SandyEyeCandy

Fanta skal på språkreise, henne! Jeg håper hun får bli hos disse menneskene helt til hun dør, det høres jo faktisk ut som de takler henne veldig bra.

Jeg synes Uva har blitt så flott! Veldig kult at to så ulike raser kan kose seg så mye sammen.

Jeg har hjemmekontor om dagen. Det er så utrolig deilig å bruke en time på å kose og skravle og bare være nære før vi står opp, og så tilbringe resten av dagen sammen. Jeg pleier å si at alle eier en del av Aiko, mens Imouto er bare min, og det blir veldig tydelig her hjemme også. Aiko kommer vrikkende bort (det er vanskelig å gå ordentlig når man må logre så innmari, skjønner dere) om jeg snakker til henne, og vi koser og susser litt før hun legger seg et annet sted, mens Imouto bare er her hele tida, tett inntil meg og følger alltid med på hvor jeg er og hva jeg gjør. Jeg synes det er så fascinerende at en hund som er så "uvøren" og klin gæren når vi er ute, kan være så mild, kjærlig og skjønn samtidig. Når jeg kommer fra badet om kvelden er det dette som møter meg, klar som et egg, liksom klappende på puta: "Kom her da, mamsen! Sjekk denne digge puta!" Og nå er hun min selvsagte assistent og lårvarmer, som passer på at ingen av de frekke måkene får kræsje i vinduet og at jeg alltid drikker minst to slurker av vannet mitt (hvis ikke får jeg et bebreidende blikk fordi jeg flytta på meg for så lite, nemlig):

Jeg trur nok ikke det er noe vits for deg å ta permanent. Jeg hadde veldig langt hår, som var vanvittig tjukt og selvsagt helt glatt og rett. Det tok frisørene 6 timer (!) å rulle opp alt og la meg sitte med væska i håret, men fordi håret var så glatt og tungt, blei det rett og slett bare dratt ut etter et par dager. Så da gikk jeg rundt i noen mnd og så ut som en utvaska lama på hodet. Hvorfor kan du ikke heller bare klippe deg til en kul frisyre? Hår er bare hår, og det forundrer og fascinerer meg hvor mye identitet og sjølsikkerhet folk legger i håret. Langt, glatt hår er bare kjedelig, etter min mening, så jeg skjønner behovet for å gjøre noe med manken din, men det blir nok mer vellykka å klippe det litt enn å ødelegge hele stasen så du likevel må klippe, og da kanskje mer enn du hadde tenkt i utgangspunktet.

Jeg føler Mikke leder klart. Han ser ut som en rabiat flaggermus på majoriteten av bildene!

Jeg har nesten litt inntrykk av at det er litt trendy å snakke dritt om tollere, jeg. Jeg er en av dem med både veldig positive og ekstremt negative erfaringer med rasen, men er såpass pragmatisk at jeg egentlig ikke opplever det som så veldig relevant at bikkja mi har blitt flydd på av ulike tollertisper ved forskjellige anledninger. Idiothunder finnes det i alle raser, og idet en rase blir populær med eksplosiv økning, er det klart at det er de drittatale individene man merker seg. En av de hundene jeg fikk best kontakt med da jeg var i begynnelsen av 20-åra, var en liten kar ved navn Bailey. Han var så utrolig skjønn og søt, gikk løs med oss overalt, og var rett og slett veldig kul. Det er først nå i etterkant at jeg har kommet på at han jo var en staff, og hadde jeg møtt han i dag, hadde jeg nok ikke vært så imøtekommende, for pga rasens popularitet, har også møkkabikkjene blitt mye mer synlige. Jeg liker ikke staffer, men jeg elska Bailey. For meg er det mye viktigere at noen av de mest inspirerende og rørende lydighetsekvipasjene jeg noengang har sett på stevne, er nettopp tollerne og deres førere. Jeg blir dritmisunnelig på Monica og Chillis samarbeid, og kan drukne i de varme øynene på den hunden. Jeg synes den tjukke, gamle tollerdama Aiko lekte med på Ekerberg da hun var liten er noe av det skjønneste hundeverdenen noengang har vist meg, og de kule hannhundene vi møter på tur som blir dritglade fordi det dukker opp folk i skauen og villig vekk blir med på idiotløping med jentene, er utrolig atletiske og flotte fyrer. Med god hjelp fra erfarne folk til å finne de rette linjene og individene, er jeg sikker på at en toller er den ultimate bruks- og familiehunden for dem som ønsker seg det. Det er dog viktig å støtte oppdrettet til dem som faktisk jobber aktivt med hundene sine og som er ærlige på dette med sykdommer og hva de gjør for i hindre utbredelsen av dem.

Jeg elsker sånne spjælete shibavalpehaler! Halen hans er omvendt av mine to sine, for begge jentene har svart haletupp og en svart stripe midt på halen. Kuro er fortsatt utrolig mørk (fikk kanskje ikke navnet tilfeldig?), så det blir spennende å se om de hvite tegningene dukker opp i fjeset etterhvert.

Alphadog ligger faktisk i en sidegate til reptilparken, så da er du jo lommekjent.

Jeg svarer på tlf, så jeg verken orker å lese alt du skriver eller fjerne alt annet enn det jeg svarer på akkurat nå, men jeg fortalte ikke hvem Solvor er for at alle skulle ta bølgen av beundring for hennes "meritter" innen organisasjonsarbeid, hehe. Snusken spurte hvem Heidi var, og fordi det nok heller var hvem artikkelforfatteren er han lurte på, svarte jeg på det.

Midori (bland med vodka, farris bris, litt eplemost og sourmix) Kaiserbirnlikör (bland med lys rom, sour og sprite) Blue Curaçao (bland med vodka, epelmost og soumix, topp med club) Grand Cumberland/Passoã (vodka, sour og farris bris) Cointreu (bland med lys rom eller vodka, sour og sprite) Peachtree (bland med vodka, sour og farris bris)

Jeg pleier å rådgi alle som vil lage gode drinker at de bruker 2 cl fruktlikør av noe slag, og 2 cl blank sprit (fortrinnsvis vodka). Deretter topper du dette med 50/50 blandevann, hvor jeg pleier å bruke sitronjus, eplemost, sprite, club soda eller Farris Bris med lime/sitrongress (anbefales!).

Å, jeg ler og ler! Jeg syntes jo Aiko var en drage mot Imouto i sommer, og påstår jo at begge mine er to skikkelig kråker, så hvis Dance with Dragons kommer til noen jeg kjenner og Jeanette beholder Feast for Crows, blir det jo Dragen og Kråka!

Altså, jeg likte innlegget fordi jeg er helt enig, ikke fordi jeg synes det er kjempegøy at Supra er tispete. Jeg trur litt av mitt problem er at jeg snakker veldig mye med jentene når vi er på tur. De gangene vi er på steder hvor det er andre folk, så virker vi jo veldig kontaktbare, der jeg skravler i vei og de er søte, gøyale og pene der de leker med hverandre og meg. Jeg har forøvrig aldri på musikk på ørene, for da "hører" jeg jo ikke dem eller verden ordentlig. Når vi er på ordentlig tur er de jo alltid løse, for det er ingen andre som gidder å gå der vi går. Jeg føler meg absolutt ikke hysterisk som tenker på dette, da jeg bor MIDT i Oslo sentrum med svært mange hunder på alle hold, gjerne med eiere som synes at det er helt supert at tiskelusken sin får susse på alt og alle. Jeg har også lært. Jeg dreiv med latmannslufting av Aiko da hun var liten, og syntes det var helt greit å slippe henne løs i parken sammen med andre hunder vi hadde blitt kjent med. Hun har fikk kennelhoste da hun var 4 mnd gammel. Imouto har sjelden løpt løs i parkene her omkring, men har vært desto mer på utstilling, og har aldri vært sjuk. Når det gjelder kontakt med ustelte hunder, så er dette ganske vanskelig å kontrollere om noen skulle dukke opp, da de gjerne er løse.

Mens jeg er så mongo at jeg elsker å snakke med folk, kjente eller ukjente. Sosialantropolog, much?

Solvor Nærland er forøvrig styremedlem i Norsk Shibaklubb og tidliger leder. Hun har skrevet artikkelen med utgangspunkt i kildene det henvises til i starten av artikkelen, og også spurt veterinærer utover von Erpecom.

Hehe, det høres egentlig skikkelig kvalmt ut å omtale andre som "vanlige" hundeeiere, nærmest som "den gemene hop", og det er ikke sånn ment, altså. Men det er likevel stor forskjell på dem som kjøper seg en labrador fordi de vil ha en familiehund som dilter rundt på tur og snuser og hilser, og dem som trener aktivt med hundene sine og som kanskje velger litt andre raser med et litt mer pågående kroppsspråk. Grunnen til at jeg bruker det noe nedlatende uttrykket "vanlig hundeeier" er at jeg veldig ofte opplever at de vil diskutere med meg hvorfor jeg ikke lar hundene styrte bort til deres for den uhyre viktige gatesosialiseringa. Det virker som alt folk har fått med seg om hundehold er at hunder må sosialiseres, men at tanker rundt hvordan akkurat dette skal foregå er helt uviktig.

Det hender at mine hilser på hunder på gata, men i all hovedsak har jeg følgende grunner for hvorfor jeg ikke synes noe om snute-til-snute-møter med fremmede hunder: 1) Jeg bor sånn til at jeg rett og slett ikke KAN ha hunder som forventer å få kline med alle vi treffer på gata, for da kommer vi ingen vei. 2) Jeg veit ikke hva slags helsestatus den møtende hunden har. Kanskje den får hilse på absolutt alle hunder den ser, og er dermed en smittekilde av dimensjoner? 3) Sjøl om hunder ser ut til å være tilsynelatende vennlige, kan dette fort snu idet de får fremmede opp i trynet, og den "vanlige" hundeeier er ikke alltid så flink til å lese signaler. 4) Det er faktisk ikke å forvente at voksne hunder skal få noe positivt ut av hyppige, tilfeldige møter med fremmede som ikke respekterer deres signaler eller som oppfører seg "ureglementert" mtp din egen hunds standard. 5) Jeg vil ikke risikere at verken mine hunder får det for seg at de skal "oppdra" noen, eller risikere at lille lykkeboll (som er en veldig liten og spretten hund på 10 kg av pur lykke og mye grevlinglyder) blir misforstått og blir knøvla. Men hunder vi kjenner (og vi kjenner MANGE) er det nok av, så de har kontakt med andre hunder nærmest hver dag likevel.

Det er en grunn til at jeg bare ønsker meg maks 4 valper i første kull...

Haha, det er grunn til at omtrent samtlige valpebilder av Aiko og Imouto er tatt mens de sover.

Selvfølgelig er det ikke feil å bruke avledninger og belønninger som faktisk funker. Men jeg er ikke helt enig med deg i at Amiga ikke er stressa, men bare glad. Den der brølinga med haling er ikke BARE av pur lykke, men har jo også en manisk side. Og hun er jo en veldig "høy" hund. Derfor hadde jeg prøvd å bare vise henne leka og gå lineføring forbi, altså at hun SKAL være rolig og fokusert på deg under passering, og først lekt med henne da hunden var borte. Bryter hun kontakt forsvinner leka og dere går brått en annen vei. Mine reagerer med full ignorering hvis vi passerer mongohunder, men vil gjerne leke og rope litt om noen står pal og glor. Duster.

Hehe, veit ikke om skøyeraktig er ordet jeg ville brukt... De bærer sine kallenavn trollbolla og knertmonsteret godt, for å si det sånn!

Marianne&Java her driver som IA sier med LP og har opprykk til LP2 og jobber mot videre klasser. Du kan jo sende henne en PM. Ellers må jeg bare si at jeg synes det er kjempebra med litt utradisjonelle raser i lp-ringen!

Så utrolig hyggelig! Ja, de er nok helt oppriktig verdens beste og kuleste shibatisper.

Jeg synes ikke det er LITT feil engang, jeg, jeg synes den gjengse hundeeiers behov/ønske om at hunden skal kunne fungere overalt med alle slags fremmede hunder er utrolig naiv og uhyre irriterende, rett og slett. Jeg er ikke så opptatt av hvordan hundene mine oppfører seg mot fremmede hunder, så lenge de er snille med hverandre og andre som tilhører vår flokk, og så lenge de kan oppføre seg på tur i bånd. Jeg valgte altså ikke å kastrere Aiko fordi jeg er lei av å trene henne fysisk og mentalt, og heller har tenkt til å slippe henne løs i hundeparker hver dag. Nå driver Marion med hundekjøring/snørekjøring, og er rimelig godt bevandra i trekkhundmiljøet. Hun veit hva som kreves ved å ha en husky, og kastrerte neppe fordi hun hadde et romantisk ønske om at det da bare var å slippe Sabon ut døra sånn at han kunne mosjonere seg sjøl, hehe.

Åh, så hyggelig, du må jo lage tråd! Du må bare ta kontakt om du trenger litt tips og råd utover hva oppdretter bidrar med, og så er det litt nyttig lesestoff på hjemmesiden min også. Aiko er en veldig, veldig rar hund med et stort spekter. I går var vi på Sinsen dyreklinikk for å ta rabiesvaksine. Der var det mange hyggelige mennesker jentene kunne kose på, så begge satte seg godt inntil dem som gikk ned i knestående (bokstavelig talt) og koste seg vilt fordi det var så mye folk der som selvsagt bare var til stede for å kose med dem! "Åh, nå fikk jeg lyst på shiba!" hørte jeg folk sukke henrykt, og da blir jeg både stolt og skeptisk, hehe. Etter en udramatisk vaksinasjonsrunde uten hyling, men med masse sussing på dyrlegen, gikk vi hjemover fra Nydalen. Der var det skrekkelig mange hunder ute, men vi trener på passering uten "inviterende" lyder, så det gjør forsåvidt ingenting. Selvsagt er det noen som mener at det er helt kurant å stille seg midt i veien med hunden først, sånn at Aiko får kommet med et par gloser dersom det er ei tispe. Dette gjentok seg et par ganger uten øvrig dramatikk, men jeg blir litt flau likevel. At det ikke bare går an å passere uten å MÅTTE si noe, liksom. :rolleyes2: Imouto lar seg gudskjelov ikke affektere, men er fin og glad. Nede ved en foss møtte vi en liten cocker-gutt som Imouto fikk løpe litt med, og Aiko ville også gjerne være med, men pga faren for at det kunne komme en snerten og frekk byhundtispe gående løs forbi, tok jeg ikke sjansen. Det kom også en samojed som lekte en stund. Vi gikk videre, og nede ved ei bru møtte vi en stor og hårete hund som MÅTTE mase, enda Aiko var veldig tydelig på at hun egentlig var på gå-pent-forbi-trening. Han kom med tydelige lekeinvitter, og da kapitulerte jeg og slapp begge mine så de fikk løpt litt alle tre. Og det var jo akkurat det Aiko hadde ment hele tida, hehe. Løpe fort fort er veldig viktig nemlig. Så la jeg merke til at schäferen som sto der var Anka fra bronsemerkekurset, som Aiko ikke fikk hilse noe særlig på i fjor, for det var akkurat i den perioden hvor hun bestemte seg for å være streng med yngre tisper. Men hva gjorde hun da hun så Anka? Joda, logra så hun nesten knakk i to (dere med shiba kan jo tenke dere åssen det så ut ), la seg pent ned for å bli inspisert, og hoppa opp i lekestilling, SÅ blid! Rare, rare hunden. Vi fortsatte turen sammen, og de gikk og småsussa og lekehoppa sammen alle tre hele veien. Ikke misforstå, jeg kan fint gå tur med andre tisper uten problemer, det er bare det at Aiko må snakke i så voldsomt store bokstaver hvis hun ikke vil ha dem oppi trynet at det høres ganske dramatisk ut. Og fordi hun er en utrolig snill og skjønn hund, jobber jeg for å dempe dette trekket, og måten å gjøre dette, er å ikke sette henne i situasjoner hvor hun føler at det er viktig å bruke kjeft. Etter at hun har blitt kastrert har hun gudskjelov gått tilbake til å være helt normalt tispete, hehe, og vi har ikke hatt noen kjipe opplevelser. I tillegg blir hun helt overlykkelig når hun ser hunder hun har møtt en eller to ganger før, uavhengig av om det er tispe eller hannhund, og etter opplevelsen med Anka begynner jeg faktisk å tru på at hun er oppriktig begeistra for gjensynet, hehe. Skjønneste trollbolla mi. To slitne frøkner etter lang tur og mange hunder: