Gå til innhold
Hundesonen.no

"Sykelig" glad i hunden min..


Zoey

Recommended Posts

Skrevet

Je begynner å lure på om jeg alvorlig talt er FOR glad i hunden min.. Altså sykelig glad i henne!

Noen symptomer på denne "sykdommen" er:

* Man lengter/savner etter hunden sin når den ikke er i nærheten.

* Man skynter seg hjem fra aktiviteter/jobb/skole for å komme fortest hjem til hunden.

* Man synes synd på hunden når den er alene hjemme, og bekymrer seg for om den har det bra, og ikke er redd/ensom.

* Man må ta seg sammen for ikke å kysse å klemme for mye på hunden.

* Man sjekker hvor flink gutter/jenter er med dyr, før man bestemmer seg for om det er kjærestemateriale.

* Man generelt bekymrer seg for hunden, om den alltid har det opptimalt.

* Man får fysiskt vondt i hjertet om hunden ikke har det bra et øyeblikk.

* Man kan ta seg i å skravle i vei med fremmede folk om hunden sin.

* Man blir blodig fornærmet om noen sier noe negativt om hunden.

* Man savner hunden mer enn familie/venner om man er på ferie.

Så.. er det bare jeg som er klin gæær'n, eller er det flere som har det sånn!? Enkelte perioder værre enn andre..!

Hehe.. huff.. gale menneske meg;)

Guest Christine
Skrevet

Glemmer aldri når jeg var på jakt en gang, og en av de jaktgutta begynte å prata hund, og vi ble sittende å diskutere vår felles rase. Så begynte han å spørre ut om stamtavle osv osv, og han hevdet at jeg hadde blitt lurt, at denne valpen kom til å bli en forferdelig dårlig hund, og at forfedrene ikke var no tess. Jeg klarte ikke å la være å svare, og vi endte opp i DEN diskusjonen, hvor vi begge fyrte oss opp, hevet stemmene osv. Jeg begynte igjen å prate litt stygt om hans hund, og alt ballet på seg.

Vel, etter dette fikk jeg høre av andre at folk har fortalt folk at jeg er ei jente som er utroooolig glad i hunden sin. :)

Skrevet

Hehe... Kjenner meg litt igjen i dette! :)

Men jeg synes det skal være litt sånn.. Når det gjelder kosing, nussing, klemming osv. så kan jo dette kanskje bli litt mye innimellom. :)

Men moren min er veldig knyttet til hunden sin, og hun er nok på linje med de punktene du skriver her.

Jeg tror at når man ikke har noe annet å passe på enn sine dyr, så er det dem som er i fokus - og da på den måten du skriver. Har man barn for eksempel, så må man jo fordele fokuset og da blir det jo annerledes. :)

I skrivende stund har jeg to katter (venter på å overta en sheltie), og jeg prater om disse kattene hele tiden. Om hva de gjør, hvilke rampestreker de har gjort den siste tiden og så videre. Så jeg er nok i nærheten av den lista di ja, og tror ikke det blir bedre når sheltien kommer! *ler*

Bare det ikke tar helt av - men det merker du jo selv! Eller så får du høre det fra andre. Hehe..

Skrevet

Jammen godt å høre det ikke bare er meg! Ble nesten litt bekymra ett øyeblikk her skjønner dere :)

Og så gjør det det jo ikke bedre at jeg og pelsen akkurat har flytta i nytt hus, med helt nye rtiner på dagen osv osv,Og at pelsen synes dette er litt stressende, noe som medfører at hun ikke vil være alene hjemme osv osv... hehe...

Dissa dyra, dissa dyra...! Lurer på åssen det blir å få unger jeg, når man blir så ille med "bare" et dyr! :)

Skrevet

Høres akkurat ut som meg :) Jeg er så glad hunden min akkurat kom inn døra med mamma, jeg savnet henne mens jeg satt og leste. Hehe.

Skrevet
Hehe, jeg kjenner meg igjen i 8 av de 10 punktene. Så du er visst ikke alene, nei. :)

Hvilke to er det du ikke kjenner deg igjen på?

:)

Skrevet
Hvilke to er det du ikke kjenner deg igjen på?

:)

Jeg skravler ikke om hunden min til fremmede, jeg er altfor sjenert til det. :)

Jeg blir heller ikke fornærmet når jeg får negative kommentarer om hunden min. Hvis det er konstruktivt hører jeg på vedkommende og vurderer om det er noe i det og om jeg kan gjøre noe bedre, og hvis det ikke er konstruktivt (Se DEN teite lille hunden da!) ler jeg bare. :)

Skrevet
Jeg skravler ikke om hunden min til fremmede, jeg er altfor sjenert til det. :)

Jeg blir heller ikke fornærmet når jeg får negative kommentarer om hunden min. Hvis det er konstruktivt hører jeg på vedkommende og vurderer om det er noe i det og om jeg kan gjøre noe bedre, og hvis det ikke er konstruktivt (Se DEN teite lille hunden da!) ler jeg bare. :)

Hehe :)

Tar meg bare noen minutter, også har jeg på ett eller annet pussig vis klart å dreie alt inn på Maja.. :)

Skrevet

Jeg og min søster var på kypros nylig, der møtte vi 2 jenter, og det jeg sitter igjen med etter å vært sammen med dem er ett TYDELIG bilde av hundene deres og mindre tydelig inntrykk av dem egentlig, det skal jeg vedde på de kan si om oss også. Det tok oss ca 10 min så var vi inne på tema hund og hvoooor mye vi savnet våre respektive og ikke minst hvor herlige de var. Kjenner meg igjen i masse av dette.

Plager alle på jobben med at de MÅÅ innom hjemmesiden å se hvor herlig han er. Mine herlige kollegaer spør alltid om Theo-- hehe prater om han på samme måte som andre prater om barna sine føler jeg. Kom frem til dette på jobben i dag: dersom mine prioriteringer endres da eventuelle barn skulle komme, "kan" jeg rett og slett ikke få barn. Enkelt å greit liksom. De synes såklart jeg er rar, men gAd jeg liker å være rar. (hehe )

Skrevet

Kjenner meg veldig godt igjen her, ja... :lol: Spesielt på:

Man sjekker hvor flink gutter/jenter er med dyr, før man bestemmer seg for om det er kjærestemateriale.

:)

Skrevet
Je begynner å lure på om jeg alvorlig talt er FOR glad i hunden min.. Altså sykelig glad i henne!

Noen symptomer på denne "sykdommen" er:

* Man lengter/savner etter hunden sin når den ikke er i nærheten.

* Man skynter seg hjem fra aktiviteter/jobb/skole for å komme fortest hjem til hunden.

* Man synes synd på hunden når den er alene hjemme, og bekymrer seg for om den har det bra, og ikke er redd/ensom.

* Man må ta seg sammen for ikke å kysse å klemme for mye på hunden.

* Man sjekker hvor flink gutter/jenter er med dyr, før man bestemmer seg for om det er kjærestemateriale.

* Man generelt bekymrer seg for hunden, om den alltid har det opptimalt.

* Man får fysiskt vondt i hjertet om hunden ikke har det bra et øyeblikk.

* Man kan ta seg i å skravle i vei med fremmede folk om hunden sin.

* Man blir blodig fornærmet om noen sier noe negativt om hunden.

* Man savner hunden mer enn familie/venner om man er på ferie.

Så.. er det bare jeg som er klin gæær'n, eller er det flere som har det sånn!? Enkelte perioder værre enn andre..!

Hehe.. huff.. gale menneske meg;)

Jeg kjenner meg igjen på de fleste punktene, men spesielt det jeg har uthevet med tykk stift. Er utrolig avhengig av Aron (og han av meg), og vet ikke hva jeg hadde gjort om noe alvorlig hadde skjedd med han. han et akkurat som et barn for meg. Går forran både venner og familie, noe som sikkert er litt skremmende for "normale" folk/ folk uten dyr osv. Aron er den som betyr mest for meg.

Skrevet

Blir så glad jeg, når jeg ser det er fler som er småsprø glade i hundene sine..

Jeg er faktisk så ille at om typen ikke godtar at voffa er i senga eller sofa, jah, da går typen på dør! :rolleyes:

Måtte bare lage en sånn tråd, for måttebare se om det var fler gærninger sm meg;)

Er i en itt kjip periode med voffa skjønner dere, for hun har sperre mot å være alene i det "nye" huset, så jeg er i en "ikke så mye dulle-dille-pusse-susse-overse henne-periode" og det er jo bare HEEEELT forferdelig! :lol:

Hehe :P

Tar meg bare noen minutter, også har jeg på ett eller annet pussig vis klart å dreie alt inn på Maja.. :)

HAHA! Meg også..! Fremmede folk er heldig hvis de klarer å få meg til å snakke om andre ting enn Zoey i mer enn 5 min:O

Enspora?!? jeeeg?!?! nisch da:)

*Dobbelpost, bruk siterings- og redigeringsfunksjonen. Mod Miriam*

Skrevet

Er visst uhelbredelig, gal i hodet jeg også... Maser stadig vekk, om at nei, nå! Nå må vi bare komme oss bort ifra hundene en helg å bare være normale kjærester... Når det faktisk skjer (svært, svært skjeldent) Så tar jeg meg selv i savne bikjedyret så mye at vi liksegodt bare kunne vært hjemme med dem...

Skrevet

Jeg kjenner meg igjen i mye av det,men har aldri savna hundene så mye når jeg er borte.

Det er mulig det har noe med at jeg nesten aldri er borte fra dem,og at jeg synes det er deilig NÅR jeg først er det.

Men jeg velger selv å være med dem hele tiden og synes det er deilig,så derfor er det jo naturlig å ha pusterom en sjelden gang.Ellers er jeg nok alt for knytta til dem,og liker å vite at de er der..

Arkivert

Dette emnet er nå arkivert og stengt for flere svar

  • Hvem er aktive   0 medlemmer

    • Ingen innloggede medlemmer aktive


  • Nye innlegg

    • Vi hadde en elghund som stod og ulte ved døra hvis det var løpetisper innen en mils radius (satt på spissen), og en annen elghund som ikke brydde seg i det hele tatt, så det er nok i alle fall til en viss grad individbetinget. Ellers har jeg bare hatt relativt små hunder (6-8 kg), men det har kun vært tisper, og de har vært veldig enkle mtp. løpetid (lite blod, ikke noe særlig hormonpåvirking mentalt utover at det skal markeres hver 5. meter på tur). simira nevner livmorbetennelse, jeg vet ikke om det er mer vanlig på småraser, men min forrige hund fikk i alle fall det. Men skal man ikke drive med avl eller andre raserelaterte aktiviteter er det jo ikke verre enn at man kastrerer.
    • Hvordan er rasene hunden er blanding av? Og ikke minst foreldrene? Det er jo ulempen med blanding, det er vanskelig å gjøre grundig research, men foreldrene og evt. tidligere kull kan jo gi indikasjoner. Hvis det er bevisst blandingsavl så ville jeg uansett håpet at de ikke ville avlet på en hannhund som er slik, men samtidig så ville de da kanskje ikke avlet på blanding heller, om de var opptatte av genetikk. Jeg kan ikke veldig mye om miniatyrhunder, jeg har kjent et par hannhunder som var slik du beskriver, og et par som er helt greie. Når det er sagt er jo tispene også "kjent" for mer gneldring og innbilte svangerskap og livmorbetennelse, så man velger jo litt sine onder. 
    • Hei! Jeg er helt ny i liten-hund-verden. Har tidligere hatt springer spaniel, boxer og schæfer, men skal nå få en liten blandingsrase.  Jeg er så usikker på valget av hannhund eller tispe! Personlig har jeg ikke en sterk preferanse, har hatt to tisper og en hannhund, og heller nok kanskje mer mot hannhunder. Men jeg hører fra mange med små hunder at hanner kan være veldig vanskelig å få stuerene, at de markerer inne og at de er så stressa rundt løpetid i nabolaget feks at de står og uler ved døra osv. Dette er ikke noe jeg har vært borti med store raser, verken min egen eller venner sine (vært aktiv i NRH og NBF-miljø i 15 år, så vært borti en del forskjellige raser) i det hele tatt, så er det en typisk type atferd for små hunder, eller er det mer individbetinget? Vi legger så klart til rette for rotrening og passe aktivitetsnivå osv osv.  Hadde vært fint å høre noe annet enn skrekkhistorier om små hunder, for akkurat nå lener jeg veldig mot tispe.
    • Vi har hittil foret vår valp på 13 uker med fire måltider om dagen og har planer om å gå ned til tre måltider om dagen. Ved fire måltider ga vi frokost ca 07-07.30, lunsj 12, middag 16 og kveldsmat 19.30.  hvilke tidspunkter forer dere valpene deres og hva har fungert for dere?
    • Hei @Betan, min erfaring strekker seg fra 2002 da jeg fikk min første bull-hund. Min første ambull ble født i 2007 og jeg har hatt mange verv i det norske raseklubbens styre, nå sitter jeg i den svenske klubbens styre. Jeg har som oftest hunder i par og jeg er utdannet innefor atferd men også jobbet som hundetrener i mange år. Nå for tiden konkurerer jeg med min ambull-tispe. Vi er i kl 3 i RL f.eks og har flere sporprøver bak oss, tatt i Sverige. Så erfaringen strekker seg fra egne hunder til mange av norges og sveriges ambuller. Holder det?
  • Nylig opprettede emner

×
×
  • Opprett ny...