Gå til innhold
Hundesonen.no

Hvor går grensen hos dere for å ta hunden til vet.?


Recommended Posts

Skrevet

Hvor går grensen hos dere for å ta hunden til vet.? Om den er slapp en dag? Om den er slapp i flere dager?

Om den har diare to dager på rad, eller når den har hatt det i en uke?

Tar du hunden til en sjekk ved det minste sykdomstegn, eller venter du (hvor lenge?) og ser?

Skrevet

jeg ringer som oftest den dagen jeg merker slaphet, men som oftest får jeg noen råd om hva jeg skal gjøre og venter til dagen etter

Skrevet

Noen fordeler skal vi "gamle" ha. Etter noenogtjue år med unger og bikkjer vet jeg stort sett om et sår må sys eller har best av å lege seg selv. Om magesjauen kan være alvorlig eller lar seg kurere med væske, faste og fiskeboller og ris. Om insektsbittet gir unormal eller unormal reaksjon.

Det er også enkelte situasjoner som betyr umiddelbart veterinærbesøk. For eksempel: Huggormbitt, påkjørsel, tjuvparring :D. Tror enda ikke jeg har angret på en tur til veterinæren, nei! :P

Skrevet

Som førstegangseier merker jeg at terskelen faktisk har blitt littegranne høyere over de siste årene, men det er nok relativt lav ja. :D Min leveregel når det gjelder hund er: Jeg ringer gjerne en gang for mye til veterinær enn en gang for lite.

Takk og lov jeg har en forståelsesfull veterinær og veterinærassistent. Ofte ringer jeg kun for å få råd (som når Sophus har spist noe rart), og selvfølgelig om han virker syk, da drar jeg fortere enn svint! :P Mage og øyeproblemene hans er jeg blitt vandt til å måtte takle, mens feber og øreverk er ting jeg drar rett til veterinær med.

Guest Jonna
Skrevet

Etter å ha jobbet som vet.assistent i 1år og er sykepleier student nå så føler jeg selv at jeg vet hvor grensen går når det gjelder sår og sårbehandling. Meste parten klarer jeg selv å behandle der.. må det sys eller jeg er i tvil pga sårets plassering så drar jeg selvsagt til vet.

Når det gjelder hund med feber så drar jeg kjapt til vet. Også om hunden har fått sterkt nedsatt allemtilstand over kort tid.

Jeg klarer selv å ta en generell sjekk på hunden min ved hjelp av puls, temp, stetoskop og sjekk av lymfekjerteler. Men jeg vet også hvor grensen for hva jeg kan om hund og diagnose går. Deter egentlig litt vanskelig å forklare.... mye går på hvordan jeg kjenner hund min og hvordan den er i "frisk" tilstand både fysisk som mentalt.

Var faktisk senest til vet i dag pga lav feber på hunden i går kveld og litt sporadisk "nysing" dem siste dagene. Infeksjon i øvre luftveier var diagnose.. Antaglivsi merket tidlig pga jeg tar dem sjekkene på hunden hjemme. (Sjekker ukentlig dem større lymfekjertler og har oversikt over normal temp på hunden) Resultat= antibiotika.

Skrevet

Er så velsignet med en hund som aldri har vært ordentlig syk (hun er snart 3 år) *bank-bank* ;) Derfor føler jeg at terskelen for å dra til vet. er rimelig høy, generelt sett.

Men, rett før påske (onsdagen før skjærtorsdag) reiste jeg til vet for å få sjekket opp ørene til Heidi. Tirsdagen klødde hun seg fælt i ørene og hun ristet mye på hodet, så jeg ble usikker på om "noe" var i gjære. Betennelser og slikt er både smertefullt, og ikke så heldig å gå med over flere dager. Så med tanke på begynnende ørebetennelse tenkte jeg at det var best å få henne sjekket før helligdagene satte inn. Det kan være både vanskelig og dyrt å få hjelp på helligdager, så jeg bestilte likesågodt en time på onsdagen som tross alt var vanlig arbeidsdag.

Følte meg litt teit og hønemor, og fortalte vetten dette, men fikk forståelse for mitt initiativ. Normalt hadde jeg latt det gå en dag eller to, for å se an utviklingen (hunden var ellers svært frisk og rask). Men fordi det var helligdag dagen etter valgte jeg likevel å dra til vet med "lettere irriterte ører". Ørene ble renset og fiskemeldt, men fikk med en salve for lettere irritasjoner (vetten syntes vel å måtte gi litt valuta tilbake for penger&bryderi, liksom;) )

Vetten er til for å hjelpe hundene våre. Vi betaler dem i dyre dommer! Gå heller en gang for mye om du merker at det er noe som ikke er som det skal :P

Skrevet

For noen år siden hadde jeg en katt som ble dårlig. Jeg "skulle bare vente og se til neste dag", og neste dag døde katten. Jeg fikk mye skyldfølelse, ikke bare fordi den døde, kanskje like mye for at den må ha hatt smerter (den døde av urinveisinfeksjon). Pippin har aldri vært dårlig, lett diaré en dag regnes ikke, men jeg tror ikke det skal mye til før jeg tar en tur nei. Aldri mer skyldfølelse for å ha ventet for lenge!

Skrevet

Jeg er vel ikke den mest hysteriske tror jeg ;) Men jeg klarer jo å se an tilstanden på min egen hund, og jeg ringer og hører, og så drar jeg om dyrlegen mener det er nødvendig.

Er det noe veldig alvorlig (f.eks bli sparket halvt ihjel av en morderisk, frekk gamp) så kjører vi selvfølgelig så fort vi kan. Men et lite kutt er ikke sånt jeg går og bekymrer meg over.

Guest Vicky
Skrevet

Jeg reiser ikke hvis ikke det er nødvendig ;) men lurer jeg på noe er jeg ikke redd for å stikke innom. Har en utrolig grei og flink dyrlege :P Ellers går jeg også til alternativ vet.

Skrevet

Kjenner Diego ganske godt, så vet jo egentligt når jeg burde ta han med til vet'en og når jeg kan se det litt an.

Skulle jeg tatt han med til Veterinæren hver gang han får dårlig mage så hadde det blitt sinnsykt dyrt.

Det første året hans ble det mye Veterinærbesøk, men har roet seg nå.

Magen hans begynner å bli bedre, så lenge jeg kun gir han VogH og ingenting annet. Ikke plaq off, ikke tyggebein, ingenting annet, så er han normalt sett fin i magen.

Blir han dårlig vet jeg at han har fått i seg noe han ikke skulle hatt.

Men heller en gang for mye enn en gang for lite. ;)

Skrevet

Jeg har ganske lav terskel for å dra til vet, men har vel forbedret meg litt de senere årene, etter hvert som jeg har fått mer erfaring.

En gang dro jeg til vet svettende pga en kul på hundens rygg, som viste seg å være ett myggstikk. ;) Det var vel da jeg skjønte at jeg var litt vel hønemor.

Men på den annen side, heller en gang for mye enn en gang for lite.

Skrevet

Jeg har forholdsvis høy terskel for å dra til veterinæren. Buster har heldigvis aldri vært syk, og heller aldri vært skadet (og er snart 4 år så jeg har vært utrolig heldig). Det er kun en gang jeg har snakket med veterinær å vurdert å ta med Buster dit. Da var han 3-4 måneder gammel å hadde falt mens han lekte i fjæra. Jeg var ikke der selv, men tre av "tantene" hans var der. Hysterisk som jeg ble ringte jeg både mamma og veterinær, men jeg fikk beskjed om å se det an, for han hadde jo ikke vondt noe sted når jeg tok på han, og han gikk helt fint selv. Jeg drar ikke til vet om han er slapp en dag, men hvis han fortsatt er det dagen etterpå og har antydning til feber ville jeg dratt.

Skrevet

Jeg er ikke hysterisk når det gjelder sånnt. Jeg venter ofte litt og ser ting an. Har hunden magesjau venter jeg noen dager og ser, og så prøver jeg å behandle selv (kjøpe noe for det, etc) og blir det ikke bedre drar jeg til dyrlege. Alle kan være slapp en dag. Eller i dårlig form. Jeg drar til dyrlegen når jeg ser at det virkelig er noe som er galt, eller ser at det er noe hunden plages med over tid.

Skrevet

Som intensivsykepleier er jeg vant til å vurdere pasientens symptomer og gjerne være i forkant av ting. Dette har jeg nok dradd meg meg inn i dyra mine sin verden, så jeg skiller veldig på når det er nødvendig kontakte veterinær eller ei. Jeg følger med på hvordan de er i det daglige både i form av hvordan almenntilstanden er, matlyst, avføring osv. Er ikke den som springer fortest til veterinæren, men har remedier i hjemmet som jeg kan behandle sår osv. med. Har hunden dårlig mage så venter jeg og ser. Er øynene såre så bruker jeg øyebadevann og går det fremdeles ikke over så har jeg kloramfenikolsalve. Det fikser seg som regel.

Men blir hunden akutt slapp, får høy feber, blir bitt av huggorm, eller får større kutt - så drar jeg med èn gang.

Skrevet

Må vel si at jeg har en forholdsvis høy terskel for å dra til veterinæren, etter å ha jobbet hos oppdretter i noen år, på karantenestasjon og på veterinærklinikk (samt et år på smådyr yrkeskurs :rolleyes: ) så føler jeg at jeg har rimelig god peil på når det er nødvendig og ikke med dyrlegebesøk :P Eneste jeg er kanskje er litt hysterisk med, er om det kommer en reaksjon på flåttbitt (ekle små beista), jeg har litt noia for borreliavirus ;) Huggormbitt har jeg heldigvis sluppet unna til nå!

Så lenge almenntilstanden er bra, hunden er pigg og seg selv, så sjekker jeg hverken diare, oppkast eller sår (som ikke trenger å sys, selvsagt), da skal det ha gått noen dager.. Oppkast og diare samtidig derimot, har jeg respekt for, da er det fort gjort at hunden blir uttørret og svak, så da sjekker jeg forholdsvis fort.. Sår, eksem, rennende øyne og betente ører steller jeg selv, så sant det ikke er snakk om store sår, mye eksem, svært rennende øyne og veldig betente ører.. Ting som kommer igjen og igjen (som diare, rennende øyne og betente ører) vil jeg vel sjekke etterhvert..

Det er et vanskelig spørsmål å svare på, det kommer an på hunden og sykdommen/skaden..

Arkivert

Dette emnet er nå arkivert og stengt for flere svar

  • Hvem er aktive   0 medlemmer

    • Ingen innloggede medlemmer aktive


  • Nye innlegg

    • Det høres utrolig slitsomt ut, og dere har prøvd det meste jeg ville anbefalt. Både cocker spaniel og puddel er jo raser som kan ha en del lyd, og ved å kombinere dem med litt ulike forutsetnigner så kan det rett og slett være genetikk, og dermed veldig lite å gjøre noe med.  Jeg går ut fra at han også er sjekket hos veterinær og at stoff- og hormonnivåer er noenlunde normale? Antar dere også har prøvd Adaptil og lignende? Er det like ille om det f.eks. står på radio i bakgrunnen? Har dere prøvd å enten redusere mengden aktivitet betraktelig over en periode, eller å endre balansen mellom mental og fysisk aktivitet annerledes? Det er ikke alltid at mer aktivisering er løsningen, for noen er det også mindre. Er han kastrert? Det er ikke noe som anebfales som en første løsning, men for meg høres det ut som dere har prøvd det meste annet av profesjonell hjelp. Hvis han ellers er trygg og velfungerende ift. sosiale situasjoner med folk og andre hunder, så ville jeg forsøkt evt. kjemisk først for å se hvordan det går.  
    • Hei. Jeg har en cockapoo gutt på 5 år som har noen «problemer» som vi sliter med. Helt siden var liten har han hatt et skikkelig stort varsler innstinkt som har blitt værre med årene. Han varsler på hver minste ting som skjer utenfor huset (av og til inne), og sliter veldig med å roe seg ned igjen. Han varsler på naboer som smeller med bildører, folk utenfor i gata som snakker, hunder som bjeffer, tuting, folk som går forbi vindu, katter i hagen, lillebror som løper inne, om vi bruker høy stemme osv osv. Det siste året har han også av og til begynt å varsle at vi åpner ytterdøra, eller at vi bare sier så lite som «hei» i en telefonsamtale fordi han tror det kommer noen. Ringeklokka og banking på vindu/dør er også veldig vanskelig, og han stopper ikke å bjeffe før han får se hvem som kommer og får hilse. Hvis vi stenger han inne på et annet rom bjeffer han enda mer og slutter ikke. Det er værst på kvelden, ofte etter vi har gått lang tur. Han klarer ikke roe seg, og ligger ofte i flere timer å bare knurrer og bjeffer på ting vi ikke hører eller ser. Dette har også gjort han har har en forferdelig av-knapp fordi han alltid ligger på vakt. Selv etter flere år med konstruktiv rotrening hver dag, skal det mye til for at han går å legger seg av seg selv på kvelden. Vi har prøvd ekstremt mange måter å trene dette vekk, uten at noe har hatt noe innvirkning. Vi har snakket med veldig mange hundetrenere, hatt besøk av adferdskonsulent og prøvd stressreduserende tilskudd i maten. Vi har prøvd alt fra desenstering på lyder, ignorering, sladretrening, klikkertrening, sende han på plassen sin, sende han på et annet rom til han roer seg ned, vært streng, søksaktiviteter for å distrahere han og ros og kos når han roer seg. Det begynner virkelig å bli et problem, da det er stressende for oss, men ikke minst for hunden.    Han syns også det er vanskelig å roe seg når vi får besøk. Vi vet at dette ikke grunner i redsel fordi han vil rett opp på fanget til besøket og ha kos, men vi merker også at han stresser mye mer. Det er absolutt ikke noe vondt i han, og han ELSKER andre mennesker (vil helst hilse på alle), men vi merker at varsler innstinktet tar overhånd i hverdagen og gjør det vanskelig for han. Det skal også sies at han er verdens beste hund å ha med på tur og bjeffer aldri da, men med en gang han kommer inn inntar han rollen som vokter uansett om vi er i vårt eget hus eller et annet.    Sånn at det er sagt så vet vi også at problemene ikke skyldes for lite aktivisering da vi driver med hundesport og har en veldig aktiv livsstil sammen.    Vi er ganske rådville nå og begynner å bli rimelig lei av at vi sjelden får mer enn 10-30 min stillhet av gangen. Sliter også på oss mentalt da vi prøver så veldig hardt uten at vi får noe resultat. Heller ikke gøy å få besøk eller kommentarer om at vi ikke har trent hunden vår, når det er det jeg bruker største delen av tiden min på. Veldig usikker hva problemene bunner i, men virker som han har hatt et høyt stressnivå hele livet.    Noen som har erfaring med dette og har tips for å gjøre hverdagen litt enklere?
    • Det krysser vi også fingrene for. For akkurat nå er vi tidvis ganske slitne her hjemme🤪
    • Jeg er i prinsippet enig i at det er tidlig med løping og sykling, samtidig som jeg som sagt tror det ligger noe i balansen mellom fysisk og mental aktivisering her. Han er definitivt en ekstra utfordring i forhold til normalt, og jeg tipper det vil gå seg til med alderen, men det betyr jo ikke at det ikke bør jobbes med i mellom tiden. Håper dere finner nøkkelen etterhvert!
    • Ja og det prøver vi å jobbe med. Vi bruker langline 10-15 m. Munnkurv har vi trent inn, men ikke brukt mer enn på en tur enda. Venter på en bestilling på munnkurv fra usa som skal sitte bedre. løpe og sykle har vi ikke gjort enda da han kun er 6 måneder. Pleier å vete til de i alle fall er 9-10 måneder før jeg starter med det. vi har både prøvd å kutte ned og øke for å se om det er endring, men ingen forskjell. vi vurderer om det kan være ernæringsmessige årsaker til oppførsel. Men det er vi ikke i mål enda
  • Nylig opprettede emner

×
×
  • Opprett ny...