Gå til innhold
Hundesonen.no

Champion


miss mini blue dior

Recommended Posts

  • Svar 56
  • Created
  • Siste svar
Guest Dratini
Er du opptatt av din hund skal bli champis?

Eller at foreldrene er det?

Nei egentlig ikke. Tispa vår va 4,5 år da hun ble champion. Hannen vår på snart 6 er ikke champion. Ingen av hans foreldre er champion og kun pappaen til champion-tispa vår er champion. Og dattera hennes er for ung enda, men kommer ikke til å renne "land og strand rundt" for at hun skal bli det.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Er du opptatt av din hund skal bli champis?

Eller at foreldrene er det?

Å svare nei ville vært å lyge... Men jeg er mye mer opptatt av at de har egenskapene jeg vil ha enn tittlene, det er viktigere enn tittlene.

MEN... Jeg vil gjerne ha mine hunder til ch, jeg liker å vise dem frem og vet de da kan ha muligheten til det... Men hvis jeg vet hunden ikke har sjans til det (vel, praktisk sett er det jo bare å stille nok ganger) så er det heller ikke en hund som jeg tror har egenskapene jeg vil ha!

Men ofte så hører man fra folk som aldri har hunder som gjør det noe bra, at utstilling er oppskrytt og teit og dommere ikke kan hund... (Som oftest fra folk som har trodd at den fineste hunden var dems egne, så kommer de på utstiling og får blått.)

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Spørs hvilken champ du tenker på det :(

Jeg er veldig opptatt av å få hundene mine til Nbch, og det er en laaang vei..

Blaze trodde jeg var mindre pen, men hun vokste seg vakker. Og da går jeg for alle champ jeg kan og forventer å vinne i venstre svingene med henne :(

Generellt så er jeg mer opptatt av sunne konstruksjoner enn at hunden er champ, hunden skal kunne bevege seg fritt i arbeid uten fare for slitasje skader, og at jeg ser at det er den rasen jeg har :(

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Når man ser hva som går rundt og kan kalle seg Norsk Utstillingschampion, så er vel ikke TITTELEN i seg selv noe kvalitetsstempel. Jeg var et hårstrå unna å kjøpe en valp etter to hunder der mor vel hadde fått et par cert, mens pappa'n kun var stilt ut en eller to ganger - uten spesielle resultater. Den valpen jeg hadde lyst på har det siste året rasket med seg 13 cert, to vinnertitler, vunnet spesialutstilling for spesialdommer etc etc, og hans søsken har ikke lugget langt bak i kvalitet de heller... Så nei - TITLER har ikke stort å si (selv om det er kanongøy å bragge litt med lange tittelrader, sant Jeanette ? Vi LIKER det *flir*).

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Hadde det vært et championat for hverdagslydighet hadde jeg satt mye inn for å få det. Det er gøy med champions, men det er ikke noe jeg kommer til å sette som mål på noen hund trur jeg. Det kommer veldig an på hunden, Ask blir aldri noen champion, men man vet jo aldri med fremtidige hunder.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

*flir* - nei, med den hunden jeg har nå er jeg ikke opptatt av championat. Faren hennes er INT NORD DK S N UCH (uten at det gjenspeiles i bikkja mi), og det var ikke viktig for meg da jeg kjøpte valp, og det har heller ikke blitt viktig for meg nå.

Senere har jeg lyst på en (flere) hund(er) som jeg kan konkurrere i bruks med, og det er ikke utenkelig at jeg kommer til å ha lyst til å sette NBCH som mål. Jeg kommer dog ikke til å ha det som krav på foreldredyra. De TRENGER ikke å ha titler for å vise at de duger, og selv om de duger er det ikke sikkert at avkommet blir like bra.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Nei, championater har ikke vært viktig for meg, rett og slett fordi jeg har en hund som verken er pen nok eller har de beste bruksegenskapene. Han er en flott hund for meg på alle måter, men noe championat med han har aldri vært i mine tanker.

Nå derimot har jeg en hund til som foreløpig er veldig pen, og hun er fantastisk å jobbe med. Jeg har et lite håp om at hun kanskje kan få et eller annet championat en gang, men det er ikke viktig for meg :(

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Hunden min kommer fra utstillingslinjer med flere nucher bak i stamtavla. Det var ikke noe jeg var så veldig opptatt av da jeg skulle ha hund, men greit å vite at hundene er pene ihvertfall. :( Jeg syns det er greit at foreldrene har ihvertfall en championtittel på seg når jeg skal kjøpe valp. For å bevise at de er innen standaren. Men jeg bryr meg ikke noe om at de er champion i alle europas land, det er nok med ett land for å poengtere det. Og så kommer jo selvfølgelig andre resultater inn. Mentalbeskrivelser, bruksresultater osv. For min del blir jeg ikke så mye imponert over alle tittlene innen utstilling. Noen sier: wow see! han er jo champion i 15 land! :( Ehh, okei da virker de litt FOR opptatt av utstilling spør du meg. :closedeyes: Utstilling er jo ikke så mye hokus pokus egentlig. Trav og stå pent, så går det nok bra. :( Med feks IPO 3 er litt mer prestasjon bak.

Skulle jeg ha avlet på en hund ville jeg nok fått nuch på hunden først.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Nå er det faktisk sånn at en enkel flat rød sløyfe vil si at hunden er en meget god representant for rasen, og har den flere 1. premier og i tillegg noen CK, så er det faktisk en hund godt innenfor standarden selv om den aldri blir N Uch. Så at den skal ha den tittelen for å bli avlet på er for meg helt absurd.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

tja champion tittler er vel altid morsome hvis du føler de var fortjent da=) Jeg har en hund som har en fantastisk arbeidsglede og han blir trent i lydighet og der tar vi 1 skritt om gangen. Nå er det opprykk til klasse 2 og så tar vi det derfra, og hvis/når han kommer til eliten og går stabilt hvorfor ikke gå etter NLCH? :rolleyes:

Utstillingsmessig var han en kanonfin valp men har den siste tiden begynnt og vokse ujevnt og er langt fra ferdig og kan ikke få noe cert når det er så mangen fine og ferdige voksne hunder med, MEN blir han en kanon hund som gjør det bra så skal jeg prøvepå NUCH, men min hund har så mangen andre gode egenskaper.

Jeg nyter kveldene men den store godgutten min på fangen, alle de fine turene i skogen, all treningen og hver stund jeg har han rundt meg 1000 gangen mer en en championtittel :(

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Når vi bestemte oss for at Freya skulle få selskap av en hund til valgte jeg med utgangspunkt i at hunden skulle ha best mulig forutsetninger for å fremme rasen. Jeg hadde lyst på en hund som jeg kanskje kan bruke i avl og da må også eksteriøret være riktig. Om hun blir uch så blir jeg glad for det, men samtidig så er ikke det det viktigste tross alt :(

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Nei jeg er ikke så opptatt av tittler, selv om det hadde vært gøy med en liten tittelrekke :( Den ene hunden min kan jo ikke bli champion overhode, blanding som han er, mens den andre tror jeg har gode muligheter på utstillingschampionat. Og så går jeg jo rundt og drømmer om et jaktchampionat, men det er ikke noe jeg forventer eller tror vi blir å klare. Det er tross alt første hunden jeg trener mot jaktprøver, så jeg blir bare utrolig glad hvis vi får til å bli en nogenlunde stabil ekvipasje på jaktprøver, og klarer å få med oss noen 1.premier, i allefall i begynnerklassen. Men jeg tror jeg blir mer og mer opptatt av jaktchampionatet når jeg blir mye mer erfaren og fått trent et par hunder til greie resultater på jaktprøver. Nå er jeg jo bare ei uerfaren "småjente", så jeg har ikke så høye forventninger om prestasjoner. Men det kommer nok sigende etterhvert tror jeg.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg har altså blitt en smule hekta på utstilling, som noen kanskje har fått med seg. Kommer til å farte rundt og jakte på fine plasseringer i sommer, bare for moro skyld. Hvis det viser seg at Symra ikke ligger an til å bli noe stort i utstillingsringen, så gjør det igrunnen ingenting, jeg elsker å ha hunder og koser meg med dem dagen lang uansett. Jeg er altså ikke av dem som skifter ut hunder som ikke er "bra nok", for meg er hundene i seg selv mye mye viktigere enn karrieren. (Men det finnes mange måter å ha hund på, jeg fordømmer bare de som ikke sørger for at hundene har det bra).

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Aysha er jo blanding så hun kan ikke få noen. Men så er det jo lille Oscar da. Utstilling er gøy nok det, men det er agility vi holder på med. Har ingen forhåpninger om NACH (eller NUCH) hos Oscar. Han er den fineste gutten i verden uansett.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Nei. Derimot er det viktig at hunden gjør det noenlunde bra på spesialutstillinger under skikkelige dommere som er spesialister på rasen. Da vet jeg at den ser ut som den skal :(

Helt enig!

På mine raser ser det ut som alle kan bli champions, så det er verdt null i mine øyne.

Ellers betyr det mer at hunder fungerer på jakt, spor eller som familiehunder, alt etter hva eierne ønsker av hunden.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Ja, jeg er opptatt av at hunder som brukes i avl kan bevise at de har oppnådd resultater foran en dommer. Jeg snakker IKKE om utstillingsChampion, kun om agility- , lydighets - og brukschampion. Utstillingstittel er et lite pluss, men slettes inne nødvendig.

På en annen side sier tittelene lite om hvordan hunden er. En treig/aggresiv/nervøs hund kan også klare å oppnå titler, så en tittel må være i tillegg til alle de andre egenskapene hunden har. Men hvis jeg skal velge en valp, ser jeg først etter titler/gjeterprøver o.l - deretter ser jeg nermere på hvordan hunden fungerer i andre sammenhenger.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Har valgt blandingshund, det sier vel alt :(

Men han kan godt få være den stødigste bikkja i gata. Egenskaper er ALT.

Er du?

kult at du er fra Larvik, jeg og (eller... jeg bor her da.)

Dobbelpost, mod Anette

Til en viss grad, vil iallfall at foreldrene er stilt ut. (mye annt er viktig også, trener klikktrening og lydighet med tispa mi for tiden, lyst til og prøve agility etterhvert også) mange baller i luften.

Skal hente en blue staff i morgen, der er begge foreldrene chamis og besteforeldre. 22 champis på stamtavla

vil definitivt stille ut valpen her hjemme, hvor mye jeg vil reise rundt er jeg ikke sikker på enda.

men noe blir det i og med jeg skal bruke han i avl senere. om alt går etter mine planer. (mye kan jo skje, men håper på det beste)

Kult at du er fra Larvik da :(

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Har aldri prøvd meg på utstilling, men selvsagt hadde det vært gøy å vinne. Agility eller lydighet for førstegangseier av en stor rase tror jeg ikke kommer til å gjøre det så bra. Krever nok en mer erafaren hånd der. Men hverdagslydighet og en hund som fungere u det daglige er det viktigste for meg, og utstillingspremiering ett pluss:-)

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg må innrømme at jeg kikket litt på titler når jeg kikket på valp, i tillegg til god helse osv.. Faren hennes er S N FIN NORD INT UCH NV02 SV04 IPO II woho.. liksom :( Nå vet jeg ikke hvorvidt jeg er så veldig motivert til utstilling selv.. og championat betyr ikke så masse for meg, men oppdretter er nok ganske keen på at jeg skal stille henne mye.

For meg er det bruksegenskapene som er viktigst, og de er defintivt inne, heldigvis :(

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Tja.. titler er ikke noe jeg streber spesielt hardt etter.. :rolleyes: Men det hadde vært morsomt med en eller annen tittel selvsagt. Høyest hos oss henger nok NACH. NUCH tror jeg hun kunne blitt, hadde jeg vært uten jobb, feit og hatt endel penger og tid til å reise på utstilling (var det ikke sånn da?) :)

Når det gjelder foreldredyr, så synes jeg det er en fordel med titler, men det er ikke nødvendig. Faren til Tulla har en relativt lang tittel, moren har ingen. Men en tittel sier litt om hunden syns jeg. Den er som oftest (i min rase i alle fall?) ikke helt bak mål, og har den flere titler så tyder det på at eier har lagt ned en god del ressurser og tid i hunden. Er jo ikke alltid man har mulighet til å møte foreldrene, i alle fall ikke faren (kan være spesielt vanskelig å hilse på importert sæd..), og da sier i alle fall en tittel litt mer. Men nei, jeg kjøper ikke hund etter hvilken kombinasjon som har mest UCH'er i stamtavla.. NUCH har i det hele tatt liten verdi for meg, spesielt når det gjelder andre hunder (med det mener jeg at det hadde sikkert vært fint å ha NUCH på Tulla, men i praksis er ikke NUCH alltid det samme som en pen hund, selv om Tulla off course hadde vært verdens peneste med NUCH, haha!).

Jeg synes ikke det er nødvendig å ha en tittel for å avle på en hund. Politihunder har ingen titler, men gjør de jobben sin, blir de avlet på. Ofte synes jeg titler nesten kan være et symbol for hvor mye reising en oppdretter har giddet å gjøre, enn hva hunden har prestert (UCH). Er det snakk om noe mer "brukandes" championat, så blir jo saken en litt annen selvsagt. Sikkert ganske vanskelig, om ikke umulig, å få et fuglis-championat på en hund som ikke tar stand.. :)

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Arkivert

Dette emnet er nå arkivert og stengt for flere svar

  • Hvem er aktive   0 medlemmer

    • Ingen innloggede medlemmer aktive



  • Nye innlegg

    • Når du ber om en øvelse eller tar en strafferunde så belønner du bjeffingen med at det skjer noe. Så det beste er at det ikke skjer noe. Hva med å prøve konsekvent time-out i bilen? Eller lær å bjeffe på kommando og stoppe å bjeffe på kommando. Om du ber han om å slutte å bjeffe så husk å tell til tre før du belønner, ellers belønner du for tidlig at han er stille og han kan ta det som belønning for bjeff. 
    • Dytter denne opp. Her har jeg kontret forventingsbjeff med: "Legge i bakken" (forsiktig press i halsbåndet) og tatt en på stedet hvil. Ingen effekt utover tiden vi står i hvil, hvor han skuespiller avslappet for å komme videre, og begynner bjeffe igjen med en gang. Ignorert og ventet ham ut. Øker bare i stress. Bedt om øvelse (sitt/dekk/spinn/fot../) og så belønnet det med en leke for å gi ham litt godfølelse. Resultatet? Han ser bjeffing som et cue for å få meg til å utføre den adferden. Avledet med å ta en "strafferunde" rundt oss selv. Heller ikke effektivt utover i øyeblikket vi gjør det.  Gitt ham en kald skulder. Vist at jeg er skuffet og synes han er teit og snudd meg bort med et litt foraktelig fnys. Går opp i stress fordi han blir såret og synes jeg er urettferdig.  Jeg er clueless. Antakelig skulle en av disse metodene appliseres konsekvent, right? Det er antakelig veldig forvirrende med det random utvalget av ulike adferder fra meg - men hvilken er riktig å velge som en konsekvent reaksjon? Da hestene her ga ham sosial avvisning med foraktelige fnys og snudde ryggen til ham forstod han umiddelbart greia og responderte med å slutte bjeffe. Hvorfor har ikke det der samme effekten fra meg? Er det fordi jeg gir ham oppmerksomhet når jeg forstår/synes at han bjeffer av såkalte legitime årsaker? Jeg kan jo ikke slutte med det.   
    • Motviljen mot utgangsstilling fremstår som død, men puberteten truer i horisonten, så utsteder ingen dødsattest ennå. Livserfaring tilsier at Motviljen antakelig vil sprette opp av kista og flire: Trollollol! Å få utgangsstilling uten mat fremme, relativt stabilt, kun noe nøling akkompagnert av et oppgitt sukk før han kommer inn, når han vil jeg skal kaste en leke, det er hurtigere progresjon enn jeg forventet for noen uker siden.  Vi har en god periode ..så god at noe fokus nå er over på mindre viktige ting som sportsøvelser. Første sitt under innkalling serverte Eddis i forrigårs, på første forsøk. Det var et nydelig øyeblikk. Flere repetisjoner med stå under marsj, avstandskommando og sitt under innkalling var fine, i mine øyne. Verken han eller jeg er interesserte i hva en dommer synes om utførelsen vår, fordi mestringsfølelsen fra å tro vi er flinke er hva som driver oss. Mestringsfølelse og glede er superfood for motivasjonen. Fokus på hva som er feil medfører frustrasjoner, uteblivende mestring, dårlig stemning, dårlig samspill og ødelegger relasjonen - og hva er da poenget med å ha og trene hund?  Sitt begynte bli upålitelig. Hvorfor? Fordi jeg hadde glemt å være begeistret. Bare forventet å få sitt på cue og glemte bli genuint overrasket og takknemlig og begeistret av hvor flink gutt han er.  Av utfordringer vi nå har - skjønt det føles som et hån å bruke det ordet om vansker med øvelser til sport, da andre bruker det samme ordet om reelle problemer:  Spin - også kjent som snurr rundt.  Aner ikke lenger hva lyden betyr. Trenger håndsignal. Kommer konsekvent løpende inn for å gjøre det rett foran meg, hver gang jeg ber fra avstand. Bli-på-stedet håndsignal, som har vært en nøkkel til flere andre øvelser har foreløpig ikke hjulpet.   'Twirl' er et fullstendig ukjent begrep dersom ikke 'spin' kommer først. Verken ordet eller håndsignal gir ham noe forståelig hint. Her må det spinnes før det kan twirles. Sånn er loven.  Hva som må til for å få en lovendring - det blir spennende å finne ut av. Punkt 1 og 3 går seg sikkert til med mer trening, men på punkt 2 er jeg helt blank foreløpig. Ingen ideer om hvordan løse det der.  Heldigvis opplever Edeward en glede i øvelsene som ikke bare handler om belønningene. Han LIKER å spinne og twirle og rygge og gå mellom beina mine og sendes frem til target og sånt. Det er noe å gjøre. Arbeit macht frei. ..og det ser ut som utgangsstilling og gå fot også er i ferd med å kategoriseres som lystbetonte oppgaver en kan døyve eksistensiell angst og kjedsomhet med.  Bilde er vel obligatorisk. Relevans til konteksten mindre så. I denne tidsalderen er det ingen som leser en vegg av tekst uansett
    • Jeg ser ingen skam med å slite med å trene gå pent i bånd. Noe av det vanskeligste å få en hund stabil på. Ikke mål deg mot de som har fått det til eller la noen andre få demotivere deg med sammenligning. De har ikke din hund.  Du forteller ikke hvilken rase/blanding du har, men noen er virkelig vanskeligere/lettere enn andre. Av egen erfaring med veldig førerorientert hund, så hadde den standard stopp og snu metoden ingen effekt. Hunden tok det som en morsom lek. Det der var like interessant som å komme fremover.  Den jeg har nå kan ikke bare gå. Det er for kjedelig. Det som fungerer her er oppgaver, og de må gis fortløpende så han ikke rekker å kjede seg.  Belønning med lek er bedre enn mat på min. Energinivået er høyt, det blir mye stresshormoner når sterke forventninger til noe ikke umiddelbart blir innfridd og lek utløser endorfiner, som kontrer kortisol. Får ikke samme effekten av å belønne med mat, det risikerer jeg at stresset bare øker, dersom maten er av høy verdi. Min girer seg opp i forkant når han vet vi skal ut på tur, noe som resulterer i outbursts når vi kommer ut. Å leke litt før vi går avgårde, slippe ut litt damp på en kontrollert måte, det har en beroligende effekt.  At enkelte fnyser av verktøy som frontfestet sele og grime skal en ikke bry seg om. Det er mange profesjonelle som kritiserer disse verktøyene på sosiale medier, men de lever jo også av kunder som trenger hjelp med gå pent i bånd trening, så det gir mening, sant? Selv bruker jeg frontfestet sele heller enn halsbånd fordi min bykser impulsivt og ukontrollert. I tillegg til potensialet for skade på strupen er det sterkt ubehagelig for ham. En bykseraptus i halsbånd kan utvikle seg til et sinneutbrudd mot meg som holder båndet, noe som aldri skjer i selen.  Jeg har begynt trene min på å gå med grime fordi han nærmer seg pubertet og er stor og sterk. Bedre føre var enn etter snar om han plutselig endrer personlighet overfor passerende hunder - men min er ulik i ulike miljøer. Grime kan brukes i bymiljø, hvor han ikke bykser, men så har vi andre typer omgivelser hvor jeg ikke tør bruke grime før byksing er en utslukket adferd, av samme grunn som jeg bruker sele istedenfor halsbånd.  Også: det er alltid lys i enden av tunnelen. Alderen din er i er verste perioden, synes jeg ihvertfall. Teflonbelegg på hjernen og lite mottakelig for ny læring, glemmer ting den kan, selektiv hørsel, lett distrahert, nysgjerrig søkende på omgivelsene, ... Mye blir bare bedre "av seg selv" senere, når mer moden. 
    • For det første høres det ut for meg som du trenger litt hjelp med båndtreningen. Er det noe kurs å finne i nærheten? Ihvertfall anbefaler jeg deg å søke opp tråder om båndtrening her på forumet. Hvis du har holdt på å snudd retning i evigheter ser det ikke ut til å fungere, og du må gjøre noe annerledes. En ting kan jobbe med inne er kontakt, og det å få hunden til å følge med på deg. Si kontaktord når du står foran hunden - gi godbit så fort hunden ser på deg,gjenta dette fem ganger. Ta et par-tre slike økter i løpet av dagen, beveg deg etterhvert litt lengre unna. Så kan du si "fot" og bruke enten godbiten eller håndtarget om du har det, til å få hunden til å følge ved siden av deg et par meter. Når dette sitter godt inne, kan du bruke det for å få inn hunden og holde seg ved deg litt ute. Generelt vil jeg heller anbefale å bruke en sele og langline og la hunden bevege seg slik den vil, og heller trene korte økter med kort bånd i løpet av turen. Da kan du gå uforstyrret til nærmeste grøntområdet eller parkeringsplass, og trene slik som beskrevet over. Det er ikke et mål at hunden skal gå fot hele turen, men at du kan få ham inn til deg og under kontroll ved behov, og forhåpentligvis sjekke inn med deg underveis på turen.  Antitrekkbånd er vanligvis ikke det samme som struphalsbånd, og jeg vil si at det er bare en positiv ting om folk bruker det ved behov. Men det vil ikke lære hunden å gå pent i bånd, det må du gjøre ved siden av. Hvis trekkingen er et stort problem går det an å bruke grime når du ikke vil trene på båndtreningen eller bruke langline.  Det finnes også seler med feste foran (noen "vanlige" seler har feste på ryggen og foran i tillegg, så det er enkelt å flytte mellom"), slik at hunden blir snudd mot deg når den trekker. Igjen må dette brukes sammen med trening, men det gjør det litt lettere. Ellers ville jeg ikke brydd meg så mye om hva andre tenker og mener så lenge du gjør det som er best for hunden. Lykke til!
  • Nylig opprettede emner

×
×
  • Opprett ny...