Gå til innhold
Hundesonen.no

Om hunden selv fikk velge


Ludde

Recommended Posts

Grunnen til at jeg spør, er at jeg, som mange andre, går og lurer på hund nr 2. Jeg sier stadig til meg selv, at det ville jo være såå gøy for Nadia, og ha noen å være sammen med, spesiellt når jeg er på jobb! Men jeg klarer ikke å finne ut av, om jeg isåfall skaffer meg en hund til, for hennes del, eller kun for å dempe min egen dårlig samvittighet?

Jeg skulle så gjerne hatt hennes synspunkt på dette! Ønsker hun en hund til inn i hjemmet vårt? Har hun lyst å dele fanget mitt med noen? Oppmerksomheten, godbitene og treningstiden?

Jeg aner ikke, og det er jo derfor jeg spør :wub: Er det sånn at alle hunder trives best i flokk, eller er det noen individer som passer best som "enebarn"?

Det er sikkert ingen av dere som kan tankelese min hund sånn på avstand, men hva ville deres hunder valgt, om de hadde fått velge selv?

Lenke til kommentar
Del på andre sider

jeg kan ikke svare deg dessverre, men er veldig spent på svarene du får .. jeg er av den oppfatningen at flokkdyr bør være flere, men så anses jo mennesker for å være god nok flokk for hund da. ... siden vi er rundt den hele tiden .. jeg har hatt marsvin og hest fra før, og jeg ser jo hva fellesskap gjør med disse dyrene. VI har en 15 mnd gammel schæfer, og jeg har hatt litt valpefeber i sommer :wub: Nå er det en greie som skal trenes vekk på denne da, før vi evt får en ny en. Men jeg har tenkt mye det samme. At å ha en lekekamerat og turkamerat, og en å ligge og kose seg sammen med måtte vært fitn .... men samtidig har vi jo da en hund som sjelden er lenge alene hjemme, og som ligger i sofaen og snorker på fanget vårt, og som oppmerksomhetsmessig er veldig bortskjemt .... hva vil hun egentlig synes om å få en annen hund inn i stua si på heltid ???

Vi lånte en liten bearded collie i ferien, for å ha en hund rundt henne konstant en periode.. og rent bortsett fra at hun så med stort sjokk på at dette udyrete skulle inn i HENNES stue, og atpå til lå i HENNES sofa..... (Hun har to sofaer da, gubben og jeg har en hver, og hun bytter på hvilken hun ligger i) når dette vesenet siste natta fant ut at hun fikk være litt mer med i denne flokken hun tydeligvis skulle tilhøre, og kom og la seg ved siden av min seng, da trodde jeg det skulle tilte for dyret. DER gikk grensa altså (Hun gjorde ingenting annet enn å stirre på henne, men makan til blikk)

men samtidig så så det ut til at hun trivdes veldig . Dette er en hund som er veldig sjef over vår hund, og det virket som om de hadde det veldig fint. Surret litt bak i hagen på kvelden og i det hele tatt. Ble endamer usikker etter det besøket ....

jeg kunne egentlig tenkt meg og hatt en hund fra før jeg, en ung voksen som fortsatt var leken, som kunne vist Aquila at andre hunder ikke e rså skumle .....

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Det er nok veldig rase- og individavhengig, men generelt mener jeg normale hunder har det best flere sammen. Jeg har valgt en rase som går veldig bra i flokk, nettopp fordi jeg strengt tatt mener det er det beste for hundene (og mest interessant for meg). Vi mennesker inngår nok mer i et slags "utvidet" flokk-begrep enn andre hunder.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Kjempeinteressant tråd!

Jeg har lurt på akkurat det samme selv. Men så har jeg tenkt det at når sjalusien har lagt seg og hundene har funnet sin plass så blir det sikkert kjempebra. tenk så koselig for nemi å ha en venn!! Så jeg anskaffet meg hund nr 2. dvs jeg har den på prøve, for muligens å bli forvert for den. Jeg har nå hatt den i halvannen uke, og foreløpig merker jeg at nemi ikke er så kjempetilpass med dette. Hundene kjemper litt om min oppmerksomhet, naturlig nok, nemi er litt sjalu og synes det er vanskelig. Nykommeren har enda ikke vist særlig interesse for henne. De leker ikke, aktiviserer hverandre ikke, og koser seg ikke sammen sånn som jeg hadde håpt. Folk her på forumet har sagt jeg må gi dem tid, men jeg har snakket med flere oppdrettere og hundefolk som sier at dette ikke kommer til å endre seg. sånn her kommer det til å være, har han ikke lekt med henne nå så kommer han ikke til å leke med henne.

Så jeg er i tvil. Han er en flott hund, og en hund jeg virkelig kunne tenke meg å beholde. men det jeg hadde forestilt meg har enda ikke skjedd. jeg har passet hunder tidligere, og de har lekt og kosa seg nesten med en gang. derfor er jeg redd at dette blir feil hund, en dårlig match for nemi rett og slett...

nei, det er ikke lett... følger med videre i denne tråden :)

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Hvis jeg hadde spurt Pippin nå om han ville at vi skulle skru tiden tilbake til tiden før vi fikk Symra, er jeg stygt redd han ville begynt å hoppe opp og ned og sagt "Jaaa!" Men kanskje han ville tenkt seg litt om, og så hadde han sagt at hun er nå søt og morsom også, vi gir henne litt tid. De leker sammen av og til, men jeg er aldri helt sikker på om ikke leken er Pippin sin litt forsiktige måte å prøve å sette seg i respekt på. Det går mye på brytekamper, men det er svært sjelden noen av dem piper av smerte, så det er nok ikke så voldsomt som det kan se ut av og til. Hun hopper rett på han når hun vil leke, og det vil en valp på fem måneder nesten alltid, enten Pippin spiser, sover, koser med far i sofakroken eller slapper av i skyggen på verandaen. Symra kommer som en kanonkule når man minst venter det. Mye tid går med til å sørge for at Pippin får være i fred, og det er ofte tydelig at han er sliten og lei.

Men til tross for alt dette, så tror jeg altså at han liker henne, kanskje han har en innebygget forståelse for at hun er valp og dette vil gå over. Og jeg ser en slags samhørighet i noen situasjoner, f. eks. når jeg tar fram båndet hans og han snur seg mot henne som om han spør henne om hun ikke vil bli med ut hun også. Og selvfølgelig kan de springe omkring og bare være hunder av og til, da er det liksom "vi hunder og dere mennesker". Det er litt vanskelig å forklare, men de har et godt forhold midt oppi alt valpemaset, og jeg har en sterk følelse av at det blir et virkelig godt forhold når Symra lærer å oppføre seg pent!

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Blondie er jo vokst opp sammen med Gipsy så hun er vant med å være to. Så det jeg lurer på er hva kommer hun til å gjøre vis hun en gang blir alene? Hun har jo vært hjemme alene uten Gipsy før men å være alene hjemme slik i lang tid lurer jeg på hvordan hun vil reagere på.

Jeg merker det at vis jeg koser med av hundene men den andre hunden er i nærheten så blir den andre missunelig og prøver å stjele oppmerksomheten min. Slik er det vis jeg trener den andre også. Og vis jeg roper på den ene fordi vi skal på tur så kommer den andre med dådyrblikk og vil være med. Jeg mener at vis du har oppdratt din hund til at du er med i flokken så er det nok med mennesker egentlig. Når jeg går på skolen så pleier Blondie å gå til pappa med en gang.

Dårlig forklart kanskje:S...

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Ask er jo i utgangspunktet ikke den hunden jeg ville sett for meg trives med en annen hund i hjemmet. Han er usikker og en smule fryktaggresiv spesiellt overfor hannhunder. Men nå som vi har Stella, og i de periodene vi har hatt Evita og andre hunder boende her er det tydelig at han trives med det. Det er riktignok ikke hannhunder, men jeg trur at selv om det hadde vært det ville forholdet til en hannhund som bor sammen med han blitt annerledes enn med de hannhundene vi møter på tur feks. dessuten trur jeg at å ha en hund til sammen med seg vil hjele Ask litt med problemene sine også, men det gjenstår å se.

Andre hunder gir selskap og komunikasjon vi mennesker aldri vil kunne erstatte. Jeg mener ikke at hunder som "bare" lever med familien sin har det værre enn hunder som er flere, men å ha flere hunder sammen er vel kanskje en ting man ikke har noe å tape på hundens vegne hvertfall. Ting blir sikkert ikke værre med flere hunder, med mindre man har individer som ikke går sammen osv.

Om man skal samenligne ulven med hunden - utstøtte og ensomme ulver blir de farligste og de mest uberegnelige. Ulvens instinkt forteller den at den skal, og bør være medlem i en flokk. Menneskene kan godt være hundens flokk, men jeg mener samvær med sin egen art er viktig uansett art.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Min hund ville ikke ha sagt nei til en ny firbeint i hus.

Ikke bare er han gladere når vi har hunder på besøk, men han blir også tryggere (det spørs da, hvis han er til en hund som er nervevrak vil ikke det hjelpe)

Samtidlig så klarer jeg ikke å gi ham alt det en annen firbeint kan legge til. Jeg klarer ikke å uttrykke hundespråket korrekt med kroppen min, ikke leke eller gjøre ting på hundens premisser hele tiden.

Ja, for vi er ikke alltid så flink til å lese hundespråket hele tiden, men vi prøver..

Derfor prøver jeg å la ham være med andre hunder, helst leke, så ofte som mulig. Det går ikke en uke uten at han har fått lekt og utfoldet seg skikkelig med andre hunder, opptil flere ganger.

Så lenge han ikke føler at oppmerksomheten forsvinner helt, så tror jeg ikke han hadde hatt noe i mot det…

Som buhund-jenta skriver:

jeg mener samvær med sin egen art er viktig uansett art.

Det er jo det samme hvis vi mennesker bare er sammen med hunder. Uansett hvor artig det er å være med hunden hele tiden, så hadde ikke det blitt det samme (satte det litt på spissen nå da :) )

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Yaris ville nok sagt Jippi endelig alene.Merker det godt på han i di periodene foreldrene mine passer på Zanto.Han slapper mere av og peser ikke så fælt.Men samtidig er han alltid glad for å se Zanto når vi kommer hjem så jammen ikke godt å vite.Tror som di andre sier her at det kommer veldig ann på det individet du har.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Det er jo litt vanskelig å si. Kaizer elsker andre hunder og er helt i himmelen når han får være sammen med andre hunder. Ingenting er bedre. Så inntil nå nettopp var jeg bombesikker på at en hund nummer to ville gjøre Kaizer til verdens lykkeligste hund, eller noe sånt. Men nå i det siste har jeg merket at han har begynt å bli litt småsjalu på kattungene... Når de ligger i fanget mitt kommer han alltid og skal ha oppmerksomhet han også. Jeg skjønner ham godt da. Så jeg er litt redd for at han ville blitt sjalu hvis det kom en ny hund i hus på heltid. Men på en annen side hadde det nok vært fint for ham å slippe å være alene om dagen, det ville blitt mer action på tur, han hadde hatt en hund han kunne leke med hver dag, også er jo hunder flokkdyr da. Jeg får nok se det litt an når han blir voksen, for det kommer uansett ikke en ny hund før om MINST 2-3 år.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Tja... Jeg er faktisk litt usikker på hva min foretrekker. Dog har jeg funnet ut at om det skal bli noen annen hund i hus mens han lever, er det nødt til å bli en springer til. Hvorfor? Han lyser opp og er i lykkerus når han ser andre springere, mens hunder av andre raser egentlig ikke er så spennende. Han forstår dem ikke rett og slett. På utstilling for eksempel ignorerer han glatt alle andre hunder, men ser han en springer på andre siden av området blir jeg nærmest slept avgårde.

Ellers virkelig han lykkelig og fornøyd alene, men jeg skal se hvordan det går når vi til høsten skal bo sammen med en venninne med en springertispe. Om dette går bra og de ser ut til å trives sammen (gjerne at han virker lykkeligere enn alene), så blir det nok hund nr 2 på meg snart. Det kommer ikke til å bli en hund til på meg hvis han ikke trives med andre hunder i hus, da får jeg heller vente med mitt fremtidige konkurransehåp :wub: Men jeg ville tro han blir mer fornøyd, spesielt med tanke på selskap når han er alene hjemme.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Dette vil jeg svare, at er veldig individuelt, ut fra mine egne erfaringer.

De to guttene jeg har her hjemme er ganske sosiale og har bare godt av å ha flere hunder rundt seg, og da spesielt han minstemann.

Har jo en tispe også, men hun bor hos mor og søster til min kjære, for hun er helt klart en "alenehund". Hun trives best med åfå menneskene for seg selv, hun er ganske underdanig av seg, hun liker å leke fra seg med andre hunder, men til syvende og sist er hun en som liker å få alt for seg selv, og går gjerne og legger seg for seg selv hvis hun har tilbragt for mye tid med andre hunder.

Hun føler seg tilsidesatt og er ikke lykkelig når hun må dele oppmerksomheten.

Hvis du vurderer en hund til, kanskje du skulle hatt en hund på "lån" en uke eller to for å se hvordan oppførselen til hunden din blir?

Lenke til kommentar
Del på andre sider

I dette huset hadde det blitt konstant kaos med to hunder. Tussie elsker å trekke opp andre og da særlig innendørs. Da ligger hun ikke rolig et sekund med andre hunder tilstede. Hun hadde nok vært en dårlig innflytelse på hund nr.2. Om hun kunne velge selv så hadde hun nok valgt å ha et søsken, men hun hadde nok blitt litt sjalu.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Her trives man helt klart best som to... mange av de problemene jeg hadde med Loke (innendørs mas, hyperstresset på tur og en fullstendig overeaksjon i møte med andre hunder) forsvant når Lyra bodde her. Holdt en knapp på at det også var alderen som roet han, men nå er vi i gang igjen. Han sutrer, maser og stresser. 5 katter og meg er tydligvis ikke nok for han, han må ha en hundekompis å bo med. Han er ofte hos naboen og leker med hannhunden deres når jeg er på jobb, og på de dagene er han betraktelig roligere, men allikevel en helt annen enn når Lyra bodde her. Når de var to kunne jeg passere naboens hus med han løs, nå har han begynt å sette seg på bakbeina når vi passerer og stikke over gjerdet ved enhver anledning igjen :wub:

Desverre for han blir det ingen ny hundekompis dette året ihvertfall, men etterhvert når ting roer seg blir det helt klart en grei liten myndesak i huset.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

må si at for oss passet det fint å ha to hunder. til å byne med virket det som om Sean hadde det bedre før vi fikk Diva. men så skjede det en forandring, de leker i lag og sover i lag. å jeg merker at Sean er litt mer mut nå som Diva er borte (er lamme mat far på tur) Så våre hunder trives best når de er to. men man må jo se hundene sine an. og at man har tid til to hunder.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg tror ikke hunder blir sjalu. Når de kommer bort til noen som viser nær kroppskontakt, er det nok mer for å passe på at det ikke utvikler seg til aggressjon.

Hunder som blir overlykkelige og hyper i møte med andre hunder, er kanskje de som har best av en hundekompis hjemme - da blir ikke omgang med andre hunder en sånn "knapphetsressurs".

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg tror det kommer ann på hunden. Min hund er usosial, enda hun er vokst opp med en annen hund. Så jeg er veldig usikker på om hun ville likt en annen hund. Bodde sammen med en annen hund i ca 6 mnd og merket ikke noe forskjell på henne. De verken lekte eller gjorde noe sammen. Lå i hver sin hundeseng og brydde seg lite om hverandre.

Så jeg er litt usikker på det at hunden må ha andre hunder i flokken sin. Men igjen, dette tror jeg er individ avhengig. Som regel er det vel oss 2bente som vil ha en hund til. Har man tid og energi til to er det sikkert greit.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Tror nok det er veldig individuelt og tror det kommer mye ann på om rasene/individene passer sammen.

Leonbergeren jeg hadde før merket jeg ingen forskjell på når vi passet andre hunder o.l

Balder nærmest krever en hund til i hus. Han har mild seperasjonsangst når han er helt alene og uler mye, men så lenge det er en annen hund i hus går det helt fint. Merker at han er mye lykkeligere når han bor med en annen hund, han er vokst opp i stor flokk og det har nok en del å si. Merker også at han foretrekker enkelte hunderaser som Rottweiler og Border collie fremfor andre raser som f.eks Mops.

Balder er også ganske "sjalu" og presser seg frem når jeg gir oppmerksomhet til andre hunder, men han setter likevel veldig pris på den andre hunden.

Så her blir det hund nr 2 så fort som mulig, håper på at det blir til neste sommer.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

  • 2 months later...

Kan si rett ut at min hadde blitt sjalu <_< .. I alle fall i starten. Men jeg tror også han ville likt litt selskap, så lenge han er min "favoritt". Hender han blir utrolig sjalu viss fremmede duller med katten og ikke han .. Roper de på katten, så er han der på null komma niks :( .

Men til tross for sjalusien så liker han å få selskap av katten, så lenge den ikke biter og klorer han i trynet da :( . De hilser på hverandre, sover i lag. Tja.. De er egentlig ganske gode venner..

Labbetuss hadde hatt godt av å leke med en annen hund. MEN! Det kunne ikke vert en liten rase(tror jeg), boxerhundlignene. Han liker seg best ved individer som er litt som han (Border collie).. Liker nok best tisper, som ikke vil være "sjefer"..

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Hunder er flokkdyr og fra et "naturlig" ståsted så trives de best i flokk. Den dymanikken, samhørigheten og naturlige dialogen hunder i mellom er utrolig viktig tror jeg. En god venn og oppdretter av meg gikk så langt som å si at det er dyreplageri å la en hund leve et liv uten sine artsfrender. Jeg er ikke uenig.

That being said...så betyr jo ikke det at en hund som bor alene ikke har sosial omgang med andre hunder. Er man "pliktoppfyllende" hundeeiere så sørger man jo for at hunden får denne viktige sosiale omgangen med andre hunder. Men en hund som vokser opp uten å regelmessig kunne være sammen med andre hunder, går glipp av utrolig mye, nettopp fordi det er unaturlig for hunder å være alene.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Mike syns det er helt greit å dele godbiter, leker, soveplass men IKKE mamma`n sin!

Har jeg en annen hund på fanget, så kravler han oppå meg og den andre hunden og legger seg så mest mulig komfertabel som han kan samtidig som han forsiktig prøver å dytte den andre hunden ned fra fanget mitt. Men ellers så syns han det er drikult med andre hunder og han tror at alle hunder er skapt for å kun leke med han. Merker på han at han trives mye mer i selskap med andre hunder, han er ikke så "mammadalt" når vi har en hund til her. Og når den andre hunden drar, så leiter han etter den og piper endel... Så hadde han kunne velge, så ville han nok hatt en hund å dele hus med ja..

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg har også lenge tenkt på å skaffe en kompis til Cilla. kanskje det kunne hjelpt henne litt med redsel for andre hunder.

Syns det virker kjempekoselig med 2 hunder også,spesielt når jeg leser erfaringene til dere her som har 2 stk eller fler. Cilla har jo en kompis (labrador ) som hun har kjent fra han va bitteliten å de går kjempegodt i sammen. Så jeg tror nok at hvis vi skal få en kompis til henne bør det være valp. Merker dere stor forskjell i hvor mye arbeid det er å ha to i stede for en?

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Arkivert

Dette emnet er nå arkivert og stengt for flere svar

  • Hvem er aktive   0 medlemmer

    • Ingen innloggede medlemmer aktive


  • Nye innlegg

    • Jeg tror hun bjeffer når hun blir stressa. Det brukes som en protest, under stress, som et språk hun bruker for det aller meste nå på sine eldre dager. Det hender hun tisser litt inne,som regel på min side av senga. Hun skjønner ikke helt greia med å gå på do før vi skal dra lenger. Hun er vant til åpen dør til hagen, så vi må følge henne rundt for å passe på at hun gjør det hun må før vi drar. Kom på at hun heller ikke vil være i et annet rom når vi er hjemme. Hun vil ikke ligge og hvile på et annet rom,da må vi være der sammen med henne. Vi hadde en som skulle reparere komfyren her ved to anledninger. Da var mannen oppe med reparatøren,mens jeg og hundene var i kjellerstua og på soverommet. Den ene gangen hadde jeg radioen på,da fikk hun ikke med seg at han kom. Den andre gangen bjeffa hun omtrent hele tiden de tre timene mannen var her. Hun vil ha tilgang til hele huset, slik hun har hatt siden vi flyttet hit for snart 6 år siden, og stengte dører er ikke greit. Da bjeffer hun hele tiden. Hun vil ikke være på soverommet og kjellerstua med stengt dør, ikke på soverommet, og hun vil ha oversikten slik at hun kan gå der hun føler for selv. Hun er fysisk sprek, men jeg er usikker på det mentale. Hun inviterer junior til lek selv,og synes det er veldig gøy en stund,men når hun ikke orker mer,så er hun så mild at hun ikke sier i fra klart nok til den yngste. Og junior er sterkere og naturlig nok mer utholdende,så da blir det for mye for henne. Junior vil mer enn gjerne løpe, leke og herje hele tiden,så vi må inn for å stoppe det ofte. Hun begynner jo å roe seg litt mer, men er fortsatt ganske umoden som lapphunden ofte kan være ganske lenge. Og da blir det mye bjeffing. Da skiller vi de. Det er jo ikke så lett å få gjort når de er alene,og derfor tenker vi det er best for den gamle at de er hver for seg. Men,hun bjeffer når de er alene sammen og junior ligger og sover også,så hvorfor,det vet vi ikke. Det eneste som stopper bjeffingen i alle situasjoner stort sett,er så lenge hun har en frossen kong eller noe annet å tygge på. Da er det som regel stille til hun er ferdig med det, og så er det på igjen med bjeffingen. Hun elsker mat,går helt i transe og koser seg så hun er helt i sin egen verden. Så ja,det er ikke bare en ting, men det mest utfordrende akkurat nå,er at det blir vanskelig når de ikke kan være alene i samme hus. Jeg har prøvd å snakke til henne via kamera for å roe henne når hun bjeffer så mye,men da eskalerer det enda mer fordi hun ikke ser meg. Og junior blir jo med i bjeffekoret,og står da å uler. Vi har heldigvis meget tålmodige naboer, men det går jo ikke i lengden når de hører lyden inn i husene sine i timevis. Jeg synes egentlig løsningen med at den gamle har hele huset med tilgang til kjeller, mens junior har gangen med en kompostgrind mellom de burde være en god løsning, men det synes altså ikke pensjonisten vår at var greit.
    • Hva får hun for stress? Min Odin var også en lettstresset type og fungerte bedre med Eldepryl på sine eldre dager. Jeg tenker det er ganske naturlig at hun foretrekker det vante og trenger kontroll på omgivelsene med alderen. Det trenger ikke å være slutt enda, så lenge hun ikke har mye smerter og virker glad og fornøyd.  Blir det bjeffing om du har dem sammen, men begrenser området, altså ikke hele huset? Yngste begynner jo også å nærme seg voksen, og herjingen vil nok gi seg. Hvor lenge holder de på når de er alene sammen? Jeg tenker kanskje det er like greit for begge, og så får de legge seg og slappe av etterhvert?
    • Junior ligger og sover når hun er alene. Uten lyd. Den eldste har generelt mer og mer lyd med alderen. Gamlemor vil ha tilgang på hele huset slik hun er vant til. Hun finner seg ikke i å bli stengt inne på et rom,som for eksempel soverom/kjellerstue,der hun uansett pleier å legge seg. Døra må være åpen,så hun kan gå opp og ned trappa. De få gangene det har fungert på et slags vis, har junior lagt seg i gangen oppe, og gamlemor har lagt seg frivillig nede. Men,døra kan ikke være igjen mellom dem, for da blir det altså et voldsomt bråk som høres helt inn i huset til naboen.  Merker jo at hun begynner å bli litt gammel, men klarer ikke helt å tolke om hun glemmer litt noen ganger,kanskje. Syn og hørsel er det ingenting galt med,og alle undersøkelser hos veterinær er helt topp.  Har ingen forklaring på hvorfor hun bjeffer hele tiden når de er alene,  for hun er så glad i den lille frøkna. Det kan bli for voldsom leking når lillemor får overtenning, og derfor tenkte vi det var lurt å ha dem adskilt,men det vil gamlemor heller ikke. Spesielt dette prosjektet hun hadde med å meget bestemt jobbe intenst med å skyve bort kompostgrinda mellom dem for å komme seg inn til junior var litt spesielt å se på video.  Hun passer alltid på at junior har det bra, og helt siden valpen var bitteliten,har hun passet på henne som om det var hennes egen. Skal legge til at det er MYE bjeffing fra henne ellers også, ikke når vi er alene i familien, men på det meste annet. Det har blitt betraktelig verre med alder, og vi prøver å skjerme henne så godt vi kan. Vi har på radio så hun ikke skal høre så mye lyder, vi drar for gardinene så hun ikke skal få med seg alt som skjer utenfor osv. Jeg tror kanskje vi har litt skylapper på fordi vi ikke ønsker å se hvor ille lydnivået har blitt med alderen, men vi føler at hvis vi tilrettelegger nok for henne,så er hun fornøyd og har det bra. Og vi ønsker å strekke oss langt for at hun skal ha det bra. Det er mulig at alt handler om at hun er stressa,  kanskje er litt forvirret til tider,og at det er en grunn til at hun ikke klarer å roe seg.  Hun løper opp og ned trappa, bort til vinduene og bjeffer hele tiden. Så kan det bli stille litt,så er det på igjen. Når hun er hos hundepasser,så fungerer det bra, de bryr seg ikke om lyden, og hos veterinæren er hun helt rolig,og sitter med et stort smil på bordet.  På tur er hun helt rolig, ikke en lyd hvis det ikke kommer noen,da. Og inne og ute er hun stille hvis ingen kjører forbi,eller dukker opp på døra. I sommer har hun elsket å ligge hele dagen i skyggen, og sove.  Hun får metacam hver dag fordi vi mistenker artrose i et bein. Og hun får antidepressiva for stress. Beklager,dette ble nok litt rotete,  men vi har altså litt utfordringer med å forstå hva dette handler om. Er det kanskje vi som ikke skjønner at dette egentlig handler om en gammel hund som kanskje bør få slippe snart. Usikker. Faren min og svigerfar mener det.  Jeg har dratt det for langt med en syk hund før, så vi prøver å være veldig åpne for innspill. Hun virker altså som om hun har det bra når alt er kjent og slik det pleide å være. Når hun er alene hjemme slik hun var før når hun var eneste hund i heimen. Det er sjelden hun må være alene hjemme, det er ingen som er på jobb hele dagen lenger. Men,når vi tar med oss mini og drar,ser hun veldig blid ut,og går ned og legger seg med en gang.        
    • Hvordan er unghunden alene hjemme uten gamlemor? Jeg tenker at det kanskje er den yngste som rett og slett trenger mer alenetrening for å finne roen alene først. Jeg regner med dere har gjort de vanlige tingene med begge, som å gå tur eller aktivisering før dere går fra dem, har på radio, ikke for mye eller for lite plass, osv.  Hvis de er alene sammen med tilgang på kun ett rom og senger lett tilgjengelig, hvordan går det da? 
    • Vi er litt oppnådd her nå,så vi tar i mot tips med stor takknemlighet. Vi har en eldre dame på 11 år, og en unghund på 16 mnd. De går godt sammen. Utfordringer oppstår når de skal være hjemme alene. Begge takler fint å være hjemme alene hver for seg. Men, den gamle finner ikke roen når begge hundene er alene sammen. Heller ikke med kompostgrind mellom dem så de kan se hverandre,  da bruker hun tiden på å prøve å komme seg forbi grinda og inn til den andre hunden, og heller ikke i hvert sitt rom fungerer det. Vi har videoovervåkning på dem, og ser at den gamle går rundt og bjeffer omtrent hele tiden når hun vet at den andre hunden vår også er hjemme. Når hun er alene i huset, går hun og legger seg,og er helt stille. Hun er en litt nevrotisk og stressa type, samtidig veldig mild,og er veldig opptatt av unghunden, og at hun har det bra. Samtidig,når de er sammen,så blir det for mye når junior vil leke hele tiden. Så derfor er det best om de er hver for seg, men det hadde jo vært supert om de kunne være alene i samme hus. Slik det er nå så har vi prøvd oss litt fram, og det har blitt til at vi har tatt med oss junior,så pensjonisten får roa seg alene hjemme. Men,det er ikke alltid vi kan ta henne med oss, og da er det altså bjeffing omtrent non stop på den eldre. De er forresten lapphunder.
  • Nylig opprettede emner

×
×
  • Opprett ny...