Gå til innhold
Hundesonen.no

Hunden din egnet for kurering av redsel?


Djervekvinnen

Recommended Posts

Hmm både og. Tanten min som er veldig redd for hunder turte å hilse på han etter å ha sett han i et par min. Han ser veldig mild ut i ansiktet, og er ganske rolig av seg i hilsesituasjon. Han er og ganske flink til å tolke situasjoner å oppføre seg deretter. Men han er jo ganske stor så det er ikke så mange som er redd hunder som tør å komme bort til han. Men sånn bortsett fra størrelsen så egner han seg ganske godt syns jeg.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Bamse, en golden retriever jeg passet før, var perfekt til sånt. Han var kjempeglad i alle mennesker i alle aldre, men var ikke for slitsomt eller hyper. Han hoppet aldri, men kom bare rolig luntende bort til deg for å få kos.

Hera derimot, labradoren jeg går turer med innimellom nå, er absolutt ikke passende for slikt. Hun hopper, dytter, lekebiter osv. Hun er helt håpløs stakkar, og jeg mistenker sterkt at det er pga. veldig feil oppdragelse fra eierne :\

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Hera egner seg ikke så godt til terapi. Hun er for vill. Idag ble en kollega av meg , med ut for hun skulle sitte på meg hjem. Da stod typen min med Hera utenfor. Hera hoppet opp og ned og logret villt da vi kom, så da turte ikke hun å hilse eller gå bort til henne. Siden hun hoppet høyt opp og mot oss. Så denne hoppingen er en uting. Er ikke noe værre enn hunder som hopper opp på deg når de skal hilse. Ihvertfall ikke for folk som er skeptisk..

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Foreløpig er Tussie alt for voldsom når hun blir glad. I tillegg er hun hormonell så hun bråker mye når hun vil ha oppmerksomhet. Tror til og med jeg hadde blitt redd henne om jeg ikke kjente henne. :huh:

Hunden til foreldrene mine derimot hadde vært en bra terapi hund. Hun er stille og rolig i bevedelsene. Hun er snill som dagen er lang :huh:

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Tja.. Jeg tror kanskje det skulle gått bra. MEN Chessea er noe vill og glad i barn, så ikke om det var et barn. Men om de gjaldt et voksent meneske vil jeg tro hun passet til det formålet. I alle fall når hun blir eldre.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Tror ikke Frodo er det. Han er liten, men hvis det er en mann så står han bare å bjeffer. Men med andre bare hopper han og sånn, han er jo liten, men kjedlig alikevel. Men mormor var ikke noe glad i hunder før, men nå som hu er blitt kjent med frodo, elsker hun han. Og han elsker henne! Frodo bare elsker mormor. skikkelig søtt :huh: Men som no terapi for andre tror jeg nok ikke..

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Ja, det trur jeg faktisk. Om vi hadde vært på et nøytralt sted hvertfall :huh: Har brukt han til å kurere hunderedd tante, og det gikk jo litt bedre med hundeskrekken hennes. Nå er jo selfølgelig ask den eneste hunden i verden som er snill i hennes øyne :rolleyes:

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Nei, tror ikke det. Balder skal helst på fanget til folk han liker og jeg tror ikke noen som er skeptiske hadde likt å få over 40 kg kyssende hund på fanget :huh:

Leonbergeren jeg hadde før hadde passet perfekt som terapihund, han kurerte nabogutten som var livredd hunder. Han var så rolig og behagelig, han pleide ligge rett innfor ytterdøren slik at folk måtte trø over han for å komme inn. Der kunne han ligge uten å reagere på at døren gikk opp og unger kom og gikk :huh:

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg hadde nær sagt lyst til å si et ubetinget nei, for Heidi har aldri lært seg å hilse pent og rolig :huh: Men om jeg tenker meg om, så har hun faktisk kurert ett tilfelle av hunderedsel hos ei ung jente i familien. Jenta er synshemmet og har av den grunn et litt stivt kroppsspråk, dette har medført at Heidi alltid er nøye med å vaske jentungen i ansiktet (les; vise vennligsinnethet). Vi har gjort dette til en positiv greie ved å fortelle jenta at hun er spesielt "utvalgt" som får den ære å bli vasket så nøye. Det er hyggelig å vite at Heidi har bidratt til litt mindre hunderedsel hos ihvertfall en person, tross alt :huh:

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Neppe... Ikke om terapien er på henriks hjemmebane i allefall.. der blir man æreskjelt.

dessuten er han nokså sky og rygger unna.Men han er jo søt da, og lar seg kjøpe.Så om en med skrekk for hund ser at hunden ser like redd som en selv... så kanskje.

også bør en ha litt tid på seg..

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Moaha! :huh: Nei..overhodet ikke... Tror det siste noen med hundeskrekk trenger er en overlykkelig og heftig, stor, svart "scäferlignende" skapning som flekker tenner (han smiler) i mot dem og griper dem rundt armen..

Derfor jobber vi veldig med å ikke hilse alle passerende mennesker som om de skulle vært gamle kjente lekekompiser. Han har blitt ganske flink og :huh:

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Diego hadde vært perfekt. :huh:

Både utseende messig og gemytt messig. hihi

Han er tålmodig, han overfaller ikke besøkende, han sitter tålmodig på gulvet mens unger kan gi han en klem, eller klappe han.

Han er kanskje litt sær, men det er jo egentligt litt positivt.

En hund som skal hjelpe en person med hunde skrekk skal jo ikke være for interessert i personen.. Hehe

Cody, han er veldig forsiktig, men enda valpen, så det blir vel fortsatt litt voldsomt. :huh:

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Begge to er godt egnet til formålet. De er veldig glade i folk (kjente og ukjente), forholdsvis rolige, passe størrelse og de ser ut som om de er kjøpt i leketøysavdelingen på IKEA :huh: Hvis vi er hjemme hos oss kan det være en fordel å holde dem det første halve minuttet, ellers kan det bli litt vel mye slikking og hopping. Når de har fått noen sekunder på å roe seg, går det helt fint.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Tja, vi har akkurat hatt klappesession med en halv skoleklasse på formiddagstur, og da gjør de to her i huset sitt eksemplariske beste - med å la seg klø og klappes og vise kunster, mens de står stille og pent.

Og etterpå møtte vi en dame med liten hund som først etterpå fant ut at den eldste hunden her er av en rase hun EGENTLIG var redd for.... etter å ha dillet og dullet og kastet pinner til den.

Gode terapihunder skal vel ha den blandingen av både å være interessert i mennesker, og å være oppdratt på en måte som gjør at de opptrer rolig rundt folk. Mine stryker nok litt på første punktet, siden de er mest opptatt av meg.... Så de er vel mine personlige terapihunder, da :huh:

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Hm. Kurser alle som skal hilse på hundene mine i hvordan de skal forholde seg for å sikre et vellykket møte, jeg. Ofte er det sånn at de som er litt engstelige tar instruksjon mye lettere, enn de som er veldig glad i hunder. Nei, setter man seg rolig ned på huk, med siden til, unngår øyenkontakt og venter på at hunden tar kontakt, eventuelt med en godbit i hånden, har jeg enda ikke opplevd et "mislykket" møte mellom hund og ukjent person. Våre hunder er ikke så veldig begeistret for å bli klappet av fremmede, men jeg har forstått at det er en greie de bør mestre, så slik øver vi. Så hilser man på en -for hunden- ikke truende måte, skulle de aller fleste hunder kunne brukes til formålet du tenkte på. :huh:

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Hvis hun ikke hadde vært skeptisk til fremmede så hadde hun vært ganske perfekt fordi hun setter seg bare ned og presser snuten under hånden for å bli kost med, hun hopper ikke opp på folk eller slikker i fjeset.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Tja, hvis man takler en hund som hopper opp og rundvasker ansiktet ditt så :huh: Men det er bare godhet i henne, og mange redde barn har hilst på henne (det går faktisk an å få en labrador til å ligge i ro :huh: ). Balder derimot hadde vært helt, helt perfekt til den jobben. Mer tålmodig, rolig og venlig hund skal man lete lenge(!) etter

Lenke til kommentar
Del på andre sider

En veninne av deg feks. eller en slektning er redd for hunder. Litt nervøs og engstelig.. Er din hund et godt valg å ta med for å "kurere" nervøsiteten? Er hunden din hunde-redd-vennlig? :P

tja...si det...? Halve slekten min er redd for svære hunder som min,og det hjelper ikke at det er den rasen det er heller.

Men til nå har han hvertfall ikke gjort noen mer redd enn det de er,og om det er skikkelig gale, så får jeg ham bare til å ligge i dekk eller sitte. Da får den som er redd klappet ham om de vil, under oppsyn.

Men de fleste faller da for bambiblikket til lille gullegullet... :P:P

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Det er jo bare godhet i henne, og hun har et vennlig utseende som tiltaler veldig mange (også en del som er redde for hunder). Vanligvis er hun nokså .. livlig når hun hilser, men det er ikkeno problem å få henne til å sitte/stå/ligge rolig og logre og la personen selv få bestemme hvilket tempo hilsinga skal skje i. Hun har flere ganger blitt omringet av små unger som koser og klapper henne, og da står hun med bena plantet på jord og logrer. Hun kan fort bli nokså ivrig, men med litt trening tror jeg hun ville ha gjort seg veldig bra som terapihund - som den vennlige, tilpasningsdyktige og tålmodige hunden hun er.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Arkivert

Dette emnet er nå arkivert og stengt for flere svar

  • Hvem er aktive   0 medlemmer

    • Ingen innloggede medlemmer aktive


  • Nye innlegg

    • Når du ber om en øvelse eller tar en strafferunde så belønner du bjeffingen med at det skjer noe. Så det beste er at det ikke skjer noe. Hva med å prøve konsekvent time-out i bilen? Eller lær å bjeffe på kommando og stoppe å bjeffe på kommando. Om du ber han om å slutte å bjeffe så husk å tell til tre før du belønner, ellers belønner du for tidlig at han er stille og han kan ta det som belønning for bjeff. 
    • Dytter denne opp. Her har jeg kontret forventingsbjeff med: "Legge i bakken" (forsiktig press i halsbåndet) og tatt en på stedet hvil. Ingen effekt utover tiden vi står i hvil, hvor han skuespiller avslappet for å komme videre, og begynner bjeffe igjen med en gang. Ignorert og ventet ham ut. Øker bare i stress. Bedt om øvelse (sitt/dekk/spinn/fot../) og så belønnet det med en leke for å gi ham litt godfølelse. Resultatet? Han ser bjeffing som et cue for å få meg til å utføre den adferden. Avledet med å ta en "strafferunde" rundt oss selv. Heller ikke effektivt utover i øyeblikket vi gjør det.  Gitt ham en kald skulder. Vist at jeg er skuffet og synes han er teit og snudd meg bort med et litt foraktelig fnys. Går opp i stress fordi han blir såret og synes jeg er urettferdig.  Jeg er clueless. Antakelig skulle en av disse metodene appliseres konsekvent, right? Det er antakelig veldig forvirrende med det random utvalget av ulike adferder fra meg - men hvilken er riktig å velge som en konsekvent reaksjon? Da hestene her ga ham sosial avvisning med foraktelige fnys og snudde ryggen til ham forstod han umiddelbart greia og responderte med å slutte bjeffe. Hvorfor har ikke det der samme effekten fra meg? Er det fordi jeg gir ham oppmerksomhet når jeg forstår/synes at han bjeffer av såkalte legitime årsaker? Jeg kan jo ikke slutte med det.   
    • Motviljen mot utgangsstilling fremstår som død, men puberteten truer i horisonten, så utsteder ingen dødsattest ennå. Livserfaring tilsier at Motviljen antakelig vil sprette opp av kista og flire: Trollollol! Å få utgangsstilling uten mat fremme, relativt stabilt, kun noe nøling akkompagnert av et oppgitt sukk før han kommer inn, når han vil jeg skal kaste en leke, det er hurtigere progresjon enn jeg forventet for noen uker siden.  Vi har en god periode ..så god at noe fokus nå er over på mindre viktige ting som sportsøvelser. Første sitt under innkalling serverte Eddis i forrigårs, på første forsøk. Det var et nydelig øyeblikk. Flere repetisjoner med stå under marsj, avstandskommando og sitt under innkalling var fine, i mine øyne. Verken han eller jeg er interesserte i hva en dommer synes om utførelsen vår, fordi mestringsfølelsen fra å tro vi er flinke er hva som driver oss. Mestringsfølelse og glede er superfood for motivasjonen. Fokus på hva som er feil medfører frustrasjoner, uteblivende mestring, dårlig stemning, dårlig samspill og ødelegger relasjonen - og hva er da poenget med å ha og trene hund?  Sitt begynte bli upålitelig. Hvorfor? Fordi jeg hadde glemt å være begeistret. Bare forventet å få sitt på cue og glemte bli genuint overrasket og takknemlig og begeistret av hvor flink gutt han er.  Av utfordringer vi nå har - skjønt det føles som et hån å bruke det ordet om vansker med øvelser til sport, da andre bruker det samme ordet om reelle problemer:  Spin - også kjent som snurr rundt.  Aner ikke lenger hva lyden betyr. Trenger håndsignal. Kommer konsekvent løpende inn for å gjøre det rett foran meg, hver gang jeg ber fra avstand. Bli-på-stedet håndsignal, som har vært en nøkkel til flere andre øvelser har foreløpig ikke hjulpet.   'Twirl' er et fullstendig ukjent begrep dersom ikke 'spin' kommer først. Verken ordet eller håndsignal gir ham noe forståelig hint. Her må det spinnes før det kan twirles. Sånn er loven.  Hva som må til for å få en lovendring - det blir spennende å finne ut av. Punkt 1 og 3 går seg sikkert til med mer trening, men på punkt 2 er jeg helt blank foreløpig. Ingen ideer om hvordan løse det der.  Heldigvis opplever Edeward en glede i øvelsene som ikke bare handler om belønningene. Han LIKER å spinne og twirle og rygge og gå mellom beina mine og sendes frem til target og sånt. Det er noe å gjøre. Arbeit macht frei. ..og det ser ut som utgangsstilling og gå fot også er i ferd med å kategoriseres som lystbetonte oppgaver en kan døyve eksistensiell angst og kjedsomhet med.  Bilde er vel obligatorisk. Relevans til konteksten mindre så. I denne tidsalderen er det ingen som leser en vegg av tekst uansett
    • Jeg ser ingen skam med å slite med å trene gå pent i bånd. Noe av det vanskeligste å få en hund stabil på. Ikke mål deg mot de som har fått det til eller la noen andre få demotivere deg med sammenligning. De har ikke din hund.  Du forteller ikke hvilken rase/blanding du har, men noen er virkelig vanskeligere/lettere enn andre. Av egen erfaring med veldig førerorientert hund, så hadde den standard stopp og snu metoden ingen effekt. Hunden tok det som en morsom lek. Det der var like interessant som å komme fremover.  Den jeg har nå kan ikke bare gå. Det er for kjedelig. Det som fungerer her er oppgaver, og de må gis fortløpende så han ikke rekker å kjede seg.  Belønning med lek er bedre enn mat på min. Energinivået er høyt, det blir mye stresshormoner når sterke forventninger til noe ikke umiddelbart blir innfridd og lek utløser endorfiner, som kontrer kortisol. Får ikke samme effekten av å belønne med mat, det risikerer jeg at stresset bare øker, dersom maten er av høy verdi. Min girer seg opp i forkant når han vet vi skal ut på tur, noe som resulterer i outbursts når vi kommer ut. Å leke litt før vi går avgårde, slippe ut litt damp på en kontrollert måte, det har en beroligende effekt.  At enkelte fnyser av verktøy som frontfestet sele og grime skal en ikke bry seg om. Det er mange profesjonelle som kritiserer disse verktøyene på sosiale medier, men de lever jo også av kunder som trenger hjelp med gå pent i bånd trening, så det gir mening, sant? Selv bruker jeg frontfestet sele heller enn halsbånd fordi min bykser impulsivt og ukontrollert. I tillegg til potensialet for skade på strupen er det sterkt ubehagelig for ham. En bykseraptus i halsbånd kan utvikle seg til et sinneutbrudd mot meg som holder båndet, noe som aldri skjer i selen.  Jeg har begynt trene min på å gå med grime fordi han nærmer seg pubertet og er stor og sterk. Bedre føre var enn etter snar om han plutselig endrer personlighet overfor passerende hunder - men min er ulik i ulike miljøer. Grime kan brukes i bymiljø, hvor han ikke bykser, men så har vi andre typer omgivelser hvor jeg ikke tør bruke grime før byksing er en utslukket adferd, av samme grunn som jeg bruker sele istedenfor halsbånd.  Også: det er alltid lys i enden av tunnelen. Alderen din er i er verste perioden, synes jeg ihvertfall. Teflonbelegg på hjernen og lite mottakelig for ny læring, glemmer ting den kan, selektiv hørsel, lett distrahert, nysgjerrig søkende på omgivelsene, ... Mye blir bare bedre "av seg selv" senere, når mer moden. 
    • For det første høres det ut for meg som du trenger litt hjelp med båndtreningen. Er det noe kurs å finne i nærheten? Ihvertfall anbefaler jeg deg å søke opp tråder om båndtrening her på forumet. Hvis du har holdt på å snudd retning i evigheter ser det ikke ut til å fungere, og du må gjøre noe annerledes. En ting kan jobbe med inne er kontakt, og det å få hunden til å følge med på deg. Si kontaktord når du står foran hunden - gi godbit så fort hunden ser på deg,gjenta dette fem ganger. Ta et par-tre slike økter i løpet av dagen, beveg deg etterhvert litt lengre unna. Så kan du si "fot" og bruke enten godbiten eller håndtarget om du har det, til å få hunden til å følge ved siden av deg et par meter. Når dette sitter godt inne, kan du bruke det for å få inn hunden og holde seg ved deg litt ute. Generelt vil jeg heller anbefale å bruke en sele og langline og la hunden bevege seg slik den vil, og heller trene korte økter med kort bånd i løpet av turen. Da kan du gå uforstyrret til nærmeste grøntområdet eller parkeringsplass, og trene slik som beskrevet over. Det er ikke et mål at hunden skal gå fot hele turen, men at du kan få ham inn til deg og under kontroll ved behov, og forhåpentligvis sjekke inn med deg underveis på turen.  Antitrekkbånd er vanligvis ikke det samme som struphalsbånd, og jeg vil si at det er bare en positiv ting om folk bruker det ved behov. Men det vil ikke lære hunden å gå pent i bånd, det må du gjøre ved siden av. Hvis trekkingen er et stort problem går det an å bruke grime når du ikke vil trene på båndtreningen eller bruke langline.  Det finnes også seler med feste foran (noen "vanlige" seler har feste på ryggen og foran i tillegg, så det er enkelt å flytte mellom"), slik at hunden blir snudd mot deg når den trekker. Igjen må dette brukes sammen med trening, men det gjør det litt lettere. Ellers ville jeg ikke brydd meg så mye om hva andre tenker og mener så lenge du gjør det som er best for hunden. Lykke til!
  • Nylig opprettede emner

×
×
  • Opprett ny...