Gå til innhold
Hundesonen.no

Da Töddel fikk et talerør


Mari
 Share

Recommended Posts

Så befant jeg meg på café da. Sammen med en venninne, midt i en samtale om dyretolking av alle ting. Hun hadde nettopp vært og hørt på hundene sine nemlig, og var i fyr og flamme over å ha fått ny innsikt. Jeg derimot ytret ord som humbug og kvakksalveri. Jeg er jo i troen om at hunder er hunder, og folk er folk. For selv om vi lever sammen, så bor vi i to forskjellige verdener alikevel.

Men venninnen insisterer, for dyretolken kunne umulig vite alle sannhetene hun predikerte på forhånd. Og det er visst en sånn regel med dyretolker, at man ikke tror det før man har prøvd det selv. Så? Skal man bite i det sure eplet?

Ja, man skal det! Tihi! Jeg føler meg så vågal og rebelsk! Jeg flesket til, tok sats og gjorde noe så politisk ukorrekt som å bruke penger på noe jeg av prinsipp ikke har trua på. Jeg bestilte time! Dypp meg i tjære, rull meg i fjær og heng meg på korset folkens. For et slikt svik har ikke verden tidligere sett. Jeg brøt mine egne prinsipper, jeg er det mareritt er laget av.

Så mye skal være sagt, det var faktisk ikke helt uten nerver at jeg satte meg ved siden av sambo i bilen. For om resultatet ble noe annet enn det jeg tenkte ville det seriøst ha føkka med virkelighetsoppfatningen min.

Om jeg satte meg ned og dama serverer den ene sannheten etter den andre om bikkja mi, enn om alt hun sier stemmer? Skal de liksom være små kvalme, kompliserte menneskekopier på fire bein? Med ordforråd, deduktiv evne og ettertanke? Finnes det mennesker som kan ha inngående terapitimer med hunder? Fortelle dem at årsaken til hjemme alene-problemene er at pappa stakk fra mamma bare en time etter sædavgang, og at det unektelig er et voldsomt urettferdig svik. Men at nå kan tolketuten fortelle dem at matmor er glad i dem alikevel, og at hun gjør ikke annet enn å tenke fine tanker om dem mens hun sitter på kontoret og savner dem. Så de trenger ikke være redde lengre, og så funker det helt magisk! Hva om min rasjonelle sans driver gjøn med meg, og dyretolking er en vitenskap?

Men har man sagt alfa, så må man si beta. Så vi troppet opp, og Töddel fikk et talerør. Det var hans gave fra meg.

Og hva har så en hund som Töddel å fortelle til et par symbolske ører? Vel, det var en interessant totimers reise igjennom Töddels bevisshet det skal være sikkert og visst. Jeg har alltid tenkt at Töddel som ...ehrm... intellektuelt utfordret jeg, men så feil kan man da altså ta. For jammen har han ikke intrikate følelser, komplekse meninger og en bevissthet som så og si overgår min.

La meg si en ting om Töddel. Alt han gjør, det gjør han til gangs. Med liv og lyst i hver eneste celle i kroppen, sånn har han alltid vært. Dette gjør ham til verdens kuleste, og verdens mest irriterende hund samtidig. Om Töddel hadde møtt seg selv i døra er jeg sikker på at han hadde blitt litt kåt og litt kvalm på samme tid, og det til tross for sin totale mangel på selvinnsikt.

Så når Töddel kommer inn på kontoret og går med nesa klint i bakken etter hundehviskerens nettopp-ferdig-med-løpetisper, da gjør han det til gangs. Klint i bakken, "hakke tid hakke tid hakke tid hakke tid", og undersøker nøye.

Så jeg ble ikke så imponert når en av de tingene Töddel forteller damen at han liker best er å bruke nesa si. Han gikk jo med den klint i gulvet konstant i ti minutt når vi kom inn. Men jeg får vel nesten sitere han korrekt da, det er jo det mest respektfulle, og da blir det så lite rom for misforståelser.

"Nesen er til for å finne ting, og jeg elsker når jeg kan skru den helt på. Jeg kan nesten jobbe i blinde så enkelt blir det når man kan bruke nesa! Det er nesten så man ser, bare på en annen måte. [klipp] Nesa er aller viktigst og så er det ørene sammen med øynene, men nesa aller aller først."

Jeg får litt vondt av henne, jeg. For seriøst? Vi snakker nemlig om bikkja som ikke finner godbiter på jordet liksom! Hvis han ikke ser de så eksisterer de ikke. Han kan vime et kvarter uten å finne leken jeg kastet, det er ikke uten grunn at jeg alltid har trodd han har vært på grensa til nasalt evneveik. Han snuser på bikkjeavfall han, tiss og bæsj og promp. Ellers putter han sjelden snuta i bakken engang, sånt han man ikke tid til for det kan jo hende at man går glipp av noe som skjer!

EEEE! (sånn gameshowlyd som ikke lar seg uttrykke skriftlig) Sorry damen, det var blings.

Jeg ble også overassket over Töddels nyanserte forhold til kjønnsroller. Selv er jeg vel det man kan kalle en feminist, og jeg har klare meninger om de kulturelle kjønnsrollene som vi blir imprentet med fra barnsbein. Det er nesten så jeg har lys til å studere det på akademisk vis. Så skuffelsen var unektelig stor da Töddel uttrykker et mer tradisjonelt syn på kjønnene. Jeg føler vel på mange måter at jeg har feilet i min oppdragelse.

"Pappa og jeg er kompiser bare! [klipp] Det er liksom det vi er til! Være kompiser bare. Oss gutta. Vi trenger å være gutter av og til! Gutteting er gutteting. Sikkert ikke lett å forstå for jenter..."

Töddels bevisshet på kjønnsroller provoserer meg. Gutteting du liksom. Gutteting??

Jeg tenkte jeg hadde vært flinkere enn som så. Men så trøster jeg meg selv med at jeg er så nær en traktorlesbe som man kan bli uten å faktisk være en traktoslesbe. Jeg har ikke holdt meg for god til å bedrive litt flatbanking innimellom, så jeg satser på at Töddel på sitt egenrådige vis føler at dette er nok til å inkludere meg i definisjonen "en av gutta". Enten det, ellers så vil han bare få sambo til å føle seg viktig og gå enda mer tur med ham.

At sambo i etterkant har innrømmet at han og Töddel hadde hemmelige frimurer-aktige møter når jeg ikke var hjemme hvor de drakk øl, så på porno og vennskapelig dultet hverandre i ryggen, later jeg som jeg ikke hører. Jeg nekter plent.

Jeg velger å konkludere slik at jeg selv kommer gunstigst ut av det. Det er ikke til å skjule.

Høydepunktet på besøket er lett å plukke ut. Det er da Töddel forsøkte å lure meg trill rundt, selv om det var et fullstendig patetisk forsøk hvor han skøyt så langt over blinken at han fortjener trøstepremie. Hold deg fast:

"Jeg er glad i andre dyr, jeg er glad i andre hunder som vil leke, jeg er glad i god mat, jeg liker faktisk godt katter selv om jeg er hund (og de liker faktisk meg også noen av dem) og jeg blir godt likt av de fleste vi møter."

Jeg vet jeg ikke maler ham i det mest flatterende lyset nå, men ærlighet varer lengst og jeg skal vare lenge. Man kan vel tolke det slik at Töddel har et intenst kjærlighetsforhold til dyr, men jeg tror ikke det finnes et pelsbelagt vesen på denne jorden som ikke er av arten Canis Lupus Familiaris som liker Töddel tilbake! Jeg har litt lyst til å gi henne rett, og si at det er Töddels dype og autentiske kjærlighet som gjør at han vil spise alle dyr han møter på livets lange landevei. Kanskje hans følelser er så sterke at han vil gjøre dem til en del av seg selv?

Men jeg tror heller innspillet var et lite krumspring fra Töddels svært enkle hjerne. Han vil lure meg til å gi ham en katt. Men dessverre, tjommis, det går ikke helt slik du ønsker. Du er gjennomskuet, og selv om overpopulasjonsproblematikken med katter her til lands definitivt må gjøres noe med, så unner jeg uansett ikke et levende dyr å bli utsatt for deg.

Enderesultatet av en katt i vårt hjem hadde utvilsomt blitt innholdet i en liten svart pose, og det vet vi begge innerst inne ikke er det mest anstendige utfallet.

Rett skal være rett. Hun treffer blink på noen ting. Han har jo verdens snilleste mamma, og det at det ikke skjer noe er er en fryktelig tålmodighetsprøve for ham. Men selv ei klokke som har stoppet viser riktig tid to ganger i døgnet liksom. Og jeg skulle gjerne sett den 18 måneder gamle ungloppa av en hannhund som velger å heller ligge i sofaen og sløve enn å finne på noe. De vil vel gjerne ha action de, det gjerne hele døgnet, og sånn skal de da vittelig være. Töddel snakket i ni A4 sider, og jeg tror at selv om man prøvde iherdig på det motsatte så var man dømt til at det måtte komme et eller annet riktig der inne.

Men min hund møter ikke andre hunder med "en sunn skepsis" som han sier selv, han er uhøflig som bare rakkaren han. Løper inn i deres høyst persolige sfære uten engang å hilse, nikke eller hinte først. Han er limt i dåsa på tispene fra første sekund og han tåler lite provokasjon fra gutta. Han er voldsom og fysisk, enten de er store eller små, unge eller gamle.

Han forteller om en ekkel opplevelse med en sort hund som han aldri helt har kommet over. Den episoden har (heldigvis) aldri skjedd. Han forteller at han elsker å sove i senga, noe han aldri har fått lov til.

Han forteller at han er redd for å være hjemme alene. Jeg vet at jeg ikke er der så jeg kan ikke si det med 100% sikkerhet. Men jeg kan si med 99,99% sikkerhet og det er godt nok for meg. Det er pokker meg godt nok for CSI, og da skal vi ikke krangle. (Det beste var at hun forklarer dette med at han forsøker å sove så mye som mulig slik at tiden går fortere. Det største tegnet på separasjonsangst er jo som kjent at hundene sover mye mens de er alene!)

Og så var det alle de tingene Töddel unnlot å si da. Spørs om han rett og slett er for traumatisert og har fortrengt det eller noe, men jeg tviler. For det første nevner han ikke den andre hunden han bor sammen med, selv om han prater mye om både meg og sambo.

Han sier ikke en tøddel (*fnis*) om sin begivenhetsrike tur fra USA til Tysland til Norge til vestlandet til Oslo og så til slutt Vestfold. Han sier heller ikke et ord om beinskaden han hadde, som har medført at han har vært "syk" i ca halvparten av livet sitt, og når jeg spør om beinskaden på frambeinet? Vel, da kjenner hun plutselig at det er skrekkelig vondt i høyrebeinet. Men Töddel ble bitt i venstrebeinet. "Kan vi snakke om noe annet?" sa han faktisk, og det boblet latter på innsiden min.

For å være helt ærlig? Dette tror dama på selv. Hun tror hun kommuniserer med bikkja, det er jeg ganske så sikker på. Det er ikke lureri med overlegg, det er lureri sånn helt uten at noen kan noe for det. Hun virker ærlig, oppriktig, hyggelig og åpen, men det er alikevel litt alvor i alt dette tøyset. Det er kanskje stygt og nedlatende, men jeg hadde lyst til å ta en prat med henne. Fortelle henne om placebo effekt og suggesjon. For når man virkelig virkelig leiter intenst etter en hundestemme, kan en lett bris fort bli til separasjonsangst, kjedsomhet, traumatiske opplevelser eller eller et ønske om å formere seg. Når man så gjerne vil tro, så finner man bekreftelse både hist og her. Og du husker den pjuskete lille fjæra som lå i grøftekanten? Den har vokst seg stor og blitt til hele Priors fjørkrebestand.

Så jeg takket høflig for meg, tok henne i hånden og alt mulig. "Jeg fikk akkurat det jeg ønsket av dette møtet" sa jeg, og mente det oppriktig.

For enten er dyretolking meningsløst oppspinn, ellers så driver fjortishunden min og lyver folk rett opp i trynet. Jeg kan leve med begge, men det siste hadde rett og slett bare vært kult.

(Det er vel kanskje et steg i sorgprosessen å gjenoppleve og sette ord på, men det er én ting som sitter brutalt igjen etter å ha skrevet ferdig dette. Fy flate så mye tommere livet er uten en Töddel i hus... Steike jeg savner den bikkja, han var bare best han.*sukk* You were loved, boy. In all your glory. )

  • Like 2
  • Thanks 1
Lenke til kommentar
Del på andre sider

  • Svar 87
  • Created
  • Siste svar

Top Posters In This Topic

Top Posters In This Topic

Popular Posts

Så befant jeg meg på café da. Sammen med en venninne, midt i en samtale om dyretolking av alle ting. Hun hadde nettopp vært og hørt på hundene sine nemlig, og var i fyr og flamme over å ha fått ny inn

Utrolig godt skrevet, og en bekreftelse på hva jeg selv synes om "dyretolkning".

*Jeg ler meg så smått ihjel, mens jeg atter engang mener at Mari må skrive bok, og jeg allerede står på bestillingslista. *

Takk Mari - du ikke bare tillot meg å beholde mine fordommer og formeninger om dyretolker - men forsterket dem også (og det er jeg faktisk glad for, som du skrev - hva om du hadde blitt "omvendt"? Hadde snudd opp ned på en verden med logos og rasjonale!).

Nå venter jeg i grunnen på at du skal oppsøke et medium og snakke med Töddel i det hinsidige! Jeg vil gjerne ha befestet min forestilling om regnbuebroen også!

Når det er sagt.. venter på boken jeg også! Og jeg venter på at en ny liten bisk entrer din verden og fortryller deg så vi kan få historier uten "klump i halsen" (for det gir klump i halsen å vite at den kåte/kvalme apekatten ikke er her lenger).

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Takk for snille komplimenter folkens! Det var en merkelig opplevelse, det skal være sikkert. :)

  TonjeM skrev:
Og jeg venter på at en ny liten bisk entrer din verden og fortryller deg så vi kan få historier uten "klump i halsen" (for det gir klump i halsen å vite at den kåte/kvalme apekatten ikke er her lenger).

Det var fint sagt. Takk for det. *snikklem*

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Hvem skulle vel ha trodd at Tøddeldyret hadde så mange hemmeligheter? Bevares! Tenk, han må jo ha hatt lag på lag med selvinnsikt og refleksjonsevne. Jeg ser ham for meg som i en tegneserie, sovende på hundeteppet på stuegulvet, og med en drømmetenkeboble over hodet, hvor det står E=mc2 (altså Albert Einsteins ligning for relativitetsteorien).

Det er kjekt at verden nå har fått massevis av kompetente hundetolker som kan åpne opp øynene våre og få oss til å innse at bikkjene våre faktisk er smartere enn oss på flere områder enn når det gjelder stjeling av mat. Jeg trur sannelig jeg må ta med meg mine tre "sloggitruser" og løpe avsted til en tolk med en eneste gang, for det eneste jeg forstår av språket deres er "vi vil spise!", "vi vil løpe!" og "vi vil sove innpakket i fleecepledd!" :)

Lenke til kommentar
Del på andre sider

  Kristin Bergan skrev:
I kortversjon - tror du på dyretolking eller gjør du ikke? Jeg datt av et sted på veien. :P

Dyretolking er tull fra ende til annen. Jeg tenkte det kom ganske klart fram i teksten. :P

  Moghrebi skrev:
Hvem skulle vel ha trodd at Tøddeldyret hadde så mange hemmeligheter? Bevares! Tenk, han må jo ha hatt lag på lag med selvinnsikt og refleksjonsevne. Jeg ser ham for meg som i en tegneserie, sovende på hundeteppet på stuegulvet, og med en drømmetenkeboble over hodet, hvor det står E=mc2 (altså Albert Einsteins ligning for relativitetsteorien).

:):)

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg ler så jeg griner!

Jeg mener, er det rart vi alle savner Töddel her på sonen.. Ups, Doggis(!), han var jo bare genial!

(ser han for meg med rester av halen til søte lille kattepus stikkende ut av kjeften, og med et "HVAAA?!?! MEEEG??? Aaaaaaaldrig...!" utrykk i fjeset) :)

kan jeg spørre om hvor dere var? Har nemlig vært på sånn pratetime jeg også, og da var det en stor hvit hund som kom ut fra "timen" (veldig AB lignende), og en lysebrun staff som venta i bilen (som var en rød stasjonsvogn)!

Kanskje det var dere? :)

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Haha, ler så tårene skvetter her :)

Tror nok det er mange som virkelig tror de vet hva de driver med rundt omkring, men som egentlig ikke har snøring. Jeg har meldt meg på kurs i dyrekommunikasjon, for å finne ut om det virkelig går eller ikke, kan hende det funker for meg, eller ikke. Kan jo også hende jeg er for følelsesmessig avstumpet for å få det til, men får sikkert litt bra erfaring, og er gøy å prøve! Skal bli moro å se hva som hender, om jeg får noe ut av det. :)

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Hehe, denne historien har jeg hørt før, fra K. Veldig informativt, kan jeg tenke meg. Må innrømme at jeg har vært med på det samma sjølv, med kattene mine. Faktisk er det to forskjellige som har tolka dem. Ei jeg kjente gjennom et anna forum begynte å utdanne seg som dyretolk og tok en masse gratis samtaler, og hvem sier vel nei til slikt? Man må jo nære sin skepsis, eller hva? Den andre var hun som dreiv skolen og som nok er den mest "anerkjente" tolken i landet. Jeg var så heldig å få avstandstolking, jeg, ved flere anledninger. (Dog kun en gang fra den "anerkjente") Tolkene trengte ikke møte kattene engang, det holdt om de fikk bilde av katten og et par kjappe opplysninger, og så førte tolken og kattene mine telepatiske samtaler på tvers av landet. Resultatet ble...tja, det man kan forvente etter at noen har ført telepatiske samtaler med katten din med halve trøndelag og store deler av oppland mellom seg. Ene katten min var lei seg for at den var blitt kastrert, og jeg ble oppfordra til å gi den en type urtemedisin. Heldigvis for meg solgte tolken tilfeldigvis akkurat denne medisinen :) Videre kom det en hel rekke direkte usannheter, pinlige bomskudd og vage hentydninger som verken jeg eller noen andre kan bekrefte eller avkrefte. Begge kattene mine har fordufta en gang hver, og begge ganger kontakta jeg min bekjente som straks er ferdig utdanna dyretolk. Jeg kan takke henne nå, for all ekstra mosjon jeg fikk da jeg lette på motsatt kant av byen av der katten min befant seg. Videre lurer jeg på hvor fantastisk utvikla den andre kattens fantasi må være når hun oppgir å ligge sovende i gresset og samtidig viser dyretolken bilder av meg gå og lete etter henne, mens hun i virkeligheten sitter fast på bodtaket et helt anna sted enn der jeg lette. Spennende greier, denne dyretolkinga :rolleyes:

Lenke til kommentar
Del på andre sider

  roya87 skrev:
Tror nok det er mange som virkelig tror de vet hva de driver med rundt omkring, men som egentlig ikke har snøring.

Dette var en av de mest respekterte her til lands. En som har blitt skrytt av av "the believers" her inne. Seriøst, dyretolking er bare tull fra ende til annen. Mitt tips? Ikke la de få pengene dine, de har du jobbet for hardt for til å kaste dem bort på tull. :)

Zoey: Det var nok ikke meg du så, men jeg vet hvem du prater om. Og ja, Ted er en Amerikansk Bulldog. Herligste gutten! :)

Simira: :) Den stakkars Pinscheren var homo faktisk! Too freakin' funny!

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Join the conversation

You can post now and register later. If you have an account, sign in now to post with your account.

Gjest
Skriv svar til emnet...

×   Pasted as rich text.   Paste as plain text instead

  Only 75 emoji are allowed.

×   Your link has been automatically embedded.   Display as a link instead

×   Your previous content has been restored.   Clear editor

×   You cannot paste images directly. Upload or insert images from URL.

 Share

  • Hvem er aktive   0 medlemmer

    • Ingen innloggede medlemmer aktive



  • Nye innlegg

    • Hei og hå, lenge siden sist nå!  Tempo har blitt 1 år gammel 🎂 I den anledning har vi tatt HD og AD røntgen med topp resultat! HD: A og AD: 0. Veldig glad for det. Så da kan vi kjøre på med agility fremover uten å bekymre oss for den biten.  Vi har allerede gått et agilitykurs til etter jul, agility basic. Første kursdag gikk kjempebra. Han er en heit hund med mye motor, og kan fort gire seg opp litt vel mye og bikke over i stress. Men det var håndterbart på første treningen. Andre gang var han helt umulig. Det var en ganske utfordrende bane, og allerede hinder nummer 1 hadde vi utfordringer da det var et skrått hinder. Han koblet helt ut, gikk masse rundt og snuste, var lite samarbeidsvillig og jeg tenkte nesten at det bare var å gi opp agility. Satse på en mer beroligende sport. Men på siste kursdagen var han så fin å jobbe med igjen 😃 Vi må nok bare finne ut hvordan jeg best kan legge til rette for at han skal mestre oppgaven, og balansere det veldig i forhold til å ikke la han bikke over i for høyt stress. Jeg må også være nøye på å ikke la han ruse rundt på egenhånd, men gi han tydelige oppgaver.  Ellers trener vi jevnlig rally lydighet, lydighet i forbindelse med bruks, feltsøk og spor. Han har endelig kommet litt forbi den verste unghundsfasen hvor andre hunder er kulere enn alt, og klarer å fokusere mer og mer på trening. Deilig 😊 Feltsøk har vi trent mye alene, så han får påvirkning av at jeg går ut i feltet og ligger ut gjenstandene mens han er bundet fast i et tre. Jeg legger stort sett alltid 3-4 gjenstander ut, og lar han hente alle, med belønning i mellom. Vi har ikke trent på lydigheten på start enda. Med forrige kelpien fikk jeg kommentar på brukskurs at hun var "for lydig". De ville ha mer driv og lyst i søket, hvor jeg nok fort hadde krevd lydighet på startlinjen fra henne. Så nå prøver jeg å la Tempo få skikkelig søkelyst og driv med å ikke medta lydighetern helt enda. Så får vi se hvordan det går 🤣 Vi jobber iherdig med å få inn avlevering av gjenstander i utgangsstilling. Så langt får jeg han bare til å holde gjenstanden i utgangsstilling. Det å gå inn i utgangsstilling med en gjenstand i munnen, og sette seg, det er litt vanskelig enda. Jeg skylder på mannehjernen som ikke klarer å multitaske 🙈 I spor er han blitt mye flinkere til å plukke pinner. Nå trenger vi å trene mer på fremmedspor tror jeg. Vi er meldt inn i en brukshundklubb, og gleder oss til å få være med på både spor og feltreninger her fremover.  I starten av april reiser vi til Sverige for å gå MH. Det blir veldig spennende! 😄 Glemte nesten å skrive at vi har også debutert på utstilling! Jeg var skikkelig nervøs før vi skulle inn i ringen, og jeg har ikke vært nervøs på hundeutstilling på kanskje 16 år 😅 Dommeren så skikkelig streng ut, ringsekretæren og skriveren like så. Men da vi kom inn i ringen var dommeren så hyggelig! 😄 Første kommentaren vi fikk var "herlig humør". Da dommeren skulle ta på Tempo og stod først å snakket til han, så gjorde han alle triksene han kunne omtrent. Sitt, dekk, osv. Da sa dommeren "åå, kan du sitte, kan du dekke, du kan jo alt"! Så hyggelig opplevelse 😊 Vi var alene i ringen og Tempo stod som en påle! Det endte med BIR junior, BIR og CERT! Så da måtte vi ta med treningen å få gå i gruppen og Beste junior. Her fikk vi litt andre hunder sammen med oss i ringen, og Tempo var så morsom. Han løp rundt og virket som han tøffet seg for de andre hundene der han løp med halen rett til værs og bjeffet litt på de andre 🤣 Men alt i alt oppførte han seg ganske fint i grupperingen og.
    • Gratulerer med dagen som var 😁 6 år allerede altså! Jeg føler hun der kom til verden for maks 2 år siden 🤣 Hun er så vakker, så fint muskelsatt 😍 Hva slags prøve skal dere gå i år?
    • Så morsomt bilde av han på miljøtreningen der han sitter midt oppi alt 🤣 Veldig søt! Gøy å følge dere videre i treningen 😊
    • Slet med lyd på kurset i går også. Oppunder taket ivrig på å få mat og lek for gøyale oppgaver.  Selv slet jeg med å være tydelig på hva han skulle gjøre. For tidlig på dagen og for lite koffein innabords. Kom meg litt mot slutten etter å ha forvirret vettet av den stakkars valpen med elendig lederskap i starten. Jeg blir så perpleks når han ikke gjør som jeg ber om, og da blir kommunikasjonen enda mindre tydelig. Blir ofte bare stående rådvill fordi jeg ikke hadde noen plan B for hvordan håndtere det om han ikke gjorde som jeg forventet. Jeg ber om sitt og han legger seg slapt ned på hoften og stirrer på meg for mer tydelig kommunikasjon om hvordan få seg en matbit eller kos eller lek eller begeistring, og jeg blir bare stående perpleks og vente på en god ide om hvordan jeg skal respondere på det.  Det er et nytt problem. Kan ikke huske å ha slitt med å ikke få hva jeg ba om før, derfor har jeg heller ikke noen ideer om hvordan håndtere det. Tror jeg har lagt forventningene til hva han skal mestre ifht alder altfor høyt. Han er såpass mye større enn tidligere hunder, så mine forventninger er ubevisst justert opp bare på det visuelle inntrykket av størrelsen hans. Trenger være mer bevisst på hvor liten han fortsatt er, for å skru forventninger ned og hjelpere og belønningsfrekvens opp.  Ballen er dessverre trukket litt opp igjen, og Jokke er tilbake. Den ligger rett innenfor, nesten nede. Forstår at det der er ubehagelig for ham. I dag har vi gått en litt lengre tur. Nonchalant over en mengde hester i luftegårder, for det har vi sett før. Hest på veien med sulky og kusk med hjelm og briller var noe nytt, så de ble kjeftet litt på for å forstyrre det stabile verdensbildet hans med nye elementer. Ikke noen big deal, ville bare gi dem beskjed om at det der var irreglementært. Han er 16 uker i dag.  Etter tur var vi innom miljøtrening. Der løp Ede ivrig opp trappen for å rutsje ned og løpe over det gøyale skumgummi-terrenget flere ganger før han husket at han var redd trapp og ville ha drama istedenfor gøy.  Gyngeunderlag kunne muttern bare drite i å prøve narre ham i den sikre døden på, men senket plattform var ok å ha en tålmodighetsprøve på, i håp om å få løpe favoritten igjen: Tunnellen 💕 På tur hjem ville muttern ha et fint bilde av en høyreist og råstolt Ede med det nye kampeskinnet sitt, mot en fin bakgrunn, men Ede hadde no such concerns for fotoalbumet sitt. Beste vi fikk til med sliten valp, lite tålmodighet, mobilkamera og Google Photos ble i beste fall laber nisjehumor.
    • Sladretrening er eneste jeg vet om som fungerer. Vært lenge nok på sonen til å postulere at ingen gamle travere her inne kjenner noen mer effektiv metode heller. Har stått i samme situasjon og slet med dårlig timing og dilemmaet mellom å ødelegge markør eller belønne utageringen. Fasitsvaret viste seg å være å ta crap timing på min egen kappe, beholde verdien av markøren ved å belønne konsekvent etter å ha gitt den, og så løser det seg over tid (fra noen timer til mange lange måneder) med en klar overvekt av god timing på markør over tid.  Jeg trodde personlig det aldri ville bli bra, men etter 6 lange måneder med konsekvent sladretrening, det då mørkt ut, ingen lysglimt i tunellen lenge, så var den alternative nevrologiske pathwayen gått fra å være et tråkk til å bli den nye nevrale hovedveien. 
  • Nylig opprettede emner

×
×
  • Opprett ny...