Jeg har den uoriginale måten å tenke på, også heller jeg hele tiden mot å ikke få barn i det hele tatt. Meg og samboer er så lykkelig sammen og vi har det perfekt med å bare være to. Ingen av oss har lyst til å miste den spontaniteten og friheten vi har i dag, men vi er også bevisste på at det sikkert kommer en tid der vi bare jobber og snakker om hva vi skal ha til middag så kanskje da vil det være en passelig tid.
Jo flere av mine veninner og slektninger som får barn, jo mindre har jeg lyst på, jeg vet ikke hvorfor, men livet deres er så lite attraktivt for meg.
Jeg har tenkt tanken på "skal jeg bare bli ferdig med det?" da jeg var midt i studiet fordi samfunnet visstnok forventer at jeg reproduserer meg, men jeg la det på hyllen. Snart 28 år og ferdig med studiene. Jeg skal nyte karrierejaget og den kommende lille valpen min. Jeg vet ikke hva jeg vil tenke om noen år, men jeg er rimelig sikker på at både meg og samboer kommer til å bli godt opp i 30årene før vi besøker temaet igjen.
MEN jeg har vurdert å bli fostermor, det er et tema som står meg nært og jeg kjenner nesten et lite "kall" for det. Så derfor leser jeg meg mye opp rundt temaet allerede. Det er også derfor jeg leser mye i tråden her, jeg er en kunnskapssvamp (suger ting til meg) og prøver å lære mest mulig om temaet.
edit; jeg tror jeg mangler noe innstinkt også, for jeg har ikke den derre "alle babyer er søte"-tankegangen, jeg er kresen