Å forlove seg i ung alder

[laikamor]

Du må ikke føle at du trenger å rettferdiggjøre noe her, altså, det viktigste er jo at DU har et bevisst forhold til hvorfor du skulle velge å ta de valgene du gjør.

Joda, men føler jeg vil prøve å forklare det for meg selv også Men nå har jeg jo også en stund å tenke på det, sammen med typen, når vi uansett skal vente i ca. 1 år. Jeg har egentlig sagt til han at jeg er enig, at jeg også gjerne vil gå et skritt videre, så om vi føler det likt enda om ett år, så bilr det nok sannsynligvis det. Som du sier, så skal det ikke spille noen rolle hva andre mener, så lenge jeg vet selv at det er det rikitge.

[mushi]

Jeg forlovet meg som 20-åring. Vi har vært forlovet nå i fire år. For meg er det litt det å vise at man har bundet seg. Det hadde nok mest med å gjøre at jeg var veldig usikker på meg selv og om han kom til å forlate meg eller ikke. Forlovelsen ble på en måte et symbol på at han ikke kom til å dra fra meg. Jeg er en helt annen person nå og ville nok ikke gått med på det av samme grunnene nå, man bør ha halvkonkrete planer om å gifte seg før man inngår en forlovelse. Jeg kunne godt tenke meg å gifte meg før vi får barn en eller annen gang, men han har sagt at han ikke kunne tenke seg det. Jeg tenker ikke så mye på det i hverdagen, annet enn at ringen er veldig fin.

[SandyEyeCandy]

Jeg forlovet meg som 20-åring. [...] Jeg kunne godt tenke meg å gifte meg før vi får barn en eller annen gang, men han har sagt at han ikke kunne tenke seg det. Jeg tenker ikke så mye på det i hverdagen, annet enn at ringen er veldig fin.

Dere er forlova, men han vil ikke gifte seg? Hva er da poenget?

[laikamor]

Jeg forlovet meg som 20-åring. Vi har vært forlovet nå i fire år. For meg er det litt det å vise at man har bundet seg. Det hadde nok mest med å gjøre at jeg var veldig usikker på meg selv og om han kom til å forlate meg eller ikke. Forlovelsen ble på en måte et symbol på at han ikke kom til å dra fra meg. Jeg er en helt annen person nå og ville nok ikke gått med på det av samme grunnene nå, man bør ha halvkonkrete planer om å gifte seg før man inngår en forlovelse. Jeg kunne godt tenke meg å gifte meg før vi får barn en eller annen gang, men han har sagt at han ikke kunne tenke seg det. Jeg tenker ikke så mye på det i hverdagen, annet enn at ringen er veldig fin.

Det er litt det jeg også tenker, at man da er litt mer bundet, det er litt mer seriøst enn å "bare" være kjærester...

[SandyEyeCandy]

Det er litt det jeg også tenker, at man da er litt mer bundet, det er litt mer seriøst enn å "bare" være kjærester...

Jeg er som dere skjønner helt uenig. For meg er det mye mer fjortis å forlove seg enn å være samboere. Man gir hverandre jo de samme løftene uansett om å fortsette å velge hverandre hver dag, og det er jo ikke registert noe sted at man er forlova, da det ikke er noen offisiell sivil status.

Hvis dere mener at det er så mye mer seriøst å si til hverandre at man er forlova enn å "bare" være vanlige kjærester, ville jeg gått litt i meg sjøl og tenkt på hva jeg egentlig bidro med i et vanlig samboerskap i utgangspunktet, altså.

[idaemiliee]

Søstera mi forlovet seg med typen sin like etter at de fikk barn, men likevel har de hatt et av og på forhold i snart 8 år.

Ei venninne av meg forlovet seg tidligere i år, men de har ingen planer om å gifte seg i nærmeste fremtid. Om de holder sammen lenge - de tror jeg nok.

Ei anna jeg kjenner giftet seg i fjor, hadde vært sammen med kjæresten sin i 8 år. Seks mnd etter bryllupet ble de separert.

Jeg tenker at det blir feil å sette en aldersgrense for når det er OK å forlove seg, det er individuelt, alle er forskjellige. Noen holder livet ut til tross for at de forlovet seg i ung alder, mens andre ikke holder mer enn noen mnd.

For meg er en forlovelse et tegn på at du virkelig elsker personen du er sammen med og viser at du virkelig mener alvor med denne personen. Om bryllupet kommer et eller flere år senere trenger ikke å bety noe. Men det blir jo ikke noe mer "seriøst" likevel, man er jo fortsatt bare samboere/kjærester.

Likevel har jeg et ønske om at om kjæresten frir til meg og vi forlover oss, så er det fordi vi vil gifte oss.

Jeg skjønner at ikke alle tenker slik som meg, og at det ikke er alltid noen som frir selv om man forlover seg, men da er jo litt av det romantiske borte?

[laikamor]

Jeg er som dere skjønner helt uenig. For meg er det mye mer fjortis å forlove seg enn å være samboere. Man gir hverandre jo de samme løftene uansett om å fortsette å velge hverandre hver dag, og det er jo ikke registert noe sted at man er forlova, da det ikke er noen offisiell sivil status.

Hvis dere mener at det er så mye mer seriøst å si til hverandre at man er forlova enn å "bare" være vanlige kjærester, ville jeg gått litt i meg sjøl og tenkt på hva jeg egentlig bidro med i et vanlig samboerskap i utgangspunktet, altså.

Joda, men altså det jeg mener med at man er litt mer bundet er det at det som regel er med fremtidig tanker om å gifte seg. Det er på en måte et løfte om at man en dag skal gifte seg, selv om jeg ikke mener det trenger være innen en bestemt tidsfrist. Man gifter seg når man er klar for det. Jeg ville ikke forlovet meg om jeg ikke visste at både meg og typen har lyst å gifte oss, bare ikke enda. Da synes jeg det er fint å være forlovet, og ha den tryggheten at man faktisk har planer om å gifte seg Og som sagt, føler jeg da man kanskje jobber enda mer for å få forholdet til å fungere, for man vet mer hvilke planer man har fremover.

[FruSusanneKGulliksen]

NÅ i en alder av 27 år, rister jeg på hode at jeg forlvoet meg i en alder av 17 år Vi hadde hvert sammen i 6 mnd, eller noe. Men det hele var en test fra meg, fordi han hadde sagt nei til x'n om de skulle forlovet seg. Så jeg måtte teste. Jeg kan ikke kalle det FORLOVET altså. Nå er 10 år gått, og vi er gift, kjøpt hus, og en sønn på 8 år sammen. Men det er absolutt ikke sikkert det hadde gått den veien. Vi var den gangen 16 og 20 å, vi blei 17 og 21 år noen mnd etter vi blei kjæresten. Nå er vi 27 og 31 år

[laikamor]

NÅ i en alder av 27 år, rister jeg på hode at jeg forlvoet meg i en alder av 17 år Vi hadde hvert sammen i 6 mnd, eller noe. Men det hele var en test fra meg, fordi han hadde sagt nei til x'n om de skulle forlovet seg. Så jeg måtte teste. Jeg kan ikke kalle det FORLOVET altså. Nå er 10 år gått, og vi er gift, kjøpt hus, og en sønn på 8 år sammen. Men det er absolutt ikke sikkert det hadde gått den veien. Vi var den gangen 16 og 20 å, vi blei 17 og 21 år noen mnd etter vi blei kjæresten. Nå er vi 27 og 31 år

Godt å høre om forhold som har gått bra også, føler det meste som kommer frem er forhold som har tatt slutt... Mine foreldre ble også sammen i ung alder, pappa var 16 og mamma 13, og de holder enda sammen, så jeg har troa på at forhold kan vare selv om det kanskje begynner som litt mer fjortisforelskelse. Det blir på en måte mer seriøst etter hvert, man blir mer og mer glad i kjæresten. Selv føler jeg aldri vi har hatt et typisk fjortisforhold, føler det har vært ganske seriøst hele tiden, og jeg har hele tiden vært veldig sikker på at det var han jeg ville ha... Merker jo at vi ikke er nyforelsket mer, men føler det har gått mer og mer over til kjærlighet med tiden, om jeg kan si det slik.

[KarpeSkrotum]

Dere er forlova, men han vil ikke gifte seg? Hva er da poenget?

Fordi en forlovelse er mellom 2 personer på det personlige plan, mens giftemålet kun er for samfunnet sin del og det juridiske (som kan dekkes vis andre måter). ?

[SandyEyeCandy]

Fordi en forlovelse er mellom 2 personer på det personlige plan, mens giftemålet kun er for samfunnet sin del og det juridiske (som kan dekkes vis andre måter). ?

Det er jo en måte å se på det, selvsagt. Men jeg mener nå det at dersom man først følger gammelmodige og rigide måter å omtale hverandre eller tenke om hverandre på, så bør jo det ene følge det andre. Det å forlove seg er jo helt kunstig uten å skulle gifte seg.

[Gjest]

Dere er forlova, men han vil ikke gifte seg? Hva er da poenget?

Det skriver jo mushi ganske tydelig i det du (ironisk nok) har fjernet fra quoten...

[SandyEyeCandy]

Det skriver jo mushi ganske tydelig i det du (ironisk nok) har fjernet fra quoten...

Hvor i det jeg fjerna forklarer Mushi hvorfor MANNEN ikke vil gifte seg?

[...]Vi har vært forlovet nå i fire år. For meg er det litt det å vise at man har bundet seg. Det hadde nok mest med å gjøre at jeg var veldig usikker på meg selv og om han kom til å forlate meg eller ikke. Forlovelsen ble på en måte et symbol på at han ikke kom til å dra fra meg. Jeg er en helt annen person nå og ville nok ikke gått med på det av samme grunnene nå, man bør ha halvkonkrete planer om å gifte seg før man inngår en forlovelse. [...]

[Trulte70]

For oss var forlovelse aldri et tema eller et valg...vi var samboere i mange år, men etter 2 barn følte jeg for å "legalisere" forholdet med tanke på å sikre barn, lån m.m. så jeg forslo bryllup og han sa OK

Vi giftet oss på tinghuset med foreldrene våre og barna våre til stede - og eneste forskjellen før og etter er at vi nå har et papir på at vi hører sammen

[Zitka]

Jeg forlovet meg ung.. Jeg var 20 og gubben var 23 Grunnen til at vi ikke er gift er rett og slett for at vi har ikke råd enda, men når jeg er ferdig på skolen blir nok sikkert et herlig bryllup

Grunnen til at vi forlovet oss, vi hadde vært sammen da i 2 år, var fordi det var snakk om at han skulle reise bort på arbeid og være borte i mange uker av gangen. Og siden vi ikke hadde råd til å gifte oss, fridde han heller til meg. Det skulle liksom være vårt symbol på at kjærligheten vår var sterk nok til å overleve alle de ukene han var borte på jobb og ikke så god mulighet til å holde noen kontakt

Likevel ble ikke alt som planlagt og mannen dro aldri ut på den jobben. Eneste som står i veien for oss nå er at jeg ikke er ferdig utdanna. Hadde jeg vært ferdig utdannet, hadde vi nå vært gift, hatt leilighet og forhåpentligvis hatt barn også

Så jeg er nok ganske sikker på at det blir oss to.. Vi har det ikke bestandig enkelt og heller ikke enig om ting, men vi snakker sammen og blir enige om ting.. Begge gir seg litt på sine prinsipper..

Unge som forlover seg før de er 18, er litt voldsomt for meg.. Jeg hadde nok ikke godtatt hvis min evt datter/sønn hadde gjort det.. Tidlig nok i starten av 20årene, men igjen det er veldig avhengig av forholdet

[KarpeSkrotum]

Det å forlove seg er jo helt kunstig uten å skulle gifte seg.

Når jeg forlovet meg, så var det veldig godt gjennomtenkt og uten 'kunstig' av noe slag. VI 2 hadde VÅR seremoni der vi lovte hverandre å være trofast i gode og onde dager, støtte hverandre osv. Det er det absolutt ingen andre som egentlig har noe med, og om vi har skrevet under et papir .... hva er mindre falskt med det? - Det HAR vi gjort med tanke på det juridiske og da via advokat istedet for dommer/prest.

Det er partneren man binder seg med, ikke samfunnet. Forlovelsen kan man jo kalle hva man vil - kall det at vi forpliktet oss til hverandre via å sette på oss en ring eller hva du vil. Du kan vel kalle det personlig giftemål f.eks

[SandyEyeCandy]

Når jeg forlovet meg, så var det veldig godt gjennomtenkt og uten 'kunstig' av noe slag. VI 2 hadde VÅR seremoni der vi lovte hverandre å være trofast i gode og onde dager, støtte hverandre osv. Det er det absolutt ingen andre som egentlig har noe med, og om vi har skrevet under et papir .... hva er mindre falskt med det? - Det HAR vi gjort med tanke på det juridiske og da via advokat istedet for dommer/prest.

Det er partneren man binder seg med, ikke samfunnet. Forlovelsen kan man jo kalle hva man vil - kall det at vi forpliktet oss til hverandre via å sette på oss en ring eller hva du vil. Du kan vel kalle det personlig giftemål f.eks

Ja, og dette synes jeg høres riktig så hyggelig ut. Poenget er at det etter min mening er for mye lemfeldig bruk av begreper uten tanke for hva de egentlig betyr og hva de innebærer. At det å være "forlova" skulle være mer seriøst eller vitne om større forpliktelse enn det å være kjæreste eller samboer, er for meg helt idiotisk. Det er da i så fall kun pga konnotasjonen til det forestående bryllupet, og dersom man ikke har noen intensjon om å gifte seg noengang likevel, skjønner jeg ikke hvorfor man velger å bruke det begrepet, for da BLIR det helt kunstig.

At man derimot lover hverandre ting på det personlige plan og bare står til ansvar overfor hverandre, og kanskje tilogmed lager en seremoni for å gjøre litt stas på det hele, er for meg mye mer romantisk enn animerte bryllup og bløtkakekjoler, og ikke minst påfølgende gjeld.

[Anette]

Jeg har et vennepar som er forlovet og har vært det lenge. og har også vært fra hverandre i perioden. Det ble litt rart for meg.

Jeg og T har pratet og tenkt på det, men han er så mann og skal gjøre ting så ordentlig

[Djervekvinnen]

For meg er forlovelse :Vil du gifte deg med meg? og så skal man gifte seg iløpet av 1 års tid. Da begynner man å planlegge bryllupet etter forlovelsen.

Jeg skjønner ikke hvorfor folk har sånn hastverk jeg.. Skal man være sammen resten av livet, så kan man vel vente noen år før man gifter seg. Jo flere år man er sammen, jo mer kjent blir man med hverandre, og det er jo kjempefint å ha noe stort å glede seg til i fremtiden. Når man er så ung, er man i forandring, så jeg syns man bør stabilisere seg litt, leve litt, erfare litt først. Et forhold går igjennom ulike faser. Et forhold er ikke det samme når du har vært sammen i 1 år, kontra 10 år!

Det er helt klart opp til hver enkel om giftemål, og noen gifter seg unge og det varer. Det er bare mitt syn, slik jeg har skrevet det. Jeg er ikke gift, og har ingen store planer om det heller.

[KarpeSkrotum]

Ja, og dette synes jeg høres riktig så hyggelig ut. Poenget er at det etter min mening er for mye lemfeldig bruk av begreper uten tanke for hva de egentlig betyr og hva de innebærer. At det å være "forlova" skulle være mer seriøst eller vitne om større forpliktelse enn det å være kjæreste eller samboer, er for meg helt idiotisk. Det er da i så fall kun pga konnotasjonen til det forestående bryllupet, og dersom man ikke har noen intensjon om å gifte seg noengang likevel, skjønner jeg ikke hvorfor man velger å bruke det begrepet, for da BLIR det helt kunstig.

Jeg kan kun snakke for meg, men for meg er forlovelse en sak før man f.eks gjøre store skritt som binder hverandre sammen 'for alltid' - der man 'lover' å stå sammen i tykt og tynt - man 'for'lover. Det absolutt største man kan gjøre sammen er å lage barn, og da følger et stor ansvar med - utover bare forholdet for paret, men også et menneske man sammen skal forberede for verden utenfor.

For meg er 'giftemålet' det å skaffe barn. Via å lage barn med dama, så 'lovet' jeg å stå sammen i tykt og tynt på en MYE mer bindende måte enn et 'giftemål' som egentlig bare er et papir for meg.

Jeg skjønner jo og er egentlig enig i at 'forlovelse' da kunne hatt et annet navn, men for meg er dette likegyldig (likevel), da giftemål og det å holde sammen idag kan virke som er en lek for enkelte og at de egentlig er mer opptatt kun av seg selv enn forhold. Giftemål idag betyr egentlig ingenting i forhold til hva det engang gjorde.

[:)Kine]

Jeg skjønner ikke hvorfor folk har sånn hastverk jeg.. Skal man være sammen resten av livet, så kan man vel vente noen år før man gifter seg. Jo flere år man er sammen, jo mer kjent blir man med hverandre, og det er jo kjempefint å ha noe stort å glede seg til i fremtiden. Når man er så ung, er man i forandring, så jeg syns man bør stabilisere seg litt, leve litt, erfare litt først. Et forhold går igjennom ulike faser. Et forhold er ikke det samme når du har vært sammen i 1 år, kontra 10 år!

Det er helt klart opp til hver enkel om giftemål, og noen gifter seg unge og det varer. Det er bare mitt syn, slik jeg har skrevet det. Jeg er ikke gift, og har ingen store planer om det heller.

Jeg er så enig! Jeg ble sammen med samboeren da jeg var 17, og vi har gått igjennom mange ulike perioder. Jeg var vel mer klar til å forlove meg da jeg var 20 enn det jeg er nå. De første årene er det fortsatt ganske nytt og spennende. Det er først etter noen år at man virkelig blir kjent med hverandre. Det er mye lettere å dele alt og snakke når forholdet fortsatt er nytt. Det er når ting blir rutine og trygt at utfordringene kommer. Det er min erfaring da.

[Guest 2ne]

Hvis man har planlagt å være sammen resten av livet, kan man vel like gjerne gifte seg tidlig?

[Aya]

Hvis man har planlagt å være sammen resten av livet, kan man vel like gjerne gifte seg tidlig?

Synes du har et poeng jeg. Man har aldri noen garantier, enten man er 20 eller 40. Ingen av oss vet noe om morgendagen. Ønsker man å gifte seg med en person man elsker, så synes jeg ikke nødvendigvis det er feil om man er ung. Nå giftet jeg meg ung selv, og det gikk jo ikke særlig bra, men jeg angrer ikke på det allikevel. Jeg vil ikke gå gjennom livet og ikke gjøre ting jeg virkelig ønsker bare fordi jeg er redd for at det ikke kommer til å gå bra ... Men dette ble litt utenfor temaet, hehe. Uansett- det er vanskelig å vite noe om andres forhold og liv! Så å si noe bastant om at det eller det er det "riktige" blir litt for dumt ...

[Pim]

Jeg syns det er en dårlig idé å forlove seg når man er under 20. Og jeg skal prøve å forklare hvorfor

Det er mange ungdomsforhold som ender med bryllup og familie og alt er stas, men det er nok dessverre enda flere som ikke gjør det. Mange vokser fra hverandre, og særlig studier og andre store forandringer i livet (flytting, ny jobb, ny omgangskrets, etc) kan føre til at det skjer.

På sett og vis kan du si at en forlovelse er en sak mellom de to som forlover seg, og ideelt sett er det kanskje sånn. Men i realiteten vil menneskene rundt forvente at to forlovede skal holde sammen. Det kan nesten føles som et press fra omverdenen; noe som kanskje kan føles trygt for paret her og nå, men som ikke nødvendigvis er av det gode i det lange løp. Dersom det mot formodning skulle gå dårlig etterhvert, vil det gjerne føles vanskelig å bryte opp - selv om en avslutning av forholdet vil være til det beste for begge parter. Man føler ansvar ovenfor omverdenen som forventer at man skal holde sammen, de respektive familiene har kanskje knyttet seg sterkt til de forlovede og deres felles liv, og det gjør det ekstra vondt og tungt dersom forholdet skulle ryke.

Jeg hadde en langt forhold som starta da vi var rundt 16-17, og det var enormt intenst og intimt, føltes helt altoverskyggende - og det var umulig å tenke at det ikke skulle bli oss. Det ble slutt, etter 6-ish år, og jeg er nå i et nytt, stabilt forhold som jeg håper vil vare livet ut. Selv om jeg ikke er i tvil om at min nåværende kjæreste er den rette for meg, er vi ikke i nærheten av å ha et så intenst og følelsesladet forhold som det jeg hadde med eksen min, og eksen min (som nettopp ble far ) mener det samme selv om han også nå er i et stabilt, godt forhold. Personlig tror jeg det handler om hormoner, rett og slett, som gjør ting så gnistrende intenst og fantastisk følelsesladet når man er såpass ung. Veit det kan være kjipt å høre, og det betyr ikke at forholdet til TS og dennes kjæreste ikke er spesielt, at det bare er "hormoner som snakker"; men jeg tror oppriktig at hormoner kan føre til at man føler et sterkere samhold og en dypere forelskelse/kjærlighet enn når man blir eldre, og at dette kan gjøre det vanskelig å holde hodet klart i perioder.

Det er veldig hyggelig at dere føler det sånn Likevel, det er mange andre måter å befeste kjærligheten sin på enn forlovelse. Å være samboere, å dele noe som bare dere har sammen - det er langt viktigere og, syns jeg, mye bedre egna til å holde forholdet i hevd.

Altså, jeg er sjøl forlova nå, og det var supertrivelig da vi ble det og skikkelig stas å få bling på finger'n. Men det tok ikke mange ukene før det ikke var noen forskjell fra tidligere, må jeg innrømme Vi skal gifte oss til sommeren, og det blir helt sikkert kjempekoselig! Men etter hva jeg hører fra mine venner som har gifta seg, så er det mye av det samme: det er skikkelig stas å gifte seg, men etter noen uker normaliserer forholdet seg til det "vanlige". Så å bruke forlovelse/giftermål for å lime forholdet sammen, og føle seg tryggere i forholdet, det tror jeg fungerer dårlig i lengden.

Oi, nå hørtes jeg ut som gamle tante Harriet som er litt gretten på ting, ups Men det er godt ment, assa!

Edit: trykkfeil

[Bananen]

Når du er 17, så har du vel ikke rukket å føle for så veldig mange enda, hehe. Men fra spøk til alvor, så har vi alle følt akkurat DET for den ene spesielle personen i løpet av livet vårt. For noen varer det, for andre ikke. Det er bare dere som kan vurdere hva som er riktig i deres tilfelle, men vær klar over at den stormende følelsen av å "komme hjem" og være sammen mot verden som man gjerne føler med sin første "ordentlige" kjærlighet, ikke nødvendigvis er noen indikator på at det er mer ekte eller varig.

Forlovelse var, på lik linje med giftemål, fra gammalt av en eiendomsform. Mannen eide da kvinnen, og kunne i forlovelsesperioden kurtisere henne uten at hun blei ansett for å være løs på tråden. Dersom man forlover seg, er det altså meninga at man skal gifte seg innen et år.

Personlig synes jeg at det å forlove seg om mulig er enda mer gammelmodig enn å bare gå hen og være kjærester og så gifte seg. Hvorfor er det viktig for deg å forlove deg? Hvorfor kan dere ikke bare være kjærester (noe dere i praksis vil være uansett, da jeg tviler sterkt på at du har et ønske om å gifte deg med kjæresten din da du blir 19)? Vil du føle at forholdet deres er mer seriøst, eller at han tilhører deg eller er mer forplikta til å være sammen med deg i større grad enn om dere IKKE forlover dere?

Jeg spør fordi jeg er oppriktig nysgjerrig på hva som driver folk til å gjøre og velge som de gjør.

Enig. Jeg har heller aldri skjønt den store biggen med å gifte seg, med mindre det ligger noe mer til enn "vi elsker hverandre". Foreldrene mine har vel vært "forlova" i snart tredve år, men ingen av de har eller hatt lyst til å gifte seg. De er samboere, og har allikevel papirer på hvem som eier hva og hva som går hvor hvis noe skjer også videre. Og jeg kunne heller egentlig aldri tenkt å gifte meg, for jeg ser ikke grunnen til det, annet enn et symbol av en ring.