og overskudd (for min del) til annen trening. Det sagt, så er en velbalansert border collie fullt i stand til lengre perioder med ro og lite aktivitet, man burde bare ikke ha det som utgangspunkt når man går til anskaffelse av rasen. Veit ikke om det var svar på spørsmålene dere skulle ha, men!
  • Nylig opprettede emner

×
×
  • Create New...