Sprettballen

Det finnes vel ikke en terapihundutdannelse i Norge, i den retning du tenker på. Man har førerhunder for blinde, men ikke støttehunder/sosiale tjenestehunder for personer med psykiske utfordringer. Du kan selvfølgelig skaffe deg en hund, men det blir på lik linje som alle oss andre hundeeiere. Det fordrer jo at du er i stand til å ta vare på hunden i hverdagen. Den har også behov som må dekkes, selv om den er til hjelp for deg også.

Ja, det er jo en ulempe. Men om man har utgang på sidene, så får man hvert fall brukt resten av rommet til ting

Det så ut som en god løsning, likte den veldig godt Siden vi "bare" trenger fire bur, kan vi jo ha utgang i sideårene på alle

Og så er jo problemet at på mange raser er ikke avlshundene så mye som innom en mentaltestdommer eller på noe vis blir bedømt på det mentale. Langt mindre hele kull. Man har derfor null oversikt, utover oppdretters ord, annet enn at den kan løpe venstresvinger. I tillegg er jo problemet at det er fryktelig subjektivt hva som er en god avlshund og hva som er god mentalitet. Hvis jeg skal ta en rase ut av lufta, så vil jeg løfte fram dvergpinschere. Bare for å ta et eksempel. Jeg møter sjeldent en dvergpinscher jeg ville tatt med meg hjem. De fleste jeg møter framstår som nervøse og utagerende. Selv helt små valper, rett etter leveringsalder ser man store tegn på mentale brister. Jeg har personlig møtt oppdrettere på rasen som rett ut sier at "de skal være sånn", når man kommenterer at de bjeffer på alt og alle, ikke tørr å hilse på nye mennesker, er vanskelig å få tilvent både det ene og det andre. Og med det fokuset, så er det ikke rart at mentaliteten på hundene blir deretter. Bare for å presisere, så er garantert ikke alle dvergpinschere slik og det er helt sikkert oppdrettere som er mer fornuftige i sin avl. Jeg sier bare det jeg selv observerer.

En nervesterk, eller stabil mentalt om du vil, hund, er for meg en hund som er sosial/tilgjengelig ovenfor det den er sosialisert på. I min hverdag er det mennesker og hunder. De skal ikke være miljøberørte i særlig grad. De kan gjerne bli skremte av noe, men da ønsker jeg at hunden på eget initiativ går å sjekker ut hva som var skummelt og finner ut av det selv i så stor grad som mulig. Utover dette vil man se forskjeller mellom raser og hvilke egenskaper som er framelsket. F.eks. hos whippeten, så vil en naturlig reaksjon på trusler være å muligens bjeffe/knurre, men trekker seg unna så langt det er mulig og stikke bort fra det som er truende hvis det er en mulighet. Schäferen derimot, ser jeg mer for meg at står i situasjonen og svarer med et truende kroppspråk tilbake igjen. Jeg synes egentlig at det er vanskelig å konkret beskrive hva som er en nervesterk hund på generelt grunnlag, for raser har forskjellige reaksjonsmønstre ut fra hvilke egenskaper de er avlet for. Men bottom line er vel det jeg beskrev ovenfor. Tilgjengelig, tørr å sjekke ut det den støkker av, ikke berørt av miljø i særlig grad eller lydberørte. Ikke redsler for det som kan anses som vanlige situasjoner i en vanlig hverdag hos folk flest. Men igjen, her er det ikke kun arv som spiller inn. Man må ikke glemme at miljø spiller en stor rolle også i dette. Bare noe helt enkelt som at jeg har fokusert mye på at valpen min ikke skal ha så høy forventninger og stress når vi går båndtur. Ergo trekker hun lite/ingenting i bånd når vi går tur. Vi har trent MASSE kontakt. I motsetning til når vi går til et sted der hun forventer at vi skal trene, da stiger stresset/forventninger og hun trekker mer. Broren derimot har de ikke jobbet med dette i samme grad som jeg, og henger på slep etter sin hund. Ingen i kullet har skilt seg ut nevneverdig mtp. mentalitet, så det er heller et produkt av miljø. Jeg har f.eks. fokusert en del på å opprettholde den gode avknappen min har hatt fra valpeben av, mens andre som ikke har fokusert på dette kan få en hund som sliter med å slappe av/avreagere like fort om de ikke har vært obs på det. Så mentalitet er sammensatt. Det er vanskelig å snakke om det ene uten å ta med det andre.

Joda, men hvis man vil bruke hele baksetet til bur, så kjøper man vel varebil uansett

Nå er det jo uansett noe begrenset hvor store hunder man kan ha i bur i baksetet uansett, så det gjør vel ikke så mye at det i såfall blir beregnet på små hunder.

Det er alltid greit å være tidlig ute med å sjekke ut oppdrettere. Litt avhengig av rase, så hender det jo at oppdrettere har ventelister. Valpeplanene er gjerne også i tankene en god stund før tispa faktisk skal ha valper. Så det er bare å kjøre på

Jeg har gått 1,5 år mellom mine tisper, og det er ikke noe jeg anbefaler. Jeg har laget en del mer arbeid for meg selv enn jeg har trengt, men nå ble det nå en gang sånn. Det var definitivt enklere med 2-3 år mellom. Da Blitz var 1,5 fikk jeg Happy, som var en duracellkanin uten snev av impulskontroll. Blitz var ikke voksen nok til å si i fra til valpen når hun ble for plagsom, og ble derfor offer for ekstrem valpeplaging og ble spist opp til hun blødde. Måtte holde de adskilt fram til Happy ble ganske stor pga. dette. Kunne ikke gå tur sammen og kunne ikke ha de sammen løse inne. Da Happy var 1,5 kom Cyan i hus. Happy er for ung til at hun kan gå for mye sammen med Cyan. Hun er for mye valp i hodet selv til å være rettferdig i tilbakemeldingene og greier ikke styre seg i lek, så det ender bare at begges stress fyker i taket og det blir bare tull. Blitz som nå har passert sine 3 år og vel så det fungerer bedre med valpen. Hun gir beskjed når hun blir lei. Her må valpen holdes adskilt fra de voksne, siden våre to yngste hunder ikke sier neitakk til herjing og valpen tilbyr. I tillegg har er Cyan av en større rase enn de andre, og hun skjønner nå at hun har massen på sin side, så det er ikke så viktig for henne om de andre sier nei til lek når hun selv vil leke, det er jo bare å overkjøre dem Så hvis du vil ha et enklere hundehold enn oss, som har fire hunder med alt for jevn alder, så vent til den du har er minst 2, gjerne enda litt eldre. Vi har nå en på 5,5 måned, 1,5 år, 2 år og siste 3,5 år. Når det er sagt, så har de mye glede av hverandre, og alt er ikke bare kaos men det gjør at det blir en del doble turer om de skal gå løse. Litt fordi valpen går i jakt på løpende whipser, det er nok mer rasebetinget. Ikke sikkert det hadde vært noe problem om hun var av en rase med mindre jakt i seg.

Vi bor i rekkehus, og prøver å begrense bjeffingen så godt vi kan her. Hender at valpen lager noen ulyder for å få oppmerksomhet fra oss, og dette prøver vi å forebygge, evt. ignorere om hun setter i gang (kommer an på hvilken situasjon det er i). Vi har en veldig god tone med naboen, og jeg har sagt i fra at hun må gi beskjed om det blir for mye bråk fra oss. Hun har selv hatt hund som bjeffer, så hun viser stor forståelse for at det blir litt lyd noen ganger. Selv har hun et barn som bråker en del av og til som vi hører, så føler vi har en gjensidig forståelse for at det noen ganger blir litt lyd gjennom veggene fra begge sider.

Min er ca på alder med din, og hun må faktisk på do når hun våkner. Så hun blir lufta når hun våkner på morgenen, selv om det er før vi har tenkt å stå opp. Nå er hun vant med at det er rolige morgener er, så hun holder seg gjerne til 8-9 i helgene hvis begge har fri, men da har hun også blitt lufta senere på kvelden/natta. Hun er ikke vant med at det skjer så mye action når vi står opp.

Med siste valpen har vi lufta når hun har sagt hun måtte på do, ofte i 6-tiden, så inn igjen å legge seg til vi sto opp. Da fikk hun mat. Etter at sambo begynte på jobb etter sommerferien har han lufta og fôra, så inn å legge seg til jeg står opp. Jeg jobber natt, så jeg snur ikke døgnet helt fult når jeg har fri, så jeg er som oftest våken en stund utover natten, og så sover jeg til 12-13 tiden om jeg ikke har noe jeg skal ut på. Da sover valpen til jeg står opp. Veldig deilig at hun er vant med det, for da får jeg også sovet etter nattevakt når jeg har vært på jobb.

Nå har jeg fire hunder, og da synes jeg det begynner å bli litt arbeid To hunder er enkelt i forhold. Det langsiktige målet i dette huset er å komme ned til to hunder (blir da en til meg og en til sambo), men det er nok noen år til, i og med at eldste her i huset nå er 3,5 år Fordelene med flere hunder: De har selskap i hverandre når vi tobeinte ikke er hjemme. De har alltid noen å løpe med på tur, og akkurat det merker jeg at gjengen her setter pris på. Hvert fall de tre eldste. De er mye mer aktive når de er løse når de går to eller flere sammen, kontra når de går alene. De bygger bånd til hverandre og her i hus ser jeg at de har mye glede av hverandre. De sover sammen, koser med hverandre og leker sammen. I tillegg er de gode til å lese hverandre og det oppstår sjeldent konflikter da alle fire har et ganske godt språk. Ulempene, eller...hva man nå skal kalle det: Det tar mer plass i både hus og bil. Personlig valgte vi å bare kjøpe større bil, så var det problemet løst. Ikke noe som trekker ned for min dele egentlig. Det koster mer, det kjennes på økonomien at lønna skal blant annet gå til forsikring og mat x4. Det blir mer hår og drit inne når de er flere kontra bare en, men det plager meg igrunnen ikke sånn kjempemye. Det er vanskelig å få pass til så mange, men det er på ingen måte umulig om du har greit med kontakter, enten familie eller andre hundervenner. Selv reiser vi sjeldent så behov for pass er lite hos oss. Ofte blir hundene med når vi reiser noe sted, da gjerne hunderelatert. Det kjipeste er vel at selv om alle hundene i hovedsak har holdt seg friske, så hender det jo at det er noe med en av dem fra tid til annen, og da kan det føles litt mye i perioder om det kommer litt som perler på en snor. For noen uker siden skulle en hund parasittbehandles bare i tilfellet, og da måtte jo alle fire få samme behandlingen. Det koster litt. Så det er vel helst det økonomiske som noen ganger er litt kjipt når man har flere. Alt det andre ser jeg ikke på som store ulemper, bare noe som følger med å ha hunder i flertall. Ja, og så er det jo hakket lettere om de voksne man allerede har er sånn noenlunde på stell ift. hverdagslydighet. Vi har en bjeffer, men de tre andre synes bare han er teit, og slenger seg ikke på som regel. Det blir også hakket mer surr om de ikke går pent i bånd. Per i dag er valpen her på 5,5 måned bedre på den typen hverdagslydighet enn de tre andre, men det jobbes med. Vi er jo to om jobben, så det gjør ting litt lettere. Så, er økonomien i orden og tåler en hund til, så ser jeg ikke noen store ulemper med å ha flere hunder. Kan også nevne at vi har tre ulike raser med ganske ulike egenskaper og behov, men vi opplever det ikke som veldig vanskelig å gi alle det de har behov for i hverdagen likevel. Så at ulike hunder skaper mye trøbbel er jeg ikke enig i.

De fleste hunder liker å være med på både lange og korte turer i skog og mark, og så lenge hunden får det den har behov for av aktivitet, så er den rolig inne. Spørsmålet blir da hvor mye dere ser for dere av tur sånn igjennomsnitt til dagen. Er det lange fjellturer i helgene en gang av og til, eller er det flere ganger i uken? Ellers handler det meste av kravene dine om oppdragelse. Hunder er svært tilpasningsdyktige, så blir de godt sosialiserte vil de gå grei overens med det meste av dyr og barn. Klart, raser med utpreget jaktinstinkt vil man nok slite med å ha løs rundt typisk "byttedyr". Er det viktig for dere at hunden kan gå løs på tur? Hvordan stiller dere dere til bjeffing?

2018-valpen min er snart 5,5 måned og begynner å bli en stor og flott jente Hun er en liten håndfull på enkelte ting, men jeg tenker at det kommer seg med trening og alder. Ellers virker hun fortsatt veldig trygg og stabil, hun er sosial og tilgjengelig ovenfor folk og sosial ovenfor andre hunder. Likevel er hun ikke overdreven sosial, og begynner i større grad å velge meg i stedet for å løpe og leke med andre hunder helt av seg selv. Hun er fortsatt glad i å jage hunder som løper, og da blir man litt heit i hodet, men så lenge jeg får nådd inn til henne før det koker helt, er dette ganske så kontrollerbart. Trening om dagen går mest i fokusøvelser som søk og impulskontroll, da sistnevnte mangler det litt på Øvelser der hun må tenke selv og tilbye etc. skaper en del frustrasjon, så for å ikke få det inn i treningen kjører vi helt korte økter med dette og med mye belønning. Ellers jobber vi som sagt med fokusøvelser, det takler hun bedre. Jeg vet ikke hvor høy hun er, men for halvannen uke siden viste vekta 22 kg. så nå har endelig den voldsomme veksten bremsa litt opp!

Alltid la hunden være i fred når den får noe å spise. Hvis du vil gjøre noe, kan du på en avstand hvor hunden ikke reagerer, kaste godbiter av høy kvalitet bort til den. I tillegg ville jeg jobbet inn en slipp-kommando. Dette begynner du med på ting som har liten verdi for han. Noe han gjerne plukker opp, men som ikke er så viktig for han. Ha noen godbiter på deg og lær han å bytte det han har i munnen mot noe godt du har. Legg så på kommando når han slipper. På den måten har du mulighet til å be han slippe ting han tar som han ikke kan ha, uten at det blir en konflikt utav det mellom dere.

Tja, leker som kan stjeles fra valpegrinden er kjekkest. En liten stund. DSGen er vel den som er mest interessert i leker inne. Han makulerer de og kan finne på å spise bitene, når han er i det hjørnet. De får ikke ha drakamp med leker inne. Det hender de får en leke de kan leke med sammen ute når det passer seg. Mine henter ikke noe når de blir glade. Gnaging foregår på tyggebein o.l. som de får av og til. Det kan ikke ligge framme til enhver tid pga. ressursforsvar hos yngste. Kong brukes til å servere mat i, ingen av de synes den er spesielt interessant når den er tom. Missforstå meg rett, mine hunder får leke ganske mye med leker, men de har ikke tilgang på de til enhver tid nei.

Menneh...mulig jeg spør dumt, men hva er poenget med leker som tåler å bli tygget på av voksen hund? Jeg mener, leker er noe jeg gir til valper for at de skal tygge på de i stedet for møblene mine. Når de blir voksne så har de ikke leker framme og vi bruker bare leker i trening.

Cyan sier bare at "Nei, den er MIN!" med en liten dæsj ressursforsvar

Takk, jeg liker også de ganske godt! Fikk det ikke til med de som hadde mye sol da, lettest med de der det ikke var direkte sol. Jeg bruker lightroom ja. Du kan laste ned sånne ferdige presets, det er det jeg har brukt i bunn, og så har jeg finjustert litt etterpå Først kasta jeg en godbit, og når hun var borte fra meg ropte jeg på henne med lys stemme og klappa meg på brystet. Belønna for å hoppe opp på meg. Så kasta jeg en leke, og hadde en leke hos meg som jeg lokka med. Hun kom med leken hun hadde og hoppa opp, så fikk hun leke med den jeg hadde. Begynte å kaste leker med litt lavere verdi først. Så er jo målet at hun skal komme og hoppe på meg slik at vi kan bruke den leken hun kommer med for å belønne det, men dit har vi ikke kommet enda. Akkurat nå jobber jeg mest med slipp-kommandoen på kampleker. Sliter fortsatt med at hun skal kunne komme inn med ball. Hun er en hard nøtt å knekke

I dag gikk turen til en fotballbane, i hovedsak sånn at whipsene får rast fra seg. Happy har løpetid, så vi kan ikke gå der vi pleier å gå, så da må vi være oppfinnsomme. Jeg elsker å ta bilder av når hundene løper, men ofte blir det jo mye likt. Jeg blir lei og gidder ikke ta så mye bilder. I dag tenkte jeg å gi redigeringen min en oppløft, så jeg lekte meg litt med forskjellige måter å redigere bildene på. I stedet for den standardmåten jeg alltid redigerer på. Ble egentlig ganske fornøyd! Litt finpuss er det igjen, men jeg syntes ikke det ble så verst. Redigerte i litt forskjellige stiler.

Noen av arrak-vestene ser ganske små ut, kanskje noen av de kan passe?

Så kan en jo spørre seg: hva er "feil hender"? Er det folk som ønsker å lage en aggressiv hund og synes det er greit? Er det kunnskapsløse folk som vil ha rasen fordi "den er pen" og kjøper første og beste? Er det hunden som er skrudd i hodet fra genetikkens side og som ville blitt farlig nesten uansett hvem som hadde den, men ikke greide å ta de riktige forholdsregler for å forhindre skade? Er det folk som vet de har en farlig hund, og som gjør "alt etter boka", men som hadde en menneseklig glipp i et uheldig øyeblikk? Jeg synes det blir for snevert å si "i feil hender", for det kan betyr så mangt. Det er ikke sikkert det er feil hund/rase for eieren en gang. Det er bare feil hund.

Varierer. Den eldste jeg har nå på 3 ble roligere da hun ble storesøster. 1,5 år gammel. Nr. 2. er 1,5 år nå, og ting begynner å falle litt på plass, men det er et stykke igjen enda vil jeg påstå Minsten er 5 måneder og helt idiot Vi har ikke trent noe særlig på det egentlig. Har alltid hatt flere hunder, så de har lært det en del av de voksne. Selv holder jeg meg unna nålene så godt det lar seg gjøre til enhver tid. Blir jeg bitt, så prøver jeg å avlede med mat eller leker. Whipsene måtte bli ganske så store før de lot ting være alene hjemme, hun yngste kan fortsatt finne på å makulere. Når de slutta å bite på alt mulig når jeg var til stede er jeg usikker på, det er sånt som går over med alderen litt gradvis. Minsten biter og stjeler det hun får tak i. Å ha det ryddig i valpehøyde blir du fort vant med Mine har begynt rundt 4 mnd. alderen og de har vært ute på en månedstid, halvannen. Minsten har for det meste fått alle de nye tennene nå tror jeg. De djevelske hjørnetennene er hvert fall bytta ut med noen litt større og buttere, så det hjelper på. Det har variert veldig. Minsten nå har vært stueren i en etpar måneder, mens andre valper jeg har hatt har hatt uhell fram til ettårsalderen(den som hatt uhell lengst gikk på medisiner som førte til at hun måtte tisse mye oftere, så det er jo litt utenom det vanlige). Jeg har tisper, så de har fått løpetid litt varierende. Jeg har hatt ei som fikk ved 7 mnd. alder, en når hun var 15 mnd. og en ved 12 mnd. Minsten har ikke fått enda, regner med den melder sin ankomst om en månedstid eller to. Jeg har hatt litt av hvert. Whippetene trengte mye tid på seg til å være alene. De kunne ikke stenges inne noe sted, verken bur, grind, rom eller noe. De måtte få gå løse i oppholdsrom for å takle å være alene. Den eldste var rundt 8 mnd. når hun var klar for det, mens yngste whippeten var nærmere 10 måneder. Det har dog gått veldig fort å vende de til å være alene når de først var modne nok for det. Minsten på 5 mnd. tok det på strak labb med en gang. Var borte fra henne i 50 min første gangen hun var alene, uten at det var noe problem i det hele tatt. Jeg har det ikke travelt med at de skal være alene, så vi trener ikke regelmessig på det, men hun har vært alene i rundt 5 timer på det meste. Kunne sikkert greid mer om hun måtte. Slapper godt av og sover som regel til vi kommer hjem (alltid aktivisert henne godt før jeg drar).

Har hatt: Nikita, Assi, Dennis, Tuva og Nemi. Har nå: Blitz, Happy og Cyan (og Oscar, men han er ikke min). Blitz fikk navnet lenge før hun var født. Jeg ønska meg en krem-farget whippet, som skulle hete Blitz pga. fargen og farten til rasen. Happy fikk navnet sitt fordi da Blitz var valp var hun så utrolig happy-go-lucky at jeg tenkte at neste whippet måtte hete det. Cyan kommer fra tegneserien Nemi, og er bestevenninna til Nemi der. Jeg syntes det var en fin måte å hedre Nemi på