"Sykelig" glad i hunden min..

[TollerRetriver]

I hørstferien i fjor dro vi til Kroatia. Hele tiden var jeg bekymret for stakkars lille Dina som var på kennel. Vi hadde så vidt komt oss hjem før pappa bestilte ny tur i høstferien i år. Jeg måtte takke nei, i år skal jeg være hjemme med Dina.

[malika]

Kjenner meg så innmari igjen på punktene ja..Kan ikke dra på ferie uten Akira. Likeså med besøk, de må tåle å få bikkja med på besøk. Når familien maser om at vi må få barn snart så kommer det raskt ut at vi har jo barn. Sånn derre på 2 bein, nei takk hehe... Må hele tiden organisere slik at hun har det best, tror mannen min synes jeg går litt for langt Må hele tiden ha henne rundt meg, er så utrolig glad for at hun er likeså. Sitter i denne stund å gruer meg til når jeg skal begynne skole til høsten. Stakar nøste mitt som må være hjemme i masse timer...

Hundefolk er en egen rase for seg selv

[molly]

Jeg føler meg i grunn ganske normal jeg, men mine hundeløse venner er vel kanskje ikke helt enig...

Jeg KLARER å snakke om annet enn hund når jeg er sammen med ikke-hundefolk, men jeg tar meg ofte i å sammenligne barne- og hundeoppdragelse når andre snakker om barna sine...

Med hunde-venner derimot, er det stort sett hund det går i og lite annet.

Jeg klarer fint å reise fra hunden min, jeg vet han er i de beste hender når jeg er borte. Enten hos foreldrene mine, eller hos tante og onkel. Alle disse forguder bikkja, og han har mye slakkere rammer enn hjemme og han får masse tur, kos, godis, sengesoving, sofaligging og alt en hund kan ønske seg (untatt trening). Når det nærmer seg hjemkost, kjenner jeg veldig på at det er hunden jeg gleder meg til å se igjen.

Om jeg derimot har "lånt bort" hunden min en helg (mamma og pappa vil gjerne ha han med på hytta med ujevne mellomrom) er det som om huset mangler en vegg og jeg blir skikkelig rastløs.

[giggi]

Jeg føler meg i grunn ganske normal jeg, men mine hundeløse venner er vel kanskje ikke helt enig...

Jeg KLARER å snakke om annet enn hund når jeg er sammen med ikke-hundefolk, men jeg tar meg ofte i å sammenligne barne- og hundeoppdragelse når andre snakker om barna sine...

Med hunde-venner derimot, er det stort sett hund det går i og lite annet.

Jeg klarer fint å reise fra hunden min, jeg vet han er i de beste hender når jeg er borte. Enten hos foreldrene mine, eller hos tante og onkel. Alle disse forguder bikkja, og han har mye slakkere rammer enn hjemme og han får masse tur, kos, godis, sengesoving, sofaligging og alt en hund kan ønske seg (untatt trening). Når det nærmer seg hjemkost, kjenner jeg veldig på at det er hunden jeg gleder meg til å se igjen.

Om jeg derimot har "lånt bort" hunden min en helg (mamma og pappa vil gjerne ha han med på hytta med ujevne mellomrom) er det som om huset mangler en vegg og jeg blir skikkelig rastløs.

Er veldig lik deg jeg da. Ikke at jeg reiser så ofte fra Sasha da, men det har hendt, og klart jeg savner henne, men det er myye verre hvis jeg er hjemme og hun er borte! Som igår, da skulle en veninne gå tur med henne, i rundt en time, og jeg tenkte kun på hvordan Sasha hadde det

Også denne "* Man sjekker hvor flink gutter/jenter er med dyr, før man bestemmer seg for om det er kjærestemateriale." Når jeg treffer nye gutter er nesten det det første jeg tenker på Å hvis jeg har noen kompiser eller møter gutter som kommer godt overens med Sasha tenkter jeg med en gang ''ah, flott! Da er det ikke noe problem å prøve seg på han i fremtiden" *småflire* Og mye av kranglingen med exen handlet om hund, han mente at Sasha ikke var tøff nok! Å han syntes rett og slett det var flaut å gå med en slik pinglehund, hvis hun ikke utagerte mot noe eller noen da, da var hun litt tøff Å når jeg snakket om neste hund nekta han meg Sheltie, skulle jeg ha en hund til skulle det enten være Rottwailer, eller en bullehund, jo mer "skummel" jo bedre var det..... Han var snill og glad i Sasha altså, men mye av grunnen til at det ble slutt var altså Sasha Men nå er han en idiot også da :closedeyes:

[Poter]

Jeg føler meg i grunn ganske normal jeg, men mine hundeløse venner er vel kanskje ikke helt enig...

Jeg KLARER å snakke om annet enn hund når jeg er sammen med ikke-hundefolk, men jeg tar meg ofte i å sammenligne barne- og hundeoppdragelse når andre snakker om barna sine...

Med hunde-venner derimot, er det stort sett hund det går i og lite annet.

det gjør jeg også

[shatique]

Kjenner meg igjen i de fleste punktene ja *flir*

Me to....

[TineSimbaNana]

Jeg kjenner meg veldig igjen

[Gabriella]

hhee jeg tror egentlig de allerfleste her inne kjenner seg igjen i den hehe..

jeg får kjeft hjemme fordijeg duller for mye med Bonnie .

[12345]

Kjenner meg igjen. Og ser at jeg ikke er den eneste