Gå til innhold
Hundesonen.no

"Sykelig" glad i hunden min..


Zoey

Recommended Posts

Skrevet

Je begynner å lure på om jeg alvorlig talt er FOR glad i hunden min.. Altså sykelig glad i henne!

Noen symptomer på denne "sykdommen" er:

* Man lengter/savner etter hunden sin når den ikke er i nærheten.

* Man skynter seg hjem fra aktiviteter/jobb/skole for å komme fortest hjem til hunden.

* Man synes synd på hunden når den er alene hjemme, og bekymrer seg for om den har det bra, og ikke er redd/ensom.

* Man må ta seg sammen for ikke å kysse å klemme for mye på hunden.

* Man sjekker hvor flink gutter/jenter er med dyr, før man bestemmer seg for om det er kjærestemateriale.

* Man generelt bekymrer seg for hunden, om den alltid har det opptimalt.

* Man får fysiskt vondt i hjertet om hunden ikke har det bra et øyeblikk.

* Man kan ta seg i å skravle i vei med fremmede folk om hunden sin.

* Man blir blodig fornærmet om noen sier noe negativt om hunden.

* Man savner hunden mer enn familie/venner om man er på ferie.

Så.. er det bare jeg som er klin gæær'n, eller er det flere som har det sånn!? Enkelte perioder værre enn andre..!

Hehe.. huff.. gale menneske meg;)

Guest Christine
Skrevet

Glemmer aldri når jeg var på jakt en gang, og en av de jaktgutta begynte å prata hund, og vi ble sittende å diskutere vår felles rase. Så begynte han å spørre ut om stamtavle osv osv, og han hevdet at jeg hadde blitt lurt, at denne valpen kom til å bli en forferdelig dårlig hund, og at forfedrene ikke var no tess. Jeg klarte ikke å la være å svare, og vi endte opp i DEN diskusjonen, hvor vi begge fyrte oss opp, hevet stemmene osv. Jeg begynte igjen å prate litt stygt om hans hund, og alt ballet på seg.

Vel, etter dette fikk jeg høre av andre at folk har fortalt folk at jeg er ei jente som er utroooolig glad i hunden sin. :)

Skrevet

Hehe... Kjenner meg litt igjen i dette! :)

Men jeg synes det skal være litt sånn.. Når det gjelder kosing, nussing, klemming osv. så kan jo dette kanskje bli litt mye innimellom. :)

Men moren min er veldig knyttet til hunden sin, og hun er nok på linje med de punktene du skriver her.

Jeg tror at når man ikke har noe annet å passe på enn sine dyr, så er det dem som er i fokus - og da på den måten du skriver. Har man barn for eksempel, så må man jo fordele fokuset og da blir det jo annerledes. :)

I skrivende stund har jeg to katter (venter på å overta en sheltie), og jeg prater om disse kattene hele tiden. Om hva de gjør, hvilke rampestreker de har gjort den siste tiden og så videre. Så jeg er nok i nærheten av den lista di ja, og tror ikke det blir bedre når sheltien kommer! *ler*

Bare det ikke tar helt av - men det merker du jo selv! Eller så får du høre det fra andre. Hehe..

Skrevet

Jammen godt å høre det ikke bare er meg! Ble nesten litt bekymra ett øyeblikk her skjønner dere :)

Og så gjør det det jo ikke bedre at jeg og pelsen akkurat har flytta i nytt hus, med helt nye rtiner på dagen osv osv,Og at pelsen synes dette er litt stressende, noe som medfører at hun ikke vil være alene hjemme osv osv... hehe...

Dissa dyra, dissa dyra...! Lurer på åssen det blir å få unger jeg, når man blir så ille med "bare" et dyr! :)

Skrevet

Høres akkurat ut som meg :) Jeg er så glad hunden min akkurat kom inn døra med mamma, jeg savnet henne mens jeg satt og leste. Hehe.

Skrevet
Hehe, jeg kjenner meg igjen i 8 av de 10 punktene. Så du er visst ikke alene, nei. :)

Hvilke to er det du ikke kjenner deg igjen på?

:)

Skrevet
Hvilke to er det du ikke kjenner deg igjen på?

:)

Jeg skravler ikke om hunden min til fremmede, jeg er altfor sjenert til det. :)

Jeg blir heller ikke fornærmet når jeg får negative kommentarer om hunden min. Hvis det er konstruktivt hører jeg på vedkommende og vurderer om det er noe i det og om jeg kan gjøre noe bedre, og hvis det ikke er konstruktivt (Se DEN teite lille hunden da!) ler jeg bare. :)

Skrevet
Jeg skravler ikke om hunden min til fremmede, jeg er altfor sjenert til det. :)

Jeg blir heller ikke fornærmet når jeg får negative kommentarer om hunden min. Hvis det er konstruktivt hører jeg på vedkommende og vurderer om det er noe i det og om jeg kan gjøre noe bedre, og hvis det ikke er konstruktivt (Se DEN teite lille hunden da!) ler jeg bare. :)

Hehe :)

Tar meg bare noen minutter, også har jeg på ett eller annet pussig vis klart å dreie alt inn på Maja.. :)

Skrevet

Jeg og min søster var på kypros nylig, der møtte vi 2 jenter, og det jeg sitter igjen med etter å vært sammen med dem er ett TYDELIG bilde av hundene deres og mindre tydelig inntrykk av dem egentlig, det skal jeg vedde på de kan si om oss også. Det tok oss ca 10 min så var vi inne på tema hund og hvoooor mye vi savnet våre respektive og ikke minst hvor herlige de var. Kjenner meg igjen i masse av dette.

Plager alle på jobben med at de MÅÅ innom hjemmesiden å se hvor herlig han er. Mine herlige kollegaer spør alltid om Theo-- hehe prater om han på samme måte som andre prater om barna sine føler jeg. Kom frem til dette på jobben i dag: dersom mine prioriteringer endres da eventuelle barn skulle komme, "kan" jeg rett og slett ikke få barn. Enkelt å greit liksom. De synes såklart jeg er rar, men gAd jeg liker å være rar. (hehe )

Skrevet

Kjenner meg veldig godt igjen her, ja... :lol: Spesielt på:

Man sjekker hvor flink gutter/jenter er med dyr, før man bestemmer seg for om det er kjærestemateriale.

:)

Skrevet
Je begynner å lure på om jeg alvorlig talt er FOR glad i hunden min.. Altså sykelig glad i henne!

Noen symptomer på denne "sykdommen" er:

* Man lengter/savner etter hunden sin når den ikke er i nærheten.

* Man skynter seg hjem fra aktiviteter/jobb/skole for å komme fortest hjem til hunden.

* Man synes synd på hunden når den er alene hjemme, og bekymrer seg for om den har det bra, og ikke er redd/ensom.

* Man må ta seg sammen for ikke å kysse å klemme for mye på hunden.

* Man sjekker hvor flink gutter/jenter er med dyr, før man bestemmer seg for om det er kjærestemateriale.

* Man generelt bekymrer seg for hunden, om den alltid har det opptimalt.

* Man får fysiskt vondt i hjertet om hunden ikke har det bra et øyeblikk.

* Man kan ta seg i å skravle i vei med fremmede folk om hunden sin.

* Man blir blodig fornærmet om noen sier noe negativt om hunden.

* Man savner hunden mer enn familie/venner om man er på ferie.

Så.. er det bare jeg som er klin gæær'n, eller er det flere som har det sånn!? Enkelte perioder værre enn andre..!

Hehe.. huff.. gale menneske meg;)

Jeg kjenner meg igjen på de fleste punktene, men spesielt det jeg har uthevet med tykk stift. Er utrolig avhengig av Aron (og han av meg), og vet ikke hva jeg hadde gjort om noe alvorlig hadde skjedd med han. han et akkurat som et barn for meg. Går forran både venner og familie, noe som sikkert er litt skremmende for "normale" folk/ folk uten dyr osv. Aron er den som betyr mest for meg.

Skrevet

Blir så glad jeg, når jeg ser det er fler som er småsprø glade i hundene sine..

Jeg er faktisk så ille at om typen ikke godtar at voffa er i senga eller sofa, jah, da går typen på dør! :rolleyes:

Måtte bare lage en sånn tråd, for måttebare se om det var fler gærninger sm meg;)

Er i en itt kjip periode med voffa skjønner dere, for hun har sperre mot å være alene i det "nye" huset, så jeg er i en "ikke så mye dulle-dille-pusse-susse-overse henne-periode" og det er jo bare HEEEELT forferdelig! :lol:

Hehe :P

Tar meg bare noen minutter, også har jeg på ett eller annet pussig vis klart å dreie alt inn på Maja.. :)

HAHA! Meg også..! Fremmede folk er heldig hvis de klarer å få meg til å snakke om andre ting enn Zoey i mer enn 5 min:O

Enspora?!? jeeeg?!?! nisch da:)

*Dobbelpost, bruk siterings- og redigeringsfunksjonen. Mod Miriam*

Skrevet

Er visst uhelbredelig, gal i hodet jeg også... Maser stadig vekk, om at nei, nå! Nå må vi bare komme oss bort ifra hundene en helg å bare være normale kjærester... Når det faktisk skjer (svært, svært skjeldent) Så tar jeg meg selv i savne bikjedyret så mye at vi liksegodt bare kunne vært hjemme med dem...

Skrevet

Jeg kjenner meg igjen i mye av det,men har aldri savna hundene så mye når jeg er borte.

Det er mulig det har noe med at jeg nesten aldri er borte fra dem,og at jeg synes det er deilig NÅR jeg først er det.

Men jeg velger selv å være med dem hele tiden og synes det er deilig,så derfor er det jo naturlig å ha pusterom en sjelden gang.Ellers er jeg nok alt for knytta til dem,og liker å vite at de er der..

Arkivert

Dette emnet er nå arkivert og stengt for flere svar

  • Hvem er aktive   0 medlemmer

    • Ingen innloggede medlemmer aktive


  • Nye innlegg

    • Så fint at dere allerede har veileder og atferdsspesialist på laget, og at dere har testet både mer og mindre aktivitet. Det dere beskriver høres ut som en valp som ligger så høyt i grunnstress at han ikke klarer å regulere seg ned igjen. Da hjelper det sjelden med mer trening, for problemet er ikke mangel på aktivitet, men at nervesystemet aldri får landet. Det jeg ville prøvd: senk totalbelastningen kraftig i 10–14 dager. Korte, kjedelige turer, ingen søk, ingen kurs. Bytt aktiviteten mot ting som nedregulerer: tygging, slikkematter, snacks strødd i gresset. Og når han faktisk ligger rolig av seg selv, legg en godbit stille mellom labbene hans uten å si noe. Ro som blir belønnet, kommer oftere. At han blir «svart i øynene» og umulig å avlede tyder på at han er langt over terskel, og da lærer han ingenting. Nevn gjerne smerteutredning for veterinæren også, mage og ledd kan gi akkurat dette bildet. Jeg har skrevet mer om ro-trening her om dere vil ha en konkret plan: https://oslohundetrener.no/ro-trening-hund-slik-laerer-hunden-a-finne-ro-i-hverdagen/
    • Godt tenkt å forberede seg før katten kommer, det er da du har mest påvirkning på resultatet. Det viktigste er ikke utstyret, men introduksjonen. Planlegg at de to første ukene skjer bak grind eller lukket dør: la dem lukte på hverandre gjennom døra, bytt tepper mellom dem, og belønn hunden hver gang den er rolig i nærheten av kattelukt og kattelyder. Først når hunden kan se katten uten å låse seg fast, tar dere korte, rolige møter med hunden i bånd. Katten trenger alltid en fluktvei: høyder, hyller og minst ett rom hunden ikke har tilgang til. Kattedoen løser du enklest med en barnegrind hunden ikke kommer forbi, eller en hevet plassering katten lett når. Og følg med på hunden din underveis: stirring, stivhet og jaging betyr at dere har gått for fort frem, ikke at det er umulig. Gjør det kort og gøy, og gi det uker heller enn dager. De fleste hunder kan lære å leve fint med huskatten sin.
    • Gratulerer med valp på vei! I stedet for å anbefale en bestemt skole vil jeg gi deg spørsmålene jeg selv ville stilt før påmelding, for det varierer mer mellom instruktører enn mellom skoler. Spør konkret: Hvilke metoder bruker instruktøren, og brukes det noen form for korreksjon eller «konsekvens»? Du vil ha et tydelig ja til kun belønningsbasert trening, ikke et vagt «vi tilpasser oss hunden». Hvor mange valper er det per instruktør? Seks er mye bedre enn tolv. Og handler kurset om hverdagen (ro, håndtering, alenetrening, trygg sosialisering) eller mest om sitt og dekk? For en setter-valp er det første langt viktigere. Be gjerne om å få se på en kurstime før du melder deg på. En seriøs instruktør sier ja til det. Jeg jobber selv som hundetrener i Oslo, så jeg lar andre svare på de konkrete skolene, men jeg har skrevet om hva god sosialisering faktisk er, om du vil lese mer: https://oslohundetrener.no/hva-er-sosialisering-og-hvorfor-er-det-viktig-for-valpen/
    • Dette høres utrolig slitsomt ut, og jeg skjønner godt at dere er på bristepunktet. To ting ville jeg gjort først, før noe trening: en veterinærsjekk av valpen (urinveisinfeksjon er en klassiker bak plutselig tissing inne) og skikkelig rens av madrass og dyner. Vanlig spray fjerner ikke lukten for hundenesen, og så lenge det lukter toalett, forblir det et toalett. Så til bjeffingen. Akkurat nå har hundene lært at bjeffing åpner døra, så det er den vanen vi må snu, ikke hundene det er noe galt med. Men vi starter ikke om natta. Tren på dagtid: lukket dør i tre sekunder, åpne mens det er stille, belønn. Bygg langsomt opp. Gi dem samtidig en skikkelig god liggeplass utenfor soverommet som fylles med tyggeben og gode ting, så stedet får verdi i seg selv. Det er ikke noe quick fix her, men med en gradvis plan er det absolutt løsbart. Med tre hunder samtidig kan det være verdt å få en trener til å se på helheten hjemme hos dere.
    • Får bare prøve meg frem litt, skal kjøpe sånn for å se. Umulig å vite før man har prøvd 😉 Takk for nyttig info Molly.
  • Nylig opprettede emner

×
×
  • Opprett ny...