Gå til innhold
Hundesonen.no

Recommended Posts

Skrevet

Så befant jeg meg på café da. Sammen med en venninne, midt i en samtale om dyretolking av alle ting. Hun hadde nettopp vært og hørt på hundene sine nemlig, og var i fyr og flamme over å ha fått ny innsikt. Jeg derimot ytret ord som humbug og kvakksalveri. Jeg er jo i troen om at hunder er hunder, og folk er folk. For selv om vi lever sammen, så bor vi i to forskjellige verdener alikevel.

Men venninnen insisterer, for dyretolken kunne umulig vite alle sannhetene hun predikerte på forhånd. Og det er visst en sånn regel med dyretolker, at man ikke tror det før man har prøvd det selv. Så? Skal man bite i det sure eplet?

Ja, man skal det! Tihi! Jeg føler meg så vågal og rebelsk! Jeg flesket til, tok sats og gjorde noe så politisk ukorrekt som å bruke penger på noe jeg av prinsipp ikke har trua på. Jeg bestilte time! Dypp meg i tjære, rull meg i fjær og heng meg på korset folkens. For et slikt svik har ikke verden tidligere sett. Jeg brøt mine egne prinsipper, jeg er det mareritt er laget av.

Så mye skal være sagt, det var faktisk ikke helt uten nerver at jeg satte meg ved siden av sambo i bilen. For om resultatet ble noe annet enn det jeg tenkte ville det seriøst ha føkka med virkelighetsoppfatningen min.

Om jeg satte meg ned og dama serverer den ene sannheten etter den andre om bikkja mi, enn om alt hun sier stemmer? Skal de liksom være små kvalme, kompliserte menneskekopier på fire bein? Med ordforråd, deduktiv evne og ettertanke? Finnes det mennesker som kan ha inngående terapitimer med hunder? Fortelle dem at årsaken til hjemme alene-problemene er at pappa stakk fra mamma bare en time etter sædavgang, og at det unektelig er et voldsomt urettferdig svik. Men at nå kan tolketuten fortelle dem at matmor er glad i dem alikevel, og at hun gjør ikke annet enn å tenke fine tanker om dem mens hun sitter på kontoret og savner dem. Så de trenger ikke være redde lengre, og så funker det helt magisk! Hva om min rasjonelle sans driver gjøn med meg, og dyretolking er en vitenskap?

Men har man sagt alfa, så må man si beta. Så vi troppet opp, og Töddel fikk et talerør. Det var hans gave fra meg.

Og hva har så en hund som Töddel å fortelle til et par symbolske ører? Vel, det var en interessant totimers reise igjennom Töddels bevisshet det skal være sikkert og visst. Jeg har alltid tenkt at Töddel som ...ehrm... intellektuelt utfordret jeg, men så feil kan man da altså ta. For jammen har han ikke intrikate følelser, komplekse meninger og en bevissthet som så og si overgår min.

La meg si en ting om Töddel. Alt han gjør, det gjør han til gangs. Med liv og lyst i hver eneste celle i kroppen, sånn har han alltid vært. Dette gjør ham til verdens kuleste, og verdens mest irriterende hund samtidig. Om Töddel hadde møtt seg selv i døra er jeg sikker på at han hadde blitt litt kåt og litt kvalm på samme tid, og det til tross for sin totale mangel på selvinnsikt.

Så når Töddel kommer inn på kontoret og går med nesa klint i bakken etter hundehviskerens nettopp-ferdig-med-løpetisper, da gjør han det til gangs. Klint i bakken, "hakke tid hakke tid hakke tid hakke tid", og undersøker nøye.

Så jeg ble ikke så imponert når en av de tingene Töddel forteller damen at han liker best er å bruke nesa si. Han gikk jo med den klint i gulvet konstant i ti minutt når vi kom inn. Men jeg får vel nesten sitere han korrekt da, det er jo det mest respektfulle, og da blir det så lite rom for misforståelser.

"Nesen er til for å finne ting, og jeg elsker når jeg kan skru den helt på. Jeg kan nesten jobbe i blinde så enkelt blir det når man kan bruke nesa! Det er nesten så man ser, bare på en annen måte. [klipp] Nesa er aller viktigst og så er det ørene sammen med øynene, men nesa aller aller først."

Jeg får litt vondt av henne, jeg. For seriøst? Vi snakker nemlig om bikkja som ikke finner godbiter på jordet liksom! Hvis han ikke ser de så eksisterer de ikke. Han kan vime et kvarter uten å finne leken jeg kastet, det er ikke uten grunn at jeg alltid har trodd han har vært på grensa til nasalt evneveik. Han snuser på bikkjeavfall han, tiss og bæsj og promp. Ellers putter han sjelden snuta i bakken engang, sånt han man ikke tid til for det kan jo hende at man går glipp av noe som skjer!

EEEE! (sånn gameshowlyd som ikke lar seg uttrykke skriftlig) Sorry damen, det var blings.

Jeg ble også overassket over Töddels nyanserte forhold til kjønnsroller. Selv er jeg vel det man kan kalle en feminist, og jeg har klare meninger om de kulturelle kjønnsrollene som vi blir imprentet med fra barnsbein. Det er nesten så jeg har lys til å studere det på akademisk vis. Så skuffelsen var unektelig stor da Töddel uttrykker et mer tradisjonelt syn på kjønnene. Jeg føler vel på mange måter at jeg har feilet i min oppdragelse.

"Pappa og jeg er kompiser bare! [klipp] Det er liksom det vi er til! Være kompiser bare. Oss gutta. Vi trenger å være gutter av og til! Gutteting er gutteting. Sikkert ikke lett å forstå for jenter..."

Töddels bevisshet på kjønnsroller provoserer meg. Gutteting du liksom. Gutteting??

Jeg tenkte jeg hadde vært flinkere enn som så. Men så trøster jeg meg selv med at jeg er så nær en traktorlesbe som man kan bli uten å faktisk være en traktoslesbe. Jeg har ikke holdt meg for god til å bedrive litt flatbanking innimellom, så jeg satser på at Töddel på sitt egenrådige vis føler at dette er nok til å inkludere meg i definisjonen "en av gutta". Enten det, ellers så vil han bare få sambo til å føle seg viktig og gå enda mer tur med ham.

At sambo i etterkant har innrømmet at han og Töddel hadde hemmelige frimurer-aktige møter når jeg ikke var hjemme hvor de drakk øl, så på porno og vennskapelig dultet hverandre i ryggen, later jeg som jeg ikke hører. Jeg nekter plent.

Jeg velger å konkludere slik at jeg selv kommer gunstigst ut av det. Det er ikke til å skjule.

Høydepunktet på besøket er lett å plukke ut. Det er da Töddel forsøkte å lure meg trill rundt, selv om det var et fullstendig patetisk forsøk hvor han skøyt så langt over blinken at han fortjener trøstepremie. Hold deg fast:

"Jeg er glad i andre dyr, jeg er glad i andre hunder som vil leke, jeg er glad i god mat, jeg liker faktisk godt katter selv om jeg er hund (og de liker faktisk meg også noen av dem) og jeg blir godt likt av de fleste vi møter."

Jeg vet jeg ikke maler ham i det mest flatterende lyset nå, men ærlighet varer lengst og jeg skal vare lenge. Man kan vel tolke det slik at Töddel har et intenst kjærlighetsforhold til dyr, men jeg tror ikke det finnes et pelsbelagt vesen på denne jorden som ikke er av arten Canis Lupus Familiaris som liker Töddel tilbake! Jeg har litt lyst til å gi henne rett, og si at det er Töddels dype og autentiske kjærlighet som gjør at han vil spise alle dyr han møter på livets lange landevei. Kanskje hans følelser er så sterke at han vil gjøre dem til en del av seg selv?

Men jeg tror heller innspillet var et lite krumspring fra Töddels svært enkle hjerne. Han vil lure meg til å gi ham en katt. Men dessverre, tjommis, det går ikke helt slik du ønsker. Du er gjennomskuet, og selv om overpopulasjonsproblematikken med katter her til lands definitivt må gjøres noe med, så unner jeg uansett ikke et levende dyr å bli utsatt for deg.

Enderesultatet av en katt i vårt hjem hadde utvilsomt blitt innholdet i en liten svart pose, og det vet vi begge innerst inne ikke er det mest anstendige utfallet.

Rett skal være rett. Hun treffer blink på noen ting. Han har jo verdens snilleste mamma, og det at det ikke skjer noe er er en fryktelig tålmodighetsprøve for ham. Men selv ei klokke som har stoppet viser riktig tid to ganger i døgnet liksom. Og jeg skulle gjerne sett den 18 måneder gamle ungloppa av en hannhund som velger å heller ligge i sofaen og sløve enn å finne på noe. De vil vel gjerne ha action de, det gjerne hele døgnet, og sånn skal de da vittelig være. Töddel snakket i ni A4 sider, og jeg tror at selv om man prøvde iherdig på det motsatte så var man dømt til at det måtte komme et eller annet riktig der inne.

Men min hund møter ikke andre hunder med "en sunn skepsis" som han sier selv, han er uhøflig som bare rakkaren han. Løper inn i deres høyst persolige sfære uten engang å hilse, nikke eller hinte først. Han er limt i dåsa på tispene fra første sekund og han tåler lite provokasjon fra gutta. Han er voldsom og fysisk, enten de er store eller små, unge eller gamle.

Han forteller om en ekkel opplevelse med en sort hund som han aldri helt har kommet over. Den episoden har (heldigvis) aldri skjedd. Han forteller at han elsker å sove i senga, noe han aldri har fått lov til.

Han forteller at han er redd for å være hjemme alene. Jeg vet at jeg ikke er der så jeg kan ikke si det med 100% sikkerhet. Men jeg kan si med 99,99% sikkerhet og det er godt nok for meg. Det er pokker meg godt nok for CSI, og da skal vi ikke krangle. (Det beste var at hun forklarer dette med at han forsøker å sove så mye som mulig slik at tiden går fortere. Det største tegnet på separasjonsangst er jo som kjent at hundene sover mye mens de er alene!)

Og så var det alle de tingene Töddel unnlot å si da. Spørs om han rett og slett er for traumatisert og har fortrengt det eller noe, men jeg tviler. For det første nevner han ikke den andre hunden han bor sammen med, selv om han prater mye om både meg og sambo.

Han sier ikke en tøddel (*fnis*) om sin begivenhetsrike tur fra USA til Tysland til Norge til vestlandet til Oslo og så til slutt Vestfold. Han sier heller ikke et ord om beinskaden han hadde, som har medført at han har vært "syk" i ca halvparten av livet sitt, og når jeg spør om beinskaden på frambeinet? Vel, da kjenner hun plutselig at det er skrekkelig vondt i høyrebeinet. Men Töddel ble bitt i venstrebeinet. "Kan vi snakke om noe annet?" sa han faktisk, og det boblet latter på innsiden min.

For å være helt ærlig? Dette tror dama på selv. Hun tror hun kommuniserer med bikkja, det er jeg ganske så sikker på. Det er ikke lureri med overlegg, det er lureri sånn helt uten at noen kan noe for det. Hun virker ærlig, oppriktig, hyggelig og åpen, men det er alikevel litt alvor i alt dette tøyset. Det er kanskje stygt og nedlatende, men jeg hadde lyst til å ta en prat med henne. Fortelle henne om placebo effekt og suggesjon. For når man virkelig virkelig leiter intenst etter en hundestemme, kan en lett bris fort bli til separasjonsangst, kjedsomhet, traumatiske opplevelser eller eller et ønske om å formere seg. Når man så gjerne vil tro, så finner man bekreftelse både hist og her. Og du husker den pjuskete lille fjæra som lå i grøftekanten? Den har vokst seg stor og blitt til hele Priors fjørkrebestand.

Så jeg takket høflig for meg, tok henne i hånden og alt mulig. "Jeg fikk akkurat det jeg ønsket av dette møtet" sa jeg, og mente det oppriktig.

For enten er dyretolking meningsløst oppspinn, ellers så driver fjortishunden min og lyver folk rett opp i trynet. Jeg kan leve med begge, men det siste hadde rett og slett bare vært kult.

(Det er vel kanskje et steg i sorgprosessen å gjenoppleve og sette ord på, men det er én ting som sitter brutalt igjen etter å ha skrevet ferdig dette. Fy flate så mye tommere livet er uten en Töddel i hus... Steike jeg savner den bikkja, han var bare best han.*sukk* You were loved, boy. In all your glory. )

  • Like 2
  • Thanks 1
  • Svar 87
  • Created
  • Siste svar

Top Posters In This Topic

Top Posters In This Topic

Popular Posts

Så befant jeg meg på café da. Sammen med en venninne, midt i en samtale om dyretolking av alle ting. Hun hadde nettopp vært og hørt på hundene sine nemlig, og var i fyr og flamme over å ha fått ny inn

Utrolig godt skrevet, og en bekreftelse på hva jeg selv synes om "dyretolkning".

*Jeg ler meg så smått ihjel, mens jeg atter engang mener at Mari må skrive bok, og jeg allerede står på bestillingslista. *

Skrevet

Utrolig godt skrevet, jeg har fnist og ledd for meg selv flere ganger.

Dyretolkning har jeg ikke stor tro på, men om det hjelper noen å få bedre samvittighet ovenfor dyrene sine så er det vel gøy for dem..

Skrevet

LMFAO! Føler nesten at vi skylder å spleise på den timen! Enda godt du skrev om den og delte med oss, så var det ikke helt verdiløst likevel!

Skrevet

Hehehe :)

Ja det er så sant så sant.

Litt som å spå været.

Det vil komme sol. Og litt regn etterpå. Om ikke så alt for lenge blir det snø.

Skrevet

Takk Mari - du ikke bare tillot meg å beholde mine fordommer og formeninger om dyretolker - men forsterket dem også (og det er jeg faktisk glad for, som du skrev - hva om du hadde blitt "omvendt"? Hadde snudd opp ned på en verden med logos og rasjonale!).

Nå venter jeg i grunnen på at du skal oppsøke et medium og snakke med Töddel i det hinsidige! Jeg vil gjerne ha befestet min forestilling om regnbuebroen også!

Når det er sagt.. venter på boken jeg også! Og jeg venter på at en ny liten bisk entrer din verden og fortryller deg så vi kan få historier uten "klump i halsen" (for det gir klump i halsen å vite at den kåte/kvalme apekatten ikke er her lenger).

Skrevet

Takk for snille komplimenter folkens! Det var en merkelig opplevelse, det skal være sikkert. :)

Og jeg venter på at en ny liten bisk entrer din verden og fortryller deg så vi kan få historier uten "klump i halsen" (for det gir klump i halsen å vite at den kåte/kvalme apekatten ikke er her lenger).

Det var fint sagt. Takk for det. *snikklem*

Skrevet

Hvem skulle vel ha trodd at Tøddeldyret hadde så mange hemmeligheter? Bevares! Tenk, han må jo ha hatt lag på lag med selvinnsikt og refleksjonsevne. Jeg ser ham for meg som i en tegneserie, sovende på hundeteppet på stuegulvet, og med en drømmetenkeboble over hodet, hvor det står E=mc2 (altså Albert Einsteins ligning for relativitetsteorien).

Det er kjekt at verden nå har fått massevis av kompetente hundetolker som kan åpne opp øynene våre og få oss til å innse at bikkjene våre faktisk er smartere enn oss på flere områder enn når det gjelder stjeling av mat. Jeg trur sannelig jeg må ta med meg mine tre "sloggitruser" og løpe avsted til en tolk med en eneste gang, for det eneste jeg forstår av språket deres er "vi vil spise!", "vi vil løpe!" og "vi vil sove innpakket i fleecepledd!" :)

Skrevet
I kortversjon - tror du på dyretolking eller gjør du ikke? Jeg datt av et sted på veien. :P

Dyretolking er tull fra ende til annen. Jeg tenkte det kom ganske klart fram i teksten. :P

Hvem skulle vel ha trodd at Tøddeldyret hadde så mange hemmeligheter? Bevares! Tenk, han må jo ha hatt lag på lag med selvinnsikt og refleksjonsevne. Jeg ser ham for meg som i en tegneserie, sovende på hundeteppet på stuegulvet, og med en drømmetenkeboble over hodet, hvor det står E=mc2 (altså Albert Einsteins ligning for relativitetsteorien).

:):)

Skrevet

Jeg ler så jeg griner!

Jeg mener, er det rart vi alle savner Töddel her på sonen.. Ups, Doggis(!), han var jo bare genial!

(ser han for meg med rester av halen til søte lille kattepus stikkende ut av kjeften, og med et "HVAAA?!?! MEEEG??? Aaaaaaaldrig...!" utrykk i fjeset) :)

kan jeg spørre om hvor dere var? Har nemlig vært på sånn pratetime jeg også, og da var det en stor hvit hund som kom ut fra "timen" (veldig AB lignende), og en lysebrun staff som venta i bilen (som var en rød stasjonsvogn)!

Kanskje det var dere? :)

Skrevet

Haha, ler så tårene skvetter her :)

Tror nok det er mange som virkelig tror de vet hva de driver med rundt omkring, men som egentlig ikke har snøring. Jeg har meldt meg på kurs i dyrekommunikasjon, for å finne ut om det virkelig går eller ikke, kan hende det funker for meg, eller ikke. Kan jo også hende jeg er for følelsesmessig avstumpet for å få det til, men får sikkert litt bra erfaring, og er gøy å prøve! Skal bli moro å se hva som hender, om jeg får noe ut av det. :)

Skrevet

Hehe, denne historien har jeg hørt før, fra K. Veldig informativt, kan jeg tenke meg. Må innrømme at jeg har vært med på det samma sjølv, med kattene mine. Faktisk er det to forskjellige som har tolka dem. Ei jeg kjente gjennom et anna forum begynte å utdanne seg som dyretolk og tok en masse gratis samtaler, og hvem sier vel nei til slikt? Man må jo nære sin skepsis, eller hva? Den andre var hun som dreiv skolen og som nok er den mest "anerkjente" tolken i landet. Jeg var så heldig å få avstandstolking, jeg, ved flere anledninger. (Dog kun en gang fra den "anerkjente") Tolkene trengte ikke møte kattene engang, det holdt om de fikk bilde av katten og et par kjappe opplysninger, og så førte tolken og kattene mine telepatiske samtaler på tvers av landet. Resultatet ble...tja, det man kan forvente etter at noen har ført telepatiske samtaler med katten din med halve trøndelag og store deler av oppland mellom seg. Ene katten min var lei seg for at den var blitt kastrert, og jeg ble oppfordra til å gi den en type urtemedisin. Heldigvis for meg solgte tolken tilfeldigvis akkurat denne medisinen :) Videre kom det en hel rekke direkte usannheter, pinlige bomskudd og vage hentydninger som verken jeg eller noen andre kan bekrefte eller avkrefte. Begge kattene mine har fordufta en gang hver, og begge ganger kontakta jeg min bekjente som straks er ferdig utdanna dyretolk. Jeg kan takke henne nå, for all ekstra mosjon jeg fikk da jeg lette på motsatt kant av byen av der katten min befant seg. Videre lurer jeg på hvor fantastisk utvikla den andre kattens fantasi må være når hun oppgir å ligge sovende i gresset og samtidig viser dyretolken bilder av meg gå og lete etter henne, mens hun i virkeligheten sitter fast på bodtaket et helt anna sted enn der jeg lette. Spennende greier, denne dyretolkinga :rolleyes:

Skrevet
Tror nok det er mange som virkelig tror de vet hva de driver med rundt omkring, men som egentlig ikke har snøring.

Dette var en av de mest respekterte her til lands. En som har blitt skrytt av av "the believers" her inne. Seriøst, dyretolking er bare tull fra ende til annen. Mitt tips? Ikke la de få pengene dine, de har du jobbet for hardt for til å kaste dem bort på tull. :)

Zoey: Det var nok ikke meg du så, men jeg vet hvem du prater om. Og ja, Ted er en Amerikansk Bulldog. Herligste gutten! :)

Simira: :) Den stakkars Pinscheren var homo faktisk! Too freakin' funny!

Skrevet

Tja.

Jeg tror fult og fast på det, værtfal. Jeg tror værtfal ikke tolkeren sitter og finner opp ting og lyver meg rett opp i trynet.

Join the conversation

You can post now and register later. If you have an account, sign in now to post with your account.

Gjest
Skriv svar til emnet...

×   Pasted as rich text.   Paste as plain text instead

  Only 75 emoji are allowed.

×   Your link has been automatically embedded.   Display as a link instead

×   Your previous content has been restored.   Clear editor

×   You cannot paste images directly. Upload or insert images from URL.

  • Hvem er aktive   0 medlemmer

    • Ingen innloggede medlemmer aktive



  • Nye innlegg

    • Bare det lille du beskriver om dognanny gjør at jeg vil fraråde hva som helst hun anbefalte ihvertfall. Som dere jo har oppdaget så er det å korrigere, rykke eller kjefte på en allerede frustrert hund ikke konstruktivt. Det er helt fint å høre hva dere har prøvd å hva som skjer. Men jeg lurer litt på, hva skjer om dere deler opp turene? Maks 15-20 minutter på en tur. Skjer det like ofte på morgen og kveld som på den lengre turen på dagtid? Et par enkle oppgaver i løpet av turen (som allerede er grundig innlært inne og som han kan), en enkel sitt, kontakt, håndtarget e.l. Da tenker jeg en kort stopp og en øvelse, maks to repetisjoner, og så rusle videre. Hvis dere får lært inn igjen grime så kan det være tryggere med å prøve halsbånd, men det er nok lettere for dere å få hjelp av en instruktør som ser dere og hunden. Jeg er helt sikker på at dette er løsbart, selv om dere er kjempetålmodige og har prøvd masse allerede! Håper vi får en oppdatering her også når dere har fått litt hjelp.
    • Takker igjen for godt svar! Vi har brukt både sele og halsbånd, med de siste 6 mnd har vi utelukkende brukt sele som sitter godt. Har flere ganger vurdert å bruke halsbånd i stedet men ser at vi ikke tørr da han helt sikkert hadde klart å vri seg ut av det når han klikker. Flere ganger har jeg vært redd for at han skal komme seg ut av selen når vi krangler. Han river å sliter, ruller å hopper. Eneste gangene jeg er trygg på at han ikke kommer seg ut av sele/halsbånd er om han er bundet fast, for da står han helt stille. Og både sele og halsbåndene vi har brukt er passer han og er justerbart. Vi brukte også retrieverkobbel i starten (fikk anbefalt det av oppdretter) men bruker ikke det lengre. En av teknikkene dognanny viste oss var å bruke retrieverkobblet til å "få han av oss" når han hopper på, ved å rykke i båndet, men det fungerte i en halv dag så trosset han det også å vi ønsker ikke å bli stående å rykke i et så tynt med kraftig bånd, det økte bare stressnivået hans.  Vi har ila året som har gått tenkt at han kan være både over og understimulert og gjort endringer i hverdagen i perioder for å justere aktivitetsnivået både opp og ned. Men det har ikke blitt bedre. I periodene vi har justert det ned ser vi at han blir verre, og gjerne mer pågående inne også. Noe vi mener taler imot at han er overstimulert. Og vi har siden han var liten forsøkt å gjøre tydelig skille på at lek og oppgirende aktiviteter skjer ute, mens inne er det ro.  Mulig jeg ordla meg litt feil i forrige kommentar, men vi krever stort sett ingenting av han ute. Det resulterer i at vi henger etter han å han drar som en galing. Men slik har det blitt fordi hver gang vi prøver å lære han noe ute (gå pent, søke kontakt med oss, sladretrening ol) så ender det etter et pr min med et nytt utbrudd. Så frustrasjoenen vår kommer av at vi føler vi er i en ond sirkel. Han vimser rundt å vet ikke hva som er forventet av han > vi forsøker å korrigere han å lære han noe/forstyrre han ved å gi han en oppgave eller mål med turen > han klikker > vi rykker tilbake til start. Slik har det blitt da vi har tenkt at vi kanskje bare må stå i disse episodene til han lærer seg hvordan han skal oppføre seg på tur, det er jo tross alt en rase som er lærevillig og gjerne vil ha en oppgave. Men selv etter lengre persioder der vi prøver igjen å igjen så later det ikke som at han forstår tegningen. Så de siste pr månedene så har vi ikke krevd eller forventet noe av han. Å selv når han er løs å kan løpe som han vil, feks på inngjærdet hundepark (Maridalen hundepark og Nordkisa hundepark) å vi forsøker å kalle han inn, så kommer han løpende (som jo er bra) men kommer da flyvende med sine 40 kg rett på oss å begynner å bite. Så kort sagt så klikker han både av for mye frihet, for lite frihet, lite/ingen forstyrrelse fra oss og for mye forstyrrelse fra oss... Mulig jeg høres ut som jeg bare kommer med motargumenter til alle forslag, å det mener jeg ikke! Men vi har virkelig prøvd alle vinklinger og teknikker vi kan tenke oss til og finne ut + litt til.  Men tusen takk for konkrete tips til adferdskonsulenter og fysio 😀
    • Nå vet jeg ikke om alle instruktørene til Norges Hundeskole, men jeg har ikke kjent eller møtt mange instruktører derfra med adferdskompetanse. Dognanny kjenner jeg ikke til, men jeg synes bakgrunnen kanskje var litt tynn. Selv om dere ikke ser noe mønster i adferden og han er røngtet fri så kan det godt være muskulære eller skjelett-problemer som bygger seg opp over tid og trigger på ulike tidspunkter, når det bare renner over. Og når du nevner at han har hatt ryggproblemer så blir jeg raskt mye mer oppmerksom på at det kan være noe uoppdaget der.  Bruker dere halsbånd eller sele? Hvis dere bruker halsbånd ville jeg forsøkt en godt tilpasset sele. Om dere allerede gjør det ville jeg faktisk forsøkt halsbånd, for å se om det gjør noen forskjell. Som du sier, ut fra det du beskriver, kan det høres ut som stress, frustrasjon og overtenning. Har dere forsøkt å kutte langt ned på kravene? Og kutte ned på aktiviseringen? Det er ikke det vanligste, men det hender også at hunder er overaktiverte og overstimulerte. Og selv om det er en aktiv rase så finnes det alltids unntak.  Korte, rolige turer, med litt løping om det ikke trigger for mye, og mer ro og hvile hjemme. Prøv å ikke stille for mye krav, gi ham litt mer slakk, litt mer "forberedelse" på at "nå skjer ting", og om mulig la han heller gå en kort tur i lengre bånd og gå hjem før det smeller. Alt dette er såklart forslag til ting å prøve ut, uten at jeg har sett hunden og situasjonene. Dere trenger definitivt en kompetent adferdsekspert til regelmessig oppfølging. https://www.atferdskonsulenter.no/finn-konsulent/hund#Innlandet-hund Kjersti Bjøntegaard kan jeg personlig anbefale. Vi brukte henne mye med vår til dels krevende ridgeback unghund. Turid Hovland kjenner jeg bare såvidt til, men i likhet med Kjersti har hun en solid og god utdanning og mye god kompetanse ser jeg. Ta kontakt med en av dem, og de kan sannsynligvis anbefale andre om de selv ikke har kapasitet. De kan godt mulig også anbefale en fysioterapeut. I Oslo kan jeg anbefale smarthund.no (Hilde Iren).
    • Går det an å bruke kickspark i langrennsporene? Eller der de har oppkjørte løyper? Finnes det ski på dem? Har lyst på men må se om jeg kan kjøre det først da de vanlige veiene her jeg bor blir strødd. Hvordan trener man da hunden til å trekke? 
    • Glemte å legge til at vi gjør daglig korte økter med søk, hjernetrim, lek, «skattejakt» etter godbiter og leker både inne og ute. Øver mye på håndteringstrening ol.  Å han mestrer alt annet som en drøm, ingen problemer med å være hjemme alene, stueren på 1-2-3, trygg og veldig fin hund på alle andre måter, akkurat det vi så for oss. «Bare» dette ene problemet som skygger over så mye av det som har gått bra..
  • Nylig opprettede emner

×
×
  • Opprett ny...