Pim

Er fullstendig enig i det labbis sier Har en lignende kløv sjøl (men uten skinn på undersiden, og nå vil jeg ha det! ), og siden den kan stilles inn sitter den utrolig stabilt på min hund, og kan justeres etter hvor mye han bærer. Fylte den i starten bare opp med bæreposer for å lage volum for å trene på teknikk (dvs ikke stang i trær, og at det ikke er lov å trekke når man bærer kløv) og begynte først å legge inn bittelitt vekt i form av joggesko etc da han var rundt halvannet og røntget fri på albuene. Kløving gir ekstra belasting på framparten, så jeg vil absolutt anbefale at du røntger henne før du begynner å legge vekt i kløven, så vet du om leddene hennes tåler belastningen En rottweiler er vel ikke ferdig utviklet (muskulært) før den nærmer seg tre år, og jeg ville ikke belastet fullt før den alderen, og etter langsom tilvenning av stadig større vekt - men en som har bedre greie på rasen er nok langt mer skikket til å gi deg bedre svar på det

Fikk noe lignende da jeg var rundt 14 (var da 175 høy, hadde struma og veide rundt 45 kg), fra ei fremmed dame som stoppa meg i byen: "Jeg har alltid ønsket meg sånn kropp som du har! Hadde du bare gått ned 4-5 kg kunne du vært modell!" Det var hakket før jeg dro til dama, altså.

Gratulerer så mye Dette var både gøy, og inspirerende. Masse lykke til videre!

Jeg syns det er veldig, veldig fint at min favorittundertøysmodell med prikker har flyttet til Trondheim, men jeg syns det er et problem at jeg ikke har tafset på ham ennå

Denne EFIT-en starter kl 00.00. Telefonen min piper og forteller meg at det er EFIT, der jeg sitter og koser meg med noe som startet som Fårikål-middag med noen av de beste menneskene jeg vet om - og vi har ikke vært samlet på to år! Det var en fin kveld. Idét telefonen gir beskjed om EFIT, sitter vi og koser oss med sprit fra Jerusalem og Fatbooth. Etterpå har vi mimeleken. Her danser Thom Yorke, med potetgullskåla som hatt: Oooog så gikk det mange timer uten at jeg skjønte det, og vips! er jeg våken. Jeg tror klokka er elleve, og jeg er veldig trøtt. Finner igjen nøklene mine i senga til Nansen og kommer på at vi gikk tur sånn i 4-5 tida Med nøkler på plass går vi morgentur. Nansen er sjuk (har feber og nyser & snørrer både foran og bak, for å si det sånn) og fores bittelitt mange ganger om dagen - han er suuuuulten! Derfor veldig flink til å gå pent i bånd, for en gangs skyld: "godbit, pleeeease!" (dakal sykebisken) Klokka nærmer seg to. Nansen varmer seg i sola på balkongen (rotete pga pågående listing på soverommet - overhipt redigert fordi bildet egentlig var skikkelig crap). Syke hunden er slapp. Jeg koser meg med Adobe en stund, photoshopper og indesigner og blir nesten ferdig med bryllupsinvitasjonene våre! Tiden går altfor fort. Kontoret vårt er turkis og oransje, og jeg syns det er gøy. Uten at jeg kan skjønne hvordan, har klokka blitt fem og jeg vekker Nansen for å gå en liten runde. Jeg stiller ham pent opp for å ta bilde av ham. Nansen er veldig flink til å sitte stille, men det er noen fantastisk spennende mennesker nedi gata som driver og lemper ved ut av en henger, og det er ingen som har sagt noenting om hvordan han skal sitte, vel! Gjør et forsøk til foran en fin busk: Jeg tok faktisk bilde av bajsen hans, for den var helt fast! Men den gidder jeg ikke poste, altså. Dessuten brukte vi jo bare en time på å rusle gjennom den runden (som forøvrig vanligvis tar 20-30 minutter), for vi er syke, og da blir det litt juks å poste massevis av bilder fra turen Når vi kommer hjem legger Nansen seg for å sove litt mer, og det gjør jeg og egentlig. Stort sett er det det vi gjør hele ettermiddagen og kvelden, mens Ulf nerder litt Så det skjedde ikke noe mer! Eller jo, på kvelden stakk vi ut og testa ikke-båndtvangen litt. Vi var enige om at den var fin, særlig siden det var kveld og skogen var bare vår og vi fant tidenes største pinne som ikke gikk an å kaste men som var kul å bære på. Også glemte jeg helt å ta bilde av at vi satt og spiste potetgull og så på the Green Hornet, men det ser uansett ikke særlig interessant ut, så det ble ikke mer EFIT. Vi la oss ekstremt tidlig, for jeg var ikke helt i form etter kvelden før I dag er både jeg og Nansen i bedre form

Vi er tre jenter som står og skravler litt. Den ene av jentene sier noe skikkelig drøyt (obskønt!). Den andre av jentene sier "Oi! Nå var du like pervers som Ingrid!" Den første jenta "Det tar jeg som et kompliment". Jeg: "Que?"

Akkurat det var hva jeg fikk lyst til å hyle høyt om også Ekstra vakkert blir det selvsagt når faren, mens han forklarer hvorfor hans 11 år gamle sønn bør få en valp, påpeker hvor flink guttungen er til å leke alene... "Dårlig samvittighet fordi du aldri tilbringer tid med den ensomme sønnen din? Kjøp en søt valp!" Hurra.

Hihi, ja det er vel derfor man ikke skal si nei, kjefte eller gi annen korreks når man trener inn avstandsbelønning! Du vil ha hunden skikkelig sugen på godbiten/leka, og da skal det bare være happy-happy og positivt. Jeg gjorde det skikkelig Canis-metoden: tok en godbit i en liten skål, satte den ned på bakken - bisken spiste opp godisen med en gang, og jeg sa "værsågod" i samme øyeblikk. Repeterte det noen ganger, helt til han kastet seg over godbiten med en gang jeg satte ned skåla (og sa "værsågod"). Når han hadde fått bra intensitet på å kaste seg over skåla, så bare holdt jeg foten over skåla (liten skål, ja), helt til han satte seg, og så på meg - så sa jeg værsågod og tok vekk foten. Repeterte det noen ganger, han ga fort opp å få tak i godbiten under foten min, og vips hadde jeg en hund som kastet seg over godbiten når jeg sa værsågod - men ikke før, selv uten å bruke foten Videre har vi trent på lengre og lengre avstand, lengre tid før han får værsågod, bedre belønninger (vifte leke foran snuten, feks, mens han sitter der og skjelver og VIL HA!). Over lengre avstander hvor du ikke har mulighet til å ta vekk belønningen hvis hunden tyvstarter kan det være greit å ha en medhjelper. Hvis jeg skal komme noen vei med skrotingen min, må jeg være veldig strukturert i treninga. Er ikke alltid jeg er det, da men da kan jeg egentlig nesten la være å trene for det blir så ineffektivt Har skrevet ned en liste over hva vi sliter med, alt fra basic greier (kontakt og konsetrasjon/fokus, andre hunder som forstyrrelse), og til hele øvelser (fellesdekk, fvf med vendinger) etc. Også tvinger jeg meg selv til å trene på minst en av de tingene vi sliter med, hver gang vi trener Tar gjerne de øvelsene som trenger mest konsentrasjon og intensitet den første økta, for da er han mer på, mens den siste økta prøver jeg å bruke til rolige øvelser (feks posisjonsendring, enkeltdekk/fellesdekk) som han egentlig kan ganske godt, for da trener jeg eeeegentlig mer på at han skal synes det er gøy å jobbe når han er sliten, enn å trene på øvelsene. Dessuten har jeg maks 3 økter hver gang, hvor jeg trener på 1 ting per økt, og hver økt er på ca 5-10 minutter. Nå har jeg en hund med lav intensitet og dårlig konsentrasjonsevne, så vi deler også opp øktene i tre-fire, med små pauser i mellom, og har klare signaler for "nå skal vi trene" og "nå er det pause", slik at han er fullt på når vi trener, og helt av når vi har pauser

Kaptein Corellis Mandolin. Du kommer til å bli et bedre og lykkeligere, og forbigående litt mer vedmodig menneske etter å ha lest den. Fine boka

Dette fungerte for oss, da N var unghund og spiste på ting, og jeg måtte ta bussen kl 7: gjør hunden skikkelig mentalt sliten kvelden før (søk/spor, krevende lydighetstreninger i flere økter/på steder med forstyrrelser, trene med andre/fremmede hunder i nærheten, gjøre noe helt nytt og gjerne bruke et par timer på det). Neste morgen: en kort joggetur, så er hunden også fysisk sliten. Legg ut gode biteting (vi brukte dentastix) som må søkes opp etter at du har dratt (altså må hunden bruke mer mental energi på å søke etter godbiter, det er positivt å bli forlatt og det finnes mer interessante ting å finne på enn å spise ledninger). Dessuten kjørte vi hardt på rutine, hver dag var helt lik. Med en forventning om å bli sliten hver kveld, gadd han ikke bruke energi på dagen. Fungerte som gull, og jeg trengte ikke å bruke mer enn de 15-20 minuttene jeg uansett bruker på morgenen til lufting - nå går det fint å ta rolige dager, han ligger bare og sover gjennom arbeidsdagen uansett Hvis du nå klarer å gjøre dette, tja, en måned eller to, de dagene du skal være lenge borte, så vil jeg tro du får brutt vanen og lagt inn en ny vane om at det er deilig å få sovet ut ordentlig på dagene når du er borte Det er ditt valg om du vil bruke tiden din på å rydde opp, reparere og kjøpe nye ting etter at unghunden din har ødelagt det, eller om du heller vil bruke de timene på å jobbe med hunden din slik at den slutter å ødelegge når du er borte. Så enkelt er det faktisk!

Squash og spekeskinke. Helt fantastisk digg. Tynt lag tomatsaus -> litt ost -> squashskiver -> skinke, gjerne parmaskinke (åo mai gådd). Omnomnomnom.

Syns også det var fryktelig mye styr, og at tispa ble satt veldig på sidelinjen. Ikke for det, jeg har ikke sett en valpefødsel på 25 år (og husker ikke noe anna fra valpinga enn at jeg ble kasta ut fra rommet ), men jeg er like fullt overrasket. Og for et spenn blant valpekjøpernes livssituasjon, erfaring og hundesyn/-kunnskap! Må innrømme jeg er spent på hvordan det vil arte seg utover. Artig program, men jeg har så lyst til å fortelle dem akkurat hva jeg meiner om etpar ting

Jeg har hørt om en fin ting som heter avbitertang. Hagesakser har jeg også hørt om. De kan brukes til å kutte av ting, feks kutte kompostgrinder fra biltema i passe str - og da kan man også la det så igjen noen "bein" som gjør at grinda sitter bedre planta i bakken

Gratulerer! Både med valp og rasevalg, litt misunnelig nå kjenner jeg

"Jotakk, han syns du er passe digg sjøl" *plukke slafsekosemosehund fra menneske*

Hr. Dimling elsker mennesker. Mennesker i alle fasonger, størrelser, innpakninger og leveranseformer. Da skal han ha kos, å jadda! Men å kose på sine mennesker? BORING! En ytterst sjelden gang kan hr. Dimling nedverdige seg til å troppe opp ved sofaen, legge hodet yndig og mistrøstig på et passende lår og seeeee på oss. Og vi blir lykkelig som få, plystrer fanfarer og dunker energisk på sofaen, her skal det bisk opp og få kos! Og opp kommer han, saaaakte, mens han passer på å få strekket ut ordentlig, dyttet ut en pitteliten fis i strekken, og langsommelig stablet hele den ruvende kroppedeisen sin ytterst ute på sofaen. Men så er det valuta for pengene, da, vet du, vi blir rundsleika i øre, nese hals og øyeeplene blir inspisert med tungen, før vi har fått nok av slikt som egentlig ikke er helt lov, selv om han har giddi å kommi opp i sofaen, så vi sier "Nai, nå er det nok", og inntar posisjoner for kos. Hr. Dimling fnyser, snur seg, tripper dekadent bort til TUPPEN!! av sofaen, rett ved det store stuevinduet som er fullt av hans egen snørrkunst, og setter seg sukkende, nytende ned. "KVA?!" tenker vi, men det tar ikke lang tid før minimann snur seg tilbake med en forbauset mine, "skulle ikke dere klappe på stumpen min mens jeg nøt utsikten, eller hva?" Hrmpfh. Irriterende.

Nansen vaskes stort sett et par ganger i året, bare sånn fordi jeg føler at jeg bør vaske ham i blant - men jeg tror det hadde gått helt fint å la være. Han liker gjørme og myr, så det kan diskuteres hvor voksen han egentlig er. Min allergiske kjæreste reagerer ikke på ham i det hele tatt, og bikkja lukter ikke hund, men litt mildt sau når han er våt. Hadde han hatt høyere fettproduksjon eller en mindre selvrensende pels, hadde han nok blitt hivd på vask oftere, men jeg liker ikke nyvaska hunder, jeg; de er overfløffi og lukter duftviskelær

Se der var frk. Spjåk på plass! Hun er nydelig!

Det står at bikkja di er pen

Jeg hadde ganske klare rammer, da jeg valgte rase. Hunden skulle ikke kreve mer enn det jeg var 100 % sikker på at jeg kom til å tilby den være enkel i forhold til andre hunder og mennesker, kontaktsøktende og omgjengelig sterk nok til å trekke meg på skiturer alene, og bære kløv med alt sitt over lange distanser rask nok til å være med på skiturer, treig nok til å like å jogge med meg liten nok til å bo på hybel en stund tåle uteliv godt ha gode sjanser for å ha god helse som voksen, funksjonell og sterk kropp Jeg likte faktisk ikke utseendet på samojeden før jeg kjøpte Nansen, i alle fall ikke de jeg så på utstillinger og som reklameplakater på raseklubbens hjemmesider og oppdretternes hjemmesider. Schvære, klumpete pelsbomber, urk! Kom over bilder av Frost til Fannhvít her inne, og lette etter kull hvor foreldrene så litt mer sånn ut - og fikk en nydelig liten mann Neste hund har jeg noe av det samme utgangspunktet; den skal ikke trenge mer enn jeg er sikker på at jeg vil gi, livet ut, den skal være omgjengelig og enkel rundt andre hunder (om enn på en litt annen måte), ha en praktisk størrelse og kunne være med på joggeturer og skiturer. God helse er fortsatt veldig viktig for meg, men jeg har heldigvis blitt mer i stand til å velge linjer og kombinasjoner hvor helsa er god, og er ikke like avhengig av rasens helsebilde. Utover det har det blitt noen endringer...

Samojeden min vil heller stå ute og betrakte verden, enn å være inne og kose. Samtidig veldig sosial og glad for all oppmerksomhet den får, når den vil. Han hadde elsket å hatt hundegård, selv nå vil han heller stå på balkongen alene enn å være inne sammen med oss, og hadde vi hatt hundegård kunne han stått der hele tiden og vært lykkelig Jeg anbefaler på det varmeste samojed HVIS dere syns det er ok at den alltid trekker (alltid går med sele) og at den aldri kan gå løs. Da er den utrolig enkel å oppdra; den er blid, glad og omgjengelig og vil være alles venn, mennesker som hunder (men ikke katter ). Den er temmelig enkel som valp og unghund, lite hærverk, patetisk ungdomsopprør Det er en sterk hund, som gjerne trekker deg på ski, eller barna i pulk, og kan bære en del kilo i kløv, og den har generelt god helse og eeelsker lange turer, men klarer seg fint, og er like blid, med 1-2 times tur i hverdagen - særlig når den får stå ute eller være sosial med dere eller andre. MEN: Vil dere ha en hund som kan gå løs, som er lydig, går pent i bånd uten årevis med konsekvent trening og gjør som den er bedt om til en hver tid - se dere om etter en annen rase. Golden retriever, for eksempel, vil passe godt da Lykke til!

Selvsagt er det løpetid i nærheten, det er alltid løpetid i nærheten slik vi bor Nansens ører er rene som gull, og tennene de pusser vi en etter en. Og det har blitt helt klart at det han har reagert på, er at jeg er stressa, og at jeg blir irritert av at han reagerer, slik at han blir pissredd fordi jeg blir irritert, hvilket fører til at jeg blir direkte sinnadamen (om enn bare på innsiden), og han blir rene gelémannen. Ond sirkel, stakkars bisk, noen trengte å få en fisk dengt i hodet (takk, Gråtass, og -Therese- som gjorde det irl). Nå bor Nansen på balkongen og nyter det søte balkongliv der han kikker på naboer og har full kontroll på borettslaget (lykke) mens jeg sitter inne og stresser i fred og ro (semilykke). Det enkle er ofte det beste, and thanks for all the fish!

De siste par ukene har Nansen endra en del adferd, såpass at jeg blir bekymra. Det ser rett og slett ikke ut som om han har det særlig bra. Jeg innrømmer at en del av det jeg beskriver kan være tilfeldigheter, særlig med tanke på Nansens alder, men summen av tilfeldighetene slår meg ikke som tilfeldig. Det vil si, ute på tur er han stort sett sitt gode, gamle jeg. Døv 90 % av tiden, blid og glad, skal hilse på alt og alle, vil gjerne leke med pinner, og skulle helst gått mer tur, alltid. Omgjengelig og snill, litt usikker på sinnahunder men stikker heller, og er mottakelig for ros og belønning når han gjør det, enn å ta opp kampen. Han har hatt en testeperiode der han svarte hannhunder han er usikker på, men det ser ut til at den er over. Vil gjerne være med å trene, og er ganske flink, men kutter ganske ofte ut og er helt utenfor rekkevidde. I denne perioden har han også gått dårlige spor. Blir usikker og frustrert selv når sporet er enkelt, men i stedet for å spørre meg om hjelp begynner han å tulle med andre ting, spiser gress, markerer, o.l. Uansett, det er inne vi ser den store forskjellen. For det første har han tydeligvis mista matlysten, han spiser veldig lite, og vil som regel ikke ha tørka snacks eller godbiter heller. Og han har blitt drittredd alle plutselige lyder og bevegelser. Han gikk mh nettopp (midt i denne perioden) og da fikk han 5 på skrammelet (3 på kjeledressen), så han er jo litt lettskremt stakkar, men det har aldri vært sånn. Og på mh-en avreagerte han jo, nå bare står han under bordet og er trist med hele seg, lenge. Og kan vandre rundt en hel ettermiddag og ikke få ro på seg, bare ha øra ut og halen ned og sture. Det hender han går og gjemmer seg under bordet e.l. uten at jeg skjønner hva han har reagert på. All håndtering har blitt kjempeskummelt, selv de tingene han tror er kos, som feks børsting og tannpuss. Enten unngår han oss, eller så er han utrolig klenget og unnvikende på samme tid, og kan gjerne pipe etter å få kos, eller bare bli holdt på. Eneste tiden på døgnet han er ordentlig glad, unntatt tur, er når vi kommer hjem. Ellers er han dempa, eller har krøpet helt inn i sitt eget skall. Sånn er han. Sånn er situasjonen hans: Han er 21 måneder gammel. Hele hans liv har jeg enten vært sykemeldt, eller jobbet halvt, eller, siste semesteret, jobbet halv og studert halv hvilket tilsvarer mengden jeg er borte nå som jeg har begynt å studere fullt (det har jeg gjort i 2-3 uker nå). Han får altså ikke mindre oppmerksomhet eller være-med-meg-tid nå, enn han har gjort fra nyttår. Han får dessuten være med en del på universitetet, som han digger, og jeg sitter en del hjemme og leser. Så det er ingen forskjell i hvor mye tid han er alene, eller hvor mye aktivitet han får. Det eneste som har endret seg, er at jeg er mer stressa - og når jeg er stressa blir jeg mer oppfarende, jeg er temmelig god på selvkontroll sånn i nærheten av ham, men jeg merker at jeg ikke alltid er avbalansert på innsiden Her er min tolkning: Nansen har alltid vært veldig førermyk, dvs, han er utrolig var på hvordan jeg, og Ulf, har det. Han har gjemt seg under bordet før, en gang eller to, og da har det ofte skjedd mens jeg har vært sint, frustrert e.l. Feks, en gang jeg kom hjem fra jobb, og irriterte meg over noen jobbgreier, hadde han løpt inn i stua og gjemt seg under bordet da jeg åpna ytterdøra... tok litt tid før jeg skjønte hva som var galt, da bare satt jeg meg og venta, og når jeg ikke var sinna mer, så kom han fram og var glad. Raringen. Det at jeg blir stressa og frustrert er noe jeg har vært veldig oppmerksom på at ikke skal gå utover ham (alltid når jeg er i sånn humør så går jeg lange turer med sele, der vi slipper å forholde oss særlig til hverandre, fordi jeg vet at jeg blir urettferdig når jeg er i dårlig humør og setter krav), men det er tydelig at han reagerer sterkt på min sinnsstemning likevel. Summa sumarum, nå er jeg rett og slett redd for at det at jeg studerer fullt gjør meg så stressa at han blir usikker og redd. Det semesteret jeg er inne i nå, er absolutt det vanskeligste, mest stressende og skumleste jeg skal gjennom noengang, så jeg vet det vil bedre seg over jul. Men hva gjør jeg nå? Hvis jeg har rett? Jeg virkelig elsker den bikkja, og han hjelper definitivt meg å komme meg gjennom studiene ved å gi meg pustehull og være en super ung mann. Men jeg har ikke hjerte til å pine ham gjennom 3-4 stusslige måneder fordi jeg har det bedre da, hvis jeg har rett i at han plages av at jeg er så stressa. Jeg har forresten ikke gjort noe særlig med problemet hittil, bare kutta ut trening og begynt med leking i stedet, går flere turer med sele, klipper klør og pusser tenner uten å gjøre noe særlig ut av det, og lar ham få finne ut av ting sjøl når han er redd. Ikke lokka og herja og dulla, men sitter og venter på at han skal komme seg - men noen ettermiddager gjør han bare ikke det. Også passer jeg på at når jeg skal håndtere ham eller direkte samhandle med ham så er jeg sikker på at jeg er avslappa og glad - og hvis jeg ikke får til det, så får Ulf beskjed om å om å ordne

Oi. Det var gøy!

Eh. Hvis noen lurte på hvorfor jeg ikke dukket opp, så er det fordi jeg var opptatt med å få hjelp til å få dyttet den de to metrene tilbake til parkeringsplassen, mens jeg hadde litt noia fordi den lukta brent og sannsynligvis ville eksplodere når som helst. Nå har en mann sett på den. Den er helt fin, men liker ikke å bli startet uten å ha gassen og kløtsjen helt inne. Det var en kul trening, altså.