Gå til innhold
Hundesonen.no

Hvor går grensen hos dere for å ta hunden til vet.?


Recommended Posts

Noen fordeler skal vi "gamle" ha. Etter noenogtjue år med unger og bikkjer vet jeg stort sett om et sår må sys eller har best av å lege seg selv. Om magesjauen kan være alvorlig eller lar seg kurere med væske, faste og fiskeboller og ris. Om insektsbittet gir unormal eller unormal reaksjon.

Det er også enkelte situasjoner som betyr umiddelbart veterinærbesøk. For eksempel: Huggormbitt, påkjørsel, tjuvparring :D. Tror enda ikke jeg har angret på en tur til veterinæren, nei! :P

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Som førstegangseier merker jeg at terskelen faktisk har blitt littegranne høyere over de siste årene, men det er nok relativt lav ja. :D Min leveregel når det gjelder hund er: Jeg ringer gjerne en gang for mye til veterinær enn en gang for lite.

Takk og lov jeg har en forståelsesfull veterinær og veterinærassistent. Ofte ringer jeg kun for å få råd (som når Sophus har spist noe rart), og selvfølgelig om han virker syk, da drar jeg fortere enn svint! :P Mage og øyeproblemene hans er jeg blitt vandt til å måtte takle, mens feber og øreverk er ting jeg drar rett til veterinær med.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Guest Jonna

Etter å ha jobbet som vet.assistent i 1år og er sykepleier student nå så føler jeg selv at jeg vet hvor grensen går når det gjelder sår og sårbehandling. Meste parten klarer jeg selv å behandle der.. må det sys eller jeg er i tvil pga sårets plassering så drar jeg selvsagt til vet.

Når det gjelder hund med feber så drar jeg kjapt til vet. Også om hunden har fått sterkt nedsatt allemtilstand over kort tid.

Jeg klarer selv å ta en generell sjekk på hunden min ved hjelp av puls, temp, stetoskop og sjekk av lymfekjerteler. Men jeg vet også hvor grensen for hva jeg kan om hund og diagnose går. Deter egentlig litt vanskelig å forklare.... mye går på hvordan jeg kjenner hund min og hvordan den er i "frisk" tilstand både fysisk som mentalt.

Var faktisk senest til vet i dag pga lav feber på hunden i går kveld og litt sporadisk "nysing" dem siste dagene. Infeksjon i øvre luftveier var diagnose.. Antaglivsi merket tidlig pga jeg tar dem sjekkene på hunden hjemme. (Sjekker ukentlig dem større lymfekjertler og har oversikt over normal temp på hunden) Resultat= antibiotika.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Er så velsignet med en hund som aldri har vært ordentlig syk (hun er snart 3 år) *bank-bank* ;) Derfor føler jeg at terskelen for å dra til vet. er rimelig høy, generelt sett.

Men, rett før påske (onsdagen før skjærtorsdag) reiste jeg til vet for å få sjekket opp ørene til Heidi. Tirsdagen klødde hun seg fælt i ørene og hun ristet mye på hodet, så jeg ble usikker på om "noe" var i gjære. Betennelser og slikt er både smertefullt, og ikke så heldig å gå med over flere dager. Så med tanke på begynnende ørebetennelse tenkte jeg at det var best å få henne sjekket før helligdagene satte inn. Det kan være både vanskelig og dyrt å få hjelp på helligdager, så jeg bestilte likesågodt en time på onsdagen som tross alt var vanlig arbeidsdag.

Følte meg litt teit og hønemor, og fortalte vetten dette, men fikk forståelse for mitt initiativ. Normalt hadde jeg latt det gå en dag eller to, for å se an utviklingen (hunden var ellers svært frisk og rask). Men fordi det var helligdag dagen etter valgte jeg likevel å dra til vet med "lettere irriterte ører". Ørene ble renset og fiskemeldt, men fikk med en salve for lettere irritasjoner (vetten syntes vel å måtte gi litt valuta tilbake for penger&bryderi, liksom;) )

Vetten er til for å hjelpe hundene våre. Vi betaler dem i dyre dommer! Gå heller en gang for mye om du merker at det er noe som ikke er som det skal :P

Lenke til kommentar
Del på andre sider

For noen år siden hadde jeg en katt som ble dårlig. Jeg "skulle bare vente og se til neste dag", og neste dag døde katten. Jeg fikk mye skyldfølelse, ikke bare fordi den døde, kanskje like mye for at den må ha hatt smerter (den døde av urinveisinfeksjon). Pippin har aldri vært dårlig, lett diaré en dag regnes ikke, men jeg tror ikke det skal mye til før jeg tar en tur nei. Aldri mer skyldfølelse for å ha ventet for lenge!

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg er vel ikke den mest hysteriske tror jeg ;) Men jeg klarer jo å se an tilstanden på min egen hund, og jeg ringer og hører, og så drar jeg om dyrlegen mener det er nødvendig.

Er det noe veldig alvorlig (f.eks bli sparket halvt ihjel av en morderisk, frekk gamp) så kjører vi selvfølgelig så fort vi kan. Men et lite kutt er ikke sånt jeg går og bekymrer meg over.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Guest Vicky

Jeg reiser ikke hvis ikke det er nødvendig ;) men lurer jeg på noe er jeg ikke redd for å stikke innom. Har en utrolig grei og flink dyrlege :P Ellers går jeg også til alternativ vet.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Kjenner Diego ganske godt, så vet jo egentligt når jeg burde ta han med til vet'en og når jeg kan se det litt an.

Skulle jeg tatt han med til Veterinæren hver gang han får dårlig mage så hadde det blitt sinnsykt dyrt.

Det første året hans ble det mye Veterinærbesøk, men har roet seg nå.

Magen hans begynner å bli bedre, så lenge jeg kun gir han VogH og ingenting annet. Ikke plaq off, ikke tyggebein, ingenting annet, så er han normalt sett fin i magen.

Blir han dårlig vet jeg at han har fått i seg noe han ikke skulle hatt.

Men heller en gang for mye enn en gang for lite. ;)

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg har ganske lav terskel for å dra til vet, men har vel forbedret meg litt de senere årene, etter hvert som jeg har fått mer erfaring.

En gang dro jeg til vet svettende pga en kul på hundens rygg, som viste seg å være ett myggstikk. ;) Det var vel da jeg skjønte at jeg var litt vel hønemor.

Men på den annen side, heller en gang for mye enn en gang for lite.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg har forholdsvis høy terskel for å dra til veterinæren. Buster har heldigvis aldri vært syk, og heller aldri vært skadet (og er snart 4 år så jeg har vært utrolig heldig). Det er kun en gang jeg har snakket med veterinær å vurdert å ta med Buster dit. Da var han 3-4 måneder gammel å hadde falt mens han lekte i fjæra. Jeg var ikke der selv, men tre av "tantene" hans var der. Hysterisk som jeg ble ringte jeg både mamma og veterinær, men jeg fikk beskjed om å se det an, for han hadde jo ikke vondt noe sted når jeg tok på han, og han gikk helt fint selv. Jeg drar ikke til vet om han er slapp en dag, men hvis han fortsatt er det dagen etterpå og har antydning til feber ville jeg dratt.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg er ikke hysterisk når det gjelder sånnt. Jeg venter ofte litt og ser ting an. Har hunden magesjau venter jeg noen dager og ser, og så prøver jeg å behandle selv (kjøpe noe for det, etc) og blir det ikke bedre drar jeg til dyrlege. Alle kan være slapp en dag. Eller i dårlig form. Jeg drar til dyrlegen når jeg ser at det virkelig er noe som er galt, eller ser at det er noe hunden plages med over tid.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Som intensivsykepleier er jeg vant til å vurdere pasientens symptomer og gjerne være i forkant av ting. Dette har jeg nok dradd meg meg inn i dyra mine sin verden, så jeg skiller veldig på når det er nødvendig kontakte veterinær eller ei. Jeg følger med på hvordan de er i det daglige både i form av hvordan almenntilstanden er, matlyst, avføring osv. Er ikke den som springer fortest til veterinæren, men har remedier i hjemmet som jeg kan behandle sår osv. med. Har hunden dårlig mage så venter jeg og ser. Er øynene såre så bruker jeg øyebadevann og går det fremdeles ikke over så har jeg kloramfenikolsalve. Det fikser seg som regel.

Men blir hunden akutt slapp, får høy feber, blir bitt av huggorm, eller får større kutt - så drar jeg med èn gang.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Må vel si at jeg har en forholdsvis høy terskel for å dra til veterinæren, etter å ha jobbet hos oppdretter i noen år, på karantenestasjon og på veterinærklinikk (samt et år på smådyr yrkeskurs :rolleyes: ) så føler jeg at jeg har rimelig god peil på når det er nødvendig og ikke med dyrlegebesøk :P Eneste jeg er kanskje er litt hysterisk med, er om det kommer en reaksjon på flåttbitt (ekle små beista), jeg har litt noia for borreliavirus ;) Huggormbitt har jeg heldigvis sluppet unna til nå!

Så lenge almenntilstanden er bra, hunden er pigg og seg selv, så sjekker jeg hverken diare, oppkast eller sår (som ikke trenger å sys, selvsagt), da skal det ha gått noen dager.. Oppkast og diare samtidig derimot, har jeg respekt for, da er det fort gjort at hunden blir uttørret og svak, så da sjekker jeg forholdsvis fort.. Sår, eksem, rennende øyne og betente ører steller jeg selv, så sant det ikke er snakk om store sår, mye eksem, svært rennende øyne og veldig betente ører.. Ting som kommer igjen og igjen (som diare, rennende øyne og betente ører) vil jeg vel sjekke etterhvert..

Det er et vanskelig spørsmål å svare på, det kommer an på hunden og sykdommen/skaden..

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Arkivert

Dette emnet er nå arkivert og stengt for flere svar

  • Hvem er aktive   0 medlemmer

    • Ingen innloggede medlemmer aktive


  • Nye innlegg

    • Jeg er ute og går tur med hunden min i belte. Det er mellom 2-3 m. langt og gjør at jeg har god kontroll på henne. Hun går stort sett fint og rolig ved siden av meg. Hun kan trekke litt i begynnelsen da hun har høy energi, men ellers rolig og fint kroppspråk.  Jeg ser en fyr som kjører sikk sakk i veien på skateboard med en bulldog/boxer. Hunden stopper opp og bjeffer på min. Som den ansvarlige hundeeieren jeg er går jeg inn en sidevei for å vente på at de passerer på hovedveien. "Er hun ikke gira?" "Er det tispe?" "Dette er gutt. Han er ikke farlig?" Han spør igjen to ganger om hun ikke er gira. Jeg har sagt at hundene har møtt hverandre før og det ikke er en god match og at avstand over greit.  Hundene er tydelig usikre på hverandre og viser det gjennom kroppsspråket sitt. Dette er ikke situasjonen for å hilse. Begge hundene er i bånd. Det var forøvrig flere mennesker rundt og en vei det også ferdes mye biler fra folkene som bor der. Hvorfor så vanskelig å lese situasjonen? Eller ser jeg flere som går tur og snakker i mobil, eller med headset som stenger ute lyd og er i egen verden. Det mest frustrerende er kanskje de som snakker i tlf. som stopper midt i veien (som forøvrig er trang) med hunden sin slik at du bare må vente på at de ser deg og dere blir enige på en eller annen klønete måte om hvordan passeringen blir.  For egen og andre sin del forsøker jeg å være oppmerksom på både egen hund og omgivelser på tur. Da blir det hyggeligere og enklere for alle andre.  Sånn, det var dagens utblåsing for egen del. 
    • Hei! Vi har nå fått svar fra dyrlegen - han hadde ikke kronisk betennelse i bukspyttkjertelen. Rart med det, for jeg ble nesten litt skuffet. Nå vet vi jo ikke hvorfor han stadig har slimete avføring, men kan kanskje utelukke at det har noe med fettinnholdet i maten å gjøre.  Skal snakke med dyrlege om vi kanskje kan sjekke for IBD. Vil jo i alle fall prøve å ha mest riktig tørrfor. Han har jo ikke hatt noen "alvorlige" hendelser med tørrforet han går på nå (gastrointestinal low fat), men det er stadig ganske løs og slimete avføring. Kanskje vi skulle forsøkt å bytte...
    • Noterer en nydelig dag med no stress. Virker som lysterapi, magnesium og lakseolje begynner virke. Ble bekymret da han begynte trekke i selen i forrigårs. Han har gått så naturlig pent i bånd hele tiden, som om programvaren var preinstallert da han kom ut av esken. I forrigårs begynte han plutselig trekke med viten og vilje. Flaks da, at vi hadde en privattime i går.  Hjemmeleksen vi fikk, med metoden for å reinforce krav om å holde seg bak skotuppene mine, den er litt i konflikt med stress-ned-prosjektet vårt, fordi Ede går høyt i stress når hans autonomitet blir utfordret. Peser og får virkelig vondt av det. Å bli stilt absolutte krav til er noe annet for ham å forholde seg til enn å bli tilbudt frivillige oppgaver mot god betaling.  Fordi jeg måtte ta en selvstendig avgjørelse i hva jeg oppfatter som et dilemma: belaste det nevroendokrine stressystemet ved å kreve disiplin i halsbånd, eller prioritere stress-ned-prosjektet, så valgte jeg utsette hjemmeleksene og gå rolig tur med "ikke trekke" og "ikke gå i veien for meg" som eneste krav, og så være veldig bevisst på å bare belønne når han selvstendig gjør de riktige valgene uten å bli bedt, uten godbit i hånda eller hånda i lomma.  Jeg har nemlig ikke nok erfaring til å føle meg sikker på å klare gjennomføre hjemmeleksene fra privattimen alene uten å forårsake mer stress på det endokrine systemet hans enn godt er.  Det viste seg å være en god vurdering. Foruten noen få barnlige byks av glede som i korte øyeblikk strammet båndet mer enn akseptabelt, så var Ede SÅ flink og rooolig og grei hele veien. Naturlig slak line. Når han vimser bytter han i de aller fleste tilfellene side bak meg. Kun noen få uakseptable avskjæringer rett foran meg, og de kom helt på slutten av turen, tett på hverandre, antakelig fordi han er sliten og i bakhodet husker at det der var måten å få bli plukket opp i bæreslynge på. Han velger å gå pent og pyntelig på min venstre side mesteparten av tiden, uten å forvente belønning for det. Det går nå an å hale tiden ganske lenge uten at det stresser ham når han selv velger å gå fot for å se om det kommer en utbetaling. Selv hjemveien gikk rolig og avslappet. Først 10 meter fra porten hjemme kom første stressutbrudd med trekking. Gladstress de siste meterne av en timelang spasertur i mitt tempo. En klar forbedring. Han ble skuffa og såret av grensesettingen de siste meterne, for det virket helt sykt autoritært og tyrannisk og uten mål og mening for ham å bli hindret i å gladbykse gjennom porten og døren, inn til godis og myk og varm seng, men han tok det til seg at kravet "ikke trekk" gjelder de siste meterne av turen også. Ingen raptus da vi kom inn heller. Det var en milepæl. Bare la seg rolig og pyntelig til å sove. Perfect day. ..og det er før vi har fått noen CBD i posten.  Vi fikk forøvrig mail om å huske båndtvang fra i dag. Det har Edeward tydeligvis fått med seg.  Snudde seg utålmodig mot lykkeland mens muttern fomlet med kamera:   Oppdaget at muttern begikk en kriminell handling!! Reiste seg og kom inn hver gang muttern forsøkte gå lenger unna enn båndlengden for å få tatt et godt bilde. Her har han til slutt gitt opp å få muttern på rett kjøl og bare håper hun får tatt det ***** bildet før han svimer av i bekymring for å bli tatt og få et kriminelt rulleblad. Genetikk er ingen spøk. Ede identifiserer seg som sikkerhetspersonell og tjenestehund, og han tar de oppgavene alvorlig.   
    • Ja ikke den største oppfinnelsen 😂 Men kanskje noen hadde erfaringer å komme med; kanskje de elsker det kanskje hunden ble dårlig i magen på det. Kanskje det er bløtere enn annen v&h, kanskje noen opplever å måtte fôre dobbelt så mye på det som på en annen variant. Kanskje noen var superfornøyd og andre missfornøyd. I want to know it all 😂
    • Det finnes alltid unntak, men det bør aldri være grunnlag for anbefaling av en rase. Vil man helst ikke ha lyd/røyting/whatever så velger man en rase som vanligvis ikke har tendensene til det. Oppdragelse, trening og miljø kan påvirke, men genetikken kan ikke overstyres. Lyd på riesen er ingen overraskelse for meg, det er jo en hund med mye driv.
  • Nylig opprettede emner

×
×
  • Opprett ny...