Champion

[Mailin]

Vel...

Valpen som kommer om 4 dager har mange pene hunder i stamtavla som også har gjort det bra på utstilling, og moren er SUCH og det samme er bestemora. Faren på sin side er WTCH Ch og den frøkna som endte opp som min valp er minst i hele kullet og oppdretter sa hun aldri i hele sitt liv har sett en så liten aussievalp før... Hvor stor hun blir som voksen blir spennende men hun blir nok aldri noen utstillingsstjerne siden hun er såppass lita og nett. Så akkurat min Lille My hadde ikke såå mye utbytte av alle NUCH, SUCH, DKUCH, FIN CH, FIN & S & DK & EST CH i stamtavla si!

Men WHO CARES? Ikke jeg. Det eneste minuset jeg kommer på er at vi ikke blir å få så flotte kritikker på utstilling når hun blir voksen men det var ikke utstillingshund jeg skulle ha heller..

I slike stamavler så er det WTCH jeg setter høyest, og for det trenger ikke lille My være utstillingshund;)

Jeg setter ikke utstillingschampionat særlig høyt innenfor min rase. Har de bruks-/gjetertitler derimot så setter jeg det høyere. Min hund får nok ikke gjetertitler med det første, men det er jo lov å håpe på andre titler:) Nå har ikke jeg noe utstillingsemne heller, så vi får heller ikke så flotte kritikker på utstiling (for "liten" og for lite pels).

[miss mini blue dior]

Nei.. Det viktigte for meg er at hunden min er frisk og lykkelig...

For de som stiller ut hunden sin og andres er det jo morsomt at de blir Champion..

I mine øyne vil min hund alltid være champion.. hehe Uansett hva en dommer sier..

Kunne ikke få sakt det bedre selv,hehe

[Huldra]

Hadde jeg vært oppdretter hadde nok noen champinat vært noe å trakte etter. Man kan ikke komme og si at "jammen, min hund er penest uansett hva dommeren synes!" og så avler vi på det liksom.. Greit å ha noen objektive mål på det, i alle fall oppfylle minstekravene til raseklubben. Jeg tror jeg hadde ledd dersom jeg hadde møtt på en oppdretter som sa at h*n avlet på sine hunder fordi de var de peneste og lydigigste i verden, og derfor trengte h*n ikke å stille ut, eller konkurrere eller få noe championat, fordi det "kunne alle se"..

[akela]

Det er jo LANGT fra så lett... Ja, selvsagt vil man ha friske, sunne, trivelige hunder. Men samtidig vil man jo enten at de skal ha et rasekarakteristisk utseende, eller bestemte bruksegenskaper - og der ER det, som Huldra treffende påpeker, ikke nok at en oppdretter synes egen hund er "så bra atte". Enten det kommer til det ene eller det andre.

"Kennelblind" er et godt begrep (innebærer at det oppdretteren har, er "pent nok" eller "bra nok", så lenge det er det oppdretteren har for hånden)!

Så knaller man heller til med en superstjerne av en avlsmatador til hannhund, hvis man vil være kvasiseriøs, eller man tar hannhunden i eget eie for det blir billigere, og så legger man ut som hvor "snille og greie" hundene er uansett...

En oppdretter som har klart å få til et par "utkantchampions", som aldri gjør det bra hverken for rasespesialister eller der det er en viss konkurranse, er jo ingen god oppdretter - dersom dette regnes som "bra nok".

Men en oppdretter som "må" ha utstillingspremiering for å klare å vite om hunden er bra nok til avl, er heller ikke bra nok!

Så jeg vil ha oppdrettere som både klarer å se hva slags hunder som er bra selv, og som i tillegg lager bra nok hunder til at flertallet av dommerne er enig med dem også!

Da kan de gjerne bruke en upremiert hannhund eller tispe, og finne en god partner som så i neste runde kan lage avkom som har det rasen trenger nå, og som også kan nå opp.

Naturligvis skal de også avle på hunder som både har god helse og godt gemytt, men det har ofte fint lite med utstillingspremiering å gjøre. Jeg har truffet nok oppdrettere som BÅDE har ikke så pene hunder, som heller ikke er så ålreit i mentalitet og helse.... for å si det sånn. Det er noe med oppdretters grunnleggende kunnskaper om avl og genetikk såvel som seriøsitet og kravstilling til seg selv og egne hunder.

På bruks- eller jaktraser så er det jo verdt å merke seg at man i sin tid - rasens grunnleggere - ØNSKET seg et visst utseende som skulle kjennetegne hundene. At man i senere tid har "overdrevet" dette voldsomt, kan man jo være enig eller uenig i - men for meg holder det ikke alltid med "bevis" i form av bilder, siden bilder som kjent kan lyve ganske mye om en hunds utseende. Dessuten så er det jo også dette, da, at ser man på gamle bøker, så har man jo både pene - etter dagens standard - og mindre pene utgaver av de ulike rasene!

Men også brukshunder kan ha et "rasetypisk" eksteriør - som kan ligge innenfor det som er "gjenkjennbart". Nei, det behøver ikke være slik at det blir premiert. Men at man skjønner at det er en slags utgave av arten er jo kjekt, det er litt Ole Brumm - men det var jo slik mange raser ble laget. Man var brutal i den tidlige avlen, fordi man krevde både et visst utseende OG visse evner/egenskaper mentalt, men det kan vi kanskje ikke være idag? Eller har det noe med at endel bruksoppdrettere ser seg blinde på KUN sitt eget interessefelt, og kanskje like gjerne kunne begynt med blandingshunder?

En rase jeg kjenner til, har hatt et særpreget utseende helt fra start for 150-200 år siden, som har holdt seg ganske godt fordi den tids rike oppdrettere var knallharde i seleksjonen og ja, fulgte også Ole Brumm-prinsipper. Når den jakttypen rasen ble brukt til forsvant, kom en stilisert prøve - som premierte hunder som var svært raske og spinkle, fordi de ikke krevde noe kraft i forhold til å nedlegge et bytte. Dermed fikk man altfor små hunder i forhold til rasens gamle standard, fordi noen ble ensporet og historieløse... og kanskje ble mest opptatt av å VINNE?

Det finnes "pene" bruksschäfere også; selv om de faktisk har mye innabords også, og det er hyggelig å se - jeg liker "pene" hunder som er fint bygd, jeg. Akkurat som det finnes ditto med stygge utstillingsavlede hunder, som er lite pene også i forhold til en utstillingsstandard.

Det handler jo egentlig om at det er vanskelig å avle... når man skal tenke på flere ting på en gang.

Men de oppdrettere som vet hva de driver med, de er ikke avhengig av å bevise noe verken på den ene eller den andre måten - de behøver verken klamre seg til championater eller "hjemmechampionater" for å ha noe å fare med.

[Guest Gråtass]

Det finnes "pene" bruksschäfere også; selv om de faktisk har mye innabords også, og det er hyggelig å se - jeg liker "pene" hunder som er fint bygd, jeg. Akkurat som det finnes ditto med stygge utstillingsavlede hunder, som er lite pene også i forhold til en utstillingsstandard.

Hvor? Hvor? Hvorfor skriver du "pene" i anførselstegn. Jeg går utifra at du med pene mener rasetypiske og da har jeg en litt intressant problemstilling på rasen Schäferhund: Hvorfor er det slik at det svært skjeldent (jeg vet om to eksempler) så blir bruklinjede hunder avlskåret i klasse 1, selv om de er rasetypiske nok og i besittelse av bruksegenskaper i hopetall, mens en eksteriør avlet hund trenger bare å susse på armen så blir den avlskåret i klasse en, uten å være i besittelse av bruksegenskapene, kun det "pene" utseende.. Jeg bare undrer meg (i likhet med mange andre)

[akela]

På den rasen kan jo en mengde passende uttrykk tas i bruk, fra "bukken og havresekken", og "never the twain shall meet" og så videre....

Men altså: Noen ganger virker det jo som om bruksfolk er så opptatt av å ta avstand fra utseendet på hunden, at det er helt pussig. Kanskje som en motreaksjon til den diskrimineringen du er inne på? Men etter at jeg trodde at den første bruksschäferhvalpen jeg så, var en elghundkrysning--- så blir jeg litt begeistret over å se hunder som faktisk ser ut som "pene schäfere" og likevel har alt på plass inni hodet også.

Nå er jo definisjonen av "rasetypisk" også i hendene på utstillingsfolket, og der svinger jo trendene. Så hva som er "rasetypisk" er jo opp til tolkningen p.t.? Møtte noen bekjente på utstilling med sin store utstillingsavlede hund, og der gjorde visst opptil flere utstilte hunder det dårlig fordi de var for store - selv om standarden jo er tydelig? Mens en bekjents 58 cm høye tispe evig og alltid var "å, så liten" når eieren møtte "andre" schäferfolk... (standarden sier 55-60, og er liksom ikke tyskerne kjent for å være så standardtro da?).

[Bastian...]

Dokumentasjon er et viktig stikkord synes jeg.

Når jeg velger oppdretter og linjer/foreldredyr så vil jeg ha dokumentasjon på de egenskapene jeg er ute etter.

Det innebærer å være helst merittert innen bruks eller lignende, mentaltest (som jeg kan få se og lese selv), rasetypisk utseende (vurdert av en dommer IKKE oppdretter selv selvsagt!), og selvsagt helse - pennhip/hd-testet og mest mulig informasjon om sykdommer i linjene og hva foreldredyr har produsert tidligere.

Championat eller ikke, er ikke det sentrale, poenget er å få dokumentert egenskapene man er ute etter - og da på de fleste områder ettersom jeg faktisk skal leve med hele hunden, ikke bare en egenskap hos hunden.