Gå til innhold
Hundesonen.no

Deres første hund


Jeampi

Recommended Posts

Hei!

Hvilke er deres første hund? Den dere har nå?

Hvilke rase var det og var det bare deres eie eller hele familien?

Når fikk dere evt DIN første hund?

Pito er ikke min første hund. Den første var en BC mix som var pappas. Når jeg var 13 hadde jeg dalmis og nå har jeg Pito.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Har hatt verdens nydeligste Gordon Setter tispe på fôr for 3år siden, Lille turte bor nå hos Kennel Rørosvidda og skal snart ha sitt første kull :D

Etter Turte kom Oscar :D Så kom Nena og hu er den første som er bare min :D

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Chessea blir min første hund, som skal eies av hele familien. Men når jeg flytter ut skal jeg nok ha en hund til, og den vil jeg skal være BARE min. Og dessuten har mamma lyst på en familieportis til til neste år :D Hehe. Hu vil ha to hu.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Den aller første hunden min familie hadde var en skikkelig gårdshund, blanding av alle hundene i nabolaget :D

Så fikk vi en cocker spaniel. Så var det to BC'er. Så en engelsk setter. Min aller første egne hund var en flat coated retiever.

Og så kom jo alle sheltiene :D Nå har jeg to som bor hjemme hos meg :D

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Når jeg ble født hadde foreldrene mine en shafer og etter det har vi hatt en del hunder. Den første hunden som jeg ser på som min var verdens beste Leonberger, han hadde jeg hovedansvaret for(tur, stell, mat, kurs o.s.v) men fikk hjelp til dyrlege utgifter o.l Fikk han når jeg var 14 år, fikk selvfølgelig masse hjelp i begynnelsen men etter et par år var han på en måte min. Han nektet å spise hvis jeg reiste vekk selv om han var hjemme med resten av familien og det var jeg som hadde best kontroll over store gutten som var 82 cm og 65 kg :D Måtte desverre avlive han rett før jul i fjor og det gikk ikke mer enn ca 5 mnd før jeg rett å slett ikke kunne leve lengre uten hund og reiste å kjøpte meg ny blandingshund(balder). Balder er den første hunden jeg har kjøpt med egne penger og betaler alt for selv.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Vår første hund...eller det vil si..Pappas første hund.. Var en Nydelig Gordon setter hann som het Hero. Pappa kjøpte han før han ble gift og før jeg ble født *eldste barnet :D *.. Han var alltid nok så nervøs av seg å vi måtte dope han ned på nyttårsaften :D Han levde til han ble 13, jeg var 12.. Kan godt huske dagen da vi måtte dra til dyrlegen :D Det var og er den verste dagen i mitt liv.. Jeg levde med han til jeg var 12 år, fra første dag var vi kompiser, jeg red på han og lekte med han..

Kommer altid til å savne han :P

Men nå har jeg jo Felix, en dvergpuddel hann på nesten 3 1/2 mnd :P

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Første hunden i hus må være søsteren min sin Tibetansk spaniel.

Måtte dessverre selge den da den var gal..

Og min første hund var ei Bull Terrier tispe jeg hadde på for.

Etter det så var det en BC blanding som jeg ikke fikk beholde..

Så nå har jeg Diego.. :D

Også har jo søsteren min en Bc blanding.

Jeg betaler alt selv for Diego, så han er bare min.. :D

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Vi har hatt to rottweilier mens jeg bodde hjemme + broren min hadde en blanding av rottweiler og dobermann, den ble på en måte hele familien sin :mrgreen:

Og min første hund, om jeg eier sammen med samboer er Aro- en rhodesian ridgeback. Og så venter jeg på en norfolk terrier da, som skal vær bare min :D

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Tequila er min 3 hund.. Fikk min første Schäfer da jeg var 11 og noen år etter kom Schäfer nr 2. Han første, Winston var nesten 2 år da jeg fikk han og Laurelle (nr 2) var 9 mnd da hun kom til oss. Så Tequila er den førse valpen min da.. Schäferene var familiehunder, men det var jeg som hadde ansvaret for trening og det meste av turene. Mamma og pappa betalte for og dyrlege å sånn.

Tequila er vel den første hunden som bare er min, men de andre hundene stod i mitt navn de også da.... Samma kan det egentlig være.. :D Deilige var de uansett!!!!!! :D:D:P Savner dem assa....... :P

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg er oppvokst med Welsh Corgier, jeg og den ene hannen vår, Daro var født nesten samtidig, og var go gutten min.

Han var en god utstillignshund og avlet flere bra avkom.

Chicka er min første alene hund etter at jeg flyttet hjemmefra, jeg hadde katt for inntil to år siden og når han døde så kom Chicka hjem til meg.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Min første hund var basseten Fred med Ørene;) Han var verdens supersnilleste, og jeg lærte han å hoppe over trestammer;) Til min ergrelse kunne min fetters irske setter hoppe mye høyere, men fred tok det igjen ved at han var verdens flinkeste leke gjemsel vakt! hihi Så fikk jeg Gordon setteren Frøya, og er nå på jakt etter min første egne hund..

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Lissi! Lissi var min første hund. Hu var ei herlig storpuddeltispe. Lissi var min beste venn noen sinne! Kommer aldri tel å finne en hund som henner!

Hvis dere går inn på in Memorian sida har je skrevi om'a der :D

:D:D:P:P:D:P:P Savner'a så felt! :P

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Mona, irsk ulvehund, er den første hunden i familien, og hun er bare min :D Så det er jeg som tar ansvar for stell, kloklipp (det minner meg på en grøsselig jobb jeg har foran meg i morra!) og trening.

Men heldigvis har jeg en familie som hjelper meg feks med å passe på henne om jeg vil ut en tur, eller om jeg trenger mer fòr!

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Zico er den første hunden som bare er MIN!

Men familien min har hatt to blandinger tidligere. de hadde Stella når jeg ble født, hun døde når jeg var 5 år, men like før hadde hun fått valper og vi beholdt den ene valpen hennes, hun døde når jeg var 12 år. Så når jeg var 18 fikk vi Lady, Cavalieren som mamma har nå, føler jo at hun er litt min og da.. :)

Lenke til kommentar
Del på andre sider

den første hunden vi hadde var en langhåret schæfer ved navn micos.da micos var rundt 5år,fikk jeg min første hund som var bare min.ei am.cocker spaniel tispe,mia.hun fikk jeg beholde i nesten 7år,før hun måtte avlives p.g.a sykdom.micos døde da han var 12år gammel. så i desember i fjor,fikk jeg min andre helt egne hund,whippeten Ike. :)

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Hei!

Hvilke er deres første hund? Den dere har nå?

Hvilke rase var det og var det bare deres eie eller hele familien?

Når fikk dere evt DIN første hund?

Mamma og pappa hadde en st.bernhardshund da jeg ble føtt. Søsteren min hadde en blandingshund jeg holdt litt på med. Så fikk vi Wilma for nesten 6månder siden hun er st.bernhard, hun skule egentli være min og pappa sin hund helt til jeg flyttet ut, og når jeg flytter ut så skule hun bli bare pappa sin, men dette blir ikke helt etter planen.

I går var det pappa sin tur til og gi Wilma kvelsmat, men han glemte det bare så jeg gikk ut og gidde Wilma mat. Da jeg kom inn på stuen så rakte pappa ut hånden fordi at jeg skule ta han i den. Først så trode jeg han var i kødde humør og skule klipe, også trode jeg han skulle takke fordi jeg gidde Wilma mat, men så sa mamma "ta far din i hånden nå" så når jeg tok pappa i hånden reknet jeg med at han skule si "takk for at du matet Wilma" men den kom ikke, denne setningen var det som kom "versjegod Wilma er din, jeg skal såklart hjelpe deg med henne". Tror dere jeg ble glad da??? Jeg var så glad at jeg stuote på pappa og gidde han en klem og sa "tusen takk pappa jeg er glad i deg". Så jeg har hat min egen hund i et døgn nå.

Nå sliper jeg og spare til en ny hund, men alt går jo utover skolegangen min til neste år.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Arkivert

Dette emnet er nå arkivert og stengt for flere svar

  • Hvem er aktive   0 medlemmer

    • Ingen innloggede medlemmer aktive


  • Nye innlegg

    • Bekymringer ifht kronisk stress fra belastning på binyrer i oppvekst er fullstendig forduftet. Bekymringen kom fra kompetente som bare har sett ham i settinger han har høye forventninger til - og var fullstendig legitim gitt hans STRESS i de situasjonene - men jeg selv senker skuldrene fullstendig nå, etter en forholdsvis nydelig dag.  Han er fortsatt ung, vilter, energisk, lav impulskontroll, men fremgang er så tydelig, jeg har ingen bekymringer for å ende med en vanskelig håndterbar voksen. Han hadde i dag ingen problemer med å legge seg ned og slappe helt av på et helt nytt sted med så mange spennende distraksjoner som var mulige å få til på en gang. Fra ankomst travelt turområde med masse folk, masse unger, hunder og skrål og digre plener og lang strand - både strand og plen er noe han av vane forbinder med å få løpe og leke på - og en ujevn strøm av syklister i alle størrelser som passerte tett bak benken vi slo oss ned på - så tok det ham mindre enn 5 minutter å gå fra pesende i helspenn av forventninger til mer avslappet kroppsspråk, til å sniffe litt og så legge seg ned og faktisk slappe av - ikke bare skuespille, men faktisk slappe av - og bare følge nysgjerrig med på omgivelsene, uten noe stress. Han sladret veloppdragent på hver eneste forbipasserende, både på sykkel og til fots. Vidunderlig følelse. Alibiet for turen var verre. Vi skulle hente en pose med bakevarer fra en travel kafe, med en tett strøm av barnefamilier inn og ut, og folk på alle bordene tett utenfor. Jeg kviet, men det måtte gjøres. Ikke så naiv at jeg forventet samme avslappede ro gjennom det oppdraget der. Første stressbjeff kom allerede et par meter fra benken. Lett å håndtere med en sitt-kommando. Første ignorering av sitt-kommando kom ca 5 meter fra bordene. Valgte snu ham rundt en runde et par ganger. Kommunisere at den bjeffingen er uønsket og ikke fører dit han vil. Ventet ham ut på sitt-kommando. Det hadde effekt. Etter noen repetisjoner med full stans og krav om tyst og sitt for fremdrift kom vi oss mellom bordene, opp trappen og til døren. Ikke på slakt bånd, men uten trekking, på det såkalte trafikkhåndtaket. En ny favoritt. Super handy å manøvrere med.  Vi fikk ikke komme inn, men fikk servert på platten utenfor, hvor vi ble stående og stående og stående og stående og stående i halve evigheten. Jeg aner ikke nøyaktig hvor lenge, men antakelig i mer enn 20 minutter totalt. Det ble selvsagt noe bjeffing, og det ble selvsagt noen forsøk på å oppsøke blikkflørtere og vibbere ved bordene nedenfor, men alt i alt er jeg veldig fornøyd med unge Edeward. Det der var verdens mest distraherende miljø for ham. Jeg var kjip med bittesmå tørrforkuler kun servert for sladring og krevde veldig mye selvdisiplin av ham uten annen tilbakemelding enn ros. Han var jevnt over veldig flink til å beherske seg.  På tur derfra, etter å ha kommet oss litt bort fra bordene fjernet jeg alle krav i noen minutter, på tross av å ha en kaffe latte i hånden. Tenkte han trengte blåse litt ut med litt byks og lek. Tror det var en god vurdering å bare la ham få være i noen minutter, for han oppførte seg aldeles eksemplarisk igjen, helt på eget initiativ, innen et par minutter senere, og resten av turen, som ikke i det hele tatt ble som planlagt. INGENTING ble som planlagt, btw. Det skulle regne og det var helligdag. Vi skulle få både busser og sted for oss selv, trodde jeg, fra værmeldingen. Hadde pakket langline og leker for å ha det gøy sammen på et folketomt friluftsområde i 14 grader og regn. Istedenfor var det sol og ganske varmt og STAPPFULLT på bussen, av gniere med digre kofferter, som synes melkerute rutebuss til Værnes var bedre enn flybuss, så vi stod som sild i tønne på kokeplate. Ede oppførte seg SÅ fint på den kvelende varme og stappfulle bussen. Han imponerte de andre passasjerene. Den settingen der er noe han mestrer med glans. Ikke mange forsøkene på sniffing av underliv og sko jeg trengte: –Æppæpp'e for avbryte. Resten aldeles eksemplarisk adferd.  Ede er trygg på buss og tok seg en blund på turen tilbake til byen, uforstyrret av bussens bevegelser og pratet fra passasjerene. Det var som forventet at han ville blunde etter turen. Det som ikke var forventet var å bli frakjørt av bussen som skulle ta oss hjem. Den DRITTSEKKEN av en bussjåfør så oss komme LØPENDE fra en forsinket buss vi steg av fra holdeplassen RETT FORAN HAM. Han SÅ meg veive med armene i full galopp. Det var MINDRE ENN FEM METER IGJEN da han svingte ut fra holdeplassen og kjørte avgårde. Han trengte ikke å gjøre det der. Han kunne ventet. Den ruta hans har et flere minutter langt stopp i sentrum, bare to holdeplasser lenger frem. Å vente på oss hadde ikke forsinket bussen. Den ***** DRITTSEKKEN av en bussjåfør gjorde det der fordi han ikke ville ha med hunden.  Det var TO TIMER til neste avgang. To laaaange timer med ingenting å gjøre, ikke noe mykt Ede kunne ligge på, det var meldt REGN, og Ede burde få komme hjem og sove. Istedenfor stod vi stuck i sentrum på trangt budsjett uten noe å hvile på. Jeg begynte gråte fortvilet, vel vitende om hvordan overstimulert valp pleier slå ut i ville raptuser, og hva slags dyremishandling jeg synes det er å be en hund legge seg til å sove på steinhardt steingulv inne på sentralstasjonen eller hard asfalt i regnvær utenfor.  Rusletur i sentrum fremstod som det minste ondet, så vi ruslet avgårde. Planen var å få kjøpt oss en softis og finne et sted hvor Ede kunne slappe av. Vi ruslet og ruslet og ruslet og ruslet. Ingensteds hadde noen tilgjengelig servering. Eneste servering vi fant var noen shady og overprisede matvogner uten verken kaffe eller softis, og vi fant heller ikke noen benk med gress tett nok på til at vi begge kunne raste der. Det var enten benk til meg eller gress til ham. Ufattelig lite hundevennlig by. Vi ruslet og ruslet og ruslet som forvirrede hjemløse.  Til min overraskelse kom aldri den raptusen han pleier få om jeg drar strikken for langt hva angår lengde på tur eller mengde inntrykk. Han hadde virkelig fått dosen sin av begge deler, men han var helt rolig og veloppdragen. Fremstod nesten som voksen.  Uinteressert i mer lek, ingen forventninger om godis. Vi bare gikk og koste oss i en forholdsvis folksom by, gitt helligdag og værmelding. Regnet uteble, lik den forventede raptusen.  Vi entret en park med en bråte bråkete duer og måker, ikke engang antydning til byttedrift. Så dem, hørte dem, passerte nonchalant en halvmeter fra dem. Greit nok, han var litt nysgjerrig på dem, men dette er å være avslappet i settingen:   Viser seg altså at Edeward identifiserer seg selv som bygutt. Sentrum er hans komfortsone. Har igjen for miljøtreningen i pregningsperioden.  Vi tuslet rundt i byen i nesten 1.5 timer. Kun få ganger trakk han litt mot noe spennende, ikke mot folk ✅ Som en bonus fikk vi etterpå handlet is på sentralstasjonen uten lyd og uten labber på disken. Han var super tålmodig og flink på *leave it* mens vi spiste den og han gikk pent av bussen på egne bein da vi kom hjem.  En god dag 🥰  
    • Hei jeg er på utkikk etter en hundetrener, som er god på adferd. Det gjelder tilvenning av hund og små barn, og at hunden har veldig eiebehov til eier.  kom gjerne med tips om dere har noen som kan hjelpe til med det, eller om det er noen som har tips. 😊
    • Takk for råd 😊.Han har opplevd å utforsket mye på de 2 uker han har vært med meg .Men tror det lett kan bli for mye inntrykk på en gang .Mulig jeg skal ta frem Valpe gården .Kom på at den brukte jeg til forrige hund .Den er 90* 90 .Jeg satt stoff buret der når min forrige hund skulle slappe av .Jeg har som sagt helt glemt rutiner jeg hadde på forrige hund .Takk for «oppfriskning «
    • Det er lett å glemme hvor krevende valpetiden faktisk er. Å holde lek utendørs synes jeg er en fin regel, men ha gjerne tyggeleger tilgjengelig innendørs for å begrense tygging på uønskede ting. Han er jo fortsatt en baby som vokser og oppdager verden i stort tempo. Det er viktig å ha noen rolige dager innimellom, men jeg tenker også at det er viktig å dra litt rundt og oppleve ulike miljøer, treffe ulike folk, underlag, lyder, lukter osv. Dra på oppdagelsesferd ihvertfall et par dager i uken. Lek og oppdagelse i eget tempo er fint. Her går det an å skille mellom kjedelige, korte lufteturer for å gjøre fra seg, og lengre turer for å leke, oppdage og trene litt. Lær valpen tydelig skille mellom disse. Inne tenker jeg også at det er greit å skille tydelig mellom ro og aktivitet. Men såklart, er valpen aktiv så bruk det, tren en kort økt med kontakt eller øvelser, ta en kort pause og en liten økt til, og så prøv å avslutte. Du kan jo gjerne avlutte alle økter med å jobbe med å gå å legge seg i senga/teppet/plassen, så han lærer å gå dit og slappe av etter aktivitet.
  • Nylig opprettede emner

×
×
  • Opprett ny...