Gå til innhold
Hundesonen.no

Om å være enige i heimen


Poter

Recommended Posts

Men jenter da! Hvorfor finne seg i en samboer som skal bestemme over deg???

Helt klart, om ikke sambo vil ha hund, og i hvertfall ikke to, så greit. La han slippe å ta noe som helst ansvar. Om han likevel nekter deg å oppfylle ditt store ønske, er han da noe å satse på???

Enig, sambo her veit hvordan det ligger ann.

Om jeg vil ha hund igjenn kan ikke kan nekte meg..

Lenke til kommentar
Del på andre sider

  • Svar 53
  • Created
  • Siste svar
om din største drøm er å ha tre hunder av en eller annen rase, og mannen i "ditt liv" nekter deg det, skal du da legge den drømmen på hylla??! Du skal liksom ikke realisere din største drøm fordi HAN ikke vil det?? Nei rødstrømpen i meg våkner! Ikke for det, jeg mener akkurat det samme når det er HUN som nekter HAN å oppfylle en av sine drømmer.

Det er greit som hun over sier, å avklare slikt med en gang. Dessuten, det skal jo litt til å holde ut med en som er over gjennomsnittlig intr i hunder, så det er best å advare på forhånd:)

Vi hadde nok kranglet om det så fillene føyk, men jeg hadde da vitterlig ikke gått fra ham av den grunn. Han er faktisk langt viktigere for meg enn hundene. Det handler om prioriteringer, ikke om kjønnskamp.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

ja særlig. Prøv å hindre en fotball intr mann i å se fotball på tv når favorittlagene (eller var det serien..?) går.. Sjansen for at han dumper deg fremfor fotballen er tilstede.

Å nekte samboer å skaffe seg hund er utrolig egoistisk. Men å skaffe seg hund på tross er like så. Da er det bedre å finne en ny mann :) Bye bye! Livet er for kort til å ikke oppylle sine ønsker. og menn, ja det finnes det flere av!

Nå er heldigvis min samboer ikke av den sorten- vi har to hunder inne, og blir det fler skal de bo ute! :=) Liv uten hund? Nei takk. Liv med mann som bestemmer over meg? Nei takk! Samarbeid og enighet (=ta og gi..) = ja takk!

hehe - Så samarbeid og enighet, betyr egentlig "la meg få vilja mi, eller så dumper jeg deg"?

Siste kjærstesaken var i overkant interessert i fotball, og laget "hans" er Liverpool, og nei, det ville ikke falt meg inn å nekte han å se fotball, fordi at for meg så er "samarbeid og enighet" ikke nødvendigvis det samme som at JEG får vilja mi. En fotballkamp varer 2X45 minutter to, kanskje tre ganger i uka, i motsetning til hundehold, som varer 24 timer i døgnet, 7 dager i uka. Det er ikke HELT sammenlignbart, eller?

Det er heller ikke snakk om å nekte noen å ha EN hund, situasjonen som ble beskrevet i første innlegget handlet om å få en hund TIL.. Man kan fint ha et aktivt hundehold med bare en hund, man kan til og med ha et aktivt hundehold med en hund som ikke er "optimal" for det man har lyst til - det var sånn det var for meg i alle de årene jeg og far til mine barn bodde sammen - jeg hadde lyst til å ha en hund jeg kunne trene og kanskje konkurrere med i LP, og "alt" jeg hadde var en husky med egne meninger og manglende interesse for pirkete LP-øvelser. DET er IKKE grunnen til at forholdet vårt røyk.

Nei, jeg kunne ikke vært sammen med en mann som ikke likte dyr, han måtte nødvendigvis og tatt til seg de to hundene jeg alt har. Men å trosse gjennom en tredje hund bare fordi at det ville jeg ha, er stadig ikke "samarbeid og enighet" i min bok. Hund tar så stor plass i hverdagene, at der syns jeg det er nødvendig å være enige. Som i at man snakker sammen og blir enige, ikke bare kjøper en hund til og si "hvis du elsker meg, lar du meg ha så mange hunder jeg vil". Av respekt for den jeg evt bodde sammen med, ville faktisk hans mening hatt noe å si - og det betyr nødvendigvis at jeg ikke trumfer gjennom mine meninger og gjør som jeg vil.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Men i min verden er det slik at man skal være med den som man passer aller best sammen med,på de områder som er viktigst at det klaffer på.Da vil hundelivet være en viktig del for dem som er mer enn litt interessert i hund,og derfor bør jo mannen man velger ganske enkelt være valgt med omhu..eller så får man vel bare finne seg i at den man har valgt å dele livet med ikke er med på leken og respektere det.Om det er hemmende,og gjør en ulykkelig får være opp til hver enkelt å bestemme.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Og i min verden så er det sånn at har man truffet den rette mannen, så er han verdt såpass at man kan leve med "bare" en hund.. Det er nemlig vanskeligere å finne en brukbar mann, enn ei brukbar bikkje..

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Dette er nok en diskusjon som muligens kan komme opp i vårt hus om ett par år.... :rolleyes:

Men her er det meg som kommer til å sette ned foten. Samboeren min har veldig lyst på en hund til om ett par år (vet ikke helt hvor seriøst han mener det men...) og jeg har sagt helt klart fra allerede nå om at det ikke er aktuelt. Men nå har jo vi tre hunder allerede da.

Blir liksom det urettferdig av meg også da, jeg har jo tross alt to hunder som er mine og han har en som er hans.

Men jeg er rimelig sikker på at han får nok å gjøre i mange år fremover med den han har og det er jo derfor jeg kommer til å si nei til en til. Om bikkja hans ligger som ett utslitt slakt hver eneste dag og han tripper og bare vil trene mere hund så skal jeg heller vurdere det, hehe

(hmm, ser visst ut som om det er jeg som tar "manne-rollen" i hundeholdet her hjemme... Det må ha en samenheng med de her rare genene mine som gjør at jeg er murer og sånt.... :) )

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Her i huset er det heldigvis slik at hund er den altoppslukende interessen til begge parter :)

Men vi merker begge at kapasiteten til hunder i heimen har nådd grensen ved 4 individer som bor fast hjemme (pluss at vi passe enkelte av hundene vi har plassert ut på för til tider).

Personlig må jeg si meg enig med de som uttrykker at "hunderi" ikke kan sammenlignes med enkelte andre hobbyer. Hunden er et levende individ som preger hele husstanden, uansett om det er en som har hovedomsorgen. Dermed er det også en forutsettning at hele heimen er innstillt på- og ønsker hund (eller en hund til...) før anskaffelsen skjer.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

det er ikke en "jentesak"- det er snakk om å respektere andre. NEI, man skal ikke trumpe gjennom sine meninger. Hverken den ene eller den andre veien. Men seriøst, om min drøm var tre hunder, og typen nekta meg det, ja så vet jeg at den typen antageligvis ikke er mannen for meg. Hvorfor skal man hele livet undertrykke sitt ønske?? Antageligvis har man jo også vagt feil om man ikke har gjort mannen ops på dette allerede i startfasen. Da er det rett og slett bare å velge: føye seg eller dra.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

En hund har en helt annen inngripen i hverdagslivet enn andre hobbyer har.. Typen min bruker MYE tid på Golf, bandøvning og fotball, dette er ikke noe jeg trenger å forholde meg til i like stort grad som han( og barna hans) allerede har mått forholde seg til bikkja mi.

Hobbyene hans er ute av huset, min henger i hælene til alle som skal på do og rapper mat fra kjøkkenbordet *flir* Vi bor ikke sammen enda, men han har allerede ytret et ønske om at jeg ikke anskaffer meg en hund til, med det argumentet at han elsker å reise på små ferieturer og gjerne vil ha meg med. Loke har jeg mange som ønsker å passe, får jeg en til blir jeg plutselig bindt i mye større grad. Jeg elsker også å reise og jeg elsker å dra på festivaler etc så for meg holder det argumentet enn så lenge og jeg har lovt å ikke få meg en til med det første. I hvertfall ikke før vi har vært på den tre ukers ferien på hytta hans i wisconsin neste sommer *ler*

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Og i min verden så er det sånn at har man truffet den rette mannen, så er han verdt såpass at man kan leve med "bare" en hund.. Det er nemlig vanskeligere å finne en brukbar mann, enn ei brukbar bikkje..

Og dette er kjernen folkens!

Enough said!

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg ble sammen med en som egentlig ikke brydde seg om hunder i det hele tatt. Han har aldri hatt hund tidligere eller hatt noe særlig med hund og gjøre. Nå liker han hunder, ikke sånn treningsmessig, men han liker å ha dem rundt seg, kose med dem og gå tur/leke. Jeg tror han rett og slett har forstått at jeg kom med den "pakken" og enten hadde han det i seg eller så har han lært seg å like hunder. Jeg drar ham jo med på både treninger, konkurranser og utstillinger noen ganger, og det er helt greit i små doser. Jeg tviler sterkt på at han vil ha sin egen hund å trene med, men han er glad i dem og ser på dem som et familiemedlem og det er det som er viktig for meg.

Jeg er ganske så sikker på at jeg aldri kunne vært sammen med noen som nedprioriterte hundene eller nektet meg å bruke så mye tid på dem. Det er ikke en hobby, men en livsstil.

Det blir noe helt annet hvis man har vært sammen med noen i flere år og så kommer hundeinteressen for trening osv, da var ikke samboer/ektefelle klar over dette når forholdet begynte, og man har blitt glad i hverandre. Man må ta mye mer hensyn til hva den andre parten mener.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Før man blir i lag prater man vel om livet og sine egne ønsker/drømmer og mål? Nå jeg ble i lag med min nåværende samboer så kom jeg med hund(er), og han var fullstendig klar på at han selv skulle ha seg hund "når det rette kullet kom". Det kullet kom etter 1,5år og vi har nå to stk i hus. Her er derimot min hundeinteresse mye større enn hans, iom at det for ham holder med lange turer og litt småtrening (blodspor/LC/enkel lp), mens jeg trener aktivt bruks, lydighet, og litt ag med min hund. Samt at jeg går alle deisse turene med ham også:) Nå har han andre hobbyer i tillegg, som til dels tar mye tid og en jobb som tar mye helger, så da gjør det ikke noe om at mye helger går til trening.

jeg synes ikke man kan trumfe igjennom en hund, det blir som at han skal bruke 20 000kr hvert år på en skiferie i alpene med kompisene sine de neste 10-15årene... + nye ski og utstyr og trene masse sånn plutselig. En hund krever mye av de andre også, og selv om man tar "alt ansvar selv" så blir det fort noe han må gjøre, for ikke å snakke om hårene, den vandrende saken som følger etter alle. Øynene som titter på deg når du skal spise. Hundene, særlig innehunder, er jo liksom ikke puttet i skapet i mellom hver trening. (her "finnes" nesten ikke hundene når vi er hjemme da, men det er vist ikke så vanlig har jeg skjønt).

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Men jenter da! Hvorfor finne seg i en samboer som skal bestemme over deg???

Helt klart, om ikke sambo vil ha hund, og i hvertfall ikke to, så greit. La han slippe å ta noe som helst ansvar. Om han likevel nekter deg å oppfylle ditt store ønske, er han da noe å satse på???

En hund kan nå om dagen nesten sammenlignes med ett barn. Hunder krever mye tid , oppmerksomhet og plass.

Uansett størrelse.

Synes det er litt mye å dytte på en samboer/ektefelle som ikke vil ha.

Dessuten hadde jeg ikke sagt adios til mange års ekteskap og gjort barna til skilsmissebarn p.g.a en hund.

Da lever jeg heller uten.

les i bloggen min de siste dagene :)

Så PEN :)

Og i min verden så er det sånn at har man truffet den rette mannen, så er han verdt såpass at man kan leve med "bare" en hund.. Det er nemlig vanskeligere å finne en brukbar mann, enn ei brukbar bikkje..

Er så enig :)

Lenke til kommentar
Del på andre sider

En hund i huset vil nesten alltid bety ekstra arbeid for resten av husstanden også, og ikke kun for den som er eier. Så jeg skjønner godt at mange brukter vetorett og sier nei, om de virkelig ikke er hypp på hund. Så klart skal man prøve å strekke seg litt for andre, men vil man ikke ha hund i huset så vil man ikke.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Men jenter da! Hvorfor finne seg i en samboer som skal bestemme over deg???

Helt klart, om ikke sambo vil ha hund, og i hvertfall ikke to, så greit. La han slippe å ta noe som helst ansvar. Om han likevel nekter deg å oppfylle ditt store ønske, er han da noe å satse på???

Haha. Jeg valgte bort en av de snilleste menneskene ever, men han likte ikke hund. Og han ville ikke bo med meg hvis jeg skulle ha med meg mine hunder. Ok sa jeg, da er det slutt. Lykke til videre i livet.

Min x samboer likte hunder, men han kunne ikke skjønne hvordan jeg kunne bruke så lang tid på hundene mine. Det var lixom ikke nødvendig med de turene, de treningene og den kosen. De klarte seg jo fint de bare de fikk mat og gjort fra seg ute. Men hav seg det gjorde han når jeg ba han holde kjeft og diskutere ting han kunne. Han skaffet seg en rottweilervalp. Den gikk aldri turer, var bare ute å gjorde fra seg og fikk mat. Det var broren som etterhvert måtte gå tur fordi hunden ble deppa. Og stakkars hund når den bet i stykker noe fordi den kjeda seg. Og sa jeg noen ting fikk jeg bare slengt at jeg kunne tie stille fordi han var oppvokst med grønlandshund og hunder hadde jeg ikke peiling på. Ergo jeg tok med mine og flytta ut. Ettersom jeg ikke hadde kjøpt hans valp kunne jeg heller ikke ta den med meg hjem. Jeg kjenner oppdretteren veldig godt så etter mye mas så fikk hunden flytte til sin kullsøster og blir brukt til spor og redningshund idag.

Men altså å være sammen med noen som ikke liker hund eller som synes at det er en bortkastet hobby kommer jeg aldri til å bli igjen. Blir bare for mye krangling ut av det.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

En hund kan nå om dagen nesten sammenlignes med ett barn. Hunder krever mye tid , oppmerksomhet og plass.

Uansett størrelse.

Synes det er litt mye å dytte på en samboer/ektefelle som ikke vil ha.

Dessuten hadde jeg ikke sagt adios til mange års ekteskap og gjort barna til skilsmissebarn p.g.a en hund.

Da lever jeg heller uten.

Så PEN ;)

Er så enig :D

DA betyr ikke hund så mye for deg.

Så blir jo valget enkelt.

Det som er så fint er at man kan finne ut slikt allerede før man blir alt for seriøst involvert- så slipper man velge bort det ene eller det andre senere.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

DA betyr ikke hund så mye for deg.

Så blir jo valget enkelt.

Det som er så fint er at man kan finne ut slikt allerede før man blir alt for seriøst involvert- så slipper man velge bort det ene eller det andre senere.

Hvem har sagt at det er et enkelt valg?

Nå er det vel også ganske stor forskjell på om man har tatt med seg en eller flere hunder inn i samboer/eksteskapet - eller om dette er noe man finner ut man vil ha i ettertid.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

DA betyr ikke hund så mye for deg.

Hvis man allerede har hund (som jo faktisk var spørsmålet til ts), så utsetter man da ikke barna for skilsmisse for å få flere. Da er det noe seriøst annet galt i forholdet i tillegg, eller så er man så egoistisk at man ikke burde hatt barn i utgangspunktet. Når man prioriterer hund framfor barna sine så synes jeg faktisk noe er riv ruskende galt.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

DA betyr ikke hund så mye for deg.

Så blir jo valget enkelt.

Det som er så fint er at man kan finne ut slikt allerede før man blir alt for seriøst involvert- så slipper man velge bort det ene eller det andre senere.

Hund betyr ikke mer for meg enn barna nei.

Hvis man allerede har hund (som jo faktisk var spørsmålet til ts), så utsetter man da ikke barna for skilsmisse for å få flere. Da er det noe seriøst annet galt i forholdet i tillegg, eller så er man så egoistisk at man ikke burde hatt barn i utgangspunktet. Når man prioriterer hund framfor barna sine så synes jeg faktisk noe er riv ruskende galt.

Enig med du...

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Og i min verden så er det sånn at har man truffet den rette mannen, så er han verdt såpass at man kan leve med "bare" en hund.. Det er nemlig vanskeligere å finne en brukbar mann, enn ei brukbar bikkje..

Det har du helt rett i,huff,men jeg mente det ikke sånn svart hvitt.Det er likevel synd at folk som er ordentlig interessert i hund og tar vare på den ikke får ha en til.Kan det da tyde på at mannen allerede er misfornøyd med nr.1?

Siden han har noe imot en eventuell nr 2 så må det jo være gode grunner for det annet enn,vil ikke.

Så i tilfelle ville jeg satt meg ned åspurt mannen hvor problemet ligger og om han i det hele tatt er fornøyd med nr 1,eller om det egentlig er et problem for han som bare er godtatt.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Det har du helt rett i,huff,men jeg mente det ikke sånn svart hvitt.Det er likevel synd at folk som er ordentlig interessert i hund og tar vare på den ikke får ha en til.Kan det da tyde på at mannen allerede er misfornøyd med nr.1?

Siden han har noe imot en eventuell nr 2 så må det jo være gode grunner for det annet enn,vil ikke.

Så i tilfelle ville jeg satt meg ned åspurt mannen hvor problemet ligger og om han i det hele tatt er fornøyd med nr 1,eller om det egentlig er et problem for han som bare er godtatt.

Tja.. Det er flust av argumenter for å ha bare en hund kontra to eller flere, syns jeg. Det er mindre jobb med en. Det er lettere å få pass til en. Det blir mindre "rot" av en (mindre pels, færre labber å tørke osv). Man trenger bare en vanlig stasjonsvogn når man har en (så sant man ikke har miniatyrer, da har man vel plass til flere bak der). Det koster mindre å ha en (foring, vaksine, pass).

Eksen min (far til mine barn) syns at vi klarte oss med en hund, og jeg tviler på at det var fordi han ikke var misfornøyd med den hunden, i og med at bikkja omtrent er opphøyet til helgenen. Det var vel mer "hele pakka", vi jobbet fullt begge to, vi hadde 2 barn, vi hadde et sosialt liv. Han har forøvrig hund i dag, så hundelivet hans var ikke over selv om vi flytta fra hverandre.

Siste eksen (høres ut som jeg har hatt mengder av de *flir*) har nok måtte ofre mer for min hobby enn jeg har for hans. Han liker å reise, hvilket har vært vanskelig når jeg stadig har hatt 2 hunder. Han er ikke interessert i hund overhode, og har aldri hatt hund selv, men allikevel så har han forstått mitt behov for å ha hund i livet mitt. Nå røyk det forholdet uavhengig av antall hunder, men jeg syns ikke jeg hadde hatt noen rett til å trumfe gjennom enda en hund, når de hundene jeg alt har begrenset livet hans slik det gjorde.

Det er forskjell på å ikke ha hund overhodet, og å ha enda en hund, og enda en hund. Har man en hund, så bør man vel ha få dekket "hundebehovet" litt om ikke noe annet, jeg ser ikke helt at man stadig skal måtte ha 2, 3 eller 4 - ihvertfall ikke om man er i et forhold hvor DET er et tema. Hvorfor MÅ man ha f.eks 3 hunder? Det er ingen som MÅ det, liksom.

Nei, jeg ville ikke involvert meg med en mann som ikke ville ha hund i det hele tatt, men det er ikke det denne diskusjonen handler om heller, det var hvor mange hunder man skulle ha. Og jeg finner det svært ironisk at tråden heter "Om å være enige i heimen", når det tydeligvis skal bety "jeg skal ha vilja mi, samme hva du syns om det" - samme hvem "side" man er på..

Lenke til kommentar
Del på andre sider

nå forutsetter jeg at man kanskje finner ut at man er riv ruskede uenig før man har fått barn og full pakke. Kanskje greit å snakket om hva som er viktig for den andre parten før det??

Har ikke nevnt med et ord å velge hund foran barn. Det er ikke et tema for meg. Selvsagt velger man barn først.

Hvis man, som meg, har polarhunder, har man gjerne lyst til å drive med hundekjøring. Da trenger man om man ikke nøyer seg med snørekjøring flere hunder. Nei, man MÅ ikke- Men om drømmen har vært et spann fra man var liten, er det trist å måtte leve hele livet uten å få oppfyllt drømmen.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

nå forutsetter jeg at man kanskje finner ut at man er riv ruskede uenig før man har fått barn og full pakke. Kanskje greit å snakket om hva som er viktig for den andre parten før det??

Har ikke nevnt med et ord å velge hund foran barn. Det er ikke et tema for meg. Selvsagt velger man barn først.

Eh? Bessie skreiv:

En hund kan nå om dagen nesten sammenlignes med ett barn. Hunder krever mye tid , oppmerksomhet og plass.

Uansett størrelse.

Synes det er litt mye å dytte på en samboer/ektefelle som ikke vil ha.

Dessuten hadde jeg ikke sagt adios til mange års ekteskap og gjort barna til skilsmissebarn p.g.a en hund.

Da lever jeg heller uten.

Og da svarte du:

DA betyr ikke hund så mye for deg.

Så blir jo valget enkelt.

Det som er så fint er at man kan finne ut slikt allerede før man blir alt for seriøst involvert- så slipper man velge bort det ene eller det andre senere.

:D

Lenke til kommentar
Del på andre sider

det gikk nok litt fort i svingene.. selvsagt er jeg enig i at barn kommer før hund. Egentlig et under om gubben, som ikke vil ha hund, synes det er greit med barn. Det er liksom ikke noe arbeid mer barn, liksom?? Eller er det fordi nok er nok? vel, digresjon.

Finn ut at gubben/dama ikke vil ha hund før man slår seg sammen for godt. et liv med restriksjoner er kjedelig. For begge.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Arkivert

Dette emnet er nå arkivert og stengt for flere svar

  • Hvem er aktive   0 medlemmer

    • Ingen innloggede medlemmer aktive



  • Nye innlegg

    • Jeg tror hun bjeffer når hun blir stressa. Det brukes som en protest, under stress, som et språk hun bruker for det aller meste nå på sine eldre dager. Det hender hun tisser litt inne,som regel på min side av senga. Hun skjønner ikke helt greia med å gå på do før vi skal dra lenger. Hun er vant til åpen dør til hagen, så vi må følge henne rundt for å passe på at hun gjør det hun må før vi drar. Kom på at hun heller ikke vil være i et annet rom når vi er hjemme. Hun vil ikke ligge og hvile på et annet rom,da må vi være der sammen med henne. Vi hadde en som skulle reparere komfyren her ved to anledninger. Da var mannen oppe med reparatøren,mens jeg og hundene var i kjellerstua og på soverommet. Den ene gangen hadde jeg radioen på,da fikk hun ikke med seg at han kom. Den andre gangen bjeffa hun omtrent hele tiden de tre timene mannen var her. Hun vil ha tilgang til hele huset, slik hun har hatt siden vi flyttet hit for snart 6 år siden, og stengte dører er ikke greit. Da bjeffer hun hele tiden. Hun vil ikke være på soverommet og kjellerstua med stengt dør, ikke på soverommet, og hun vil ha oversikten slik at hun kan gå der hun føler for selv. Hun er fysisk sprek, men jeg er usikker på det mentale. Hun inviterer junior til lek selv,og synes det er veldig gøy en stund,men når hun ikke orker mer,så er hun så mild at hun ikke sier i fra klart nok til den yngste. Og junior er sterkere og naturlig nok mer utholdende,så da blir det for mye for henne. Junior vil mer enn gjerne løpe, leke og herje hele tiden,så vi må inn for å stoppe det ofte. Hun begynner jo å roe seg litt mer, men er fortsatt ganske umoden som lapphunden ofte kan være ganske lenge. Og da blir det mye bjeffing. Da skiller vi de. Det er jo ikke så lett å få gjort når de er alene,og derfor tenker vi det er best for den gamle at de er hver for seg. Men,hun bjeffer når de er alene sammen og junior ligger og sover også,så hvorfor,det vet vi ikke. Det eneste som stopper bjeffingen i alle situasjoner stort sett,er så lenge hun har en frossen kong eller noe annet å tygge på. Da er det som regel stille til hun er ferdig med det, og så er det på igjen med bjeffingen. Hun elsker mat,går helt i transe og koser seg så hun er helt i sin egen verden. Så ja,det er ikke bare en ting, men det mest utfordrende akkurat nå,er at det blir vanskelig når de ikke kan være alene i samme hus. Jeg har prøvd å snakke til henne via kamera for å roe henne når hun bjeffer så mye,men da eskalerer det enda mer fordi hun ikke ser meg. Og junior blir jo med i bjeffekoret,og står da å uler. Vi har heldigvis meget tålmodige naboer, men det går jo ikke i lengden når de hører lyden inn i husene sine i timevis. Jeg synes egentlig løsningen med at den gamle har hele huset med tilgang til kjeller, mens junior har gangen med en kompostgrind mellom de burde være en god løsning, men det synes altså ikke pensjonisten vår at var greit.
    • Hva får hun for stress? Min Odin var også en lettstresset type og fungerte bedre med Eldepryl på sine eldre dager. Jeg tenker det er ganske naturlig at hun foretrekker det vante og trenger kontroll på omgivelsene med alderen. Det trenger ikke å være slutt enda, så lenge hun ikke har mye smerter og virker glad og fornøyd.  Blir det bjeffing om du har dem sammen, men begrenser området, altså ikke hele huset? Yngste begynner jo også å nærme seg voksen, og herjingen vil nok gi seg. Hvor lenge holder de på når de er alene sammen? Jeg tenker kanskje det er like greit for begge, og så får de legge seg og slappe av etterhvert?
    • Junior ligger og sover når hun er alene. Uten lyd. Den eldste har generelt mer og mer lyd med alderen. Gamlemor vil ha tilgang på hele huset slik hun er vant til. Hun finner seg ikke i å bli stengt inne på et rom,som for eksempel soverom/kjellerstue,der hun uansett pleier å legge seg. Døra må være åpen,så hun kan gå opp og ned trappa. De få gangene det har fungert på et slags vis, har junior lagt seg i gangen oppe, og gamlemor har lagt seg frivillig nede. Men,døra kan ikke være igjen mellom dem, for da blir det altså et voldsomt bråk som høres helt inn i huset til naboen.  Merker jo at hun begynner å bli litt gammel, men klarer ikke helt å tolke om hun glemmer litt noen ganger,kanskje. Syn og hørsel er det ingenting galt med,og alle undersøkelser hos veterinær er helt topp.  Har ingen forklaring på hvorfor hun bjeffer hele tiden når de er alene,  for hun er så glad i den lille frøkna. Det kan bli for voldsom leking når lillemor får overtenning, og derfor tenkte vi det var lurt å ha dem adskilt,men det vil gamlemor heller ikke. Spesielt dette prosjektet hun hadde med å meget bestemt jobbe intenst med å skyve bort kompostgrinda mellom dem for å komme seg inn til junior var litt spesielt å se på video.  Hun passer alltid på at junior har det bra, og helt siden valpen var bitteliten,har hun passet på henne som om det var hennes egen. Skal legge til at det er MYE bjeffing fra henne ellers også, ikke når vi er alene i familien, men på det meste annet. Det har blitt betraktelig verre med alder, og vi prøver å skjerme henne så godt vi kan. Vi har på radio så hun ikke skal høre så mye lyder, vi drar for gardinene så hun ikke skal få med seg alt som skjer utenfor osv. Jeg tror kanskje vi har litt skylapper på fordi vi ikke ønsker å se hvor ille lydnivået har blitt med alderen, men vi føler at hvis vi tilrettelegger nok for henne,så er hun fornøyd og har det bra. Og vi ønsker å strekke oss langt for at hun skal ha det bra. Det er mulig at alt handler om at hun er stressa,  kanskje er litt forvirret til tider,og at det er en grunn til at hun ikke klarer å roe seg.  Hun løper opp og ned trappa, bort til vinduene og bjeffer hele tiden. Så kan det bli stille litt,så er det på igjen. Når hun er hos hundepasser,så fungerer det bra, de bryr seg ikke om lyden, og hos veterinæren er hun helt rolig,og sitter med et stort smil på bordet.  På tur er hun helt rolig, ikke en lyd hvis det ikke kommer noen,da. Og inne og ute er hun stille hvis ingen kjører forbi,eller dukker opp på døra. I sommer har hun elsket å ligge hele dagen i skyggen, og sove.  Hun får metacam hver dag fordi vi mistenker artrose i et bein. Og hun får antidepressiva for stress. Beklager,dette ble nok litt rotete,  men vi har altså litt utfordringer med å forstå hva dette handler om. Er det kanskje vi som ikke skjønner at dette egentlig handler om en gammel hund som kanskje bør få slippe snart. Usikker. Faren min og svigerfar mener det.  Jeg har dratt det for langt med en syk hund før, så vi prøver å være veldig åpne for innspill. Hun virker altså som om hun har det bra når alt er kjent og slik det pleide å være. Når hun er alene hjemme slik hun var før når hun var eneste hund i heimen. Det er sjelden hun må være alene hjemme, det er ingen som er på jobb hele dagen lenger. Men,når vi tar med oss mini og drar,ser hun veldig blid ut,og går ned og legger seg med en gang.        
    • Hvordan er unghunden alene hjemme uten gamlemor? Jeg tenker at det kanskje er den yngste som rett og slett trenger mer alenetrening for å finne roen alene først. Jeg regner med dere har gjort de vanlige tingene med begge, som å gå tur eller aktivisering før dere går fra dem, har på radio, ikke for mye eller for lite plass, osv.  Hvis de er alene sammen med tilgang på kun ett rom og senger lett tilgjengelig, hvordan går det da? 
    • Vi er litt oppnådd her nå,så vi tar i mot tips med stor takknemlighet. Vi har en eldre dame på 11 år, og en unghund på 16 mnd. De går godt sammen. Utfordringer oppstår når de skal være hjemme alene. Begge takler fint å være hjemme alene hver for seg. Men, den gamle finner ikke roen når begge hundene er alene sammen. Heller ikke med kompostgrind mellom dem så de kan se hverandre,  da bruker hun tiden på å prøve å komme seg forbi grinda og inn til den andre hunden, og heller ikke i hvert sitt rom fungerer det. Vi har videoovervåkning på dem, og ser at den gamle går rundt og bjeffer omtrent hele tiden når hun vet at den andre hunden vår også er hjemme. Når hun er alene i huset, går hun og legger seg,og er helt stille. Hun er en litt nevrotisk og stressa type, samtidig veldig mild,og er veldig opptatt av unghunden, og at hun har det bra. Samtidig,når de er sammen,så blir det for mye når junior vil leke hele tiden. Så derfor er det best om de er hver for seg, men det hadde jo vært supert om de kunne være alene i samme hus. Slik det er nå så har vi prøvd oss litt fram, og det har blitt til at vi har tatt med oss junior,så pensjonisten får roa seg alene hjemme. Men,det er ikke alltid vi kan ta henne med oss, og da er det altså bjeffing omtrent non stop på den eldre. De er forresten lapphunder.
  • Nylig opprettede emner

×
×
  • Opprett ny...