Gå til innhold
Hundesonen.no

Hvor går grensen hos dere for å ta hunden til vet.?


Recommended Posts

Noen fordeler skal vi "gamle" ha. Etter noenogtjue år med unger og bikkjer vet jeg stort sett om et sår må sys eller har best av å lege seg selv. Om magesjauen kan være alvorlig eller lar seg kurere med væske, faste og fiskeboller og ris. Om insektsbittet gir unormal eller unormal reaksjon.

Det er også enkelte situasjoner som betyr umiddelbart veterinærbesøk. For eksempel: Huggormbitt, påkjørsel, tjuvparring :D. Tror enda ikke jeg har angret på en tur til veterinæren, nei! :P

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Som førstegangseier merker jeg at terskelen faktisk har blitt littegranne høyere over de siste årene, men det er nok relativt lav ja. :D Min leveregel når det gjelder hund er: Jeg ringer gjerne en gang for mye til veterinær enn en gang for lite.

Takk og lov jeg har en forståelsesfull veterinær og veterinærassistent. Ofte ringer jeg kun for å få råd (som når Sophus har spist noe rart), og selvfølgelig om han virker syk, da drar jeg fortere enn svint! :P Mage og øyeproblemene hans er jeg blitt vandt til å måtte takle, mens feber og øreverk er ting jeg drar rett til veterinær med.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Guest Jonna

Etter å ha jobbet som vet.assistent i 1år og er sykepleier student nå så føler jeg selv at jeg vet hvor grensen går når det gjelder sår og sårbehandling. Meste parten klarer jeg selv å behandle der.. må det sys eller jeg er i tvil pga sårets plassering så drar jeg selvsagt til vet.

Når det gjelder hund med feber så drar jeg kjapt til vet. Også om hunden har fått sterkt nedsatt allemtilstand over kort tid.

Jeg klarer selv å ta en generell sjekk på hunden min ved hjelp av puls, temp, stetoskop og sjekk av lymfekjerteler. Men jeg vet også hvor grensen for hva jeg kan om hund og diagnose går. Deter egentlig litt vanskelig å forklare.... mye går på hvordan jeg kjenner hund min og hvordan den er i "frisk" tilstand både fysisk som mentalt.

Var faktisk senest til vet i dag pga lav feber på hunden i går kveld og litt sporadisk "nysing" dem siste dagene. Infeksjon i øvre luftveier var diagnose.. Antaglivsi merket tidlig pga jeg tar dem sjekkene på hunden hjemme. (Sjekker ukentlig dem større lymfekjertler og har oversikt over normal temp på hunden) Resultat= antibiotika.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Er så velsignet med en hund som aldri har vært ordentlig syk (hun er snart 3 år) *bank-bank* ;) Derfor føler jeg at terskelen for å dra til vet. er rimelig høy, generelt sett.

Men, rett før påske (onsdagen før skjærtorsdag) reiste jeg til vet for å få sjekket opp ørene til Heidi. Tirsdagen klødde hun seg fælt i ørene og hun ristet mye på hodet, så jeg ble usikker på om "noe" var i gjære. Betennelser og slikt er både smertefullt, og ikke så heldig å gå med over flere dager. Så med tanke på begynnende ørebetennelse tenkte jeg at det var best å få henne sjekket før helligdagene satte inn. Det kan være både vanskelig og dyrt å få hjelp på helligdager, så jeg bestilte likesågodt en time på onsdagen som tross alt var vanlig arbeidsdag.

Følte meg litt teit og hønemor, og fortalte vetten dette, men fikk forståelse for mitt initiativ. Normalt hadde jeg latt det gå en dag eller to, for å se an utviklingen (hunden var ellers svært frisk og rask). Men fordi det var helligdag dagen etter valgte jeg likevel å dra til vet med "lettere irriterte ører". Ørene ble renset og fiskemeldt, men fikk med en salve for lettere irritasjoner (vetten syntes vel å måtte gi litt valuta tilbake for penger&bryderi, liksom;) )

Vetten er til for å hjelpe hundene våre. Vi betaler dem i dyre dommer! Gå heller en gang for mye om du merker at det er noe som ikke er som det skal :P

Lenke til kommentar
Del på andre sider

For noen år siden hadde jeg en katt som ble dårlig. Jeg "skulle bare vente og se til neste dag", og neste dag døde katten. Jeg fikk mye skyldfølelse, ikke bare fordi den døde, kanskje like mye for at den må ha hatt smerter (den døde av urinveisinfeksjon). Pippin har aldri vært dårlig, lett diaré en dag regnes ikke, men jeg tror ikke det skal mye til før jeg tar en tur nei. Aldri mer skyldfølelse for å ha ventet for lenge!

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg er vel ikke den mest hysteriske tror jeg ;) Men jeg klarer jo å se an tilstanden på min egen hund, og jeg ringer og hører, og så drar jeg om dyrlegen mener det er nødvendig.

Er det noe veldig alvorlig (f.eks bli sparket halvt ihjel av en morderisk, frekk gamp) så kjører vi selvfølgelig så fort vi kan. Men et lite kutt er ikke sånt jeg går og bekymrer meg over.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Guest Vicky

Jeg reiser ikke hvis ikke det er nødvendig ;) men lurer jeg på noe er jeg ikke redd for å stikke innom. Har en utrolig grei og flink dyrlege :P Ellers går jeg også til alternativ vet.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Kjenner Diego ganske godt, så vet jo egentligt når jeg burde ta han med til vet'en og når jeg kan se det litt an.

Skulle jeg tatt han med til Veterinæren hver gang han får dårlig mage så hadde det blitt sinnsykt dyrt.

Det første året hans ble det mye Veterinærbesøk, men har roet seg nå.

Magen hans begynner å bli bedre, så lenge jeg kun gir han VogH og ingenting annet. Ikke plaq off, ikke tyggebein, ingenting annet, så er han normalt sett fin i magen.

Blir han dårlig vet jeg at han har fått i seg noe han ikke skulle hatt.

Men heller en gang for mye enn en gang for lite. ;)

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg har ganske lav terskel for å dra til vet, men har vel forbedret meg litt de senere årene, etter hvert som jeg har fått mer erfaring.

En gang dro jeg til vet svettende pga en kul på hundens rygg, som viste seg å være ett myggstikk. ;) Det var vel da jeg skjønte at jeg var litt vel hønemor.

Men på den annen side, heller en gang for mye enn en gang for lite.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg har forholdsvis høy terskel for å dra til veterinæren. Buster har heldigvis aldri vært syk, og heller aldri vært skadet (og er snart 4 år så jeg har vært utrolig heldig). Det er kun en gang jeg har snakket med veterinær å vurdert å ta med Buster dit. Da var han 3-4 måneder gammel å hadde falt mens han lekte i fjæra. Jeg var ikke der selv, men tre av "tantene" hans var der. Hysterisk som jeg ble ringte jeg både mamma og veterinær, men jeg fikk beskjed om å se det an, for han hadde jo ikke vondt noe sted når jeg tok på han, og han gikk helt fint selv. Jeg drar ikke til vet om han er slapp en dag, men hvis han fortsatt er det dagen etterpå og har antydning til feber ville jeg dratt.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg er ikke hysterisk når det gjelder sånnt. Jeg venter ofte litt og ser ting an. Har hunden magesjau venter jeg noen dager og ser, og så prøver jeg å behandle selv (kjøpe noe for det, etc) og blir det ikke bedre drar jeg til dyrlege. Alle kan være slapp en dag. Eller i dårlig form. Jeg drar til dyrlegen når jeg ser at det virkelig er noe som er galt, eller ser at det er noe hunden plages med over tid.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Som intensivsykepleier er jeg vant til å vurdere pasientens symptomer og gjerne være i forkant av ting. Dette har jeg nok dradd meg meg inn i dyra mine sin verden, så jeg skiller veldig på når det er nødvendig kontakte veterinær eller ei. Jeg følger med på hvordan de er i det daglige både i form av hvordan almenntilstanden er, matlyst, avføring osv. Er ikke den som springer fortest til veterinæren, men har remedier i hjemmet som jeg kan behandle sår osv. med. Har hunden dårlig mage så venter jeg og ser. Er øynene såre så bruker jeg øyebadevann og går det fremdeles ikke over så har jeg kloramfenikolsalve. Det fikser seg som regel.

Men blir hunden akutt slapp, får høy feber, blir bitt av huggorm, eller får større kutt - så drar jeg med èn gang.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Må vel si at jeg har en forholdsvis høy terskel for å dra til veterinæren, etter å ha jobbet hos oppdretter i noen år, på karantenestasjon og på veterinærklinikk (samt et år på smådyr yrkeskurs :rolleyes: ) så føler jeg at jeg har rimelig god peil på når det er nødvendig og ikke med dyrlegebesøk :P Eneste jeg er kanskje er litt hysterisk med, er om det kommer en reaksjon på flåttbitt (ekle små beista), jeg har litt noia for borreliavirus ;) Huggormbitt har jeg heldigvis sluppet unna til nå!

Så lenge almenntilstanden er bra, hunden er pigg og seg selv, så sjekker jeg hverken diare, oppkast eller sår (som ikke trenger å sys, selvsagt), da skal det ha gått noen dager.. Oppkast og diare samtidig derimot, har jeg respekt for, da er det fort gjort at hunden blir uttørret og svak, så da sjekker jeg forholdsvis fort.. Sår, eksem, rennende øyne og betente ører steller jeg selv, så sant det ikke er snakk om store sår, mye eksem, svært rennende øyne og veldig betente ører.. Ting som kommer igjen og igjen (som diare, rennende øyne og betente ører) vil jeg vel sjekke etterhvert..

Det er et vanskelig spørsmål å svare på, det kommer an på hunden og sykdommen/skaden..

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Arkivert

Dette emnet er nå arkivert og stengt for flere svar

  • Hvem er aktive   0 medlemmer

    • Ingen innloggede medlemmer aktive


  • Nye innlegg

    • Dibaq, ja. Jeg er godt fornøyd med kombinasjonen av pris og kvalitet, med unntak av manglende kondroitinsulfat. Det er noe de fleste for (inkludert mer kjente og anerkjente for som Vom og Alpha Spirit) har altfor lite av. Stoffet finnes rikelig i brusk, så gir tilskudd av rå frosset eller tørket hals/føtter fra kylling/kalkun og ører/haler fra diverse dyr for å kompensere. Ellers er jeg veldig begeistret for Farmina, men en må være litt forsiktig for å unngå voldsom vekst av det. Min fikk en skremmende, massiv growth spur da jeg foret bare på det en ukes tid. Skjøt i været og la på seg. Veldig høy næringstetthet og kaloririkt, så lite slingringsmonn før det blir for mye av det. Pga DCM-skandalen i forbindelse med kornfrie for, hvor det å fore på f.eks. Acana -ansett som et premium høykvalitetsfor, rost opp i skyene for kvaliteten - medførte strukturell hjertefeil på en mengde hunder, så har jeg valgt å kombinere flere ulike typer for å gardere meg bedre dersom det i ettertid skulle vise seg å ha vært noe gærnt med noen av dem.  Farmina har kornfrie varianter, til forveksling lik skandaleforene, men har også tilstrekkelig med carnitin/taurin/metionin, og de inneholder ikke hele belgfrukter eller belgfruktproteiner - mistenkt for å være anti næringsstoffer som hemmer opptak eller syntese av andre aminosyrer og proteiner. Farmina inneholder kun stivelsen fra erter, og ekstrahert og isolert stivelse skal være bare stivelse, uavhengig av om det kommer fra hvete, ris eller erter. Nødvendig for å kunne holde de andre ingrediensene bundet sammen til kibble.  Om den voksne hunden ender på perfekt størrelse med perfekt leddet perfekt skjelett, perfekte organer og perfekt pels vet jeg jo ikke ennå, men avføringen er ihvertfall perfekt :)
    • Takk for godt tips om godbitpung! Skal se om jeg finner noe liknende. Hadde samme erfaring som deg med vom, veldig hard avføring som virket ubehagelig å trykke ut. Tørrfor fra Dilaq, er det Dibaq du mener? Vurderte nemlig dette foret selv. Kan ikke så mye om hundeernæring, men syntes ingrendiensene så ganske bra ut og foret er rimelig. Men kunne ikke lese noen erfaringer med det på nett, og det føltes skummelt å prøve et så ukjent formerke. Du er fornøyd altså?
    • Vi har hatt fremgang på flere områder denne uka, bl.a. pelsstell. Tålmodigheten med kamming og raking har økt dramatisk. Han liker det ikke, men det virker som han har forstått at det er et nødvendig onde og en slags act of kindness fra min side, og er mer tålmodig med det. Nå holder det med en utbetaling per kammede og rakede bein, en for ryggen, en for magen og en for brystet, totalt 7 skjeer med Vom for å få kammet og raket hele hunden, unntatt skjegget, som det koster minst fire skjeer Vom å få kammet grundig gjennom.  Ny milepæl er napping. Skal ikke påberope meg å være noen kløpper ennå, men får det da til på et vis, og til min gledelige overraskelse liker han å bli nappet.  Ellers har vi fått mye sosialisering/miljøtrening med hester og fremmedfolk på territoriet denne uka, med camp/landsstevne på gården. Han har roet seg betraktelig ned og er progressivt desensitivert til situasjonen gjennom å få trøkket ansiktet fullt av godis og spise 1-2 måltider om dagen fra gresset rett foran paddockene, mens folk traver rundt med utstyr og for, og leier hester frem og tilbake. Fra å være heftig begeistret og vilter nysgjerrig med mye vokal de første dagene, til å være nær nonchalant nå på slutten - en pen utvikling. En god hjelp var hestenes nedlatende forrakt mot ham da han begynte bjeffe på dem. De gjorde hesteekvivalenten til det menneskelige uttrykket 'himlet med øynene og fnøs foraktelig' mot den lille drittungen som lagde sånn irriterende lyd. Den reaksjonen der fra dem sved på en annen måte enn tilsvarende reaksjon fra meg, som han har reagert på med MER vokal, for å gjøre det tydelig hva slags emosjonell abuse og omsorgssvikt sånt er fra primær omsorgsperson. Å "få" den der fra hestene var noe annet. Den fungerte på en annen måte fordi det ikke kom fra meg. En stor takk til hestene for hjelpen med å utvikle litt manerer. Han fikk til og med hilse snute mot mule med et brødrepar han har vært på nikk med i noen dager. Var veldig forløsende for ham, og roet ham betydelig ned i nærheten av dem.  Han er fortsatt ganske sosialt inkompetent, though. Klønete. Forsøkte kjefte og true seg til å bli hilst på og kost med her om dagen. Kroppsspråket hans var forvirrende. Ledig halvhøy hale i halvhurtig bevegelse. En slags mellomting mellom avventende vurdering, irritasjon og gledesbevegelser. Så satte han i en vokal som fremstod som truende dersom en skulle sammenlignet med mange andre raser. Ikke en dyp og alvorlig morsk voktervokal - det er ingen tvil om hva han mener når han bruker den - men et mer prososialt toneleie ispedd knurrebrumming, mot to unge kvinner som kom for å møkke en paddock. Mens han stod der og tilsynelatende kjeftet litt truende på dem, lett å tolke som territorial for den som ikke har hørt hvordan ekte territorial fra ham høres ut, så vrikket han på rumpa som i genuin gledeslogring, samtidig som han lagde de lydene der. Han forsøkte dundre meg å kjefte og true dem til å komme kose med ham, og hadde en forventning om å lykkes med det. Skjønner hvorfor mange beskriver gruppe 2 raser som: "Kan være dominant." Det er ikke så mange andre ord en kan beskrive det der med enn nettopp 'dominant'. Attitude.  Han fikk ingen uttelling for det der da, og begynte sutre og sytebjeffe da de gikk.  Kortbuksene har blitt kortere, fordi han satte seg i en fersk tyggisklyse på bussholdeplassen. Konsulterte Grok om frisyren og lurte på om den kunne generere et bilde av den optimalt estetiske måten å klippe en riesenschnauzer på, med en 2020 jeansmote silhuett på beina. Dialogen ble lang, men samme hvor omstendelig jeg forklarte, så klarte den ikke forstå at i den virkelige verden..  Så jeg forklarte og forklarte og la ved det eneste bildet tatt denne uka, kun for å vise den AI'em hva jeg mente: Jeg ville se om den kunne komme opp med en kul overall look som passer bedre med de kortbuksene der enn den typiske rasefrisyren. Jeg vet den er godt trent på visuell estetikk. Den KAN former og linjer. I forsøket på å veilede den til å forstå spurte jeg om den kunne vise meg forskjellen på å klippe en hunds naturlige pels til en silhuett av 2020 women's jeans fashion og på å kle en hund i hundeklær av jeansstoff.. ..så inntil videre beholder vi bare Lady og Landstrykeren looken med skjegg og bart og spaniel ører, til de ukonvensjonelle kortbuksene.
    • Leter med lys og lykte etter Mentalitetsboken av Ingalill og Curt Blixt, Kenth Svartberg. Noen som har den? Er også interessert i andre bøker innen språk og adferd - hundepsykologi:)
    • Jeg prøvde Trikem max relax på nyttårsaften og det virket veldig bra på min hund.    Spennende med hund på prøve med endel utfordringer masse lykke til🤗
  • Nylig opprettede emner

×
×
  • Opprett ny...