Sprettballen

Jeg har ikke truffet på forbud mot hund (så lenge den er i bånd), men jeg har sett skilt med ridning forbudt, så det blir vel litt samme greia? Vi har det bak i sanddynene på noen strender her.

Finnes det noen skikkelig solide hundemadrasser som tåler en del? Har til nå hatt en trixie ninja dog gone smart seng som har 3 mnd. bite-i-stykker-garanti. Den døde i går. Har holdt noen måneder for all del, men lurer på om det finnes noe annet som kanskje er sterkere? Jeg tror hun tok mest knekken på glidelåsen, så en glidelås som ligger på undersiden av madrassen hadde kanskje vært noe. Hun er ikke sånn at hun alltid tygger og biter på lenger, men når hun først går i gang kan det gå litt hardt for seg. Jeg synes det er litt ille at hun ikke kan ha noe mykt å ligge på i valpegrinda som hun er i når hun er alene hjemme. Nå må hun velge mellom laminaten eller stålplata i buret. Tepper osv. rives i biter.

Klart. Men her mener jeg å kaste godbiter mot hunden FØR den ender i basketak med egen hund. Sånn at folk rundt kanskje har mulighet til å rekke å stoppe angripende hund før den flyr på din. Evt. så kan det også fungere å hive noen godbiter til egen hund og gå fram å ta tak i angripende hund før den når bort.

At man ikke skal blande seg synes jeg er helt tullete. Hvis mine hunder braker i sammen med en fremmed hund, kan du være 100% sikker på at jeg blander meg inn. Hvis mine hunder braker litt i sammen kan jeg se det an (kommer an på hvem av dem), fordi jeg kjenner dem og de kjenner hverandre. Det blir noe helt annet. Når det gjelder denne hunden som angriper, bør den være under kontroll med bånd/langline slik at den hindres i å angripe andre hunder. Det er eiers ansvar å påse dette. Man bør ikke kjefte, jeg opplever at det er med på å trigge hundene mer. Skal man inn å skille to, så går jeg inn og tar i hver sitt nakkeskinn og river i fra hverandre så sant det er mulig. Hvis du har noe forvarsel, kan du forsøke å hive en håndfull godbiter på hunden som vil til å angripe. Det kan være nok til at den mister fokus og enten gir dere mer tid, eller at den begynner å spise i stedet for. Det er uansett fryktelig uheldig at din eller andres hunder blir angrepet gjentatte ganger på trening. Det kan skape usikkerhet ovenfor andre hunder og også gjøre hunden din (eller andres) usikker på trening, noe som igjen kan få følger inn i konkurranseringen. Så det viktigste her er å forebygge at slike angrep skjer. Da ved å ha tilstrekkelig sikring på angripende hund og/eller at den får være alene på treningsområde akkurat når den trener. Hadde jeg opplevd en slik hund på trening hadde jeg satt min i bilen mellom øktene for å unngå at det skjer. Hvis eier ikke greier å ha tilstrekkelig kontroll på hunden sin, så mener jeg at den ikke har noe på fellestreninger å gjøre. Både for den hunden sin del, og alle andre.

Har holdt hundene i ro til stingene er tatt, så er det full fres. Har gjort det på både tispe og hannhund.

Ja, sikkert. Jeg blander de der hele tiden. My bad! Trodde jeg hadde lært meg forskjellen ? Vår jager og går på lukt av vilt. Han har heldigvis ikke greid å jage noe enda, men han klikker mongo shit face når han ser vilt og han er i bånd. Samme med katter. Kommer han seg ut av hagen stikker han på kattejakt med en gang. Vår bjeffer for alt og ingenting. Varsling er greit, men dette her er mye mer enn varsling. Han kategoriserer jeg som en skikkelig gneldrer, og ingen av de andre hiver seg på når han setter i gang. Så ofte gjør han det, at de ikke reagerer når han setter i gang konserten for ente gang. Jeg har hørt om flere som har problemer med gneldring på sine dsg'er. Det har riktig nok som regel sammenheng med dårlig gemytt i tillegg. Det er sikkert forskjeller. DSG er en forholdsvis ny rase, så det er nok like stor variasjon i typene der som det er i utseende på de. Vår er hvert fall veldig aktiv, og han blir pain in the ass om han ikke får nok tur. Får han for mange båndturer på rappen uten å får utfolde seg skikkelig, så får du samme greia. Han bjeffer mer og blir direkte plagsom for de andre hundene her. Skal herje hele tiden osv. Ja, kan godt være det er stor forskjell. Vår er fra østlandet et sted. Du kan si det sånn at det frister ikke å kjøpe flere av rasen for vår del. Jeg er ikke videre imponert over det meste jeg ser går i gatene her heller for den del.

Jeg kan bare svare skikkelig for whippet og dsg, da jeg har dette selv. Jeg er uenig i at whippet er en kjedelig hund. Mine har plenty personlighet. Er livlige og aktive ute, rolige inne nå som de har blitt voksne. Har vært en håndfull som valper/unghunder. Ang. gå løs, så kan de fleste whippeter gå løs. Ja, de har jaktinstinkt, men de jakter mest på syn. Ingen av mine går på fert etter vilt f.eks. Det er dog greit å nevne at det også finnes whippeter med sterkere jaktinstinkt. Selv om rasemiljøet ikke liker å snakke så høyt om det, er det noen småting det er greit å være klar over med whippet. Jeg synes en del av de er litt veike, fordelen der er at whippet er en offensiv rase, så de trekker seg heller enn å gå i forsvar. Det hender også at de har litt sensitiv mage. I tillegg er det greit å forberede seg på at du må bruke en del tid på hjemme alene treningen. Går man for fort fram her, kan du fort ende opp med seperasjonsangst. De er ikke de mest lettlærte, men begge mine holder seg i nærheten på tur og har ikke spesielt stor radius. Begge to har vært greie å trene generell hverdagslydighet på, men det er ikke noe konkurransesport-hunder. DSG. Hvis du er redd for jaktinstinkt og at hunden ikke kan gå løs, ikke kjøp dsg. Jaktinstinkt er vanlig. Vår har sterkt jaktinstinkt og kan bare gå løs på helt utvalgte steder. Han stikker på lukt etter vilt, både småvilt og stort. De har ofte en del lyd i seg, og gneldring er ikke uvanlig. De er også disponert for høyt stressnivå, så en aktiv barnefamilie er kanskje ikke det beste for en dsg. De er mer treningsvillige enn en whippet, og de er ganske aktive. Vår blir skikkelig dust å ha i hus hvis han ikke får nok aktivitet, og han er nå 3 år. Han takler dager med mindre aktivitet dårligere enn whippetene. Mentaliteten er også veldig varierende. Har truffet mange usikre og nervøse individer. Vår er ikke så ille der, men han er ikke den tøffeste gutten i gata heller.

Vår ble kirurgisk kastrert før chipen hans gikk ut. Han hadde 1 års chip. Ble kastrert etpar måneder før den "skulle" gått ut, veterinæren visste om dette og det var ingen problem å kastrere. Men man vet aldri hvor lenge de faktisk sitter i. En hund jeg kjenner hadde sin 6 mnd. chip virkende i 4 år Den gikk nettopp ut på han.

Jeg fikk med en dansk-svensk på kjøpet med samboer. Ikke en rase jeg noen gang har vurdert. Jeg hadde litt kjennskap til rasen fra før, men ikke sånn veldig mye. Vi er rimelig sikre på at det aldri blir flere dsg'er hvert fall Det er en rase som har skutt en del i popularitet, treffer hvert fall en del av de på tur og de dukker ofte opp på kurs. Bjeffing, stress og varierende mentalitet ser jeg en del av, flere heller mot nervøsitet enn de som er veldig bra. Samme som den vi har egentlig. Jeg merker at jeg ikke greier å bånde med han på samme måte som mine egne, vi har liksom ikke helt kjemi. Det bunner nok mest i hvordan han er, blant annet at han bjeffer mye og at han har sterk jaktlyst, så han irriterer meg en del. Men det går helt greit å dele hus med han og jeg kommer aldri til å be sambo kvitte seg med han bare pga. kjemien vi har.

Sosialisering handler om å bli trygg. Det å treffe nye hunder å bli trygg på, legger seg i minnet til hunden om at hunder er greie. Ved god sosialisering med hunder som valpen ikke kjenner, gjør du den mer motstandsdyktig mot uheldige møter. Har du møtt 100 snille hunder og treffer en dust, så er 99% av hundene din har møtt greie, og dermed vil forhåpentligvis ikke det dumme møte bety så alt for mye for din hund. Har du derimot møtt 10 forskjellige hunder, vil et dårlig møte utgjøre hele 10%. Har du møtt færre enn det, vil prosenten øke. Sosialisering handler ikke om lære valpen å herje. Men det å leke er gjerne en god indikasjon på at valpen er trygg og at du kan gå videre til neste hund. Man bør dog ha en balanse her. Poenget er som sagt ikke å øve seg på å herje, men å bli trygg på nye hunder slik at hunder ikke er noe å være redd for. Samtidig lærer hunden å bruke og utvikle språket sitt og den lærer seg at forskjellige hunder snakker forskjellig. Den lærer også at ikke alle hunder synes det er dritkult å leke, og at den må høre på språket til den andre hunder for å unngå konflikt. Sosialiseringsperioden varer fra valpen er ca. 3 uker til den er ca. 12-14 uker. Her har valpen fra naturens side lettere for å generalisere. Har den møtt 20 forskjellige hunder og det har gått bra, er det stor sannsynlighet for at valpen tenker at alle hunder er greie. Etter sosialiseringsperioden generaliserer ikke hunden like godt lenger, og er den da usikker i møte med andre hunder, er det større sjans for at den bare blir trygg på en og en hund, og at den da ikke generaliserer dette til å gjelde flere. Det er så klart ikke noe fasit på dette, men sånn ca. sånn er det i teorien. Hunder er individer og en lærebok kan ikke ta for seg alle mulige eventualiteter. Når det er sagt, så er det fint å la valpen/unghunden få sosialiseres løs, men man må også øve på å være i nærheten av andre hunder uten å hilse. Kunne gå tur uten å herje, og gå båndturer med andre uten å hilse og herje. Det er en balanse. Får du for mye i hver retning, vil det påvirke hundens syn på andre hunder i den ene eller den andre retningen. Mine hunder har f.eks. lært at når de er løse, så kan de hilse (med mindre jeg ber om noe annet), mens i bånd så passerer vi og hilser ikke. Får du en fin balanse her, så får du forhåpentligvis en hund som kan hilse på "hvem som helst" når den er løs, og som passerer andre hunder fint når den er i bånd. Dette tar litt tid, for valper og unghunder har dårligere impulskontroll og konsentrasjon enn eldre hunder. I tillegg handler det også om vane. Du er nok i utgangspunktet litt sent ute mtp sosialisering, men du bør likevel prøve i og med at din har truffet få hunder. Ingenting er for sent. Du har i tillegg fordelen av å ha en retriever. Selv om jeg har truffet dårlig sosialiserte retrievere som er usikker i møte med andre hunder allerede som ganske unge. Hvis din er stor og vilter, ville jeg fokusert på å treffe store hunder som tåler en vilter unghund (ikke mindre hunder som blir overkjørt og løpt ned). Det er også viktig at du trør inn og hjelper til hvis din blir for pågående og den andre hunden ikke liker seg eller ikke greier å bli hørt når den gir beskjed. Jeg ville i utgangspunktet fokusert på 1:1 møter heller enn hundepark når din er såpass uerfaren med andre hunder. Jeg kjører alltid mange møter med hunder jeg kjenner før jeg lar mine valper hilse på hunder jeg ikke kjenner, sånn at jeg får bygget opp en god grunnbase med trygghet først.

Jeg har hatt egen hund siden jeg var 17 ca. og den ble med på flyttelasset når jeg flytta hjemme i fra da jeg var 19. Bare to måneder etter jeg flytta hjemmefra kjøpte jeg hund nr. 2, min første valp. Ble omtrent arveløs da foreldrene mine syntes jeg var ekstremt uansvarlig og korttenkt. I retrospekt så ser jeg jo nå at jeg kanskje var det, men det gikk bra likevel Det året jeg flylte 21 mista jeg hunden jeg hadde med hjemmefra, og etter noen måneder kom valp nr. 2 i hus. Så mista jeg den første valpen jeg kjøpte, og da kom valp nr. 3 i hus rett før jeg skulle starte på bacheloren min. Valp nr. 4 kom i hus i fjor sommer, da var jeg straks 25. Jeg har sånn sett vært heldig og ikke bodd alene med hundene mine. De to første årene jeg bodde hjemmefra bodde jeg sammen med en venninne, og de neste 3 årene etter der hadde jeg samboer. Så hadde jeg vel 4 måneder alene før jeg flyttet sammen med min nåværende samboer. Nå er jeg 25, straks 26 og har 4 hunder. En kom på kjøpet med samboer, de tre andre jeg har nå er mine på papiret. Vi deler en del på ansvaret med hundene og går mye tur sammen. Sånn som f.eks. i dag når jeg skal på kveldsvakt har jeg gått tur med to av hundene, og så tar han to når han kommer hjem. I juni i fjor kjøpte vi hus med hage og er sånnsett fint etablert, begge to har full jobb. Jeg må jo innrømme at det merkes godt på økonomien at vi har fire hunder. Det blir dyrt når du skal gange fôr, veterinær, forsikring, flåttbehandling osv. med fire. I tillegg kommer jo kurs, treninger, drivstoff og utgifter til bil i tillegg (måtte kjøpe større bil når jeg henta hjem hund nr. 4). Jeg lever og ånder for å jobbe med hund, men jeg er klar over at det kanskje blir litt nedprioritert å være så aktiv med hund som jeg er i dag når det en gang kommer tobeinte valper på toppen. Likevel er jeg heldig å ha en samboer som også er interessert i hund og som liker å være aktiv med hund, så vi finner nok et kompromiss tenker jeg. Vi får bytte litt på Jeg er en person som i de senere årene har mange jern i ilden. Jeg jobber som instruktør og holder kurs, i tillegg til den vanlige jobben min. Så er det turer og treninger og på toppen har jeg begynt å sy hundeutstyr, så her er det knapt tid til å kjede seg ?

Jeg tror ikke det er samme rase, og holder en knapp på blandinger. Øverste ligner veldig på en tibbetansk spaniel/dachs blanding jeg kjenner.

Feilfri innlæring handler i korte trekk om å gjøre treningen så enkel at hunden alltid lykkes, og øke kriteriene så gradvis at hunden fortsatt får det til. Det betyr ikke at man aldri skal feile den, men man tilstreber hele tiden at hunden skal klare det kriteriet du har satt. Får den det ikke til, går man kjapt tilbake på kriteriene sine. Det forebygger frustrasjon. Jeg har også brukt varierende kvalitet for å få progresjon i en øvelse som har vært vanskelig. Der forsøk, men dog ikke "godt nok" har blitt belønnet med tørrfôr, mens gode forsøk har blitt belønnet med pølse, karbonade etc. og jackpot med f.eks. lek på supre forsøk. På den måten får du ikke frustrasjon fordi du venter ut, men du får likevel belønnet bedre de skikkelige forsøkene til hunden.

Med whippetene er det driv og treningsmotivasjon generelt som er problemet. Det går helt fint med litt kosetrening, det synes de er veldig gøy, men blir det for seriøst så gidder de ikke. Derfor trener jeg de bare for morroskyld. De fungerer best på treninger der jeg ikke har spesielle krav eller mål med treningen, bare masse belønninger og kos og tull. Jeg blir i veldig godt humør av å trene de når vi først gjør det, for de tuller og fjaser rundt og alt er egentlig bare litt kaos ? Så pga. det har jeg også en ekte treningshund. Nå skal det sies at flere bruker whippetene sine i sport, men jeg personlig synes det er mer givende å trene en hund som allerede har motivasjonen på plass fra start av, sånn at vi ikke trenger å jobbe med det. Med schäferen på 1 år har jeg hatt et par større treningsutfordringer. Den ene har vært slipp og å komme tilbake med leker. Jeg brukte 8 måneder på å knekke koden og jobbe med problemet på en slik måte at jeg faktisk kom i mål. Nå er ikke slipp noe problem lenger. Det hender hun fortsatt låser seg (ikke vil slippe på kommando), men vi har funnet løsninger på det, så det er ikke noe konflikt lenger. Jeg tror det har sittet litt lengre inne hos henne fordi det bunnet i ressursforsvar, så jeg måtte vende om hjernen hennes til å tro at hun er sjefen over leken og at jeg aldri tar den fra henne med makt. Nå hun bare forsto at jeg ikke skulle ta den fra henne, men at hun kunne velge å gi den til meg så løsnet det. Nå tilbyr hun kamplek til alle som tar utfordringen, det er kjekt å se! Utfordring nr. to har vært at hun lett blir frustrert på trening. Det gjør hun enda, men det har blitt mye bedre. Har måtte jobbe en del med meg selv og finne andre løsninger for henne i treningen enn jeg har gjort på tidligere hunder. Vi jobber med prinsippet om feilfri innlæring. Det er ganske nytt for meg også, så vi jobber og lærer oss det sammen Ellers så er det alltids noen humper og hull her og der i treningen, men vi finner som regel utav det, enten med litt hjelp eller så finner vi utav det selv

Det er ikke noen regel at yngstemann tar etter de eldre hundene, men det kan absolutt skje. Jeg tror mye handler om hvordan du som eier håndterer det. Jeg kan jo ta yngste her som eksempel. Hun er schäfer, altså vokterrase. I heimen har vi ei gneldrebikkje som bjeffer for alt og ingenting og vi har ei som er fryktbjeffer, både i hagen og på tur. Minstemann har ikke tatt etter noen av de, hverken på tur eller i heimen. Jeg har vært nøye på å belønne henne som valp når gneldrebikja bjeffer hjemme. Det har resultert i at hun ikke hiver seg på når han bjeffer. Det gjør ikke de to andre heller. Nå har vi hatt en litt spesiell situasjon hjemme, der yngstemann har vært ganske krevende på diverse greier (valp/unghundatferd) og hun er mye større enn de voksne våre. Så hun har for det meste gått tur alene uten de tre andre det første året. Kun nå i senere tid har vi begynt å gå mer med de sammen, og da har yngstemann allerede fått etablert gode turrutiner og mye er allerede jobbet med forebyggende. Så selv om noen av våre utagerer på andre hunder på tur, så gjør ikke schäferen det. Hun er faktisk så flink nå at jeg kan fokusere på den redde vår på tur, og så sitter hun bare å ser på den passerende hunden. Uansett om du har utfordringer eller ikke, så tror jeg det er en fordel å lære valpen å takle verden på egenhånd før du tar den med på masse tur sammen med den voksne. Den generelle mentaliteten til valpen vil nok også ha noe å si på hvor stor tilbøyelighet den har til å bli avhengig av den voksne og også tildels hvor lett den kopierer uheldige uvaner, spesielt de som er basert på frykt/usikkerhet.

Det tok ca. et år fra jeg bestemte meg for whippet før jeg fikk første i hus. Schäfer hadde jeg bestemt meg for ca. hele livet og bruksschäfer hadde jeg et ønske om i noen år før det ble en realitet. Første schäferen ble egentlig kjøpt ganske så på impuls etter at jeg flytta hjemmefra og endelig fikk bestemme selv hva slags hund jeg ville ha. Fant et kull på finn.no med en ledig tispevalp. Schäfer nr. to var planlagt ca. et halvt år før jeg sa ja til en oppdretter som ventet kull.

På mandag ble verdens beste ulv 1 år! Det ble feiret med en tur på stranda med gode venner (vel...BCen hvert fall. Oscar er bare gretten storebror ?) Etterfulgt av dusj med hageslangen. Selve shampo og spyling var ikke helt det store, men å få herje med vannet etterpå var en grei belønning syntes hun Når BCn tørr å gå lenger ut i vannet enn deg selv og tar ballen din ? Og derfor går ikke Cyan så langt ut, for hun kan ikke svømme Så det blir sommerens prosjekt! Oscar kunne også posere Og så alle sammen!

Jeg har hatt to hunder siden jeg var 20, og i en aldere av nå 25 har jeg fire. Såh...kanskje litt gal, men ikke unormal

Sånn så det ut når jeg begynte å få kontroll på kaoset. Cyan er ekstremt fokusert på leken ?

Jeg hadde 4 medhjelpere ? Tok alle rett ut av bilen, alle forventer trening på denne plassen og alle var supergira. Cyan skulle spise på alle de andre og var høy som et hus! Ga bort de tre eldste til medhjelpere som trente kontakt og roa de ned. Trente selv med Cyan for å roe henne ned. Deretter kasta jeg en kampleke foran henne som hun fokuserte på. Fikk plassert de tre andre på andre siden mens medhjelpere og fotograf lokka med pene stemmer og vifta med godbiter. Hadde aldri fått det til alene ? Du kan si det sånn at jeg tror det kokte ganske greit i alle 5 hodene når bildet ble tatt, selv om det ikke ser sånn ut, haha!

Da jeg bestemte meg for at jeg skulle ha en ny schäfer, var jeg fast bestemt på å forebygge jakt på mine løpeglade whippeter fra dag en. Nemi kunne jakte på Blitz når Blitz ble unghund/voksen. Hun blokka helt ut og var ikke kontaktbar. Det var en svært uønsket situasjon, fordi hun fikk så tunnelsyn at det rett og slett var farlig for Blitz. Der løste jeg det greit med å bare putte ball i munnen på Nemi, men det er for meg en quick fix. Jeg skulle gjøre det annerledes neste gang. Jeg hadde vel egentlig et naivt håp om at lydigheten skulle sitte ganske tidlig, om jeg bare var flink til å forebygge. Vel, der hadde jeg litt for store forventninger. Den første måneden med Cyan i hus brukte jeg på å gå tur med henne alene. Jobbet med soslialisering og miljøtrening samt hverdagslydighet. Det har alltid vært viktig for meg at hundene er sterkere knyttet til meg enn hverandre og at de ikke er avhengig av hverandre for å fungere ute. Etter en måned prøvde jeg å ha Cyan med på tur med de tre andre. Det ble tidlig klart for meg at det ikke fungerte. Jeg var i ferd med å få samme problem med henne som jeg hadde på Nemi. Hun gikk rett i jakt når whippetene løp, og gikk rett i nakkeangrep og skyhøyt stress når de stoppa opp. En ting er når en 15 kg. valp gjør det, det er ille nok. Det er uaktuelt med 30kg + som gjør det samme. Verken Oscar eller whippetene har størrelse og tyngde nok til å sette ungjyplingen på plass, så da er det mitt ansvar å se til at det går fint for seg. Det er også viktig for meg å styre Cyan sine forventninger til andre hunder og at jeg kan kontrollere henne i krevende situasjoner. I tillegg er sikkerheten og forholdet hundene i mellom viktig å ta vare på. Jeg har tre tisper som er tett i alder, jeg ønsker ikke at det skal ligge å ulme konflikter og dårlig stemning dem i mellom. Så fram til for noen uker siden har jeg gått doble turer hver dag. En alene med Cyan og en med de tre andre. Det har etter så mange måneder blitt en vane og det gjør meg ikke så mye, selv om det fort går mye tid. Jeg går fortsatt doble turer enda, de fleste turene. For noen uker siden begynte vi å gå båndturer med alle fire. Jeg og sambo. Vi tok to hunder hver. Vi måtte tidligere legge dette på is, fordi når Cyan ble sliten så blokka hun helt ut og skulle bare ta de tre andre. Jeg ble sur, Cyan ble frustrert og det ble bare tull. Nå går båndturene veldig bra. Cyan kan finne på å prøve seg, men stopper så fort hun får beskjed. Koker det litt ekstra holder det å gi et kjapt godbitsøk i grøfta eller gi henne en ball å bære på i noen minutter. I dag nådde vi et nytt delmål i treningen. Cyan fikk gå tur løs sammen med Blitz. Blitz fordi hun er roligst og løper ikke så mye lenger. Det gikk veldig fint! Det meste av turen gikk de rolig sammen. Cyan prøvde seg på å jakte et par ganger, men de fleste gangene fikk jeg stoppet henne med en gang jeg så blikket og holdningen. Noen få ganger rakk hun å løpe mot, men hun responderte med en gang på kontaktlyd. Vi møtte en pointervalp som både Cyan og Blitz syntes var kjekk, men det ble for mye å holde styr på for schäferhjernen at det begynte å koke litt og hun ble ufin. Fikk stoppa det fort med kontaktlyd og avledning med leke. Hun får gå med ball i munnen hele turen. Det gjør henne roligere. Målet er å slippe ball, men for å jobbe med hennes forventninger på turen synes jeg det er et greit hjelpemiddel i starten. En filmsnutt av to av gangene jeg stopper henne: RED: Æsj, den videoen ble jo gigasvær -.- Så må jeg bare legge til et bilde som ble tatt av meg og dyra som brukes på instruktørsiden til hundeskolen jeg jobber hos samt på presentasjonssiden på power pointen. Det måtte litt hjelp til for å få det til, men kjekt å få alle med på samme bilde! Og til slutt etpar treningsfilmer. Vi har jobbet videre med løpe rundt, og har lagt på dekk-kommando. Som senere skal bli øvelsen innkalling fra dekk med dekk Nå har det også blitt vår på vestlandet, så på lørdag trente vi bruks i skogen og gikk spor og feltsøk! Cyan har aldri gått et skikkelig feltsøk før, men gjett hvem som uten problem løp ut på 50 meter for å lete etter ball? Så fornøyd! Her er en snutt av sporet.

Når man sier man ønsker en familiehund, så tenker jeg på kriterier som - Enkel å oppdra, tåler litt "feil". - Ikke noen drifter som kan skape større utfordringer som f.eks. sterkt vokterinstinkt. Kanskje tildels også jaktinstinkt. - Rase som har lett for å være sosial og imøtekommende mot hunder og folk uten nøye sosialisering. - Grei å ha løs. Som flere nevner, er mange brukshunder også familiehunder. Men jeg vil tørre å påstå at den gjennomsnittlige familien vil ha lettere for å oppdra og få en fungerende golden retriever enn en malle, bruksschäfer eller hollender. Da også om man tar utgangspunkt i at alle individene i dette tenkte scenarioet har god mentalitet. Det betyr ikke at sistnevnte ikke er gode familiehunder, men de krever kanskje noe mer av eier i oppveksten enn en del andre hunder gjør. Raser som er kjent for å være mer offensive kan nok fort skape en del mer utfordringer enn defensive raser. Jeg tenker ikke egentlig så fryktelig mye på aktivitetsnivå og hvor mye hunden krever fysisk eller mentalt, men heller hva hunden krever av "andre greier" som ofte sees i sammenheng med diverse drifter. Jaktlyst, vokt og gjeting kan skape en del problemer hos en familie som skal ha hund til tur og kos.

Jeg forsto det sånn at jeg ikke fikk lov å delta med hund som har løpetid? Pluss at vi egentlig skal bo i hus sammen med søsknene hennes, hvorav tre er hannhunder ?

Første schäfer fikk løpetid rundt 7 mnd. alder. Hun hadde mye hormonkluss rundt løpetider. En gang ble hun aggressiv mot andre hunder, en gang ble hun pisseredd alt, og så plutselig gikk det 13 mnd. uten løpetid. Hun begynte å fly på hunden jeg hadde hjemme helt uprovosert. Viste seg at hun hadde cyster på eggstokkene, så hun ble kastrert. Atferdsendringene på løpetiden kom over natta og forsvant like fort som de dukka opp. Ikke vært borti noe lignende før. De andre har vært mer normale i løp. Whipsene var henholdsvis 12 og 15 mnd. ved første løpetid. Cyan er 11,5 måned og jeg venter enda på første løpetid. Mor hennes løp ikke før hun var 12 mnd. Hun har hatt noen skikkelige røyteperioder, og nå røyter hun verre enn verst. Alle gangene har oppdretter sagt at "nå kommer løpetiden" men som sagt, vi venter enda ? Nå er jeg der at enten må den komme nuh! eller så får hun knipe igjen hvert fall halvannen-to måneder til så vi ikke fucker opp MHen i midten av mai

Jeg trener belønningsbassert, altså uten bevisst bruk av ubehag. Det vil enkelt si at jeg prøver å være i forkant av problemer, og i tillegg lære inn stopplyd/kontaktlyd og andre greie grunnferdigheter som gjør at jeg kan få kontroll på eller stoppe hunden når den gjør noe jeg ikke ønsker. Jeg gjør det slik fordi jeg mener det er mulig å oppdra hunder uten bruk av ubehag, altså kjeft, rykk, napp osv. som folk bruker for å korrigere uønsket atferd. Jeg synes det er hyggeligere å ha et hundehold der jeg slipper å bli sint på hunden (ikke at det aldri skjer, men jeg merker at med en mer positiv innstilling til oppdragelse så blir jeg sjeldnere sint eller frustrert på hundene. Jeg har generelt blitt en mer tålmodig og gladere person). Ved tre enkle ting i hverdagen så kan alt dette stoppes/forebygges. Og det er kontaktlyd/stopplyd, innkalling og kontakttrening (der hunden frivillig tar kontakt). Hopper opp i møbler: ikke egentlig et problem, da mine hunder får være i møbler. Hoppe på mennesker: møter vi folk på tur, bruker jeg kontaktlyd/innkalling. Når vi møter folk på tur eller besøk bruker jeg kontakttrening for å unngå hopping. Når hunden er drilla på det vil den sitte i ro med deg i stedet for å hoppe. Likevel mener jeg at å få hilse på naturlig vis er bra for hunder. Det innebærer at hunden vil opp i ansiktet for å vise at den er vennlig. Så hvis det passer seg, får de gjerne lov til å hoppe for å hilse. Så bruker jeg "hilse pent" når det ikke passer at de hopper. Ja, noen ganger bommer man. Hunder gjør ikke alltid som vi har tenkt. Men med god innkalling og stopplyd som er riktig innlært, kan man ofte stoppe hunder fra å gjøre gale ting i de fleste situasjoner som ikke omhandler sterke følelser som frykt. Andre alternativer til grensesetting er: Tilrettelegge miljø, spesielt med valp. Altså fjerne tilgang til ulovlige ting. Være obs på å ikke la mat ligge på kjøkkenbenken slik at den finner ut at den kan stjele. Fjerne potteplanter i hundehøyde, sette kompostgrind foran ledninger etc. Stoppe fysisk. Altså holde en hånd foran hunden eller dytte den rolig ned hvis den er like ved deg. Bruke bånd og hindre tilgang til diverse osv. Avlede. I stedet for at hunden blir vill og gal når du får besøk, kan den få et tyggebein å holde på med en stund slik at den er roligere i hilsingen etterpå. Avledning er ofte greit å bruke på valper. Be om alternativ atferd. Kan ikke hoppe og sitte samtidig. Kan ikke ta kontakt og trekke i båndet samtidig. Ignorering kommer helt til slutt på min liste, for det er ikke så mange atferder det fungerer å ignorere. Ignorering fungerer KUN når det er noe valpen/hunden ønsker fra deg. F.eks. på tigging. I situasjoner der du har full kontroll på forsterkeren kan du ignorere. Man må likevel være klar over at hvis det er en tidligere forsterket atferd, så kan ignorering ta lang tid. Du vil som regel også få et oppsving i atferden før den forsvinner, fordi du får fenomenet extinction burst. Jeg legger meg lite opp i hvordan folk gjør det i sitt hundehold. Hvis folk vil kjefte, si nei, rykke i båndet så får de gjøre det. Jeg vil ikke være den som kommer med pekefingeren. Ofte handler det om at folk ikke har kunnskapen de behøver for å jobbe med utfordringen på andre måter, og det må man akseptere. Noen ganger ønsker ikke folk å trene annerledes heller, og det må være greit. Ofte synes jeg den mest effektive måten å få andre til å trene annerledes på, er å vise at man får det til selv. Så blir folk kanskje nysgjerrige på hvordan du får det til, og på den måten kan du dele av din kunnskap. Men klart, direkte vold mot hunden synes jeg ikke er ok.