Ia

3-4 ganger om dagen er min "regel", to av disse er 10-15 minutter, og en på minst en halvtime (alltid hatt liten hund). Dette er minimumet. Nå når jeg har en bitteliten valp blir det 5 kortere hver dag, den vi går etter jobb eller skole er lenger, men for han er det viktigere å gå sakte og snuse, tulle og jage løv enn å gå så veldig langt. Bor i femte etasje uten heis, så begynner å få ganske fin rumpe. I tillegg trener jeg litt hver dag. Har blitt litt lei av bare "sitt og dekk"-trening, så nå har vi kjøpt en aktivitetsmatte som han ELSKER men er skikkelig dårlig på, haha, så nå kjører vi den litt hver dag i tillegg til den vanlige lydighetstreningen.

Når man lager diamanter bruker man alt, men til steinsmykker blander de bare inn en teskje aske, så da har man jo nesten hele hunden igjen om man skulle miste det ?

Det kommer helt an på hva slags smykke du vil ha! For klasskule/perle/hjerte ligger prisen på rundt 1500,- ser jeg, men det finnes jo andre muligheter. Små urner man kan ha rundt halsen og slikt. Selv har jeg asken etter min forrige (bortgjemt i en plastkrukke), og når jeg en dag blir rik skal jeg presse den om til en diamant, haha. Send litt meldinger til folk - det skal ikke være noe problem å få laget det i ettertid, da sender du bare inn litt av asken

Det er aldri lett. Nå har ikke jeg barn, men er veldig nær nevøen min som nå er fire år. Da Tinka (som han elsket) måtte avlives, var han tre og et halvt. Jeg lot moren fortelle det, men jeg har tatt alle spørsmålene. Han ringte meg noen dager etter og spurte om Tinka "lå i skattekisten under jorden". Jeg synes det var helt forferdelig vanskelig å bli påminnet det hele tiden, som @Raksha sier, og det er det egentlig fremdeles. Han kan plutselig si "Tinka døde, hun". En av de første gangene vi møttes etter at det skjedde, så han bakgrunnsbildet på mobilen min. "Se, mamma, Tinka!". Det er første gang jeg har sett et så lite barn aktivt holde tilbake tårene. Det kan være utrolig tungt for dem. Om de skal være med eller ikke tror jeg avhenger av både deg og barnet - jeg hylte og hulket og gråt så fælt ta Tinka døde at et hvilket som helst barn hadde blitt livredd. Da jeg var 10 avlivet vi barndomshunden, og jeg var med, som jeg nå er glad for. For min del hadde nok 6 år vært for tidlig, mens det for andre barn kan være greit. Du kjenner henne best - det er ikke noe galt i la dem være en del av det, synes jeg, og med en tøff unge er det sikkert enklere sånn i forhold til forståelsen av det, og sorgprosessen.

Jeg jobber ved siden av studiene, noe jeg synes er nødvendig uansett, egentlig, da jeg bor midt i Oslo og ALT er dyrt. Man har jo fint tid til det. Jeg går et studie hvor det stort sett er 10 timer obligatorisk skole hver dag (minst), og mye på kvelden og i helgene, så jeg jobber nattevakt hver helg da det er det eneste som ikke kræsjer med skolen. Sisteåret har en del mer egenarbeid, så jeg ventet til denne sommeren med å få meg hund, og det ser ut til å gå helt fint. Anbefaler deg absolutt å jobbe, med mindre du har mye penger spart opp (penger går fort, haha). Vet ikke hva du skal studere, men på de fleste retninger vil du fremdeles sitte igjen med ganske mye tid til overs. Hvis du klarer å studere hjemme istedenfor på lesesalen, og har selvdisiplinen til å jobbe målrettet og fokusert selv om man helst bare vil være i skogen, går det nok helt fint! Det er jo også lange ferier hvor man kan jobbe og spare. Vil råde deg til å ikke skaffe deg hund når studiet begynner, men noen måneder før, så dere rekker å bli skikkelig kjent før du skal inn i en ny verden. Hund er som du sier dyrt, men forsikring er løsningen på mange bekymringer. Forrige hunden min var ikke forsikret (blanding), og den fikk jeg smake på da hun fikk kreft. Skal ikke en gang si hva det endte på, men min en gang store sparekonto er nå tom. På Anicura tilbyr de en helseplan, hvor man betaler 250kr i måneden og får så og si alt av dyrlegebesøk som ikke dekkes av forsikring inkludert i det det første året, dersom det er valp du tenker å skaffe deg. Dette er supergunstig for meg som har en valp med dyrlege-vegring, og drar dit en gang i uken for å klippe klør og spise godbiter. Med riktig innstilling og prioriteringer går det nok fint! Masse lykke til!

Her går dagene rolig! Marvin blir stadig lydigere, modigere, og mer rampete. Han har fått 12-ukers-vaksinen, og masse skryt hos dyrlegen for rolig og veloppdragen valp. Ovenfor meg, selvsagt, IKKE dyrlegen (dumme damen), så nå skal vi tilbake en gang i uken for å klippe klør og bli vandt til at fremmede også må få ta på overalt. Vektøkningen har roet seg litt, han er på 1,8kilo, og det er fint! Regner med at han blir rundt 2,8-3 kilo til slutt. I dag har han dårlig mage for første gang, og har det STRÅLENDE med en mor som følger ekstra godt med, og å få dusje hver gang han har bæsjet. For ja, han elsker fortsatt vann, spesielt i dusjen, og ikke minst håndklekosen etterpå. Så snart han er tørr skal han inn på badet igjen. Bevis: Ellers ser han ganske lik ut som før, og oppfører seg ganske likt. Som en kringle. Her er noen bilder av pen hund og kringlehund:

Ja, se, sånn kan det gå! Legger ut video av han i Marvin-tråden snart, han er så søt på badet sitt! Herlighet. Jeg snakker med en hundedame som vil ha valpen ut på deleie (var den valpen jeg nevnte her om dagen). Hun har vært supersøt, men alt har vært litt sånn "for godt til å være sant". Billig valp bare for å "være en del av familien", hun bor langt unna, skal ikke ha noe i gjengjeld senere (kull osv.) og er som sagt bare søt. Jeg har aldri sagt at dette skal skje, bare at jeg synes det er en nydelig hund og lurer på hva hun tenker på med deleie. Vi har drømt og spekulert litt, men absolutt ikke bestemt oss for noe. Hadde kontakt for første gang på tirsdag. Og nå får jeg plutselig sinnameldinger her om at jeg ikke har bestemt meg enda, at jeg ikke tar telefonen (er på skolen, kvinne), med masse utropstegn og greier. Hun har heller aldri sagt at hun har lyst til å selge meg valpen, bare at hun liker måten jeg tenker og at Marvin er skjønn, liksom. Sist vi tekstet var det bare "sååå kult at du er skuespiller", og "ha en finfin dag!" og nå er mynten snudd, ja! Når noe er for godt til å være sant...

Herreguuuud. Marvin har fått løs mage, så nå må vi dusjes etter å ha bæsja. Og han ELSKER det. Jeg dør, han har det såååååå fint i dusjen og vil ikke ut når vi er ferdig. Han plasker og splæsjer, og stikker hodet under dusjhodet og nyter. Prøver å si til han at Chihuahuaer ikke skal ha så mye vann på hodet fordi de kan få ørebetennelse. Den sjansen er han villig til å ta, sier han. Nå har han heldigvis også blitt vandt til håndkle, så det går greit. Verdens minste vannhund!

Japansk Spisshund! Hadde blitt det om jeg ikke vikk vegring av all pelsen

Fra sist jeg tok headshots, som var i 2015, men det sier vi ikke til noen. Er nå 15 kilo tyngre, men det sier vi heller ikke til noen. Sverger også på at jeg har fått høyere hårfeste men det SIER VI IKKE TIL NOEN.

Hahaha, skjønner mer og mer hvor enkel han er! Så lenge han har mat, vann, noe å tygge på og får være med inn i dusjen er han veldig fornøyd!

Mann er i hus og hund er i hus begge to! Nå kommer det en morsom historie! Kjæresten har blitt veldig glad i Marvin over de siste ukene, men jeg merker at han aaav og til kvier seg for å vise det helt foran meg. Ikke veldig, men han leker litt kul og ikke vil ta så mye ansvar eller blande seg noe særlig. Her om dagen fikk jeg ENDELIG ha han i sengen, det har jeg egentlig bare ventet på. I går var kjæresten på byen mens jeg var på nattevakt. Ved midnatt får jeg melding: Jeg hater deg. Er på vei hjem nå. Folk lurer på hvorfor jeg drar, og jeg er sånn: Marvin er alene. Han trenger pappa. Hvorfor fikk vi denne skapningen? Nå liker jeg også gutten! Vil presisere at jeg ikke har så mye som hintet til at han skal dra hjem, og at Marvin heeeeeelt fint klarer å være alene noen timer på natta. Kjæresten var litt småberuset, og ringte meg etterpå. I løpet av den samtalen kom det frem at de to koser seg glugg i hjel når de er alene. For det første har jeg hatt helt rett i at godbitposen tømmes fortere enn hva som gir mening. For det andre får Marvin en tur hver formiddag som jeg ikke visste noe om, mens jeg er på skolen. For det tredje har han SOVET I SENGEN HELE TIDEN, kjæresten har bare ikke villet innrømme det Jeg dør av det mannebeinet! Han har løftet Marvin opp i sengen hver morgen når jeg drar. Ikke RART han plutselig begynte å mase noe fryktelig på å få komme opp i sengen!!! Jeg tok selvfølgelig samtalen videre til å foreslå en hund til, det fikk jeg ikke. MEN dette er jo veldig bra - og fryktelig morsomt. Fulle kjæresten gikk og lo for seg selv, og bare: Jeg kan jo ikke la deg se han som nesten nektet deg hund plutselig dulle og stelle og kose. Så det vet ikke du. Men han har det veldig bra når du er borte. Bare det at han SAVNER Marvin når de ikke er sammen er jo ganske sjukt med tanke på utgangspunktet.

... Dette blir populært

Marvin er så eeeeeeeensom!!!!!!!

F*en dere... Nå har jeg forelsket meg i en valp til. Skalikkeskalikkeskalikke!!!

Nydelig! Hvilket land er hun fra? Greit å vite om man skal gjette på raser

Tidlig krøkes! Hahaha, du må for all del ikke tro jeg ble fornærma! Jeg er helt genuint 80 år gammel når det er minusgrader Deal! Hvor mange vil du ha? Du, jeg aner ikke. Eller, jeg var på Underbar på Aker Brygge, men har null oversikt over hundevennlige barer. Marvin får være med inn over alt - det være seg matbutikk, restaurant eller bar. Tror ingen anser han som en hund enda Har nylig begynt å planlegge en forestilling som settes opp til våren, og møtene nå i starten har vi bare på barer og kaféer rundt omkring. Prøver å holde meg til uteservering med varmelamper, men blir stort sett invitert inn av servitriser og baristaer

Er ikke noe utpreget vintermenneske, kanskje det er derfor det passer meg så fint nå Å, fy! Kommer nok til å sette hjertet i halsen, ja. Har vært i et par situasjoner hvor jeg må bruke alt jeg har av viljestyrke for å ikke løfte han opp. Selv om hundene da har vært lagt unna og gjerne i treningssituasjon. Er ikke så lett! Men ja, små er bra! Jeg er jo nå på randen av å skaffe meg 10 små til og drive oppdrett så jeg kan ha minivalper rundt meg for alltid. Neida (joda), men en dag må jeg nok legge en tispe til i flokken. Er litt lei meg for at Tinka tilbragte dagene alene med meg, tror hun hadde likt å ha "småsøsken" om hun ikke hadde blitt syk. Så når Marvin er voksen, trygg og krever litt mindre oppmerksomhet tenker jeg at en liten Phaléne eller Chi-frøken er på sin plass. Men først skal han få alt han kan ønske seg en stund!

Sitter med sånne teite tårer i øynene etter å ha oppdatert Marvin-tråden. Trodde genuint at jeg aldri kunne bli glad i en hund igjen da Tinka døde - også kommer han her og bare graver seg inn i hjertet han også. Jeg skulle ikke ha hannhund, ikke ha røytehund, ikke ha hund før om noen år, har aldri likt B&T noe særlig og skulle alltid bare adoptere. Også sitter jeg her med en renraset og registrert black&tan Chihuahua-hannhund, og han er bare ALT jeg kan ønske meg. Så feil kan man ta, haha! For dere som hjalp meg i vinter da livet var litt håpløst (både med penger og jobb og syk hund): Takketakketakk! Nå har jeg samboer, valp og fast jobb ved siden av studiene. Merkelig hvordan livet fungerer noen ganger.

Altså, jeg vil bare ha fler!! Du, det har ikke skjedd enda. Er jo båndtvang, og de få som går løs er for lydige for å komme løpende bort. Men jeg går stadig og er redd for at noen skal tro han er middag, så vi prøver å utsette det litt til! (Mamma fortalte forresten at det ligger en overraskelse til meg hos henne? Veldig spent!!) Åå, 9! Tenk at Marvin er 9 år en dag! Min forrige (Phaléne) var 9 da hun døde, da hadde jeg hatt henne i 6,5 år, og den tiden var lang. La oss håpe de blir gamle! Vi koser og nyter og leker og lærer! Altså, jeg har lyst på en ny en allerede. Blir nok to til slutt, om ikke Chi så en annen liten en. Jaa, det er det! Kjenner du til mamma?

I dag er det en måned siden jeg hentet lille frosken! Jeg har ikke fått tatt fine ute-sitte-pent-bilder denne uka, men det overlever vi! Den siste uken har vi oppdaget noen nye greier. 1. Marvin ELSKER å bo i byen. Heldigvis, for nå har vi flyttet tilbake til Grünerløkka. Han har faktisk begynt å ville ut på tur, det er deilig! 2. Han blir mer og mer nysgjerrig og modig, og har spesielt en merkelig fascinasjon for vann. Her om dagen gikk vi tur i botanisk hage, og plutselig hørte jeg et "plump", og der var Marvin uti bekken og svømte rolig av gårde med halen i full fart. Angret litt etterpå, da, er litt sent på sommeren, men han har ikke blitt noe redd for vann. Han skal også helst være med inn i dusjen, og driter i om han blir helt gjennomvåt. Bare leker med vannet og er generelt happy. 3. Å være alene hjemme er egentlig litt deilig. Han blir glad når vi kommer hjem, men ikke mer enn han blir når vi har vært på do, liksom. Stort sett er det en døsig Marvin som kommer tassende mot oss, revet ut av søvnen sin. Ellers er livet mye fryd og mye gammen. Vi koser oss bare masse, og han er no joke dobbelt så stor som han var for en måned siden. Veldig bra, sier dyrlegen, sett på pause, sier jeg! Men ja. Her er bare noen random bilder fra hverdagen den siste uken: Åja, og pappa er fortsatt det beste som finnes: Tror ikke han har en bekymring i verden, annet enn den dumme selen og at han ikke kommer seg opp i sofaen selv. Han sover alene, er alene på dagtid, og alt uten problemer. Alle er kule, men han er høflig mot både hunder og mennesker. Vil gjerne hilse hvis de vil, på en måte. Føler jeg har fått drømmehunden kastet på meg, og håper han vokser opp så fin og rolig som foreldrene er. Virker jo sånn! Fikk et bilde av helbroren hans i dag, nå 2,5 år gammel, og det er som å se inn i fremtiden, de var så like! Liten bonus på slutten av innlegget: Marvin møter cherrytomat for første gang:

Hm, nja, alt og ingen ting - som Malamuten sier: litt det som faller oss inn og som vi (jeg) har lyst til der og da. Vi bor midt i byen, så sosialiseringen skjer litt av seg selv (dog ikke så mye med hunder, hilser ikke på fremmede hunder med mindre han selv tar kontakt og de virker veldig trygge). Tissetreningen går i hans tempo, vi går ut når han har sovet eller vært alene og det ser ut til å begynne å fungere veldig bra. Han blir utrolig stolt når han gjør fra seg ut og får ros, så det har plutselig kommet litt på plass. Han er min første valp, så jeg begynner nå etter en måned å forstå hvor mye jeg har stresset unødvendig. Det jeg gjør veldig bevisst er å ta han med på "alt". Han forholder seg heeelt rolig til alle situasjoner hvor man som student og "alenemor" plutselig må ha med hunden. Ting vi har gjort mer bevisst er å trene kontakt, enkle kommandoer og hva man kan tygge på å ikke. Samt å sitte før man før mat og slikt som kan bli hendig senere i livet. Bruker mye tid på å kose, snakke sammen, bli kjent med hans kroppspråk, signaler og behov og å lære han å trene og lytte.

Jaaa!! Sender en melding på den! Takk!

Ser for meg at dette er noe man må jobbe med og prøve seg frem på, som alt annet. Hvis dere har mulighet til å verne for bråk, vind, og farer på en forsvarlig måte, og samtidig kan vende hunden til det gradvis og kan holde øye med hvordan det har det er det vel ingen ting som står i veien. Det siste er kanskje et nøkkelpunkt, da - jeg har ikke peiling på MC, men de hjelmene jeg har lånt når jeg sitter bakpå er ganske skjermende, men det vet dere tusen ganger bedre enn meg! Prøv - lytt til hunden og fornuften - mange gjør det jo med stort hell

Han er sånn uansett når den taes av, ja. Men nå har vi funnet ut av en løsning her, tror jeg. Vi har byttet tilbake til den første selen vår, som han tråkker inn i, og som kan stilles ut til å passe selv en voksen Marvin. Med den går det nemlig helt fint, så det er dette med å få noe over hodet. Puppia-selen tar vi nå en liten treningsøkt med hver dag. Han stikker hodet villig inn selv for en godbit, og jeg tar den raskt av og belønner når det går fint. Han er 0% redd for selen i seg selv, det har han aldri vært, så tror han bare må bli vandt til det! Går helt fint å bruke tråkkesele nå (og resten av livet for det saks skyld), men han må jo lære seg dette som alt annet